Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Familiære bånd og politisk makt

Publisert nesten 2 år siden

Når flere familiære bånd er en del av en politisk kultur med mye makt, blir disse relasjonene av offentlig interesse. Særlig når de ikke har tatt varslinger og bekymringsmeldinger på alvor.

Over tid har det kommet en rekke varsler og bekymringsmeldinger til ulike nivåer i Høyre. Disse har gjennom flere år ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor.

Erna Solberg har selv beklaget dette: «Det er vanskelig å forklare hvorfor dette ikke har tilflytt partiledelsen. Det er ikke et tema som jeg opplever på noe tidspunkt har vært diskutert. Og selv om noen har visst, er det mange som ikke har visst».

Clemets kritikk

På sin blogg kritiserer Civitas Kristin Clemet min kommentar om den lukkede kulturen i Høyre. Blant annet tar hun til orde for at familiemedlemmer må bli respektert som selvstendige individer i offentligheten, uten at familiære bånd blir trukket inn. Dette er en tradisjon hun håper norsk presse vil føre videre. Hun reagerer dessuten på det hun omtaler som spekulasjoner om hva Høyres nestleder Jan Tore Sanner kan ha fått vite av sin datter Maria Barstad Sanner, som er generalsekretær i Unge Høyre.

Aktualisere

Jeg er helt enig i at det er viktig at politikere og andre samfunnsdebattanter skal få uttale seg i offentlige debatter som selvstendige individer.

Det er selvfølgelig kun Barstad Sanner og Sanner som vet om de faktisk - på noe tidspunkt - snakket om denne saken. Men Clemet gjør det til noe suspekt dersom generalsekretæren i Unge Høyre hadde snakket med nestleder i Høyre. Det hadde det ikke vært. Problemet i denne situasjonen er ikke at for mye informasjon hadde tilflytt Høyres ledelse. Det alvorlige er at for lite informasjon har tilflytt ledelsen.

Når vi ser familiære relasjoner i flere ledd av denne mangelfulle varslingskjeden, er det grunnlag for å aktualisere om informasjonen er delt.

Maktkonsentrasjon

Det er å håpe at både Høyre og andre partier og organisasjoner som avdekker trakassering og maktmisbruk snur alle steiner. Når det oppstår ulike former for maktkonsentrasjoner som enten har familiære eller vennskapsmessige elementer, er det alltid viktig å være på vakt.

Vi ser fram til at Kristin Clemet i den kommende tiden bruker av sine perspektiver til et kritisk blikk på Høyres indre tilstand.

Gå til innlegget

Ernas lukkede kultur

Publisert nesten 2 år siden

Ukulturen i Høyre er mer omfattende enn de alvorlige trakasseringssakene. De siste dagene er det avdekket en kultur der sentrale personer ikke snakker sammen.

Mye har gått galt når det gjelder Høyres håndteringen av Tonning-Riise-saken. Etter at Unge Høyre-lederen trakk seg onsdag i forrige uke, er det kommet stadig nye momenter som avdekker en ukultur. Det mest alvorlige er at Tonning Riise skal ha hatt sex med en svært beruset 16-åring på et partiarrangement. Slik Aftenposten beskriver det, kan det oppstå spørsmål om dette er straffbart.

Mange i organisasjonen har visst om saken lenge. Minst to fylkeslag i Unge Høyre skal ha sett behov for å sette inn tiltak for å passe på unge jenter når Tonning Riise var på besøk. Flere melder nå om at de skal ha varslet tidligere generalsekretær i Unge Høyre eller Høyre om saken. Likevel ble det ikke tatt på alvor, og Tonning Riise ble både valgt til leder i Unge Høyre og som stortingsrepresentant.

Systematisk

Det fremstår nærmest systematisk at ingen av de som visste på toppnivå i Høyres organisasjon tok varslene på alvor. Dersom toppfolkene i Høyre snakker sant, tegnes det et bilde av en utstrakt ukultur der alvorlige saker ikke blir drøftet og orientert om til rette fora. Det mest oppsiktsvekkende er at Høyre-leder Erna Solberg ikke ble orientert om Tonning Riise-saken før samme dag som saken sprakk i offentligheten.

Mens Ap-leder Jonas Gahr Støre i ukevis hadde kjempet for å holde hodet over vann i Giske-saken, skal Solberg ha vært uvitende om en sak som var så alvorlig at både generalsekretæren i Høyre og Unge Høyre mente Tonning Riise måtte trekke seg. Allerede i november ble generalsekretær John Ragnar Aarset orientert av Unge Høyre. Han forteller at han deltok i alvorlige samtaler med ungdomslederen og ga ham råd om å tre tilbake. Likevel varslet han ikke sin sjef, Erna Solberg. På pressekonferansen etter regjeringsendringene sa statsministeren selv at hun burde vært varslet tidligere. 

«Tar det på alvor». 

Det hører med til historien at Erna Solberg, nesten en måned etter at saken sprakk internt i Høyre, på sin halvårlige pressekonferanse, tegnet et bilde av Høyre som et parti som hadde ryddet i tidligere trakasseringssaker. Mens Solbergs nærmeste medarbeidere jobbet på spreng for å avdekke og håndtere en fersk sak, sa Solberg dette til pressen: «For oss som en organisasjon som skal bygge unge talenter, er vi nødt til å snakke om dette, ta det opp og ta det på alvor. Vi har tatt det opp i vår organisasjon».

Ingen forventer at en statsminister personlig håndterer en slik sak. Men det må være alvorlig for Høyres øverste leder at hun ikke var orientert.

Ernas nestleder

 I dette bildet hører det også med at Erna Solberg heller ikke ble orientert av sin nestleder Jan Tore Sanner. Hans datter Maria Barstad Sanner satt siden november i tunge samtaler med Tonning Riise. Det ville vært oppsiktsvekkende om Barstad Sanner i en slik situasjon ikke søkte råd hos sin far, som er en av Norges mest drevne politikere, og som også har vært leder i Unge Høyre.

Sannsynligheten for at Sanner kjente saken er meget stor. Men heller ikke han fant det nødvendig å informere Høyre-lederen om at Tonning-Riise ble oppfordret til å trekke seg på grunn av mulig seksuell trakassering.

«Rolleblanding»

Men historien om Høyres manglende kultur for å orientere og snakke sammen slutter ikke der. Sandra Bruflot, som rykket opp til leder da Tonning Riise trakk seg, bedyrer at heller ikke hun visste om varslene som var kommet inn til Unge Høyre.

Hennes samboer Christopher Wand, var generalsekretæren i Unge Høyre da hun ble valgt. Dette var etter at de første varslene om Tonning Riise hadde blitt meldt inn til Unge Høyre. Wand hevder nå at han varslet saken til moderorganisasjonen. Men ikke til sin samboer Sandra Bruflot. Han må ha vist at hun sjekket flere rykter som gikk i organisasjonen om Tonning Riise. Men hun konkluderte med at ryktene var et utslag av maktkamp. Sammen var de to de øverste ansvarlige i organisasjonen, under Tonning Riise. I en normal og åpen organisasjonskultur ville de snakket sammen. Men ifølge Bruflot anså de to det som rolleblanding å snakke om dette temaet.

Til Sandra Bruflot og Christopher Wands forsvar, var begge ungdomspolitikere. Som i andre ungdomsorganisasjoner er Unge Høyre drevet av idealister som ønsker å endre samfunnet. Men det faktum at en generalsekretær og en nestleder som er samboere anser det som rolleblanding å snakke sammen om en mulig trakasseringssak, forteller noe om en svært lukket organisasjonskultur, der vanskelige ting ikke drøftes, men sveipes under teppet.

Selve årsaken 

Vi kan ikke gjøre annet enn å ta alle historiene som forteller som vitner om Høyres manglende åpenhetskultur på alvor. Denne kulturen kan i seg selv være årsaken til at Tonning Riise ikke ble stoppet. Alternativet er at enkelte av aktørene visste mer eller forsto mer enn de innrømmer. Det ville vært langt mer alvorlig: Både for ungdomspolitikerne, for de ansatte på Høyres hus og for Erna Solberg selv.

Gå til innlegget

Ernas borgerlige seier

Publisert nesten 2 år siden

Venstres inntreden i regjeringen er en viktig seier for Erna Solberg i byggingen av et langsiktig borgelig prosjekt.

Allerede flere år før Erna Solbergs regjering tiltrådte i 2013, hadde Høyre-lederen jobbet iherdig med å bygge et solid borgerlig flertall. På tross av at verken Venstre eller KrF ønsket å sitte i regjering med Frp, insiterte hun på at hun holdt døren åpen for alle tre partiene. I begynnelsen lo flere av henne. Men latteren stilnet jo nærmere vi beveget oss valget 2013.

Personlig seier

Solbergs skuffelse må ha vært stor da de to sentrumspartiene valgte å stå utenfor regjeringen høsten 2013. Den gangen mente både KrF og Venstre at den politiske avstaden til Frp var for stor, men ga likevel regjeringen sin støtte gjennom en samarbeidsavtale.

Når Venstre nå trer inn i samme regjering er dette en personlig seier for Erna Solberg. Men det er også en langsiktig strategisk seier for Høyre og Frp. Venstres inntreden viser at et sentrumsparti kan sitte rundt kongens bord sammen med Frp. Det kan bety mye for borgerlige samarbeid i årene, eller tiårene som kommer.

Hvorvidt det vil kunne dra Hareides parti inn i regjeringen er for tidlig å si. Men for høyresiden i KrF er Venstres inntreden i Solberg-regjeringen et viktig symbol, som kan gi økt engasjement og fornyet styrke.

Mindretall

Det blir spennende å se hvordan hverdagen blir for den blågrønne regjeringen, som tross alt er en mindretallsregjering. Allerede før Venstre trådte inn meldte opposisjonen at den er villig til å påføre Solberg-regjeringen flere nederlag på sentrale felt.

Dessuten kan det oppstå gnisninger mellom regjeringens mektige justis og innvandringsminister, Sylvi Listhaug, og Venstres regjeringsmannskap. Selv om Venstre og Frp har klart å bli enige om innvandringspolitikken i Jæløya-plattformen, kan det bli krevende for Venstre å leve med Listhaugs retorikk.

Det kan også bli svært krevende for Frp å leve med Venstres kulturpolitikk både når det gjelder pengebruk og deler av mediepolitikken.

Brobygging

Samtidig er alle de tre partilederne opptatt av å bygge bro over politiske kløfter og finne en robust koalisjon. Det gode forholdet som Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande har bygd opp kan komme til å bli gull verdt når indre konflikter raser.

Gå til innlegget

Samarbeidet endrer norsk politikk

Publisert nesten 2 år siden

Venstres inntreden i Solbergs regjering kan dra den mot sentrum. Men samarbeidet vil ikke bare endre norsk politikk - det endrer også Venstre.

Det er ikke uten grunn at Frp-leder Siv Jensen omtalte regjeringsforhandlingene mellom Frp, Høyre og Venstre som «veldig krevende» da hun møtte pressen før Frps landsstyremøte søndag formiddag. Så krevende var forhandlingene at de tre partiene måtte ta natt til søndag til hjelp for å komme i mål. Hovedgrunnen er at det fortsatt er stor politisk avstand mellom Venstre og Frp i sentrale politiske saker.

Gitt og fått

Den nye regjeringsplattformen bærer preg av at alle partiene både har fått gjennomslag for viktige saker, men også har måttet gi betydelig innrømmelser for å komme i havn.

Når Venstre nå er på vei inn i en regjering som både har plass til Frp og Venstre, er det interessant hvilke begrunnelser som har gjort at sentrumspartiet har snudd. Det er ikke mange månedene siden Grande og et flertall i Venstre sa at det var svært lite sannsynlig at de ville regjere sammen med Frp.

Realpolitisk har Venstre fått viktige gjennomslag i den politiske plattformen som er forhandlet fram, både innenfor klima og integrering. Samtidig har Frp fortsatt gjennomslag i sentrale deler av innvandringspolitikken slik som innstramming av familiegjenforening, samt innstramming i bruk av hijab og niqab.

Vil ha makt

Frps seiere har Venstre kalkulert med i lang tid. Grunnen til at de likevel går inn, er at de ønsker mer faktisk innflytelse på politikken enn en samarbeidsavtale kan gi.

Hånda på rattet kan gi stor uttelling i konkrete saker for et lite parti. Dessuten har Venstre lukket døren til et samarbeid mot venstre i norsk politikk. Trine Skei Grande avviste bryskt Jonas Gahr Støres invitasjon før valget. Dermed framstår et regjeringssamarbeid med Frp som eneste mulighet til makt for Venstre i disse dager. Venstre ønsker ikke å gå nok et stortingsvalg i møte uten reelle regjeringsambisjoner.

Kameler

Det store spørsmålet er hvor lett det blir for Venstre å sluke kamelene som Frps seiere i regjeringsplattformen gir. Særlig innenfor innvandringspolitikken. Fra dag til dag skal Venstre leve med statsråder som Sylvi Listhaug og Per Sandberg. Uansett hvilke statsråder Frp blir sittende igjen med, vil fløyen disse to tilhører bli representert blant Frps regjeringsmannskap. Statsråder som ikke vekker særlig entusiasme i de mer tradisjonelle delene av Venstre. Selv om Venstre har støttet Frp og Høyres regjeringsprosjekt i over fire år, vil de nå på en helt annet måte bli stilt til ansvar for regjeringens politikk.

Dette kan bli svært vanskelig for deler av det gamle «raddis-Venstre», «lærer-Venstre» eller «disktriks-Venstre» å svelge. For dette segmentet av Venstre kan det blir krevende eller umulig å se at Venstres egne statsråder forsvarer Frps seiere på felter som innvandringspolitikken. Dette vil endre partiet.  

Også for Frp kan det blir vanskelig å forsvare Venstres seiere. Og det faktum at sentrumspartiet Venstre har kommet inn i regjering vil gjøre hverdagen tøffere for fløypartiet Frp. Det kan bli vanskeligere for dem å distansere seg fra sine motstandere i norsk innvandringspolitikk, uten å ramme regjeringspartner Venstre.

Optimisme

Det var tre svært optimistiske partiledere som la fram den blågrønne regjeringsplattformen på Jeløya søndag ettermiddag. Erna Solberg kan se seg fornøyd med at hun har endret det gamle samarbeidsmønsteret i norsk politikk, der ingen av sentrumspartiene ville regjere med Frp. At Venstre nå går inn i regjeringen vil også endre norsk politikk i lang tid fremover.

Optimismen vil regjeringen Solberg åpenbart trenge i tiden som kommer. Ikke bare er er det stor politisk avstand internt i regjeringen. De tre partiene er ikke i flertall i Stortinget, og trenger støtte fra KrF eller andre partier.

Den støtten må de forhandle frem med utgangspunkt i den tøffe hestehandelen de allerede har foretatt på Jeløya.

Gå til innlegget

Makt og mannefall

Publisert nesten 2 år siden

I forbindelse med metoo-kampanjen fremstår enkelte menn nærmest som rovdyr. Men egentlig handler det om et grunnleggende kulturproblem der «gutta boys-miljøer» aksepteres i politikk, media og næringsliv.

Tirsdag sto følgende sitat av Carl I. Hagen på Vårt Lands førsteside: «Alle kvinner har opplevd en full mann som prøver seg på dem. Man trenger ikke overdrive». Hagen mente historiene som felte Aps nestleder Trond Giske var for bagateller å regne, og at det som var normalt før metoo-kampanjen nå er blitt «helt urimelig».

Temperaturmåler

Riktignok tok mange avstand fra Hagens uttalelser etter at Vårt Lands intervju ble sitert en rekke steder. Men det er verdt å dvele ved innholdet i Hagens budskap. Ikke bare fordi han ofte har vært en temperaturmåler på synspunkter i deler av befolkningen. Men også fordi han faktisk beskriver det mange kvinner har opplevd: Menn som tar seg til rette på ulikt vis og deretter bagatelliserer det.

Metoo-kampanjen oppsto nettopp fordi mange kvinner er lei av å bli hundset med. I varierende grad handler det om overgrep og uønsket seksuell oppmerksomhet, men også om «gutteklubber» som dominerer og trakasserer i yrkeslivet.

«Dårlig dømmekraft»

I dagene etter Hagens uttalelse skulle Giske-saken vise seg å bli startskuddet til et karrieremessig mannefall vi ikke har sett maken til i nyere norsk historien. Det er blitt avdekket at flere topper har misbrukt sin makt på ulikt vis, særlig mot jenter og kvinner. Men også mot gutter. Selv omtaler de dette som «dårlig dømmekraft», «uakseptabel adferd» eller «ikke bevisst min rolle».

En av dem er Unge Høyres Kristian Tonning Riise. Etter at han trakk seg som leder onsdag kveld, avdekket Aftenposten at ungdomspartiet hadde mottatt flere varsler om hans oppførsel helt siden 2013. Minst to fylkeslag i Unge Høyre hadde satt inn tiltak for å skjerme unge jenter ved besøk av Tonning Riise. Til og med Unge Venstre og Europeisk Ungdom kjente til hans oppførsel. Likevel ble ungdomslederen valgt til fast stortingsplass i høst. Det viser hvor lite alvorlig deler av Høyres organisasjon tok varslene.

Behandlet som bagateller

Store og profesjonelle partiorganisasjoner som Høyre og Ap har visst om rykter eller mottatt varsler uten å foreta seg noe. Og de er ikke alene. Først etter metoo-kampanjen har det fått konsekvenser for mannlige politikerne som har tråkket grundig over grenser.

Selv om de færreste vil si seg enig i Carl I. Hagens uttalelser om at kvinner må tåle slikt, har partiorganisasjonene behandlet disse sakene som bagateller. I praksis har de dermed vært på linje med Carl I. Hagen. Fram til nå har trakasserte kvinner måttet bære byrden og skammen, mens mennene har gått fri.

Mannskulturer i media 

Men partiene er ikke alene om å bagatellisere. Den samme kritikken bør også vi i norsk presse ta inn over oss, selv om det har vært vanskelig å få kvinner til å stå fram. Media er dessuten blant de mest mannsdominerte bransjene på ledernivå.

Torsdag kom interessant nok saken om at Gunnar Bjørkavåg fratrer stillingen som konsernsjef i NHST Group, som eier både Dagens Næringsliv og Morgenbladet.

Tidlig i metoo-perioden ble Bjørkavåg kjent for allmennheten da han gikk ut mot VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, som mente flere mediekonserner har en skjev kjønnsbalanse og en «gutta-boys-kultur», noe som blant annet kan gjøre det vanskeligere for varslere å bli tatt på alvor.

Padletur

Bjørakvåg svarte med å utfordre Skartveit til både «IQ-test» og «padletur», og viste til at morgendagens selskaper er drevet at «innovasjon og tempo». Uttalelsen framsto som årsaken til at han kun valgte menn i sin konsernledelse. Det endte med at både hans egen styreleder Annette Olsen og politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil B. Alstadheim, tok avstand fra hans uttalelser i offentligheten.

Mye tyder på at Bjørkavåg fikk fyken. Til Kampanje sier han at «partene er enige om at vi skal si at vi har hatt en god og grundig prosess». Trolig er han blitt en belastning for konsernet som ønsker å rekruttere og beholde sterke, uavhengige og handlekraftige kvinner. Anette Olsen har ikke råd til å signalisere at kvinner som sier ifra eller varsler i konsernet ikke blir tatt på alvor, men i stedet opplever bagatellisering.

Bjørkavåg-saken føyer seg dermed inn i historien om den siste ukens mannefall. I motsetning til partienes ledere manglet konsernsjefen hele veien en grunnleggende forståelse for at kvinner ofte kan bli utsatt for massive og nedlatende holdninger og handlinger: I styrerom, på fester og i det politiske liv.

Motforestillinger

De siste dagene har imidlertid motforestillingene mot metoo kommet. Carl I Hagen er blant de mest utrerte. Andre mener det må være lov for menn å «gi en klem» eller «vise oppmerksomhet» til kvinner. Noen mener metoo har «gått for langt» eller vært en «hekseprosess».

Men det er altså ikke en klem eller oppmerksomhet i privatlivet metoo handler om. Høyres stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde har forbilledlig forklart både i Aftenposten og NRK det tydelige skillet. Det er misbruk av makt og posisjon som er poenget: i selskapslivet, på jobb eller i styrerom. Når varslinger om dette blir bagatellisert, er det svært alvorlig.

Flere mener vi kun er i startgropa når det gjelder å se alvoret i maktmisbruket som metoo har brakt fram i lyset. For noen er dette åpenbart en skremmende tanke. Men for flertallet av både kvinner og menn vil det føre til en langt bedre hverdag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere