Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Hareides tvetydighet

Publisert nesten 4 år siden

Hva gjør KrF hvis Høyre sier nei til en sentrum-­Høyre-regjering? Det er ikke lett å spå.

 

Det siste året har det vært knyttet stor spenning til hvilken vei KrF vil samarbeide etter valget 2017. På senhøsten kom det mange opplevde som en fasit: KrFs landsstyremøte pekte på Erna Solberg som statsminister og Høyre som foretrukket samarbeidspartner. Vedtaket kom fra et enstemmig landsstyremøte. Dermed skulle alt ligge til rette for at et samlet parti gjør samme vedtak på vårens landsmøte.

 

Bismak for Erna

Selv om KrF-vedtaket peker på Erna Solberg, må ordlyden ha gitt en viss bismak for statsministeren som er arkitekten bak det brede, borgerlige samarbeidet.

For det første lover ikke KrF lenger at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering. For det andre har vedtaket en tydelig sperre mot at KrF kan sitte i regjering med Frp. Dermed er vedtaket betydelig mindre åpent i retning av en borgerlig samling enn for fire år siden. Den gangen slo partiet fast at de ville bidra til dannelsen av en borgerlig regjering, og holdt døra på gløtt for å sitte i regjering med Frp.

Men høstens vedtak framsto heller ikke særlig åpent for et samarbeid med Ap. Under møtet fikk KrF-lederen direkte spørsmål om hva som ville skje dersom Høyre ikke velger sentrum, men fastholdt sitt ønske om å regjere sammen med Frp. Både Hareide og hans partikollegaer var svært samstemte: Da vil KrF «mest sannsynlig» være et tydelig opposisjonsparti.
Men denne uken tok KrFs samarbeidsdebatt en ny dreining. Hareide gikk ut i VG og krevde tydeligere enn før at Solberg må velge mellom

KrF/Venstre og Frp. VGs kommentator Frithjof Jakobsen skrev dagen etter at Hareide knuser Erna Solbergs drøm om fire nye år basert på borgerlig samarbeid: «Det er over, slutt, dødt og begravet», skrev han. Til Vårt Land sa Hareide samme­ helg at «Høyres regjeringsmodell er død».
Jacobsen viser til at mistillit og avsky mellom Frp og KrF/Venstre preger en ny generasjon. En presis analyse.

 

Åpner for Ap

Det mest oppsiktsvekkende i det omtalte intervjuet­, er at Hareide går så langt i å åpne for at KrF kan bidra til å innsette Ap, eller sitte i regjering med dem. Mens han tidligere uttalte at KrF mest sannsynlig vil gå i opposisjon uten en samarbeidsavtale, legger han nå til: «Eller at det blir en regjering på den andre siden». Han «utelukker» heller ikke at KrF kan sitte i en Ap-ledet regjering.


Dermed blir det umulig å tolke Hareide på noen annen måte enn at han har strammet inn sin samarbeidsvilje mot høyre, og åpnet mer opp mot venstre.

Bakgrunnssamtaler Vårt Land hadde på KrFs Landskonferanse­ forrige helg viste at mange internt­ i KrF deler denne analysen. De mest borgerlige mener Hareide «holdt seg innenfor» vedtaket fra landsstyremøte, men er ikke særlig begeistret for hans siste utspill. De mest radikale KrF-erne var derimot svært fornøyde.

 

Den tøffe høsten

Kanskje er det heller ikke så rart at KrF-lederen­ er mer forbeholden i sin støtte det blåblå prosjektet på nyåret­, enn han var i begynnelsen av november. I mellomtiden har både han og Venstre vært gjennom den tilspissede innspurten i budsjettforhandlingene. Totalt sett var samarbeidet mest preget­ av kriser og dårlig stemning.

Tidligere i høst ble det dess­uten spådd på sentralt Høyre-hold at behandlingen av regjeringens melding om gen- og bioteknologi kunne bli selve merkesaken som ville bevise for KrF at de hører hjemme på høyresiden.

 

Bio-bråk

De siste månedene­ har imidlertid vist at denne spådommen ikke holdt stikk. Høyres programkomité endte med å fjerne partiets tidligere nei til eggdonasjon fra programmet. Forrige helg kvitterte Oslo Høyre med å si ja til eggdonasjon. Nå tyder lite tyder på at KrF vil finne særlig støtte i Høyre i disse spørsmålene.

Det største spørsmålet nå hvordan Erna Solberg vil håndtere­ den nye situasjonen. Lite tyder på at hun vil foretrekke Venstre og KrF som regjeringspartner, og kaste vrak på Frp.

Dermed kan alt skje. For øye­blikket har KrF-lederen både bakdører og vinduer vid åpne. Det kan gi en svært tøff valgkamp for Erna Solberg.

Gå til innlegget

Jakten på nasjonal identitet

Publisert nesten 4 år siden

Globalismens popularitet er på retur. Nå blåser miljøer på både høyre- og venstresiden støv av nasjonalistiske tradisjoner.

 

 

Helt siden 80-tallet har globalismen vært på fremmarsj på bekostning av mer nasjonal orientert tenkning. Globalismen har vært drevet fram av en mangslungen trend, der troen på liberalistisk frihandel og nedbygging av nasjonale stengsler og tollmurer har vært viktige drivkrefter.

Disse trendene har dratt i samme retning som en idealistisk tro på en mer liberal, internasjonal verdensorden: Et globalt samfunn der individet er fritt – og har muligheter uavhengig av bakgrunn. Dessuten: En tro på at internasjonal avhengighet skaper fred, samarbeid og forsoning.

 

Globalisme i praksis

Men som andre ismer og trender, har globalismen i praksis flere slagsider. Den har ført med seg utviklingstrekk som har skapt sterk motstand: Vanlige arbeidsfolk har mistet rettigheter og fotfeste, og de lokale demokratiene er blitt tappet for reell makt. Dette ser vi særlig i USA. Brexit og valget av Trump er blant de mest omtalte motreaksjonene på globaliserte samfunn.

På idénivå er ropet om nasjonal identitet en annen reaksjon. Det samme gjelder framveksten av høyreekstreme miljøer i vår del av verden. Det siste er koblet opp mot en bredere strømning av innvandringskritiske holdninger generelt, og muslim­kritiske holdninger spesielt. Bildet er imidlertid komplisert og broket. Ulike miljøer har skapt ulike mot­reaksjoner.

Ser vi nøye på politiske trender i vårt eget land, ser vi at motkulturene og motkreftene til globalismen alltid har vært til stede. Ikke minst har de vært tydelige i forbindelse med våre to folkeavstemninger om vår tilknytning til EF i 1972 og Ei 1994.

Flere av de små partiene i Norge har vært tydelige i sin kamp mot både EF og den Europeiske Union: Både Sp, SV og KrF. Men synet på globalisme og tilknytning til en europeisk union har også splittet partier som både Ap og Frp. Når det gjelder den delen av nasjonalismen som er kritisk til flyktninger og innvandrere, står Frp i en særstilling. Det siste året har også Sp vært mer uttalt i sin motstand.

 

Nasjonal identitet.

De siste ukene har vi dessuten vært vitne til at debatten om nasjonal identitet for alvor har begynt å innta de to største norske partiene Ap og Høyre.

Rett før jul gikk kulturminister Linda Hofstad Helleland ut med en julehilsen på Facebook, der hun ikledd grønn halling­stakk oppfordret nordmenn til å være stolte av det norske. Dette identifiserte hun blant annet som «Kvikklunsj», «brunost», «dugnad», «grøt», «Ibsen», motstand mot «de som bestemmer» i Oslo og Brüssel, «juleevangeliet», «julegudstjenesten» og «kirkeklokker».

Det tok ikke lang tid før Helle­land fikk svar fra globalistene i egne rekker. Heidi Nordby Lunde var blant dem som reagerte mot Hellelands definisjon av «det norske». Lunde skrev blant annet: «Jeg trodde jeg tilhørte en politisk retning som satte individet i sentrum, ikke et kvikklunsjspisende salmesyngende bunadskledd individ som stort sett kun går i kirken på julaften, men vil at skolen skal tyne ­andres barn dit.»

Til tross for at Høyre trolig har vært det minst nasjonalistiske partiet i Norge, er det lite som tyder på at Hellelands utspill vil bli partiets siste av denne typen i denne omgang. Flere steder i partiet finner vi nettopp debatten om nasjonal identitet.

 

Nasjonale myter.

I går ble Ap for alvor dratt inn i den nye nasjonalisme-debatten. Ifølge Klassekampen slo Ap-nestleder Hadia Tajik fast at hennes parti ikke har noe å tjene på å holde seg unna «det nasjonale». Hun slo derimot et slag for å motarbeide høyrepopulismen ved å kjempe for «inkluderende nasjonale myter». Tajiks utspill kom rett i etterkant av at lederen for det danske sosialdemokratiske partiet, Mette Fredriksen, sa noe av det samme. Hun deltok på et nordisk møte for sosialdemokrater, avholdt i Norge.

Sp er dessuten et parti man ikke kommer unna om man vil forstå norsk nasjonalisme. Partiet har dype røtter i en nasjonal og antiglobal tradisjon.

Kristin Clemet har flere ganger pekt på at Sp er Norges mest nasjonalkonservative parti i dag. Dette førte til en debatt mellom henne og Sps leder Trygve Slagsvold Vedum.

I herværende avis kulminerte denne debatten med uttalelser fra idéhistoriker og ekspert på både liberalisme og norsk ­nasjonalisme. Professor Øystein Sørensen gikk ut og beklaget at nasjonalisme brukes som et skjellsord, og pekte på at nasjonalisme er en viktig del av Europas politiske historie de siste 200 årene.

Han viser dessuten til at nasjonalismen i lange perioder har vært utelukkende venstreorientert og sterkt knyttet til demokrati og frigjøring av Norge som nasjon.

 

Ny nasjonalismedebatt.

Går vi tilbake til tiden før unionsoppløsningen i 1905, var det borgerskapet og de bemidlede som var unionister. Arbeidere, bønder, småkårsfolk og distriktene var langt mer nasjonalt orientert. Ikke minst spilte partiet Venstre en viktig rolle i norsk nasjonalistisk tenkning.

På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalismen og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa. Kravene om unionsoppløsning kom først og fremst fra intellektuelle og politisk liberale, ofte tilknyttet partiet Venstre og avisen Dagbladet. Den norske nasjonalismen i forkant av unionsoppløsningen var både en politisk og kulturell nasjonalisme.

Flere av de politiske bevegelsene i Norge har altså nasjonalistiske røtter, og mange av de politiske partiene bærer deler av disse tradisjonene i seg. Ingenting tyder på at debatten om nasjonalisme er over i Norge.

Men som alle andre ismer og strømninger finnes det både gode og grumsete sider. Den som vil bidra i en forming av samfunnet bør derfor delta i debatten om nasjonalisme.

 

 

 

Kommentaren ble publisert i Vårt Lands papirutgave torsdag 19. januar. 

Berit Aalborg er politikk- og verdensredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Nordisk bistand for fall

Publisert nesten 4 år siden

Den nordiske bistandsmodellen demonteres. Nå kan Sp, Høyre og Frp svekke norsk bistand ytterligere ved å bruke den som et flyktningpolitisk pressmiddel.

Denne uken skrev Vårt Land at både Frp, Høyre­ og Sp kan komme til å vedta at land som ikke tar imot egne borgere med asylavslag i Norge, kan få kutt i bistanden. Dette skjer samtidig som regjeringspolitikere i Tyskland og Østerrike gir liknende signaler.

Her hjemme møter synspunktene fra Sp og de blåblå sterke reaksjoner. Generalsekretær i Care Norge, Gry Larsen, mener­ det er «prinsipielt farlig» å bruke bistanden som «politisk pressmiddel». Hennes kollega i Kirkens Nødhjelp, Anne Marie Helle­land, mener en slik praksis betyr at de fattige må betale prisen­ for at deres regjeringer ikke følger sine forpliktelser.

Styrke demokrati

Grunnen til at flere reagerer, er at de ferske­ signalene bryter med en lang tradisjon og et grunnleggende prinspipp i den nordiske bistandsmodellen. I verdenssammenheng har de nordiske landene vært pådrivere for en fattigdomsorientert bistand. Flere­ av de nordiske landene har dessuten gått på barrikadene for at internasjonal bistand i minst mulig grad skal skreddersys etter giverlandenes interesser.

I flere mottakerland har nordisk bistand vært brukt til å styrke demokratiet og sivile samfunn, gjennom å støtte ulike­ organisasjoner og institusjoner, slik at samfunn kan bygges nedenfra.

Enkelte steder har norsk ­bistand også vært en indirekte støtte til motstanden mot regimer der menneskerettigheter har stått lavt i kurs. Dermed står ­regjeringspartiene og Sp i fare for å ramme mottakere av norsk bistand som nettopp trenger støtte for å stå opp mot egne regimer.

Når flere reagerer på programforslaget fra de tre partiene, handler det ikke bare om dette enkeltforslaget. De siste årene har vi sett en serie av forslag og vedtak som samlet sett svekker den nordiske bistandsmodellen, slik vi kjenner den.

Norsk bistand til Norge

En av de alvorligste svekkelsene handler om at en stadig større andel bistand brukes til tiltak i Norge og Norden. Høsten 2015 foreslo den blåblå regjeringen å bruke så mye som 20 prosent av norsk ­bistand til flyktningutgifter i Norge. Etter tøffe forhandlinger med Venstre og KrF ble denne overføringen til eget land redusert til 10,8 prosent. Likevel plasserte dette Norge over gjennomsnittet av samtlige OECD-land, når det gjelder å bruke utviklingsmidler i eget land.

Dessverre er vårt naboland Sverige blitt en versting. I 2015 brukte de 33,8 prosent av sine bistandsmidler i eget land. Samme­ år avslørte den svenske avisen Dagens Nyheter at finans­departementet hadde bedt om en utredning for å se på konsekvensene av å øke denne andelen til 60 prosent.

Argumentet for å bruke ­bistandsmidlene i Norge og Norden, er at hjelpen uansett går til mennesker fra land vi gir bistand til. Men det sørgelige resultatet er at en større andel av de fattige som blir igjen i egne land får mindre bistand, og lever i større fattigdom. I neste runde kan dette sende flere mennesker på flukt.

Blåblå drøm

Det er ikke tilfeldig at demonteringen av ­bistanden har skutt fart i de blå partienes regjeringstid. Dette skjer til tross for at det er sosial­demokratene i Sverige som har stått for store overføringer av bistanden til eget land. Bakteppet i Norge er at Høyre og Frp lenge har ønsket å spisse norsk bistand til færre land og kutte små og langsiktige prosjekter. Det har ført til at regjeringen i flere runder har forsøkt å kutte kraftig i støtten til såkalt sivilsamfunn: Prosjekter som har som mål å styrke demokrati og ideell sektor i sør. Høyre og utenriksminister Børge Brende­ ønsker dessuten å kutte i den langsiktige bistanden for å gi mer penger til akutte behov.

Det skumle med en slik strategi er at når den fattigdomsrettede og langsiktige bistanden forsvinner, vil behovet for mer akutt nødhjelp øke ytterligere.

Internasjonal oppsikt

Den nye trenden i nordisk bistand har skapt internasjonal oppsikt. I forkant av de norske budsjettforhandlingene høsten 2015, kom økonomiprofessor og utviklingsforsker Jeffrey Sachs, ved Columbia University, med en bønn til de nordiske regjeringene. Han ba dem stå fast ved sitt inter­nasjonale lederskap og beholde den nordiske ­modellen. I sin kronikk i Dagens Næringsliv skrev han at den nordiske ­bistandsmodellen fungerer. Han viste blant annet til at denne formen for bistand har bidratt til kontroll med malaria, aids, mødredødelighet og andre tilstander som rammer ved ekstrem fattigdom. Han mener dessuten at den klassiske bistanden, som de nordiske landene har gått i spissen for, har bidratt til å løfte produktiviteten i jordbruk, spre teknologi og fjerne­ den verste fattigdoms­fellen i Afrika og Asia.

Sachs mente videre at Norden har bidratt til «å overbevise verden om at det virkelig finnes en sti mellom den vulgære ulikheten i amerikansk kapitalisme og den feilslåtte planøkonomien til så mange stagnerende økonomier».

Samme høsten kom også FNs daværende generalsekretær ­Ban Ki-Moon med en liknende advarsel. Han skrev blant annet: «En reduksjon i utviklingsbistand for å finansiere kostnadene av flyktningstrømmen vil føre til en ond sirkel. Det vil være skadelig for helse, ­utdanning og muligheter til et bedre liv i hjemområdene for millioner av sårbare mennesker over hele verden».

Nordens rolle. Til tross for både advarsler og motstemmer, er den nordiske bistandsmodellen svekket. Det triste er at det nå kan være flertall for å svekke den ytterligere.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Morfars papirbåter

Publisert nesten 4 år siden

Som mange norske lærere satt min morfar i fengsel i under krigen. Jula 1943 ga han sine fem barn den minste og største julegaven.

Vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen, vokste opp med utallige historier om krigen. Slik har årene 1940–1945 brent seg inn i vår bevissthet: Vi har lært om den tyske okkupasjonen. Om gutta på skauen. Om motstandbevegelsen. Og ikke minst: Om alle som kom i fengsel. Noen ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Andre satt i norske fengsel, slik min morfar Haldor.

Min mors familie­ bodde på ei lita øy sør for Bodø. Morfar var overlærer på skolen, og en av to–tre lærere i det lille øysamfunnet. Et trangt sund unna ligger neste­ lille øy: Nordarnøy. Der lå et av de største tyske batteriene­ i Nordland. De to øyene var derfor fulle av tyskere som kontrollerte­ båtleia inn mot Bodø. Det var til og med SS-offiserer på den lille­ øya. En overlærer som ikke fulgte­ direktivene­ om «vennligsinnet undervisning», og som må ha vært mistenkt for å gjemme flyktninger på låven sin, var i søkelyset­ blant NS-folk og tyske­ offiserer på øyene.

Det var ekstra stort fokus på nettopp lærer høsten 1943. De mye omtalte studentdeportasjonene foregikk i Oslo. Universitetet ble stengt, og i alt ble 1.200 mennesker arrestert. Rundt om i hele landet ble akademikere og lærere fengslet.

Fengsel i jula

Denne høsten ble også morfar hentet i sitt hjem. Han ble kroppsvisitert mens flere av hans fem barn var redde og gråtende vitner. Min mor Bjørg forteller om mormors «svarte øyne» i tøffe perioder i krigsårene­. Jeg tror hun må ha hatt svarte­ øyne også denne dagen­, som et hjelpeløst vitne til at hennes­ mann og familiens forsørger ble ydmyket, plassert inntil en vegg og påsatt håndjern.

Mormor Julianna må ha vært mer vettskremt enn barna forsto. Med fem barn å ta vare på måtte hun håndtere at mannen hennes ble ført bort. Ingen­ visste om han ble sendt til Bodø, Grini­ eller Tyskland. Mormor må ha grått seg i søvn i de lange og mørke nettene fram mot jula 1943. Min mor, som i dag er 84 år, fortalte­ at hun gjemte seg på ark-loftet for å gråte. Slik at hennes mor ikke skulle­ høre det, og bli mer lei seg.

Papirbåter 

Lenge visste de ikke hvor morfar befant seg. Men til slutt fant de ut at han satt i fengsel i Bodø. Like før jul fikk noen av mannfolkene på øya lov til å besøke Haldor. Familiefaren­ og ektemannen fikk dermed sendt julehilsen hjem til sine kjære ute på øya rett før jula 1943. Men den røslige læreren, mannen jeg husker som en streng, men humoristisk morfar, hadde ingen gaver til barna sine.

Men som den handlekraftige læreren han var, fikk han tak i en gammel avis. På cella si, i tysk varetekt, fikk han brettet fem små papirbåter. Navnene til hans barn var sirlig påskrevet med stødig lærerskrift: Jorunn, Arne, Leif, Bjørg og Helge. Slik fikk familien den aller beste julehilsen dette året: De fikk livstegn fra Haldor. Blant gavene som er gitt i min familie, må disse fem små papirbåtene være den aller vakreste gaven.

Vanskelig å forstå

Hvert år når jeg ordner julegaven til mine egne fire barn, tenker jeg på morfars papirbåter. Mens jeg pakker inn mobiltelefoner, skiutstyr, eller­ en fin genser, tenker jeg på at jeg burde gitt mine barn noe like betydningsfullt som Haldor ga til sine. Jeg tenker også hvor vanskelig det er for oss å forstå hvordan det er å frykte for livet, for krig eller okkupasjon. Hvor hardt det må være for foreldre ikke å kunne verge sine egne barn, eller andre kjære. For oss er krigen, ydmykelsen og frykten så langt borte: Noe som skjer på TV.

For meg og min familie er derfor morfars papirbåter blitt en viktig historie. Som minner oss om at også våre egne har måttet leve med krig, okkupasjon, frykt og fornedrelse. At også nordmenn i vår nære fortid satt uten en pappa, bror eller andre kjære – og håpet på livstegn.

Han ville forstått. Morfar døde i 1978, 81 år gammel. Som barn forsto jeg ikke betydningen av historien om papirbåtene. Nå skulle jeg gjerne fortalt ham hvor mye nettopp denne historien betyr­ for meg som voksen. Men når jeg tenker meg om, ville han forstått. Det var jo han som satt i fengsel, men frykten for aldri­ å se sine egne barn igjen – mens han brettet papirbåter med skjelvende hender.

Min morfar var en klok mann. Jeg liker å tenke at han ville bedt meg rette blikket fremover og pekt på andre fedre og mødre som frykter for sine liv og sine barn. At det finnes historier om papirbåter i min egen samtid. Også jula 2016.

Gå til innlegget

Krekar, Frp og de andre

Publisert nesten 4 år siden

Frp greier ikke å sende ut mulla Krekar slik de lovet. Men de andres «politiske korrekthet» gjør at partiet slipper massiv kritikk.

Helt siden begynnelsen av 2000-tallet har Frps politikere krevd at Norge må sende ut mulla Krekar, eller Najmuddin Feraj Ahmed, som han egentlig heter.

Både Siv Jensen og Carl I. ­Hagen har brukt sterke ord om sittende regjeringers manglende vilje og evne til å få Krekar ut av landet. Begge har sagt at det må være mulig å få mullaen ut, hvis viljen er der.

Hundre dager. Internt i Frp var forventningene skyhøye til at partiet skulle få Krekar ut av landet i ekspressfart, da de kom i regjering i 2013.

Allerede­ før stortingsvalget i 2009, hadde­ Siv Jensen lovet fortgang i ­utvisningsprosessen hvis hun kom til makt. Frp presenterte da dokumentet: «101-punktsliste for å forandre Norge på 100 dager». Her sto det at Frp skulle «Prioritere arbeidet med å effektuere utvisningsvedtak av Najmuddin Feraj Ahmed (mulla Krekar)».

Jensen lovet ikke at Krekar skulle være ute av landet innen hundre dager. Men det lå som et tydelig premiss at det skulle gå fort. Krekar skulle ikke være i landet etter fire år med en justisminister fra Frp.

Maktesløse tiltak. Rundt 2009 kom Jensen med en serie­ medieutspill der hun under­streket at Frp mente alvor med sine Krekar-løfter. I TV 2 omtalte hun den rødgrønne regjeringens innføring av meldeplikt for Krekar som et «maktesløst tiltak». Til VG sa hun: «Jeg har sagt det hele tiden: Først skal vi endre loven slik at Krekar kan settes i varetekt. Deretter skal han sendes ut av landet». Også på Dagsrevyen flesket hun til: «I aller ytterste konsekvens er jeg villig til å bryte menneske­rettighetene for å få mulla Krekar ut av landet».

Men i 2013 måtte også Frp forholde seg til de politiske – og ofte tunge – realitetene som f­ølger med makt. Heller ikke justisminister Anders Anundsen fikk Krekar ut av landet. Etter to år i regjering måtte Anundsen tvert imot bite i det sure eplet og innrømme at det ikke gikk: «Vi har jobbet med mange løsninger, også det å få til en forsvarlig retur­avtale med Irak. En del av dem kan vi ikke gjennomføre på grunn av internasjonale forpliktelser», sa Anundsen til VG.

Denne innrømmelsen må ha vært et slags «sannhetens øyeblikk» for Frp. Da det ble tydelig at også deres egne regjeringsmedlemmer er for politikere å regne. Som alle andre politikere­ i et liberalt demokrati må de forholde seg til avtaler og regler, både nasjonalt og overnasjonalt.

De andre holder munn. Det som er like påfallende, er hvordan de andre partiene oppførte seg. Noen spredte stemmer forsøkte å stille Frp til veggs. Sps Jenny Klinge var en av dem. I 2014 gikk hun ut i ABC Nyheter og sa at Frp hadde møtt seg selv i døra: «Dette handler enkelt og greit om at vi har et stort parti som i alle år har brukt Krekar-saken til å få fram at de enkelt kan fikse problemet ved å sende ham ut av landet. Nå, i regjering, er tonen en annen.»

Men de aller fleste politikerne holdt munn. Til tross for at flere av dem tidligere var blitt hud­flettet av Frp på grunn av Krekar. Hvorfor tok de ikke igjen?

Realpolitikk. Hovedgrunnen er en realpolitisk erkjennelse av at Krekar-saken faktisk er vanskelig. Mange er dessuten redd for at kritikk av Frp kan slå til-bake på dem selv: Krekar er upopulær, derfor tør få å ta sjansen på å bli tatt til inntekt for hans sak.

Partiet som tidligere har fått hardest kritikk av Frp er Ap. Men som Norges største styrings­parti har de kjent på kroppen hvor krevende det var å håndtere nettopp denne saken. De vet at en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner gjør det vanskelig.

Et lite land i verden. Som et lite land i verden er Norge helt avhengig av at internasjonale avtaler følges. Ellers kan det få alvorlige følger for vår egen sikkerhet i andre situasjoner. Da Siv Jensen i 2009 sa at hun var villig til å bryte menneskerettig­heter for få Krekar ut, tok hun ikke høyde for hvilke konsekvenser dette kunne få på sikt: Både for norske borgere i utlandet og som et signal til verden rundt oss.

Dessuten er det ikke så lett som Frp har uttalt: At andre land kan ta imot ham. Dette ble tydelig i forrige uke. Etter at Italia først ønsket ham utlevert for å anklage ham for terror, trakk de utleveringskravet tilbake. Nå kan det skje at Krekar blir en fri mann på vakten til Frps justisminister.

Populismens hulhet. Likevel holder mange politikere fortsatt munn. De vet at store deler av befolkningen i både USA og andre europeiske land lytter til populistiske ledere og deres 
forenklede budskap. Politikere som gjentar det folk ønsker å høre.

Et ferskt eksempel er ­Donald Trumps formidable suksess ­under valget i USA. Men alle­rede før han har tiltrådt som president har han måttet trekk­e tilbake sine minst realistiske løfter. Nå skal han verken bygge muren­ ­eller fengsle Hillary Clinton. ­Likevel sitter han ved makten i fire år.

På samme måte som mange er lettet over at Trump ikke skal fengsle Clinton i USA, er mange her lettet over at Frp – og dermed også Norge – forholder seg til konvensjoner og avtaler. Dermed slipper Frp den massive kritikken fra dem partiet selv har stemplet som «politisk korrekte». Paradoksalt nok.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere