Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Hareides nye klær

Publisert 16 dager siden - 1436 visninger

KrFs gjennomslag i statsbudsjettet viser at frikoblingen fra det blåblå prosjektet kan gi større innflytelse og mer handlingsrom til å fornye partiet.

For alle de som har fulgt med i årets budsjettforhandlinger er det tydelig at KrF har fått betydelig gjennomslag i årets budsjett.

Som tidligere år har de fått gjennom en rekke mindre saker som er viktig for partiet. Blant eksemplene på dette er mer penger til organisasjoner og sivilsamfunnet, samt reversering av kuttet i pleiepengeordningen. Dermed får foreldre med alvorlig syke barn full lønn også utover et år. De fikk også ekstra permisjon til tvillingforeldre, og de bidro sammen med Venstre til at Norge tar imot flere kvoteflyktninger.

Lærernorm

Men ett gjennomslag er utenom det vanlige. Det er KrFs seier i spørsmålet om lærernorm: De fikk både penger i årets budsjett og vant kampen om en modell med varighet framover i tid. Dette var det få som trodde KrF skulle få gjennom. Særlig fordi de tre andre partiene var negative til prinsippet KrF ønsket å knesette: At det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i første til fjerde klasse, samt en maksgrense på 20 elever i resten av grunnskolen. Når et lite parti med kun 4,2 prosents oppslutning får et slikt gjennomslag viser det at regjeringen har strukket seg langt.

Til tross for at KrF også led et tungt nederlag i skattepolitikken (les: maskinskatten), er grunn til å stille spørsmålet: Hva ligger bak regjeringens raushet i skolepolitikken?

Reelt valg

Kortvarianten av svaret er enkelt: Regjeringen lever på KrFs nåde. KrF kunne samarbeidet til andre siden, og fått gjennomslag både på maskinskatt, skolenorm og flere andre saker. Både Ap, Sp og SV har fristet vippepartiet KrF gjennom sine alternative budsjetter. Det har tydeliggjort at KrF har et ­reelt valg.

Det litt lengre svaret er dette: Etter høstens Stortingsvalg har KrF løsnet på bindingene til de to blå partiene og beveget seg i retning av å bli et mer fristilt ­opposisjonsparti. Den første løsrivelsen fant sted da partiet sa nei til alle former for samarbeids­avtale og samtidig takket nei til å sondere om et mulig regjeringssamarbeid.

Etter det har KrF, sammen med resten av opposisjonen, påført regjeringen tap i to symbolske saker i Stortinget. De har utvidet pappakvoten fra 12 til 16 uker og bidratt til å instruere innvandrings- og integreringsminiser Sylvi Listhaug.

KrF har også sagt et klart og tydelig nei til å binde seg opp til andre politikk-områder enn å støtte budsjettet for 2018. Høyre og Frp og er rett og slett avhengige av KrFs stemmer for å styre landet. Det vil de også være dersom Venstre trer inn i regjeringen. Høyre og Frp ga skoleseier til KrF for å sikre seg fortsatt regjeringsmakt.

Denne vippeposisjonen har vært høyt i bevisstheten i KrFs stortingsgruppe gjennom hele prosessen. Derfor har partiets forhandler Kjell Ingolf Ropstad ikke fått stor frihet i forhandlingene. Gang på gang har gruppen bedt ham komme tilbake for sikre at han ikke har solgt KrFs støtte for billig.

Bygge opp partiet

Noe av grunnen til KrFs tøffe forhandling ligger i årets krisevalg. Det dårlige valget ble på mange måter en vekker. Internt har flere ment at fire år som støtteparti til historiens blåeste regjeringen har slitt hardt på lojaliteten til deler av KrFs velgergrupper. Flere mener nå at KrF har behov for å områ seg og fremme sin egen politikk. Ikke som et ytterparti i en blå konstellasjon, men som et sentrums- og vippeparti i norsk politikk.

En del av fornyelsen handler også om å komme ut av den snevre politiske posisjonen KrF har falt inn i de senere årene: Mange forbinder KrF med smale hjertesaker som K-en i KRLE og reservasjonsrett for leger.

Skolepartiet

KrFs kamp for lærernormen viser at partiet forsøker å bredde seg ut. De vil få tilbake posisjonen som et bredt familie- og skoleparti. Tidligere hadde de eierskap til skolepolitikken. I de sju koalisjonsregjeringene partiet har deltatt, har de hatt utdanningsminister i fire av dem: Kjell Bondevik, Kjell Magne Bondevik, Einar Steensnæs og Jon Lilletun.

De som husker KrFs profil gjennom de siste tiårene vil se at partiet nå ønsker seg et nytt breddeprosjekt, slik Valgerd Svarstad Haugland sto i bresjen for. Det kan partiet lykkes med.

Det som likevel vil bli mest krevende for KrF er å la en ny generasjon for sette sitt eget preg på den tradisjonelle hjertesakspolitikken. Kampen mot abortloven og likekjønnet ekteskap er allerede tapt. Yngre KrFere mener andre saker er betydelig viktigere. For å appellere til nye generasjoner trenger KrF å koble seg på vår tids aller største etiske dilemmaer. Klimakrisen, flyktningkrisen og menneskehandel er blant disse, slik Dag Inge Ulstein beskrev i torsdagens Vårt Land.

Dessuten er den store debatten om religionens plass i samfunnet et stadig mer sentralt tema i både Norge og resten av verden.

KrFs hjertesaker

 Hva som skal være KrFs store hjerte­saker vil derfor bli et sentralt tema i KrFs strategidebatt, dersom partiet har ambisjoner om å overleve i årene som kommer. Dette spørsmålet er langt viktigere enn hvem KrF skal samarbeid med akkurat nå.

Denne grundige drøftelsen og fornyelsen vil Knut Arild Hareide måtte stå i bresjen for. Etter krisevalget ønsker et flertall i partiet å drøfte strategi og veien videre uten å være bundet opp til et blått regjeringsprosjekt.

Først når partiet har greid å finne stake ut den fornyede strategien, kan de begynne å tenke på regjeringssamarbeid. Det kommer neppe til å skje med det første.

Gå til innlegget

De håndplukkede menn

Publisert 23 dager siden - 329 visninger

Kjønnsbalanse gir mer mangfold og innovasjon. Men mannlige medietopper fortsetter å håndplukke hverandre i lukkende rom. De er ikke drevet av fakta. Men kanskje av frykt.

På slutten av forrige uke eksploderte debatten om seksuell trakassering i Medie-Norge. Deretter beveget den seg raskt over i en større diskusjon om mannskulturer som reproduserer seg selv. Erfaringen viser at slike mannsmiljøer har mindre vilje til å sette fokus på problemet med seksuell trakassering. Det er alvorlig for samfunnet.

Skjermer seg

Men det er flere alvorlige sider ved dette fenomenet. Når menn rekrutterer hverandre på bakrommet, skjermer de seg samtidig mot konkurranse fra dyktige kvinner. Det fører til mindre mediemangfold og innovasjon i bransjen. Dermed klarer mediene seg dårligere enn de ellers kunne gjort. I ytterste konsekvens lider demokratiet under en slik ensretting.

En oversikt i Dagens Næringsliv (DN) viser at flere mediekonserner har svært lav kvinnedeltagelse i sine konsernledergrupper. I Schibsted Medier er kun to av 13 kvinner. I både TV 2 og Amedia er kun én av sju en kvinne. Verstingen er NHST Media Group med null kvinner. De som derimot har lik representasjon er statseide NRK og Aller Media, som for det meste lager ukeblader.

Det finnes svært få kvinner i lederstillinger i norsk media som ikke har vært utsatt for slik mannskultur på en eller annen måte. Særlig når de har pekt på fenomenet. De som er i tvil, bør ta seg en titt innom sosiale medier de siste dagene. Det som tidligere ble forsøkt påpekt innomhus i den enkelte bedrift, blir nå uttalt i åpent lende.

IQ-test 

Den offentlige debatten om kvinner i mediejobber nådde et slags bunnivå fredag. Gunnar Bjørkavåg, konsernsjef i NHST Media Group – som eier Dagens Næringsliv og Morgenbladet – kom med en uttalelse han senere på dagen måtte unnskylde. Da han skulle kommentere kritikken om dårlig kvinnerekruttering, var hans første ryggmargsrefleks å skyte på en av kritikerne, Hanne Skartveit i VG. Hun hadde langet ut mot en «gutta boys-kultur» og mot eget konsern. Dagen før hadde Trine Eilertsen i Aftenposten kommet med liknende kritikk. Begge de to politiske redaktørene har tatt opp dårlig kjønnsballanse i Schibsted gjentatte ganger.

Til DN valgte Bjørkavåg å respondere slik: «Jeg er ingen gubbe, og jeg er en stolt mann. Jeg er klar til å utfordre henne når som helst på en IQ-test eller padletur eller evne til gode formuleringer». Få timer etter fikk han betimelig refs fra både DNs politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim og sin kvinnelige styreleder, Anette Olsen.

Håndplukking

Den siste ukes debatt, som først handlet om trakassering, har fått frem et annet viktig tema: De lukkede prosessene som bidrar til å opprettholde den skjeve rekrutteringen, særlig i toppen av konsernene der makten sitter. Til DN sier Hanne Skartveit: «Rekrutteringsprosessene har ofte vært dårlig styrt, uten åpne og formelle prosesser, der man har opprettet stillinger og håndplukket menn til disse».

Problemet hun peker på er kjent: I konserner med mannsdominans på toppen er det ikke uvanlig at ledere håndplukker sine likemenn til andre toppstillinger. Dermed går man glipp av motstemmer og nytenkning. Dette skjer blant annet i Schibsted Medier. Men det skjer også i Mentor Medier som eier Vårt Land og Dagsavisen. Her finnes det flere eksempler på håndplukking av toppsjefer. I de fleste tilfeller kommer det menn til gode og det forsterker en ensretting.

Usunne mannskulturer

I bransjen skaper dette en form for innavl og styrker usunne eller ensrettede mannskulturer, der ønsket om mangfold fremstår overflødig og kvalifikasjoner måles etter smale standarder. Dette er særlig alvorlig når vi vet hvor sårt mediebransjen trenger fornying. Et stort forskningsprosjekt fra Copenhagen Business School viser at bedrifter med mange kvinner i ledelsen er mer innovative og skaper flere nye produkter.

Den ene forskeren bak rapporten sier at negative holdninger til såkalte «kvinnekvoter» ikke er basert i fakta, men hviler på «anekdoter og påstander». Dermed fremstår mennenes selvrekruttering som lite annet enn frykt for å bli utfordret og utkonkurrert. Dette kan ikke forstås som annet enn en kjønnsvariasjon over «Byggmester Solness», Ibsen-figuren som både fryktet og undertrykket dem som var yngre enn ham selv.

Finnes det håp? 

Utsiktene til økt kvinnerekruttering i mediebransjen synes dyster. Men hva er det egentlig som må til? Fersk direktør for Medietilsynet, Mari Velsand, har sittet i en rekke toppjobber i norsk presse. I en kommentar til Bjørkavåg skriver hun på Facebook: «Jeg tror dessverre det er lenge til problemet med få kvinnelige ledere vil ‘løse seg selv’ (...) Årsaken er ikke at de flinke kvinnene ikke finnes, for det gjør de». Hun legger til: «Å lyse ut jobbene og drive aktivt søk i tillegg – er første bud».

Det aller viktigste er å formalisere rekrutteringsprosessene. Toppjobbene må lyses ut. Dessuten må eiere og styrer stille tøffe og målbare krav til offensive strategier for kvinnedeltagelse i fora med reell makt.

Dette må gjøres av konkurransemessige og kommersielle grunner. Men også fordi kvinner i større grad sikrer handling mot seksuell trakassering, og bidrar til helt nødvendig nytenkning og mangfold. Alt dette er avgjørende om norske medier skal makte å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.


Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave mandag 6. november 2017

Gå til innlegget

Arroganse om oktoberbarna

Publisert 26 dager siden - 7024 visninger

Tirsdagens vedtak om oktoberbarna tydeliggjør et linjeskifte i norsk politikk, og viser fram at Erna Solbergs svært selvsikre mindretallsregjering må lære seg samarbeid.

I forrige fireårsperiode og under valgkampen var Frps politikere kjepphøye, særlig når de snakket om de to sentrumspartiene. Et salgs høydepunkt var uttalelsen fra innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug om at KrFs leder Knut Arild Hareide «sleiket imamer oppetter ryggen». Denne typen utspill tyder på at flere av Solbergs statsråder ikke har forstått at de er avhengige av et flertall og et godt samarbeid. Sagt med rene ord: En mindretallsregjering må være ydmyk hvis den skal overleve.

Ikke dekning

Imam-uttalelsen fra Listhaug er slett ikke den eneste krasse kritikken mot opposisjonen, som har kommet fra Solberg-regjeringens statsråder. Noe av den samme selvsikre holdningen var vi vitne til under tirsdagens debatt om de såkalte «oktoberbarna», altså unge afghanske asylsøkere som har midlertidig opphold, og som venter på å bli kastet ut når de fyller 18 år.

Flere av partiene på Stortinget hadde advart mot Frps svært strenge praksis for de mindreårige afghanerne, og vist til at Listhaug har gått betydelig lenger enn hun hadde dekning for i det tverrpolitiske asylforliket i fjor. De pekte på at Listhaug hadde­ sagt nei til ønsket fra UDI om å ta inn spørsmål om sårbarhet som et viktig kriterium for å vurdere søknad om videre opphold. Denne kritikken fra flertallet har Listhaug visst om i lang tid, uten å gjøre noe med den.

La seg ikke flat

Listhaug la seg heller ikke flat i den første delen av stortingsdebatten om oktoberbarna. Til tross for at hun mente forslaget om å vurdere sårbarhet var godt ivaretatt under hennes ledelse, valgte hun samtidig å kjøre hardt ut mot opposisjonen. Hun mente signalene deres kunne øke strømmen av asylsøkere til Norge. Og til tross for at hennes egen underliggende etat, UDI, allerede hadde foreslått å legge slike kriterier til grunn, uttalte Listhaug flere ganger at forslaget fra opposisjonen og Ap var «vanskelig å forstå».

Listhaug la dermed ikke opp til en samarbeidslinje. Hun kjørte knallhard konfrontasjon. Både overfor en samlet opposisjon som i utgangspunktet stilte seg bak henne med et bredt asylforlik. Men også i forhold til Venstre og KrF, de to partiene som har gitt utrykk for at de støtter regjeringen Solberg. Og som begge ønsker å gå lenger i å sikre ­oktoberbarna, enn flertallet i ­opposisjonen.

Gikk på smell

Dermed gikk regjeringen på en real smell og måtte tåle å bli instruert av stortingsflertallet. Likevel tok det tid før Listhaug la seg flat for instruksjonen. Det skjedde først etter at Sps Marit Arnstad og Aps Trond Giske hadde sagt i klartekst at dersom Listhaug ikke forsto Stortingets instruksjon, burde hun vurdere å gå av som minister. Da sa Listhaug til slutt at hun ville tolke vedtaket etter beste evne, men tviholdt likevel på at vedtaket var «vanskelig å forstå».

Linjeskifte

Nederlaget om oktoberbarna er dermed den andre symboltunge smellen for Solberg-regjeringen i høst. Den første var da Stortinget vedtok å utvide pappapermen fra 10 til 14 uker, mot regjeringens vilje.

Slike nederlag kan det komme flere av i tiden som kommer. Etter høstens valg står regjeringen uten en formell samarbeids-­avtale med KrF og Venstre. Selv om Venstre skulle velge å tre inn i regjeringen, vil den likevel ikke ha flertall. Det store spørsmålet er om Frp er villig til å innfinne seg med den nye situasjonen.

Frps politiske strategi har ofte handlet om å kjøre sine primærstandpunkter høyt, og skylde på andre når de ikke får det som de vil. Hittil har de fått god politisk uttelling. Aftenposten lovpriste Frps strategi på lederplass denne uken, og peker på at de har maktet å holde på velgerne til tross for at de er et fløyparti i regjering.

Slitasje

Men det er ikke gitt at regjeringen og Frp klarer seg like godt når de ikke lenger kan styre med begge de to sentrumspartienes støtte, og overlate den politiske slitasjen til de to små.

Nå er situasjonen blitt slik at regjeringen må hente støtte i Stortinget fra sak til sak, på en annen måte enn i forrige periode. I regjeringspartiene er det flere som peker på at Sp kan gi sikre flertallet – der KrF sier nei. Men det er ikke sikkert at Sp heller vil akseptere å være med på forlik, for deretter å bli skjelt ut for åpen scene fra Frp.

Dersom Solberg-regjeringen skal overleve i tiden som kommer, må Frps statsråder legge av seg arrogansen og begynne å samarbeide på alvor.

Gå til innlegget

KrF og Venstre i skvis

Publisert rundt 1 måned siden - 496 visninger

Det er krevende å være et lite sentrumsparti med vippemakt. Uansett hvilke strategiske valg Venstre og KrF gjør akkurat nå, kan de oppleve indre uro og mer avskalling.

Til tross for svært ­beskjedne resultater ved årets stortingsvalg, er det knyttet stor interesse til Venstre og KrFs strategiske valg i tiden som kommer. Venstre sitter for tiden i regjeringssonderinger med Høyre og Frp. KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Her skal de diskutere både strategi og veivalg.

Sonderinger

Den siste tiden har flere spådd at Venstre vil gå inn i regjering rundt juletider. For øyeblikket er det slett ikke usannsynlig. Men sannheten er at Venstre teller på knappene.

Det er fortsatt en betydelig indre­ motstand mot Frp, selv om den synes mindre enn tidligere. Flere av disse motstanderne har truet med å forlate partiet, dersom Venstre danner regjering med Frp.

Før forrige valg viste målinger at Venstre-velgere er svært skeptiske til Frp, men Venstre blødde kraftig til venstresiden før høstens valg. Mange av de venstrevridde velgerne er allerede forsvunnet. Den foreløpige undersøkelsen fra SSB og Institutt for samfunnsforskning viser at Venstres velgere fra 2013 rømte­ i strie strømmer til rødgrønn side. Ap rappet 42.000 velgere, Sp 24.000 og Miljøpartiet (MDG) tok 31.500. Når Venstre likevel karet seg over sperregrensen, var det fordi gamle Høyre-velgere reddet dem med taktisk stemme­givning.

Ny velgerkontrakt

Paradoksalt nok kan denne utskiftningen av velgere bli en selvstendig grunn til at Venstre kan velge å søke regjeringsmakt. De ferske tallene fra SSB anslår at rundt 40 prosent av Venstres velgere i høst kom fra Høyre. Disse nye velgerne ga Venstre sin stemme for å redde Erna Solberg.

Lite tyder på at disse velgerne forblir i Venstre dersom partiet ikke bidrar til at Solberg får det handlingsrommet hun ønsker og trenger. Venstre har inngått en kontrakt med sine nye velgere. Den må de holde, enten som regjeringsparti eller som lojalt støtteparti.

Men spriket mellom noen av de gamle motkulturvelgerne og de nye Høyre-velgerne er stort. I tillitsmannsapparatet sitter det fortsatt mange av den gamle­ ­­typen, selv om også flere av de yngre og mer urbane er betydelig mer borgerlige.

Begge veier

For KrF er situa­sjonen minst like krevende. I motsetning til Venstre har KrF mistet like mange velgere til rødgrønn som til blåblå side. Til sammen 21.000 velgere gikk til Sp og Ap, og aller flest til Sp. På den andre siden forsvant til sammen 21.000 velgere til Høyre­, Frp og Venstre. Det setter i bunn og grunn KrF i den samme knipa som Venstre.

Dersom de går tilbake til et forpliktende samarbeid med Høyre, Frp og Venstre, kan de kanskje få tilbake den halvparten de tapte til borgerlige side, men samtidig risikere å miste den andre halvparten. Det samme­ dilemmaet venter KrF enten de snur seg i blå eller rødgrønn retning. Kanskje er ikke bildet så enkelt. Men ­disse spørsmålene er det KrF baler med i disse dager.

Blokkdelt

Det store problemet for sentrumspartiene er at sentrum som et selvstendig prosjekt synes dødt akkurat nå. De tre sentrumspartiene har alle begitt seg ut på en vei der de før valget lovet støtte til en av de to statsministerkandidatene. Det var en allmenn oppfatning at det var strategisk lurt. Men i samme slengen bidro sentrumspartiene selv til en økt blokktenkning i norsk politikk.

En viktig grunn til at de ikke turte å stå friere, er at de små partiene ble møtt med et betydelig press fra de store. Dette presset gjorde det vanskelig å stå alene, uten et klart retningsvalg og en stor allianse å lene seg på.

Venstre måtte tåle en rekke tøffe utspill fra Ap. Det mest synlige var at Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Trond Giske klistret Venstre til Frp i valgkampen: «En stemme til Venstre er en stemme til Frp». Dette kan ha bidratt til at flere velgere valgte å gå over på rødgrønn side og tappet Venstre.

Kontinuerlig press

Flere sentrale Høyre-folk gikk gjentatte ganger ut og truet KrFs velgere med at Ap er et parti som ikke kan gi KrF gjennomslag i verdipolitikken. Civita-leder Kristin Clemet fremstilte dessuten Knut Arild Hareide og sentrale KrF-ere som mer venstrevridde enn partiets velgere.

Hun fortsatte med dette også etter valget, da Terje Sørensen og TV 2s anslag om velgervandringer kom. I motsetning til de mer grundige tallene som er kommet i ettertid, antydet ­Sørensens oversikt at KrF nesten bare ­hadde lekket til høyresiden. Dermed slo Clemet fast: «Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er».

Det kontinuerlige presset kan i seg selv ha tappet KrF for borgerlige velgere. Men det kan også ha skremt bort de mer venstre­vridde i samme slengen: De som lurte på om de egentlig hørte hjemme i et så borgerlig parti.

På vippen

Det indre og ytre presset på KrF og Venstre er ­betydelig. Effekten av dette er det vanskelig å få målt statistisk. Likevel er det mulig å tenke seg at det har og har hatt en effekt for et dårlig valg.

Å sitte på vippen blir ofte ­betraktet som en svært gunstig posisjon. Men da skal partiene vite hva de vil og ikke la seg påvirke av press. Å gi etter kan derimot øke farten mot sperregrensen. For små partier er det lite som skal til. Det vet både de små – og de store.

Gå til innlegget

Tydeligere borgerlig

Publisert rundt 1 måned siden - 613 visninger

Venstres budsjett har en tydeligere borgelig profil enn på lenge. Det kan se ut som om Venstre rigger seg for regjering.

Venstres sentrale politikere mener de har laget et alternativt budsjett med tydelig Venstre-profil. Budsjettet inneholder svært mye gjenkjennelig Venstre-politikk. Samtidig peker Venstre-toppenes vektlegging av saker langt mer i borgerlig retning enn på lenge.

Det er umulig å lese trender i Venstres alternative budsjett uten å se disse inn i den politiske virkeligheten Venstre befinner seg: Parallelt som de skal starte budsjettforhandlinger i går, sitter også Venstres ledelse i sonderingssamtaler sammen med Høyre og Frp, for å finne ut om det er grunnlag for å danne en blågrønn regjering sammen.

Overgår Høyre

Det borgerlige tilsnittet synes særlig tydelig i enkelte saker, der Venstre nå fremmer forslag som Høyre og Frp ikke har turt av redsel for å erte på seg fagbevegelsen eller støte bort KrF.

For det første ønsker Venstre å gi større skattelettelser på inntekt enn de blåblå. Og de vil kutte retten til skattefradrag på fagforeningskontingenten. Det siste punktet var tidligere et fast innslag i Høyres budsjetter, men forsvant ut da Torbjørn Røe Isaksen ønsket å fri til flytvelgerne som befinner seg mellom Ap og Høyre. Høyre ønsket ikke den harde kampen mot fagbevegelsen. Men nå tar Venstre den nok en gang, i sitt alternative budsjett. Trolig vil det falle i smak hos en del av de lyseblå velgerne som reddet Venstre over sperregrensa.

Kutter velferd

Venstre vil slanke offentlig sektor og kutter i flere velferdsordninger. Blant annet vil de øke grensen for en sjette ferieuke fra 60 til 65 år, de vil kutte i den statlige AFP-ordningen. De kommer også med en rekke lettelser til næringslivet. Alt dette er tradisjonell høyresidepolitikk.

Dessuten lager de en variant av behovsprøving av barnetrygden, slik at familiene med lavest inntekt får mer, og de med høyest inntekt får mindre. Behovsprøving har vært en gammel høyreside-kampsak, som også Ap har diskutert de siste årene. Ideologisk sett har denne tenkemåten ofte blitt omtalt som borgerlig, fordi målretting av tiltak til de fattigste i den store sammenhengen kan slanke de generelle, offentlige utgiftene. Venstre vil derimot gi en større andel til de som har lavest inntekt. Men mange på venstresiden, særlig SV, har vært redd for at hele ordningen skal miste sin legitimitet.

Avstand til KrF

Avstanden mellom Venstres og KrFs alternative budsjetter synes nå større enn på mange år. Mens KrF øker skattetrykket, gir Venstre lettelser. I flere år er det blitt hevdet at dersom man plasserer Venstre inn i en gammeldags høyre-venstre-akse ligger Venstre nå til høyre for Høyre. I flere sentrale spørsmål som arbeidslivspolitikk og skatt, holder analysen stikk.

Samtidig har Venstre en betydelig satsing på fattigdomsbekjempelse, på skole og på forebyggende helse. Derfor er ikke en slik plassering uten videre entydig.

Likevel er det verdt å merke seg at en rekke Venstre-saker vil falle i smak hos mange Høyre-folk. Dette budsjettet plasserer Venstre inn i en tydelig borgerlig tradisjon. Akkurat der partiet ønsker å være. En profil som vil gjøre det mulig å gå inn i en felles regjering med Høyre og Frp

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
29 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Les flere