Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Når motkulturene våkner

Publisert over 3 år siden

De som setter Sp i bås med høyreekstreme, nasjonalistiske populistmiljøer, forstår ikke de norske motkulturene.

I dag åpner Sps landsmøte i Trondheim. Partiet kommer garantert til å feire seg selv både i landsmøtesalen og utover lange netter med dans og trønderrock. På alle meningsmålinger ligger Sp svært høyt. Det er ikke lenger en umulighet at partiet kan slå Frp i oppslutning ved høstens valg.

 

Analysene av partiets kraftige vekst har vært mange. Noen av dem har truffet dårlig ved å sammenligne Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum med Donald Trump. Andre har omtalt ham som en råpopulist og forsøkt å påvise likheter med høyreekstreme og rasistiske miljøer i Europa.
Det er langt fra enkelt å forklare Sps eventyrlige fremgang. Årsakene er flere og delvis ulike.


Motsats til Høyre

En bit av forklaringen er at Høyre sitter i regjering sammen med Frp. Høyre er Norges mest globalt orienterte parti. I norsk sammenheng representerer de den sterkeste kraften som kjemper for frihandel og større grad av kapitalflyt både nasjonalt og internasjonalt. Høyre er dessuten pådriver for en politikk som er fordelaktig for større enheter, både i næringsliv og politikk. I sum blir Høyres politikk en motor som fremmer sentralisering og mindre lokal deltagelse.

 

Innenfor hele dette feltet er Sp det tydeligste motkulturpartiet. Et parti som ønsker lokal og folkelig medbestemmelse, små kommuner og nærhet til sykehus og politi. Dessuten er de et parti som er opptatt av nasjonal styring.
Mens Høyre har fremmet reformer for kommunesammenslåing, sykehussammenslåing og sammenslåing av politidistrikter, har Sps-folk over hele landet reist seg i protest og distriktenes røst.

 

Globalismen

Samtidig som dette inntreffer i Norge, har nedsiden av en global handels- og kapitaltrend har satt sine negative spor i flere vestlige land. Et globalisert samfunn har gitt stor grad av avmakt fra midten av samfunnsstigen og ned. Den globaliserte økonomien har gitt enorme forskjeller mellom de som eier mye og styrer pengeflyten – og de som er vanlige arbeidere. I flere vestlige land har avmakten ført til politiske protestvalg og politiske jordskjelv.

 

I flere land har islamkritiske eller endog slamfiendtlige partier blitt opplevd som de mest synlige kreftene mot den avmaktsfølelsen mange opplever.
I Norge er det nå Sp som har tatt opp i seg denne kampen mot det globale. Men på en helt annen måte enn islamfiendtlige krefter står Sp i en lang, motkulturell tradisjon. Dagens Sp viderefører den norske venstre-nasjonalismen som vokste frem i perioden med nasjonal oppvåkning og løsrivelse fra unionen med Sverige.

 

Eliten

Riktignok er Sps venstrenasjonalisme lik høyrepopulismen vi ser i Europa på ett viktig felt: Også Trygve Slagsvold Vedum snakker om «eliten i Oslo». Et retorisk grep som ligner mye på det både Trump og europeiske høyrenasjonalister bruker. En retorikk som får mange til å grøsse.
På den andre siden skiller Sps toneangivende politikere seg fra høyrepopulismen på et viktig felt: De bruker ikke knallhard retorikk for å skape avstand til islam og innvandringsmiljøene, slik flere fremtredende politikere i Frp og populister utenlands gjør.

 

Blant Frps politikere er Sylvi Listhaug her den fremste. Ifølge Aftenposten har hun sagt at «fundamentalistiske islamister truer Europa» og at vi slipper inn «fundamentalister som hater vårt norske system». Hennes uttalelser om at asylsøkere ikke skal ­«bæres på gullstol» er også kjent. Slik retorikk finner man ikke blant Sps sentrale politikere. Selv om Sp har enkelte likhetstrekk med USAs og Europas høyrepopulister, er det mye som skiller.

Den som vil forstå de reelle kreftene bak Sps politiske visjoner, må dra ut i norske bygder. De kan følge en fødende kvinne i timevis på humpete landveier – med rier – for å komme til nærmeste fødeklinikk.
Eller de kan besøke fortvilte foreldre som må sende relativt små unger på lange bussturer for å komme til skolen i bygda langt bortenfor nabobygda.

Dette kan ofte være prisen for å overta slektsgården og være blant ­sliterne som produserer maten vi andre spiser hver dag.
Den som lettvint sammenligner USAs og Europas destabiliserende og høyreekstreme krefter med Sp kan derfor komme til å misforstå norske motkulturer.

Dessuten kan det hende noen overser det faktum at andre land kanskje ville hatt langt mindre konflikter hvis de hadde et parti som Sp. Et parti som taler motkulturenes sak uten å skape harde fronter og legge opp til utenforskap for våre nye landsmenn.

Gå til innlegget

Ernas valg

Publisert over 3 år siden

Statsminister Erna Solbergs åpning for ulike borgerlige regjeringsmodeller etter valget, gjør KrF og Venstres regjeringsmodell mindre utopisk.

Når Høyre er samlet til landsmøte denne helgen, kan regjeringspartiet smykke seg med en statsminister som er blant Norges mest standhaftige og utholdende politikere. Halv-annet år før valget i 2013 trodde svært få at hun skulle makte å bygge et regjeringssamarbeid med basis i både Frp, Venstre og KrF. 

Riktignok fikk hun aldri de fire til å sitte sammen i regjering. Men Solberg maktet kunst-stykket å lage en forpliktende ytre sirkel for samarbeid, der KrF og Venstre befinner seg.

Like krevende

Nå står Solberg foran en ny krevende situasjon, når hun skal forsøke å skape en plattform for samarbeid for fire nye år.

Både KrF og Venstre har i sine landsstyremøter fjernet garan­tien om at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Dette kan synes som en ­naturlig konsekvens av dagens ­regjeringssituasjon. Men mest ­
av alt tydeliggjør dette de to små partienes opplevelse av den ­
store avstanden til Frp. Knut Arild Hareide har dessuten ­erklært at «Høyres regjeringsmodell er død».

Nye signaler

KrF og Venstres nye strategier har åpenbart ­seget inn hos Erna Solberg og Høyres ledelse. Til NRK uttalte Solberg torsdag morgen at alle de fire borgerlige partiene må sette seg ned og snakke sammen e­tter valget. 

Samtidig ga hun et signal som er langt tydeligere enn tidligere:­ Hun vil ikke garantere at Frp skal delta i en borgerlig regjering ­etter valget. Solberg selv avviser at dette er noe nytt signal, og peker på at hun hele tiden har ønsket å samarbeide med alle.

Likevel tilhører det sjeldenhetene at en statsminister ikke garanterer at den sittende koali­sjonen vil søke fortsatt makt sammen.

Frps tolkning

Det interes­sante blir hvordan Frp og Siv Jensen velger å tolke statsministerens uttalelser. Kanskje Jensen forstår at Solberg trenger å roe gemyttene i KrF og Venstre.

Likevel er det mer sannsynlig at flere av de borger­lige partiene faktisk ønsker seg ­åpning for ulike muligheter etter ­
valget.

Som det ansvarlige og stor­e partiet i koalisjonen er det ­naturlig at Solberg søker etter armslag, slik at hun kan velge mellom sentrum og Frp dersom det blir et borgerlig flertall i høst. Meningsmålingene har svingt de siste månedene, og Frp har overraskende lav lojalitet blant sine velgere. Det betyr at de kan falle i oppslutning.
Det samme er situasjonen for Venstre, som ligger under sperre­grensen på flere målinger.

«Anti-elite-vinden»

Men også for Frp kan det være gunstig å ha to utveier etter valget. I andre land vokser de popu­listiske høyrepartiene. Internt i Frp er det flere som er skuffet over at partiet i så liten grad har hentet ut effekten av «anti-elite-vinden» som feier over mange vestlige land. Hvis partiet kommer i opposisjon, vil det være lettere å spisse retorikken mot landets makthavere og «elite», og dermed fremstå som representanter for «folket».

KrFs hovedstrategi er en ­regjering med Høyre og 
sentrum. Samtidig understreker partiet at de ønsker seg makt, og har døren på gløtt til Ap. For selv om Solberg er KrFs stats­ministerfavoritt, så står Frp tilsvarende lavt i kurs.

Faktisk er KrF så kritisk til 
Frp at statsministeren følte 
behov for å advare KrF via 
Vårt Land denne uken. Hun 
pekte på at et høyre-sentrum-samarbeid vil være avhengig av Frp. De minst Frp-vennlige i KrF er smertelig klar over 
akkurat dette, og mener derfor det er bedre å samarbeide med Jonas Gahr Støre enn å leve på Sylvi Listhaug og Per Sandbergs nåde.

Jubler mest

For Venstre er­ ­situasjonen mer komplisert. Partiet er tydeligere borgelig enn KrF, og mye likere Høyre. Samtidig er Venstres velgere langt mer skeptisk til Frp enn noen andre på borgerlig side. Derfor må vi anta at jubelen for Solbergs forsiktige åpning mot et sentrum-Høyre-samarbeid er høyest i Venstre.

Den litt brokete situasjonen på borgerlig side gjør at Erna Solbergs forsiktige signaler trolig er nok akkurat nå. Begge sentrumspartiene kunne nok tenkt seg en litt tydeligere tale fra Solberg. For Frp er trolig de vage signalene til å leve med.

Solberg har alt å tjene på å dytte avgjørelsen av hvem hun vil ha som regjeringspartnere forbi valget i september. Om det blir et borgerlig flertall, vil trolig Solberg invitere alle de tre til samtaler. Disse forhandlingene kommer til å bli svært krevende.

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017.
Illustrasjon: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Høyres dronning

Publisert over 3 år siden

Erna Solberg holdt seg både unna regjeringssamarbeid og verdikonflikter i talen sin til ­Høyres landsmøte.

«Jeg er klar for fire nye år som statsminister», sa Erna Solberg til stående applaus ved starten av Høyres landsmøte torsdag ettermiddag. Det var en selvsikker og trygg partileder som talte til sine egne.

Solberg holdt seg klokelig unna spørsmålet om hvordan hun og Høyre skal løse det vanskelige forholdet mellom samarbeidspartnerne Frp, KrF og Venstre. Samt det faktum at disse tre partiene ikke kan sitte sammen i regjering. Hun var heller ikke innom utspillet fra KrFs leder Knut Arild ­Hareide, som har uttalt at «Høyres ­regjeringsmodell er død».

Ingen Frp-garanti

Før Solberg entret Høyres talerstol torsdag formiddag hadde hun allerede rukket å si til NRK at hun ikke kunne garantere Frp en plass i regjering etter valget. Og antydet at Høyre ikke kommer til å velge samarbeidspartnere før etter valget 2017.

For et selvsikkert Høyre er dette den aller beste strategien i forkant av en krevende valgkamp. En strategi som gjør at Høyre står fritt til å manøvrere mellom sentrum og Frp, alt ­etter hvordan valgresultatet blir.

Å vente med samarbeidsvalget til høsten er åpenbart en fantastisk posisjon for Høyre. For uansett ansett hvordan en borgerlig regjering vil se ut fra neste høst, så kommer Høyre til å lede den. At Høyre får ha ­denne posisjonen frem til valget er kun avhengig av at de tre ­andre partiene aksepterer å vente på hvem som blir bydd opp til dans. Akkurat nå tyder mye på at alle tre er villig til å vente. 


Høyre-politikk

Dermed kunne Solberg bruke det ­meste av tiden i landsmøtesalen til å snakke om andre ting: Det ­hennes partikollegaer helst ­ville høre, nemlig at Høyre ­levere mye Høyre-politikk.

Solberg brukte derfor mest tid på klassiske Høyre-saker innefor nærings-, forsknings- og utdanningspolitikken. Hun betonet partiets sterke fremtidstro og var innom viktige signalord i Høyre: «Innsatsvilje», «skaperkraft», «kreativitet», «forskning» og «konkurransekraft»

Hun brukte også tid på å ­tegne et bilde av regjeringen som en moderne kraft i motsetning til Ap og Sp. Disse to partiene fremstilte hun som ­reaksjonære partier uten ­andre ­visjoner enn status quo.

Verdisaker

Solberg valgte imidlertid å holde seg helt unna flere av de tunge verdikampene som vil utspille seg på landsmøtet. Hun ga ingen tydelige ledersignaler i spørsmålet om eggdonasjon, barnetrygd eller kontantstøtte.

Alt dette er spørsmål som er kontroversielle internt og som uansett utfall vil skape trøbbel hos en eller flere av Høyres borgerlige samarbeidspartnere.
Begeistring. Selv om Solbergs tale var av det tradisjonelle slaget, vekket den begeistring på landsmøtet. Erna Solberg er blitt en svært populær Høyreleder og statsminister blant sine egne. Det er ikke så rart: Hun har klart å manøvrere i et krevende samarbeidslandskap mellom Frp på den ene siden og KrF og Venstre på den andre.

Dessuten samler Solberg fløyene i sitt eget parti. En ­reise som må ha vært både lang, tung og hard. Men hennes slit er ­kronet med seier. I dag er Erna Solberg Høyres dronning.

Gå til innlegget

Det vanskelige valget

Publisert over 3 år siden

Det finnes knapt abortmotstandere som sier konsekvent nei til abort. Dermed er det alltid noen som må ta ­avgjørelsen.

«Noen ganger stiller livet oss i situa­sjoner der vi må velge mellom to onder. I slike uløselige dilemmaer må man for­søke å velge det minste.» Sitatet er hentet fra en pressemelding sendt ut av biskop Bernt Eidsvig i Oslo ­katolske bispedømme. Året er 2009 og biskopen tok til mot­mæle da den katolske kirke 
i Brasil ekskommuniserte to ­leger og en fortvilet mor for å ha ­bidratt til abort på en ni år gammel jente. Hun var blitt voldtatt av sin egen stefar og ventet tvillinger.

Eidsvig skrev blant annet at kirken «først og fremst må se sitt ansvar for den voldtatte piken og hennes fortvilte mor, som trengte trøst og lindring». Hans etiske vurdering sto dermed i motsetning til den brasilianske erkebiskopen som la størst vekt på de ufødte tvillingenes rett til liv. Ifølge Eidsvig ble voldtektsmannen derimot ikke ekskommunisert fra den katolske kirken.

Dilemma 

Hvorfor er den ­katolske Oslo-biskopens uttalelser interessante åtte år senere? Grunnen er at Eidsvig på en god måte synliggjør de etiske dilemmaer som møter alle oss som er prinsipielt mot abort. Det finnes ingen enkle svar.

I Norge finnes det knapt en abortmotstander som er ­totalt mot å tillate abortinngrep i ­enkelte situasjoner. Blant de mest restriktive mener flere at man bør åpne for abort hvis mors fysiske står liv står i fare. Andre mener psykisk lidelse også kan være en slik grunn, mens atter andre peker på incest og voldtekt som gyldige abortgrunner.

Felles for alle disse relativt ­restriktive abortmodellene, er at en person eller innstans må ta valget når spørsmål om abort dukker opp. Uansett hvor streng abortlov et land har, vil det ­dukke opp tilfeller der menneskelig skjønn må benyttes og etiske vurderinger må tas. Dermed blir det store spørsmålet hvem som skal ta dette vanskelige valget.

Sårbare kvinner 

Denne problem­stillingen var på agendaen da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land forrige tirsdag og ­utfordret KrF til å kjempe for sårbare kvinners rett til abort i land som mottar norsk bistand, og der kvinner tyr til ulovlige aborter. Generalsekretær Anne-Marie Helland viste til at hver time dør seks kvinner etter illegale aborter.

Torsdag støttet jeg Helland i en kommentar i Vårt Land, og ­mandag kom Espen Ottosen 
og Ragnhild Aadland Høen med motinnlegg. De to ­avviser at det er mulig å benytte en konsekvens­etisk tenkning i spørsmål om liv og død. Videre 
mener de at de mest ekstreme tilfellene, hvis for eksempel småjenter er voldtatt, ikke kan brukes for å annullere fosterets menneskeverd.

Dessuten antyder de at en ­konsekvensetisk veiing av ­onder mot hverandre — i abort­debatten — ikke er like legitim som plikt­etikken. De anser det satt på spissen som en forvrengt sekularisme med påfølgende pragmatisk syn på menneskeverdet.

Respekt for liv

Dette siste er en kjent strategi fra flere konservative miljøer. Både innenfor kristendommen og islam: Det å klistre «tidsånd» og «sekularisme» på andres etiske vurderinger er trinn en for å avskrive andre deres holdninger. Vi ser det blant annet i USA der debatten om eksommunisering av flere katolske kvinner har pågått.

På den andre siden er det overraskende at hverken Høen og Ottosen besvarer et av de mest sentrale spørsmålene i en etisk krevende debatt: Hvem er bedre skikket enn den gravide kvinnen til å ta den endelige avgjørelsen?

I store deler av Afrika har man fortsatt strenge abortlover. ­Mange steder bestemmer stort sett menn: gjennom landsbyråd, klaner eller ved at ulike religiøse ledere både innenfor Islam og kristendommen har makt. Hva gjør at Ottosen og Høen mener disse mennene er bedre skikket til å ta valget enn kvinnen selv?

Mange døde

I 2008 døde 29.000 kvinner av abort­relaterte skader. Mange overlever også, men fikk store skader og funksjonshemninger. Hvis vi skal følge Ottosen og Høens retorikk bidrar deres argumentasjon til å annullere disse kvinnenes ­menneskeverd.

Vi vet dessuten fra omfattende statistikk, blant annet fra FN, at aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort. Vi så det blant annet etter innføring av den norske abortloven på slutten av 1970-tallet.

Den aller viktigste grunnen har jeg fra flere av dem som har jobbet med rådgivning for å gi et alternativt til abort. De ­mener kvinnen selv er fosterets aller beste advokat. Det er hun som bærer fosteret i seg.

Dyp respekt

Når debatten ­ruller videre bør Ottosen og 
Høen legge seg dette på minnet: Det er fullt mulig å ha den ­dypeste respekten for liv og ­menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet.

Gå til innlegget

Abortkampens etikk

Publisert over 3 år siden

KrF kan være prinsipielt mot abort, men samtidig jobbe internasjonalt for en lovgivning som sikrer kvinnens eget valg.

I går gikk generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp Anne Marie Helland ut i Vårt Land og refset KrF for feighet i partiets abortpolitikk – knyttet til norsk bistand. Hun sier blant annet: «Å tro at et forbud bidrar til at aborter ikke skjer, er kunnskapsløst, og holdningen tar flere menneskeliv».

Helland setter dermed ny fart på en av de mest krevende og potensielt splittende debatter i KrFs historie. Gjennom mange tiår har KrFs identitet vært intimt knyttet til kampen mot abortloven på 70-tallet. En kamp partiet tapte, men som likevel har preget partiet fundamentalt.

Utenfor regjering

Så sterkt preget abortkampen partiet at de valgte å stå utenfor Willoch-regjeringen i 1981. Årsaken var at partiet ikke ville administrere en abortlov de var imot. To år senere, etter landsmøtet i Tønsberg i 1983, valgte de likevel å tre inn i regjeringen. Partiet erkjente at abortkampen var tapt og at KrF ikke kunne stå utenfor regjeringen i all fremtid hvis de ville ha gjennomslag i andre saker. Men de interne protestene var betydelige.

Abortdebatten førte dessuten til at KrF mistet et av sine aller største politiske talenter. På slutten av 80-tallet tok tidligere KrFU-leder og sentralstyremedlem Kristin Aase til orde for at partiet måtte si ja til selvbestemt abort og heller jobbe aktivt for å få aborttallene ned. Denne holdningen gjorde at hun ble ekskludert fra sentrale verv. I hennes kjølvann forsvant mange av partiets unge og nytenkende talenter. Både samtidig som henne, men også i årene som fulgte. Aase-saken ble for mange unge KrFere stående som bevis på partiets trange grenser i etiske spørsmål og lave takhøyde for ungdom som tenkte etikk på andre måter.

Pliktetikk

Spriket i den etiske tenkningen i KrF illustrerer godt hvordan kristne miljøer i både Norge, USA og andre vestlige land har blitt dratt mellom ulike etiske tradisjoner. Den ene tradisjonen som har stått sterkest i KrF, var også den som har preget den kristenkonservative abortdebatten i USA: Pliktetikken. En slik tenkning tar utgangspunktet i at det er galt å ta liv og at lovgivingen derfor må forby abort.

I USA har abortdebatten vært mer polarisert og høyrøstet enn her. Årets valgkamp har bevist hvor sterkt pliktetikken fortsatt står i det kristne USA: Mange kristne har vært villig til å svelge unna Trumps griseprat, hans kvinnefiendtlige og krenkende uttalelser og hans mangel på en helhetlig politikk for å få en strengere abortpraksis. I Norge var Børre Knudsen den fremste talsmann for en slik tenkning.

Konsekvensetikk

På den andre siden av den kristne abortdebatten står de som legger den avgjørende betydningen på konsekvensene, og stiller spørsmålet: Hvordan får vi færrest aborter? Denne tradisjonen står blant annet sterkt blant kristne demokrater i USA og blant mange kristne i Norge.

Når Helland i Kirkens Nødhjelp legger vekt på at seks unge kvinner dør av illegale aborter hver time, og at retten til legale aborter kan redde liv – så står hun med begge bena i den konsekvensetiske tradisjonen. Heller enn å peke på at abort er synd, kaller hun KrF feige: Hun ber Knut Arild Hareide tenke på konsekvensen av en politikk som forbyr abort. Hun viser blant annet til at unge kvinner drikker gift, stikker hull på livmora og dør fordi de ikke ser andre løsninger i en svært vanskelig situasjon.

Anne Marie Hellands konsekvensetiske tenkning er gjennomgående: Hun viser blant annet til den dialogen som skjer når de unge kvinnene blir møtt med respekt og får velge selv: «Da kan vi møte kvinnene og få en samtale med dem. Kanskje vil de likevel velge abort, men det kan også godt hende de velger annerledes.»

Hvem skal ta valget?

Dessuten berører KN-leder Helland det ømme punktet som mange innenfor den pliktetiske tradisjonen i liten grad makter å svare på: Hvem andre enn kvinnen selv skal ta det endelige valget?

Det finnes knapt den person i KrF som vil tilbake til en lov der abort er konsekvent forbudt. Abortnemndene er det heller ingen som ønsker seg.

Like legal måte. At Helland går hardt ut mot KrF kjennes garantert krevende for Knut Arild Hareide. Men hvis KrF virkelig ønsker å være et parti med morgendagens løsninger for en bred gruppe etisk orienterte mennesker – bør de ta inn over seg dette: Det kan det være dumt å overlate abortdebatten til de som kun benytter seg av plikt-etikk. KrF bør tenke gjennom om konsekvensetikken er en like legal og fruktbar måte for partiet å debattere abort.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere