Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Syversens formaning

Publisert 24 dager siden - 1908 visninger

Det oppsiktsvekkende ved KrF-striden er at Høyre ble sluppet inn på KrFs interne banehalvdel. Det kan Ropstad og Bollestad komme til å betale dyrt for. Og Hans Olav ­Syversen kan bli redningen.

De siste døgnene er det skrevet mye om «hemmelige møter», om konspirasjoner og om de politiske strategiene som ble lagt i forkant av KrFs landsmøte 2. november.

Vanlig politisk strid

Mye av det som er omtalt er en del av en helt ordinær og forventet politisk kamp i et parti som står overfor et omstridt valg. Vi som har fulgt politikken tett over år kjenner rytmen i slike seiglivede kamper. Politisk bikkjeslagsmål er sjelden et vakkert syn. Folk posisjonerer seg, fraksjonerer og bruker ­politisk og personlig press for å få andre over på sin side. Alt dette har skjedd i KrF. Og mer til.

Av alt som sto i VGs artikkel tirsdag er det ikke oppsikts­vekkende at Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad hadde et møte med Erna Solberg. Det ville vært mer oppsiktsvekkende dersom de to nestlederne ikke hadde hatt samtaler om framtiden dersom deres lag vant.

Felles strategi

Det som derimot er oppsiktsvekkende er at de to nestlederne valgte en svært uvanlig, og hittil ubrukt ­metode i norsk politikk, for å vinne. De valgte å trekke inn – eller bli trukket inn av – Høyre og Erna Solberg i en felles strategi for vinne valget og velte sine egen leder. De involverte ledelsen i et konkurrerende politisk parti. Og fikk dermed drahjelp fra noen som første og fremst er ute etter å vareta sitt eget partis interesser, ikke KrFs.

Dette oppfattes selvfølgelig som dypt problematisk for hele det tapende laget i KrF. Grunnen er at de opplever at de to nestlederne ikke har kjempet utelukkende for KrFs beste, men at Høyres interesser har vært med å avgjøre utfallet.

Valget av kampsaken

Det er i dette lyset mange er kritisk til valget av abortloven som kampsak og at nestledernes tette samarbeid med Høyre vil føre til at regjeringsforhandlingene blir preget av nettopp abort­politikk. I all ettertid vil det stilles spørsmål ved om det var abortsaken som avgjorde sidevalget på landsmøtet.

Flere peker på at abortsaken i utgangspunktet ikke var valgt som kampsak av et samlet parti. Partiet hadde heller ikke pekt på at dette var den beste måten å bekjempe et sorteringssamfunn.

Derimot ble abortsaken valgt i et taktisk spill mellom Høyre og KrFs nestlederne fordi nettopp denne saken var egnet som ­lokkemiddel for egne lands­møtedelegater, slik at disse skulle velge en borgelig regjering framfor Ap. I landsmøtesalen ble ­sidevalget gjort til et spørsmål om å redde liv.

Symbolsak

Valget av kampsak hefter nå ved KrF i tiden som kommer. Og nettopp denne ­saken vil være med å tegne bilde av hva som betyr mest for KrF. For ­mange vil dette bli stående som tidenes symbolsak uten noen form realpolitisk gjennomslag. Samtidig som parti har måttet bruke mye av sin politiske kapital på å få den gjennomført. Selv de som tapte valget på landsmøtet, og som er uenig i valg av kampsak vil kreve gjennomslag i dette spørsmålet.

Hele saken har svekket de to nestlederne betydelig. Deres samarbeid med Høyre gjør at flere i partiet nå stiller spørsmålet om de to i framtiden vil sette KrFs interesser først, eller om de vil være villig til å la Høyres interessers gå foran.

Syversen som redningsmann

Flere observatører har latt seg overraske over at nettopp Hans Olav Syversens navn stadig nevnes av flere på rød side i KrF. Grunnen er ikke at Syversen ikke regnes som dyktig. De aller fleste ser at Syversen er en av KrFs dyktigste politikere og høster tverrpolitisk anseelse. Når noen blir overrasket er det fordi han regnes som «blå». Mange vil mene blåere enn både Ropstad og særlig Bollestad.

Men i den betente og polariserte tilstanden KrF nå befinner seg i, blir det kommende ledervalget i stadig økende grad et spørsmål om tillit og troverdighet. Og om å sette eget parti først.

Blant flere av KrFs røde politikere blir det nå sagt at selv om Syversen er blå, tror de ikke at han ville handlet på en måte som setter Høyres interesser foran KrFs egne.

De tror ikke Syversen ville sluppet Høyre eller Erna Solberg helt inn i strategien om KrFs eget sidevalg, men kjempet med egne argumenter. Og gitt Høyre beskjed om å holde fingrene av fatet.

Syversens formaning 

Hva Syversen ville gjort dersom han hadde vært på Stortinget i høst får ingen vite. Derimot har mange på rød side lagt merke til hans handling fra dirigentbordet på landsmøtet rett før blå seier ble offentliggjort.

Han valgte å formane de som vant til å la være å juble på bekostning av det tapende laget. Denne gesten viser trolig mye av Syversens karakter. Kanskje har denne lille, men symbolsk viktige handlingen gjort at så mange av de røde har økende tillit til nettopp ham.

Hva som skjer med KrF i ukene og månedene som kommer, er det få som tør å spå. Men at det nettopp blir Syversen som blir leder på landsmøtet i april, dersom KrF går inn i regjeringen Solberg, er slett ikke umulig.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 21. november 2018

Foto: Vidar Ruud/ NTB scanpix

Gå til innlegget

Populismens forenklinger

Publisert 27 dager siden - 8027 visninger

Et trekk ved populister er å love enkle løsninger i kompliserte saker. Og deretter skylde på kompleksiteten når man får makt. Slik kan også Kjell Ingolf Ropstads abort-utspill forstås.

Denne uken besøkte den anerkjente populisme- og demokratiforskeren Yascha Mounk Oslo. Den polske professoren holdt foredrag for en fullstappet sal om boka si, som oversatt til Norsk heter Folket versus demokrati. Hans viktigste budskap er at populismen bryter ned demokratiet over hele verden.

Enkle svar blir kompliserte.

Mounk understreket blant annet hvordan populister verden over bruker en teknikk med å love enkle løsninger på kompliserte spørsmål. Når de så kommer til makten, må de moderere seg og unnskylder seg med at de ikke forsto alle detaljene. Derfor blir det vanskeligere å løse sakene på den måten de ble skissert i kampens hete. Men da har allerede den populistiske politikeren vunnet kampen og havnet i posisjon.

Mounks kroneksempel er Trumps hardkjør mot USAs helsereform. Under valgkampen i 2016 lovet han å skrote den amerikanske helsereformen, også kalt Obamacare. Men etter valget uttalte han at «ingen kunne noen sinne vite hvor komplisert helsevesenet er». Endringene han lovet kom ikke.

Mulla Krekar

Fra norsk politikk er et beslektet eksempel Frps løfter om å kaste ut Mulla Krekar. I 2009 skrev Siv Jensen dette om Ap-regjeringen på Facebook: «Regjeringen har gang på gang bevist at de er fullstendig handlingslammet også i denne saken. De verken evner eller makter å gjøre noe som helst med Krekar, til tross for at han er en trussel mot rikets sikkerhet». Til Dagsrevyen sa Jensen samme år: «I aller ytterste konsekvens er jeg villig til å bryte menneskerettighetene for å få Mulla Krekar ut av landet.»

 Men etter at partiet kom i regjering fikk pipa en annen lyd. Dette uttalte daværende justisminister Anders Anundsen til VG: «Jeg er ikke villig til å bryte menneskerettighetene. Enhver regjering må forholde seg til det.» På lik linje med Trump måtte Siv Jensen bite i det sure eplet. Etter fem år i regjering er mullaen fortsatt i Norge. På samme måte som andre regjeringspartier må Frp forholde seg gjeldende lovgivning og internasjonale konvensjoner.

 Også på venstresiden

Det finnes eksempler også på venstresiden. SV var selv med å innføre såkalt «leveraldersjustert pensjon» sist de satt i regjering. Til tross for at SV og deler av fagbevegelsen var kritiske, ble reformen gjennomført av statsminister Jens Stoltenberg med støtte fra LO. De mente levealdersjustering var nødvendig for å få en bærekraftig pensjonsordning.

 Utenfor regjering sa nylig SVs Audun Lysbakken: «Levealdersjusteringen er alle problemers mor i pensjonssystemet». Han vil endre ordningen, men sier hverken hvor pengene skal komme fra, eller hvor han skal få støtte. Lite tyder på at SV har noen mulighet til å gjennomføre dette, eller at de kommer til å sette det høyt på sin prioriteringsliste ved en eventuell regjeringsdannelse.

 Vagt løfte

De siste ukene har vi sett KrFs kronprins, Kjell Ingolf Ropstad, skli inn i dette populistiske mønsteret.

 To uker før KrFs sidevalg snekret Ropstad, etter forespørsel fra Høyres informasjonssjef, sammen et medieutspill om abort. KrF-leder Knut Arild Hareide ble ikke informert før utspillet var et faktum.

Ropstad utfordret både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om viljen til å endre paragraf 2c i abortloven, om alvorlig syke barn og å si nei til tvillingabort. Ikke overraskende sa Støre nei. Solberg sa seg derimot raskt villig til å diskutere disse spørsmålene.

 Etter dette vage løftet fra Solberg, ble saken brukt fra Ropstads side for alt det var verdt inn i debatten om KrFs sidevalg.

 «Historisk mulighet». 

Gjennom flere fylkesårsmøter og selve landsmøtet la Ropstad sterk vekt på at dette var «en historisk mulighet» for å sikre menneskeverdet og motarbeide sorteringssamfunnet. Det samme gjorde flere andre på Ropstads side. En av dem var landsmøtedelegat Ragnhild Helene Aadland Høen. Hun sitter i styret til organisasjonen Menneskeverd, som kom på banen før Ropstad selv. I et følelsesladet innlegg sa hun: «I vårt parti er en ting hellig: Livet. I denne skjebnetime for Norge, og for menneskeverdet kan vi ikke svikte».

 Både hun og Ropstad gjorde dermed retningsvalget mellom Høyre og Ap til et spørsmål om å redde liv. De argumenterte ikke med at dette ville gi holdningsendringer over tid i Norge, slik denne saken fremstår i ettertid.

 Bondeviks erfaringer

Interessant nok var bakteppet at Ropstad visste at KrFs statsminister Kjell Magne Bondevik og KrF-statsråd Solveig Solli hadde brukt store krefter på å endre denne paragrafen da de tidligere satt i regjering. Slik omtalte Bondevik dette selv til VG på KrFs landsmøte: «Det viste seg veldig vanskelig juridisk og etisk å få til. I tillegg sonderte vi i Stortinget om det var mulig å få flertall for noen endringer. Av de to grunnene ble det lagt bort».

 Ropstad visste også at det hverken i Frp, Høyre eller Venstre er enighet om denne saken. Venstre-leder Trine Skei Grande sa tydelig nei – det samme sa flere representanter i Frp. Partiet har i alle år hatt tradisjon for å fristille sine representanter i samvittighetsspørsmål. Det har også Høyre hatt. Slik fristilling i samvittighetsspørsmål har alltid vært støttet av KrF. Dette kom ikke minst til syne i debatten om reservasjonsrett for leger, som rullet i 2013.

 Likevel var det få forbehold i Ropstads argumentasjon før KrFs veivalg. Hans uttalelser var enkle og utvetydige.

 Endret holdning

Det er først i god tid etter blå seier på landsmøtet at Ropstad har endret sine forventinger. Mens han to dager etter landsmøtet uttalte at dersom KrF får gjennomslag for å endre abortloven, forventer han at flere får nei til å ta abort. Men det gikk ikke mer enn halvannen uke før han hadde endret holdning. Nå forventer han at ny lovgivning vil gi «holdningsendringer over tid».

 Blant Ropstads tilhengere i KrF vil mange mene at han har stått rank og oppreist i en tøff tid. Det er garantert en bit av bildet som vil bli tegnet av Ropstads abort-manøver høsten 2018. Samtidig vil de som tapte kampen om regjeringsvalg oppleve hans plutselig abort-vending sammen med Erna Solberg som en rå forenkling av en kompleks problemstilling, som ikke står seg i ettertid.

 Om Ropstad er populist eller ikke vil tiden vise. Men dersom han fortsetter med enkle løfter som ikke lar seg innfri, vil trolig flere legge merke til det. Da er det ikke gitt at Ropstad blir lenge i KrF-toppen.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis lørdag 17 november. 

Illustrasjon: Øivind Hovland

Gå til innlegget

På lag med Sylvi

Publisert rundt 2 måneder siden - 8159 visninger

KrFs sidevalg synes å handle om Erna og Jonas. Men for en stor del av KrF og partiets nåværende og potensielle velgere, handler valget også om Frp og Sylvi.

Denne helgen skal flere av de store fylkeslagene til KrF velge utsendinger til landsmøtet 2. november. Spenningen er stor. Særlig knyttet til spørsmålet om flertallet i de «blå» fylkene som Agder og Hordaland kommer til å overkjøre sine «røde» mindretall. Det kan komme til skje, og det kan få fatale følger for samholdet i partiet på sikt.

Det som preger innspurten for de «blå» i KrF er å peke på Erna Solbergs popularitet og hennes personlige åpning for å endre abortloven. Det er ikke uten grunn at KrFs høyreside fokuserer så mye på statsministeren. Erna Solberg er en populær og dyktig statsminister. Hun fremstår i mange sammenhenger som en landsmoder. Mange synes det vil være dramatisk å felle 
henne.

Ja til Sylvi

Men det er også en annen grunn til at Solberg løftes fram i kampen om sidevalg. Det er også for å fjerne oppmerksomheten fra det faktum at et ja til Erna Solbergs regjering også er et ja til å være på lag med Frp. Det er et ja til å være på samme lag som Frps populistiske fløy, ledet av Sylvi Listhaug.

Mange i KrF trakk et lettelsens sukk da Listhaug var ute av ­regjeringskontorene. De trodde at dette ville lette partiets vei inn i regjering med Høyre og Frp. Men det tok ikke lang tid før hun var tilbake som nestleder for partiet. Alt tyder på at hun vil bli valgt som permanent nestleder i Frp på vårens landsmøte og dermed er Frps kronprinsesse. Dersom hun overtar som leder i løpet av få år, vil det være umulig å nekte henne en plass i en høyreorientert regjering.

Elsket og fryktet

Om Sylvi Listhaug kan det sies mye. Hun er elsket av sine fans og fryktet av sine motstandere. Og både hun og Frp er mislikt av en stor majoritet av både Venstres og KrFs velgere. Rett før stortingsvalget i fjor var det mellom 70 og 80 prosent i begge disse partiene som ikke kunne tenke seg at partiet deres skulle sitte i regjering med Frp. Mange av disse har særlig sterke antipatier mot Listhaug, selv om det også finnes en del i KrF som liker henne.

Kanskje er det heller ikke så rart at mange misliker henne, etter hennes mange utspill mot både KrFs og Venstres politikere og partienes politikk. Etter Listhaugs bokutgivelse unnskyldte hun sin uttalelse om at Hareide «sleiket imamer opp etter ryggen». Samtidig tyder alt på at hun står ved resten av kritikken mot KrF. Blant annet har hun uttalt at KrF er «et parti totalt uten ryggrad, uten styring og uten noen vei videre».

Halvhjertet

Dermed framstår det som svært halvhjertet når hun likevel ønsker KrF velkommen inn det borgerlige samarbeidet. I boka går hun blant annet til angrep på de to nestlederne som ønsker å samarbeide med Høyre og Frp: Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad. Hun mener deres flyktningutspill viser at de ikke er opptatt av å verne den kristne kulturarven.

I forbindelse med boka har hun dessuten denne hilsenen til KrFs blå side: Dersom KrF kommer inn i regjering vil det bli «harde forhandlinger». Til Bollestad hadde hun allerede kommet med en kraftig hilsen før boka kom. Bollestad hadde bedt Listhaug om å dempe retorikken. Svaret fra Listhaug var et tydelig nei.

Krevende valg

Når mange KrF-fylkeslag denne helgen står foran et krevende valg, har ikke Listhaug bidratt til å lette oppgaven for dem som ønsker samarbeid med hennes parti. Mye tyder på at de som nettopp ønsker å gå inn i Solbergs regjering forsøker å legge Sylvi Listhaugs innflytelse til side, selv om Listhaug selv ikke bidrar til å gjøre dette enkelt.

Men det er ikke like sikkert alle velgerne er like velvillig til å støtte et lite KrF som velger å gi økt legitimitet til Frp og dermed også Sylvi Listhaug. Noen vil følge partiet uansett hvilken vei KrF velger. Andre vil falle fra dersom KrF blir et rent borgerlig parti med en base på sør- og vestlandet, med uttalt vilje til å overkjøre sine mer sentrum-venstre-orienterte velgere.

Men kanskje vil KrF få nye velgere dersom de velger å ta steget ut og sitte i regjering med et fløyparti på høyresiden. Men for at det skal skje må partiet kjempe mot både Frp og partiet De kristne om velgere på den kristne høyrefløyen.

Da blir det spennende å se hvem denne velgergruppen lytter til: Sylvi Listhaugs beskyldninger om at KrF ikke tar det kristne verdigrunnlaget på alvor, eller KrF selv som kjemper for en mer liberal asyl- og flyktningpolitikk. Svaret er ikke gitt.



Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 26. oktober 2018

Foto: Foto:Terje Bendiksby/NTB scanpix

Gå til innlegget

Høyres maktdemonstrasjon

Publisert rundt 2 måneder siden - 8811 visninger

Høyres press mot KrF er så tungt at det bidrar til å polarisere og splitte partiet. Dersom KrF velger borgerlig side kan fortellingen bli at Erna ­bidro til Hareides fall og presset KrF på plass.

Det er sjelden vi ser at et stort parti blander seg så kraftig inn i retningsvalget til et annet. Etter at Knut Arild Hareide anbefalte partiet å samarbeide med Sp og Ap, har Høyre vært ute med sine aller tyngste profiler. Dette har skjedd mens Frp, Venstre, Sp og Ap for det meste har holdt fingrene av fatet.

Mange i KrF – både på høyre- og venstresiden er nå med god grunn bekymret for Solbergs aktive rolle. På venstresiden frykter man at presset har effekt, og at delegater blir «skremt på plass». På deler av høyresiden frykter man at presset virker mot sin hensikt: Man er redd for at fortellingen blir at Solberg bidro til at KrF-delegatenes egne valg ble underordnet på landsmøtet. Dersom en slik fortelling skulle bli stående, kan en dyp mistro til Solberg prege deler av KrF fremover.

Oppsiktsvekkende

Det mest oppsiktsvekkende ved Solbergs uttalelser er at hun i realiteten har bedt KrFs eget landsmøte velge henne som statsminister framfor å lytte til sin egen partileders råd. Det er sjelden kost i norsk politikk.

Hennes karakteristikker av Hareide er dessuten uvanlig sterke, til Solberg å være. Ifølge Dagens Næringsliv bruker hun ord som «maktbehov» og «mangel på demokrati».

Så er Solberg heller ikke den eneste i Høyre som har refset Hareide. De mest sentrale Høyre-toppene har vært ute i media: Blant dem er Høyre-nestor Kåre Willoch, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, helseminister Bent Høie og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Solbergs tidligere stabssjef Julie Brodkorb er dessuten en av mange Høyre-folk som har vært ute i sosiale medier med kritikk av Hareide. Det er ikke vanskelig å se at dette til sammen blir kraftig kost.

Forhandler i media

Det siste døgnet har Solberg lagt fra seg vanlig forhandlingspraksis og startet forhandlinger med KrF om abort-saken i media. Ikke på partilederens og partiets oppfordring, men på nestlederens oppfordring. Slik forsøker hun å binde KrFs posisjon, selv om Høyres eget sentralstyre for seks uker siden slo fast at partiet vil beholde dagens abortlov slik den er. Dessuten var det Høyres egen minister som innførte dagens praksis med tvillingabort. Da ba KrF og Sp om en etisk vurdering, men ble nedstemt i Stortinget.

Det florerer ulike teorier på KrFs venstreside om avtalt spill mellom Ropstad og Solberg. Lite tyder på at det stemmer. Men det viser hvor betent situasjonen nå er blitt. Og hvor lav tilliten er blitt mellom fløyene i KrF. Og mellom Solberg og KrFs venstrefløy.

Det som imidlertid er åpenbart er at Solberg verken har forankret abort-utspillet i eget parti eller hos regjeringspartner Venstre. Det tok ikke lang tid før Venstre-leder Trine Skei Grande møtte utspillet med et blankt nei. Det samme gjorde Unge Høyres leder Sandra Bruflot. Til VG uttaler hun at hun er ekstremt skuffet: «Jeg var forberedt på at Høyre kom til å gi mye, men akkurat dette spørsmålet trodde jeg var avklart. Det er ikke Høyres politikk». I samme retning går også reaksjonen fra Unge Venstres leder Sondre Hansmark, som for få uker siden forslo å utvide abortgrensen til uke 24.

Flere høyrefolk har vært ute og erklært at abortloven må ligge fast. En av dem er Heidi Nordby Lunde.

Derfor er det vanskelig å se for seg at Erna klarer å rikke partiet. Høyre har lang tradisjon for å fristille sine egne representanter i slike samvittighetssaker. Dermed krymper sjansene for at Solbergs abort-flørting med KrF kan føre til endringer, selv om Sp skulle gi støtte i Stortinget.

Landsmoder

Svært ofte har Erna Solberg maktet å holde seg unna de råeste maktkampene i norsk politikk. Hun har inntatt en overordnet statsmoder-rolle, noe som har gjort henne svært populær. Nå blir det svært interessant å se om hun beholder denne posisjonen etter de siste dagenes utspill.

«Nå er hanskene av» er Dagens Næringslivs beskrivelse av utspillet hennes. Dette kan gjøre noe med synet på Solberg både i befolkningen og internt i KrF.

Det er dessuten verdt å merke seg at behandlingen av regjeringskollega Venstre, i forbindelse med abort-flørten, blir lagt merke til internt i KrF. For selv om Solberg i denne runden frir til KrF, så vet et lite parti at slik oppførsel i neste runde kan ramme dem selv. En statsminister som totalt overser sin juniorpartner er skummelt for et lite parti.

Erna Solbergs vilje til å bruke rå makt kan dermed bli inntrykket som står igjen. Dette er ikke nytt i politikken, og er heller ikke særegent for Solberg. Men som regel skjer slike maktkamper bak lukkede dører.

Etter avstemningen 

Når dette nå skjer for åpen scene, får vi andre innsyn. De færreste synes rå maktkamper er et vakkert syn. Derfor er det ikke uten grunn at også deler av høyresiden i KrF frykter det som skjer i kjølvannet av Solbergs utspill.

Det som startet som en åpen prosess i KrF, der alle skulle få si sitt, har nå gått over i en annen fase. Hvem som vinner er fortsatt åpent. Men dersom KrF skal klare å stå samlet etter 2. november bør Høyre nå trekke seg tilbake. Ikke minst vil det være klokt i et framtidsperspektiv, dersom de skulle vinne kampen om KrF.



Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 20. oktober 2018

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Gå til innlegget

«Kreativ» strategi

Publisert 2 måneder siden - 5318 visninger

Den Solberg-vennlige fløyen i KrF har skiftet strategi. Vippeposisjonen som ble kritisert da Venstre gikk inn i regjering, blir nå relansert som «en tredje vei». Dette er et kreativt forsøk på å svekke Hareides alternativ.

KrF-leder Knut Arild Hareide kan se seg godt fornøyd med reaksjonene etter at han anbefalte partiet sitt å gå i regjering med Ap og Sp. På kort tid har partiet fått 1.600 nye medlemmer og Hareide kan vise til meningsmålinger på rundt 5-tallet. En slik oppdrift har vært sjelden kost i KrF de siste årene.

Dessuten viser en måling i VG at et flertall ønsker at KrF går i Hareides retning. Flere tidligere og nye medlemmer har flagget at Hareides anbefaling gir dem tro på KrF som prosjekt. KrF-­lederens anbefaling ser ut til å gi partiet vind i seilene. 

Skuffelse

Dette må være overraskende og skuffende, både for KrFs konservative fløy og ­politikere i de tre regjeringspartiene Høyre, Frp og Venstre.

Ikke minst fordi flere av dem har kommet med spådommer om at et valg av Ap som regjeringspartner vil senke KrF ­under sperregrensen. Flere Høyre-­politikere har kommet med sterke advarsler. En av dem er Henrik Aasheim. Torsdag sa han til Dagsavisen at dersom partiet velger Ap, vil «KrF slite med å forklare seg overfor velgerne».

De samme skremslene er kommet fra Dagens redaktør Vebjørn Selbekk. Han hevder at et linjeskifte vil bety «slutten for KrF». Hans budskap gjennom lang tid har vært at KrFs «grasrot» ligger til høyre.

Åpne for Ap

Men det han og flere andre har underslått er at partiet også har vært kraftig tappet for sine mer venstreorienterte velgere. Dette har skjedd i perioder da partiet har hatt forpliktede samarbeid med Høyre og delvis Frp.

LES OGSÅ: KrF-profiler utfordrer med en tredje vei

Som Vårt Land flere ganger har skrevet om, viste den store Medborgerundersøkelsen i regi av Universitetet i Bergen og Rokkansenteret at både Venstres og KrFs velgere, våren 2017, var langt mer åpne for et samarbeid med Ap enn det partiene deres framsto på Stortinget. Velgernes holdning til Frp var dessuten klar: Blant dem som stemte KrF i 2013, oppga 72 prosent at de mislikte Frp. Blant Venstres velgere var motstanden mot Frp høyere.

Venstres lave galluptall tyder på at flere av velgerne som var negative til Frp har lekket til mot venstre. Det kan derimot tyde på at vi ser konturene av en motsatt effekt for KrF. Både innmeldingene og en økning på gallupene tyder på at velgerne liker Hareides samarbeidsstrategi.

Grøvan og Reiten

Oppdriften som KrF nå opplever har åpenbart fått KrFs høyreflanke til å skifte strategi. Både stortings-­representant Hans Fredrik Grøvan og Steinar Reiten har tidligere vært åpne for å gå inn i regjeringen Solberg. Selv om Grøvan uttaler til Vårt Land i dag at han ikke har kommet med en direkte anbefaling om å gå inn i Solberg-regjeringen, har flere av hans utspill gått i den retningen. Til Dagens Næringsliv sa han dette senhøsten 2017: «Dersom Venstre velger å gå inn i regjeringen, oppstår det en ny, politisk situasjon i Stortinget. Da mener jeg at vi i alle fall må ta opp samarbeidsdiskusjonen på nytt».

Også Reiten var positiv til Solberg-regjeringen: Før valget i 2013 skrev han dette på Vårt Lands verdidebatt: «KrF vil ­bidra til at landet får en ny ikke-sosialistisk regjering. Vår klare ambisjon er å bidra i en slik regjering». De to har vært opptatt av at KrF skal ha en hånd med på rattet i styringen av Norge.

LES OGSÅ: KrF-Grøvan sier han hele tiden har ønsket vippeposisjon

Men etter venstreside-brisen som har blåst over KrF de siste ukene, mener de ikke lenger at det er viktig å ha «en hånd med på rattet». Nå er Grøvan blitt bekymret for at sentrum skal bli «utradert i norsk politikk», skal vi tro hans uttalelser til ABC-nyheter.

Derfor har de to relansert sentrumsposisjonen i både VG og NRK som «en tredje vei» for KrF. I dag gjentar de det i Vårt Land. En posisjon som ikke kan forstås på annen måte enn et ønske om tre nye år som støttepartier for Erna Solbergs regjering.

Frykter gjennomslag

Men hva er grunnen til denne snuoperasjonen? Det kan ikke forstås på noen annen måte enn at deler av KrFs høyrefløy nå for frykter at Hareide skal få gjennomslag. De har begynt å tvile på at de får flertall for et borgerlig samarbeid som inkluderer Frp. Nå bedriver de skadereduksjon: De prøver å svekke Hareides alternativ.

Det er heller ikke umulig at de frykter hva som vil skje dersom et knapt flertall sier ja til borgerlig samarbeid. Selv om Hareide selv ikke vil innrømme at han har lagt et ultimatum på bordet, så har han i praksis gjort det. Det vil være umulig for Hareide å gå inn i regjeringen Solberg nå. Som partileder har han klippet båndene til både Høyre og Frp.

Dersom Hareide skulle tape regjerings-avstemningen i KrF – og gå av – vil en ny partileder stå igjen med et ribbet parti uten entusiasme. Det er mulig Grøvan og Reiten håper at Hareide kan leve med en sentrumsposisjon. Kanskje kan det hende de også forregner seg.

«Tredje vei» 

Det er mulig ­relanseringen av sentrum kan få en viss oppslutning, og at noen håper det vil samle partiet.

Men Grøvans og Reitens «tredje vei» er velprøvd for KrF. Aller mest har den gitt partiet juling på meningsmålingene. Dessuten løser den ikke det mange anser som KrFs største utfordring: Skal KrF nok en gang gå til valg om tre år med Erna Solberg og Frp som et halvhjertet regjerings-alternativ? Trolig skaper Reiten og ­Grøvans kreative løsning flere spørsmål og problemer enn det løser.

LES OGSÅ: Fedrene var med på å starte partiet – nå gir de Hareide ros

Foto: Ole Martin Wold/Scanpix

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77065 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43329 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34753 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27724 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22392 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22113 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20003 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19017 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 1 time siden / 21 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 1 time siden / 27 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 181 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 117 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 109 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 130 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 173 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 355 visninger
Les flere

Siste innlegg

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 1 time siden / 21 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 1 time siden / 27 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 1 time siden / 46 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 10 timer siden / 157 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 10 timer siden / 75 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 10 timer siden / 240 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 10 timer siden / 90 visninger
Verdidebatt strupes?
av
Herdis Alfredsen
rundt 10 timer siden / 164 visninger
En beklagelig avgjørelse.
av
Christian Jebsen
rundt 10 timer siden / 128 visninger
Uenighetskultur
av
Erling Rimehaug
rundt 11 timer siden / 184 visninger
Les flere