Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Seier med bismak

Publisert 3 måneder siden

Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad står foran en nesten umulig oppgave med å gjenreise et dypt splittet parti i krise.

KrFs landsstyremøte brukte hele 7 timer for å diskutere seg fram til et ja til den fremforhandlede regjeringsplattformen torsdag ettermiddag. Det endelige resultatet viser hvor skjørt flertallet var. 19 stemte for regjeringsdeltagelse, mens 17 stemte mot. Fire medlemmer av landsstyret snudde fra «rød» til «blå» side for å sikre seieren. Et knappere votum for regjeringsdeltagelse finnes knapt i nyere tid i Norge.

På forhånd uttalte parlamentarisk nestleder Hans Fredrik Grøvan til Vårt Land at det kunne bli krevende å ta partiet inn i regjering dersom flertallet var knapt. Han og flere andre valgte likevel ikke å la hensynet til et delt parti avgjøre.

Hareides avgang

Blant dem som stemte mot regjeringsdeltagelse var Knut Arild Hareide, som gikk av som partileder torsdag kveld. Ved hans avgang mistet KrF en av sine få partiledere som har klart å skape entusiasme utenfor partiet i nyere tid. Etter dramaet på Gardermoen torsdag kveld er det ingenting som tyder på at han kommer til å si ja til å bli statsråd. Trolig ville det hverken gagnet ham selv eller regjeringsprosjektet.

Hans avgang og tapet preget det «rød side» sterkt. Men kommer også til å prege hele partiet i tiden som kommer. Ikke minst fordi utmeldingene startet å tikke inn kort tid etter avgjørelsen.

Flere trekker seg

Det ligger også an til at flere sentrale KrFere enten sier nei til gjenvalg og trekker seg fra sine posisjoner. En av dem er sentralstyremedlem Dag Sele i Hordaland. Han sa til Vårt Land torsdag kveld at han ville be om avløsning både for sin stilling i sentralstyret og som fylkesleder i Hordaland. Det gjør også tidligere nestleder Odd Anders With. De er ikke de eneste.

Selv om flere av de «blå» virket lettet over at de hadde vunnet den endelige kampen om å gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Frp, så sier også fler rett ut at dette er en seier med bismak. Grunnen er at det egentlig er partiet som taper.

Småpartier sliter i regjering

Dersom de politiske tyngdelovene virker slik den pleier er det KrF og Venstre som fremover kommer til å slite mest med synlighet i regjeringen Solberg. Begge de to partiene har i gjennomsnitt ligget under sperregrensen det sist halvåret.

Bollestad og Ropstad skal nå inn i dette landskapet med et dypt splittet parti i ryggen. Og uten «de historiske seieren» de solgte inn for å vinne kampen om sidevalget.

Små partier har reist seg før. KrF kan klare det. Men det nyslåtte regjeringspartiet er i en usedvanlig tøff posisjon. Trolig er det en mager trøst at kommende regjeringsmakker Venstre kun har sklidd nedover målingene siden de gikk i regjering.

Gå til innlegget

Enighetskultur for fall

Publisert 3 måneder siden

Dannelsen av Drivkraft indikerer at en åpnere partikultur befester seg i KrF, etter høstens polariserte veivalg. Sterkere meningsbrytninger kan gjøre et dypt splittet parti mer robust.

KrF har de siste tiårene hatt et en svak kultur for å tåle harde meningsbrytninger. Dette har over tid blitt pekt på fra flere hold i partiet, både på «blå» og «rød» side. Det har vist seg både i gryende sidevalgsdebatter og i diskusjonene om såkalte «hjertesaker» som homofili, abort og familiepolitikk.

Rett på sannhet 

På den ene siden har verdikonservative hevdet at de liberale i partiet har dratt partiet i sin retning uten at det har vært debatt om saken. På den andre siden har de liberale klaget på at det ikke finnes en åpenhet for å diskutere de gamle «hjertesakene» fordomsfritt.

Paradoksalt nok har begge sider følt seg mistenkeliggjort, marginalisert og frustrert. Det alvorlige for KrF er at konsensuskulturen over tid har bidratt til å tappe partiet for både kraft og nytenkning.

Kristelig konfliktvegring

Noen mener dette handler om en kristelig konfliktvegring, der politisk uenighet kan oppfattes som illojalitet. Men trolig har en kultur med svak beredskap for å håndtere politiske konflikter i KrF, flere årsaker.

Et element er tøffe konflikter mellom sentrale lederskikkelser, som har vært krevende partiet gjennom årene. To eksempler er konfliktene mellom Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen. I nyere tid mellom Dagfinn Høybråten og Inger Lise Hansen. Det vanskelige er å vite hva som kom først: høna eller egget. Altså om disse konfliktene er et resultat av en unnvikende kultur, eller om de snarere er en årsak til denne kulturen. Det som er sikkert, er at de tøffe personmotsetningene og motviljen mot åpen debatt har styrket konsensuskulturen internt, og «satt seg i veggene» i partiet.

Et tredje element som har bidratt til en konsensuskultur er at konflikter, utenfor partiet, ofte er blitt tolket som en kamp om hvem som er mest «kristelig». Det har skadet partiets omdømme og ødelagt appellen til flere grupper. Særlig blant yngre.

Åpnere kulturer 

Til sammenligning har et parti som Høyre de siste årene hatt som mål at interne fløyer skulle diskutere mot hverandre i Dagsnytt 18. Selvsagt har også Høyre og Solberg saker der de også framstår lukkede. Et av de ferskeste eksemplene er Solbergs munnkurv om abort i forkant av forhandlingene med KrF. Men slike eksempler er færre, og preger Høyre og andre partier i langt mindre grad.

KrFs «brain drain»

For KrF har denne frykten for politisk uenighet fått alvorlige konsekvenser over tid, og ført til en form for «brain drain». Helt fra 80-90-tallet og frem til nyere tid har en rekke talenter forlatt partiet. En fellesnevner er at de ikke opplevde nok plass og rom til å diskutere vanskelige saker.

Da er det ikke rart at særlig unge har blitt tiltrukket av debattene utenfor partiets regi. Det er kanskje hovedgrunnen til at så mange unge i KrF de siste årene trakk til Civita for å diskutere grunnleggende spørsmål. Blant dagens unge KrFere har et betydelig antall fått sin politiske debatterfaring hos Kristin Clemet. Etter at Agenda ble startet, har også venstresidens tenketank tiltrukket seg unge KrFere, som ikke opplever plass til intern debatt i partiet.

Lojalitet

Internt i KrF har disse eksterne tenketankene blitt oppfattet som farlig for partiets eksistens og utvikling. Særlig fordi sentrale ideologiske byggesteiner har blitt formet og påvirket utenfor partiet. Særlig i deler av moderpartiet er det stilt spørsmålstegn ved partilojaliteten til en del av de unge som har vært innom tenketankene.

Til tross for dette har ikke KrF maktet å skape en egen ideologisk begeistring. Og en oppdrift som tiltrekker seg folk i utkanten og randsonen av partiet. Trolig var det derfor mange ble så begeistret for det som skjedde etter Hareides tale i høst.

Splittende

Nå går diskusjonen høyt i partiet om Drivkraft er partisplittede. Særlig fordi det er «rød side» som står bak initiativet. Frykten fra «blå fløy» er at dette «nettverket» har omkamp som sitt egentlige mål.

Men reaksjonene er åpenbart delte. En del «blå» KrFere ønsker mer åpen politisk debatt velkommen. Også fordi det gir begge fløyer et større spillerom. De opplever at tydelige meningsbrytninger har vært mangelvare i KrF.

En av dem er den kristenkonservative KrFeren Bjarte Ystebø. Han er drivkraften bak høyreorienterte Oslo Symposium og jobber i NorgeIDAG. Han synes det er en lettelse at det nå er mulig å snakke åpent om motsetninger i KrF.

Det samme gjør «blå» Jostein Rensel, tidligere stortingskandidat for KrF i Buskerud. Han har selv meldt seg på Drivkrafts konferanse, og oppfordrer flere i sitt fylkeslag til å gjøre det samme. Han ser at dersom de «røde» – som utgjør halve partiet – forsvinner, så vil det skade partiet.

Frykter uro

Det er ikke så rart at flere på «blå fløy» er urolige for hva Drivkraft vil bety fremover. Alle som har kontakt med KrFere på begge sider, ser at partiet er utladet og utkjørt etter høstens turbulente veivalg. Få ønsker en vedvarende veivalgsprosess i de kommende årene.

Likevel er det ikke sikkert partiet har så stort valg. Og det er heller ikke sikkert en åpen fløykamp kun har negative sider, dersom den ikke blir så altoppslukende som i høst.

Internt i KrF bør man også huske på dette: Den dagen ingen jobber for omkamper i et politisk parti, er det fare på ferde. Da er sjansene store for at partiet er blitt ubetydelig.

Gå til innlegget

Ernas asyl- og innvandringstrøbbel

Publisert 3 måneder siden

Til tross for abort-trøbbel, har asyl- og innvandringspolitikken vært blant de aller mest krevende sakene i innspurten på Hadeland. Familiegjenforening er en slik sak.

Søndag formiddag ble det klart at de fire partiene som forhandler på Hadeland, avlyste bebudede landsstyremøter i formiddag. Det viser at sluttspurten ble mer krevende enn de antok fredag. Et ­resultat kan komme nærmere midten av uka. 

Paragraf 2C

Mange har spådd at den tyngste saken i for­handlingene ville være ­paragraf 2C i abortloven. Men slik Vårt Land og andre ­medier omtalte allerede før høstens KrF-landsmøte, har sjansene for ­reelle endringer, og et ­«historisk ­gjennomslag» på paragraf 2C, ikke vært til stede. Flere kilder med innsikt i forhandlingene, i både KrF og Frp, hevder at ­dette ble slått fast rimelig tidlig i ­samtalene mellom de fire ­partiene. Motstanden i de ­andre partiene er for stor. Det som er usikkert er om det kommer en form for utredning på dette punktet.

Familiegjenforening

Ikke overraskende har asyl- og innvandringspolitikken skapt ­hodebry for Solberg. Tre av de vanskelige spørsmålene er ­familiegjenforening, behandlingen av mindreårige asylsøkere og antall kvoteflyktinger.
Fra kilder – både KrF og Frp – ble disse sakene på slutten av forrige uke omtalt som «nesten uløselige». Flere skisser skal ha vært lagt på bordet, men det skal ha vært svært vanskelig å finne en balanse som alle parter kan leve med.

Blanke nederlag

Hoved­grunnen er at asyl- og inn­vandringspolitikken er et ­område der KrF og Venstre på den ene siden – og Frp på den andre – står steilt mot hverandre. I tillegg er dette sentrale politiske saker for alle tre.
Dettet feltet var dessuten en viktig grunn til at KrF ­tidligere ikke ville gå i regjering med Frp, fordi de mente den ­politiske ­avstanden var for stor. Det er også på dette feltet at Frp har krevet at de må ha tydelig 
gjennomslag under forhandlingene. Frp sliter nå på alle ­målinger og må se seg forbigått av Senterpartiet og Trygve S­lagsvold Vedum.

Selv om Erna Solberg ­forsøker å gi blanke seiere til alle p­artiene, er problemet at på asyl- og innvandringsfeltet er en blank ­seier til KrF og Venstre, et blankt ­nederlag for Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Og vice versa. Dette er det vanskelig å komme rundt.

Motstand i Frp

Familie­gjenforening er en viktig sak for Frp. Partiet mener det ­kommer altfor mange inn­vandrere til ­Norge gjennom denne ­ordningen.

Saken har derfor stått høyt på deres forhandlingsliste. Særlig skal det være viktig for Listhaug, som er en av forhandlerne for Frp. Hun og Frp ønsker å få til innstramninger gjennom å s­tille strenge norskkrav til de som ­søker om å få familiene sine til Norge. Justering av inntektskrav skal også ha vært et tema.

Som ris bak speilet har Frps forhandlingsgruppe en ­økende motstand mot KrF internt i eget parti. Dette kom tydelig til syne i forbindelse med høstens ­budsjettforhandlinger. Blant de 21 representantene som var til stede, stemte hele ni mot ­budsjettavtalen. Kun tolv ­stemte for. Dersom to til hadde stemt nei, ville det vært budsjettkrise på Stortinget.

Fattigdom og engangsstønad 

Slik høsten har vist, er KrF et dypt splittet parti. De som forhandler skal møte et lands­styre og en stortingsgruppe, der ­nederlag innenfor familiegjenforening og mindreårige asylsøkere ikke vil bli godt mottatt. Heller ikke på «gul» eller «blå» side. Enkelte går så langt som å si at hele regjeringsprosjektet kan falle på disse sakene.

Fra annet hold i KrF blir det sagt at «helheten er viktigst». De må ha solide gjennomslag innenfor familiepolitikken, bio­teknologi og distrikts- og landbrukspolitikken for å veie opp for ­tapene som nå forventes å komme på abort og asylfeltet. Men her er meningene delte i 
KrF.

Ved inngangen til helgen var dette noen av KrF-seiere det lå an til: Engangsstønaden for ­fødende kvinner uten inntekt, justeres opp til 1G i folketrygden. Det skal komme tiltak mot barnefattigdom og styrking av tiltak for å forebygge vold mot barn. Det lå også an til at det kommer en v­ariant av seier om tvillingabort. Det kan være en form for utredning – eller en klar endring av praksis. Det blir sagt fra enkelte at dette kan gjøres uten endring i selve abortloven.

Men som flere kilder peker på: «Ingenting er avgjort før alt er avgjort».

Venstre sliter på klima

Det framstår som om KrF og Frp er de to som står sterkest mot hverandre i forhandlingene. Men fredag uttrykte Venstre-folk til ­Aftenposten at de er ­skuffet over KrFs manglende drahjelp i klima­spørsmål. Foran forhandlingene sa Trine Skei Grande ­tydelig at den nye regjeringsplattformen må være langt mer ambisiøs på dette ­feltet. ­Dette er et viktig tema for miljø­partiet Venstre, som for ­tiden ligger ­under sperregrensen på nesten alle målinger. I Venstres parti­organisasjon forventer ­flere en tydelig klimaseier. Men mye ­tyder på at dette ikke var tilstrekkelig inne i plattformen i slutten av forrige uke, siden ­Venstrefolk valgte å flagge sin frustrasjon i media. Forsterkninger på klimafeltet må være på plass for at Venstre skal kunne forsvare forhandlingsresultatet.

Manglende entusiasme 

Selv om mye tyder på at vi nå får en ny firepartiregjering og en ­omforent regjeringsplattform, kan Erna Solberg komme til å slite med at opptil flere av de andre ­partiene mangler den entusiasmen hun hadde ønsket seg.

Det bør heller ikke overraske noen dersom det blir uro og støy i Frp eller KrF når den fremforhandlede plattformen presenteres. Det store spørsmålet er hvor mange og sterke motstanderne i begge partiene er.





Kommentaren ble oppdatert søndag 13. januar

Gå til innlegget

Håpløshet eller håp?

Publisert 4 måneder siden

På vei inn i det nye året vil jeg skrive om spektakulære, polare Svalbard som trues av klimaendringer. Er du som meg slutter du å lese akkurat nå. Men ikke stopp. Kanskje er det ikke nytteløst.

Jeg har hele livet drømt om å se Svalbard. Dette arktiske riket som dukker opp øverst i Norskehavet og spidder en del av Nordishavet til Barents havet i øst og Grønlandshavet i vest. Et sted der perma frosten har holdt fjell, stein og jord i faste former og rådet grunnen lenge før vår tidsregning. Et øyrike med flere isbjørner enn mennesker. Der polar bjørnen jakter sel fra enorme isflak, rask, rå og uten nåde. Et sted der tiden står stille under den polare himmelen, tross skifter mellom midnattssol og mørketid.

Endelig kom jeg hit. Men anledningen er trist. Fra Vårt Land dro vi for å skrive om klima endringene. De skjer dobbelt så raskt akkurat her, sammenlignet med de fleste andre steder i verden. Ironisk nok ankom vi med fly.

Isbjørn-robberi

Den andre dagen på Svalbard regner det, til tross for at det er desember. Selv om snøen ligger som et tynt lag, blir ikke fjordene bunn - frosne lenger, slik som før i tiden. Selv om det fortsatt er mye is og snø her oppe, er isbjørnen i ferd med å tape sine jakt- marker.

I Ny-Ålesund har en sulten isbjørn nylig robbet hytter for kakaopulver og såpe, på leit etter mat. En tid tilbake gjorde en annen bjørn et grundig brekk i et matlager med vinkjeller. Da sysselmannens helikopter ankom, ålte isbjørnen seg ut av vinduet. Han hadde magen full av sjokolade, da han irritert labbet av gårde.

Slikt skjer oftere når de digre dyrene ikke lenger kan jakte på sine naturlige steder. De leter etter fôr de tidligere ikke var særlig interessert i.

Boliger må rives

Menneskene her oppe rammes også av det endrede klimaet. Ras fra de tidligere steinfrosne fjellene var sjeldent før. Nå skjer det stadig oftere. Permafrosten holder ikke deler av landskapet sammen lenger. I 2015 ble en hel hus rekke tatt av ras i Longyearbyen. En toåring omkom da jord, stein og snø rullet nedover fjellesiden og dyttet boligene sammen som skjøre korthus.

Midt i desember ble det klart at hele 142 boliger må rives på grunn av rasfaren.

At Svalbard endres så raskt er trist og alvorlig i seg selv. Men tempoet på klimaendringene i dette polare øyriket bærer bud om hva vi alle kan forvente oss, dersom kraftige tiltak ikke settes i gang på verdensbasis.

For også andre steder begynner vi å merke klimaendringene på kroppen: Hete somre, ekstremvær, ras og flom. Det minner meg om min gamle slektninger som fortalte at hun kunne merke på gikta at uvær var i anmarsj. Det er denne ugne følelsen som fyller oss alle, og som gjør at mange av oss unngår å lese om klimakrisen. Kanskje tror vi at krisen forsvinner dersom vi ikke tenker på den.

Klimatoppmøte

Kanskje er det også grunnen til at verdens ledere og nasjoner ikke greide å komme med tiltak som monner nok på denne månedens klimatoppmøte i Katowice i Polen. Vår egen klima- og miljøvernminister mente tiltakene var viktige skritt på veien, men ikke kraftfulle nok.

Ved inngangen til det nye året, bør vi alle tenke etter: Er vi med på en vill ferd? Nærmest som en skitten snøball fylt med jord og stein som vokser seg stadig tyngre, og ruller nedover fjell siden – mot dypet?

Finnes håp? 

Eller finnes det et håp om en framtid?

Blant alle de håpløse klimasakene, fanget en NRK-sak min oppmerksomhet andre juledag. Den het: «Miljøorganisasjoner: Det er fremdeles håp for kloden». Saken ga en viss grunn til optimisme, fordi den pekte på det som tross alt går i riktig retning.

Blant annet mener leder i Naturvernforbundet Silje A. Lundberg at 2018 var et vende punkt der folk begynte å bry seg mer. Hun viser til eksempler som Greta Thunbergs skolestreik i Sverige, som spredde seg over hele verden. Hun peker på at hundrevis av mennesker møtte ukentlig opp utenfor stortinget i høst, for å kreve et mer ambisiøst klimabudsjett.

Anja Bakken Riise i Framtiden i våre hender, viser blant annet til at veksten i fornybar energi skyter i været.

De to peker på at det finnes eksempler over hele verden på at ulike land tar klimagrep. Blant annet har EU vedtatt flere viktige klima- og miljøtiltak i året som gikk. Flere medlemsland vil kutte klimautslipp i EU til 55 prosent. Til sammen utgjør alle disse tiltakene en forskjell.

LES REPORTASJEN: Livet på tynn is

Klimaendringene skjer nå

Men vi må også innse at klimaendringene allerede forandrer naturen rundt oss.

Derfor er det paradoksalt å lytte til budskapet fra forskere vi snakket med Svalbard. Selv om de advarer sterkt mot menneskeskapte endringer, er de langt mer pragmatiske enn jeg hadde forventet. Det blir nemlig forsket både på negative og positive konsekvenser av klimaendringene.

Når klimaet endrer seg er det noen arter som taper. Men det er også noen som vinner. I alle fall inntil et visst punkt, før klimaendringene blir for dramatiske. Da kan stadig flere tape.

Dersom politikerne våre greier å ta tilstrekkelige grep i nærmeste fremtid, er det viktig at vi forsøker å tilpasse oss endringene som har skjedd, så godt vi kan.

Tilpasser seg

Et eksempel på tilpassning er reinsdyrene på Svalbard. De første årene med klimaendringer taklet de dårlig. Regnet gjorde at det ble is istedenfor snø på bakken. Da greide de ikke å grave fram mat. Men nå er klima endringene kommet litt lenger. En del av isen er også blitt delvis borte fra beiteområdene. Det betyr at flere rein kan finne mat direkte på beitemarkene og at bestanden nå er på vei oppover.

Et annet eksempel er torsken. Siden havet er blitt varmere har den trukket nordover. Nå vokser bestanden lenger nord. Endringer som er negative for noen er positive for andre.

To tanker i hodet

Hvis vi greier å ha disse perspektivene i hodet på samme tid, kan vi både påvirke politikerne og tilpasse oss. Vi må sortere utfordringene i to hauger: Det vi kan gjøre noe med, og det vi må leve med.

Tiden er inne for å legge bort håpløsheten.

LES OGSÅ: Malm og Halldorf slutter å fly

Illustrasjon: Stian Hole

Gå til innlegget

Syversens formaning

Publisert 5 måneder siden

Det oppsiktsvekkende ved KrF-striden er at Høyre ble sluppet inn på KrFs interne banehalvdel. Det kan Ropstad og Bollestad komme til å betale dyrt for. Og Hans Olav ­Syversen kan bli redningen.

De siste døgnene er det skrevet mye om «hemmelige møter», om konspirasjoner og om de politiske strategiene som ble lagt i forkant av KrFs landsmøte 2. november.

Vanlig politisk strid

Mye av det som er omtalt er en del av en helt ordinær og forventet politisk kamp i et parti som står overfor et omstridt valg. Vi som har fulgt politikken tett over år kjenner rytmen i slike seiglivede kamper. Politisk bikkjeslagsmål er sjelden et vakkert syn. Folk posisjonerer seg, fraksjonerer og bruker ­politisk og personlig press for å få andre over på sin side. Alt dette har skjedd i KrF. Og mer til.

Av alt som sto i VGs artikkel tirsdag er det ikke oppsikts­vekkende at Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad hadde et møte med Erna Solberg. Det ville vært mer oppsiktsvekkende dersom de to nestlederne ikke hadde hatt samtaler om framtiden dersom deres lag vant.

Felles strategi

Det som derimot er oppsiktsvekkende er at de to nestlederne valgte en svært uvanlig, og hittil ubrukt ­metode i norsk politikk, for å vinne. De valgte å trekke inn – eller bli trukket inn av – Høyre og Erna Solberg i en felles strategi for vinne valget og velte sine egen leder. De involverte ledelsen i et konkurrerende politisk parti. Og fikk dermed drahjelp fra noen som første og fremst er ute etter å vareta sitt eget partis interesser, ikke KrFs.

Dette oppfattes selvfølgelig som dypt problematisk for hele det tapende laget i KrF. Grunnen er at de opplever at de to nestlederne ikke har kjempet utelukkende for KrFs beste, men at Høyres interesser har vært med å avgjøre utfallet.

Valget av kampsaken

Det er i dette lyset mange er kritisk til valget av abortloven som kampsak og at nestledernes tette samarbeid med Høyre vil føre til at regjeringsforhandlingene blir preget av nettopp abort­politikk. I all ettertid vil det stilles spørsmål ved om det var abortsaken som avgjorde sidevalget på landsmøtet.

Flere peker på at abortsaken i utgangspunktet ikke var valgt som kampsak av et samlet parti. Partiet hadde heller ikke pekt på at dette var den beste måten å bekjempe et sorteringssamfunn.

Derimot ble abortsaken valgt i et taktisk spill mellom Høyre og KrFs nestlederne fordi nettopp denne saken var egnet som ­lokkemiddel for egne lands­møtedelegater, slik at disse skulle velge en borgelig regjering framfor Ap. I landsmøtesalen ble ­sidevalget gjort til et spørsmål om å redde liv.

Symbolsak

Valget av kampsak hefter nå ved KrF i tiden som kommer. Og nettopp denne ­saken vil være med å tegne bilde av hva som betyr mest for KrF. For ­mange vil dette bli stående som tidenes symbolsak uten noen form realpolitisk gjennomslag. Samtidig som parti har måttet bruke mye av sin politiske kapital på å få den gjennomført. Selv de som tapte valget på landsmøtet, og som er uenig i valg av kampsak vil kreve gjennomslag i dette spørsmålet.

Hele saken har svekket de to nestlederne betydelig. Deres samarbeid med Høyre gjør at flere i partiet nå stiller spørsmålet om de to i framtiden vil sette KrFs interesser først, eller om de vil være villig til å la Høyres interessers gå foran.

Syversen som redningsmann

Flere observatører har latt seg overraske over at nettopp Hans Olav Syversens navn stadig nevnes av flere på rød side i KrF. Grunnen er ikke at Syversen ikke regnes som dyktig. De aller fleste ser at Syversen er en av KrFs dyktigste politikere og høster tverrpolitisk anseelse. Når noen blir overrasket er det fordi han regnes som «blå». Mange vil mene blåere enn både Ropstad og særlig Bollestad.

Men i den betente og polariserte tilstanden KrF nå befinner seg i, blir det kommende ledervalget i stadig økende grad et spørsmål om tillit og troverdighet. Og om å sette eget parti først.

Blant flere av KrFs røde politikere blir det nå sagt at selv om Syversen er blå, tror de ikke at han ville handlet på en måte som setter Høyres interesser foran KrFs egne.

De tror ikke Syversen ville sluppet Høyre eller Erna Solberg helt inn i strategien om KrFs eget sidevalg, men kjempet med egne argumenter. Og gitt Høyre beskjed om å holde fingrene av fatet.

Syversens formaning 

Hva Syversen ville gjort dersom han hadde vært på Stortinget i høst får ingen vite. Derimot har mange på rød side lagt merke til hans handling fra dirigentbordet på landsmøtet rett før blå seier ble offentliggjort.

Han valgte å formane de som vant til å la være å juble på bekostning av det tapende laget. Denne gesten viser trolig mye av Syversens karakter. Kanskje har denne lille, men symbolsk viktige handlingen gjort at så mange av de røde har økende tillit til nettopp ham.

Hva som skjer med KrF i ukene og månedene som kommer, er det få som tør å spå. Men at det nettopp blir Syversen som blir leder på landsmøtet i april, dersom KrF går inn i regjeringen Solberg, er slett ikke umulig.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 21. november 2018

Foto: Vidar Ruud/ NTB scanpix

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere