Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Det Sylvi ikke vil svare på

Publisert rundt 1 år siden

Sylvi Listhaug vil ikke svare på konkrete spørsmål om kirkeasyl. Ikke så rart når hennes rådgivere internt omtaler Vårt Lands spørsmål som «tullete» og noe Listhaug ikke «skal nedlate seg til å svare på».

Fredag 23. februar gikk politiet til en brutal aksjon for å hente ut en kristen afghansk småbarnsfamilie fra forsamlingshuset Betania i Fitjar kommune. Uten forvarsel, eller forsøk på dialog med menighet og konvertitt-familien, knuste politiet ruter og hentet ut gråtende barn.

Igjen sto en sjokkert menighet. Saken vakte også oppsikt i en samlet norsk kristenhet. De siste årene har få saker samlet hele kristen-Norge. Men denne saken vakte harme hos alle: Fra den mest konservative til den mest liberale. Den felles oppfatningen er at kirkeasyl er en siste sikkerhetsventil som bør brukes med varsomhet. Vi vet alle at det ikke finnes en perfekt rettsstat blottet for tabber, selv om den norske er blant de aller beste i verden.

Telefonen glødet

Hos Vårt Land glødet telefonen. Både fra de som tradisjonelt er tilhengere av Listhaug og de som alltid har vært motstandere. Hennes motstandere var nok en gang sinte. Mens de som til daglig støtter Listhaug var bekymret. De ventet på hennes eget svar, ikke bare svar fra politiet. De håpet og trodde hun ville rydde opp, når hun forsto at politiet hadde gått inn i et bedehus og hentet ut kristne konvertitter som fryktet å bli sendt tilbake til Afghanistan og drept.

Vårt Lands oppdrag er å stille spørsmål på vegne av våre lesere. Derfor ba vi gjentatte ganger om intervju med henne, og ba skriftlig om å få svar på en rekke konkrete 
spørsmål. Her er noen av dem:

– Hva slags kompetanse har politiet til å vurdere hva som er et gudshus?

– Forskjellsbehandler politiet nøkterne bedehus og store gudshus i Den norske kirke?

– Politiet argumenterer med at bygget ikke var et bedehus fordi det ble brukt som bolig. Dette er tilfellet i enhver kirke­asylsituasjon. Hva gjør denne saken spesiell?

Ville ikke svare

Gjennom denne perioden fikk vi aldri et intervju med henne. Vi foreslo at vi kunne komme etter at hun hadde vært på spørretimen på Stortinget, og stille noen korte spørsmål. Det fikk vi nei til.

Etter hvert fikk vi et generelt svar på e-post. I to korte avsnitt var hennes hovedbuskap dette: Hun har full tillit til at politiet har opptrådt i henhold til retningslinjene og hun mener at kirken ikke kan stille seg over rettsstaten.

Heller ikke denne gangen fikk vi mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål. Heller ikke på e-post. En rekke spørsmål sto dermed ubesvart.

Ingen dialog

Etter dette tok biskop Tor B. Jørgensen kontakt med oss. Han mente at politiet hadde brutt med retningslinjene, fordi disse sier at politiet skal være i dialog med menighetene og asylantene underveis. Det var aldri politiet på Fitjar. Vi tok kontakt på nytt.

Heller ikke denne gangen fikk vi svar på det vi spurte om. Derimot gjorde departementet en tabbe. De sendte oss deler av den interne korrespondansen om saken. Den avdekket deres syn på våre spørsmål og på våre leseres spørsmål. Den lød slik:

«Se henvendelse fra Vårt Land. Begynner i grunn å bli litt dumt. Både departementet som departement og Sylvi har uttalt at man har tillit til de vurderingene PU har gjort. Da blir det tullete å skulle ta retningslinjene setning for setning. Slik jeg ser det er det to muligheter; enten at Sylvi ikke skal nedlate seg til å svare på hver eneste setning – i så tilfelle foreslår jeg svarene i blått under. Alternativt får Sylvi si at hun nå flere ganger har gitt uttrykk for at hun har tillit til politiet, og at dette ikke har endret seg»

Det var også slik Listhaug svarte Vårt Land. Hun svarte altså ikke på de konkrete spørsmålene våre.

Nei til KrF

Rett før Vårt Land gikk i trykken fredag ettermiddag ble det også klart at Listhaug heller ikke vil besvare et spørsmål fra stortingsrepresentant i KrF, Torhild Bransdal, etter hendelsene i Fitjar.

I et brev spør Bransdal om «regjeringen vil ta ansvar for å klargjøre hva som skal regnes som et kirkebygg i slike saker», altså i kirkeasylsakene.

Svaret fra Listhaug er ikke til å misforstå: «Jeg ser per nå ikke behov for en videre klargjøring av hva som skal regnes som et kirkebygg i denne typen 
saker».

Oppsiktsvekkende

Ikke bare nekter Listhaug å svare Vårt Land og våre lesere. Hun ser heller ingen grunn til å besvare et sentralt spørsmål fra en av våre folkevalgte. Det er mulig hennes rådgivere igjen har gitt henne råd om å ikke «nedlate seg» til slikt.

Brevet fra Listhaug er uansett oppsiktsvekkende. Det kan ikke bety annet enn at i et gudshus kan ingen kirkeasylant kjenne seg trygg. For Listhaug har flyttet definisjonsmakten ut av politikken. Heretter ligger den hos politiet.


Gå til innlegget

Farmor Karens skrin

Publisert rundt 1 år siden

Skrinet fra min farmor forteller den vemodige historien om hvor lite makt kvinner hadde over sitt eget liv, to generasjoner tilbake. Karen var tjenestejenta som måtte gi fra seg sine nyfødte tvillinger. Hun sørget hele livet.

En av de mest dyrebare tingene jeg har arvet, kommer fra min farmor Karen. Det er et lite treskrin med hennes kjæreste eiendeler. Hun døde da jeg var tre år. Jeg traff henne aldri, men jeg har brukt mye tid på å finne ut hvem hun var, og snakket med flere som kjente henne. Slik er hun blitt en kjær person i mitt liv og en viktig del av min og familiens historie.

Tjenestejenta, og senere budeia, Karen bodde på gården til min fars slekt, fra hun var åtte år gammel. Hennes egen familie kom fra et fattigslig småbruk.

Hun ble gravid med tvillinger høsten 1926 med odelsgutten fra Oslo, som var nevø av bonden. Noe ekteskap kom aldri på tale fra min farfars side. Han giftet seg senere med en annen.

Det ble bestemt at barna skulle adopteres av hans foreldre i Oslo. Som mange andre tjeneste- jenter med begrensede ressurser, hadde ikke Karen mulighet til å beholde sine to små barn. Kanskje tenkte hun også at barna var heldige som kom til relativt velstående besteforeldre i Oslo. Dermed ble de tatt vare på av slektninger. Det var slett ingen selvfølge for barn født utenfor ekteskap på slutten av 20-tallet. Kanskje var hun også glad for at hun tross alt ville få anledning til å følge dem på avstand, og vite om det gikk dem vel.

Skrinet fra Karen

Skrinet til Karen er en tidskapsel. En fattigslig skatt fra et kvinneliv fylt med vemod: Der ligger de få minnene Karen hadde fra sine små barn: To silkebånd fra dåpskjolene deres. Hun må ha fått dem i gave, siden dåpen skjedde etter at hun ga barna fra seg. Det lyseblå båndet er fra min fars dåpskjole og det rosa fra hans søsters. I skrinet ligger også bitte- små hjemmestrikkede sokker og votter som nesten er ubrukt. Kanskje strikket hun dem fordi hun ønsket å beholde barna. Kanskje brukte de dem en kort periode. Selv valgte hun å beholde disse små plaggene så lenge hun levde.

Skrinet inneholder også en godt brukt salmebok og noen få personlige eiendeler. Da vi fikk skrinet lå det også flere bilder av min far og hans tvilligsøster og barnebilder av meg og søsknene mine.

Med jevne mellomrom åpner jeg forsiktig det lille skrinet. Det fyller meg alltid med vemod. Over hennes historie og skjebne. Med årene har jeg også fått vite at adopsjonen preget hennes liv i stor grad. Hun snakket mye om tvillingene sine, særlig da hun ble gammel.

Skammen

Før Karen valgte å gi fra seg sine barn, må hun også ha tenkt på skammen hun kunne påføre dem ved å vokse opp som «lausunger». Kanskje var også det en av grunnene til at hun valgte adopsjon. Hennes håp må ha vært at besteforeldrene i Oslo kunne gi dem en annen start på livet.

Kanskje fikk de også en bedre start. Men som voksen har jeg forstått at skam er som ugress og kan leve i familier i generasjoner. Min far fikk vite at han var adoptert først som ung voksen. Slektas fortellinger har jeg fått kunnskap om bit for bit gjennom livet. Selv etter 90 år ligger en udefinert skam dypt begravet i slektas historie, omsvøpt av ubehag.

Kvinners kår

Når jeg velger å skrive om Karens historie er det fordi hennes skjebne og hennes skam ikke var unik. Skam over barn født utenfor ekteskap er vanlig. Både historisk og mange steder i verden.

Denne skammen bidrar til at kvinner eier så lite makt over egen kropp og egen skjebne. Og det bidrar til at kvinner ofte blir låst fast i både kjønnsroller og økonomisk avhengighet. Mens noen blir tvangsgiftet og må leve i skjeve maktforhold, blir andre gravide utenfor ekteskap, og må bære på skammen. Kanskje et helt liv.

Skammen er også menns måte å bestemme over kvinner: Mens kvinners seksualitet før ekteskap er et tema, er ikke kravene til menn like kategoriske. Kvinners kropp og kvinners reproduksjon blir noe menn eier.

Det finnes mange eksempler på at denne skammen og det skjeve maktforholdet pipler fram. Også i språket. Fortsatt hører vi at unge jenter og kvinner blir omtalt som «horer» i Norge. Men det er sjelden at unge menn blir omtalt som «horebukker».

Denne doble standarden har preget og preger kvinners liv og deres valg. Hadde ikke skammen over å få barn utenfor ekte-skap vært så sterk, er det ikke like sikkert at min farmor Karen hadde gitt fra seg sine barn, for så å sørge resten av livet.

8. mars

Hver gang vi markerer 8. mars tenker jeg på min farmor. Hennes skjebne er historien om kvinners kår i Norge, første halvdel av 1900-tallet. Men den bærer i seg elementer vi kan kjenne igjen. Også i vår tid.


Kommentaren sto i Vårt Lands papiravis på kvinnedagen 8. Mars 2018

Foto: Evelyn Pecori

Gå til innlegget

#Løgnpressen

Publisert rundt 1 år siden

Media er ikke ufeilbarlig. Men de ­pågående bølgene med press og ­undergraving av frie medier, kan skade demokratiet – også her hjemme.

Til alle tider har media vært utsatt for press fra økonomiske interesser, makthavere og ulike interessegrupper. Særlig fra de aktørene som blir utsatt for pressens kritiske søkelys eller avsløringer.

De som husker Watergate-skandalen i USA, på begynnelsen av 70-tallet, kan ha fått med seg hvilket press ansvarlig redaktør Ben Bradlee, i Washington Post, ble utsatt for fra president Richard Nixons administrasjon. Likevel valgte han dag etter dag å publisere nye avsløringer om den mektige presidenten. Som kjent måtte Nixon til slutt gå av. Men det var etter en lang periode der Bradlee og Washington Post hadde fått passet sitt påskrevet som løgnere. I ettertid vet vi hvem som løy.

Undergraver legitimitet

Historisk finnes det langt mer alvorlige angrep på den frie presse enn Nixon-administrasjonens beskyldninger. Aller mest alvorlig er det at noen jobber systematisk med å undergrave pressens legitimitet.

Historisk sett står Adolf Hitler i særklasse. Før han kom til makten, og den frie presse ble avskaffet, kom han med en rekke alvorlige angrep mot tyske medier. Han omtalte pressen som «Lügenpresse», «Marxist ­Lügenpresse» eller «Judenpresse». ­Hitler hevdet altså at pressen løy og var venstrevridd eller marxistisk. Pressen ble regnet som en folkefiende.

Dessverre ser vi likende former for kritikk av pressen flere steder i verden i dag. I dagens Vårt Land skriver vi om en rekke regimer der journalister blir fengslet eller drept fordi de avslører makthavere. De aller fleste journalister som må bøte med livet for sannheten, lever i autoritære regimer. Men dessverre øker også de tunge og alvorlige angrepene på media i demokratiske deler av verden.

Fake news

Den mektigste pressekritiker i Vesten er USAs president Donald Trump. Hans pressekritikk har bidratt til ytterligere polarisering av USA. Blant store grupper har han klart å sverte seriøse medier som New York Times. Men Trump står i en lang tradisjon på den republikanske høyresiden, som Nixon også kan sees som en representant for.

I Norge var Carl I. Hagen den første kjente politikeren som benyttet seg av «venstrekritikk» av pressen. Også hans angrep på pressen var generalisert og dermed svært vanskelig å imøtegå. Selv om Frp og Hagen har fått langt flere presseoppslag i media enn partistørrelsen tilsier, har han gitt NRK økenavnet ARK, «Arbeiderpartiets rikskringkastning».

«Venstrevridd presse»

Mer ­bekymringsverdige er det at den amerikanske venstrekritikken av pressen til dels er blitt adoptert i deler av den mer moderate høyresiden i Norge. Paradoksalt nok har venstrekritikken blitt styrket i takt med at store og tunge avis- og mediehus i Norge igjen har fått en tydeligere liberalkonservativ agenda på lederplass, slik som Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Bergens ­Tidende og Nettavisen.

Selv om høyre- og venstre-blokken i norsk politikk er nokså jevnstore, finnes det i dag ingen store norske mediehus med en sosialdemokratisk eller ­tydelig venstrevridd agenda. Og til tross for at journalister generelt er venstrevridde, viser ­undersøkelser fra Stortingets egen presselosje at de politiske journalistene, som faktisk skriver om norsk politikk, har et flertall av borgerlige eller høyreorienterte journalister.

Den problematiske konsekvensen med «venstrekritikken» er at den har skapt en frykt hos mange journalister for å bli stemplet. Journalister er blitt redde for å være for harde i klypa mot dagens regjering og makthavere i Høyre og Frp.

Metoo

Vi så det både gjennom valgkampen og i forbindelse med metoo. Mens Erna Solberg og Siv Jensen nærmest ble behandlet med silkehansker etter to svært alvorlig metoo-skandaler, ble Ap-leder Jonas Gahr Støre stilt til veggs uansett hva han foretok seg.

Poenget er ikke at trøkket mot Støre var så urimelig. Men at de to regjeringspartienes mektige­ ledere slapp så billig. Særlig gjaldt det Siv Jensen som «ikke husker» en rekke alvorlige hendelser i eget parti.

Dersom norske journalister faktisk vegrer seg for kritisk granskning av en høyreorientert regjering, på grunn av USA-inspirert kritikk, er dette alvorlig. På sikt vil det kunne svekke både pressen og demokratiet.

Skjult press

En ennå større trussel for den frie pressen i hele verden er de som jobber i skjul, som «trollfabrikkene» i Russland. I november skrev Vårt Land om hvordan 120 millioner amerikanere mottok Facebook-­annonser fra såkalte russiske trollfabrikker. De hadde til hensikt å splitte og polarisere USA før og etter valget – og de lyktes.

Journalisten Andreij Zacharov har vært med å avsløre at 90 studenter i St. Petersburg jobbet i en trollfabrikk som skulle skape kontroverser i sosiale medier om blant annet muslimer og svartes rettigheter. Til Sveriges Radio fortalte han at jo mer troverdig propagandaen virket, jo større gjennomslag.

Når folk først tror på disse falske nyhetene, blir de opprørt over at de ordinære mediene ikke skriver om de samme oppsiktsvekkende historiene. Også det kan svekke pressen. Ikke minst svekker det demokratiet ved å skape ekkokammer der folk lever med sine egne sannheter.

Viktigere enn før

Kanskje nettopp derfor er de tradisjonelle mediene viktigere enn noen gang, og må strykes. For en ting er sikkert: Dersom vi gir opp og lar autoritære krefter definere pressen, er det ikke bare vi i mediehusene som har tapt.

Det er likevel viktig å avslutte med dette: På samme måte som andre samfunnsaktører, gjør pressen jevnlig feil. Som andre yrkesgrupper er vi mennesker som tar avgjørelser. Noen av dem er gode, andre dårlige. Vi gjør tabber. Men den systematiske kritikken vi ser mot pressen står ikke i stil til våre tabber. Vi er ingen løgnpresse, slik heller ikke tysk presse var før 2. verdenskrig.

Vi er ingen ufeilbarlig presse. Men i bunn og grunn er akkurat dét demokratiets adelsmerke.

Gå til innlegget

En konge til Ingrid Alexandra

Publisert over 1 år siden

Sonja er dronning. Mette-Marit er kronprinsesse. Når Ingrid Alexandra blir monark bør en ektemann kunne bli konge, og plasseres under henne i hierarkiet.

Tirsdag ble Prins Henrik av Danmark begravet. Gjennom sitt lange samliv med dronning Margrethe av Danmark, ytret han flere ganger ønske om å bli konge. Han ble etter hvert opphøyet til prinsgemal. Men konge ble han aldri. Selv i det likestilte Danmark.

«Kongen trumfer dronningen»

Kvinner som er gift med konger blir dronninger. Paradoksalt nok er forskjellsbehandlingen av de mannlige monark-ektefellene begrunnet i en gammel og dypt kvinnediskriminerende holdning.

I vår kollektive bevissthet står kongen over dronningen. Gitt en slik tenking kan ikke en kvinnelig monark være gift med en konge, for da vil han være henne overlegen. Holdningen er like gammel som kortstokkens logikk: «Kongen trumfer dronningen», mens «dronningen trumfer prinsen». Derfor må en kvinnelig monark ta til takke med en prins.

Foreldet tenkning

Det pussige er at dette kulturelle etterslepet fortsatt eksisterer i Norge, i et land der de tre mektigste politikerne er kvinner: Statsminister, finansminister og utenriksminister.

Av erfaring vet vi godt at kvinner er skikket både som nasjonens ledere, samlingspunkter og nasjonale symboler. Først hadde vi Gro, så fikk vi Erna. Disse mektige og suverene kvinnene er blant de viktigste lederne i vår tid.

En kvinnelig monark vil kunne innta den samme rollen, uten å bli overskygget av sin mann, selv om han skulle bli konge.

Derfor er det også på tide at vi kvitter oss med avdankede symboler som ikke lenger passer til en moderne virkelighet: Dronningen kan stå øverst selv om hun er gift med en konge. Den eneste negative konsekvensen for folket er at vi må fornye våre gamle kortstokker.

Gammeldags grunnlov

Men for å få dette til må vi trolig også tilpasse Grunnloven den moderne tid. Riktignok ble den endret i 1990, slik at arveretten til kronen ble gitt til den førstefødte, uansett kjønn. Den gangen var det allerede bestemt at kronprins Haakon skulle overta tronen i Norge, og få tenkte mange tiår fram i tid. Derfor tenkte ingen på tittelen til en kommende ektefelle dersom Haakons førstefødte ble en jente.

Når det gjelder monarkens ektefelle har vi derfor en utdatert grunnlov. Ifølge Carl-Erik Grimstad, tidligere soussjef på slottet, er Norges Grunnlov svært konservativ.

Hvis vi ikke endrer Grunnloven er det hverken gitt at Ingrid Alexandras eventuelle mann blir konge, ei heller prins.

«Dronningens ektemann»

Grimstad viser til Norges fremste ekspert på statsforvaltningsrett, Arne Fliflet. Han konkluderer nemlig med at en kvinnelig monarks mann ikke kan bli konge, og kanskje heller ikke prins. Hvilken tittel han skal ha framstår høyst usikkert. Hans formelle status blir kanskje «dronningens ektemann».

Riktignok står det i Grunnloven at det er kongen, eller dronningen, som har rett til å gi titler. VG skrev for noen år siden at en dronning dermed i prinsippet kan gi sin eventuelle ektemann tittelen «konge». Men som Grimstad påpeker: Det vil trolig kreve en grunnlovsendring. I alle fall en politisk behandling.

Diskutert siden 1500

Diskusjonen om tittelen til dronningens ektefelle er ikke ny av dato. Ifølge Grimstad går den tilbake til 1500 tallet.

Det mest omtalte eksempelet er det om Dronning Victoria av Storbritannia, som regjerte fra 1837 til 1901. Hun kjempet lenge for å skaffe sin mann, tyske prins Albert, en kongetittel som «King Consort», altså kongegemal. Han fikk tittelen «Prince Consort» rett før han døde. Dette skapte tradisjon, og Elizabeths mann Prins Philip fikk samme tittel.

Ingrid Alexandra

Nå har hverken ektefellene til Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg fått titler. Men den livslange rollen til en monark og hennes familie er spesiell og unik. Å være en del av et kongehus er å leve et helt liv i offentligheten. Så lenge vi velger å holde oss med et kongehus bør vi sikre at rollene deres i størst mulig grad er tilpasset det likestilte og moderne samfunnet vi lever i.

I god tid før Ingrid Alexandras valg av partner blir aktuelt, bør Stortinget derfor endre Grunnloven, for å sikre at en endring ikke kobles direkte til den første personen som skal bekle rollen, og dermed blir en belastning.

Stortinget bør starte arbeidet med å endre Grunnloven allerede nå. Et kongehus med en rangorden der likestillingen er gått ut på dato, vil ikke passe inn i det likestilte Norge.


Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 22. Februar 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere