Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Sps «trøndermafia»

Publisert 9 dager siden - 1569 visninger

Dersom ingen står frem og beklager den krenkende meldingen til Liv Signe Navarsete, vil skadevirkningene for Sp være store.

Ti av Sps mannlige trønderpolitikere var på hytte-
tur da den krenkende og seksualiserte meldingen til Liv Signe Navarsete ble sendt. Etter to år har ingen villet innrømme hvem som er skyldig. Spørsmålet er hvorfor Sps ledelse ikke har maktet å finne ut hvem som sendte den.

«Trøndermafia» 

Senter-­partiets trøndermiljø er beryktet. Ikke bare blir de omtalt som «Sps trøndermafia». I alle år har det vært en kjent sak internt i Sp at ingen partileder kan bli sittende lenge dersom man ikke holder seg inne med det mektige trøndermiljøet. Historisk sett har Sp stått sterkt i denne regionen, og mange av partiets mest sentrale folk har kommet nettopp fra Trønderlag. I Sp er trønderne vant til å få viljen sin.

Seiersfølelse

Heksejakten på Liv Signe Navarsete, for noen år siden, førte til at hun måtte trekke seg som leder. Den mest sentrale motstanderen hennes var nettopp trønderen Ola Borten Moe. Hans krets i Trønderlag brukte betydelige krefter på å bli kvitt Navarsete som partileder. Det var seiersfølelse i trønder-Sp da hun måtte trekke seg. Men noen i Borten Moes krets synes åpenbart ikke det var nok at de hadde greid å fordrive vestlending Liv Signe Navarsete fra partiledervervet. De hadde behov for å gni tapet inn.

«Vi er obs på deg» 

Navarsete selv er ikke i tvil om at det var nettopp det som var hensikten da en av mennene fra trøndermiljøet sendte henne sms. «Jeg opplevde det som at de bare ville minne meg på at jeg var en dritt (...) Jeg har ingen tro på at det var noen som var ute etter sex med meg, for å si det sånn. Men det var en måte å si at vi er obs på deg (...) Nå har du gått av, men vi syns det samme fortsatt. Sånn oppfattet jeg det, hverken mer eller mindre».

Tør ikke? 

Det burde ikke være vanskelig for partiledelsen å presse det trønderske mannsmiljøet til fortelle hvem som skrev meldingen. Når dette ikke skjer, er det et spørsmål som tvinger seg fram: Tør de ikke på grunn av trøndernes mektige posisjon i Sp?

Flere i partiet mener at det nettopp var Liv Signe Navarsetes manglende ydmykhet overfor trøndermiljøet som var den egentlige grunnen til at hennes tid som Sp-leder ble så kort. Hun gjorde ikke som Åslaug Haga og Trygve Slagsvold Vedum. De var nøye på å pleie sine partifeller i Trønderlag.

Utestenges

Det er ikke sikkert at Trygve Slagsvold Vedum og Sps generalsekretær Knut M. Olsen faktisk er redd for trøndernes vrede. Olsen skriver til Vårt Land at det nå jobbes med å finne den eller de skyldige. Han legger til at partiets vedtekter åpner for å utstenge de eller de som er ­ansvarlige. Men dersom dette ikke lykkes, vil det fremstå som om leder og generalsekretær ikke turte å røre det mektige trøndermiljøet.

Større spillerom

Det vil kunne få konsekvenser for partiet Sp på flere måter. For det første vil det styrke den mektige trønderfraksjonen i partiet. Dermed vil det indirekte svekke andre ­deler av partiet, ved at det gis inntrykk av at trønderne har større spille-rom. Og at det er greit at slike mektige miljøer skjermer hverandre.

Det mest alvorlige er likevel at det vil sende signaler om at Sp ikke tar trakassering på alvor. At det er lov å sende seksualiserte og trakasserende meldinger uten at det får konsekvenser. Det er svært skadelig for et parti.

Må beklage 

Nå må både generalsekretær og leder på alvor kreve­ at de ansvarlige står fram og ber om unnskyldning. Men det påligger også et stort ansvar på nestleder Ola Borten Moe og hans krets. Tiden er inne for at den ­eller de ansvarlige gir en skikkelig beklagelse til Navarsete.

Mannsmiljøet i Trønderlaget bør også stille seg spørsmålet: Er det trekk ved deres eget maktmiljø som gjør at en slik nedverdigende grisemelding blir sendt?



FOTO: Lise Åserud/NTB Scanpix

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave onsdag 18. april

Gå til innlegget

Med åpning begge veier

Publisert 12 dager siden - 1086 visninger

Rent samarbeidsmessig peker KrFs strategiprosess både til høyre og venstre. Men sidevalget handler ikke bare om politikk.

Det var knyttet spenning til Knut Arild Hareides tale på KrFs landsstyremøte lørdag. Partiledelsen hadde på forhånd meldt at de kun ville snakke om politikk og ikke sidevalg.

Den som likevel leter etter spor av slike valg i Hareides tale, vil finne tendenser som går i begge retninger.

Hilsen til Solberg

Hareide kom med en tydelig hilsen til Erna Solberg: «Vil du stå imot kampen mot sorteringssamfunnet, Erna Solberg?». Under denne hilsen lå et direkte stikk til Høyre, som på forrige helgs landsmøte sa ja til både eggdonasjon og assistert befrukting for enslige. Dette kan oppleves som en kritikk av Høyre.

Men hilsenen til Solberg må også sees som en tydelig oppfordring til samarbeid med nettopp Erna Solberg og Høyre. Oppfordringen viser med all tydelighet at Høyre har stått og til dels står KrF nært i denne delen av politikken. Hareide nevnte også Kåre Willochs syn på barnetrygden i sin tale Også her appellerte han til samarbeid med nettopp Høyre.

KrF-lederens ordbruk om stat og frivillighet pekte i samme retning. Han slo blant annet fast: «Vi kan ikke ha et samfunn der «fellesskap» er synonymt med «offentlig». En uttalelse som hele høyresiden vil si seg enige i.

Dessuten fremstår spørsmålet om inkludering av ulike grupper et sentralt tema for KrF. Regjeringen Solberg har også dette som et av sine sentrale satsningsområder.

Fellesskap og utjevning 

Men er også flere indikatorer i Hareides budskap som viser at et samarbeid med partier på venstresiden både er mulig og aktuelt. Hareide brukte betydelige deler av talen sin til å snakke om fellesskapsverdier. Deler av dette er åpenbart fellesgods med flere partier på venstresiden.

Han slo dessuten fast at det må endring til i samfunnet: «Vi trenger en global, nasjonal og lokal oppvarming av fellesskapene våre».

Hareide tok til orde for en barnereform, med flere elementer mot barnefattigdom, som åpenbart ligger venstresiden nærmest. Han vil ha en kraftig statlig pakke, rettet mot familier, som vil koste mye penger. En kostbar, statlig reform det er vanskelig å se at Solberg-regjerigen i første runde vil ønske å prioritere. En slik politikk vil det åpenbart være betydelig lettere å få gjennomslag for sammen med Ap, Sp og SV.

Hareides generelle budskap hadde også i seg mye tankegods som matcher med partiene på venstresiden. I praksis vil Hareide jobbe for økt økonomisk utjamning: «Det betyr mer til de som har minst og mindre til de som har mest».

Veien videre

Heller ikke nå er det gitt hvor KrFs vei går videre. KrFs landsstyre og Hareides tale viste frem hva som gjør KrF nettopp til et sentrumsparti, med muligheter til å samarbeide begge veier.

Dessuten er det ikke sikkert KrF kommer dit at de står i en reell valgsituasjon. Dersom Solbergs suksess fortsetter, kan et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp framstå som eneste alternativ. Særlig fordi det trolig vil bety at Ap fortsatt er et svakt parti og Jonas Gahr Støre ikke makter å gjenreise det. KrF vil ikke kunne velge å samarbeide med et Ap som ligger med brukket rygg.

Men dersom Støre makter å samle partiet og meningsmålingene igjen smiler til Ap, vil KrF være i en reell valgsituasjon mellom blokkene. I en slik situasjon vil KrF ikke bare stå i valget mellom Høyre og Ap. Men også mellom Frp og Venstre på den ene siden, og Sp og SV på den andre. Av alle disse partiene er det ingen tvil om Sp står KrF aller nærmest.

Akkurat nå er situasjonen slik: KrFs vei videre er åpen. Men det er ikke bare politikken som avgjør. Og svært mye kan skje med mulige samarbeidspartnere frem til neste høst.


Kommentaren sto på trykk mandag 16. april 2018

Gå til innlegget

Det nye Venstre

Publisert 13 dager siden - 822 visninger

Venstres inntreden i regjering ble ­mindre smertefull enn kritikerne ­trodde. Gjennom flere år har Venstre beveget seg i mer borgerlig-liberal retning. Det gjorde skrittet kortere.

I fjor på denne tiden lagde Venstre-leder Trine Skei Grande rabalder i borgerlig leir. Slik lød en overskrift i VG 29. mars: «Venstre-Trine vil felle Høyre/Frp-regjeringen ­etter valget». I intervjuet slo hun fast at hun var villig til å bruke vippe­makten til å felle Solbergs blåblå regjering. Venstrelederen håpet Solberg deretter ville danne ny regjering sammen med Venstre og KrF. «Den makten må vi kunne­ bruke», sa Grande.

Ett år etter er Venstre vel etablert i en blågrønn regjering, sammen med fløypartiet Frp. Ved inngangen til helgens Venstre-landsmøte forteller Grande, til samme avis, at «Venstre og Frp er likere enn jeg trodde».

Går godt sammen

Hennes ­uttalelser kan ikke være oppsiktsvekkende for de som har fulgt norsk politikk de siste årene­. Mange ser at Venstre og Frp har mye fellesgods gjennom liberale eller liberalistiske holdninger. Det betyr at Venstres og Frps topper i regjeringssystemet finner hverandre i mange saker. Dette blir ytterligere forsterket ved Tor Mikkel Waras inntreden som justisminister.

Mye tyder på at også brorparten av Venstres velgere har samme, positive syn på Frp. For til tross for både utmeldinger og ubekvemme politikere i distrikts-Venstre, har partiet Venstre åpenbart skallet mindre av enn de mest pessimistiske trodde.

Riktignok har ikke regjeringsdeltagelsen gitt Venstre en «boost» på meningsmålingene slik enkelte håpet. Men partiet har heller ikke falt nevneverdig i oppslutning. De befinner seg omtrent på samme nivå som rundt valget: Rundt sperregrensen.

På kort tid

Det interessante er hvordan Venstre har maktet å skifte samarbeidsposisjon på så kort tid, uten formelle vedtak. Og at dette har ikke har gitt voldsom avskalling på venstre fløy.

Svaret ligger i partiets utvikling, nyrekruttering og avskalling over år. Venstres tillitsvalgte og velgere har beveget seg bit for bit i en mer liberalistisk, urban og borgerlig retning. Når partiet nå samles til landsmøte er det et helt annet parti enn for 20 år siden. Dette synes særlig på partiets ungdomsorganisasjon. Ikke minst er den gamle venstrefløyen borte.

Raddisparti

Ser vi tilbake på 70- og 80-tallet framsto Venstre som et aktivistisk miljøparti, med tydelige elementer av selvbergingstenkning. Det var et sosialliberalt raddisparti, med mange likhetstrekk med SV. Et eksempel som illustrerer partiets posisjon på 80-tallet er at de i 1985 gikk inn for å støtte­ Gro Harlem Brundtland som statsminister. Dagens Venstre-folk omtaler i dag med gru det ­legendariske valgkampmaterialet: Venstres leder ble dresset opp sammen med Brundtland på et «brudebilde».

I Sponheims periode fra 1996 til 2009 forsøkte partiet å riste av seg stempelet som miljøraddisser. Partiet ville bli bredere og mer næringsorientert. Mantraet ble «kampen for små og mellomstore bedrifter» og de begynte å omtale seg selv som «borgerlige». For hvert år som gikk ble avstanden til både Ap og Sp større. På midten av 2000-tallet var avstanden mellom Venstre og Sp blitt så stor at Venstres leder ikke ønsket å stille opp til felles­ sentrumspolitiske intervjuer sammen med Sp-lederen.

Borgerlige Trine

I Grandes tid har denne utviklingen, bort fra sentrum, og inn i en mer definert borgerlig rolle, gått raskere. Sponheims slagord «heller Jens enn Jensen» viste hans åpenhet mot Ap. Den forsvant raskt etter at Grande overtok lederklubba. Hun har brukt mye av sitt politiske liv til å kjempe mot Ap, men også mot Sp.

Under hennes ledelse har dessuten de unge liberalistene for ­alvor inntatt sentrale posisjoner i Venstre. En av dem er Sveinung Rotevatn, som de ­senere årene har hatt tung innflytelse på ­utformingen av Venstres politikk, og dratt den i mer liberalistisk retning.

Ved valget i 2013 kom Rotevatn med sin mye omtalte liste over «21 ting vi kan tillate». På lista hans sto blant annet: Aktiv dødshjelp, vin i butikker, vin i park, alkoholreklame, cannabis, poker, rasistiske ytringer, egg­donasjon, surrogati, kjøp av seksuelle tjenester, genmodifisert mat og søndagsåpne butikker.

Rotevatn har hatt stort gjennomslag i partiet, og flere av punktene er blitt Venstres vedtatte politikk. Andre kan snart bli vedtatt i Stortinget.

Det nye Venstre. Det nye Venstre er blitt et tvers igjennom borgerlig parti med klare liberalistiske trekk. Dette var svært tydelig da Venstre i høst la fram sitt alternative budsjett. De ville ha større skattelettelser enn den daværende blåblå regjeringen. Venstre har ligget i front med å fatte vedtak for å liberalisere gen- og bioteknologien. De har gått betydelig lengre enn Høyre i å kjempe mot fagbevegelsen for å liberalisere norsk arbeidslivspolitikk. Og de har stått først i kampen for å fjerne forbud mot sex-kjøp.

Venstre er blitt et parti der ­individualistisk frihet står sterkt, og dette har en betydelig appell til unge og urbane velgere. Særlig unge menn.

Alt dette har en svært god match med liberalistfløyen i Frp. Det må ha vært en ønskedrøm for Sveinung Rotevatn og hans likesinnede i Venstre da Listhaug forsvant ut av justisdepartementet, for å bli erstattet med liberalisten Tor Mikkel Wara.

Grønt skifte

Det er særlig på ett punkt Venstre har dratt de andre partiene markant i sin retning. Det er innenfor klima og miljø. Det synes i regjeringsplattformen. Men også Høyres landsmøte viste fram en politikk som til forveksling er lik Venstres. Det grønne skiftet har mange år vært Venstres mantra. Nå er det også blitt Høyres. Dette vil gjøre det betydelig lettere for Venstre i ­regjeringen i tiden som kommer.

I dag fremstår det utvidede­ ­regjeringsprosjektet som det mest naturlige i verden for Venstre. Riktignok har enkelte fra det gamle «Bygde-Venstre» forsvunnet ut. Men når alt kom til alt, hadde mange av dem for lengst forlatt partiet.

Det store spørsmålet som gjenstår er om dette nye Venstre kan nå ut til flere velgere gjennom sin regjeringsdeltagelse. Den største utfordringen blir å skille seg ut fra både Høyre og Frp. Men de kan også trekke velgere fra disse to.

Så må partiet leve med at de gamle Venstre-raddisene har forsvunnet til Miljøpartiet eller SV. Men disse ville uansett vært en plage for det nye Venstre.

Gå til innlegget

Høyres liberale vending

Publisert 17 dager siden - 187 visninger

Ja til eggdonasjon og assistert befruktning ­viser at den verdikonservative delen av Høyre har tapt terreng. Partiets nei til surrogati var ­knappere enn forventet.

Som alle andre partier står Høyre i et spenn mellom ulike fraksjon­er. På en akse i dette store partiet står de verdikonservative på den ene siden og de ­liberale på den andre. Ser vi noen tiår tilbake var disse to fløyene jevnbyrdige.

Sterk liberal fløy

Helgens landsmøte viser at partiet har gjennomgått en endring. Den verdikonservative fløyen er blitt liten og taper mange kamper. Den verdiliberale fløyen har vokst seg stor og sterk.

Grunnene er flere. En av dem handler om at Høyre er blitt et stort folkeparti, som tiltrekker seg nye grupper. Mens partiledelsen som har vært med i Høyre i mange år stemte langt mer konservativt, så har liberali­seringsvinden tatt det bredere laget av Høyre.

Det handler også om et generasjonsskifte. Ikke overraskende var Unge Høyres folk blant de mest markante forkjemperne for liberaliseringer på landsmøtet. Unge Høyres ­leder Sandra Bruflot sa ja til både eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og surrogati. Hun tapte kun surrogati-saken, men fikk et betydelig knappere flertall mot seg enn forventet.

Endret parti 

Etter dette landsmøtet kan ingen bli overrasket over at den verdikonservative fraksjonen i Høyre nå er betenkt. Blant dem er det flere som i bakgrunnssamtaler ­mener Høyre nå er i ferd med å endre seg. En av dem mener det bare er et spørsmål om tid før partiet også sier ja til surrogati og ytterligere liberaliseringer av biopolitikken.

Argumentasjonen for liberalisering er grunnleggende ­liberal, og basert på en ide om friheter for enkeltindividet: Voksne menneskers frihet til å velge. Enten det handler om å gi bort et egg eller ta på seg jobben som surrogatmor.

Liberalt tankegods

Blant mindretallet­ i spørsmålet om eggdonasjon og assistert befruktning for enslige­ var stortingspresident Tone Trøen og stortingsrepresentant Stefan Heggelund. Førstnevnte la stor vekt på barnas rettig­heter og perspektiv. Heggelund forsøker å kjempe mot endringene ved å hevde at ja til eggdonasjon ikke er liberalt. Han mener blant annet det å kreve eiendomsrett til arvemateriale ikke er liberalt.

Heggelunds forståelse av hva som er liberalt fikk i liten grad gjennomslag. Tvert imot var ­­argumentene som vant fram forankret i et liberalt tankegods, bare fra en annen vinkel: Frihet for enkeltindividet var et av dem. Ideen om at staten ikke skal hindre folks ­ønske om få barn var et annet. Det var denne­ tenkningen som drev fram et ja til både eggdonasjon og assistert befruktning.

Å ta seg tid

I begge disse spørsmålene er partiets gamle­ verdikonservative tankegods vanskelig å få øye på. Det kommer kun til syne gjennom det faktum at partiet tok seg god tid før de konkluderte. En ekte konservativ tar ingen forhastede­ beslutninger når det gjelder samfunnsendringer.

Om Høyre kommer til å vedta­ et ja til surrogati ved neste korsvei er et åpent spørsmål. Men gitt det store mindretallet i landsmøtesalen er det slett ikke usannsynlig.




Denne nyhetskommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave mandag 9. april 2018


BILDET: Høyres to nestledere Jan Tore Sanner og Bent Høie gratulerer Unge Høyres leder, Sandra Bruflot, med seieren i spørsmålet om eggdonasjon. 

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Gå til innlegget

Ernas breddeprosjekt

Publisert 19 dager siden - 738 visninger

Erna Solberg har ­breddet sitt regjeringsprosjekt i begge retninger. I arbeids- og ­velferdspolitikken mot ­sentrum. I retorikk og innvandringspolitikk mot Frp.

Erna Solbergs regjeringstid kommer til å bli omtalt som en egen epoke og æra i norsk politisk historie. Ikke minst fordi Solberg er statsministeren fra Høyre som har maktet kunststykket å bli gjenvalgt med en mindretallsregjering, bygd på et politisk flertall som i sentrale saker spriker i flere retninger. Derfor ble hun hyllet som en dronning da ­Høyres landsmøte startet i går.

Avgrunn 

Da regjeringen tiltrådte høsten 2013 spådde mange at Solberg ville slite tungt med nettopp å skape et om­forent samarbeidsprosjekt. Det ­politiske spennet mellom ytterpunktene i koalisjonen var som en avgrunn. Særlig var avstanden stor mellom det tidvis liberalistiske og tidvis populistiske Frp på den ene siden, og sentrums­partiet KrF på den andre. Minervas Jan Arild Snoen, som tidligere tilhørte Tor Mikkel Waras krets i Frp, omtalte den gangen KrF som en «sosialdemokratisk festbrems» for de borgerlige.

Riktignok har krisene vært mange og konfliktene store. ­Likevel har Frp, som fløyparti i regjering, klart seg overraskende­ godt i popularitet. Det samme gjelder Solbergs eget parti. Selv om målingene har svingt, og mange i Høyre akkurat nå ­bekymres av nedadgående ­meningsmålinger, er det store bildet for Høyre godt. De har solid oppslutning. Også Venstre kom seg over sperregrensen ­etter å ha erklæt sin tilhørighet til Solbergs prosjekt.

Tross noen enkeltsaker der KrF har påført Solbergs regjering nederlag, har Knut Arild Hareide i all hovedsak fremstått som en lojal støttespiller. Gang på gang har han pekt på henne som statsminister og vært garantist for Høyre og Frps prosjekt.

Borgelig samarbeid

Det ­interessante er hvorfor Erna Solberg har maktet å holde denne alliansen samlet, tross utfordringer og kriser. Forklaringene er åpenbart mange og sammensatte.

Likevel er en av de viktigste grunnene til suksessen at hun har holdt seg til sin strategi med et borgerlig breddeprosjekt, og jobbet planmessig med det som mål.

Et godt eksempel på Høyres intense jobbing for det borgerlige prosjektet, ble rullet ut i ­dagene etter at Sylvi Listhaug måtte trekke seg som justisminister. Heller enn å anse KrFs mistillit mot Listhaug som et dolkestøt, snudde Høyres strateger alt på hodet og jobbet med å spre budskapet om at nå måtte KrF inn i regjering. Et budskap som slo særlig gjennom i norsk presse.

Snudd til raid

Dermed ble Solbergs nederlag snudd til et raid mot KrFs ledelse. Interessant og paradoksalt nok ble KrFs ledelse møtt med spørsmålet om deltagelse i Solbergregjeringen, rett etter at de hadde påført Frp og Erna Solberg et av sine største nederlag. Akkurat nå må det sies å være en av de mest vellykkede strategiske krisehåndteringene på lenge i det politiske Norge. En strategi Høyre trolig er meget stolt over.

Politisk bredde

I tillegg til denne samarbeidstenkningen har også Solberg hatt tydelig ­politisk breddestrategi, som er blitt mer tydelig ettersom tiden har gått. Hun har maktet å bredde­ regjeringens politiske profil, slik at den favner både populister og innvandrings­kritikere, ved å la Frp få ansvar for sentrale politikkområder på dette feltet i regjeringen.

Til tross for flere politiske forlik på denne sektoren, har Frp fått rom til å stille seg utenfor, og dermed fått rikelig anledning til å fremstå som en garantist for at regjeringen tolker avtaler og lover i strengeste forstand.

Mot sentrum

På den andre siden har Høyres egne folk spist seg langt inn mot sentrum i store deler av arbeids- og velferds­politikken.

Høyre var tidligere garantister for en arbeidslivspolitikk som sto i motsetning til Ap. Men fire måneder før valget i 2013 kunne vi lese i Aftenposen at Høyre nå ville bli det nye Arbeiderpartiet.

Artikkelen ble innledet slik: «Du tror det nesten ikke før du ser det: Erna Solberg vil snu opp ned på partiets politikk overfor vanlige lønnsmottakere og ­arbeidsfolk». Partiets kronprins Torbjørn Røe Isaksen uttalte at «Høyre skal være et parti for vanlige lønnsmottagere i ­Norge».

Fagbevegelsen 

Røe Isaksen fortalte at Høyre ville bygge ned barrièren mot fagbevegelsen, og at «en organisert fagbevegelse er et konkurransefortrinn». Han tok avstand fra «frislipp» i bruk av midlertidige ansettelser og bruk av overtid. Dessuten ville ikke partiet kutte i sykelønnsordningen, dersom de kom til makt. Nå ville de dessuten jobbe­ aktivt mot «sosial dumping».

Denne linjen har partiet i store­ trekk fulgt opp gjennom sin første regjeringsperiode. Snu­operasjonen har åpnet for at Solberg kunne beite seg rett inn på Aps viktigste politiske fanesak i norsk politikk. Den gamle fagforeningsmotstanden mot Høyre fikk dermed en kraftig knekk, som Ap har tapt på.

Personlighet 

Den politiske bredden og dermed mangel på fiender har gitt statsminister Solberg en personlig popularitet i sin egen tid, som kun et knippe andre statsministere har kunnet smykke seg med.

Dessuten har hun en usnobbethet som få tidligere Høyre­ledere før henne kan matche. Hennes image hos vanlige folk ble kraftig styrket da hun stilte opp i Dagbladet med sitt rotete hus, der stabler med gamle pizza­bokser sto langs veggen. Det skapte et bilde av en statsminister som er en av oss, og underbygget hennes politiske breddeprosjekt. Høyre var ikke kun for rikfolk.

Solbergs ettermæle kan bli at hun omskapte Høyres image, og gjorde partiet spiselig for mange flere.

Skjær i sjøen

Likevel er det fortsatt skjær i sjøen for Solberg i tiden som kommer. Det gjenstår å se om Frps populistfløy er like fornøyd med Tor Mikkel Wara, som de var med Sylvi Listhaug. Populistene kan føle seg oversett og skape bråk.

Dessuten har KrF ennå ikke flagget side. Også deres valg vil bli viktig for Solbergs handlingsrom og ettermæle.

Men under helgens landsmøte blir hun hyllet av sitt eget parti. Trolig også i tiårene som kommer. Akkurat det skjer ikke uten grunn.



Denne kommentarene sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 7. april 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sterke ytringer
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 169 visninger
2 kommentarer
Mye på spill
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Om å innrømme feil
av
Øyvind Holmstad
rundt 16 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Trump, Kim og Iran
av
Erling Rimehaug
rundt 20 timer siden / 365 visninger
8 kommentarer
Kynisk altruisme?
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 777 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
20 minutter siden / 1798 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
En djevelsk løgn.
22 minutter siden / 1186 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Sterke ytringer
29 minutter siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
34 minutter siden / 1131 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sterke ytringer
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
Finn en ny Gud
rundt 2 timer siden / 1663 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
rundt 2 timer siden / 332 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
En djevelsk løgn.
rundt 2 timer siden / 1186 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Menneskerettene under press
rundt 2 timer siden / 712 visninger
Les flere