Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Med blikket mot 2021

Publisert nesten 2 år siden

KrF har forlatt diskusjonen om kortsiktige gjennomslag. Partiet retter nå blikket fremover og stiller seg spørsmålet: «Hvilken misjon skal partiet ha i norsk politikk?»

I går møtte regjeringspartiene Venstre og KrF til en startsamtale om mulig fremtidig samarbeid. Rett før dette møtet avholdt Venstre sitt landsstyremøte. Fredag står KrFs landsstyremøte for tur.

I flere av landets store redaksjoner stiller journalister spørsmålet om hva som skal til for at Erna Solberg greier å friste Knut Arild Hareide til å si ja til å gå inn i regjering. Kanskje er noen av dem preget av tonen i Høyres optimisme. I det største regjeringspartiet uttrykker sentrale politikere håp med tanke på å få KrF med i et samarbeid.

Fra Høyre-hold er det dessuten lekket politiske fristelser KrF kan få hvis de vil inn i regjering eller forbli regjeringens parlamentariske grunnlag. Et par av sakene er nei til konsekvensutredning av Lofoten og utenriksministerposten. Tilbudslisten til Solberg inneholder høyst sannsynlig flere interessante godbiter.

Men i KrF er flertallet på et helt annet sted.

Plass i sentrum

KrFs valg i høst er det dårligste etter krigen. Gitt det dårlige valget er de ikke innstilt på å tenke kortsiktig gevinst. I likhet med Venstre har de nå blikket rettet mot neste stortingsvalg.

De vil ikke under sperregrensen i 2021 og de ønsker at partiet skal styrke seg og finne sin plass i sentrum. Svært mange mener det best kan skje ved å gå i ­opposisjon.

Partiet trenger åpenbart en grundig diskusjon om både ideologi og veivalg videre. I blant annet KrFU er det ønske om en dyptgripende diskusjon om kristendemokratisk ideologi.

På Stortinget

En annen måte å jobbe ideologisk på, er å utmeisle partiets politikk i Stortinget, uten bindinger. For et lite parti er en stortingsgruppes konkrete arbeid ofte en viktig motor i et slikt ideologisk arbeid.

På Stortinget sitter dessuten KrFs aller beste venner i politikken, Senterpartiet, med en stor stortingsgruppe. Leder Trygve Slagsvold Vedum har invitert KrF til samarbeid i årene som kommer. Sp er partiet som KrF historisk har regjert flest ganger sammen med. Av de totalt sju regjeringskonstellasjonene KrF har deltatt i, har seks av dem vært sammen med Sp. Venstre og Høyre kommer på andreplass med fem felles regjeringer.

Samarbeidsavtale

Nettopp fordi en slik utmeisling av egen politikk nå er så viktig for KrF, vegrer mange seg for å bli bundet opp i en ny samarbeidsavtale med Frp.

På KrFs valgvake var mange KrF-ere i sjokktilstand, og snakket fritt om partiets frustrasjoner. Flere av dem mener KrF har bidratt til å gjøre Høyre og Frps politikk spiselig for et større antall velgere, men at Erna Solberg og Siv Jensen har tatt æren for flere av sakene KrF og Venstre har kjempet gjennom. Dermed har regjeringsslitasjen rammet de små, særlig KrF.

Dessuten går debatten i flere fora om KrF skal være en del av «et borgelig prosjekt». Finnmarkspolitiker Otto Strand er en av dem som har formulert dette tydeligst. På Vårt Lands Verdidebatt skriver han:

«KrF var i utgangspunktet et parti uten sterk tilknytning til noen av blokkene i norsk politikk. Det var «ikke-sosialistisk» og «ikke-borgerlig». Men gjennom deltagelse i en rekke regjeringer har det festet seg et inntrykk i mediene og i opinionen av at KrF er et «borgerlig» parti». Strand mener blant annet at det er uheldig at KrF, som er opptatt av de svakeste både nasjonalt og globalt, får en slik borgerlig betegnelse.

Opprør

På den andre siden i partiet har flere tatt til orde for at KrF bør gjøre om på sine vedtak og gå inn i en regjering med Frp. De to tydeligste stemmene er fylkesleder Pål Kårbø i Hordaland og lokallagsleder Terje Gilje i Bergen. De peker begge på det faktum at KrF har blødd til både Høyre og Frp i siste runde før valget. Dessuten tar stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan fra Vest-Agder til orde for at KrF må finne en form for samarbeidsavtale med Frp og Høyre. Han mener KrF ikke kan peke på Erna Solberg, for så å snu ryggen til henne.

Alle disse diskusjonene vil åpenbart bli tema når KrF ­møtes til landsstyremøte i dag. Men som avisen Dagens spørrerunde til KrFs lokallagsledere viser, er det kun et mindretall som vil ha KrF inn i en blå regjering. Den store Medborgerundersøkelsen fra Universitetet i Bergen viser dessuten at 71 prosent av KrFs velgere «ikke liker Frp», mens 20 prosent «liker» partiet.

For KrFs partiledelse blir det derfor en krevende prosess å stake­ ut veien videre. Men etter alt å dømme vil de stake ut denne veien som et opposisjonsparti med blikket rettet mot 2021.

Gå til innlegget

‘Bordet fanger’

Publisert nesten 2 år siden

Erna Solberg ønsker å få KrF til forhandlingsbordet. Det er nettopp det flere i KrF er redde for.

Da KrF og Venstre satte seg ned ved forhandlingsbordet for fire år siden, kom advarselen fra KrF-nestor Kjell Magne Bondevik: Når potensielle samarbeidspartnere setter seg ned rundt et bord for å forhandle, blir de fort fanget. Da er veien ofte kort til en mer omfattende avtale enn det de minst interesserte partnerne egentlig ønsker. Den gangen advarte Bondevik KrF mot å sette seg ned ved forhandlingsbordet eller gå i regjering med Frp.

Ny forhandling 

Nå er KrF igjen invitert rundt Erna Solbergs bord etter at Høyre, Frp, KrF og Venstre fikk flertall. Denne gangen er det enda viktigere for Solberg å ha en forpliktende avtale med både Venstre og KrF. Det er ikke nok at partiet Venstre vil ha en løsning med regjeringspartiene eller tre inn i regjeringen. Uten KrF mister Solberg sitt flertall. Derfor er det uhyre viktig for Solberg å binde KrF til en eller annen form for avtale.

En rekke ganger har både Erna Solberg og nestleder Jan Tore Sanner uttalt at de fire partiene nå må sette seg ned og «forvalte et flertall sammen». De siste dagene har denne uttalelsen irritert flere i KrF. Den som tydeligst har sagt dette i media, er stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold. Han sa: «Nå må Høyre ta det inn over seg at partiet er i en ny situasjon (...) For KrF handler det denne gang om å forvalte egen politikk og eget program, ikke fire partiers flertall».

Ikke samarbeidsavtale. 

Derfor var det ikke uten grunn at Knut Arild Hareide, få dager før valget, gikk ut med utspillet om at han ikke ønsket en samarbeidsavtale med en regjering der Frp sitter. Selv om han i samme åndedrag sa at han ikke ville felle Erna Solbergs regjering, så var det åpenbart viktig for ham å sikre at de andre borgerlige partiene forsto at KrF har lovet velgerne sine at de ikke blir ­koblet til et tett samarbeid med Frp. Dermed kan de heller ikke gå inn i en slik avtale uten å bryte løfter til de velgerne som er svært kritisk til nettopp Siv Jensens og Sylvi Listhaugs parti.

Eggdonasjon og Lofoten. 

Solberg har likevel meldt at hun kommer til å legge et slags ­miniforslag til samarbeid på bordet. Dette vil kunne binde KrF til det borgelige prosjektet og vil garantert inneholde saker det er vanskelig for partiet å si nei til. En slik sak kan være et løfte om at regjeringen ikke vil fremme et ja til eggdonasjon i den kommende perioden. Det kan Solberg love fordi hun fikk utsatt sitt eget landsmøtes behandling av eggdonasjon til neste år. Dersom Solberg har bundet opp regjeringen i en avtale med KrF i fire år, spiller det ingen rolle om Høyres landsmøte, etter alle solemerker, sier ja til eggdonasjon neste år.

Kanskje kan Solberg love at regjeringen heller ikke vil konsekvensutrede deler av Lofoten. I prinsippet kan Høyre, Frp og Ap finne sammen i oljepolitikken og konsekvensutrede den delen Ap vil åpne. Men som Vårt Land skrev onsdag, er det langt fra sikkert at Ap vil støtte regjeringen. Dermed er det ikke så vanskelig for Solberg å gi KrF og Venstre et slikt løfte.

Utenriksminister

Andre viktige saker for KrF kan bli lagt på bordet. Etter fredagens nyhet om at utenriksminister Børge Brende trekker seg, kan KrF få tilbud om bistandsminister, eller selveste utenriksministerposten. Hilde Frafjord Johnson vil kunne bekle en slik rolle. Og som en sterk politiker vil hun kunne forme deler av norsk politikk på feltet. Alt dette vil det bli krevende for KrF å si nei til. Dersom også Sylvi Listhaug blir tatt ut av regjering, vil KrF måtte si nei til svært gode tilbud.

Det som til slutt må bli Hareides, stortingsgruppas og landsstyres avveining, er hva som 
gagner partiet og landet på lang sikt.

De kan lytte til Civitas og Kristen Clemets analyse. Hun mener KrFs velgere ligger til høyre i det politiske landskapet. Hun viser til de aller ferskeste tallene som viser at KrF lakk mest til Høyre og Frp den siste tiden, og at KrF derfor bør velge å bli et rent borgelig parti for å beholde kjernevelgerne. Dette er den samme strategien KrFs søsterparti i Sverige, Kristdemokraterna (KD) har valgt. Partiet ligger nå tydelig under sperregrensen, og de som var mest opptatt av fattigdom, bistand, miljø og sosial utjevning har forlatt partiet ved valg.

KrFs storhetstid

På en annen side kan KrF se tilbake til sin egen storhetstid der partiet også hadde­ en tydeligere venstrefløy enn i dag. KrFs egen havarikommisjon konkluderte i 2003 med at mange velgere hadde forlatt partiet etter samarbeid med Høyre, fordi de opplevde at partiet hadde mistet sitt sosiale sinnelag. I årene etter har KrFs venstreside stadig forvitret. Etter at KrF valgte å peke på Erna Solberg i fjor høst, var trenden i Vårt Lands målinger utført av Norstat, at partiet lekket til Sp og Ap frem til siste innspurt. Da gikk KrF ned en tydelig dupp og mistet aller flest velgere til høyresiden.

Valgforsker Bernt Aardals konklusjon i Vårt Land i fjor var tydelig: «KrF har allerede mistet flere velgere som orienterer seg mot venstresiden. Men det kan godt hende de mister enda flere og blir et parti som ligger klart på høyresiden».Den venstre­orienterte KrF-velgeren er opptatt av bistand, fattigdom, rettferdighet, og klima. Tidligere har Aardal sagt at KrF aldri har klart å bli store uten å mobilisere begge disse to velgergruppene.

Under sperregrensen 

En av redaktørene i den kristenkonservative avisen Dagen, stilte følgende spørsmål rett etter valget: «Var dette KrFs siste valg over sperregrensen?». Spørsmålet er godt. Et slikt scenario er ikke usannsynlig. Men svaret Dagen gir er ikke særlig bærekraftig. Det er å si farvel til hele KrFs venstreflanke og gjøre KrF til et mer konservativt høyresideparti som samarbeider med Frp. Dette ville vært den sikreste veien for å senke KrF under sperregrensa. Resultatet ser vi i Sverige.

Alt dette må Knut Arild Hareide tenke på når han setter seg ved rundt bordet med Erna Solberg. Sommerens krangler med Sylvi Listhaug gjør trolig valget lettere.

Kommentaren står på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 16. september

Gå til innlegget

Motstrøms-Venstre rakner

Publisert nesten 2 år siden

Venstre har mistet mange av sine tradisjonelle velgere, og ble reddet over sperregrensa av Høyre-folk til låns. I lengden er det lite bærekraftig for Norges eldste parti.

Onsdag morgen kunne både Aftenposten og TV 2 fortelle om ­ihuga Høyre-folk som nærmest holdt seg for nesen og stemte Venstre. De ønsket å redde Erna Solbergs regjering, som måtte ha Venstre over sperre­grensa for å styre landet fire nye år. I Oslos Høyre-bastioner som Ullern, Vinderen og Bogstad gikk Høyre tilbake og Venstre betydelig frem. Alt tyder på at det var slike urbane byvelgere, med hjertet i Høyre, som til slutt løftet Venstre over sperregrensa.

Den andre siden av årets Venstre-valg skriver Vårt Land om på nyhetsplass i dag. Venstre har gjort et krisevalg i partiets gamle bastioner på Vestlandet. De mistet tre av sine fire Vestlands-­representanter: Både i Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Kun Terje Breivik fra Hordaland representerer nå Vestlandet på Tinget for Venstre.

Motkultur

Distrikts- og Vestlands-Venstre har en lang og stolt historie, med begge beina plantet i en motkulturtradisjon. De har definert seg som sosialliberale, med hjertet mer i det sosiale enn i det liberale. Det har vært tett mellom lærere, kulturfolk og idealister. De har vært opptatt av saker som målsak og folkehøyskolen. De har vært kulturåpne, med hjerte for de svakeste i samfunnet. Dessuten har de dette til felles: De misliker Frp og alt som lukter av populisme. Det er slike velgere som har sviktet Venstre de siste årene.

Men Venstres gamle velgere har ikke forsvunnet over natta. De har sakte men sikkert gått over til andre partier. Ved dette valget har en del av dem havnet i Senterpartiet. Men den lange trenden med et svekket distrikts-Venstre har utviklet seg samtidig som mer urbane og liberalister har fått stadig større plass i partiet. Det er nesten vanskelig å vite hva som skjedde først: Om liberalistene bidro til å fortrenge mange av de tradisjonelle – eller om de kom inn der tradisjonelle allerede var på vei ut. Uansett har det skapt et Venstre som i dag framstår tydeligere som et lyseblått og borgerlig høyreparti, der det er lengre mellom vestlands-lærerne og kulturfolk enn før.

Sosialliberalisme 

Trine Skei Grande har også bidratt betydelig til å flytte Venstre i denne retningen. Da hun kom inn i Venstre ble partiet først og fremst definert som «sosialliberalt». «Liberalisme» var nærmest et skjellsord. Men nesten umerkelig har begrepet sosialliberal blitt skalert ned til fordel for bare «liberalt». Den siste fireårsperioden er Venstres begrepsbruk ytterligere flyttet. I sin landmøtetale i 2016 snakket Grande for første gang uanstrengt om Venstres ideologi som «liberalisme».

Noen vil mene dette kun er ord og ubetydelige definisjoner, og ikke påvirker Venstres sjel. Men begrepsbruken, partiets identitet og praktiske politikk har endret seg takt. I 2013 skrev Vårt Land om daværende Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn. Han feiret at mange års kamp i partiet var kronet med seier: Unge Venstre hadde fått en rekke liberalistiske gjennomsalg i utkastet til partiets program. Selv sa han det slik: «Profilen i programmet er blitt gjennomgående liberalt, både i økonomisk politikk og i verdispørsmål. Dette er en frihetsideologi».

Kjemper 

Kanskje er det disse­ endringene som nå gjør at ­Distrikts-Venstre og tradisjonalistene kjemper for sin plass i partiet: De vil ikke inn i regjering i med Frp, og de er tydeligere ­sosialliberale enn partiets ledelse. Gro Skartveit fra Finnøy­ i Rogaland er innenfor dette segmentet. Olav Kasland fra Bø i ­Telemark er en annen.

Under Trine Skei Grande er Venstre i tiltagende grad blitt plassert på borgerlig side. Mens Lars Sponheims slagord var «Heller Jens enn Jensen» har Grande ledet Venstre inn i rollen som støtteparti for en Høyre- og Frp-regjering. I høst kan Venstre gå skrittet videre: Dersom liberalistene og de urbane vinner kan Venstre bli en fullverdig del av en borgerlig regjering sammen med Frp.

I Høyre og Frp er mange ­positive. De vet at regjeringen blir mer robust med tre partier. Også i Venstre er mange positive. De vet at Venstre har en rekke Høyre-velgere til låns som må tilfredsstilles. Disse vil trolig forsvinne ved neste korsvei dersom Venstre ikke framstår som lojale til de blå. Dermed kan veien ligge åpen for tettere samarbeid med Høyre og Frp.

Mangler bærekraft 

Men i det lange løp bør velgerforlytningene bekymre partiledelsen dypt: Både at de er blitt avhengig av Høyres velgere og deres egen grasrot i distriktene er i ferd med å forvitre. Partiet står i en krevende spagat: Jo mer de gjør for å tiltrekke seg Høyres lånevelgere, jo flere tradisjonelle kjernevelgere kan forsvinne. En slik strategi kan vise seg å være svært lite bærekraftig på sikt.

Gå til innlegget

Protestvalg på norsk

Publisert nesten 2 år siden

Storpartienes tafatthet har gitt rom for at de små partiene kan sette dagsorden i de mest brennbare sakene i vår tid.

Internasjonale velgerprotester har gitt oss Trump og Brexit. I Storbritannia sa befolkningen nei til den Europeiske Union. Et valg som viser opprør mot en langvarig globalisering og opplevelse av maktesløshet. Ikke lenge etter stemte USAs befolkning fram den ukonvensjonelle og kontroversielle Donald Trump som president i USA. En viktig grunn var at mange amerikanere hadde mistet tiltro til makten i Washington.

Også i Frankrike var det oppgitthet over de etablerte partiene­ som nylig brakte ­Emmanuel Macron til makten.

Den norske protesten

Det er av flere grunner komplisert å plassere norske forhold og velgere inn i de store internasjonale trendene. Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Vi har fortsatt relativt små forskjeller. Skal vi tro ulike målinger ligger vi dessuten helt på lykketoppen internasjonalt. Hos oss er det færre som personlig kjenner på håpløshet og maktesløshet. Likevel er et økende antall nordmenn dypt bekymret for klimakrise, migrasjonsstrømmer og et urolig politisk klima i verdenssamfunnet. Vi lever i en urolig verden.

Historisk har dette ført til oppslutning om de store partiene, det kjente og trygge. Ofte har det ført til at vårt største styringsparti, Arbeiderpartiet, har fått oppsving.

De stores tafatthet

Men denne valgkampen har vært annerledes. I innspurten har Ap falt som en stein på målingene uten at det andre store partiet, Høyre, har vokst. Tvert imot har begge de to store partiene slitt med lekkasje til både ytterpartiene og sentrum. Noe av dette mønsteret kjenner vi internasjonalt.

En bit av forklaringen ligger hos de store partiene. Mens utallige målinger viser at klimakrise og migrasjon er spørsmålene som bekymrer nordmenn flest, har de to store partiene fremstått tafatte og uten kraft i debatten om disse temaene. Hverken Ap eller Høyre har tatt ledertrøya; Tvert imot har de kun kommet på banen som en reaksjon mot småpartienes utspill. Et av eksemplene er at Jonas Gahr Støre først snakket tydelig om integrering og et varmere samfunn etter at Sylvi Listhaug dro til Rinkeby.

Alternative visjoner

Denne tafattheten har gitt rom for at de små partiene kan sette dagsorden i de mest brennbare sakene i vår tid. Den mye omtalte «Frp-koden» handler dermed ikke bare om Frp. Den handler aller mest om Ap og Høyres tafatthet. Når stillheten ellers råder, høres lyden bedre av den som snakker høyt. MDGs klimaengasjement er en slik stemme. Gjennom valget har de løftet frem klima som den alle viktigste saken. I innspurten har det tappet Ap for adskillige miljøengasjerte. Også Rødt og SV har snakket tydelig og høyt om blant annet arbeidslivspolitikk og velferdsprofitører. Det har trolig gitt dem økt oppslutning.

Knausgård

En av dem som har forklart ønsket om tydelige politikere er forfatter Karl Ove Knausgård. Under den store klimamarsjen i Oslo forrige søndag sa han blant annet dette: «Politikerne er valgt for å løfte blikket, politikere er valgt for å se bort fra de kortsiktige gevinstene og tenke fram i tid. Rammene for det velferdssamfunnet vi fortsatt lever i, ble en gang til på den måten, gjennom at politikerne tok beslutninger som ikke endret noe på kort sikt, men som en dag ville gjøre det.»

Knausgård peker på noe helt sentralt. Vi ønsker politikere som løfter blikket, og makter å skape en himmel over sin politikk: En bærende visjon for framtiden.

EU-nei

Selv om nordmenn ofte vender seg til de store partiene i urolige krisetider, er det en lang tradisjon for å søke til de små og meningssterke når store spørsmål står på spill. EU-valgkampen viste dette både i 1974 og i 1994. Da gjorde de små partiene gode valg.

Mandag er valgdagen. Snart får vi vite om de små partiene gjør det så godt som målingene viser, og om de store like dårlig.

Mange små partier kan gjøre det vanskelig å danne en solid og slitesterk regjering. Likevel er det viktig at de store partiene forstår drivkraften i valget av de klare stemmene: Et ønske om forandring og visjon. Hvis disse velgerne ikke høres når politikken utformes framover kan Norge på sikt ­slite med de samme problemene som ­andre land sliter med: Håpløshet og maktesløshet. Det vil verken tjene det norske folk eller ­demokratiet.

Gå til innlegget

Spinn om samarbeid

Publisert nesten 2 år siden

De siste ukene er det nærmest blitt en sannhet at Jonas Gahr Støres KrF-flørt har gitt Ap gallupfall. Analysen er haltende.

Allerede i 2015 rullet en diskusjon om et nytt samarbeid mellom venstresiden og KrF. SVs leder Audun Lysbakken mente den gangen at SV og KrF sammen kunne bremse Ap på flere områder: «Det er en kjensgjerning at SV står nærmere KrF i saker som klima-, fattigdoms- og flyktningpolitikk», sa Lysbakken til Vårt Land.

Diskusjonen rundt et nytt samarbeid mellom venstresiden og KrF gikk i alle partiene på venstresiden, inkludert Sp. KrFs samarbeidsproblemer med Frp var allment kjent, og Jonas Gahr Støres ønske om å trekke KrF inn i et sentrum/venstre-samarbeid ble hyppig omtalt i norsk
presse. Ap har hatt både oppturer og nedturer i denne perioden. Disse kan forklares på ulike vis. Men ingenting kan knytte svingningene til Aps tilnærmelser til KrF.

Kommentator-spekulasjoner

Å stemme SV vil dessuten ikke være noen
garanti for å stenge KrF ute av et eventuelt samarbeid. Tvert imot har de to partiene funnet hverandre i flere av de store samfunnsdebattene som har rullet de siste årene. Den siste tiden har kommentatorer likevel spekulert på om Ap-velgernes motstand mot KrF er hovedgrunnen til at partiet den siste tiden har falt på meningsmålingene og velgerne har gått til småpartier som SV og MDG.

Torsdag kunne dessuten VG presentere en fersk måling som viser at Aps velgere heller vil sitte i regjering med SV enn KrF. Hele 60 prosent av Ap-velgerne foretrekker SV, mens 17 prosent helst vil samarbeide med KrF. Dermed fremstår det nærmest som en sannhet at flørtingen med KrF har kostet Ap dyrt.

Men heller ikke denne målingen kan forklare hvorfor Ap-velgerne setter seg på gjerdet. For på samme måte som KrFs velgere peker på tidligere samarbeidspartner Høyre, så foretrekker også Aps velgere det kjente: SV og Sp. Det er hverken overraskende eller rart.

Et langt mer interessant perspektiv kommer fra valgforsker Frank Aarebrot. Til VG sier han: «Det som er interessant med den målingen er at så mange som 17 prosent foretrekker KrF. Hadde du spurt om det for fire år siden, tipper jeg det bare hadde vært 4-5 prosent som hadde svart KrF».

Venstre og LO 

Derimot har sterke krefter i fagbevegelsen hatt større problemer med deler av Venstre: Partiets arbeidslivspolitikk. Venstre har i mange sammenhenger gått i bresjen for en liberalisering av lover og regler som LO gjennom tiden har kjempet gjennom. Den aller viktigste saken er kampen om faste ansettelser kontra midlertidige engasjementer. Som Støre selv har uttalt i media, har fagforeningene, gjennom lang tid,
reagert sterkt på en åpen Ap-dør til nettopp Venstre. Reaksjonene har vært sterkere og mer massive enn de få og spredte reaksjonene mot KrF.

Men dersom KrF-flørten ikke er grunnen til Aps fall, hva kan være forklaringen?

Tydeligere SV 

Årsakene er åpenbart flere og sammensatte. En av dem er at småpartiene SV og MDG har markert seg tydelig og kvast i valgkampen. Audun Lysbakken har fremstått som klar, radikal og i angrepsposisjon – der Ap har vært vag. Det gjelder spørsmål som klima, flyktninger og såkalte velferdsprofitører.

SVs oppslutning har dessuten i lang tid ligget unaturlig lavt. Når SV nå fremstår sterkere og tydeligere, trekkes en del av de tidligere velgergruppene tilbake til sitt gamle parti.Også MDG har lenge ligget under nivået ved forrige valg.Partiet er det eneste som setter klima og miljø
aller først. De har dessuten dyrket frem en ny stjerne som mange liker:

Nasjonal talskvinne Une Aina Bastholm er kanskje valgkampens mest positive overraskelse. Hun er tydelig, uredd og fremstår svært sympatisk. Hun har ingen sekteriske trekk, slik de store partiene nærmest ønsker å fremstille MDG.

Dessuten har Aps hovedstrategi i valgkampen ikke truffet helt blink. De har blant annet satset sterkt på kampen mot arbeidsledighet. Til tross for at partiet har rett i at stadig flere grupper faller ut av arbeidslivet, er opplevelsen for de fleste at arbeidsledigheten faller. Dermed fremstår Høyre og Erna Solbergs versjon som mer troverdig. Når Ap debatterer ledighet, må de først krangle om definisjoner. Det er sjelden et godt utgangspunkt for å vinne velgere.

Brygge-trøbbel

Så har krefter som jobber mot Støre og Ap klart å plante en gammel historie om påstått skattekluss ved arbeid på Støres brygge, midt i Aps valginnspurt.

Finansavisens to første saker brakte ikke fram særlig mye kritikkverdig om Støre. Dersom det ikke kommer mer vil saken dø ut. Likevel har Støre måttet bruke flere dager i den mest sentrale valgkampen til å forsvare seg, i stedet for å snakke om Aps
politikk.

Likevel ser det ut til at fortellingen om at gallupfallet skyldes Aps KrF-flørt ut til å feste seg i Aps ledelse. Det er åpenbart at krefter som misliker KrF internt i partiet, har grepet denne argumentasjonen begjærlig. Dermed har både Støre og nest­leder Trond Giske gått ut i ulike sammenhenger og distansert seg fra KrF. Støre ved å påpeke at KrF har valgt Høyre, noe KrF faktisk gjorde allerede lenge før julen 2016.

Giske ved å «forsikre» om at Ap ikke vil gå med på å reversere ekteskapslovgivningen. En sak KrF hverken har prioritert eller er enige om internt. Dermed får spinnet så sterk egentyngde at den kan vare valgkampen ut. Selv om analysen ikke holder.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere