Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Høyres maktdemonstrasjon

Publisert 1 dag siden - 3994 visninger

Høyres press mot KrF er så tungt at det bidrar til å polarisere og splitte partiet. Dersom KrF velger borgerlig side kan fortellingen bli at Erna ­bidro til Hareides fall og presset KrF på plass.

Det er sjelden vi ser at et stort parti blander seg så kraftig inn i retningsvalget til et annet. Etter at Knut Arild Hareide anbefalte partiet å samarbeide med Sp og Ap, har Høyre vært ute med sine aller tyngste profiler. Dette har skjedd mens Frp, Venstre, Sp og Ap for det meste har holdt fingrene av fatet.

Mange i KrF – både på høyre- og venstresiden er nå med god grunn bekymret for Solbergs aktive rolle. På venstresiden frykter man at presset har effekt, og at delegater blir «skremt på plass». På deler av høyresiden frykter man at presset virker mot sin hensikt: Man er redd for at fortellingen blir at Solberg bidro til at KrF-delegatenes egne valg ble underordnet på landsmøtet. Dersom en slik fortelling skulle bli stående, kan en dyp mistro til Solberg prege deler av KrF fremover.

Oppsiktsvekkende

Det mest oppsiktsvekkende ved Solbergs uttalelser er at hun i realiteten har bedt KrFs eget landsmøte velge henne som statsminister framfor å lytte til sin egen partileders råd. Det er sjelden kost i norsk politikk.

Hennes karakteristikker av Hareide er dessuten uvanlig sterke, til Solberg å være. Ifølge Dagens Næringsliv bruker hun ord som «maktbehov» og «mangel på demokrati».

Så er Solberg heller ikke den eneste i Høyre som har refset Hareide. De mest sentrale Høyre-toppene har vært ute i media: Blant dem er Høyre-nestor Kåre Willoch, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, helseminister Bent Høie og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Solbergs tidligere stabssjef Julie Brodkorb er dessuten en av mange Høyre-folk som har vært ute i sosiale medier med kritikk av Hareide. Det er ikke vanskelig å se at dette til sammen blir kraftig kost.

Forhandler i media

Det siste døgnet har Solberg lagt fra seg vanlig forhandlingspraksis og startet forhandlinger med KrF om abort-saken i media. Ikke på partilederens og partiets oppfordring, men på nestlederens oppfordring. Slik forsøker hun å binde KrFs posisjon, selv om Høyres eget sentralstyre for seks uker siden slo fast at partiet vil beholde dagens abortlov slik den er. Dessuten var det Høyres egen minister som innførte dagens praksis med tvillingabort. Da ba KrF og Sp om en etisk vurdering, men ble nedstemt i Stortinget.

Det florerer ulike teorier på KrFs venstreside om avtalt spill mellom Ropstad og Solberg. Lite tyder på at det stemmer. Men det viser hvor betent situasjonen nå er blitt. Og hvor lav tilliten er blitt mellom fløyene i KrF. Og mellom Solberg og KrFs venstrefløy.

Det som imidlertid er åpenbart er at Solberg verken har forankret abort-utspillet i eget parti eller hos regjeringspartner Venstre. Det tok ikke lang tid før Venstre-leder Trine Skei Grande møtte utspillet med et blankt nei. Det samme gjorde Unge Høyres leder Sandra Bruflot. Til VG uttaler hun at hun er ekstremt skuffet: «Jeg var forberedt på at Høyre kom til å gi mye, men akkurat dette spørsmålet trodde jeg var avklart. Det er ikke Høyres politikk». I samme retning går også reaksjonen fra Unge Venstres leder Sondre Hansmark, som for få uker siden forslo å utvide abortgrensen til uke 24.

Flere høyrefolk har vært ute og erklært at abortloven må ligge fast. En av dem er Heidi Nordby Lunde.

Derfor er det vanskelig å se for seg at Erna klarer å rikke partiet. Høyre har lang tradisjon for å fristille sine egne representanter i slike samvittighetssaker. Dermed krymper sjansene for at Solbergs abort-flørting med KrF kan føre til endringer, selv om Sp skulle gi støtte i Stortinget.

Landsmoder

Svært ofte har Erna Solberg maktet å holde seg unna de råeste maktkampene i norsk politikk. Hun har inntatt en overordnet statsmoder-rolle, noe som har gjort henne svært populær. Nå blir det svært interessant å se om hun beholder denne posisjonen etter de siste dagenes utspill.

«Nå er hanskene av» er Dagens Næringslivs beskrivelse av utspillet hennes. Dette kan gjøre noe med synet på Solberg både i befolkningen og internt i KrF.

Det er dessuten verdt å merke seg at behandlingen av regjeringskollega Venstre, i forbindelse med abort-flørten, blir lagt merke til internt i KrF. For selv om Solberg i denne runden frir til KrF, så vet et lite parti at slik oppførsel i neste runde kan ramme dem selv. En statsminister som totalt overser sin juniorpartner er skummelt for et lite parti.

Erna Solbergs vilje til å bruke rå makt kan dermed bli inntrykket som står igjen. Dette er ikke nytt i politikken, og er heller ikke særegent for Solberg. Men som regel skjer slike maktkamper bak lukkede dører.

Etter avstemningen 

Når dette nå skjer for åpen scene, får vi andre innsyn. De færreste synes rå maktkamper er et vakkert syn. Derfor er det ikke uten grunn at også deler av høyresiden i KrF frykter det som skjer i kjølvannet av Solbergs utspill.

Det som startet som en åpen prosess i KrF, der alle skulle få si sitt, har nå gått over i en annen fase. Hvem som vinner er fortsatt åpent. Men dersom KrF skal klare å stå samlet etter 2. november bør Høyre nå trekke seg tilbake. Ikke minst vil det være klokt i et framtidsperspektiv, dersom de skulle vinne kampen om KrF.



Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 20. oktober 2018

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

«Kreativ» strategi

Publisert 10 dager siden - 5286 visninger

Den Solberg-vennlige fløyen i KrF har skiftet strategi. Vippeposisjonen som ble kritisert da Venstre gikk inn i regjering, blir nå relansert som «en tredje vei». Dette er et kreativt forsøk på å svekke Hareides alternativ.

KrF-leder Knut Arild Hareide kan se seg godt fornøyd med reaksjonene etter at han anbefalte partiet sitt å gå i regjering med Ap og Sp. På kort tid har partiet fått 1.600 nye medlemmer og Hareide kan vise til meningsmålinger på rundt 5-tallet. En slik oppdrift har vært sjelden kost i KrF de siste årene.

Dessuten viser en måling i VG at et flertall ønsker at KrF går i Hareides retning. Flere tidligere og nye medlemmer har flagget at Hareides anbefaling gir dem tro på KrF som prosjekt. KrF-­lederens anbefaling ser ut til å gi partiet vind i seilene. 

Skuffelse

Dette må være overraskende og skuffende, både for KrFs konservative fløy og ­politikere i de tre regjeringspartiene Høyre, Frp og Venstre.

Ikke minst fordi flere av dem har kommet med spådommer om at et valg av Ap som regjeringspartner vil senke KrF ­under sperregrensen. Flere Høyre-­politikere har kommet med sterke advarsler. En av dem er Henrik Aasheim. Torsdag sa han til Dagsavisen at dersom partiet velger Ap, vil «KrF slite med å forklare seg overfor velgerne».

De samme skremslene er kommet fra Dagens redaktør Vebjørn Selbekk. Han hevder at et linjeskifte vil bety «slutten for KrF». Hans budskap gjennom lang tid har vært at KrFs «grasrot» ligger til høyre.

Åpne for Ap

Men det han og flere andre har underslått er at partiet også har vært kraftig tappet for sine mer venstreorienterte velgere. Dette har skjedd i perioder da partiet har hatt forpliktede samarbeid med Høyre og delvis Frp.

LES OGSÅ: KrF-profiler utfordrer med en tredje vei

Som Vårt Land flere ganger har skrevet om, viste den store Medborgerundersøkelsen i regi av Universitetet i Bergen og Rokkansenteret at både Venstres og KrFs velgere, våren 2017, var langt mer åpne for et samarbeid med Ap enn det partiene deres framsto på Stortinget. Velgernes holdning til Frp var dessuten klar: Blant dem som stemte KrF i 2013, oppga 72 prosent at de mislikte Frp. Blant Venstres velgere var motstanden mot Frp høyere.

Venstres lave galluptall tyder på at flere av velgerne som var negative til Frp har lekket til mot venstre. Det kan derimot tyde på at vi ser konturene av en motsatt effekt for KrF. Både innmeldingene og en økning på gallupene tyder på at velgerne liker Hareides samarbeidsstrategi.

Grøvan og Reiten

Oppdriften som KrF nå opplever har åpenbart fått KrFs høyreflanke til å skifte strategi. Både stortings-­representant Hans Fredrik Grøvan og Steinar Reiten har tidligere vært åpne for å gå inn i regjeringen Solberg. Selv om Grøvan uttaler til Vårt Land i dag at han ikke har kommet med en direkte anbefaling om å gå inn i Solberg-regjeringen, har flere av hans utspill gått i den retningen. Til Dagens Næringsliv sa han dette senhøsten 2017: «Dersom Venstre velger å gå inn i regjeringen, oppstår det en ny, politisk situasjon i Stortinget. Da mener jeg at vi i alle fall må ta opp samarbeidsdiskusjonen på nytt».

Også Reiten var positiv til Solberg-regjeringen: Før valget i 2013 skrev han dette på Vårt Lands verdidebatt: «KrF vil ­bidra til at landet får en ny ikke-sosialistisk regjering. Vår klare ambisjon er å bidra i en slik regjering». De to har vært opptatt av at KrF skal ha en hånd med på rattet i styringen av Norge.

LES OGSÅ: KrF-Grøvan sier han hele tiden har ønsket vippeposisjon

Men etter venstreside-brisen som har blåst over KrF de siste ukene, mener de ikke lenger at det er viktig å ha «en hånd med på rattet». Nå er Grøvan blitt bekymret for at sentrum skal bli «utradert i norsk politikk», skal vi tro hans uttalelser til ABC-nyheter.

Derfor har de to relansert sentrumsposisjonen i både VG og NRK som «en tredje vei» for KrF. I dag gjentar de det i Vårt Land. En posisjon som ikke kan forstås på annen måte enn et ønske om tre nye år som støttepartier for Erna Solbergs regjering.

Frykter gjennomslag

Men hva er grunnen til denne snuoperasjonen? Det kan ikke forstås på noen annen måte enn at deler av KrFs høyrefløy nå for frykter at Hareide skal få gjennomslag. De har begynt å tvile på at de får flertall for et borgerlig samarbeid som inkluderer Frp. Nå bedriver de skadereduksjon: De prøver å svekke Hareides alternativ.

Det er heller ikke umulig at de frykter hva som vil skje dersom et knapt flertall sier ja til borgerlig samarbeid. Selv om Hareide selv ikke vil innrømme at han har lagt et ultimatum på bordet, så har han i praksis gjort det. Det vil være umulig for Hareide å gå inn i regjeringen Solberg nå. Som partileder har han klippet båndene til både Høyre og Frp.

Dersom Hareide skulle tape regjerings-avstemningen i KrF – og gå av – vil en ny partileder stå igjen med et ribbet parti uten entusiasme. Det er mulig Grøvan og Reiten håper at Hareide kan leve med en sentrumsposisjon. Kanskje kan det hende de også forregner seg.

«Tredje vei» 

Det er mulig ­relanseringen av sentrum kan få en viss oppslutning, og at noen håper det vil samle partiet.

Men Grøvans og Reitens «tredje vei» er velprøvd for KrF. Aller mest har den gitt partiet juling på meningsmålingene. Dessuten løser den ikke det mange anser som KrFs største utfordring: Skal KrF nok en gang gå til valg om tre år med Erna Solberg og Frp som et halvhjertet regjerings-alternativ? Trolig skaper Reiten og ­Grøvans kreative løsning flere spørsmål og problemer enn det løser.

LES OGSÅ: Fedrene var med på å starte partiet – nå gir de Hareide ros

Foto: Ole Martin Wold/Scanpix

Gå til innlegget

Er åpen for samarbeid med venstresiden

Publisert 27 dager siden - 3819 visninger

I sin ferske bok tegner Knut Arild Hareide et kart som legger veien åpen for et samarbeid med venstresiden. Avstanden til Frp framstår som uoverkommelig.

I Knut Arild Hareides ferske bok, som Vårt Land har fått tilgang til i sin helhet, skriver han ikke rett ut hvilket regjerings-alternativ han anbefaler partiet sitt. Likevel peker hele grunntonen i boka, Det som betyr noe, på en annen vei enn et samarbeid som inkluderer Frp.

Gode erfaringer med Ap

Gjennom å beskrive hva som er viktigst for KrF, legger han en grunnmur som gjør det mulig å bygge et samarbeid med partier på venstresiden.

Et mulig samarbeid med Ap beskriver han slik: «Ingen skal imidlertid tro at et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet ville være uten utfordringer. Men det betyr ikke at det at det ikke ville fungere. I Bergen har KrF gode erfaringer med å delta i et byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet». Denne beskrivelsen av Ap er langt mer åpen enn tidligere.

Dessuten står Ap-omtalen i tydelig kontrast til måten han beskriver Høyre: «Beklageligvis ser det ut til at det er den liberalistiske fløyen i Høyre som styrker seg», skriver han og konkluderer med at utviklingen gjør det ledende regjeringspartiet mindre attraktivt for KrF enn for få år siden.

Selv om Hareide forteller i positive ordelag om at Erna Solberg besøkte hans egne foreldre på Bømlo, og beskriver henne med respekt, er det vanskelig å lese boka som en invitasjon til et tettere samarbeid med Høyre eller Solberg selv.

I forbindelse med Listhaug-saken skriver Hareide derimot at han var skuffet over Solbergs håndtering av saken: Han mener hun lot det gå for lang tid uten å beklage Listhaugs polariserende uttalelse om terrorisme og Ap. En uttalelse Hareide tar et tydelig oppgjør med og beskriver som «uakseptabel».

SV – «KrFs humanetiske fetter»

For mange vil det være en overraskelse at Hareide mener SV har beveget seg mot sentrum. Han viser til de mange likhetene mellom SV og KrF i verdispørsmål som fattigdoms- og miljøpolitikken. Han mener begge partiene er bygget på idealisme og «vektlegger omsorg for sårbare og ansvar for miljøet. Han viser sågar til at SV blir omtalt som «KrFs humanetiske fetter», og skriver blant annet: «SVs posisjon i norsk politikk har endret seg noe de siste årene. Fra å være et klart fløyparti på venstresiden, har partiet flyttet seg mer mot sentrum». Derimot mener Hareide at Rødt har overtatt SVs gamle posisjon som «det soleklare fløypartiet på venstresiden».

Dette kan ikke leses som noe annet enn en åpning mot en eller annen form for samarbeid med SV.

Gamle vennskap i sentrum

Når det kommer til sentrum er det absolutt ingen tvil om hvilken makker Hareide foretrekker å samarbeide med i årene som kommer.

Han beskriver forholdet til Sp som nært og godt, og han slår fast at Sp ligger betydelig nærmere KrF enn tidligere sentrumsmakker Venstre. Til tross for at han skryter av sitt mangeårige samarbeid med Venstre-leder Trine Skei Grande, omtaler han partiet slik: «Jeg skal (likevel) ikke legge skjul på at avstanden mellom KrF og Venstre har blitt større. Venstre preges stadig mer av liberalister som står langt fra KrF i viktige verdispørsmål».

Klar grense mot Frp

Selv om Hareide antyder svært mye i boka si, er lite overlatt til fantasien når det gjelder hans holdning til Frp. Til tross for at Hareide skriver at han stoler på Jensen personlig, er han svært kritisk til Frp. Så kritisk at det er vanskelig å se for seg at Hareide vil lede sitt eget parti inn i en regjering sammen Jensen og co. Særlig er han kritisk til partiets nyvalgte nestleder Sylvi Listhaug, og den fløyen hun representerer.

Han bruker Sylvis Listhaugs avgang for å forklare hva som gjør det så krevende for KrF å samarbeide med dem: «Det var nødvendig å sette en grense i Listhaug-saken. Justisministeren hadde over lengre tid bidratt til å polarisere norsk politisk debatt. Det siste Facebook-innlegget var dråpen som fikk begeret til å flyte over». Han konkluderer blant annet med at «vi kan ikke ha en justisminister som bidrar til ytterligere polarisering». Dermed tar Hareide oppgjør med en hel fløy i Frp.

Tydelig eller utydelig 

De siste månedene har flere ment at Knut Arild Hareide har vært for lite tydelig, og at han ikke har staket ut en klar kurs for KrF. Flere av dem som har hevdet dette, har trolig lett etter tegn på at han forsøker å bygge bro til Frp. Når de ikke har funnet disse tegnene, har dette blitt forstått som «vingling» og «retningsløshet».

Men de som leser boken vil se at Hareides kurs ikke handler om å bygge bro til Frp, men derimot å skaffe seg et handlingsrom begge veier. Et handlingsrom der et samarbeid mot venstre i praksis er mer aktuelt, fordi Høyre har bundet seg nettopp til Frp.

Boka går dermed i en annen retning enn det mange hadde forventet. Men tegnene på Hareides løsrivelse fra Frp og dermed hele det borgerlige prosjektet har lenge vært tydelig. En av dem som har påpekt det er Aftenpostens Trine Eilertsen. Hun skrev dette om KrFs veivalg i slutten av mai: «Offisielt skal ikke det tydeliggjøres før partiet har unnagjort en intern prosess. Men tegnene på at stortingsgruppen til KrF allerede sklir mot venstre, er tydelige».

Smertefull prosess

Det som nå gjenstår å se er om Hareide får partiet sitt med seg på å klippe båndene til Frp og dermed også Høyre. Det er langt fra sikkert. Men etter denne boka er det nesten umulig å se for seg at Hareide selv kommer til å være den KrF-lederen som eventuelt tar partiet inn i et intimt regjeringssamarbeid med Frp. Et parti med Listhaug som nestleder og sentral premissleverandør.

Bokas retning gjør dermed at høstens mest spennende politiske sidevalg har fått ennå høyere puls. For KrF kan valgene bli smertefulle på mer enn en måte.

Gå til innlegget

KrFs valg

Publisert rundt 1 måned siden - 5298 visninger

Hvis sentrumspartiet KrF noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå.

KrF har alltid valgt regjeringssamarbeid på borgelig eller semi-borgelig side. I perioder har dette gitt KrF mye gjennomslag, særlig da sentrumspartiene var store og politikken lå i skjæringsfeltet mellom sentrum og Høyre.

Men det var før Høyre valgte å løfte Frp inn i regjering, noe som endret KrFs iver etter borgerlig samarbeid.

Det moderate sentrum

Til tross for at KrF har fått en rekke seiere i enkeltsaker, har regjeringen etter 2013 hatt et tyngdepunkt godt til høyre for det moderate sentrum. Dels på grunn av ren politikk. Dels fordi regjeringspartiet Frp, med Sylvi Listhaug som en sentral frontfigur, spisser og polariserer viktige samfunnsdebatter – heller enn å bruke dialog og kompromiss som arbeidsverktøy.

Interessant nok var det nettopp denne polariseringen som gjorde at KrF bidro til å presse Listhaug ut av regjeringen. Men det tok ikke lang tid før hun kom tilbake som nestleder med ansvar for innvandringspolitikk i Frp.

Listhaugs syn på KrF har hun heller aldri lagt skjul på. Hennes uttalelser om at Hareide «sleiket imamer opp etter ryggen» og at KrF er mer opptatt av pengebeløp enn kvaliteten på bistand, er blitt stående igjen som symboltunge eksempler på hennes motvilje mot KrF. Uttalelsene ble heller aldri beklaget av partileder Siv Jensen. Lite tyder på at nestleder Listhaug har planer om å dempe den polariserende retorikken i tiden som kommer.

LES OGSÅ: Krisetall ryster KrF i viktige byer

Politisk avstand

Likevel er det den faktiske politikken som synes å bety aller mest for KrF. Hareide begrunnet KrFs lave vilje til regjeringssamarbeid med den store politiske avstanden mellom KrF og Frp. På en rekke områder er KrF og Frp hovedmotstandere i politikken: Bistand, integrering, en rekke liberaliseringssaker som i alkoholpolitikken, spørsmål om aktiv dødshjelp, søndagshandel, sexkjøpsloven, arbeidsmarkedspolitikken og en generell privatisering. Flere av disse feltene er å regne som hjertesaker for begge de to partiene.

Dessuten står Venstre betydelig nærmere Frp enn KrF i flere av disse krevende sakene. Dermed ville KrF i et regjeringssamarbeid fått lite drahjelp på disse feltene.

Frp-belastning

 I KrFs mer venstreorienterte fløy har posisjonen som støtteparti for Frp vært en enorm belastning. Så stor at flere har forlatt partiet. KrF står derfor i en krevende spagat: De som misliker Frp mest, har forlatt dem, mens flere av dem som ønsker et borgerlig samarbeid har gjort det samme. Hareide greier ikke å tilfredsstille noen av disse fløyene.

KrFs krevende spørsmål er dette: Hvor ligger de største mulighetene for nyrekruttering? Samtidig som de beholder dagens velgere.

Ekte sentrumsparti

 Blant KrFs velgere er det få som vet hvor mye et samarbeid med Ap har vært vurdert blant KrF-toppene i årenes løp. Både Bondevik og Svarstad Haugland har vært inne på tanken.

Det var også Dagfinn Høybråten Mange oppfattet ham som konservativ og derfor også høyrevridd. Men selv var Høybråten svært klar på at KrF ikke er et borgerlig parti, og hans brennende engasjement for fattigdomsbekjempelse gjorde ham åpen for å tenke venstreside. Hadde Høybråten sittet lenger som partileder, er det slett ikke umulig at han hadde blitt den første partilederen som hadde ført KrF inn i regjeringssamarbeid på venstresiden.

LES OGSÅ: Avdekker nært KrF-samarbeid med Ap

Idealister

Også i dag er det nysgjerrighet blant flere ledende KrFere på hvilke gjennomslag man kunne fått med venstresiden.

For mange er det dessuten overraskende at også blant velgerne er det en åpenhet. Dette kom fram i den store nasjonale Medborgerundersøkelsen i regi av Universitet i Bergen og Rokkansenteret våren 2017. Tallene var klare: Blant dem som stemte KrF i 2013, oppga 72 prosent at de mislikte Frp. Dette til tross for at en stor andel likte Høyre.

Undersøkelsen viste også noe annet interessant. Ifølge professoren som hadde ansvar for undersøkelsen, Elisabeth Ivarsflaten, viste den at velgergrunnlaget i både KrF og Venstre våren 2017 åpnet for samarbeid til venstresiden.

Ap-samarbeid

Det er skrevet mange saker i norsk presse om KrFs plassering og posisjon mellom blokkene. TV 2 har presentert tall som viser store lekkasjer fra KrF til Høyre og Frp.

Men valgforsker Bernt Aardal har en rekke ganger pekt på at de store oversiktstallene viser at KrF de siste årene har lekket omtrent likt til venstre og høyre side. Han peker på at partiet har potensial begge veier.

Selv har KrF gjennom flere tiår insistert på at de er et sentrumsparti og kan samarbeide begge veier. Det faktum at Erna Solberg har valgt Frp, har satt KrF i en posisjon der samarbeid med venstresiden er blitt mer aktuelt.

Det vil gi partiet en mulighet til å få tilbake deler av det store segmentet som løftet partiet på slutten av 1990-tallet, en gruppe som gikk til venstresiden under og etter KrFs regjeringssamarbeid med Høyre. Det faktum at KrF gjør det aller best på meningsmålinger når de står i konfrontasjon med Frp, gjør ikke et slik samarbeid mindre interessant.

Dagens Ap-ledelse er dessuten betydelig mer KrF-vennlig enn sine forgjengere. Både Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik er verdiåpne politikere med et godt forhold til KrF.

At Aps byrådsleder i Bergen, Harald Schjelderup, nå er på vei inn i rikspolitikken, gjør det heller ikke mindre interessant for KrF. Han har jobbet tett med KrF i Bergen de siste årene. Dagsavisen skrev nylig at flere nå jobber for å få Schjelderup som nestleder i Ap.

LES OGSÅ: KrF-Ulstein ut mot solo-utspill fra Kårbø

Hareides handlekraft 

Mange har ment at Hareide har fremstått som en lite handlekraftig leder. Men sannheten er at han har ledet KrF ut av et tett og forpliktende samarbeid med Frp. Det har kostet ham mye, men det viser også en handlekraft.

Om kort tid skal han gi sin anbefaling til partiet. Selv om Hareide den siste tiden har sagt at det ikke finnes noen «ideell» samarbeidspartner for KrF, er det aller viktigst at han som partileder anbefaler partiet et alternativ som han kan gå inn i med engasjement og styrke. Lite tyder på at dette kan skje sammen med Siv Jensen og Sylvi Listhaug.

Hvis KrF, som et ekte sentrumsparti, noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå.

Gå til innlegget

Svekket lag mot tøff høst

Publisert rundt 2 måneder siden - 1489 visninger

Erna Solbergs høst kan bli tøff. Med et svekket og ferskt Frp-lag skal regjeringen møte anklager om manglende sikkerhet og terrorberedskap.

For tredje gang i 2018 kom det fredag endringer i Erna Solbergs Frp-lag. Dermed har regjeringen mistet fire høyprofilerte Frp-statsråder på kort tid. Før Ketil Solvik-Olsen og Terje Søviknes forsvant ut før helgen, gikk både Sylvi Listhaug og Per Sandberg under dramatiske omstendigheter. På hver sin måte har alle disse fire bidratt til å binde Frp sammen og holde partiet i regjering.

I går uttalte Solberg at Solvik-Olsen og Søviknes' avgang var planlagt allerede før sommeren. Når dette er tilfelle er det underlig at Solberg ikke valgte å gjøre en større rokering da Sandberg gikk av. Heller enn å foreta mange små adhock-rokeringer, kunne hun gitt inntrykk av en samlet, stor og planlagt rokering. Løpende utskiftninger framstår ikke like koordinert.

Strevde med fornavn 

Det faktum at Erna Solberg strevde med å huske fornavnet til sin nye olje- og energiminister, på pressekonferansen fredag, hjelper heller ikke på inntrykket av et godt planlagt skifte.

For til tross for at det var like mange utskiftninger i Stoltenbergs regjering, framsto det ikke slik. Grunnen er at han gjorde færre, men større rokeringer.

Krevende høst

Når disse fire nå er borte, er det en svekket regjering som møter en høst hvor det stilles spørsmål ved regjeringens evne til planlegging og gjennomføring. Allerede før stortingssesjonen er i gang har den såkalte «objektsikringssaken» begynt å rulle. En sak som er en viktig for regjeringens omdømme.

For bak det kryptiske begrepet «objektsikring» ligger spørsmålet om hvorvidt regjeringen har evne og vilje til å sørge for norske borgeres sikkerhet – blant annet ved terror og kriser. Det kan handle om så basale ting som tilgang til vann og strøm.

Rapporten fra Riksrevisjonen om objektsikring var knusende. Blant annet rettes det for andre gang sterk kritikk mot manglende sikring av bygninger. Opposisjonen var heller ikke nådig. Regjeringens tidligere redegjørelse er blitt omtalt som «sminking» av sannheten.

Så alvorlig blir denne saken opplevd av stortingsflertallet, at det nå er innkalt til en ny og lukket høring 22. oktober.

Regjeringens liv 

Denne saken kan i ytterste konsekvens ende med regjeringskrise for Solbergs mannskap. Men det stor usikkerhet knyttet til om Sp og KrF vil gå så langt, dersom regjeringen er ydmyk og beklager.

Dersom regjeringen overlever høstens sikkerhets-kjør, vil den etter alt å dømme få betydelige riper i lakken. Dette er særlig kritisk for Høyre. Store styringspartier som Ap og Høyre må kunne sikre sin egen befolkning når de sitter med makt.

Dersom det etterlatte inntrykket er at regjeringen ikke har fulgt opp stortingets pålegg, og heller ikke har maktet å legge planer for samfunnsberedskapen, så kan det ikke bare få konsekvenser for regjeringens eksistens. Det kan også gå ut over regjeringspartienes oppslutning.

Endringer 

Når det gjelder Solbergs rokeringer det siste halvåret, er det ikke bare utskiftningene i seg selv som etterlater inntrykk av en svekket regjering. Listhaug-saken og Sandberg-saken bidrar til et bilde av en regjering som mangler stødighet. De to avgangene hadde et fellestrekk: To ministre brøt med uskrevne eller skrevne regler på hver sin måte. Listhaug nektet å følge statsministerens tydelige irettesetting. Sandberg tok ikke regjeringens og PSTs sikkerhetsrutiner alvorlig nok.

I ettertid virker det heller ikke som om de forstår at deres skjødesløse handlinger slo direkte tilbake på statsministeren. Om ikke dette bekymrer Frps tillitsvalgte og velgere, kan det ha betydning for både Høyre-folk, Venstre-folk og de såkalte flytvelgerne i sentrum. De som i en lang periode valgte Solberg fordi hun har fremstått som det trygge og solide alternativet.

Dårlige målinger 

Trolig er det en slik effekt vi allerede nå ser på en rekke målinger. Gjennom deler av våren var det borgerlig flertall, selv uten KrF. Nå glipper det borgerlige flertallet på stadig flere målinger, også dersom KrF regnes med.

Småpartiene 

En annen bekymring som åpenbart må plage statsministeren, fordi det truer regjeringsflertallet, er at både partneren Venstre og støttepartiet KrF stadig vaker rundt sperregrensa. Skal vi tro gjennomsnittstallene for august holder KrF stand på lave 4,2. Sist stortingsvalg var et krisevalg for KrF. For Venstre er situasjonen enda verre. De fikk 4,4 prosent høsten 2017 og har nå falt til 3,8 prosent. Til tross for lange skrytelister over politiske gjennomslag, lekker Venstre som en sil både til de rødgrønne og til Høyre.

Venstres dårlige målinger gjør at partiet trenger politiske seiere. Det samme gjelder Frp, som har mistet sterke profiler.

Trenger kløkt 

Det trengs kløkt fra Erna Solbergs side dersom hun skal styre regjeringsskuta gjennom høstens opprørte politiske farvann. Men Solberg er blitt en svært erfaren statsminister, og hun har vært ute i storm før. Hennes styrke er at hun rent personlig har opparbeidet seg stor tillit i befolkningen. Det vil hun trenge i høst.




Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 1. september 2018

Illustrasjon: Øivind Hovland

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 5 timer siden / 3645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3324 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 6 timer siden / 3994 visninger
Les flere