Bente Sandvig

Alder:
  RSS

Om Bente

Fagsjef i Human-Etisk Forbund. Medlem av Bioteknologirådet. Var nestleder i utvalget som la fram forslag til en helhetlig og samordnet religions- og livssynspolitikk, Stålsett-utvalget.

Følgere

Besynderlig fra justisministeren

Publisert 3 måneder siden - 188 visninger

Uttalelsen til Tor Mikkel Wara er ikke bare problematisk, men etter alle solemerker å dømme både i strid med regjeringsplattformen, Grunnloven og våre menneskerettslige forpliktelser.

Arendalsuka er full av politiske debatter og utspill. Et av de mer besynderlige kom fra justisminister Tor Mikkel Wara. Justisministeren vil nemlig fjerne støtten til alle muslimske trossamfunn, men ikke til Den norske kirke.

Være glade for. Når jeg kaller det besynderlig, er det fordi regjeringsplattformen sier noe helt annet, og det er vel strengt tatt den alle regjeringens medlemmer skal agere ut fra. I tillegg er det vanlig politisk folkeskikk å overlate de ulike saksfeltene til den statsråden som har ansvar for det aktuelle politikkområdet. I dette tilfellet er det kulturminister Trine Skei Grande, og det tror jeg vi skal være glade for.

I regjeringens politiske plattform heter det: «Regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunnenes egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling.»

Og videre: «Regjeringen vil sikre likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn gjennom lovgivning og finansiering. Den norske kirke har en historisk og størrelsesmessig særstilling, som anerkjennes uten at prinsippet om likebehandling skal rokkes ved.»

Understøttes på lik linje. Det skulle da også bare mangle, etter at Stortinget i 2014 endret paragraf 16 i Grunnloven, og la til følgende prinsipp: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Tor Mikkel Wara tar til orde for at staten ikke skal ha en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk overfor muslimske borgere, men snarere bruke mangel på en sånn politikk instrumentelt i integreringspolitikken. Samtidig skal staten etter justisministerens mening fortsette å støtte Den norske kirke. Hva som skal gjelde overfor jøder, bahaier, buddhister, humanister og annerledes tenkende, framgår ikke.

Uansett er dette ikke bare problematisk, men etter alle solemerker å dømme både i strid med regjeringsplattformen, Grunnloven og våre menneskerettslige forpliktelser.

I tillegg er det etter min mening snarere et bidrag til en marginaliseringspolitikk enn et ledd i en integreringspolitikk, om vi nå skal blande dette temaet inn. Ved å gi lik støtte per medlem i de ulike tros- og livssynssamfunnene, bygger man tillit og en mulighet for storsamfunnet til å ha innsyn i og kontakt med alle tros- og livssynssamfunn.

Et mangfoldig sivilt samfunn. Tros- og livssynssamfunnene ivaretar den enkelte borgers rett til fri livssynsutøvelse, gjennomfører viktige livsløpsseremonier og er noen av mange aktører som bygger et mangfoldig sivilt samfunn.

Så har religion og livssyn også problematiske sider – som ulike grad av makt, undertrykkende holdninger og problematiske praksiser. Derfor er det rimelig med muligheter til å sanksjonere grove brudd på norsk lov ved å trekke tilbake støtte. Men å bygge en politikk på å forhåndsdømme alle trossamfunn som bygger på en gitt religion, er bare fordomsfullt og kan ikke bidra til særlig mye annet enn en ytterligere marginalisering og polarisering i det norske samfunn. Er det noe vi ikke trenger, så er det nettopp det.

Bente Sandvig

Fagsjef i Human-Etisk Forbund

Gå til innlegget

Et mangfold der ingen er annenrangs

Publisert 6 måneder siden - 417 visninger

Mener de rødgrønne nestlederne virkelig at det er regjeringens oppgave å sikre majoritetens særstilling?

Skrevet av Trond Enger Generalsekretær, Human-Etisk Forbund og Bente Sandvig Fagsjef, Human-Etisk Forbund.

Staten skal ivareta alle borgeres rett til tros- og livssynsutøvelse, og fremme pluralisme. Det kan vanskelig skje hvis formålet for politikken er å sikre den største parten varig særbehandling. 

Har vært krevende. 

Norge har nylig fått kritikk fra FNs menneskerettighetskomite for Grunnloven som gir kirke og kristendom en privilegert posisjon. Men er det ikke nettopp særstilling og særordninger for Den norske kirke (Dnk) det nye forslaget om finansiering legger opp til? Det mener vi som jobber i feltet etter en utfordrende høring hvor motsetningene mellom Dnk og de øvrige tros- og livssynssamfunn har vært krevende. 

Det er uklart hva de rødgrønne nestlederne («Regjeringen sikrer ikke kirkens særstilling», VL 25. mai) tenker på, fordi referansene er en selektiv lesning av regjeringserklæringen, pluss noen personlige anekdoter og ikke lovforslaget. Utspillet er som et litt forsinket ekko av de første KrF-kommentarene.

I rettferdighetens navn står det mer i Jeløya-erklæringen: «Regjeringen legger til grunn: At den enkeltes livssyn er et personlig anliggende, og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn. (…) Regjeringen vil: Føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunnenes egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling. (…) Fullføre skillet mellom stat og kirke, og sikre vedlikehold av verneverdige kirkebygg.»

Dårlig rettesnor. 

Er de rødgrønne uenige i dette? Mener SV og Senterpartiet at staten skal diskriminere og favorisere livssyn? Mener Ap at prinsippet om likebehandling er en dårlig rettesnor, selv om prinsippet enstemmig ble tatt inn i Grunnloven? 

Alle andre tros- og livssynssamfunn, samt menneskerettsaktører mener at regjeringen har gitt særbehandling av Dnk forrang framfor prinsippet om likebehandling. 

Hadia Tajik tok imot Stålsettutvalgets utredning «Det livssynsåpne samfunn» der konklusjonen var entydig: Det var trosog livssynssamfunnene utenfor Dnk som systematisk kom dårligst ut, og at tiltak burde settes inn for å rette opp dette. 

Gode rammebetingelser. 

Bekymring for finansiering av Den norske kirke, kan man forstå. Særlig fordi kirken stadig taper oppslutning. Men dette kan løses ved å likebehandle med lik støtte per medlem for alle, og så gi særskilt støtte til verneverdige bygg. Gode rammebetingelser, ja, men ikke på bekostning av likebehandling eller uten å vurdere ressursbruk mot andre samfunnsoppgaver. Det er neppe bærekraftig; på sikt å brukes stadig mer penger per kirkemedlem. 

«Vi må ikke se oss så blinde på mangfold og likebehandling at vi svekker den sterke posisjonen som Dnk har som folkekirke. Vi må finne fram til prinsipper og en finansiering som ikke bare tar høyde for, men bevarer og bygger opp om den posisjonen», sier nestlederen for Arbeiderpartiet. Partiet som ellers har vært klare på at det ikke er makt og majoritet som trenger støtte og solidaritet. 

Det sender et signal om at ikke alle borgeres livssyn er like mye verdt, og at ikke alle er invitert med på å bygge det gode samfunn. Her er det majoritet, tradisjon og ansiennitet i landet som gis oppgaven. 

På den ene side er det lett bare å avfeie dette som et KrF-frieri, og Hareides første reaksjon bekrefter dette. Utspillet kommer samtidig fra de partiene som hittil har vært mest ivrige etter å styre kirken politisk og bruke den instrumentelt.

Riktig rekkefølge. 

På den annen side er det mer bekymringsfullt når det nå skal utformes politikk på livssynsfeltet. Utspillet viser at det hadde vært mer fornuftig å ta diskusjonen om hvordan følge opp Stålsettutredningen før loven. 

Da kunne vi ha fått diskutert hvordan balansere likebehandling og Dnks stilling: Hvordan skaffer vi seremonilokaler for den økende andelen ikke-medlemmer av Dnk: Er det rimelig at kommunene bare har plikt til å bidra med bygg til Dnk, og ikke andre? 

Hvilke oppgaver er det rimelig at Dnk ivaretar på vegne av oss alle, og hvilke bør over­føres til kommunene? Hvorfor skal Dnk ta seg av gravplass­forvaltningen, når dette angår alle og finansieres av kommunene? 

Det er disse konkrete tingene Stålsettutvalget behandlet, og som burde være utgangspunkt for diskusjonen, ikke anekdoter og politisk spill. 

Det nye mantraet. 

Folkekirke er blitt det nye mantraet, godordet som dekker over at det er en stadig mindre del av folket som hører hjemme og deltar i dette fellesskapet. Framsynte politikere burde snarere være opptatt av å invitere flere med, inkludere alle gode krefter i å etablere nye fellesskap og arenaer der vi kan møtes likeverdig på tvers av livssyn. 

Det er nærsynt og tilbakeskuende å lage politikk på området basert på egen begeistring over at kirkens tilbud passer ens egne behov og ønsker. 

La oss slippe forestillingen om at Dnk kan og skal favne oss alle, folket. Gi gjerne alle tros- og livssynssamfunn gode rammebetingelser, for å kunne ivareta medlemmer og andre som søker til dem. Og la oss alle være med på å utvikle det mangfoldet som finnes, uten opplevelsen av å være annenrangs.

Trykket i Vårt land 31. mai 2018

Gå til innlegget

Den besværlige særstillingen

Publisert 9 måneder siden - 238 visninger

Det har skjedd en radikal omdreining siden Stålsettutvalget leverte sine forslag. Det er som om man i departementet har sett bort fra at utvalget foreslo tiltak for å rette opp forskjellsbehandling i de øvrige tros- og livssynssamfunnenes disfavør.

VI LAR OSS villig utfordre av KA, og snakker gjerne videre om hvordan vi kan få til en finansieringsordning som står seg over tid, og hvordan vi utvikler en aktivt støttende politikk.

Som KA mener vi at diskusjonen om prinsipper for en helhetlig livssynspolitikk burde ha kommet først, og deretter arbeidet med å utforme en felles lov. («Den besværlige likebehandlingen», Vårt Land 28. februar.)

Menneskerettslig begrunnelse. HEF mener at når man lager politikk og lovgivning for framtiden, må den være bærekraftig, rettferdig og transparent. HEFs begrunnelse for en aktivt støttende livssynspolitikk, er menneskerettslig: Ved at det offentlige legger til rette for og støtter tros- og livssynssamfunnenes mulighet til å ivareta egne medlemmer, bidrar det til å realisere retten til fri religions- og livssynsutøvelse.

Utfordringen er nettopp 
balansen og forståelsen av likebehandling med hensyn til det som omtales som Dnks særstilling. Hele lovforslaget legger opp til at denne historiske særstillingen begrunner særbehandling, og det på bekostning av tidligere ambisjon om likebehandling. Det er vi og de andre minoritetene uenig i. I tillegg advarer menneskerettighetseksperter mot denne 
dreiningen.

Radikal omdreining. Det har skjedd en radikal omdreining siden Stålsettutvalget leverte sine forslag. Det er som om man i departementet har sett bort fra at utvalget foreslo tiltak for å rette opp forskjellsbehandling i de øvrige tros- og livssynssamfunnenes disfavør.

Uten politisk debatt om utredningen, har departementet simpelthen snudd tingene helt på hodet: «Det er departementets syn at den ulikheten som det er i rammevilkårene for Den norske kirke sammenliknet med andre tros- og livssynssamfunn, ikke er tilfredsstillende reflektert i lovgivningen og i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn.»

Lovforslaget er da også tegnet ut med en innforlivethet overfor Dnks ønsker og behov. Det er nesten så Kirkerådet kunne ha skrevet loven selv. Det mangler fullstendig en tilsvarende innsikt i og gjennomgang av «de andres behov» i høringsnotatet. Glemt var Stålsettutvalget.

Saklig forskjellsbehandling. Dermed røk likebehandlingen ut, og departementet brukte all sin kreativitet på å konstruere den nokså merkelige forståelsen av «saklig forskjellsbehandling» forslaget bygger på. I departementets forståelse er saklig forskjellsbehandling blitt til utelukkende for å favorisere den største og sterkeste parten.

Vi er enige i at en aktivt støttende livssynspolitikk kan innebære forskjellsbehandling både for majoritet og minoriteter. Men når lovforslaget ensidig legger opp til forskjellsbehandling i Dnks favør, og til ugunst for alle andre, er vi rimeligvis ikke fornøyd. Og vi er glade for at KA i sitt høringssvar, i motsetning til Dnks ulike nivåer, ser noe av det samme.

Vi mener fortsatt at to ulike regimer for finansiering av Dnk – og oss andre, bærer i seg kimen til usaklig forskjellsbehandling og diskriminering. Det at medlemstall ikke skal telle for Dnk, verken som grunnlag for tilskudd eller som kontrollfaktor overfor oss andre, er mildt sagt utfordrende. Dette vil innebære at hvis nedgangen i medlemstall i Dnk fortsetter i samme takt som hittil, vil Dnk få langt mer i støtte per medlem enn alle andre. I tillegg kommer alt staten tar ut av det såkalte beregningsgrunnlaget for oss andre av det kirken får på grunn av «særlige oppgaver» og sin «særlige stilling.»

Vil komme bedre ut. Likt formål og lik støtte per medlem bør være grunnplanken i en finansiering, og så kan vi snakke om ulike behov og hvordan disse best kan ivaretas som neste ledd. Da slipper også Dnk og det offentlige omstendelige søknadsprosesser, hvor staten kan blande seg inn i kirkens prioriteringer. Her vil også Dnk komme bedre ut med vårt forslag.

Statliggjøring av all finansiering er for oss den beste måten å ivareta alle på. Da får hvert enkelt tros- og livssynssamfunn selv ansvar for å husholdere med egne ressurser og gjøre egne prioriteringer. Hvis dette ikke blir løsningen, må kommunene også få et klarere ansvar for oss andre – for eksempel for å hjelpe en frikirke eller et muslimsk trossamfunn med å etablere lokaler eller for å få etablert livssynsåpne seremonilokaler.

Det er interessant å merke seg at det bare er Dnk som er fornøyd med lovforslaget. Rent bortsett fra at de ønsker enda flere privilegier og særordninger for seg, og foreslår enda mer tatt ut av beregningsgrunnlaget for oss andre. I STL tok Dnks representant dissens på forslaget om å føye til «på lik linje» i formålet for loven.

Konstruktive. Vi opplever KA som konstruktive, både i høringssvaret og på seminaret. For det første ser KA at vi ikke får til gode løsninger som står seg uten å sikre en bedre likebehandling, og i tillegg erkjenner de at mye av det som framheves som særlige utfordringer for Dnk, i høyeste grad også gjelder for oss andre.

HEF driver sin aktivitet med få ansatte og utstrakt bruk av frivillige for å kunne fungere demokratisk og landsdekkende. I stedet for å ha tilgang til offentlig finansierte bygninger, betaler vi markedspris for leie av seremonilokaler.

Sånn sett er vi alle, men på ulike måter i en særlig stilling. Det må en aktivt støttende politikk ta høyde for.

Trond Enger, Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund

Gå til innlegget

Likebehandling eller særstilling?

Publisert 10 måneder siden - 407 visninger

En kommentar til reaksjonene på regjeringsplattformens del om livssynspolitikk.

KrF og Den norske kirkes ledelse føler seg tydeligvis trådt på tærne av Solberg II-regjeringens formuleringer om tros- og livssynspolitikk.

Privilegert særstilling. Her er setningen som har utløst ­panikken: «Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.»

Jeg vil gjerne vite hva Knut Arild Hareide og andre mener er feil her: At ikke hver og en selv har rett til å velge sitt livssyn? At en stat ikke skal diskriminere?

Eller er det dette siste: At regjeringen er klar på at den ikke vil favorisere noe livssyn? Kommer reaksjonene fordi Den norske kirke lever så inderlig vel med en privilegert særstilling selv etter at den er blitt selvstendiggjort?

Tendensiøs lesning. Ut fra ­reaksjonene skulle man tro dette var det eneste som stod, og kristen­toppene leser det som om regjeringen nå mener religion­ er en privat sak. Det er vitterlig en ganske tendensiøs lesning av avtalen.

I redelighetens navn er dette jo slett ikke det eneste som står om saken: Både innledningsvis og senere i de konkrete punktene forsikres det at regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk og følge opp både arbeidet med ny finansiering og den varslede stortingsmeldingen.

De konkrete punktene plattformen legger til grunn: Å avskaffe tilhørigeordningen og å la kommunene (som jo faktisk bærer kostnadene) overta gravplassforvaltningen dersom de ønsker det og forholdende ligger til rette for det – er begge deler allerede presentert i regjeringens forslag til ny lov om finansiering.

Panikk. I tillegg uttrykker KAs direktør panikk ved tanken om at kirkens særlige stilling som «folkekirke» nok ikke er skrevet inn i Grunnloven for evigheten. Han erkjenner med dette det mange av oss ser: At symboler­ nå brukes for alt det er verd ­realpolitisk.

Setningen «Regjeringens verdi­forankring vil ligge i den kristne og humanistiske kulturarv,» er tatt ut, mens den nye plattformen er tydelig på at andre ledd i Grunnlovens paragraf 2, demokrati, menneske­rettigheter og rettsstatsprinsipper er det man bygger på. Dette­ er et langt mer samtids- og framtidsorientert verdigrunnlag å ­utvikle politikk på, enn den mer tilbake­skuende og ekskluderende kultur­arvtenkningen.

Der kom Vårt Land for øvrig til å sitere meg feil (17.01): «Jeg liker at prinsippet om likebehandling ikke rokkes ved, at erklæringen anerkjenner at Den norske kirke historisk og størrelsesmessig er i en særstilling, men at regjeringen ikke vil holde den gående ved å gi den privilegier og forrang.» Et viktig «ikke» manglet.

Understøttes på lik linje. Jeg leser endringene fra Solberg I til II som at man framover sterkere vil vektlegge siste ledd i Grunnlovens paragraf 16: «Alle tros- og livssynssamfunn understøttes på lik linje.»

Dermed kan man igjen legge vurderingene og forslagene fra Stålsett-utvalget til grunn, framfor den ny-orwellske forestillingen om at alle er like, men Den norske kirke er nå likere, da: Fordi den har gått hen og blitt «folkekirke.» Hva nå det betyr juridisk og politisk.

Det nye politiske grunnlaget betyr forhåpentligvis mer reell likebehandling og færre forsøk på å tilgodese den norske kirke med ekstra midler uten å ivareta andre. I stedet for å dyrke en folke­kirkeretorikk, er tilnærmingen i den nye erklæringen mer prinsipiell og legger til rette for å komme videre i arbeidet med å skille stat og kirke. Dette må ikke minst skje ved at det ­offentlige overtar oppgaver som angår alle innbyggere, og ved at Dnk selv får større ansvar for egen ordning og å disponere sine ressurser innad.

Lite handlingsrom. Det har skjedd viktige ting siden forrige regjeringsplattform kom til: Den norske kirke er blitt et selvstendig rettssubjekt. Menneske­rettighetenes plass i Grunnloven er styrket. Det er med andre ord lite handlingsrom for å innføre nye særordninger for Den norske kirke.

Det er nå på tide å lage bærekraftige ordninger for finansiering og hva en aktiv støttende livssynspolitikk basert på likebehandling av landets borgere innebærer. Jeg er overbevist om at det også er det som tjener Den norske kirke best på sikt. Bare ordninger bygget på reell likebehandling vil sikre tillit og oppslutning over tid.

Forslaget om at medlems­utviklingen i Dnk ikke skal ha noe å si verken for finansiering av kirken, eller som målestokk for tilskudd til øvrige, er nettopp ikke bærekraftig. I tillegg hindrer en slik forskjellsbehandling innsyn i hva det offentlige bruker per kirkemedlem og om staten diskriminerer øvrige.

Den beste modellen. Finansiering fra staten, basert på et likt per hode-beløp, hvor medlemstall teller, også for Den norske kirke, må være den beste modellen. I tillegg en felles lov, med et tidsbegrenset kortfattet eget kapittel om Dnk – inntil kirken får det som gjenstår av ordninger på plass.

Så kan vi finne en pragmatisk ordning for støtte til kirkebygg og seremonilokaler for seg: Da begynner det å ligne en helhetlig og aktiv livssynspolitikk, bygget på likebehandlingen som er hjemlet i Grunnlovens paragraf 16.

Bente Sandvig

Fagsjef i Human-Etisk Forbund

Gå til innlegget

Lokale reguleringer, ikke forbud

Publisert rundt 1 år siden - 154 visninger

Det er ikke slik at det å si nei til nasjonalt forbud, innebærer at det er fritt fram for burkaer og nikaber på elever og lærere.

NOEN TRUER MED å melde seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet nå visstnok gjør knefall for bruk av nikab og burka i skole og på universitet og høyskoler, mens andre roser Human-Etisk Forbund for å være prinsipielle og ryddige og ikke la seg bruke i et betent politisk spill.

Ut fra den pågående diskusjonen er det uansett ikke helt lett å kjenne igjen verken vedtaket eller diskusjonen fra hovedstyrets behandling av regjeringens forslag om et nasjonalt forbud mot plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i utdanningsinstitusjoner.


Kunnskapsbasert grunnlag. 
Human-Etisk Forbund mener at politikk skal lages på et best mulig kunnskapsbasert grunnlag. 


Ikke minst gjelder det på områder som handler om å begrense noens menneskerettigheter, og derfor forberedte generalsekretæren et bredt anlagt drøftingsnotat før sommeren, deretter behandlet hovedstyret saken på sitt møte 10. september.

Nå er høringssvaret ferdigskrevet og sendt til Kunnskapsdepartementet, og alle kan selv lese forbundets vurderinger.

Kort oppsummert ser Human-Etisk Forbund behovet for å regulere bruk av ansiktsdekkende plagg i undervisningsforløpet. Spørsmålet er hvilke virkemidler som best tjener formålet: Dagens lokale regulering eller et nytt nasjonalt forbud? Det er altså ikke slik at det å si nei til nasjonalt forbud, innebærer at det er fritt fram for burkaer og nikaber på elever og lærere.


Innenfor styringsretten. Utdanningsinstitusjoner har i dag anledning til å regulere eller helt forby slike plagg på elever/studenter gjennom sine ordensreglement, mens det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å bestemme at ansatte i barnehage og skole ikke kan bære slike plagg. I Kunnskapsdepartementets gjennomgang slås det fast at det er svært få som bruker slike plagg, og at lokal regulering har vist seg å fungere godt. Med andre ord er det vanskelig å se behovet for et nasjonalt forbud.

De som argumenterer for det, er mest opptatt av å sende et tydelig signal om at her møter vi hverandre uten å dekke til ansiktet og at det å kunne se hverandre er en viktig forutsetning for kommunikasjon, mens de som er skeptisk er opptatt av at forbud i lovs form bare bør brukes der det er strengt nødvendig og man ikke har andre virkemidler til rådighet.


Hensyn til læringsmiljø. Den saklige begrunnelsen – hensyn til læringsmiljø, kommunikasjon og sosialisering – ivaretas godt slik dette reguleres i dag, og det er altså vanskelig å se hva et nasjonalt forbud skal bidra mer og bedre til utover en slik signaleffekt som mindretallet ønsket.

Human-Etisk Forbund er opptatt av at de virkemidlene utdanningsinstitusjonene har til disposisjon tydeliggjøres, og oppfordrer til at flere kommuner og fylker følger Østfolds eksempel og tar inn en formulering som: «Bruk av plagg som helt eller delvis dekker elevens ansikt er ikke tillatt i undervisningssituasjoner.»

I tillegg foreslår Human-Etisk Forbund at man følger opp den lokale reguleringen med en plikt til å ha en samtale med vedkommende som dukker opp med ansiktsdekkende plagg for å kunne fange opp den enkelte kvinnens situasjon.


Positiv til lokale forbud. Videre stiller Human-Etisk Forbund seg positiv til å hjemle adgangen til lokale forbud dersom det er nødvendig eller ønskelig for de lokale instanser. Så langt har de som selv har skoen på uttrykt at dette klarer de fint å håndtere selv, og det har forbundet tatt til etterretning.


Human-Etisk Forbunds standpunkt enda kortere oppsummert:

1. HEF mener det er på sin plass å regulere bruk av ansiktsdekkende plagg i barnehage og utdanningsinstitusjoner.

2. HEF mener dagens ordning med lokale forbud ivaretar dette på en god måte i dag.

3. HEF mener de lokale aktørene har de virkemidler de trenger, men at disse kan tydeliggjøres.

4. HEF mener at en ny plikt til å gjennomføre en samtale med den som møter opp med ansiktsdekkende plagg er et godt supplement til dagens regulering.


5. HEF mener det ved behov kan innføres en hjemmel for lokale forbud.

6. HEF mener ikke at ansiktsdekkende plagg er ok – verken på elever, studenter eller lærere.

7. HEF mener nasjonalt forbud ikke er veien å gå når andre virkemidler fungerer.

Forskjellen mellom flertallet og mindretallet i hovedstyret handler om valg av strategi og virkemidler for å oppnå det samme. Verre er det egentlig ikke.


(Teksten ble første gang publisert hos fritanke.no)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Neglisjerer nynorsken
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 26 visninger
0 kommentarer
Ideologien rår
av
Espen Ottosen
rundt 2 timer siden / 76 visninger
0 kommentarer
Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 16 timer siden / 761 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 18 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
1 dag siden / 293 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
22 minutter siden / 48 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 560 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 7 timer siden / 311 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 8 timer siden / 398 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 8 timer siden / 331 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 8 timer siden / 824 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 9 timer siden / 475 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 10 timer siden / 293 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 1815 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Les flere