Berit Aalborg

Alder:
  RSS

Om Berit

Politisk redaktør, Vårt Land

Følgere

Handlekraft fra Helgesen

Publisert 26 dager siden - 1450 visninger

Regjeringens klare nei til genmodifisert mat er en seier for etikk og bærekraft. Miljøvernminister Vidar Helgesen fortjener ubetinget skryt.

I over ti år har skriftende regjeringer vært handlingslammet i spørsmålet om hvordan den norske genteknologiloven skal tolkes: Skal være lov å importere og dyrke genmodifisert mat og fôr til Norge? I hele denne tiden har Miljøverndepartementet sittet på et knippe av søknader, fra de store sprøytemiddelselskapene, om å importere eller dyrke genmodifisert mais og et utvalg andre arter.


Anbefalt fra Direktoratet

Allerede i 2008 anbefalte Direktoratet for naturforvaltning å si ja til import av enkelte sorter. Det førte til kraftige reaksjoner fra både politikere, landbruket, dagligvarekjeder og miljøbevegelsen. En del mener reaksjonene fra disse har vært for kritiske: Det blir ofte sagt at genmodifiserte planer (GMO) vil mette den fattige del av verden. Men en slik argumentasjon er for lettvint.


Det er langt fra en tilfeldighet at det er de store sprøytmiddelselskapene som har utviklet og tatt patent på ulike genmodifiserte vekster. Disse er utviklet for å tåle sterke sprøytemidler og til å produsere insektgift. Når innsekter spiser av plantene dør de.

 

Men det finnes en rekke negative konsekvenser av et slikt jordbruk. En av dem er at giften lekker ut i jordsmonnet og dreper en rekke andre insekter som sommerfugler, bier og andre nytteinsekter. Dessuten får mennesker denne giften i seg. Både de som bor i områder med slik landbruk og alle de som spiser genmodifisert og sprøytet mat. Giften kommer også inn i kretsløpet gjennom dyrefôr.

 

I flere områder, som i Argentina og Brasil, har den storstilte satsingen på GMO ført til at naturlige arter blir utryddet. Bøndene står dermed tilbake uten andre alternativer enn de genmodifiserte typene. Men over tid har en rekke ugressorter blitt resistente mot ugressgiften. Dermed må bøndene gå over til stadig sterkere gifter. Dette er en ond sirkel.

 

Tydelig nei

Internt i Stoltenbergs regjering (2005-2013) var spørsmålet om import av GMO betent. SV og Sp sa et tydelig nei til å tillate import eller dyrking. Både av helsemessige og miljø­messige grunner. Men også på grunn av etiske avveininger. På linje med miljøbevegelsen og landbruket mente de det var dobbeltmoralsk å importere varer som fører til utarming av jordsmonn og spredning av gift, særlig i fattige land. Heller ikke i Ap har det vært mulig å oppdrive forkjempere av GMO-import.


Likevel skapte spørsmålet om et forbud uro internt i Ap. De fryktet at et norsk nei i neste runde ville skade norsk lakseksport, gjennom motsanksjoner mot Norge. Derfor ble avgjørelsen trenert.

 

Derfor er det svært gledelig at Høyres miljøstatsråd Vidar Helgesen nå viser handlekraft. Han har valgt å lytte til blant annet miljøbevegelsen og landbruket som har jobbet iherdig for et slikt vedtak. I siste runde har også KrF lobbet hardt for å få vedtaket på plass.

 

Det som også er interessant er begrunnelsen for Helgesens vedtak. Når regjeringen sier nei til flere typer genmais er begrunnelsen at produksjonsforholdene er uetiske. Heretter er det slått fast at ikke bare helse og miljømessige årsaker skal vektlegges, men også etikken. Det gjør Norge til et foregangsland i denne sammenhengen.

Gå til innlegget

Sylvis prosjekt

Publisert rundt 2 måneder siden - 1492 visninger

Frp beveger seg stadig mer i retning av den antiglobale trenden vi ser i mange land. Spydspissen for prosjektet, det er EU-motstander og korsbærer Sylvi Listhaug.

Mens Frp fortsatt sitter i regjering med Høyre, er det tydelige signaler på at partiet er i endring. Deler av partiorganisasjonen rigger seg for et liv i ­opposisjon til en Støre-regjering.

To sentrale trekk preger parti­fraksjonen som nå vokser seg sterk og kan overta makten etter Siv Jensens regime. Denne fraksjonen ønsker at Frp skal være tydeligere i innvandringspolitikken og si nei til EU. Til sammen kan dette oppsummeres som antiglobalisme og har mange fellestrekk med de internasjonale politiske høyretrendene i både Europa og USA.

Grupperingen som nå vinner fram har ikke vokst frem over natten. Den er en videreføring av den linjen Carl I. Hagen sto for som partileder.

Utnevnelsen av Sylvi Listhaug som innvandrings- og integreringsminister i desember 2015, var løftet fram av denne gruppen. I ettertid har Listhaug betalt tilbake. Hun har styrket dem i partiet og gitt dem økt selvtillit.


«Glattpolerte biljardkuler» 

Listhaugs måte å kommunisere med velgere skiller seg tydelig fra Siv Jensens og deler av hennes unge og liberalistiske gjeng, som rykket inn i regjeringsapparatet i 2013. I forkant av regjeringsdannelsen omtalte nestleder Per Sandberg dem som «glattpolerte biljardkuler». Han beskrev parti­eliten som feig og uten evne til «å snakke rent ut med folk», og «kalle en spade for en spade».

Da Listhaug fikk ansvar for innvandrings- og integreringsfeltet, fikk hun ansvar for de mest symboltunge sakene for partiet. Ikke engang Per Sandberg kan beskylde henne for glattpolerte uttalelser: Hun har sagt at flyktinger og asylsøkere ikke må bli «båret på gullstol inn i Norge», at «de må yte, ikke bare nyte». Og hun har kritisert den såkalte norske eliten: «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare». Listhaugs inntreden har dermed skapt en ny giv i den aller mest innvandringskritiske delen av Frp, og hun har blitt partiets tydeligste stemme.


EU-seier 

Samtidig har hun også vunnet en annen kamp ­internt. Da Siv Jensen i fjor sommer snudde i synet på norsk ­EU-medlemsskap, var Listhaug raskt ute med gratulasjon. Samtidig minnet hun velgerne om at hun selv hadde aldri trengte å snu i dette spørsmålet. Slik ordla hun seg på Facebook, og ble ­applaudert med tusenvis av ­«likes»: «Veldig bra Siv! Er så glad at du også er mot norsk medlemskap i EU! Jeg hadde ikke stemmerett i 1994 men var aktiv Emotstander og deltok også på den store markeringen mot medlemskap i Oslo det året».


Sylvis kors 

Listhaugs anti­globale prosjekt har dessuten en ekstra dimensjon som tiltrekker mange kristne med en konservativ grunnholdning, samt mange andre som er opptatt av å hegne­ om norske verdier. Hennes ­politiske budskap fremstår nemlig som tett sammenvevd med hennes personlige tro.

Mens Siv Jensen fremstår som en urban liberalist, snakker Listhaug om kristne verdier og ­tradisjoner og bruker arvekorset fra farmor. Til TV 2 sa hun dette om korsbruken: «Det er fordi det er tøffe tider, og det er godt å ha noe å støtte seg på og ha med 
seg. Korset betyr veldig mye for meg fordi det var farmoren min sitt».


Valgfrihet 

Som småbarnsmor framstår hun dessuten for mange­ som en garantist for en tradisjonell familiepolitikk og valg­frihet. Samtidig er hun en mor som jobber mye. For noen kan dette ­bidra til å lette samvittig­heten til en del kvinner som ­sliter med at de jobber mye, mens de har små barn.

I november i fjor blogget hun blant annet om sitt eget svangerskap, og brukte samtidig anled­ningen til tydelig kritikk mot norske feminister: «Min oppfordring til alle vordende mødre­ og fedre: Del permisjonen slik dere mener er riktig, og ikke la dere styre av hva som er politisk korrekt».


Populist

Listhaugs politiske­ resept og popularitet har mange­ fasetter, og hun treffer ulike­ grupper med sitt budskap. Hennes­ angrep mot «eliten» inngår i en tydelig populistisk tradisjon. Dermed når hun også mange med sin ujålete talemåte, og skaper en nærhet til dem som har kjent på en avstand til det politiske systemet.

I den mye omtalte konflikten mellom henne og Siv Jensen, blir sammenligningen derfor nesten urettferdig. Selv om Listhaug
sitter i regjering, har hun skapt seg et handlingsrom og en image­ som fanebæreren av partiets egentlige sjel. Mens Jensen må stå ansvarlig for hele regjeringsprosjektet, og ta de interne kampene med Høyre og Erna Solberg, har Listhaug fått posisjonen som utfordreren.


Friere motstemme 

Til tross for at mange i partiorgani­sasjonen ønsker Listhaug som nestleder, og anser henne som partiets neste leder, sier hun selv at hun ikke er blitt spurt av valgkomiteen om å stille.

Uansett om hun skulle bli ­foreslått på landsmøtet, er Listhaugs posisjon sterk i partiet. Det er heller ikke gitt at hennes kandidatur som kommende ­leder ville tjent på at hun satt som nestleder i partiledelsen fram mot valget.

Som frittstående statsråd i mammaperm står Listhaug friere til å holde den avstanden til partiledelsen hun trenger. Helt til den dagen hun kan løftes fram som fornyeren, antiglobalisten – og en motstemme til partiets sittende ledelse.


Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 6 mai 2017

Gå til innlegget

Siv til kamp for det norske

Publisert rundt 2 måneder siden - 1615 visninger

Kampen for norske verdier gikk som en rød tråd gjennom Siv Jensens åpningstale til Frps landsmøte.

Norske verdier i bred forstand var Frp-leder Siv Jensens tema da hun åpnet møtet på Gardermoen. Både tradisjoner, levevis og norsk næringsliv sto på dagsorden.


Norske jenter 

Hun ba landsmøte om å være stolte for alt nordmenn har fått til gjennom hardt arbeid og gode verdier. Hun trakk frem den unike situasjonen for norske jenter i verdenssammenheng: Frihet til å velge utdanning, klesdrakt og frihet til å si det vi vil.

Frp-lederen slo også et slag for den norske middelklassens levesett: «Vi skal ikke skamme oss over at vi bor i egne hus, har varmekabler i gulvet og at vi drar på ferie til syden». Jensen mener dette vitner om at Norge er et land vi må ta vare på.


Integrering 

Hun tok også til orde for tydelige norske verdier i integreringspolitikken: «Uten jobb blir integrering vanskelig. Mange steder er preget av innvandrertetthet. Vårt mål er at innvandrere skal snakke norsk, og gi sine barn en norsk oppvekst. Har du ikke arbeidskamerater eller klassekamerater, blir du ikke integrert». For å få dette til vil Jensen ha en innvandringspolitikk som gjør at færre innvandrere kommer hit. Hvis det blir for mange får vi ikke til integreringen, konkluderte hun, til stor begeistring i landsmøtesalen.


Distriktspolitikk 

Norske bedrifter fikk også skryt for sine verdier, samtidig som Jensen slo et slag for Frps distriktspolitikk: «Norske bedrifter skal vokse og blomstre», sa Jensen. Den største trussel for norske arbeidsplasser er skattene. Hun viste til hjørnesteinsbedriften Brunvoll i Molde, som har omstilt seg og nå selger systemer for manøvrering av avanserte skip. «Økt skatt knekker nakken på norsk bedrifter og setter arbeidsplasser i fare», advarte hun.

Dersom Frp får fortsette i regjering lovet Jensen økt trykk på veibygging i hele landet og fortsatt høy bruk av oljepenger: «Vi skal legge milevis med asfalt», sa hun. «Og la meg være helt klar: Frp skal fortsette å bygge landet med oljekroner for folk i dag og for kommende generasjoner»


«Europas sosialkontor» 

Hun avsluttet med å si nei EU og hadde dessuten et tydelig budskap til Brussel, som høstet trampeklapp: «Millioner av skattekroner går til andre europeiske land gjennom trygdeeksport (...) Vi skal ikke være Europas sosialkontor».

Det er uvisst om Siv Jensen fikk klapp på skulderen fra forgjenger Carl I, Hagen. Men da talen var over sto han sammen med en gjeng Frp-ere i salen. I fellesskap konkluderte de med at Jensen hadde holdt en svært god tale.

Gå til innlegget

KrF har forlatt Luther

Publisert 2 måneder siden - 6819 visninger

KrF har forlatt deler av sin lutherske likhetstradisjon, til fordel for en kontinental, katolsk sosiallære.

Deler av den lutherske tenkningen lever likevel fortsatt side om side med de tunge, katolske impulsene i KrF. Derfor er det en spissformulering at KrF har forlatt Luther.

Vestlandet

For KrF ble født som et motkulturparti på Vestlandet i 1933, som en motreaksjon til avkristningen av Norge. Den Lutherske pietismen var utgangspunktet.

Fra 60-tallet og utover strevde partiet med sin ideologiske identitet, men lente seg etter hvert på tre enkle, men tydelige søyler: Menneskeverds-, nestekjærlighets- og forvaltertanken.

Samtidig begynte partiet å orientere seg mot den kristendemokratiske bevegelsen i Europa, som springer ut av politisk katolisisme. I Tyskland, der den reformerte kirken også står sterkt, har kristendemokrater med katolsk bekgrunn som Konrad Adenauer og Helmut Kohl hatt stor politisk innflytelse. Partiet CDU har historisk hatt mye til felles med norske Høyre. Derfor var en slik orientering omdiskutert internt i KrF rundt 80- og 90-tallet.

Haaland Matlary

Utover 90-tallet skjedde det brå omveltinger i KrFs strategiarbeid. Katolikk og professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, fikk raskt viktige posisjoner i partiets strategisnekring. I løpet av kort tid ble den katolske sosiallære gjort til grunnlag for sentrale deler av KrFs ideologi.

Begreper som «subsidiaritetsprinsippet» ble uten stor diskusjon tatt inn som et strukturerende prinsipp for partiets tenkning rundt forholdet mellom stat, marked og familie. En tenkning som hadde blitt utviklet i land med en mektigere kirke, en svakere stat, og med større ulikheter enn i Norge.

Mindre forskjeller

I motsetning til de katolske landene har de nordiske landene – med en luthersk tradisjon – utviklet seg til samfunn med mindre sosiale forskjeller. Stat og kirke var lenge smeltet sammen, og ingen mektig og veldedig kirke sto i økonomisk motsetning til staten.

I boka «Europa etter EU» skriver Christian Anton Smedshaug interessant om den lutherske tradisjonen som en helt avgjørende faktor for byggingen av det likeverdige og likestilte Norden, og peker blant annet på Hans Nielsen Hauges sentrale rolle. Likestilling mellom kvinner og menn ble dyrket fram gjennom pietismen. Samtidig ble det lagt grunnlag for en individualisme som bygget opp under en form for nordisk kollektiv individualisme, der felles utfordringer løses i fellesskap. I hovedsak gjennom bruk av staten.

«Statsindividualisme»

I boka peker Smedshaug på at det ikke er kollektivismen som preger det nordiske, men sterk individualisme og konkurransekraft, kombinert med en sterk stat. Han trekker på flere kilder som beskriver hvordan den nordiske sosiale kontrakten er tuftet på at man greier å ha begge ballene i luften samtidig. Omtalt som «statsindividualisme».

Denne «statsindividualismen» har bidratt til å gjøre det nordiske individet uavhengig av familiens og slektas økonomi – for eksempel gjennom studiefinansiering. Kvinner er også blitt mer uavhengige av familien enn i katolske land. Et eksempel er forskjellen mellom Norge og Tyskland, der man i større grad har familiebasert skattelegging.

I et intervju i Vårt Land tidligere i år, sier Smedshaug: «Uten protestantisk tro spørs det om Norge ville vært et av verdens beste land å bo i. Men det bryr vi oss så lite om at vi risikerer å miste grunnlaget for det vi har».

I de land der den katolske kirke har stått sterkt, har de statlige fellesløsningene stått svakere. Organisering av familien var langt mer privatisert og i stor grad bygd på ideene i «subsidiaritetsprinsippet». I praksis betyr det at staten ikke skal blande seg inn i det familien og slekta kan ta seg av.

KrF med to tradisjoner

I dagens KrF ser vi spor av begge de to tradisjonene. Den ideologiske begrunnelsen for KrFs ideer om «familien som grunncelle» og kontantstøtten er i partiets programmer hentet nærmest direkte fra de politiske doktrinene til paven. Slik står det definert i et norsk sammendrag av «Compendium of the Social Doctrine of the Church» utgitt av et av pavens råd: «Samfunnet og staten må i sitt forhold til familien oppfylle subsidiaritetsprinsippet på en reell måte. Det betyr at staten ikke må ta oppgaver fra familien som den kan utføre selv eller i samarbeid med andre familier».

Man kan også se økende innslag av den pavelige doktrinen i KrFs skolepolitikk. Tidligere har KrF vært mest opptatt av å kjempe for de såkalte «friskolene». Altså skoler med et pedagogisk eller religiøst alternativ til den offentlige. I økende grad har deler av KrF begynt å argumentere for alle typer privatskoler ut fra et ståsted der hver familie skal bestemme selv, heller enn fellesskapet gjennom politiske valg.

Luthersk tradisjon

Likevel har fellesskapet og staten fortsatt en viktig plass i deler av KrFs tenkning. I 1967 var det for eksempel KrFs sosialminister Egil Aarvik som sto for innføringen av en av de aller største sosialpolitiske reformene i norsk historie: Folketrygden. Dette er partiet fortsatt stolt over. Den samme holdningen har partiet hatt til barnetrygden.

Liknende reformer ser vi også i land med sterkere innslag av katolsk sosiallære, men disse er i større grad målrettet mot svake grupper, og behovsprøvd. Man kan hevde at dette bunner i den katolske kirkes veldedighetstenkning, som kan sees som en motsats til den nordiske likhets- og rettighetstenkningen.

Sammensatt 

Slik sett er KrFs ideologiske tankegods sammensatt. Det som likevel er rart, er at partiet i så liten grad har diskutert det ideologiske tankegodset de har valgt å bygge mye av sin politikk på.

Diskusjoner har det likevel vært. I Vårt Lands spalter gikk det for tre år siden en diskusjon mellom to av partiets ideologer, Erik Lunde og Idar Magne Holme. Holme advarer mot «å gå seg vill i katolsk sosiallære». Han mener KrF i større grad må lete i sin egen tradisjon, heller enn å «ta mye av den liberale tradisjonen» fra de kontinentale kristendemokratiske partiene, som han mener ble adoptert for lettvint.

Kontinental tradisjon

Lunde skriver i sitt svar at den katolske sosiallæren er et «skattekammer for kristendemokratiet». Han mener Holmes advarsel er vanskelig å forstå, og at den bunner i frykt for at KrF skal bevege seg i retning av «mer individualisme, liberalisme og forsterket markedstenkning».

De to er inne på svært grunnleggende spørsmål for KrF, som heller ikke på årets landsmøte blir diskutert: Det faktum at partiet nå står i brytningen mellom en luthersk nordisk og en katolsk kontinental tradisjon.

I partiet har mange manglende innsikt i de grunnleggende ideologiske motsetningene som ligger innebygget i partiets tenkning. Dermed har de få som kan noe om dette, fått mye makt og stor innflytelse.

Kommentaren er også publisert i Vårt Lands papirutgave lørdag 29. april.

Gå til innlegget

Første prioritet er å gå i regjering

Publisert 2 måneder siden - 1737 visninger

Knut Arild Hareide vil har regjeringsmakt for å få gjennomslag. Det fremstår viktigere for KrF enn valg av samarbeidspartner.

Da Knut Arild Hareide åpnet KrFs landsmøte i går, holdt han en tale helt på det jevne. Han kom med få overraskelser. Heller ikke i spørsmålet om regjeringssamarbeid.

Det som imidlertid framsto klarere enn tidligere, er hvor viktig det er for KrF å få hånda på rattet etter valget for å kunne sette dagsorden. I talen oppfordret Hareide Erna Solberg til å velge sentrums-samarbeid etter valget dersom det blir et borgerlig flertall. Forutsetningen er at Solberg ber Frp forlate regjeringskontorene.

Vil ikke være isolert

Men Hareide la også vekt på at KrF ikke har tenkt å bli sittende isolert på Stortinget, dersom Solberg skulle velge Frp. Slik uttrykte han sitt regjerings­ønske: «Vi ser det i distriktspolitikken. Vi ser det på landbruk, bistand, klima, bioteknologi, flyktninger og integrering. Norge trenger en ny kurs! Norge trenger en ny regjering!».

Deretter ba Hareide om tilslutning til den strategien partiets landsmøte skisserte opp i høst: Førstevalget er et samarbeid med sentrum, partiet sier nei til Frp – og døra holdes på gløtt for Ap og Sp.

Distriktspolitikk

Og med tanke på det siste punktet i regjeringsstrategien: Et av de påfallende trekkende ved Hareides tale, er hvor mye han snakket om distriktspolitikk. Han kom med flere uttalelser som er kritikk av regjeringens reformpolitikk, som Hareide mener slår negativt ut for norske utkantstrøk.

Han sa blant annet: «Vet dere hva både jeg og resten av stortingsgruppa er lei av? Det er å reparere distriktsfiendtlige og sentraliserende forslag fra regjeringen. Vi har brukt ufattelig mye krefter på å hindre slike skadelige utslag. Og selvsagt har vi ikke klart å ordne opp i alt. Men KrF har større ambisjoner for distriktene enn å bedrive skadebegrensning».
Dette engasjementet traff åpenbart salen, som svarte med svært mange distriktspolitiske innlegg etter hans tale.

Barnefattigdom

Hareide var på sitt beste da han snakket om barnefattigdom, og særlig fortellingen om en gutt han hadde møtt på Barnas Stasjon i Fredrikstad. Før jul hadde den lille gutten sendt inn et brev til en avis om at han ønske var å gi moren sin en gave til jul. Gaven skulle være en stekepanne. Denne saken brukte han for å vise fram at KrF ønsker å bekjempe barnefattigdom.

Lite nytt

Et av trekkene ved Hareides tale var at den i liten grad inviterte til en grundig og åpen debatt om partiets såkalte verdisaker. Mens de andre partiene diskuterer saker som K-en i KRLE og religionspolitikk, var det saker som kommunereform og barnetrygd som dominerte leders tale og påfølgende debatt.

Flere av landsmøtets delegater forklarer dette med at de verdisakene allerede er diskutert og avgjort i partiet. Det er imidlertid fortsatt tegn på at det ikke stemmer helt. Flere delegater er nervøse for at det kan komme debatt rundt et forslag til vedtak der partiet blir bedt om å stramme inn igjen partiets syn på homofilt ekteskap. Og flere anonyme kvinner uttalte i gårsdagens avis at denne typen verdisaker har gjort det vanskelig for dem å bli værende i KrF.

Det er slående er hvor rolig og samlet partiet framstår før valgkampen setter inn. Men det vil bli tøffe tak dersom partiet må ta vanskelige valg etter høstens stortingsvalg. Dermed er det kanskje ikke så rart at Hareide forsøker å styre unna de mest kontroversielle sakene under landsmøtet.
Redaktør, politikk og verden

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 28. april.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere