Bent Høie

Alder:
  RSS

Om Bent

Helse- og omsorgsminister fra høsten 2013. Innvalgt på Stortinget for Rogaland Høyre. Ledet Høyres programkomite før landsmøtet i 2013. Ledet Stortingets helse- og omsorgskomite 2009-2013.

Følgere

Et sosialt ­eksperiment

Publisert 23 dager siden - 15169 visninger

Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå. Spesielt når vi vet så lite om konsekvensene.

Rapporten «Ung i Oslo» viser en markant økning i cannabisbruk blant ungdom, spesielt gutter og unge bosatt i Oslo vest. Dette skjer samtidig som landsmøtene i både Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom denne sommeren har gått inn for å legalisere bruken av rusmiddelet.

Canada har som land ­nummer to etter Uruguay ­legalisert ­bruken av cannabis, og flere ­stater i USA har gjort det ­samme. Det ­kommer derfor til å bli økt ­debatt om legalisering av ­cannabis fremover.

Utvide sine markeder. 

Jeg tror en viktig driver for unges bruk av cannabis er ­populærkulturen. I filmer, musikk og ­sosiale ­medier fremstilles bruk av ­cannabis som ufarlig, normalt og kult. Når ­Canada og flere ­stater i USA har legalisert bruken, ­etableres det kommersielle og industrielle ­aktører som vil ønske å ­produsere og selge cannabis i ­legale kanaler. De vil ønske å utvide sine markeder både ­gjennom å få flere brukere der det er legalisert og få flere land og stater til å legalisere.

Det er ingen grunn til å tro at cannabisindustrien vil opptre annerledes enn tobakks- eller alkoholindustrien. Tvert imot er det grunn til å tro at tobakks- og alkoholindustrien vil være ­interessert i å etablere seg også innenfor cannabisindustrien. Vi kjenner allerede til tobakksbransjens kyniske ­pressmidler mot fattige land for å hindre lovgivning tilsvarende den norske røykeloven, og metodene deres for å lokke flere unge til å ­bruke ­produktene sine. I USA tilbyr cannabisindustrien stadig nye varianter med «edibles», ­altså ­godterier og ­lignende som inneholder cannabis-virke­stoffet THC, og som særlig ­appellerer til unge. En cannabisindustri vil bruke penger på å påvirke lovverk, politikere og media ­internasjonalt, bruke ­sosiale ­media for direkte markeds­føring ­rettet mot ungdom og mer ­produktplassering i filmer og TV-­serier. Med tobakksindustrien på ­virkende front – ønsker vi ­virkelig å skape en ny?

Utelivsstudien. 

Mange ­mener at cannabis er mindre farlig enn alkohol, og forutsetter da at ­cannabis erstatter bruk av ­alkohol dersom det ­legaliseres. Ifølge Folkehelseinstituttet ­rapporterer deltakerne i norske datainnsamlinger at cannabis ofte blir brukt samtidig med ­alkohol. Utelivsstudien viser at de som tester positivt på THC i spytt har vel så høy promille som de som ikke tester positivt på THC. Det kan tyde på at ­cannabis kommer i tillegg til alkohol, ikke i istedenfor. Empiriske undersøkelser på området er imidlertid vanskelig, fordi man aldri vil vite hvor mye alkohol personene ville ha drukket dersom de ikke hadde røykt cannabis.

Det er risiko for at økt ­tilgjengelighet og aksept for bruk av cannabis, vil føre til at flere med allerede risikofylt bruk av alkohol vil bruke ­cannabis i tillegg. Det er den samlede rus­politikken som har størst ­betydning for folkehelsen. En kombinasjon av sterkt re­gulert alkoholomsetning og forbud mot cannabis har til nå vist seg å ha positiv effekt på den samlede rusbruken i Norge. Om noen år vil vi få erfaringer fra USA og Canada som vil fortelle oss om cannabisbruken kommer til ­erstatning for alkoholbruk, ­eller på toppen av alkoholbruken.

Cannabisavhengighet. 

Cannabis er ikke et ufarlig rus­middel. Cannabis er avhengighets­skapende, og ifølge Folkehelse­instituttet har antallet personer som søker hjelp i spesialisthelse­tjenesten for cannabisavhengig­het økt med over 40 prosent ­siden 2010 – fra 2.500 til 3.600 ­personer. Halvparten av ­disse fikk en psykiatrisk tilleggs­diagnose, i hovedsak angst og/eller depresjon. Under påvirkning vil brukeren ha ­svekkede psykomotoriske funksjoner og manglende dømmekraft, selv ved lavt inntak. Større og/­eller hyppige inntak svekker ­konsentrasjonsevnen og hukommelsen og kan gi akutt panikkangst. For risikoutsatte ­personer vil bruk av cannabis kunne 
utløse ­psykoser. En rekke ­studier har vist at angstsymptomer og angstlidelser forekommer ­oftere hos cannabis­brukere enn hos ­andre, selv om sammen­hengen kan være kompleks. Røyking av cannabis over lang tid kan ­svekke lungefunksjonen, gi astma­plager og andre alvorlige lungesykdommer som kols, og økt risiko for lungekreft. Cannabis­røyking gir generelt dårligere immunforsvar.

Selv om den psykiske helsen og de kognitive funksjonene ikke nødvendigvis blir permanent svekket, kan bruken innebære en risiko for å falle utenfor, uavhengig av hvorvidt rusmiddelet er legalisert eller ikke. For unge, hvor hjernen fremdeles er under utvikling, vil bruk av rusmidler generelt innebære høy risiko for skjevutvikling.

Dårligere karakterer. 

I ­studentbyen Maastricht i ­Nederland innførte man i 2011 et forbud for utenlandske stats­borgere å handle på byens 13 «coffeeshoper» der cannabis selges lovlig over disk.

Økonomer ved Maastricht-universitetet og det tyske ­arbeidsforskningsinstituttet IZA gjorde en undersøkelse blant 4.000 studenter og så på over 54.000 karakterer som studentene ved Maastricht-universitetet har fått før og etter loven ­trådte i kraft. Forskerne beregnet at ­nesten 60 prosent av alle ­studentene hadde brukt cannabis i løpet av det siste året før undersøkelsen. Rapporten konkluderte med at utenlandsstudenter som ble nektet adgang til cannabis-kaféene som følge av loven fikk betydelig forbedrede eksamensresultater, uavhengig av tid brukt på skolearbeid.

Som lege, professor og hjerne­forsker Sven Davanger skriver i Aftenposten: «Nei, cannabis ­­truer sjelden livet. Men den ­truer måten vi lever på.» Jevn cannabisbruk vil redusere ungdoms mulighet til å prestere i skole og arbeid, men også i å etablere ­familie og delta i samfunnet over tid. Dette vil ha store negative konsekvenser for den enkelte og for samfunnet.

Å legalisere et rusmiddel i tillegg til alkohol vil uansett være et sosialt og helse­messig ­eksperiment – vi vet ikke hvordan det vil slå ut i Norge. Vi har hatt ­relativt lav cannabisbruk i Norge sammen­lignet med ­bruken i andre land og stater som har legalisert rusmiddelet. En av årsakene til at konsumet ikke øker betydelig i disse landene, kan være at bruken av cannabis allerede var utbredt i befolkningen i utgangspunktet. Det er den heldigvis ikke i Norge. Det er imidlertid er verdt å merke seg at bruken av cannabis totalt sett har økt i Colorado.

Det legale markedet. 

Et ­argument for legalisering er at det vil redusere ­skadevirkningene av den kriminelle ­omsetningen. Vi ser at kriminelle nettverk ­finansieres ved blant annet salg og distribusjon av cannabis. ­Legalisering av cannabis, med høye avgifter, reklameforbud og salg gjennom for eksempel Vinmonopolet, ville ha flyttet noe av salget over til legale ­kanaler. Spesielt for brukere med god økonomi. Men det betyr ikke at den illegale omsetningen og ­kriminaliteten som følger med det hadde forsvunnet. En nylig rapport fra Uruguay viser at kun 55 prosent av brukerne fikk cannabis fra det legale markedet.

Det er et vesentlig moment at markedet samlet sett hadde blitt større over tid. Det er derfor ikke sikkert at den kriminelle delen av et større marked hadde blitt lavere enn størrelsen på dette markedet er i dag. Kriminelle nettverk er tilpasningsdyktige. Om dagens målgruppe får kjøpt lovlig cannabis vil markeds­føringen deres kanskje i større grad rette seg inn mot en yngre brukergruppe. Det er heller ikke utenkelig at de som i dag selger cannabis på gaten i byer som Oslo, ofte unge gutter, vil flytte sin aktivitet til annen kriminalitet. Her vil sannsynligvis andre kriminalitetsforebyggende tiltak være langt mer betydningsfulle enn å legalisere cannabis.

Til hinder. 

Dagens kriminalisering av narkotika er et ­hinder for å hjelpe mennesker ut av ­avhengighet og til å komme tidlig inn med forebyggende helsehjelp. Det gjør vi noe med gjennom ­arbeidet med rusreformen, der bruk og besittelse av narkotika til eget bruk ikke lenger skal ­straffes med bøter eller fengsel, men møtes med helsehjelp. ­Import og salg vil være like forbudt og straffes like hardt som i dag.

Bruk av cannabis og de medisinske virkestoffene i cannabis for utvalgte pasientgrupper er en annen diskusjon. Den må tas innenfor rammene av de samme prinsippene og kriteriene som vi bruker for innføring av andre ­legemidler, som også kan misbrukes og har negative bivirkninger.

Introduksjon av et nytt legalt avhengighetsskapende rusmiddel vil være negativt for folke­helsen. Økt bruk av cannabis blant unge i Norge bør møtes med saklig og målrettet informasjon om de negative helse­effektene og konsekvensene bruk av cannabis faktisk har. Vi bør bruke føre-var-prinsippet. Vi må se på erfaringene fra ­Canada og USA, og vite mer om hva ­legalisering betyr for den samlede rus­bruken og kriminaliteten over tid. ­Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå. ­Spesielt når vi vet så lite om konsekvensene.

Trykket i Vårt Land 28. august 2018.

Gå til innlegget

Bistand til å bygge en grunnmur

Publisert 4 måneder siden - 455 visninger

Bistand til behandling av sykdom er viktig, men like viktig er det at den internasjonale helsebistanden bidrar til å bygge opp gode lokale helsetjenester.

av Bent Høie, Helseminister; og Nikolai Astrup, Utviklingsminister


NORGE ER MED på å bekjempe sykdommer som hiv, aids, tuberkulose og malaria i mange fattige land. Innsatsen gir resultater. Vårt bidrag til vaksineorganisasjonen GAVI har ført til at barnedødeligheten har gått kraftig ned. GAVIs mål er å vaksinere 300 millioner barn, noe som vil redde 5-6 millioner barneliv i løpet av en fireårsperiode. Norges bidrag er å vaksinere 30 millioner barn, og forhindre mellom 500.000 og 600.000 dødsfall.

Tilgangen til helsetjenester. Helsen til verdens mødre har også blitt bedre, og vi jobber kontinuerlig med retten og tilgangen til helsetjenester av god kvalitet, inkludert prevensjonsmidler og trygge aborter.

Men til tross for stor internasjonal innsats for global helse, mangler mange mennesker fremdeles tilgang til en grunnleggende helsetjeneste som kan diagnostisere og behandle helt enkle tilstander. Å gi fattige land bistand i kampen mot sykdommer er derfor ikke nok. Vi må også gi dem bistand til å bygge opp et trygt og tilgjengelig helse-tilbud i lokalsamfunnet.

I Norge er ikke lungebetennelse lenger en farlig sykdom. Vi drar til fastlegen, kommer raskt i gang med behandlingen og blir friske. I verdens fattigste land er lungebetennelse en livsfarlig sykdom. Man har verken tilgang på lege, medisiner eller informasjon om sykdommen. Å ha mulighet til å oppsøke kvalifiserte helsearbeidere som kan stille enkle diagnoser og skrive ut enkle medisiner vil for mange være forskjellen på liv og død.

Helseforsamling i Genève. Målet med bistand er å gjøre utviklingslandene uavhengige av bistand. For å lykkes med det, må bistanden bidra til å bygge grunnmuren i helsetjenesten. Vi kaller det universell helsedekning. Dette blir tema på årets helseforsamling i Genève. Den nye generaldirektøren i WHO har som mål å bedre tilgangen til grunnleggende og rimelige helsetjenester i fattige land, og Norge er klar til å ta en lederrolle.

Vi har blant de beste helsetjenestene i verden. Vi vet at en god helsetjeneste handler om mer enn å bekjempe pandemier og gjennomføre avanserte operasjoner og kompliserte transplantasjoner. Det handler også om at den bekymrede pappaen har et sted å søke hjelp når minstemanns feber blir altfor høy. At den unge jenta har et sted å søke råd når hun trenger prevensjon, og at den eldre kvinnen har et sted å ringe når hun blir svimmel og tungpustet. Denne grunnmuren må vi hjelpe utviklingslandene til å bygge.

I frivillig regi. Vi begynte å bygge vår egen grunnmur, primærhelsetjenesten, lenge før vi fant olje og Norge ble et rikt land. Ordningen med offentlige distriktsleger ble etablert for mer enn 400 år siden. Men mye av arbeidet skjedde i frivillig regi. Organisasjoner med engasjerte kvinner i spissen gjorde det de kunne for å stoppe spredningen av den fryktede tuberkulosen. De hindret smitte og pleide syke mennesker. De utdannet sykepleiere og helsesøstre. De bidro til å spre informasjon til befolkningen.

Det var disse foreningene og distriktslegene som sto bak de første helsestasjonene for mødre 
og barn på trettitallet. De var disse foreningene som var med på å bygge opp skolehelsetjenesten. Og det var disse legene som bygget om den norske helsetjenesten slik vi kjenner den i dag. Kommunene fikk ansvaret for helsestasjonene og skolehelsetjenesten mange år etter at de frivillige hadde startet arbeidet med det som skulle bli den norske primærhelsetjenesten.

Vi kan bruke erfaringene fra byggingen av vår egen grunnmur når vi skal hjelpe andre land. Både lokale, statlige og frivillige krefter er viktige i dette arbeidet. En lokal helsetjeneste må ikke bare behandle sykdom, men også arbeide med opplysning og forebygging. Å stoppe sykdommer handler jo både om å ta i bruk medisiner og vaksiner, og om å hindre smittespredning.

Universell helsedekning. Vi mener det er på tide rette oppmerksomheten mot universell helsedekning. Vi skal fortsette å gi bistand til vaksinasjonsprogram og grunnleggende helsetjenester for barn og unge for å redusere dødeligheten. Men samtidig må vi jobbe for at den internasjonale innsatsen også bidrar til å bygge grunnmuren.

For å bygge opp lokale helse-tjenester i fattige land må vi jobbe for utdanning og økte investeringer i helse fra landene selv. Det første handler om tilgang til helsepersonell. Særlig er utdanning av jenter viktig. Det andre handler om finansiering av helsetjenesten. Vi må styrke nasjonale institusjoner slik at det mobiliseres flere ressurser, og slik at myndigheter får økt kapasitet til å prioritere riktig. I tillegg må landene øke innsatsen mot korrupsjon slik at innsatsen ikke misbrukes.


Gå til innlegget

Trygg i den største stunden

Publisert 7 måneder siden - 104 visninger

Målet for sykehusene våre er trygghet for mor og barn i den største og mest sårbare stunden i livet. Det er mitt mål også.

Det aller viktigste vi gjør i helsetjenesten, er å ta vare på de aller minste og mest sårbare blant oss. De siste ukene har vi diskutert nettopp dette. Vi har diskutert hvordan norsk barselomsorg er og bør være. Det er en viktig debatt!

Utgangspunktet er ganske godt. Norge er blant landene i Europa med aller lavest spedbarnsdødelighet. Det er trygt å føde i landet vårt. Når det er sagt – barselomsorgen vår skal bli bedre. Vi må sørge for at alle nybakte mødre og nyfødte barn får oppfølgingen de trenger når de reiser hjem fra sykehuset.


Mangel på jordmødre. I mange kommuner får kvinnene tett oppfølging av jordmor eller fastlege. Etter fødselen følger helsesøstre og helsestasjonene opp, blant annet med hjemmebesøk. Men i flere kommuner er det mangel på jordmødre slik at kvinner som ønsker å gå til jordmor framfor helsesøster eller fastlege, ikke får denne muligheten. Derfor styrker vi barselomsorgen.

– Vi har vi økt bevilgningene til helsestasjonene og sørget for flere jordmødre og helsesøstre i kommunene.

– Vi har lovfestet at alle kommuner i Norge skal ha jordmorkompetanse.

– Vi har vi satt av 20 millioner kroner i øremerkede midler til jordmortjenesten på årets budsjett. Vi er ikke i mål. Men utviklingen går utvilsomt i riktig retning.


Skremmebilder. Jeg deltar gjerne i debatten om hvordan barselomsorgen bør være. Men når det kommer påstander om at omsorgen for nyfødte barn og mødrene deres blir stadig verre, når det hevdes at små barn kan komme til å dø og at nybakte mødre og barna deres skal settes på gata rett etter fødselen, da er det ikke en debatt basert på fakta. Da er det en debatt basert på frykt.

Fødsler er forskjellige. Kvinner som har født har ulike behov. Trebarnsmoren som har vært gjennom en ukomplisert fødsel og er rutinert når det gjelder amming, kan dra hjem fra fødeavdelingen tidligere enn den førstegangsfødende som har hatt en komplisert fødsel og sliter med å komme i gang med ammingen.

Fødestedene våre må og skal planlegge ut fra dette. De må planlegge for at noen kvinner reiser hjem fra sykehuset kort tid etter å ha født, mens andre kvinner trenger å være der i lenger for å få hjelp og oppfølging.

Målet for sykehusene våre er trygghet for mor og barn i den største og mest sårbare stunden i livet. Det er mitt mål også.


Gå til innlegget

Ærlig talt!

Publisert rundt 1 år siden - 327 visninger

Bioteknologi handler om de vanskeligste ­spørsmålene i livet. Jeg er opptatt av at vi må ta de viktige diskusjonene. Kjersti Toppe er bare opptatt av konklusjonene.

I innlegget «Ærlighet ­varer lengst» 3. august anklager Sps helsepolitiske talskvinne regjeringen for å levere for få konklusjoner i stortingsmeldingen om bioteknologi.

Toppe har åpenbart kommet til bokstaven Æ i den retoriske oppslagsboken.

Hun skriver at den ­forrige ­regjeringen var en ærlig ­regjering, selv om den aldri evaluerte bioteknologiloven. Hun mener at dagens regjering, som har evaluert bioteknologiloven, er en uærlig regjering.

Kan ikke sidestilles. Toppe sammenligner bioteknologimeldingen med transport­planen, og mener vi må ta ­stilling til vanskelige etiske spørsmål slik vi tar stilling til hvilke veier som skal bygges. Jeg har stor respekt for vanske­lige samferdselspolitiske prio­riteringer og min statsråd­kollega i Samferdselsdepartementet, men her tar Toppe for lett på tunge ting. Vurderinger av hvor mye vi skal satse på opprusting av fylkesveiene kan ikke sidestilles med vurderinger av hvilke arvelige sykdommer vi skal kunne sjekke i befruktede egg.

Vi har laget en grundig ­evaluering av bioteknologi­loven. Det gjorde ikke den ­forrige regjeringen, selv om Stortinget ba om det. I bio­teknologimeldingen tar vi opp problemstillinger og ­temaer som er viktige for mange ­mennesker, men som har blitt liggende uavklart i mange år fordi den forrige ­regjeringen ikke greide å levere det ­Stortinget ba om.

Diskusjonsnotat. Sps helsepolitiske talskvinne skriver at evalueringen vår framstår mer som et diskusjonsnotat enn en stortingsmelding. Hun mener åpenbart at diskusjon om disse vanskelige spørsmålene ikke er ønskelig.

Jeg er derimot stolt over at vi har laget en stortings­melding som både inneholder ­konklusjoner og legger opp til diskusjoner.

På noen områder anbefaler vi at dagens lovregulering opprettholdes.

Vi vil opprettholde dagens forbud mot surrogati i Norge.

Vi vil opprettholde dagens regler for fosterdiagnostikk.

På andre områder ­anbefaler vi endringer. Vi vil ­styrke barns rett til å kjenne sitt opphav. Vi vil gi kvinner som ­kommer for tidlig i overgangs­alderen mulighet til å fryse ned ­ubefruktede egg. Vi vil ha ­bedre vurderinger om par som søker assistert befruktning 
egner seg som foreldre.

Inviterer til diskusjon. Så er det noen vanskelige ­spørsmål vi har analysert grundig uten å konkludere. Blant disse er spørsmålene om vi skal ­tillate 
eggdonasjon og ­assistert ­befruktning for enslige. Der vi ikke konkluderer, løfter vi både fram argumenter for å endre loven og ­argumenter for å beholde loven slik den er. Slik inviterer vi til åpen ­diskusjon om noen av de ­vanskeligste og viktigste spørsmålene i livet.

Sps helsepolitiske tals­kvinne mener dette er ­uærlig. Jeg mener tvert imot det er ­ærlig. Både Toppe og jeg vet at mange spørsmål om bio­teknologi er så vanskelige at de splitter partier både i to og tre.

Vi må tørre å være åpne om dette.

Vi må tørre å diskutere de vanskelige spørsmålene i full åpenhet.

Jeg anbefaler Kjersti ­Toppe å gå til bokstaven Å i den ­retoriske oppslagsboken.

Å for åpenhet.

Bent Høie, Helse- og omsorgs­minister (H)

Gå til innlegget

Etiske grenser hindrer sortering

Publisert nesten 2 år siden - 375 visninger

Hadde all teknologi vi har blitt sluppet fri fra lovverkets etiske grenser, kunne sorteringssamfunnet blitt en realitet og idealet om det perfekte tatt overhånd.

Når bioteknologi diskuteres, er det ofte spørsmål knyttet til hvilke metoder som skal tillates for at barnløse kan få barn, som skaper­ mest debatt. Det er en viktig diskusjon, men loven handler om andre grunnleggende­ spørsmål også.

Den norske bioteknologiloven har som mål å «sikre at medisinsk bruk av bioteknologi ­utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle».

Loven berører oss alle. For ­eksempel hvilken informasjon om risiko for fremtidig arvelig sykdom skal vi ha tilgang på? Hvordan skal informasjonen om egen helse behandles i forskning? Skal vi ha rett til å undersøke barns genetiske muligheter til å bli best på ski eller fotball? Og, i ytterste konsekvens, skal vi fritt kunne endre disse genene?

Dette er bare en smakebit. Over jul skal regjeringen legge frem en stortingsmelding som evaluerer dagens lov. I forkant av dette har Bioteknologirådet kommet med en rekke anbefalinger, og Helsedirektoratet har også gjort en faglig vurdering av loven.

Spenningsfelt. Mange av spørsmålene ligger i spenningsfeltet mellom vitenskapens ­ønske om å gi svar på alle livets spørsmål og gjøre mennesker i stand til å styre dem, og erkjennelsen av at det såkalte perfekte liv ­eller menneske ikke eksisterer. For det flotte med mennesket og livet er nettopp at vi ikke er like – vi er preget av mangfold, overraskelser og variasjoner. Det ufullkomne er kjernen i det menneskelige.

Samtidig ønsker vi å bruke kunnskapen og de metodene bioteknologien gir oss, til å forebygge og reparere sykdom og til å hjelpe oss å få barn. Det er også grunnleggende menneskelig.

Bioteknologiloven skal hjelpe oss å balansere ut disse to målene.
Noen tenker kanskje at svaret bør være å gi vitenskapen full frihet til å finne de svarene og metodene de kan, og så bør folk selv ha frihet til å velge om de vil benytte seg av mulighetene det gir.

Felles ansvar. Men det er et felles ansvar å vurdere hvilket samfunn vi skaper ved å åpne for det som er nytt. Våre valg og verdier skapes ikke i et vakum. De skapes i møte med andre mennesker og det samfunnet vi lever i.

Hvis alle andre gentester barna sine for å finne hvilken sport de kan bli best i, skal mitt barn da lide under at jeg overlater dette­ til tilfeldighetenes spill? Hvis du har fått all informasjon om at barnet du bærer frem, kommer til å ha omfattende hjelpebehov, er det da samfunnets ­ansvar å stille opp, når det var ditt eget valg?

I alle samfunn som dyrker ideal­mennesket, har menneskene tapt, og den kollektive kraft har gått til de ytterste virkemidler for å bekjempe ulikhet. Utvidet frihet kan fort gjøre samfunnet trangere.
Teknologien vil aldri være etisk nøytral. Nye muligheter endrer samfunnet. Dessverre­ glemmes det ofte når man ­entusiastisk ­jager det nye.

Radikalt. En av de mest radikale innovasjonene i senere tid er gjemt bak akronymet CRISPR-Cas9, en ny metode for å «klippe og lime» i gener hos planter, dyr og – ja – mennesker.

Genredigering vil kunne gjøres med stadig større presisjon. Det gir enorme muligheter og like store etiske utfordringer. Interessant nok har en av ­metodens pionérer, Jennifer Doudna, sagt at hun ikke hadde tenkt mye på dens etiske og filosofiske konsekvenser. Det er en nyttig ­påminnelse.

En annen debatt er hvorvidt kvinner skal ha rett til å fryse ned egg uten medisinsk grunn. Prinsipielt kan man enkelt mene at alle bør ha rett til å gjøre dette med egne egg. Men dersom de skal tas i bruk, krever det assistert befruktning. Som samfunn tilrettelegger vi da for et samfunn der man får barn stadig senere, og assistert befruktning normaliseres uavhengig av fertilitetsproblemer.

Individuelle valg skal stå sterkt, men politikken må også vurdere hvilket samfunn vi er med å skape.

Utlandet. Bioteknologiloven utfordres også av at de grensene vi setter i Norge, er annerledes enn grensene i andre land. De kravene vi setter for å ta gen­tester av oss selv og familien, kan omgås dersom man bare sender biologisk materiale til et firma i et mer liberalt land.
Men det at noe er tillatt i andre land kan aldri frita oss fra ansvaret for selvstendig etisk refleksjon rundt hva vi som samfunn bør gjøre.

Det viser likevel at også lover har sine klare begrensninger. Over tid er det derfor de verdiene vi bygger samfunnet på og holdningene til den enkelte av oss som vil avgjøre om vi også i fremtiden ser den ukrenkelige verdien av et menneske som er totalt annerledes enn oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2.11.2016

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
6 minutter siden / 1017 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
27 minutter siden / 1017 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Opprop til dugnad
33 minutter siden / 2980 visninger
Per Erik Karlsson Brodal kommenterte på
Tjene Gud og mammon
40 minutter siden / 2651 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1017 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
President Donald Trump snakker sant
rundt 1 time siden / 509 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Vegetartrenden er en gavepakke for folkehelsen
rundt 1 time siden / 154 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
No-platforming handler ikke om ytringsfrihet
rundt 1 time siden / 190 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1017 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
President Donald Trump snakker sant
rundt 1 time siden / 509 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No-platforming handler ikke om ytringsfrihet
rundt 1 time siden / 190 visninger
Trygve W. Jordheim kommenterte på
Noen tanker om KA, resultatlønn, streik og kirkeforståelse
rundt 1 time siden / 120 visninger
Les flere