Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Jeg glemmer ikke Gerd

Publisert 9 måneder siden

Selv om mange ansatte gjør en strålende jobb, finnes det et utall av vonde historier fra norske sykehjem. Hvorfor klarer vi ikke å komme ukulturer til livs?

Mitt aller første møte med eldreomsorgen fikk jeg for rundt 30 år siden, mitt siste år på videregående skole. Jeg ble ufaglært pleieassistent og kveldsvakt. Jeg var uerfaren og åpenbart nokså ureflektert. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om.

En av oppgavene mine var å ha ansvar for en svært urolig,
dement kvinne. Jeg kaller henne «Gerd». Hun ropte så høyt og så mye at jeg fikk beskjed om at hun ikke fikk spise med de andre beboerne.

Uverdig tilbud 

Jeg har ofte tenkt med gru på alternativet Gerd ble tilbudt. Før de andre fikk mat, ble hun trillet inn på det store badet og toalettet på sykehjemmet. Der ble den urolige, gamle kvinnen matet med most mat, mens resten av beboerne i tur og orden ble trillet inn på toalettet på den andre siden av et tynt forheng.

I avføringslukten fra 15-20 beboere spiste hun sin middagsmat flere ganger i uken. Jeg husker at jobben med å mate Gerd var blant de minst populære. Særlig til middag. Hun ble ekstra urolig da.

I årene som fulgte har jeg svært ofte tenkt på Gerd, som døde rett før jeg sluttet på sykehjemmet. Det gikk ikke lang tid før jeg forsto at hennes siste leveår var uverdig.

Meningsfull og verdig

Faktisk forsto jeg uverdigheten i Gerds situasjon da jeg like etter startet i min neste jobb på et annet syke­hjem. På dette sykehjemmet i Oslo hadde de ansatt en opplæringssykepleier. Hun var den som ansatte meg og lærte meg opp.

På min første dag fikk jeg innføring i sykehjemmets filosofi: «Din jobb som pleiemedhjelper er å gjøre hverdagen for beboerne så god, verdig, meningsfull og hyggelig som du klarer. Ha det med deg i alt du foretar deg. Dette er beboernes hjem».

I dagene som fulgte stakk opplæringssykepleieren stadig innom når jeg stelte, matet eller hjalp en beboer. Hun kom med mange praktiske råd. Og hun ga både ros og veiledning.

Hun bidro til at jeg, som en uerfaren 20-åring, maktet å gi en langt bedre omsorg enn jeg hadde gjort tidligere. Det kanskje aller viktigste hun likevel bidro til, var at min holdning ble dramatisk endret.

Jeg husker ennå opplæringssykepleierens smil den morgenen hun stakk innom morgenstellet jeg hadde hos en 90 år gammel kvinne. Midt i stellet måtte vi begge ta en pause for å le muntert og lenge, etter at kvinnen hadde fortalt meg om sin første mislykkede kveld med sin livs kjærlighet og mann gjennom nesten 70 år.

Senere sa opplæringssykepleieren til meg noe som jeg ikke hadde tenkt på: «Da jeg hørte dere snakke og le, forsto jeg at hun var blitt et menneske for deg. Et menneske med en historie og et levd liv. Glem aldri den opplevelsen, og ta den med deg i alt ditt arbeid her».

Mangler i omsorgen

Hvorfor forteller jeg disse to historiene?

Fordi jeg gjennom årene har sett flere gode sykehjem. Men dessverre så altfor mange dårlige. Jeg kjenner flere eldre som har bodd på sykehjem i livets siste år. Også nylig.

En av dem var redd for en spesiell pleier. Gang på gang ba pårørende om at denne pleieren ikke skulle stelle ham. Men det gjentok seg stadig. Den gamle mannen fortalte at denne pleieren hadde dusjet ham i kaldt vann, snakket til ham på en guffen måten, og han fortalte om flere leie episoder jeg ikke skal ta opp her. Pleieren burde trolig aldri jobbet med hjelpeløse mennesker.

Å bli behandlet med verdighet

Jeg kjenner også til en rekke liknende historier både i Oslo, og andre steder i landet. Min historie fra 30 år tilbake kunne skjedd i dag. Eller i alle fall noe som likner. Holdninger og handlinger som gjør at mennesker ikke opplever å bli behandlet med verdighet.

Noen steder er dette et uttrykk for at unge ansatte går inn i jobben med ureflekterte holdninger. Andre steder handler det om en dyp ukultur som sitter i veggene, og som blir lært bort av de som egentlig skulle være forbilder for sine unge eller nye kolleger.

Opplæring i god omsorg

Uansett trengs det en real opprydding i holdninger og praksiser på en god del av syke­hjemmene våre. Mange kunne hatt god bruk for en etikk- eller opplæringssykepleier til å følge opp og instruere de ansatte. En som også pårørende kunne henvende seg til når det trengs. Som kunne rose framgang, gode holdninger og få frem nettopp det lille ekstra som skal til for å gjøre hverdagen god for de som må bo på sykehjem.

Som jeg skrev, tenker jeg ofte på Gerd. Og jeg skulle betalt hva som helst for å ha vært der igjen og gjort ting på en annen måte.

Men jeg er ikke sikkert på at jeg ville greid det alene. Ikke som 20-åring. Dersom en etisk bevisst og voksen sykepleier hadde stått bak meg, ville situasjonen vært en annen.

Jeg er overbevist om at et slikt grep kunne gitt en bedre hverdag og en bedre siste-reis for mange mennesker. Også for Gerd. Det finnes mange som henne på norske sykehjem.



Bildet er et illustrasjonsfoto. Personene du ser er ikke omtalt i saken.
Foto: Gorm Kallestad,/NTB Scanpix

Gå til innlegget

KrF og den brede kristenhet

Publisert 9 måneder siden

Summen av debattene på Drivkrafts møte på lørdag omhandlet KrFs vilje og evne til å favne den brede kristenhet.

For mange «røde» KrFere ble Knut Arild Hareides innlegg et høydepunkt på lørdagens Drivkraft-konferanse. Han fikk stående applaus og flere hadde tårer i øyene etter og under talen hans. Hareides budskap er likevel kjent for mange, selv om han kunne gi en tydeligere oppsummering av et turbulent halvår nå.

Kommentator Åshild Mathisen, tidligere KrF-rådgiver og Vårt Land-redaktør, hadde likevel den analysen av KrF som trolig utfordret flest på konferansen, og skapte debatt. Hun trakk de lange linjene, og pekte på at partiet de siste årene ikke har maktet å favne den store kristenheten. Særlig mange i Den norske kirke – som har beveget seg til venstre. Hun mente det er disse som ble begeistret etter Hareides tale i september.

Mot høyre

Hun pekte også på en annen vei partiet kan komme til å ta i tiden som kommer, og som ikke vil falle i smak på KrFs venstreside: Å la seg inspirere av Kristdemokraterna (KD) i Sverige. Mathisen pekte på at KD har forlatt en del av de tradisjonelle troende kristne sentrum-venstre-velgerne og fått nye. De nye velgere er mindre opptatt av kristen tro, men mer opptatt av korset som et kulturelt bolverk mot innvandring. Mathisen pekte på at KD har maktet å få en rekke nye velgere i det mer innvandringskritiske segmentet et stykke ut på høyresiden. Partiet har de siste årene dessuten seget stadig lengre ut på høyresiden.

Hun la vekt på at dersom KrF ønsker å vokse i den troende kristenhet blir dette et krevende valg, fordi målinger viser at norsk kristenhet er langt mer positive til innvandring og bistand enn flere steder i Europa. Derfore er samarbeidet med Frp krevende.

Debatt om Civitas påvirkning 

I debatten om et større og verdiorientert parti, ble det også en debatt om KrFs evne til nytenkning og ideologiutvikling. Flere pekte på at KrF ikke har vært gode nok til dette. Kanskje også fordi partiet har vært så delt.

Derimot mente flere at Civita har fått prege partiet i for stor grad. Kristin Clemets siste innlegg ble i denne sammenhengen diskutert. Flere av de «røde» KrFerne ønsker seg noe annet enn et lite verdikonservativt parti, som har som oppgave å supplere Høyre, slik de oppfattet Clemet. I gangene pekte flere på at dette er en strategi fra høyresiden, slik at Høyre slipper å forholde seg til et stort KrF, slik som på slutten av 90-tallet.

Den brede kristenhet

Til stede var interessant nok flere representanter for det Mathisen omtalte for den «bredere kristenhet» eller folkekirkelighet. Folk som ikke følte seg hjemme i KrF før Hareides tale i høst. Blant annet tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Anne Marie Helland, som holdt et innlegg under tittelen «Grenseløs rettferdighet». Til stede var også tidligere leder i Norges Naturvernforbund, Dag Hareide, som snakket om mennesket og den moderne teknologien.

Avslutningstalen til Bård Vegard Solhjell vil nok prente seg inn i bevisstheten til mange Hareide-tilhengere i Drivkraft. Generalsekretæren i WWF og den tidligere SV-nestlederen sa: «Det som skjedde i høst – med Hareides tale – vekket noe som jeg ikke har vært borti tidligere. Det skapte entusiasme langt inn i mine miljøer».

Hvor går Drivkraft? 

Til tross for en bred debatt om KrFs vei, er det vanskelig å si hvor nettverket Drivkraft går i tiden som kommer. Det eneste som framstår nokså klart er at dette ikke er starten på et nytt parti. Nettverkets form og formål er foreløpig uavklart.

Tiden vil vise om det er plass til et nettverk som Drivkraft internt i KrF, og om partiet kan romme det brede folkekirkelige segmentet. Det kan også skje at en del av Drivkraft-folkene vil ta med seg sitt engasjement et annet sted. Dersom det skjer må KrF appellere til helt andre grupper for å komme over sperregrensen.




Foto: Erlend Berge

Gå til innlegget

Norsk abortdebatt – og teokratiet Gilead

Publisert 10 måneder siden

De harde virkemidlene i siste ukers abortdebatt har fått betimelig kritikk. Men hvilke bekymringer ligger bak virkemidlene?

Da regjeringen Solberg ble utvidet 22. januar demonstrerte 30 kvinner utenfor Slottet i drakter inspirert av serien «Handmaid's tale». Den handler om det fiktive teokratiet Gilead, der kvinner er fødemaskiner og blir fratatt alle muligheter til å bestemme over eget liv. Demonstrantene, med Sigrid Bonde Tusvik i front, uttalte til flere medier at de ville vise motstand mot «Kjell Ingolf Ropstads kristenkonservative familie- abort og homosyn».

De har med rette fått kritikk for overdrevne virkemidler. De er blant annet blitt konfrontert med spørsmålet: «Kan en lovendring som fjerner selvbestemt fosterreduksjon før uke 12 sammenlignes med det kvinnefiendtlige Gilead?».

Svaret er selvsagt nei. I Europa tillater kun en håndfull land som Spania, England og Danmark fosterreduksjon. Det betyr ikke at resten av Europa har likhetstrekk med det dystopiske Gilead.

Mange kvinners bekymring

Men nettopp når virkemidlene er sterke, er det viktig å anstrenge seg desto mer for å forstå. Sterke virkemidler har en lang historie i abortdebatten. Mange – ikke minst kristne – var fortvilet over at Børre Knudsen og Ludvig Nessas aksjoner gjorde en saklig abortdebatt umulig i flere tiår. Deres blodige dukker, barnekister og kors var enda sterkere virkemidler enn Gilead-kostymene.

Bak slike virkemidler ligger frykten for et fenomen som er kjent i store deler av Kristen-Norge, nemlig «skråplaneffekten».

Ideen om at dersom vi forandrer litt, åpner vi for større endringer. Etter hvert havner vi langt ute på skråplanet. Bak den seneste aksjonen ligger redselen for at det vil komme krav fra KrF om nemnd i flere sammenhenger.

Historien på sin side

Denne frykten plager mange kvinner, også flere som stemmer KrF. De har historien på sin side når de påpeker at nemnd ikke gir et bedre vern av fosteret enn kvinnen som bærer det selv. Det eneste man oppnår er en statlig overstyring av kvinnens valg. En indikator er at Kjell Ingolf Ropstads abort-krav og gjennomslag har tappet KrF for unge kvinnelige velgere, slik det kommer fram på noen av målingene de siste ukene.

Flere motstandere ser dessuten at regjeringens innskrenkninger i abortloven føyer seg inn i en større internasjonal trend. Akkurat nå går opprivende abortdebatter i mange land verden rundt. Men det handler ikke bare om abort, det handler om at likestillingen snur, kvinner blir umyndiggjort på flere områder. Valgene deres blir overført til andre: familien, ektefellen, legen eller staten.

Dette opprører kvinner over hele verden. Det er også kjernen i dagens norske abortkamp.

Ikke færre aborter 

Det paradoksale i KrFs gjennomslag er at det ikke fører til færre aborter. I ytterste konsekvens kan det føre til flere aborter. Tvillingmødre som ikke makter å beholde to barn kan komme til å velge abort av begge – før fristen i uke 12.

Erna Solberg har til og med bedyret at KrFs gjennomslag ikke skal begrense kvinnens rett til abort.

Det eneste som oppnås er dermed en prinsipiell endring i loven, som gjør at kvinners rett til valg overføres til en nemnd. Ikke en nemd som tar utgangspunkt i KrFs menneskesyn, ikke en nemnd som redusere antallet abort, men en nemnd som likevel tar avgjørelsen fra kvinnen.

Liv fra starten

Det kristne menneskesynet tar utgangspunkt i at fosteret er et liv helt fra starten, skapt av Gud. At fosteret ikke er en del av mors kropp, men et selvstendig individ. Likevel erkjenner de aller fleste kristne at vi aldri vil få null aborter.

Noen må derfor ta den siste avgjørelsen. Spørsmålet er om en statlig nemnd er et bedre vern for fosteret enn kvinnen selv. Nettopp derfor anerkjenner også mange kristne at dette vanskelige valget må ligge hos kvinnen. Hun som bærer fosteret i sin egen kropp.

KrFs daværende nestleder Olaug Bollestad tok til orde for et syn i denne retningen – i Vårt Land – i 2014. Et flertall av fylkesledere støttet henne. Men etter tøff motstand fra blant annet Kjell Ingolf Ropstad falt forslaget til jorden.

Nå er det usikkert hvor KrF står i spørsmålet om selvbestemt abort. I NRK-Debatten for to uker siden sa Ropstad at KrF må utrede spørsmålet. Det eneste som er klart at KrF vil innskrenke retten til selvbestemmelse i enkelte tilfeller. Og flytte visse avgjørelsen fra kvinnen til legen og staten.

KrFs gjennomslag gjør at noen tolker Solberg-regjeringen inn i en negativ likestillingstrend vi ser i mange land akkurat nå.

Familielobbyen

Trenden sees aller tydeligst ved å betrakte den store og mektige alliansen, ofte omtalt som «familielobbyen», som er i ferd med å bygge seg opp på tvers av kulturer, religioner og landegrenser. De fjerner kvinners rettigheter både når det gjelder reproduktiv helse, og likestilling på mange fronter. I FN har kampen om såkalte «familieverdier» tilspisset seg.

Lobbyen er blitt så mektig at den nå er i stand til å vippe eller mange avstemninger og fjerne vedtak om likestilling og kvinners rettigheter i FN. Internasjonale kvinneorganisasjoner tør derfor ikke be om nye kvinnetoppmøter, slik som i Beijing i 1995. Grunnen er at de er redd for at vedtak fra det forrige toppmøtet vil bli reversert, dersom det avholdes i dag.

Lobbyen er en brokete allianse av blant annet de mest konservativ muslimske landene, den katolske kirke, den russisk-ortodokse kirke, den evangelikale kirke i USA med Trump i spissen, den karismatiske bevegelsen i Latin-Amerika og Afrika, samt høyrepopulistiske partier flere steder i verden.

Likestilling i revers

I flere land har de samme kreftene som jobber for «familieverdier» i FN, satt likestillingen i tydelig revers i sine hjemland. To eksempler er Afghanistan og Iran. Noen tiår tilbake kunne kvinner bevege seg fritt og uten hodeplagg. Men dette ble endret.

I FN-systemet bidrar slike stater til å danne nye flertall.

Nå frykter mange kvinner at regjeringens vedtak om fosterreduksjon er starten på en utvikling som vil balle på seg.

Spørsmålet er om regjeringens vedtak om fosterreduksjon – med flere aborter som mulig konsekvensen – er et godt, etisk velfundert og bærekraftig vedtak.

Trolig var dette en genial strategi for å vinne KrFs sidevalg i høst. Ut over det vil mange betvile vedtakets verdi som en seier for menneskeverdet. Derimot ser mange at utviklingen svekker kvinners rettigheter. I dette perspektivet må tøffe virkemidler i abortkampen tolkes.




Foto:

Nytt bilde: Heiko Junge NTB/Scanpix

Svart/hvitt-bilde: Øystein Gloppestad

Gå til innlegget

Det er fullbrakt

Publisert 10 måneder siden

Med sin kombinasjon av strategiske evner og vilje til å bruke rå makt befester Erna Solberg sin posisjon som vår tids viktigste maktpolitiker.

I mer enn 15 år har Erna Solberg jobbet strategisk og hardt for å samle de ikke-sosialistiske partiene under seg. Da hun i går presenterte sitt nye regjeringsteam sammen med de tre andre partilederne, var hun i mål. Om noen har undervurdert Erna Solberg bør de nå ta av seg hatten.

For Solberg har opplevd flere alvorlige tilbakeslag underveis i sitt målrettede arbeid. I retroperspektiv ser vi at hun har hatt god nese for bruk av virkemidler: Hun har forstått når hun skulle bruke taktikk og list og når det var nødvendig med rå politisk makt.

Frp i regjering

Solbergs viktigste skritt var at hun tok Frp først inn i regjering. Det gjorde hun med stor motstand fra andre partier, og til dels i sitt eget.

Det geniale med dette er at hun presset de andre ikke-sosialistiske partiene til å forholde seg til Frp som et ansvarlig regjeringsparti. Samtidig tvang hun Frp inn i den borgerlige folden – i alle fall i den økonomiske politikken. Siv Jensen måtte legge bort sine stadige forslag til økt bruk av oljepenger da hun ble ansvarlig finansminister.

Til nå har det vært mer krevende for Solberg å temme Frp rent retorisk. Særlig på innvandringsfeltet. Under Solbergs ­regjeringsparaply har Frp-ere kommet med en rekke uttalelser som har skapt bruduljer i det politiske miljøet og sjokkert deler av den norske befolkning. Noen av dem er Sylvi Listhaugs kjente uttalelser om Ap og terrorister, og om Knut Arild Hareides imamsleiking. Den ferske uttalelsen fra Per Willy Amundsen om barnetrygd og etniske nordmenn, er nok et slikt eksempel.

Gjennom alt dette har Solberg hatt is i magen: Hun har delvis oversett uttalelsene, delvis kommentert dem når situasjonen har spisset seg, og delvis håndtert krisene når de kom.

Mens andre har harselert med hennes mantra «jeg ville ikke brukt de ordene», har Solberg hatt en forbløffende evne til å la det prelle av. I stedet har hun holdt fokus på å holde regjeringen samlet og flytende.

Nødhjelp til Venstre

Gjennom alle basketakene i Solberg-­regjeringens første år, sluttet aldri Solberg å invitere inn både KrF og Venstre. Hun hadde evnen til å vente tålmodig, inntil situasjonen bød seg.

Da Venstre var i ferd med falle under sperregrensen ved valget i 2017, trådte hun inn og ga en desperat Venstre-leder drahjelp. I all offentlighet pekte hun på at regjeringen var avhengig av et Venstre over sperregrensen. Hennes marsjordre ble forstått blant hennes egne. Høyrefolk sørget for at Venstre kom over sperregrensen.

En takknemlig Venstre-leder forsto at slik nødhjelp ikke kan gis uten motytelser. Få måneder senere var Venstre i regjering.

Press på KrF 

I sin tur skapte dette et voldsomt press på KrF for å velge blokk.

For Solberg må det ha vært en voldsom nedtur at Knut Arild ­Hareide anbefalte Ap og Jonas Gahr Støre. Solbergs strategi var i ferd med å mislykkes.

Det var her Solberg viste sin evne til å snu seg raskt rundt og bruke rå makt ved behov. Ikke nok med at hun gikk hardt ut i media og beskyldte Hareide for «maktbehov». Hun inviterte like godt KrFs to nestledere til statsministerens kontor sammen hele Høyres mest sentrale strateger.

Gjennom sin direkte kontakt med KrF-nestlederne Kjell ­Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad, ­bidro hun til å manøvrere Knut Arild Hareide ut av posisjon.

Etter dette møtet fikk de blå i KrF all den drahjelp de kunne drømme om av Høyres tunge informasjonsapparat og Civita. Hver gang KrFs høyreside slet i media eller på sosiale medier ble de forsvart av Civitas mektige nettverk.

Erna Solberg og hennes folk må ha visst at mot et slikt apparat var KrFs venstreside dømt til å tape. Det gjorde de uten at noen på venstresiden løftet en finger.

Langsiktig drahjelp fra Clemet 

Det hjalp også godt på at Civita hadde jobbet strategisk mot KrFs og Venstre ungdomspolitikere over år. Den opplæringen Kristin Clemet har gitt en hel generasjon ungdomspolitikere i Venstre, KrF og Frp, har vært uvurderlig i byggingen av det borgelige prosjektet vi nå ser.

Ikke minst har hun bidratt til å skape et «vi-fellesskap» mellom de ikke-sosialistiske ungdomspolitikerne. På samme tid er avstanden til partiene på venstresiden blitt påpekt og underbygget.

Solbergs støtte i avgjørende øyeblikk har dessuten gitt henne lojale støttespillere. Enkelte av KrFs blå er kanskje blitt mer lojale til Solbergs prosjekt enn enkelte høyrefolk har framstått som. I siste runde var det disse KrF-erne som sikret henne seier og ga henne en firepartiregjering.

I sitt lønnkammer har hun god grunn til å si til seg selv: Jeg har klart det. Det er fullbrakt.

Fjerner motstand

Likevel ­tyder ingenting på at hun vil legge seg på latsiden i tiden som kommer. Solberg setter seg stadig nye mål. Et av dem er åpenbart å dempe den tyngste kritikken og retorikken fra Frp-ere.

Nå er det verdt å merke seg at hun og Siv Jensen har plassert ektefellene til to av Frps største bråkebøtter i regjeringsapparatet. Trolig vil det ta luven av den verste kritikken.

Den ene er mannen til Sylvi Listhaug, Espen Espeset. Han er blitt statssekretær på statsministerens kontor. Kona til Christian Tybring-Gjedde, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, blir minister med ansvar for beredskap.

Solbergs tid er ikke over

Fortsettelsen på Erna Solbergs prosjekt og hennes strategi kan vi bare vente på i spenning. Hennes regjeringstid er på ingen måte over.

Men det blir interessant å se hvordan det går med de små partiene hun har fått under sin borgerlige paraply. Det er på ingen måte sikkert de klarer seg like godt.


Foto: Alf Andreas Grønli Simensen

Gå til innlegget

Vil KrF overleve?

Publisert 10 måneder siden

Et dypt splittet KrF går nå i regjering. Kan partiet overleve splittelsen, lederskiftet og den krevende posisjonen som ytterfløy i den borgelige konstellasjonen?

Å gå i regjering er et stort og viktig skritt for et politisk parti. Derfor er det viktig at starten blir noe partiet kan leve på i tøffe hverdager.

Den nye firepartiregjeringen har fått en særdeles tøff start. Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestads flertall i partiets organer var så knapt som overhode mulig. Dersom én hadde stemt annerledes, ville KrF ikke gått inn i regjeringen i uken som kommer.

Utsatte småpartier

Dette er en krevende ballast for regjeringens minste parti. For vi vet at små partier oftest strever mer enn store i regjeringskonstellasjoner, og blir hardere straffet av egne velgere. Ikke bare fordi de er små, men også fordi de som regel er fløypartier i egne koalisjoner. Eksemplene er mange. KrF brakk selv ryggen forrige gang de deltok i regjering med Høyre og Venstre.

Historien startet slik: KrF holdt stand i valget etter sentrumsregjeringen til Bondevik på slutten av 90-tallet. I denne konstellasjonen var KrF både storebror og midten-parti mellom Venstre og Sp.

Men etter noen års deltagelse i den høyredominerte regjeringen fra 2001 til 2005, ble partiet halvert. Riktignok var Kjell Magne Bondevik statsminister. Men valgundersøkelser viser at både velgere og tillitsvalgte mente at de store linjene i politikken var for blå, og styrt av Høyre. 

Også SV og Sp slet som små fløypartier i den rødgrønne koalisjonen med Ap.

Kjenner ikke igjen

Blant kommentatorer blir småpartienes velgertap ofte forklart med at de «ikke er gode nok til å selge sine seiere». Dette kan være et poeng.

Men den viktigste grunnen til at disse partiene sliter er at velgerne ikke kjenner igjen hovedlinjene i den politikken de ble lovet.

Et eksempel som paradoksalt nok kan tyde på at denne teorien stemmer: Venstre gikk fram i Bondeviks andre regjering fra 2001 til 2005. Partiet hadde ligget under sperregrensen, men gikk i løpet av perioden fram fra 3,9 til 5,9 prosent sammen med Høyre og KrF. 

Venstre var den gangen et tydeligere sentrumsparti enn i dag, og fikk en slags midten-rolle mellom borgelige Høyre og et KrF med et sosialdemokratisk tilsnitt. Datidens Venstreleder Lars Sponheim påpekte selv at mange av kompromissene lå nært Venstres egen politikk. Venstres velgere kjente igjen det partiet hadde lovet dem og var strålende fornøyd.

Sammen med Frp

Nå er KrF på vei inn i en regjering der tyngdepunktet og de store linjene ligger betydelig til høyre for sentrum. Både Sylvi Listhaug og Siv Jensen var strålende fornøyd med den ferske regjeringsplattformen. De opplever å ha fått betydelig mer gjennomslag enn i trepartiplattformen fra i fjor. Jensen uttalte at hun var fornøyd med at KrF nå bidrar til å sikre mer Frp-politikk i Stortinget. For et fløyparti på Stortinget er det sjelden kost å få gjennomført så mye politikk i praksis.

KrFs problem 

KrFs problem er at de nå plutselig har skiftet rolle fra sentrums- og vippeparti på Stortinget, til det minste fløypartiet i en koalisjon. Da er faren stor for at egne velgere ikke gjenkjenner den politikken de stemte på.

KrFs velgere står ideologisk langt fra Frps. På viktige verdiakser er de to partiene motpoler. Mens Frps velgere er individualistisk orienterte, er KrFs velgere fellesskapsorienterte. Det har betydning på sentrale områder som asyl- og innvandringspolitikken, skatte- og avgiftspolitikken, rus- og alkoholpolitikken, i synet fattigdom, velferd og ansvar for verden der ute.

Det store spriket i KrF-ere og Frp-eres verdenssyn kommer til syne i den store Medborgerundersøkelsen fra 2017, som har fulgt velgere over tid. Av de som hadde stemt KrF fire år tidligere, sa 72 prosent av KrF velgerne i 2017 at de misliker Frp.

Når Siv Jensen snakker om bompenger og billig sprit for folk flest, går det et sukk gjennom den gjengse KrF-forsamling. Likevel har denne gruppen nå gitt sin stemme til en regjering der Jensen er nestor, og der Frp styrer sentrale områder som finans og innvandring. Det er ikke sikkert dagens KrF-velgere kommer til å kjenne igjen den politikken de stemte på.

Fellesskap

Dersom KrF skal overleve neste valg og karre seg over sperregrensen har Ropstad og Bollestad to muligheter:

Dersom de ønsker å beholde partiets fellesskapsorienterte velgere, må det jobbes hardt med gjennomslag for en politikk som appellerer til denne gruppen. Da er ikke familiepolitiske og bioteknologiske gjennomslag nok. Det må kunne vises til gjennomslag for en mer human og sosial politikk. Det kan bli hardt dersom Frp forstsetter med utspill, slik som Per Willy Amundsens uttalelser om barnetrygd og innvandring.

Ebba Busch Thor

Men dersom Ropstad blir ny leder, kan mye tyde på at han ønsker å «ta en Ebba Busch Thor». Hun er lederen for KrFs svenske søsterparti KD. Thor har maktet å skifte ut partiets røde velgersegment de siste årene, og satset hardt på å få et tilsig av mer individualistisk orienterte og blå velgere. 

Høstens valg viste at hun lykkes. Samtidig er Thor mer liberal i synet på abort og homofili enn store deler av KrF i Norge. Dermed har KD kunnet appellere til et segment med mer liberale velgere i verdispørsmål enn KrF til nå har maktet.

 Liten tid

Dersom Ropstad ønsker å ta partiet i denne retningen har han hast. Det er ikke sikkert han makter å få mange nok nye «blå» og liberale velgere før stortingsvalget i 2021, som kan erstatte det «røde» segmentet som nå forlater partiet i hopetall.

Men kanskje ser både Ropstad og Bollestad lenger fram enn til valget i 2021.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere