Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

En konge til Ingrid Alexandra

Publisert rundt 6 timer siden - 448 visninger

Sonja er dronning. Mette-Marit er kronprinsesse. Når Ingrid Alexandra blir monark bør en ektemann kunne bli konge, og plasseres under henne i hierarkiet.

Tirsdag ble Prins Henrik av Danmark begravet. Gjennom sitt lange samliv med dronning Margrethe av Danmark, ytret han flere ganger ønske om å bli konge. Han ble etter hvert opphøyet til prinsgemal. Men konge ble han aldri. Selv i det likestilte Danmark.

«Kongen trumfer dronningen»

Kvinner som er gift med konger blir dronninger. Paradoksalt nok er forskjellsbehandlingen av de mannlige monark-ektefellene begrunnet i en gammel og dypt kvinnediskriminerende holdning.

I vår kollektive bevissthet står kongen over dronningen. Gitt en slik tenking kan ikke en kvinnelig monark være gift med en konge, for da vil han være henne overlegen. Holdningen er like gammel som kortstokkens logikk: «Kongen trumfer dronningen», mens «dronningen trumfer prinsen». Derfor må en kvinnelig monark ta til takke med en prins.

Foreldet tenkning

Det pussige er at dette kulturelle etterslepet fortsatt eksisterer i Norge, i et land der de tre mektigste politikerne er kvinner: Statsminister, finansminister og utenriksminister.

Av erfaring vet vi godt at kvinner er skikket både som nasjonens ledere, samlingspunkter og nasjonale symboler. Først hadde vi Gro, så fikk vi Erna. Disse mektige og suverene kvinnene er blant de viktigste lederne i vår tid.

En kvinnelig monark vil kunne innta den samme rollen, uten å bli overskygget av sin mann, selv om han skulle bli konge.

Derfor er det også på tide at vi kvitter oss med avdankede symboler som ikke lenger passer til en moderne virkelighet: Dronningen kan stå øverst selv om hun er gift med en konge. Den eneste negative konsekvensen for folket er at vi må fornye våre gamle kortstokker.

Gammeldags grunnlov

Men for å få dette til må vi trolig også tilpasse Grunnloven den moderne tid. Riktignok ble den endret i 1990, slik at arveretten til kronen ble gitt til den førstefødte, uansett kjønn. Den gangen var det allerede bestemt at kronprins Haakon skulle overta tronen i Norge, og få tenkte mange tiår fram i tid. Derfor tenkte ingen på tittelen til en kommende ektefelle dersom Haakons førstefødte ble en jente.

Når det gjelder monarkens ektefelle har vi derfor en utdatert grunnlov. Ifølge Carl-Erik Grimstad, tidligere soussjef på slottet, er Norges Grunnlov svært konservativ.

Hvis vi ikke endrer Grunnloven er det hverken gitt at Ingrid Alexandras eventuelle mann blir konge, ei heller prins.

«Dronningens ektemann»

Grimstad viser til Norges fremste ekspert på statsforvaltningsrett, Arne Fliflet. Han konkluderer nemlig med at en kvinnelig monarks mann ikke kan bli konge, og kanskje heller ikke prins. Hvilken tittel han skal ha framstår høyst usikkert. Hans formelle status blir kanskje «dronningens ektemann».

Riktignok står det i Grunnloven at det er kongen, eller dronningen, som har rett til å gi titler. VG skrev for noen år siden at en dronning dermed i prinsippet kan gi sin eventuelle ektemann tittelen «konge». Men som Grimstad påpeker: Det vil trolig kreve en grunnlovsendring. I alle fall en politisk behandling.

Diskutert siden 1500

Diskusjonen om tittelen til dronningens ektefelle er ikke ny av dato. Ifølge Grimstad går den tilbake til 1500 tallet.

Det mest omtalte eksempelet er det om Dronning Victoria av Storbritannia, som regjerte fra 1837 til 1901. Hun kjempet lenge for å skaffe sin mann, tyske prins Albert, en kongetittel som «King Consort», altså kongegemal. Han fikk tittelen «Prince Consort» rett før han døde. Dette skapte tradisjon, og Elizabeths mann Prins Philip fikk samme tittel.

Ingrid Alexandra

Nå har hverken ektefellene til Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg fått titler. Men den livslange rollen til en monark og hennes familie er spesiell og unik. Å være en del av et kongehus er å leve et helt liv i offentligheten. Så lenge vi velger å holde oss med et kongehus bør vi sikre at rollene deres i størst mulig grad er tilpasset det likestilte og moderne samfunnet vi lever i.

I god tid før Ingrid Alexandras valg av partner blir aktuelt, bør Stortinget derfor endre Grunnloven, for å sikre at en endring ikke kobles direkte til den første personen som skal bekle rollen, og dermed blir en belastning.

Stortinget bør starte arbeidet med å endre Grunnloven allerede nå. Et kongehus med en rangorden der likestillingen er gått ut på dato, vil ikke passe inn i det likestilte Norge.


Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 22. Februar 2018

Gå til innlegget

Etter fallet kommer hevnen

Publisert 5 dager siden - 32783 visninger

Deler av Giske-fløyen er ute etter Hadia Tajik. En effektiv måte å undergrave fornyelse på, som bare ­Jonas Gahr Støre kan stoppe. Om han vil.

De siste ukene har ­Hadia Tajik fått kritikk fra ­deler av Arbeider­partiet. Flere av Trond Giskes tilhengere beskylder ­henne for «illojalitet». De ­mener hun bør kastes som nestleder på landsmøtet i 2019.

«Illojaliteten» består i at hun har lest varselbrev fra kvinner som ble trakassert av Trond Giske på et internt sentral­styremøte. Dessuten irriterer de seg over hennes Facebook-post der hun skriver at «varslene er rystende lesning, både som menneske, nestleder og jurist». De mener hun kunne spart seg ­påminnelsen om at hun er jurist, siden sakene var av den karakter at de ikke kom til rettssalen, men kun var graverende nok til å velte nestlederen i Norges ­største parti.

Tajik som symbol

 Utenfor partiet framstår Tajik derimot som et viktig symbol for ­mange. Særlig blant kvinner og for Aps mer moderne velgere. Hun er den kvinnelige topp-­politikeren som på tross av ­risiko for bråk, talte en manns­dominert maktkultur imot. ­Mange kvinner vet hvor mye nettopp det ­koster, og opplever at hennes ­styrke ­bidrar til å ­fjerne skammen mange ­kvinner er blitt påført ved ­trakasseringens 
fornedrelse.

Tajiks opptreden fikk flere kvinner til rette ryggen, fordi hun pekte på et bedre alternativ enn skam. Hun viste styrke og handling.

Hyller Giske

Men det ­framstår som om Giskes tilhengere er ­totalt blottet for denne ­forståelsen.

Et eksempel er Ap-traveren Leif Sande, som var blant de ­første som gikk ut mot Tajik. Han anklaget henne for illojal opptreden og mente hennes tid i Ap-ledelsen snart er over.

Derimot hyllet han Trond ­Giske: Mannen som ikke forsto at hans oppførsel gjennom år har krenket flere kvinner. Sande ser også glatt forbi andre svake sider hos Giske. Blant annet at han var general for en mislykket valgkamp og at Giske ved sin oppførsel kompromitterte Aps likestillingsprofil.

Tilgivelse for Giske

Hadde nedrakkingen av Tajik sluttet med utspill fra Sande, hadde det betydd lite. Men hans ­utspill er bare begynnelsen. Heller ikke den mektige leder i Fellesforbundets Jørn Eggum klarte å dy seg fra krass kritikk av henne, samtidig som han hyllet ­Giske: «Med den kunnskapen, de egenskapene og den erfaringen han har, vil han være en viktig mann i stortingsgruppa. Han blir tatt imot med åpen hånd»

Essensen i deres budskap er dette: Det finnes alltid tilgivelse for menn som Giske. Men det ­finnes kun en stram line for ­kvinner som Tajik. En kvinne som ­beveger seg utenfor ­denne smale veien, har ikke partiets tillit.

Den «åpne hånda» fra ­Eggum og deler av fagbevegelsen kan åpenbart ikke en kvinnelig nestleder ta for gitt.

Merkelapper 

Derimot har ­Tajik gjennom år måttet tåle ­urimelige merkelapper. I ­kriker og kroker har Giske-fløyen spredt budskapet om at hun er en «urban elitist». Lite hjelper det at hun både har arbeiderklasse­bakgrunn, og kommer fra en bygd som er så liten at det får Giskes Trondheim til å framstå som en verdensmetropol.

Hennes jurist-utdanning gjør henne til elite, mens Giskes universitetsutdanning aldri blir nevnt med et ord. I Giskefløyen blir det begrunnet med at «han er sånn en folkelig kar».

At Tajik med sitt kjønn ­representerer langt flere enn både ­Giske og Støre, er de ikke nevne­verdig opptatt av. Blant Aps velg­ere er rundt 60 prosent kvinner. Likevel er det 22 år ­siden sist Ap hadde en kvinnelig leder eller statsminister. Slik sett er det et paradoks når partiets godt voksne menn høylydt kritiserer «manglende representasjon», slik Eggum gjorde i Dagbladet, da han slo fast at Aps ledelse ­trenger flere som kan representere «gutta på gulvet».

«Maktkamp». 

Så er det et ­underlig skue at de samme ­miljøene som advarte så sterkt mot å bruke «varslene i en maktkamp», nå bruker behandlingen av de samme sakene til nettopp rå maktkamp.

Så langt har enkeltes ­polariserte oppfatning av ­maktkampen gjort at de har sluttet å lytte til ­legitim kritikk. I Aps Giskefløy tyr nå noen til et gammelt ­populistisk grep: Når kommentatorer, med god grunn, setter spørsmålstegn ved enkelte prosesser, mumles det internt at Ap ikke skal «styres av kommentariatet».

Støre og ukulturen

Nå er det kanskje ikke overraskende at enkelte i Ap er skuffet over ­Giskes fall. Men det store spørsmålet er hvorfor ikke Jonas Gahr Støre har slått ned på den ­ukulturen de ­representerer?

Tajik er ikke bare en av Aps ­desidert klareste hoder. Hun er også blant Aps fornyere, i en tid der Ap sårt trenger nettopp ­fornyelse. Mens deler av det ­tradisjonelle Ap skuer bakover til gammel klassekamp, peker Tajik på løsninger for det nye og sammensatte Norge. Hun er kvinnen som kan få moderne flytvelgere til å vurdere Ap.

Mens Giske har grepet om fagbevegelsen, trår Tajik inn i nye rom. Som muslim er hun for ­eksempel ikke redd for å møte det norske kirke- og kristen­folket på hjemmebane.

Rett side av historien 

Alt dette vet Støre. Attpåtil ønsker han å være på den rette siden av metoo-historien. Likevel har han ikke gått ut og bedt hennes motstandere gi henne arbeidsro.

Støre har nok erfaring med ­politisk press og uro til at han vet at Tajik ikke kan bidra til å løfte partiet dersom hun blir ­undergravd for åpen scene. Dersom Støre stilletiende fortsetter å se på dette, er det partiet som vil stå ribbet tilbake.

Hvis Støre virkelig vil være på rett side av historien, er han ­villig til å legge hodet på ­blokka for den ­moderniseringen Tajik ­representerer. De siste ­månedene har Støre erfart at tydelighet og handling samler partiet. Et parti følger gjerne når en leder viser tydelig vei.

ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Frps liberale motstandere

Publisert 20 dager siden - 1891 visninger

85 prosent av Venstres velgere ­oppga i 2017 at de misliker Frp. Venstre-profil Gro Skartveit er en av dem.

Det er ingen bombe at tidligere Venstre-ordfører Gro Skartveit nå har valgt å melde seg ut av Venstre. Hun har flere ganger sagt til Vårt Land at det vil falle henne svært tungt for brystet dersom Venstre velger å gå i regjering med Frp.

En rekke sentrumspolitikere og velgere opplever det fruktbart å samarbeide med de store partiene slik som Høyre og Ap. Begge de to partiene har relativt store fløyer som ligger nært det politiske sentrum. Men det er krevende for mange av de tradisjonelle sentrumspolitikerne å skulle samarbeidet med et fløyparti som Frp.

Grunnfestet motvilje

Vårt Land skrev i sommer at KrF og Venstres velgere er de som har aller størst motvilje med Frp. Denne motviljen økte i perioden fra 2013 til 2017. Det viste den store Medborgerundersøkelsen i regi av Universitet i Bergen og Rokkansenteret. Og tallene var klare: 85 prosent av Venstres og 72 prosent av KrFs velgere oppga at de misliker Frp. I 2013 var de samme tallene henholdsvis 78 og 64 prosent.

Uro i Venstre

I hele høst var det stor uro i deler av Venstre over en mulig regjeringsdeltagelse sammen med Frp. En stor gruppe av Venstres tillitsvalgte tilhører det som ofte har vært omtalt som «Distrikts-Venstre», ­«Lærer-Venstre» og «Kultur-Venstre». Mange i disse segmentene hadde lovet sine velgere at Venstre ikke skulle i regjering med Frp. Etter valget følte noen av dem seg lurt. De fryktet at partiets sosialliberale sjel skulle bli borte ved et tett regjeringssamarbeid med Frp.

Blant en del velgere er det ikke sikkert at motviljen sitter så dypt. Den kan snu dersom Venstre makter å få til gode løsninger sammen med Frp i regjering. Men for en del av de tillitsvalgte som opplever at Frp er en politisk motstander, kan et slikt skifte sitte lenger inne. Noen av disse har meldt seg ut. Andre kan komme til å følge Skartveit. ­Enten nå eller dersom Frps politikere kommer med utspill de skjemmes over.

Nyanserte

Venstrefolk kjennetegnes ofte ved sitt tvisyn og sansen for politiske og intellektuelle nyanser. Er det noe de misliker, så er det lettvintheter, polarisering og populisme. For mange av dem er det krevende å se at Venstre må stille seg bak en justisminister om omtaler overgripere som «monster». Eller som er kjent for uttalelser som at innvandrere «bæres på gullstol» eller at Knut Arild Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen».

Ifølge Venstres landskontor er det flere som har meldt seg inn i Venstre, enn de som har meldt seg ut. Meningsmålingene viser dessuten at mange av velgerne fortsatt vil gi Trine Skei Grande en sjanse, også sammen med Frp. Om Grande skal lykkes med sitt regjeringsprosjekt, må hun bruke denne sjansen godt. Dersom hun skal makte det, bør Sylvi Listhaug roe ordbruken og bli litt likere Høyre. Det kan bli en krevende jobb.

Gå til innlegget

Når nazistene marsjerer

Publisert 22 dager siden - 3296 visninger

Nazistiske og høyreekstreme grupper vokser i hele Europa. De utfordrer våre liberale verdier ved sin vilje til vold og ønske om destabilisering.

Tirsdag presenterte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sin åpne trusselvurdering for 2018. Både terrortrusselen og høyreekstremisme var sentrale tema.

For første gang var organisasjonen «Den nordiske motstandsbevegelse» eksplisitt nevnt. I Norge har de økt aktiviteten det siste året. NRKs opptelling viser at de har mellom 40 - 50 aktive norske medlemmer.

Det som skremmer mange er deres vilje til å bruke vold for å nå sine mål. Det viser hendelser i flere nordiske land. Også i deres publikasjoner blir det oppfordret til vold. Her er et eksempel fra 2008: «Ingen kan gå med i Motstandsbevegelsen om han ikke kan eller er forberedt å forsvare med vold seg selv, sin organisasjon eller sine kamerater».

Som Vårt Land skrev i fjor er bevegelsen sterkere i Sverige. Den svenske lederen oppfordret da den norske avleggeren til økt synlighet for å oppnå rekruttering.

Det førte trolig til den mye omtalte «nazimarsjen» i Kristiansand i fjor sommer, der rundt 70 norske og svenske nazister deltok.

Nazister 

Etter krigen har vi vært varsomme med å omtale ytterliggående høyrekrefter i Norge for nazister. Men når det gjelder Den nordiske motstandsbevegelse er nazisme et presist og dekkende begrep for å forklare hva de står for. På sine nettsider kan man lese deres nipunktsprogram.

Slik lyder et knippe av deres hovedmål: De vil «repatriere alle som ikke er etnisk nordeuropeere», «ta tilbake makten fra den globale sionistiske eliten som økonomisk og rent militært har okkupert større deler av vår verden», «utenlandsk og innenlandsk media som opptrer folkefiendtlig, skal kunne forbys», samt at de ønsker at «En folkedomstol skal opprettes for å straffeforfølge alvorlige tilfeller av folkeforræderi».

Destabilisere

I flere liberale demokratier sliter vi med hvordan vi skal forholde oss til oppblomstring av ytterliggående og radikaliserte grupper. Det gjelder både islamister og høyreekstreme.

Hvordan vi forvalter vår ytrings- og organisasjonsfrihet er på mange måter testen på om vi lever opp til de liberale og demokratiske verdiene vår nasjoner bygger på.

Men samtidig er våre liberale samfunn også bygget på tillit til at de demokratiske spillereglene respekteres og følges. Her bryter nazistene, så vel som islamistene med våre grunnleggende verdier. De er villig til å ta i bruk makt og vold mot andre individer og samfunnet for å skremme, destabilisere og oppnå økt rekruttering.

Flere demokratiske land strever derfor med å sette et skille mellom det politiske budskapet til radikale grupper som nazister, og deres vilje til vold og voldshandlinger.

Når det gjelder nazister, så vel som islamister, er dette skillet komplisert. Særlig fordi deres politiske budskap omhandler vold.

Vilje til vold 

I november i fjor gikk Finland til det alvorlige skrittet å forby organisasjonen Den Nordiske motstandsbevegelse. Det var første gang en organisasjon har blitt forbudt i landet på 40 år.

Bakgrunnen er at et av medlemmene gikk til angrep på en person som spyttet på en nazimarsj. Vedkommende på ble så alvorlig skadet at han døde like etter. Nazisten ble dømt til to års fengsel for vold.

Liknende debatter vil kunne komme i både Norge, Sverige og Danmark. Det er legitime diskusjoner.

Men det er langt fra sikkert at dette er den riktige veien å gå. Fra andre land i verden vet vi at forbudte organisasjoner, som er gått under jorda, kan få en egen tiltrekningskraft og konspirasjonsteoriene deres kan får økt styrke. Dessuten kan forbud føre til at medlemmene får bekreftet sitt verdensbilde.

PST er inne på dette i sin redegjørelse: «For Den norske motstandbevegelse vil negativ omtale i media og forbud mot markeringer brukes til å styrke det interne samholdet og rekruttere flere til miljøet».

Det er altså grunn til å tro at forbud kan gi motsatt effekt enn ønsket.

Argumenter

I våre liberale demokratier sies det ofte at vi skal møte udemokratiske ideer med argumenter. Når det gjelder de som allerede er aktive nazister er det lite som tyder på at dette vil ha særlig effekt.

Men for våre frie og liberale samfunn er det viktig å diskutere åpent om hvordan vi forholder oss til våre egne voldelige utgrupper. Det er også viktig at vi møter debatten om forbud med fordomsfrihet.

Vi er i en krevende tid, der argumenter ofte synes fattige og der polarisering, frykt og tabloide ord vinner terreng.

Nettopp nå er det viktig at vi holder fast ved et demokratisk og liberalt samfunnssyn, og våre samfunnsbyggende institusjoner. Når disse testes og utfordres av vold og autoritære krefter må stille oss bak dem og vise hvilken kraft og styrke disse verdiene har.

Derimot kan PST og politiet fotfølge nazistene. Og de skal dømmes for vold. For akkurat det skal de vite at vi hverken aksepterer eller tillater.

Gå til innlegget

Metoo styrket Støre internt

Publisert 23 dager siden - 1716 visninger

Etter en famlende start, har Støre nå staket ut en tydelig vei for å gjøre metoo til en politisk kampsak for Ap.

Mandag var Arbeiderpartiet (Ap) samlet til ekstraordinært landsstyremøte for å diskutere partiets metoo-prosess.

Ap-leder Jonas Gahr Støres viktigste jobb var å holde en tale som kan bidra til å samle et slitent og til dels splittet parti. Talen hans var godt gjennomarbeidet. Han maktet å løfte metoo-sakene i partiet over på den politiske arena, ved å peke på at kampen mot trakassering er en av de store likestillingssakene i vår tid. En kamp Støre og Ap vil ta.

Til tross for at sentralstyret nettopp hadde avsatt Giske som sentralstyremedlem, lovet Støre at den avgåtte nestlederen skulle bli tatt godt imot når han er tilbake i Stortinget. Dermed strakk han også ut en hånd til partiets Giske-fløy.

Svekket fløy

Det er ingen tvil om at den såkalte Giske-fløyen er betydelig svekket i Ap. Deres frontfigur, Trond Giske, har hatt et av de største politiske fall i nyere tid. Fra å være en mulig statsministerkandidat har han mistet sine verv og partiet har slått fast at han har trakassert flere kvinner seksuelt.

Denne fraksjonen er også hardt rammet fordi de ikke har hatt et tydelig politisk prosjekt, men har rotert rundt Trond Giskes personlige og politiske agenda. Dermed er det ikke lett for andre å tre inn i en sjefsposisjon. Flere i Ap peker på at Giske-fløyen nå fremstår som rådville.

Styrket Støre

Selv om Jonas Gahr Støre framsto famlende da Giske-saken sprakk i media, har kombinasjonen av Giskes fall og Støres egen håndtering styrket Ap-lederen.

En viktig grunn er at han fremstår som han har fulgt sin egen overbevisning om en grundig behandling av varslene. For mange virker det tillitsvekkende. Dessuten forankret han sin avgjørelse i partiets sentralstyre.

Men den aller viktigste grunnen til at Støre er kommet styrket ut er at da han endelig handlet, virket han sikker og trygg i sin sak. Det gjorde at mange i organisasjonen fikk tillit.

Dessuten fremstår det, i all hovedsak, som at han tok varslene på alvor. Dette inntrykket ble ytterligere forsterket gjennom Støres tale til landsmøtet mandag. Han avsluttet sin tale med en hilsen til varslerne, og mente at de har bidratt til å endre både Ap og Norge.

Giske borte 

Et moment som styrker Støre er at etter Giske falt er det få i Ap som ser andre kandidater som kan samle bedre enn Støre.

Hadia Tajik blir omtalt av flere som en av de smarteste blant Aps lederfigurer. Mange mener hun kan komme til å ta over som Ap-leder en dag. Men få tror hun kan gjør det i de nærmeste par årene. Ikke minst på grunn av hennes rolle i Giske-saken. Dessuten er hun fortsatt ung. Flere ser for seg at hun vil kunne ta over, dersom Støre blir sittende en stund.

Paradoksalt

Alt dette gjør at Jonas Gahr Støre, paradoksalt nok, sitter tryggere etter Giske-saken, enn han gjorde før. Dette til tross for partiets dårlige oppslutning på alle målinger.

Når mange har tillit til at Støre greier å gjenreise Ap, handler det om at de fleste er klar over at både Erna Solberg og Jens Stoltenberg nettopp ble sterke ledere etter svært tøffe perioder. Etter lederkonflikten mellom Stoltenberg og Thorbjørn Jagland, samt dårlige valg på starten av 2000-tallet, reiste han seg og vant flere valg for Ap. Også Erna Solberg har vært i hardt vær. Hun måtte tåle intern strid og dårlige valg. I ettertid har hun vunnet både valg og stablet på bena en borgelig regjering.

Giske-fløyen

Nå er det opp til Støre å samle troppene i Ap og utvikle ny politikk som begeistrer både internt og eksternt. En av de aller største utfordringene er å få Giske-fløyen med på laget.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
6 minutter siden / 14 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 110 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 130 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 210 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 448 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
9 minutter siden / 210 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
13 minutter siden / 210 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
31 minutter siden / 210 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
36 minutter siden / 448 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
42 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1445 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 448 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 210 visninger
Les flere