Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

«Lekmanns-kortet» og andre hersketeknikker

Publisert nesten 2 år siden

Hersketeknikker fornyes og tilpasses stadig. Aller mest alvorlig er det når man bruker tro og Gud for å legitimere egen maktkamp.

Vi gjør det hele tiden – og kanskje særlig i mediene. Vi bruker begreper som, villet eller ikke, kan bidra til å plassere og kategorisere.

Bibeltro

Se for eksempel på disse overskriftene fra norske breddemedier: «Forfølgelse av bibeltro kristne». «Maria (20) er kristenkonservativ: Homofile bør ikke få gifte seg i kirken».

De adopterer begreper som stammer fra kristne sammenhenger. Det er der denne kategoriseringen har oppstått – for å definere et utenforskap og et innenforskap. Som en kristen publikasjon spør i en overskrift: «Er du liberal eller bibeltro?». Premisset er altså at man ikke kan være tro mot Bibelen hvis man er liberal.

Fra helt ulike forståelseshorisonter kan man altså bidra til å spille på kjente kristne begreper og fordommer, som blir brukt til å karakterisere og plassere. Man kan, som uvitende storsamfunn eller vitende kristen aktør, bidra til å definere «de egentlige kristne». Samtidig kan det være tenkt som en kategori der «vi» ikke er en del av. Det er noe «de fleste av oss i Norge» ikke er en del av. Slike kategoriseringer kan fungere som hersketeknikker. Kategoriseringen har gitt noen grunnpremisser det er vanskelig å plukke fra hverandre.

Bok om hersketeknikker

Denne uken kom NRKs Sigrid Sollund med en ny og nyttig bok med tittelen Hersketeknikker. Nyttige og nådeløse. Hun skriver klokt, balansert og lett tilgjengelig om hvordan «kupp av virkeligheten», språk, kroppsspråk, mistenkeliggjøring, latterliggjøring og utestenging er kraftfulle hersketeknikker som kan sette ut andre. Hun understreker blant annet at det ikke alltid handler om «mann mot kvinne». Hersketeknikker finnes overalt. De brukes på arbeidsplasser, i politikken, i debatter, i parforhold og mellom foreldre og barn.

Kristne hersketeknikker 

Og de brukes i religiøse sammenhenger. Både blant muslimer og kristne. I et kapittel omtaler hun særlig misbruket av begreper som «ære og skam» mot unge kvinner med flerkulturell bakgrunn.

Mange av de generelle teknikkene Sollund beskriver har en stor overføringsverdi til ulike ­religiøse miljøer, slik vi beskriver i dagens avis.

Fenomenet er ikke ukjent, og man finner faktisk flere ­interessante sammenfall mellom Sollunds ferske bok, og en artikkel fra i fjor kalt «Kristne hersketeknikker», skrevet av Knut Kåre Kirkholm, høyskolelektor på Fjellhaug Bibelskole.

Kupp av virkeligheten

Sollund beskriver det hun kaller «kupp av virkeligheten», og viser til redaktøren i det konservative tidsskriftet Minerva, som ble anklaget for «å stå for et system som er ansvarlig for fem millioner dødsfall i året», fordi han vedkjenner seg markedskapitalismen.

På samme måte viser Kirkholm i religiøs sammenheng til at folk stemples som «ikke bibeltro» fordi de tolker bibelen på en annen måte. Denne teknikken er ment til å avskjære den andres synspunkter eller argumenter. Er du først kategorisert som «ikke bibeltro» eller en som bedriver «vranglære», er du fort utenfor «det gode, kristne selskap».

I begge tilfellene pekes det på at maktbalansen mellom to personer kan forskyves gjennom slike hersketeknikker. Det kan gjøre den andre liten eller spille vedkommende sjakk matt. Kirkholm peker på at dersom slike teknikker blir en del av en kultur, kan maktmisbruk være nærliggende.

«Elitekortet»

Begge forfatterne skriver om hersketeknikken omtalt som å dra «elitekortet». Sollund beskriver Donald Trump som gikk til kamp mot det etablerte. Og Sylvi Listhaug som kritiserte «feministeliten». Både Trump og Listhaug hevder de kjemper for vanlige folk, og stempler andre som «elitister», altså en gruppe som ikke ivaretar vanlige folks interesser.

«Lekmannskortet»

Kirkholm omtaler den samme hersketeknikken i kristne sammenhenger som «lekmannskortet»: Det er når en lekmann bruker sin manglende teologiske utdanning til å gi seg selv tyngde i en diskusjon. Ved å kalle seg «bare en enkel lekmann» skaffer man seg paradoksalt nok autoritet. Eller som vi var inne på tidligere: En som påberoper seg å lese bibelen bokstavelig, uten tolkning. Kirkholm legger til at dette også kan brukes andre veien: Når ­eksamenspapirer blir brukt som argument i en diskusjon.

Mye hersking

Sollund viser til at kvinner fortsatt er særlig utsatt for hersketeknikker. En av teknikkene som mange kvinner vil kjenne igjen, både i kristne sammenhenger og andre steder, er såkalt «mansplaining», altså når en mann skal forklare for en kvinne noe hun nettopp selv har sagt, eller som hun har klart mer kunnskap om enn han. Et eksempel er forfatter Marte Michelet som har solgt 50.000 eksemplarer av den prisbelønte boka: Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Hun forteller at hun stadig får belærende kommentarer fra menn om et tema hun selv er ekspert på.

Legitimert av Gud

Alle troende mennesker vet hvor krenkende det er å få stemplet sin tro og sine tanker av autoriteter. Som bruker hersketeknikker for å plassere noen meninger og holdninger utenfor det aksepterte og moralske.

Det å bruke Gud for å legitimere sitt eget syn og sin egen maktkamp, er uetisk. Det er også skadelig for andre, for deres personlige livskvalitet og tro. Vi bør diskutere kjønn og hersketeknikker – men også religion og hersketeknikker. Det er en form for maktbruk som går på livet løs.

Gå til innlegget

‘Lekmanns-kortet’ og andre hersketeknikker

Publisert nesten 2 år siden

Hersketeknikker fornyes og tilpasses stadig. Aller mest alvorlig er det når man bruker tro og Gud for å legitimere egen maktkamp.

Vi gjør det hele tiden – og kanskje særlig i mediene. Vi bruker begreper som, villet eller ikke, kan bidra til å plassere og kategorisere.

Bibeltro

Se for eksempel på disse overskriftene fra norske breddemedier: «Forfølgelse av bibeltro kristne». «Maria (20) er kristenkonservativ: Homofile bør ikke få gifte seg i kirken».

De adopterer begreper som stammer fra kristne sammenhenger. Det er der denne kategoriseringen har oppstått – for å definere et utenforskap og et innenforskap. Som en kristen publikasjon spør i en overskrift: «Er du liberal eller bibeltro?». Premisset er altså at man ikke kan være tro mot Bibelen hvis man er liberal.

Fra helt ulike forståelseshorisonter kan man altså bidra til å spille på kjente kristne begreper og fordommer, som blir brukt til å karakterisere og plassere. Man kan, som uvitende storsamfunn eller vitende kristen aktør, bidra til å definere «de egentlige kristne». Samtidig kan det være tenkt som en kategori der «vi» ikke er en del av. Det er noe «de fleste av oss i Norge» ikke er en del av. Slike kategoriseringer kan fungere som hersketeknikker. Kategoriseringen har gitt noen grunnpremisser det er vanskelig å plukke fra hverandre.

Bok om hersketeknikker

Denne uken kom NRKs Sigrid Sollund med en ny og nyttig bok med tittelen Hersketeknikker. Nyttige og nådeløse. Hun skriver klokt, balansert og lett tilgjengelig om hvordan «kupp av virkeligheten», språk, kroppsspråk, mistenkeliggjøring, latterliggjøring og utestenging er kraftfulle hersketeknikker som kan sette ut andre. Hun understreker blant annet at det ikke alltid handler om «mann mot kvinne». Hersketeknikker finnes overalt. De brukes på arbeidsplasser, i politikken, i debatter, i parforhold og mellom foreldre og barn.

Kristne hersketeknikker

Og de brukes i religiøse sammenhenger. Både blant muslimer og kristne. I et kapittel omtaler hun særlig misbruket av begreper som «ære og skam» mot unge kvinner med flerkulturell bakgrunn.

Mange av de generelle teknikkene Sollund beskriver har en stor overføringsverdi til ulike ­religiøse miljøer, slik vi beskriver i dagens avis.

Fenomenet er ikke ukjent, og man finner faktisk flere ­interessante sammenfall mellom Sollunds ferske bok, og en artikkel fra i fjor kalt «Kristne hersketeknikker», skrevet av Knut Kåre Kirkholm, høyskolelektor på Fjellhaug Bibelskole.

Kupp av virkeligheten

Sollund beskriver det hun kaller «kupp av virkeligheten», og viser til redaktøren i det konservative tidsskriftet Minerva, som ble anklaget for «å stå for et system som er ansvarlig for fem millioner dødsfall i året», fordi han vedkjenner seg markedskapitalismen.

På samme måte viser Kirkholm i religiøs sammenheng til at folk stemples som «ikke bibeltro» fordi de tolker bibelen på en annen måte. Denne teknikken er ment til å avskjære den andres synspunkter eller argumenter. Er du først kategorisert som «ikke bibeltro» eller en som bedriver «vranglære», er du fort utenfor «det gode, kristne selskap».

I begge tilfellene pekes det på at maktbalansen mellom to personer kan forskyves gjennom slike hersketeknikker. Det kan gjøre den andre liten eller spille vedkommende sjakk matt. Kirkholm peker på at dersom slike teknikker blir en del av en kultur, kan maktmisbruk være nærliggende.

«Elitekortet»

Begge forfatterne skriver om hersketeknikken omtalt som å dra «elitekortet». Sollund beskriver Donald Trump som gikk til kamp mot det etablerte. Og Sylvi Listhaug som kritiserte «feministeliten». Både Trump og Listhaug hevder de kjemper for vanlige folk, og stempler andre som «elitister», altså en gruppe som ikke ivaretar vanlige folks interesser.

«Lekmannskortet»

Kirkholm omtaler den samme hersketeknikken i kristne sammenhenger som «lekmannskortet»: Det er når en lekmann bruker sin manglende teologiske utdanning til å gi seg selv tyngde i en diskusjon. Ved å kalle seg «bare en enkel lekmann» skaffer man seg paradoksalt nok autoritet. Eller som vi var inne på tidligere: En som påberoper seg å lese bibelen bokstavelig, uten tolkning. Kirkholm legger til at dette også kan brukes andre veien: Når ­eksamenspapirer blir brukt som argument i en diskusjon.

Mye hersking

Sollund viser til at kvinner fortsatt er særlig utsatt for hersketeknikker. En av teknikkene som mange kvinner vil kjenne igjen, både i kristne sammenhenger og andre steder, er såkalt «mansplaining», altså når en mann skal forklare for en kvinne noe hun nettopp selv har sagt, eller som hun har klart mer kunnskap om enn han. Et eksempel er forfatter Marte Michelet som har solgt 50.000 eksemplarer av den prisbelønte boka: Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Hun forteller at hun stadig får belærende kommentarer fra menn om et tema hun selv er ekspert på.

Legitimert av Gud

Alle troende mennesker vet hvor krenkende det er å få stemplet sin tro og sine tanker av autoriteter. Som bruker hersketeknikker for å plassere noen meninger og holdninger utenfor det aksepterte og moralske.

Det å bruke Gud for å legitimere sitt eget syn og sin egen maktkamp, er uetisk. Det er også skadelig for andre, for deres personlige livskvalitet og tro. Vi bør diskutere kjønn og hersketeknikker – men også religion og hersketeknikker. Det er en form for maktbruk som går på livet løs.

Gå til innlegget

Høstens bikkjeslagsmål

Publisert nesten 2 år siden

Utover torsdagen ble KrF og Venstres analyser stadig likere: Det blåblå budsjettet rammer KrF betydelig hardere enn Venstre. I KrF snakkes det allerede om bikkjeslagsmål.

Da KrFs finanspolitiske talsmann Kjell Ingolf Ropstad entret talerstolen i Stortinget, etter finansminister Siv Jensens budsjettframlegg, framsto han både positiv og konstruktiv. Han mente budsjettet i utgangspunktet var godt. I Stortingets vandrehall ble en hard budsjettkamp nærmest avblåst. Det samme så vi for tre år siden, da tidligere finanspolitisk talsmann Hans Olav Syversens første kommentarer var svært positive.

Kutt i kjernesaker

Men akkurat som for tre år siden, ble stemningen sakte men sikkert dårligere utover dagen i KrF-korpset. Da hadde både stortingsrepresentanter og rådgivere fått bedre oversikt, og funnet en rekke kutt i saker som er viktige for KrF.

I kulturbudsjettet fant de blant annet et kutt – tilsvarende 30 prestestillinger – i Den norske kirke. Kirkerådsdirektøren uttaler til Vårt Land at dette er en trussel for folkekirken i hele landet. Dette kommer nemlig på toppen av 50 stillinger som allerede er fjernet det siste året.

Regjeringen har også lagt opp til en betydelig reduksjon i antallet kvoteflyktninger, til tross for at FN har bedt Norge om å ta imot flere. Også bistandsbudsjettet var en skuffelse for KrF.

Disse sakene kommer på toppen av at regjeringen vil fjerne katteklasse 2, som gir skattelettelse for familier med en hjemmeværende ektefelle. En ordning KrF har måttet forhandle inn igjen i statsbudsjettet to ganger tidligere, under Erna Solbergs regjeringstid.

Sjakk matt

Sentrumspartiene har tidligere måttet bruke store deler av sin politiske kapital på å rette opp i blåblå kutt, heller enn å kjempe inn nye saker i budsjettet. Det har fått både Venstre og KrF til å kjenne seg maktesløse og satt sjakk matt. Det har gitt dem en følelse av at deres rolle er å gjøre et blåblått budsjett mindre usosialt. Etter valgnederlaget var det mange i KrF som var bitre over at de ikke fikk uttelling for denne usynlige jobben.

Også i år kommer det flere kutt som i KrF oppfattes som usosiale. En nedjustering i dagpengeordningen vil ramme arbeidsledige. Dessuten legges det opp til at enslige forsørgere får 13 prosent mindre. Også de ideelle aktører på rusfeltet får betydelig mindre penger. Den samme gjelder pleiepengeordningen til resurskrevende tjenester i kommunene.

Gråere budsjett 

Til tross for at årets budsjett generelt blir ansett som et grått, kjedelig og stramt budsjett, framstår det trolig gråere og strammere for KrF enn for både de blåblå og for Venstre. I KrF var flere regelrett fortvilte over at de må ta omkamp på gamle seiere. I KrF-korridorene blir det regelrett snakket om at høstens budsjettforhandling vil bli et «bikkjeslagsmål».

Blant både KrFs og Venstres folk sa flere i bakgrunnssamtaler at KrF blir rammet betydelig hardere enn Venstre. Blant Venstres folk ble de blåblå kuttene i KrFs hjertesaker omtalt som «målrettede».

Kanskje er denne analysen ikke helt feil. I Høyre sier flere at KrF nå må forstå at dersom de hadde vært «innenfor» ville ikke slike kutt kommet. Dersom KrF satt inne i regjeringen ville de selv kunne fjernet de verste «hjertesakskuttene» langt tidligere i prosessen. Det ble også vist til at KrF har påført Høyre og Frp nederlag ved å støtte Aps forslag om 14 ukers pappaperm.

Inge hevn

Likevel er det ingen grunn til å tro at Høyre og Frps statsbudsjett er en ren hevnaksjon mot at KrF trakk seg fra samarbeidssamtaler i høst. Budsjettet var i grove trekk ferdig i god tid før dette.

Men dette gjør ikke situasjonen lettere for KrF. At regjeringen i lang tid har lagt opp til kutt som smerter, viser hvor lite forståelse de to blå partiene har for KrFs politikk og motkulturelle ståsted.

Det viser dessuten at Solbergs regjering ikke forstår psykologien i samarbeidet mellom regjeringen og de små partiene. Kanskje er de blinde for at de siste års harde budsjettkjør har vært en viktig årsak til at KrF ikke ønsket nye runder med intimt samarbeid. Fordi de har opplevd avstanden for stor.

Spørsmålet Høyre og Erna Solberg bør stille seg er om årets budsjett er en langsiktig invitasjon til samarbeid med KrF, eller om det oppmuntrer KrF til å vurdere andre samarbeid i årene som kommer. Dersom det skjer, har Solberg mislykkes med sin harde budsjettlinje.

Gå til innlegget

Sentrumslinje under press

Publisert nesten 2 år siden

Det har skjedd en forskyvning i norsk politisk virkelighet når et «nei til Frp» defineres som venstrevridd.

Gjennom mange tiår har slitesterke politiske løsninger blitt til mellom de to store partiene og sentrum. Over tid har det gitt politiske resultater som et stort flertall av befolkningen står inne for.  

Men Frps betydelige vekst har endret norsk politikk. Vi har fått en mindretallsregjering som ligger betydelig til høyre for flertallet i befolkningen. Grunnen er at statsminister Erna Solberg i 2013, for første gang, valgte en politisk løsning til høyre i stedet for å vende seg til sentrum. 

Brudd 

Tidligere Civita-leder Terje Svabø skriver godt om dette i sin kommentar «Hvem er det som slår opp – Høyre eller KrF?». Han skriver blant annet: «Ikke før i 2013 foretok Erna Solberg et bevisst valg: For første gang valgte Høyre å gå til høyre – ikke sentrum – for å finne regjeringspartner. Alt tyder på at statsministeren holder fast ved Fremskrittspartiet også i år. Hun vet at det utelukker KrF i regjering. Spørsmålet blir derfor: Hvem har slått opp med hvem?».

Solbergs linje var et tydelig brudd med sentrumslinjen som Høyre har ført i tiår. Mange lurte på hvordan hun skulle håndtere samarbeidet med et parti med populistiske trekk, som gjentatte ganger har omtalt innvandrere og flyktninger på en polariserende måte. Og som dessuten har tydelige klimafornektere i sin midte. 

Svært mange mener Solberg har maktet balansen. Samtidig har hun også fått kritikk for ikke å holde nok regi på Frp-statsrådenes utspill. Dette gjelder særlig Sylvi Listhaugs uttalelser som at Knut Arild Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen» og at asylsøkere ikke skal «bæres på gullstol».

Høyres retorikk

Det kan ikke overraske noen at Erna Solberg og Høyre selv har jobbet hardt for å finne en historiefortelling som definerer Høyre som et slags sentrum sammen med Frp, og sentrumspartiene som ytterpartier i det borgerlige prosjektet, helt avhengig av Høyre for å få gjennomslag.

Selvsagt har Solberg en slik historiefortelling. Som alle andre regjeringssjefer ønsker hun å definere sitt eget prosjekt. 

Det interessante er imidlertid at retorikken og historiefortellingen fra både Høyre og Frp har sklidd nesten umerkelig inn som den allmenne historien i store deler av norske mediehus. Grunnfortellingen fra de to høyrepartiene går igjen hos en rekke kommentatorer og i mange nyhetssaker. Slik sett kan de ikke klage over en «venstrevridd presse».

«Vingling»

En del av denne historiefortellingen er at KrF er et vingleparti. Til tross for at KrF gjennom hele valgkampen har sagt at de ikke vil sitte i regjering med Frp, er dette blitt historien om partiet: De driver «vingling», «partiet har malt seg inn i en krok» og KrF er «uten maktambisjoner». 

Men beskrivelsen av KrFs sentrumslinje slutter ikke der. Partiets venstrefløy som karakteriseres av at den er kritisk til Frp og ønsker en mer tydelig sentrumsprofil, ble nylig omtalt som «kristensosialister» i Aftenpostens podcast Aftenpodden. Dette til tross for at de aller helst vil samarbeide med Høyre. Men deres nei til Frp, gjør dem til «sosialister». 

Den samme merkelappen får også Vårt Land, som står i den samme sentrumstradisjonen som avisa har gjort i alle år. Vi har anbefalt lesere våre å stemme på de sentrumsorienterte partiene, og dermed ikke ytterpartiene. Dessuten har Vårt Land anbefalt sentrumspartiene å ikke gå inn i en regjering der ytterfløyer, slik som Frp, får stort gjennomslag. Anbefalingen av et samarbeid mellom partier som Høyre, Ap, Sp, Venstre og KrF blir likefullt kategorisert som «kristen-sosialisme». Åpenbart fordi Frp ikke er inkludert i anbefalingen.

«Kommunister». 

I et slikt perspektiv er det kanskje ikke så rart at det sosialdemokratiske og sentrumsorienterte partiet Ap på sosiale medier kun blir omtalt som «sosialister» og SV som «kommunister». 

Det er åpenbart at Frps vekst har gjort noe med både retorikk og den allmenne, politiske oppfatningen, og at deres verdensbilde og ståsted har sunket dypt inn i det politiske Norge sin bevissthet. 

Da blir det kanskje vanskelig å forstå at et parti som KrF vil friste lykken og søke gjennomsalg med sin vippeposisjon både mot høyre og venstre side. Og det fremstår som vingling – når KrF mener de har mye til felles med den lyseblå og verdikonservative delen av Høyre. Men samtidig mener tyngdepunktet mellom Høyre og Frp så mørkeblått at de ikke kan gå god for politikken. 

Sentrumsperspektivet er åpenbart under press. Men om det overlever, er avhengig av flere ting. En av dem er hvorvidt KrF lykkes med å få gjennomslag i årene som kommer. Dessuten må de klare å formidle sin egen historiefortelling. Det blir åpenbart ikke lett. 

 

Kommentaren står på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 28. september.

Gå til innlegget

‘Grei deg med KrF’

Publisert nesten 2 år siden

På 80-90-tallet delte KrF ut en liten gul valgkamprekvisitt. En kam med tittelen: «Jeg greier meg med KrF». Særlig ungdommen i partiet syntes kammen var pinlig.

Fredag gikk Knut Arild Hareide på talerstolen i KrFs landsstyremøte. Han startet med å takke forsamlingen for innsatsen – i en valgkamp som førte til KrFs dårligste valg etter krigen. Et av budskapene i talen var at årene 2017-21 skal bli den perioden KrF makter å snu nedgang til medgang.

Mistet velgere

 Som parti­leder er det Hareides jobb å lede gjenreisningen av et parti som kom 0,2 prosent­poeng over sperregrensen. Et parti som både falt betydelig gjennom den siste delen av valgkampen og som har mistet velgere gjennom flere valg.

Blant KrFs tillitsvalgte snakkes det om at KrF ikke greide å nå gjennom med budskapet sitt de siste ukene før valget. Alt for mye handlet om Erna og Jonas.

Men sett utenfra er bildet litt annerledes. Dette var valg­kampen det var mulig for de små å markere seg. Dessuten var det en unik åpning for å snakke om verdipolitikk. Det store spørsmålet er hvorfor KrF ikke maktet å ri på denne vinden?

Gamle kampsaker

Noe av forklaringen ligger åpenbart i KrFs egen partiorganisasjon, som er full av rivninger i spørsmål om strategi og veivalg. Noen av disse konfliktene omhandler hvordan partiet skal forholde seg til gamle kampsaker, som for lengst ble vedtatt med solid flertall mot KrFs stemmer i Stortinget. Et eksempel er synet på samkjønnet ekteskap. Et annet er loven om fri abort.

Det KrF-ere flest ikke helt ser, er hvordan disse indre ­stridene ser ut utenfra. Kampen om gamle kjernesaker minner ­aller mest om partiene på ytre venstre fløy, og deres kamp om rettroenhet. Om venstre- avvikere og ­høyreavvikere. ­Slike scener kan fremstå interessante for dem som er spesielt interesserte. Men det store flertallet blir støtt bort.

Visjoner.

De fleste ­velgerne ønsker å stemme på et ­parti som har sterke og klare visjoner. Og som har en tydelig fortelling om hvilket fremtids­samfunn Norge skal være.

Selv om vi har det godt i Norge, truer mørke skyer. Hva skjer med klimaet, med migrasjonsstrømmene? Og hvordan skal vi klare å integrere grupper som i dag kjenner seg utenfor – slik at de ikke blir radikalisert? Hvordan skal vi makte å skape et samfunn der ulike religiøse grupper lever i fred og har respekt for hverandre?

Religionspolitikk

Særlig i spørsmål som angår religions­politikk, bruken av religiøse symboler og integrering kunne KrF vært førende. Ikke som en motpol til Frp. Men som en aktiv pådriver med egne forslag og en godt utviklet politikk for det nye Norge.

Den lille, gule kammen fra 80-90-tallet er det få KrF-ere som i dag ville delt ut med stolthet. Likevel symboliserer den noe av det som har preget deler av KrFs nyere ­historie. Heller enn å gå ut i kampen og tegne historien om det nye Norge, har KrF holdt fast ved gamle fortellinger. Heller enn å slippe fram nye talenter, har man litt for ofte gitt folk ­posisjoner etter lang og tro ­tjeneste. Under motto: «Grei deg med KrF».

Ømt punkt

For noen tiår siden foreslo en av KrFs ­ungdomspolitikere, halvveis i spøk, et slagord for partiet. Det lød slik: «Stem KrF, det er ikke så flaut som du tror». I ­partiet lo mange. Men ungdoms­politikeren satte fingeren på et ømt punkt.

Nå står KrF ved en korsvei. Mange i partiet har ønsket ­ en friere stilling der de kan ­utvikle politikk, jobbe med strategi og se fremover. Men dersom nye og unge ­velgere skal begeistres må partiets fortelling peke framover, ikke bakover. I bunn og grunn ­ er det dette partiets tillits- valgte strever med denne helgen

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere