Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Når varslere mistenkeliggjøres

Publisert over 1 år siden

Noen mener at Giske-varslerne er en del av en kynisk maktkamp i Ap. Dette er ren mistenkeliggjøring av både varslerne og de som har støttet dem.

I dag skriver vi på nyhetsplass at både Frps Carl I. Hagen og Helge Lurås, redaktør i Resett, trekker i tvil det politiske alvoret i varslingene mot Trond Giske.

Hagen mener Ap-kvinnen Line Omas historie om Giske ikke er alvorlig nok til at nestlederen burde trekke seg. Frp-nestoren mener «alle kvinner har vært utsatt for fulle menn», og at metoo-kampanjen har ført til et overdrevet fokus. Lurås på sin side utelukker ikke at varslerne er en del av en «iskald» maktkamp.

Bagatellisering 

På ulikt vis bidrar de til bagatellisering av varslene og mistenkeliggjør de som har støttet kvinnene. I Ap er det flere som har gitt kvinnene støtte. I særstilling står Hadia Tajik som til slutt valgte å lese fra varslene i partiets sentralstyremøte, uka før Giske trakk seg som nestleder.

Samme form for bagatellisering ser vi også da Nettavisen publiserte det de omtalte som et «internt partinotat» fra Ap. Varslene var omtalt slik at de framsto mindre alvorlige. Kort tid etterpå gikk partiledelsen ut og avviste at notatet kom derfra. Trolig var sammendraget laget av Giske-tilhengere som ønsket å bagatellisere historiene, slik Trygve Aas Olsen, fra Institutt for journalistikk, påpeker i Medier24.

Avstemning 

Men Nettavisen stoppet ikke der. De valgte også å legger ut en avstemning blant sine lesere. På feilaktig grunnlag ble deres lesere oppfordret til å delta. De skulle svare på om varslernes historier er «bagatellmessige», «mindre alvorlige», «alvorlige» eller «svært alvorlige».

Ikke overraskende mente tre av fire at de omtalte varslingene var bagatellmessige eller mindre alvorlige. Kun 11 prosent mente de var svært alvorlige, mens 16 prosent mente historiene var alvorlige.

Våget å stå fram 

Metoo-kampanjen har ført til at mange har våget å stå frem med historier om seksuell trakassering og annen seksuell oppmerksomhet de har opplevd ubehagelig. Mange av disse historiene har skjedd i sammenhenger der maktforholdet har vært svært skeivt. Slik tilfellet også er med varslingene mot Giske. Mens han har vært en mektig politiker med toppverv, har kvinnene enten vært unge, eller betydelig lenger nede i organisasjonen.

Kanskje er det ikke så rart at mange reagerer med både sinne, motstand og frykt på varslingene som nå ruller over den ene bransjen etter den andre. Noe av grunnen kan være at man rokker ved maktpersoner som mange har satt sin lit til, slik som i Giske-saken. Andre kan kanskje kjenne seg igjen i Trond Giske, og frykte at de selv har historien som kan komme fram.

Fulle menn 

Carl I. Hagens bagatellisering er kanskje blant de mest oppsiktsvekkende. Han mener at fordi mange kvinner har opplevd ubehageligheter fra fulle menn, er det ingen grunn til å overdrive. Dermed viser Hagen at han ikke forstår at det er nettopp dette kvinnesynet metoo handler om. Og at det er derfor kraften i kampanjen er så sterk.

Mistenkeliggjøringen av varslere og dem som støtter, må kjennes tungt. Men sett i et større perspektiv er det ikke overraskende at disse motreaksjonene kommer. I en kultur der mange menn har trakassert kvinner i årevis, uten særlig reaksjoner, må metoo oppleves som et sjokk.

For mange kvinner oppleves metoo derimot som en enorm lettelse. Kvinner som har valgt å si ifra, har gjort det på vegne av mange. At Tajik tok belastningen med å lese varslene i Aps sentralstyre, ble derfor en sterk symbolhandling.

I ettertidens lys vil flere se at både varslerne og Tajik gjorde det riktige. Mens motreaksjonene vil fremstå som gammeldagse og pinlige.

Gå til innlegget

Giskefløyens storhetstid

Publisert over 1 år siden

Giskes nettverk er et myteomspunnet fenomen. Det bygger på politikk, historie og ren ­person­dyrkelse.

Det er fascinerende å snakke med folk som kjenner Arbeiderpartiet fra innsiden de siste tiårene. Særlig når man kommer inn på temaer rundt Trond Giske og den såkalte «Giskefløyen». Et fenomen som skaper både entusiasme og frykt innad i partiet.

Julekortene 

Det finnes de som er blitt «av-invitert» til festlige arrangementer der Giske har hatt en finger med i spillet. Eller de har fått julekort av Giske flere år på rad, men opplever seg skjøvet ut i kulden det året julekortet fra Giske uteble. Bildet som tegnes av Giske er en mann med et enormt kontaktnett. Han sender håndskrevne julekort til alle sine venner og allierte i politikken. Her kommer han med skryt om mottagerens bragder fra året som gikk. Han er personlig. Og forventer lojalitet tilbake.

Et symbol

Trond Giske har vært så mye mer enn en nestleder og en stortingspolitiker i Ap. For både tilhengere og motstandere er han blitt et symbol: «Opposisjonskonge», ble han omtalt av en av sine partifeller. Flere andre mener det er en god beskrivelse på Giske.

Selvforståelsen til Giskefløyen er svært interessant. De mener seg å være Aps «venstrefløy», vokst ut av EU-kampen på starten av 90-tallet. Tilknytningen til fagbevegelsen og arbeidslivs­politikk blir nevnt av de aller fleste, som et minste felles multiplum for denne grupperingen. Men selv for de som definerer seg selv som godt innenfor Giskefløyen, spriker definisjonen av hvilke saker som egentlig binder dem sammen.

KrF-samarbeid

Flere peker på at Giske selv i realiteten ikke står i noen form for venstre-­opposisjon i partiet. Blant annet­ blir det pekt på at han jobbet iherdig for et framtidig samarbeid med KrF. Da han var næringsminister foreslo han å fjerne formueskatten. Han er positiv til private barnehager og han var positiv til å beholde K-en i KRLE-faget. Disse symbolsakene plasserer Giske i sentrum av Ap, og et godt stykke unna venstresiden.

I Ap har enkelte omtalt Torgeir Michaelsen som en del av Aps «høyreside» og Giske på «venstresiden». Men som en Ap-politiker uttalte: «Jeg kan ikke huske noen saker der de i praksis var uenige». Mye tyder på at merke­lappene som ble klistret på både Giske, Michaelsen og andre handler mer om gammel kultur.

Myter

Giskefløyen bygger myter rundt Giske – og nå sist rundt de angivelige forskjellene mellom de to nestlederne Giske og Hadia Tajik. Slik vi skriver på nyhetsplass i dag er det en oppfatning i blant annet Aps trønderfraksjon at Giske representerer distrikts-Norge og arbeiderklassen, mens Tajik er en urban akademiker.

Sannheten er at Giske kommer fra storbyen Trondheim, mens Tajik kommer fra lille Bjørheimsbygd i Rogaland. Giske er bygutt, mens Tajik er bygdejente. Mens Giskes mor var sangpedagogen som fikk kongens fortjenestemedalje i gull, var Tajiks far ­industriarbeider som etter hvert startet butikk i bygda. Derimot er likheten mellom dem at de begge begynte på universitetet. Hun på juss, han på statsvitenskap og sosialøkonomi.

Om Giskefløyens historie­fortelling er en villet stempling er vanskelig å si. Men sann er den ikke.

Fløy kamp

Men historiene om den urbane akademikeren Tajik passer godt som motstykke til den distriktsvennlige Giske fra arbeiderklassen. Og den passer godt i en fløykamp der historiene til slutt framstår som virkelige. Giskefløyens evne til historiefortelling og mytedannelse er imponerende.

Den første store sprekkdannelsen i deres verdensbilde kom kanskje da Giske selv presset Marianne Martinsen ut av ­posisjonen som leder av finans­komiteen på Stortinget, med begrunnelsen at han var nestleder. ­Hadia Tajik måtte ta til takke med en rolle som fraksjonsleder i arbeids- og sosialkomiteen, uten komité­lederverv.

Giskes ønsker

At to kvinner ble degradert, mens Giske fikk plassen som ofte blir omtalt som «statsministerskolen», ble hard kost for mange av Aps kvinner. Uansett hvilket bilde Giskefløyen hadde klart å skape av Tajik, så var de aller fleste enige om at Martinsen tross alt tilhørte partiets «venstrefløy». Slik flere kilder i Ap påpeker, ble det tydelig for flere at persondyrkelsen av Giske ikke handlet som mye om venstrefløy eller høyrefløy. Men derimot om personen Giske og hans ønsker i politikken.

Selv om Giskefløyen fortsatt er sterk, og vil kjempe for ham, er den likevel svekket. Det er langt fra sikkert at det er noe godt tegn for Ap som parti. En fløy som opplever seg som forsmådd er aldri det.


Gå til innlegget

Valget mellom Tajik og Giske

Publisert over 1 år siden

Dersom Ap velger å rehabilitere Trond Giske som nestleder, mister de sannsynligvis Hadia Tajik. Valget mellom de to bør være åpenbart.

De siste dagene har den såkalte Giske-saken fått flere nye vendinger som viser at Ap som organisasjon må ta et valg mellom sine to nestledere.

Rystende 

Tillitsforholdet til Giske er nå tynnslitt i mange deler av Aps organisasjon. En av dem som har gitt uttrykk for dette er den andre nestlederen Hadia Tajik. Tilliten mellom de to nestlederne er åpenbart brutt, hvis den noen gang har vært der. Etter at flere av varslerne har henvendt seg til Tajik, skrev hun at «varslene er rystende lesning, både som menneske, nestleder og jurist”

I en slik situasjon vil det bli nærmest umulig for de to å jobbe tett sammen for å få til den gjenreisningen Ap så sårt trenger etter høstens dårlige valg.

Sett seg lei

Trolig har både Hadia Tajik og flere andre i Ap sett seg lei på Giske oppførsel gjennom lang tid. VG avslørte nylig en hemmelig rapport fra Aps valgkamp der Ap-ansatte kritiserer Giske for «manglende respekt og fryktbasert ledelse som i større grad rammet kvinner enn menn». Når varsler om trakassering av «seksuell karakter» tikker inn til partikontoret har trolig både Tajik og flere andre fått nok.

Tirsdag ettermiddag meldte VG at Tajik valgte å lese direkte fra varslene hun har fått tilgang til på Aps krisemøte. Dette gjorde hun etter kvinnenes ønske, og mot Støres vilje. Det sier hvor mye som står på spill både for Hadia Tajik, for de delene av Ap hun tilhører. Og for kvinnene som har tatt kontakt med henne.

Øyeåpner

På Dagsrevyen uttalte Trond Giske at #metoo-kampanjen har vært en øyeåpner. Dermed er det åpenbart at han ikke har forstått at han har forulempet en rekke kvinner. Det framstår nærmest som om temaet er ukjent for Giske.

Men for alle som fulgte ungdomspolitikken på 90-tallet er det utrolig at han ikke fikk med seg alle kampanjene mot seksuell trakassering, eller forsto bakgrunnen for alle bøllekurs for jenter som ble arrangert. Dessuten ble Giske i sin tid innkalt til daværende partisekretær Raymond Johansen nettopp på bakgrunn av en slik type sak.

Beundringsverdig

Derfor er det ikke rart at Hadia Tajik til slutt setter hardt mot hardt. Det er beundringsverdig at Tajik tar denne belastningen og sier ifra. Det sier noe om Tajiks moral og hennes grunnleggende forståelse av at alle skal ha like muligheter og behandles med respekt.

Hvis Ap velger å rehabilitere Giske, heller enn å satse på Tajik gjør de en tabbe. Det er ikke sikkert alle i organisasjonen ser det. Men det er åpenbart for de aller fleste utenfor Ap.

Gå til innlegget

Borgerlig tilbakekomst

Publisert over 1 år siden

Nesten et halvt århundre etter den dramatiske splittelsen på Røros i 1972, har de ideologiske kreftene som dannet Det ­Liberale Folkepartiet vunnet kampen om Venstres sjel.

De siste årenes ideologiske endringer i Venstre er blant de mest markante i nyere politisk historie i Norge. Men partiets vedtak om regjeringsforhandlinger med Frp er siste stopp i en årelang politisk fløykamp.

«Fade ut» 

De som har vunnet kampen om å gå i regjering med Frp tilhører grovt sett den mer borgerlige og næringsorienterte fraksjonen i partiet. De kjennetegnes ofte ved et mer positivt forhold til begrepet «liberalisme», og er noe mindre opptatt av det «sosiale» perspektivet i partiets liberale profil.

Blant de som nå er kommet i mindretall er de sosialliberale, som er sterkt kritiske til Frp. Noen av dem har valgt å melde seg ut etter vedtaket om regjeringsforhandlinger­ med Frp. Andre­ forteller at de trolig vil «fade ut» ettersom de går ut av folkevalgte verv.

Splittelse

I 1972 var situasjonen motsatt. Den borgelige og næringsorienterte fløyen tapte da Venstre sa nei til EEC (dagens EU) på landsmøtet på Røros. De fleste gikk ut av partiet og dannet Det Liberale Folkepartiet (DLF). Åtte av 13 stortings-­representanter meldte overgang. Splittelsen ble starten på en ferd der både DLF og etter hvert Venstre forsvant helt ut av stortinget.

Selv om synet på EEC var den utløsende faktor, var splittelsen også forårsaket av betydelig ideologisk uenighet. En av dem som gikk ut var den gamle kulturradikaleren Helge Seip. Tidligere hadde han tilhørt venstresiden i partiet, men han endret ståsted gjennom samarbeid med blant annet Høyre i Borten-regjeringen.

Til tross for sin positive holdning til EEC hadde Seip blitt en frontfigur for bibelbeltet i Venstre. Også sikkerhetspolitikken og synet på Nato plasserte ham på partiets borgelige fløy. Til tross for at Seip hadde et nært forhold til Aps Guttorm Hansen, og var åpen for et samarbeid med Ap, sto han i en tydelig opposisjon til flere i partiets venstrefløy, som radikaleren Gunnar­ Garbo.

Motsetning til Thatcher

Rundt 1972 framsto de som var imot EEC som mer motstrøms- og mer distriktspolitisk orienterte. Miljøvern og selvberging sto dessuten sentralt. I Unge Venstre, og deler av moderpartiet, var de antiamerikanske strømningene sterke. Bakteppet var blant annet Vietnamkrigen og antagelsen om at USA støttet junta-kuppet i Hellas i 1967.

Venstre på 80-tallet sto som en tydelig motsetning til den økonomiske liberalismen, slik vi så den i Storbritannia og USA på 80-tallet ved Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Derimot opplevde flere av de sosialliberale likhetstrekk med Ap. Særlig i sosialpolitikken. Ved valget i 1985 støttet Venstre Gro Harlem Brundtlands regjering.

Samlet fløyene

I 1988 ble det holdt gjenforeningskongress i Venstre, og DLF ble lagt ned. Men det var Lars Sponheim som etter­ 1993 gjenreiste Venstre som et stortings- og regjeringsparti, og maktet å samle fløyene.

Sponheim var nærmest den perfekte sammensmeltningen av de to fløyene. Han var bonde og opptatt av både distriktspolitikk og miljøvern. Men han var også en garantis­t for det borgelige og moderate Venstre som ønsket­ en mer gründervennlig næringspolitikk, mindre byråkrati og større personlig frihet.

Men både før og under Sponheim vokste det fram er generasjon ungdom som skulle forrykke denne balansen. Utover 90-tallet ble Unge Venstre stadig mer liberalistisk og borgerlig anlagt. Flere av dem fikk et nært forhold til Kristin Clemet og Civita, som samlet de «borgerlige ungdomspartiene» til felles ideologisk dialog.

«Frihetsideologi»

Et intervju med Unge Venstres leder Sveinung­ Rotevatn, i Vårt Land i 2013, tydeliggjør denne utviklingen. Han feiret tydelige liberalistiske gjennomslag i moderorganisasjonens programutkast, og omtalte det som en «frihetsideologi».

Noen av forbudene Unge Venstre ønsket å kjempe mot var: forbudet mot bruk og besittelse narkotika, forbudet mot sexkjøp, mot hatefulle ytringer, mot organisert poker, mot eggdonasjon og uegennyttig surrogati.

Til Vårt Land sa Rotevatn at han i motsetning til mange på partiets venstrefløy ikke ­kunne se det tydelige skillet mellom «liberal» og «liberalisme». Denne måten å tenke på slo også inn i store deler av moderpartiet og ble omfavnet av Trine Skei Grande.

«Liberalisme»

Mens Sponheim konsekvent hadde brukt begrepet «sosialliberal», brukte Grande langt oftere bare «liberal». I sin landsmøtetale i 2009 gjeninnførte hun begrepet «liberalisme»­. Dermed gjenerobret Grande et begrep som hadde vært borte fra partiet siden­ 70-tallet og som borgerlige venstrefolk som Helge Seip og Bent Røiseland brukte flittig.

Hennes ideologiske gjenerobring kan forstås som den endelige anerkjennelsen og omfavnelse av dem som forlot partiet i på Røros, men hadde vendt tilbake.

Sosialliberal uro

Samtidig økte uroen i den mer sosialliberale fraksjonen. Særlig etter valget i 2017, da regjeringssamarbeid med Frp ble mer aktuelt. Flere fryktet at det blir vanskelig å stille lister til kommunevalget. Forrige helgs landsstyremøte var en sterk skuffelse for denne delen av Venstre.

Men i de store byene, særlig i Oslo, fikk Venstre mange nye og borgerlige velgere. Hele 40 prosent av dem som stemte Venstre i høst, stemte Høyre i 2013. De forventer trolig en lojalitet til Solbergs borgerlige prosjekt. Trolig var dette viktig da Venstres landsstyremøte åpnet for et regjeringssamarbeid med Frp.

Venstres sjeL

Uansett er Venstre, slik vi har kjent det i nyere tid, endret. Paradoksalt nok ser det ut til at fløyen som gikk tapende ut av Venstres landsmøte på Røros i 1972, nå har vunnet kampen om partiets sjel.

Mens Sponheim samlet de to fløyene, har Skei Grande latt den ene vinne, på bekostning av den andre. For henne må det bli nervepirrende å se om nyorienteringen holder partiet flytende gjennom kommunevalget i 2019. Og om partiet kommer over sperregrensen i 2021. Hun kan vinne stort. Men hun kan også tape tungt.

Gå til innlegget

Hareides nye klær

Publisert over 1 år siden

KrFs gjennomslag i statsbudsjettet viser at frikoblingen fra det blåblå prosjektet kan gi større innflytelse og mer handlingsrom til å fornye partiet.

For alle de som har fulgt med i årets budsjettforhandlinger er det tydelig at KrF har fått betydelig gjennomslag i årets budsjett.

Som tidligere år har de fått gjennom en rekke mindre saker som er viktig for partiet. Blant eksemplene på dette er mer penger til organisasjoner og sivilsamfunnet, samt reversering av kuttet i pleiepengeordningen. Dermed får foreldre med alvorlig syke barn full lønn også utover et år. De fikk også ekstra permisjon til tvillingforeldre, og de bidro sammen med Venstre til at Norge tar imot flere kvoteflyktninger.

Lærernorm

Men ett gjennomslag er utenom det vanlige. Det er KrFs seier i spørsmålet om lærernorm: De fikk både penger i årets budsjett og vant kampen om en modell med varighet framover i tid. Dette var det få som trodde KrF skulle få gjennom. Særlig fordi de tre andre partiene var negative til prinsippet KrF ønsket å knesette: At det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i første til fjerde klasse, samt en maksgrense på 20 elever i resten av grunnskolen. Når et lite parti med kun 4,2 prosents oppslutning får et slikt gjennomslag viser det at regjeringen har strukket seg langt.

Til tross for at KrF også led et tungt nederlag i skattepolitikken (les: maskinskatten), er grunn til å stille spørsmålet: Hva ligger bak regjeringens raushet i skolepolitikken?

Reelt valg

Kortvarianten av svaret er enkelt: Regjeringen lever på KrFs nåde. KrF kunne samarbeidet til andre siden, og fått gjennomslag både på maskinskatt, skolenorm og flere andre saker. Både Ap, Sp og SV har fristet vippepartiet KrF gjennom sine alternative budsjetter. Det har tydeliggjort at KrF har et ­reelt valg.

Det litt lengre svaret er dette: Etter høstens Stortingsvalg har KrF løsnet på bindingene til de to blå partiene og beveget seg i retning av å bli et mer fristilt ­opposisjonsparti. Den første løsrivelsen fant sted da partiet sa nei til alle former for samarbeids­avtale og samtidig takket nei til å sondere om et mulig regjeringssamarbeid.

Etter det har KrF, sammen med resten av opposisjonen, påført regjeringen tap i to symbolske saker i Stortinget. De har utvidet pappakvoten fra 12 til 16 uker og bidratt til å instruere innvandrings- og integreringsminiser Sylvi Listhaug.

KrF har også sagt et klart og tydelig nei til å binde seg opp til andre politikk-områder enn å støtte budsjettet for 2018. Høyre og Frp og er rett og slett avhengige av KrFs stemmer for å styre landet. Det vil de også være dersom Venstre trer inn i regjeringen. Høyre og Frp ga skoleseier til KrF for å sikre seg fortsatt regjeringsmakt.

Denne vippeposisjonen har vært høyt i bevisstheten i KrFs stortingsgruppe gjennom hele prosessen. Derfor har partiets forhandler Kjell Ingolf Ropstad ikke fått stor frihet i forhandlingene. Gang på gang har gruppen bedt ham komme tilbake for sikre at han ikke har solgt KrFs støtte for billig.

Bygge opp partiet

Noe av grunnen til KrFs tøffe forhandling ligger i årets krisevalg. Det dårlige valget ble på mange måter en vekker. Internt har flere ment at fire år som støtteparti til historiens blåeste regjeringen har slitt hardt på lojaliteten til deler av KrFs velgergrupper. Flere mener nå at KrF har behov for å områ seg og fremme sin egen politikk. Ikke som et ytterparti i en blå konstellasjon, men som et sentrums- og vippeparti i norsk politikk.

En del av fornyelsen handler også om å komme ut av den snevre politiske posisjonen KrF har falt inn i de senere årene: Mange forbinder KrF med smale hjertesaker som K-en i KRLE og reservasjonsrett for leger.

Skolepartiet

KrFs kamp for lærernormen viser at partiet forsøker å bredde seg ut. De vil få tilbake posisjonen som et bredt familie- og skoleparti. Tidligere hadde de eierskap til skolepolitikken. I de sju koalisjonsregjeringene partiet har deltatt, har de hatt utdanningsminister i fire av dem: Kjell Bondevik, Kjell Magne Bondevik, Einar Steensnæs og Jon Lilletun.

De som husker KrFs profil gjennom de siste tiårene vil se at partiet nå ønsker seg et nytt breddeprosjekt, slik Valgerd Svarstad Haugland sto i bresjen for. Det kan partiet lykkes med.

Det som likevel vil bli mest krevende for KrF er å la en ny generasjon for sette sitt eget preg på den tradisjonelle hjertesakspolitikken. Kampen mot abortloven og likekjønnet ekteskap er allerede tapt. Yngre KrFere mener andre saker er betydelig viktigere. For å appellere til nye generasjoner trenger KrF å koble seg på vår tids aller største etiske dilemmaer. Klimakrisen, flyktningkrisen og menneskehandel er blant disse, slik Dag Inge Ulstein beskrev i torsdagens Vårt Land.

Dessuten er den store debatten om religionens plass i samfunnet et stadig mer sentralt tema i både Norge og resten av verden.

KrFs hjertesaker

 Hva som skal være KrFs store hjerte­saker vil derfor bli et sentralt tema i KrFs strategidebatt, dersom partiet har ambisjoner om å overleve i årene som kommer. Dette spørsmålet er langt viktigere enn hvem KrF skal samarbeid med akkurat nå.

Denne grundige drøftelsen og fornyelsen vil Knut Arild Hareide måtte stå i bresjen for. Etter krisevalget ønsker et flertall i partiet å drøfte strategi og veien videre uten å være bundet opp til et blått regjeringsprosjekt.

Først når partiet har greid å finne stake ut den fornyede strategien, kan de begynne å tenke på regjeringssamarbeid. Det kommer neppe til å skje med det første.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
1 dag siden / 3485 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2347 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
rundt 1 måned siden / 2069 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1650 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1466 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1379 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1301 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1203 visninger
Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
rundt 7 timer siden / 1199 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere