Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Det vanskelige valget

Publisert 7 dager siden - 1748 visninger

Det finnes knapt abortmotstandere som sier konsekvent nei til abort. Dermed er det alltid noen som må ta ­avgjørelsen.

«Noen ganger stiller livet oss i situa­sjoner der vi må velge mellom to onder. I slike uløselige dilemmaer må man for­søke å velge det minste.» Sitatet er hentet fra en pressemelding sendt ut av biskop Bernt Eidsvig i Oslo ­katolske bispedømme. Året er 2009 og biskopen tok til mot­mæle da den katolske kirke 
i Brasil ekskommuniserte to ­leger og en fortvilet mor for å ha ­bidratt til abort på en ni år gammel jente. Hun var blitt voldtatt av sin egen stefar og ventet tvillinger.

Eidsvig skrev blant annet at kirken «først og fremst må se sitt ansvar for den voldtatte piken og hennes fortvilte mor, som trengte trøst og lindring». Hans etiske vurdering sto dermed i motsetning til den brasilianske erkebiskopen som la størst vekt på de ufødte tvillingenes rett til liv. Ifølge Eidsvig ble voldtektsmannen derimot ikke ekskommunisert fra den katolske kirken.

Dilemma 

Hvorfor er den ­katolske Oslo-biskopens uttalelser interessante åtte år senere? Grunnen er at Eidsvig på en god måte synliggjør de etiske dilemmaer som møter alle oss som er prinsipielt mot abort. Det finnes ingen enkle svar.

I Norge finnes det knapt en abortmotstander som er ­totalt mot å tillate abortinngrep i ­enkelte situasjoner. Blant de mest restriktive mener flere at man bør åpne for abort hvis mors fysiske står liv står i fare. Andre mener psykisk lidelse også kan være en slik grunn, mens atter andre peker på incest og voldtekt som gyldige abortgrunner.

Felles for alle disse relativt ­restriktive abortmodellene, er at en person eller innstans må ta valget når spørsmål om abort dukker opp. Uansett hvor streng abortlov et land har, vil det ­dukke opp tilfeller der menneskelig skjønn må benyttes og etiske vurderinger må tas. Dermed blir det store spørsmålet hvem som skal ta dette vanskelige valget.

Sårbare kvinner 

Denne problem­stillingen var på agendaen da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land forrige tirsdag og ­utfordret KrF til å kjempe for sårbare kvinners rett til abort i land som mottar norsk bistand, og der kvinner tyr til ulovlige aborter. Generalsekretær Anne-Marie Helland viste til at hver time dør seks kvinner etter illegale aborter.

Torsdag støttet jeg Helland i en kommentar i Vårt Land, og ­mandag kom Espen Ottosen 
og Ragnhild Aadland Høen med motinnlegg. De to ­avviser at det er mulig å benytte en konsekvens­etisk tenkning i spørsmål om liv og død. Videre 
mener de at de mest ekstreme tilfellene, hvis for eksempel småjenter er voldtatt, ikke kan brukes for å annullere fosterets menneskeverd.

Dessuten antyder de at en ­konsekvensetisk veiing av ­onder mot hverandre — i abort­debatten — ikke er like legitim som plikt­etikken. De anser det satt på spissen som en forvrengt sekularisme med påfølgende pragmatisk syn på menneskeverdet.

Respekt for liv

Dette siste er en kjent strategi fra flere konservative miljøer. Både innenfor kristendommen og islam: Det å klistre «tidsånd» og «sekularisme» på andres etiske vurderinger er trinn en for å avskrive andre deres holdninger. Vi ser det blant annet i USA der debatten om eksommunisering av flere katolske kvinner har pågått.

På den andre siden er det overraskende at hverken Høen og Ottosen besvarer et av de mest sentrale spørsmålene i en etisk krevende debatt: Hvem er bedre skikket enn den gravide kvinnen til å ta den endelige avgjørelsen?

I store deler av Afrika har man fortsatt strenge abortlover. ­Mange steder bestemmer stort sett menn: gjennom landsbyråd, klaner eller ved at ulike religiøse ledere både innenfor Islam og kristendommen har makt. Hva gjør at Ottosen og Høen mener disse mennene er bedre skikket til å ta valget enn kvinnen selv?

Mange døde

I 2008 døde 29.000 kvinner av abort­relaterte skader. Mange overlever også, men fikk store skader og funksjonshemninger. Hvis vi skal følge Ottosen og Høens retorikk bidrar deres argumentasjon til å annullere disse kvinnenes ­menneskeverd.

Vi vet dessuten fra omfattende statistikk, blant annet fra FN, at aborttall i praksis ikke går opp ved å legalisere abort. Vi så det blant annet etter innføring av den norske abortloven på slutten av 1970-tallet.

Den aller viktigste grunnen har jeg fra flere av dem som har jobbet med rådgivning for å gi et alternativt til abort. De ­mener kvinnen selv er fosterets aller beste advokat. Det er hun som bærer fosteret i seg.

Dyp respekt

Når debatten ­ruller videre bør Ottosen og 
Høen legge seg dette på minnet: Det er fullt mulig å ha den ­dypeste respekten for liv og ­menneskeverd og samtidig mene at kvinnen er den som må ha det siste ordet.

Gå til innlegget

Abortkampens etikk

Publisert 15 dager siden - 2883 visninger

KrF kan være prinsipielt mot abort, men samtidig jobbe internasjonalt for en lovgivning som sikrer kvinnens eget valg.

I går gikk generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp Anne Marie Helland ut i Vårt Land og refset KrF for feighet i partiets abortpolitikk – knyttet til norsk bistand. Hun sier blant annet: «Å tro at et forbud bidrar til at aborter ikke skjer, er kunnskapsløst, og holdningen tar flere menneskeliv».

Helland setter dermed ny fart på en av de mest krevende og potensielt splittende debatter i KrFs historie. Gjennom mange tiår har KrFs identitet vært intimt knyttet til kampen mot abortloven på 70-tallet. En kamp partiet tapte, men som likevel har preget partiet fundamentalt.

Utenfor regjering

Så sterkt preget abortkampen partiet at de valgte å stå utenfor Willoch-regjeringen i 1981. Årsaken var at partiet ikke ville administrere en abortlov de var imot. To år senere, etter landsmøtet i Tønsberg i 1983, valgte de likevel å tre inn i regjeringen. Partiet erkjente at abortkampen var tapt og at KrF ikke kunne stå utenfor regjeringen i all fremtid hvis de ville ha gjennomslag i andre saker. Men de interne protestene var betydelige.

Abortdebatten førte dessuten til at KrF mistet et av sine aller største politiske talenter. På slutten av 80-tallet tok tidligere KrFU-leder og sentralstyremedlem Kristin Aase til orde for at partiet måtte si ja til selvbestemt abort og heller jobbe aktivt for å få aborttallene ned. Denne holdningen gjorde at hun ble ekskludert fra sentrale verv. I hennes kjølvann forsvant mange av partiets unge og nytenkende talenter. Både samtidig som henne, men også i årene som fulgte. Aase-saken ble for mange unge KrFere stående som bevis på partiets trange grenser i etiske spørsmål og lave takhøyde for ungdom som tenkte etikk på andre måter.

Pliktetikk

Spriket i den etiske tenkningen i KrF illustrerer godt hvordan kristne miljøer i både Norge, USA og andre vestlige land har blitt dratt mellom ulike etiske tradisjoner. Den ene tradisjonen som har stått sterkest i KrF, var også den som har preget den kristenkonservative abortdebatten i USA: Pliktetikken. En slik tenkning tar utgangspunktet i at det er galt å ta liv og at lovgivingen derfor må forby abort.

I USA har abortdebatten vært mer polarisert og høyrøstet enn her. Årets valgkamp har bevist hvor sterkt pliktetikken fortsatt står i det kristne USA: Mange kristne har vært villig til å svelge unna Trumps griseprat, hans kvinnefiendtlige og krenkende uttalelser og hans mangel på en helhetlig politikk for å få en strengere abortpraksis. I Norge var Børre Knudsen den fremste talsmann for en slik tenkning.

Konsekvensetikk

På den andre siden av den kristne abortdebatten står de som legger den avgjørende betydningen på konsekvensene, og stiller spørsmålet: Hvordan får vi færrest aborter? Denne tradisjonen står blant annet sterkt blant kristne demokrater i USA og blant mange kristne i Norge.

Når Helland i Kirkens Nødhjelp legger vekt på at seks unge kvinner dør av illegale aborter hver time, og at retten til legale aborter kan redde liv – så står hun med begge bena i den konsekvensetiske tradisjonen. Heller enn å peke på at abort er synd, kaller hun KrF feige: Hun ber Knut Arild Hareide tenke på konsekvensen av en politikk som forbyr abort. Hun viser blant annet til at unge kvinner drikker gift, stikker hull på livmora og dør fordi de ikke ser andre løsninger i en svært vanskelig situasjon.

Anne Marie Hellands konsekvensetiske tenkning er gjennomgående: Hun viser blant annet til den dialogen som skjer når de unge kvinnene blir møtt med respekt og får velge selv: «Da kan vi møte kvinnene og få en samtale med dem. Kanskje vil de likevel velge abort, men det kan også godt hende de velger annerledes.»

Hvem skal ta valget?

Dessuten berører KN-leder Helland det ømme punktet som mange innenfor den pliktetiske tradisjonen i liten grad makter å svare på: Hvem andre enn kvinnen selv skal ta det endelige valget?

Det finnes knapt den person i KrF som vil tilbake til en lov der abort er konsekvent forbudt. Abortnemndene er det heller ingen som ønsker seg.

Like legal måte. At Helland går hardt ut mot KrF kjennes garantert krevende for Knut Arild Hareide. Men hvis KrF virkelig ønsker å være et parti med morgendagens løsninger for en bred gruppe etisk orienterte mennesker – bør de ta inn over seg dette: Det kan det være dumt å overlate abortdebatten til de som kun benytter seg av plikt-etikk. KrF bør tenke gjennom om konsekvensetikken er en like legal og fruktbar måte for partiet å debattere abort.


Gå til innlegget

Hareides tvetydighet

Publisert 28 dager siden - 996 visninger

Hva gjør KrF hvis Høyre sier nei til en sentrum-­Høyre-regjering? Det er ikke lett å spå.

 

Det siste året har det vært knyttet stor spenning til hvilken vei KrF vil samarbeide etter valget 2017. På senhøsten kom det mange opplevde som en fasit: KrFs landsstyremøte pekte på Erna Solberg som statsminister og Høyre som foretrukket samarbeidspartner. Vedtaket kom fra et enstemmig landsstyremøte. Dermed skulle alt ligge til rette for at et samlet parti gjør samme vedtak på vårens landsmøte.

 

Bismak for Erna

Selv om KrF-vedtaket peker på Erna Solberg, må ordlyden ha gitt en viss bismak for statsministeren som er arkitekten bak det brede, borgerlige samarbeidet.

For det første lover ikke KrF lenger at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering. For det andre har vedtaket en tydelig sperre mot at KrF kan sitte i regjering med Frp. Dermed er vedtaket betydelig mindre åpent i retning av en borgerlig samling enn for fire år siden. Den gangen slo partiet fast at de ville bidra til dannelsen av en borgerlig regjering, og holdt døra på gløtt for å sitte i regjering med Frp.

Men høstens vedtak framsto heller ikke særlig åpent for et samarbeid med Ap. Under møtet fikk KrF-lederen direkte spørsmål om hva som ville skje dersom Høyre ikke velger sentrum, men fastholdt sitt ønske om å regjere sammen med Frp. Både Hareide og hans partikollegaer var svært samstemte: Da vil KrF «mest sannsynlig» være et tydelig opposisjonsparti.
Men denne uken tok KrFs samarbeidsdebatt en ny dreining. Hareide gikk ut i VG og krevde tydeligere enn før at Solberg må velge mellom

KrF/Venstre og Frp. VGs kommentator Frithjof Jakobsen skrev dagen etter at Hareide knuser Erna Solbergs drøm om fire nye år basert på borgerlig samarbeid: «Det er over, slutt, dødt og begravet», skrev han. Til Vårt Land sa Hareide samme­ helg at «Høyres regjeringsmodell er død».
Jacobsen viser til at mistillit og avsky mellom Frp og KrF/Venstre preger en ny generasjon. En presis analyse.

 

Åpner for Ap

Det mest oppsiktsvekkende i det omtalte intervjuet­, er at Hareide går så langt i å åpne for at KrF kan bidra til å innsette Ap, eller sitte i regjering med dem. Mens han tidligere uttalte at KrF mest sannsynlig vil gå i opposisjon uten en samarbeidsavtale, legger han nå til: «Eller at det blir en regjering på den andre siden». Han «utelukker» heller ikke at KrF kan sitte i en Ap-ledet regjering.


Dermed blir det umulig å tolke Hareide på noen annen måte enn at han har strammet inn sin samarbeidsvilje mot høyre, og åpnet mer opp mot venstre.

Bakgrunnssamtaler Vårt Land hadde på KrFs Landskonferanse­ forrige helg viste at mange internt­ i KrF deler denne analysen. De mest borgerlige mener Hareide «holdt seg innenfor» vedtaket fra landsstyremøte, men er ikke særlig begeistret for hans siste utspill. De mest radikale KrF-erne var derimot svært fornøyde.

 

Den tøffe høsten

Kanskje er det heller ikke så rart at KrF-lederen­ er mer forbeholden i sin støtte det blåblå prosjektet på nyåret­, enn han var i begynnelsen av november. I mellomtiden har både han og Venstre vært gjennom den tilspissede innspurten i budsjettforhandlingene. Totalt sett var samarbeidet mest preget­ av kriser og dårlig stemning.

Tidligere i høst ble det dess­uten spådd på sentralt Høyre-hold at behandlingen av regjeringens melding om gen- og bioteknologi kunne bli selve merkesaken som ville bevise for KrF at de hører hjemme på høyresiden.

 

Bio-bråk

De siste månedene­ har imidlertid vist at denne spådommen ikke holdt stikk. Høyres programkomité endte med å fjerne partiets tidligere nei til eggdonasjon fra programmet. Forrige helg kvitterte Oslo Høyre med å si ja til eggdonasjon. Nå tyder lite tyder på at KrF vil finne særlig støtte i Høyre i disse spørsmålene.

Det største spørsmålet nå hvordan Erna Solberg vil håndtere­ den nye situasjonen. Lite tyder på at hun vil foretrekke Venstre og KrF som regjeringspartner, og kaste vrak på Frp.

Dermed kan alt skje. For øye­blikket har KrF-lederen både bakdører og vinduer vid åpne. Det kan gi en svært tøff valgkamp for Erna Solberg.

Gå til innlegget

Jakten på nasjonal identitet

Publisert rundt 1 måned siden - 1604 visninger

Globalismens popularitet er på retur. Nå blåser miljøer på både høyre- og venstresiden støv av nasjonalistiske tradisjoner.

 

 

Helt siden 80-tallet har globalismen vært på fremmarsj på bekostning av mer nasjonal orientert tenkning. Globalismen har vært drevet fram av en mangslungen trend, der troen på liberalistisk frihandel og nedbygging av nasjonale stengsler og tollmurer har vært viktige drivkrefter.

Disse trendene har dratt i samme retning som en idealistisk tro på en mer liberal, internasjonal verdensorden: Et globalt samfunn der individet er fritt – og har muligheter uavhengig av bakgrunn. Dessuten: En tro på at internasjonal avhengighet skaper fred, samarbeid og forsoning.

 

Globalisme i praksis

Men som andre ismer og trender, har globalismen i praksis flere slagsider. Den har ført med seg utviklingstrekk som har skapt sterk motstand: Vanlige arbeidsfolk har mistet rettigheter og fotfeste, og de lokale demokratiene er blitt tappet for reell makt. Dette ser vi særlig i USA. Brexit og valget av Trump er blant de mest omtalte motreaksjonene på globaliserte samfunn.

På idénivå er ropet om nasjonal identitet en annen reaksjon. Det samme gjelder framveksten av høyreekstreme miljøer i vår del av verden. Det siste er koblet opp mot en bredere strømning av innvandringskritiske holdninger generelt, og muslim­kritiske holdninger spesielt. Bildet er imidlertid komplisert og broket. Ulike miljøer har skapt ulike mot­reaksjoner.

Ser vi nøye på politiske trender i vårt eget land, ser vi at motkulturene og motkreftene til globalismen alltid har vært til stede. Ikke minst har de vært tydelige i forbindelse med våre to folkeavstemninger om vår tilknytning til EF i 1972 og Ei 1994.

Flere av de små partiene i Norge har vært tydelige i sin kamp mot både EF og den Europeiske Union: Både Sp, SV og KrF. Men synet på globalisme og tilknytning til en europeisk union har også splittet partier som både Ap og Frp. Når det gjelder den delen av nasjonalismen som er kritisk til flyktninger og innvandrere, står Frp i en særstilling. Det siste året har også Sp vært mer uttalt i sin motstand.

 

Nasjonal identitet.

De siste ukene har vi dessuten vært vitne til at debatten om nasjonal identitet for alvor har begynt å innta de to største norske partiene Ap og Høyre.

Rett før jul gikk kulturminister Linda Hofstad Helleland ut med en julehilsen på Facebook, der hun ikledd grønn halling­stakk oppfordret nordmenn til å være stolte av det norske. Dette identifiserte hun blant annet som «Kvikklunsj», «brunost», «dugnad», «grøt», «Ibsen», motstand mot «de som bestemmer» i Oslo og Brüssel, «juleevangeliet», «julegudstjenesten» og «kirkeklokker».

Det tok ikke lang tid før Helle­land fikk svar fra globalistene i egne rekker. Heidi Nordby Lunde var blant dem som reagerte mot Hellelands definisjon av «det norske». Lunde skrev blant annet: «Jeg trodde jeg tilhørte en politisk retning som satte individet i sentrum, ikke et kvikklunsjspisende salmesyngende bunadskledd individ som stort sett kun går i kirken på julaften, men vil at skolen skal tyne ­andres barn dit.»

Til tross for at Høyre trolig har vært det minst nasjonalistiske partiet i Norge, er det lite som tyder på at Hellelands utspill vil bli partiets siste av denne typen i denne omgang. Flere steder i partiet finner vi nettopp debatten om nasjonal identitet.

 

Nasjonale myter.

I går ble Ap for alvor dratt inn i den nye nasjonalisme-debatten. Ifølge Klassekampen slo Ap-nestleder Hadia Tajik fast at hennes parti ikke har noe å tjene på å holde seg unna «det nasjonale». Hun slo derimot et slag for å motarbeide høyrepopulismen ved å kjempe for «inkluderende nasjonale myter». Tajiks utspill kom rett i etterkant av at lederen for det danske sosialdemokratiske partiet, Mette Fredriksen, sa noe av det samme. Hun deltok på et nordisk møte for sosialdemokrater, avholdt i Norge.

Sp er dessuten et parti man ikke kommer unna om man vil forstå norsk nasjonalisme. Partiet har dype røtter i en nasjonal og antiglobal tradisjon.

Kristin Clemet har flere ganger pekt på at Sp er Norges mest nasjonalkonservative parti i dag. Dette førte til en debatt mellom henne og Sps leder Trygve Slagsvold Vedum.

I herværende avis kulminerte denne debatten med uttalelser fra idéhistoriker og ekspert på både liberalisme og norsk ­nasjonalisme. Professor Øystein Sørensen gikk ut og beklaget at nasjonalisme brukes som et skjellsord, og pekte på at nasjonalisme er en viktig del av Europas politiske historie de siste 200 årene.

Han viser dessuten til at nasjonalismen i lange perioder har vært utelukkende venstreorientert og sterkt knyttet til demokrati og frigjøring av Norge som nasjon.

 

Ny nasjonalismedebatt.

Går vi tilbake til tiden før unionsoppløsningen i 1905, var det borgerskapet og de bemidlede som var unionister. Arbeidere, bønder, småkårsfolk og distriktene var langt mer nasjonalt orientert. Ikke minst spilte partiet Venstre en viktig rolle i norsk nasjonalistisk tenkning.

På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalismen og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa. Kravene om unionsoppløsning kom først og fremst fra intellektuelle og politisk liberale, ofte tilknyttet partiet Venstre og avisen Dagbladet. Den norske nasjonalismen i forkant av unionsoppløsningen var både en politisk og kulturell nasjonalisme.

Flere av de politiske bevegelsene i Norge har altså nasjonalistiske røtter, og mange av de politiske partiene bærer deler av disse tradisjonene i seg. Ingenting tyder på at debatten om nasjonalisme er over i Norge.

Men som alle andre ismer og strømninger finnes det både gode og grumsete sider. Den som vil bidra i en forming av samfunnet bør derfor delta i debatten om nasjonalisme.

 

 

 

Kommentaren ble publisert i Vårt Lands papirutgave torsdag 19. januar. 

Berit Aalborg er politikk- og verdensredaktør i Vårt Land

Gå til innlegget

Nordisk bistand for fall

Publisert rundt 1 måned siden - 457 visninger

Den nordiske bistandsmodellen demonteres. Nå kan Sp, Høyre og Frp svekke norsk bistand ytterligere ved å bruke den som et flyktningpolitisk pressmiddel.

Denne uken skrev Vårt Land at både Frp, Høyre­ og Sp kan komme til å vedta at land som ikke tar imot egne borgere med asylavslag i Norge, kan få kutt i bistanden. Dette skjer samtidig som regjeringspolitikere i Tyskland og Østerrike gir liknende signaler.

Her hjemme møter synspunktene fra Sp og de blåblå sterke reaksjoner. Generalsekretær i Care Norge, Gry Larsen, mener­ det er «prinsipielt farlig» å bruke bistanden som «politisk pressmiddel». Hennes kollega i Kirkens Nødhjelp, Anne Marie Helle­land, mener en slik praksis betyr at de fattige må betale prisen­ for at deres regjeringer ikke følger sine forpliktelser.

Styrke demokrati

Grunnen til at flere reagerer, er at de ferske­ signalene bryter med en lang tradisjon og et grunnleggende prinspipp i den nordiske bistandsmodellen. I verdenssammenheng har de nordiske landene vært pådrivere for en fattigdomsorientert bistand. Flere­ av de nordiske landene har dessuten gått på barrikadene for at internasjonal bistand i minst mulig grad skal skreddersys etter giverlandenes interesser.

I flere mottakerland har nordisk bistand vært brukt til å styrke demokratiet og sivile samfunn, gjennom å støtte ulike­ organisasjoner og institusjoner, slik at samfunn kan bygges nedenfra.

Enkelte steder har norsk ­bistand også vært en indirekte støtte til motstanden mot regimer der menneskerettigheter har stått lavt i kurs. Dermed står ­regjeringspartiene og Sp i fare for å ramme mottakere av norsk bistand som nettopp trenger støtte for å stå opp mot egne regimer.

Når flere reagerer på programforslaget fra de tre partiene, handler det ikke bare om dette enkeltforslaget. De siste årene har vi sett en serie av forslag og vedtak som samlet sett svekker den nordiske bistandsmodellen, slik vi kjenner den.

Norsk bistand til Norge

En av de alvorligste svekkelsene handler om at en stadig større andel bistand brukes til tiltak i Norge og Norden. Høsten 2015 foreslo den blåblå regjeringen å bruke så mye som 20 prosent av norsk ­bistand til flyktningutgifter i Norge. Etter tøffe forhandlinger med Venstre og KrF ble denne overføringen til eget land redusert til 10,8 prosent. Likevel plasserte dette Norge over gjennomsnittet av samtlige OECD-land, når det gjelder å bruke utviklingsmidler i eget land.

Dessverre er vårt naboland Sverige blitt en versting. I 2015 brukte de 33,8 prosent av sine bistandsmidler i eget land. Samme­ år avslørte den svenske avisen Dagens Nyheter at finans­departementet hadde bedt om en utredning for å se på konsekvensene av å øke denne andelen til 60 prosent.

Argumentet for å bruke ­bistandsmidlene i Norge og Norden, er at hjelpen uansett går til mennesker fra land vi gir bistand til. Men det sørgelige resultatet er at en større andel av de fattige som blir igjen i egne land får mindre bistand, og lever i større fattigdom. I neste runde kan dette sende flere mennesker på flukt.

Blåblå drøm

Det er ikke tilfeldig at demonteringen av ­bistanden har skutt fart i de blå partienes regjeringstid. Dette skjer til tross for at det er sosial­demokratene i Sverige som har stått for store overføringer av bistanden til eget land. Bakteppet i Norge er at Høyre og Frp lenge har ønsket å spisse norsk bistand til færre land og kutte små og langsiktige prosjekter. Det har ført til at regjeringen i flere runder har forsøkt å kutte kraftig i støtten til såkalt sivilsamfunn: Prosjekter som har som mål å styrke demokrati og ideell sektor i sør. Høyre og utenriksminister Børge Brende­ ønsker dessuten å kutte i den langsiktige bistanden for å gi mer penger til akutte behov.

Det skumle med en slik strategi er at når den fattigdomsrettede og langsiktige bistanden forsvinner, vil behovet for mer akutt nødhjelp øke ytterligere.

Internasjonal oppsikt

Den nye trenden i nordisk bistand har skapt internasjonal oppsikt. I forkant av de norske budsjettforhandlingene høsten 2015, kom økonomiprofessor og utviklingsforsker Jeffrey Sachs, ved Columbia University, med en bønn til de nordiske regjeringene. Han ba dem stå fast ved sitt inter­nasjonale lederskap og beholde den nordiske ­modellen. I sin kronikk i Dagens Næringsliv skrev han at den nordiske ­bistandsmodellen fungerer. Han viste blant annet til at denne formen for bistand har bidratt til kontroll med malaria, aids, mødredødelighet og andre tilstander som rammer ved ekstrem fattigdom. Han mener dessuten at den klassiske bistanden, som de nordiske landene har gått i spissen for, har bidratt til å løfte produktiviteten i jordbruk, spre teknologi og fjerne­ den verste fattigdoms­fellen i Afrika og Asia.

Sachs mente videre at Norden har bidratt til «å overbevise verden om at det virkelig finnes en sti mellom den vulgære ulikheten i amerikansk kapitalisme og den feilslåtte planøkonomien til så mange stagnerende økonomier».

Samme høsten kom også FNs daværende generalsekretær ­Ban Ki-Moon med en liknende advarsel. Han skrev blant annet: «En reduksjon i utviklingsbistand for å finansiere kostnadene av flyktningstrømmen vil føre til en ond sirkel. Det vil være skadelig for helse, ­utdanning og muligheter til et bedre liv i hjemområdene for millioner av sårbare mennesker over hele verden».

Nordens rolle. Til tross for både advarsler og motstemmer, er den nordiske bistandsmodellen svekket. Det triste er at det nå kan være flertall for å svekke den ytterligere.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
3 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
8 minutter siden / 6372 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6372 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
13 minutter siden / 6372 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1298 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6372 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere