Ben Økland

Alder: 1
  RSS

Om Ben

Følgere

Når Trump leker utenrikspolitikk

Publisert rundt 2 måneder siden - 684 visninger

Det første stedet han dro som president, var til hodekapperne i oljediktauret. Trump ville bevæpne dem, og det gjorde han til gagns.

Satte han noen betingelser, eller ga han noen retningslinjer, for hvordan våpnene skulle brukes? Ja, temmelig sikkert, men det er ikke offentlig informasjon, så vi er henvist til å se hva som utfolder seg.

Jo, viser det seg, Saudi-Arabia (sammen med Emiratene og med aktiv, «moralsk» oppbakking og deltakelse fra Egypt) har gått til diplomatisk brudd og full blokade av Qatar.

Internasjonale rettsregler slår fast at militær blokade er en krigshandling. Formelt foregår altså krigshandlinger, selv om det ikke er kommet i gang direkte kamphandlinger. Og hvordan skulle forresten kamphandlinger kunne inntreffe? Hele Qatars hærstyrke er på bare 12.000 mann.

Enkelte hevder at vi nordmenn er verdens rikeste folkeslag, men det fins en håndfull småstater som har enda mer penger per innbygger enn Norge. Aller rikest blant dem er Qatar. Der er pengemengden per innbygger dobbelt så stor som hos oss.

Qatar driver nemlig LNG-eksport med gasstankere fra verdens største gassfelt, som ligger nede i jordskorpa under Qatar og Iransk område i Persiabukta. Derfor er det, religiøse motsetninger til tross, en viss handel og en del teknisk samarbeid mellom Qatar og Iran - nok til at flyene til og fra Doha nå kan fly over Iransk luftrom og unngå blokaden.

Pengemessig har Qatar råd til å kjøpe seg en hær, men foreløpig har landet bare kjøpt seg et flyvåpen. Det var i sving sammen med Danmarks og Norges da man gjorde felles krigsinnsats for å ødelegge Libya.

Kong Harald har selv vært på sjarmoffensiv i Qatar, og Yara har en svær kunstgjødselfabrikk i landet. Og landet skal til og med være vertskap for luftavkjølt foball-VM - midt i det varme ørkenområdet. Sånt betyr jo noe i våre dager…

Qatar huser også USA sin største flybase i Midt-Østen. Derfra starter de amerikanske flyene når de bomber Syria, Irak etc., og slikt skulle man jo tro var viktig…

Først twittret Trump sin støtte til hodekapperne sin isolasjon og blokade av Qatar, men så fikk Pentagon kalde føtter på grunn av den viktige flybasen sin i landet, og da måtte Trump allernådigst leke litt «fredsapostel». I hui og hast ble emiren av Kuwait stablet på beina og sendt på meklingsoppdrag.

Verden spør seg, og det gjør Qatar også: Hvorfor? Hvorfor går Saudi-Arabia og Emiratene til blokade av Qatar?

Til å begynne med var svaret en lang liste snikksnakk, men etter hvert utkrystalliserte det seg noen sentrale ankepunkter:

Qatar forsøker å føre en selvstendig, nasjonal utenrikspolitikk. Det er selvsagt aldeles uakseptabelt for hodekapperne i oljedikaturet, for de vil bestemme retningslinjene for all uetnrikspolitikk i Midt-Østen. Særlig viktig ble dette for dem etter at Trump hadde vært i Riyad, danset sverddansen med dem, og gitt dem tilgang til enorme mengder våpen.

Qatar tillater også en fri og uavhengig presse å operere ut fra Doha. Statskanalen, og ikke minst den uavhengige fjernsynsstasjonen AlJazeera, uøver kritisk fjernsynsjournalistikk – AlJazeera med god, vestlig fagstandard - og det synes diktatorene i Saudi-Arabia og i Emiratene er rene styggedommen og en pest og en plage.

Blant alle «ufyseligheter» som AlJazeera har latt gå på lufta, har det forekommet at kanalen har kritisert både statskuppet og den diktatoriske styremåten til militærjuntaen i Egypt. Ja, AlJazeera sine journalister har til og med latt være å bifalle at militærjuntaen avsatte og fengslet Egypts demokratisk valgte president. Han representerte jo Det Muslimske Brorskapet, og det liker ikke hodekapperne – de mener Brorskapet er «terrorister».

En annen sak, som heller ikke lenger tolereres i Riyad etter at Trump var på besøk, er at AlJazeera sine journalister har vært kritiske til Israels undertrykkelse av det palestinske folket. Og Qatar har til og med latt lederne for Hamas få ha eksilkontor i landet. Riktignok var Hamas i sin tid demokratisk valgt av folket i Gaza, men Israel, USA, og USA sine «vasallstater» i vesten, har bestemt at Hamas skal kalles «terroristorganisasjon», og da må jo nesten hodekapperne bare følge opp – Trump bevæpner dem jo.

Det er en kjent sak at wahhabistene i Saudi-Arabia har finansiert både AlQuaida og IS, men etter at Trump besøkte dem, er de blitt moralsk fortørnet over at Qatar angivelig «finansierer terrorister».

Lekkasjer har bekreftet at det i senere tid har foregått intimt samrøre mellom en Israelvennlig, ny-konservativ «tenketank» i USA og høyt, politisk nivå i Emiratene. Og Trump-dynastiet er etterhvert blitt forholdvis veletablert – med selveste svigersønnen som sentral rådgiver. Skal palestinerne noen sinne få ett eller annet som likner selvstyre, så får de nok be pent om det til den Israelske klagemuren og se om noen svarer. Etter Trumps famøse besøk, virker det som president Abbas er bortimot «persona non grata» i Riyad, så nå har vel statsminister Nethanyahu fått det nøyaktig som han har drømt om?

Våpenselgere har mye makt.

 

Gå til innlegget

"Den muslimske fare"?

Publisert 3 måneder siden - 3092 visninger

(Skrevet etter å ha blitt inspirert av uttalelser i tråden «Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå»)

IS (ISIL) er en videreføring av, og en avsplitting fra al-Qaida, først etablert i Irak og Syria. Al-Qaida er en gren av wahhabismen, med utspring i en radikalisert og jihadistisk fløy av Saudi-Arabisk islamisme.

Disse organisasjonene utfører omfattende terrorisme, først og fremst i muslimske land men også mot vesten i Europa og USA. De nyter godt av stadig økende oppslutning. Jo mer de gjør seg bemerket, desto flere sympatisører og medlemmer får de. Nå er IS og al-Qaida godt etablert i mer enn 30 land.

Terrorisme har som umiddelbar hensikt å skape frykt, men terroristorganisasjonene har selvsagt også konkrete, politiske formål med virksomheten sin.

Wahhabist-islamistenes mest spektakulære terrorangrep skjedde 11. september 2001. Osama bin Ladens al-Qaida fikk da ualminnelig omfattende fjernsynsdekning. «Reklameeffekten» var formidabel.

Min senere avdøde kone sa den gang, med frykt i stemmen og mens røykskyene bredte seg over Manhattan: «Gud hjelpe oss! Hva finner de gale amerikanerne på nå

For ikke svært lenge siden avsluttet professor Frank Aarebrot sin maratonforelesning om USAs presidenter med spørsmålet «Hvem var USAs dummeste president?» Han pekte på to kandidater, en på 1800-tallet (som jeg ikke husker navnet på) og George W. Bush.

(Aarebrots forelesning og problemstilling foregikk før USA hadde pådratt seg Donald Trump.)

Min kone fikk rett i sine bange anelser. Bush reagerte nøyaktig slik som Osama bin Laden hadde planlagt. Han erklærte sin såkalte «krig mot terror», og USA startet umiddelbart krigen i Afghanistan.

Etter at ISAF (International Security Assistance Force) fikk utvidet sitt Kabul-mandat i 2003, overtok NATO kontrollen over ISAF og dermed formelt over krigen i hele Afghanistan, men selvsagt var USA stadig største og viktigste aktør på bakken. USA hadde tidligere samme året angrepet også Irak, så NATO-innstasen i Afghanistan var sikkert strategisk velkommen på det tidspunktet.

Krigene ble omfattende. Først bombet USA landene, så regimeskiftet og okkuperte man dem. Men det skjedde stadig opprør. Antallet drepte irakere varierer, alt etter hvem som beregner tallene og hvordan, fra ca. 100.000 til ca. 800 000 tapte liv.

Afghanistan hadde tidligere vært hærtatt av britene og senere av Sovjetunionen – med nedslående resultater for okkupasjonsmaktene. Etter at den militære konflikten hittil har pågått i 16 år, er Afghanistan nå blitt arena for den lengst varende krigen gjennom hele USAs historie.

Osama bin Ladens «våte drøm» fra 2001 gikk mer enn i oppfyllelse. Store deler av USAs befolkning er krigstrøtt, og nedtrykt over kistene som stadig kommer hjem. Krigene koster mye penger, og landets statsgjeld er kommet opp i astronomiske ca. 20 000 milliarder dollars. De wahhabistiske jihadistene har fått rekruttering og oppslutning, og terrorangrepene tiltar, særlig i muslimske land men også i Vest-Europa.

Som kronen på verket har USA/NATO siden prestert å ødelegge også Libya. Med vesentlige bidrag fra amerikansk finansierte leiesoldater (i propagandaen omtalt som "den moderate opposisjonen"), er i tillegg også Syria i praksis blitt så og si en ruinhaug.

Konsekvensen av det hele er den største flyktningekatastrofen siden annen verdenskrig, som først og fremst rammer muslimske land i nærområdene men også påfører vesten problemer.

George W. Bush sitt korstog (han kalte det selv «korstog») mot utvalgte, muslimske land har fått ganske god hjelp fra «sivile» krefter i vesten. De sprer anti-muslimsk propaganda og forårsaker svært negative holdninger mot muslimer i land etter land. Det forårsaker mistenksomhet og uro.

Lite gjennomtenkte anti-muslim-kampanjer rammer alle muslimer, uten at man skiller mellom ulike grupper og retninger. Man går verbalt til felts mot alle muslimers trosinnhold - og til og med mot muslimske kvinners klesdrakter.

Hadde Osama bin Laden vært i live og opplevd hva som skjer, så ville han kanskje vært en av vår tids lykkeligste mennesker. Angrepet 11. september 2001 var teknisk omfattende og risikabelt - men snakk om uttelling! Ønskedrømmen hans var å foranstalte storkrig mellom vesten og muslimske land – en episk sivilisasjonskrig mellom kristne og muslimske mennesker.

Bin Ladens verk er på vei til å høste omfattende frukter. Han fikk god hjelp av George W. Bush, og hvem vet om ikke også Donald Trump ønsker å følge opp på sin måte? Muslimer liker "Trumpen" i hvert fall ikke.

I tillegg har «alminnelige», såkalte «islamkritikere» i vesten bidratt så det monner. Islamistiske terroristorganisasjoner mottar vestlige rekrutter i form av muslimsk ungdom som opplever seg fremmedgjort, uønsket og hetset.

Mon tro om disse som engster seg svært så høylydt, ut fra sine spekulative visjoner om at Europa er truet, kristendommen på vikende front, kulturen i fare for å bli utradert etc., har tenkt gjennom muligheten for at de selv faktisk går de islamistiske terroristene sitt ærend med sin aktivitet?

 

 

Gå til innlegget

En liturgisk rettesnor

Publisert over 1 år siden - 333 visninger

"Mange av de mest konservative klarer rett og slett ikke å forholde seg til at Bibelen er skrevet av mennesker og at vi må ha en slags "nøkkel" for å kunne se hva som er Guds ord og hva som ikke er det i disse 66 bøkene som Bibelen består av"

Hvordan skal man skjønne Bibelens ord? Ytterst få temaer, om noen i det hele tatt, har vært så mye gjennomtenkt, drøftet og forsket på, i europeisk kulturkrets. Selvsagt har all denne åndelige og intellektuelle virksomheten resultert i en god del positiv fremgang. Vi forstår Skriften bedre enn våre forfedre.

Vi mennesker er en enestående skapning. Vi kan både tenke og tro. Man kan ikke høyakte og ære den skapende Gud uten å respektere verdien av skaperverket i sin vidunderlige prakt og helhetlige, indre sammenheng (jfr. moderne, grønn erkjennelse som er både tanke- og trosmessig begrunnet på suveren og helhetlig måte). Altså bør vi tillate oss å både tenke og tro samtidig.

Å lese er å tolke og forstå. Det er lett(vint) å komme skjevt ut når en skal lese forfatterne av de bøkene som utgjør den boksamlingen som heter Bibelen. Tillater man seg ikke å tro, så havner man gjerne i den grøfta vi kjenner som materialisme og ateisme. Tillater man seg ikke, eller i bare liten grad, å tenke/resonnere, så havner man lett i den andre grøfta, som vi kan kalle "fundamentalistisk bokstavfortolkning" - slik deler av erkekonservativ lavkirkelighet er kjent og beryktet for: Altså en form for "konservatisme" der tankens kraft tilsidesettes for troens kraft.

Resultatet av å havne i en av disse grøftene blir forkvaklet og virkelighetsfjernt, for det underkjenner en vesentlig del av menneskeskapningens gudegitte evner - og derigjennom skaperens verk og skaperen selv. Selvsagt må vi både lese og forstå, og den rette fremgangsmåten blir å utføre begge operasjoner parallelt og samtidig.

Grunnskriftene må forstås også ut fra forfatternes samtidighet og forutsetninger. Noen annen fremgangsmåte blir anakronistisk. Vi må koste på oss å akseptere forfatternes virkelighet, slik samtiden deres faktisk var den gangen de skrev.

Den alt vesentligste del av bøkene i det gamle testamentet ble redigert til et samlet bokverk gjennom flere hundre år, etter at hebraisk skriftspråk var blitt en del av kulturen i det gamle, israelske samfunnet, altså siden så langt tilbake som ca. åtte, tidligst ni, århundrer før vår tidsregning. Man bygde da på muntlig fortellertradisjon i området.

Fortellertradisjonen berettet om folkets historie, og fremstilte basis og begrunnelse for samfunnets lovverk. Moseloven fastsatte forordningen om det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. På elegant vis flettet det lærde presteskapet i Jerusalem en filosofisk begrunnelse inn, da de ca. et halvt tusenår før vår tidsregning forfattet en modernisert skapelsesberetning (ref. 1. Mos 27-28). Tradisjonen bevarte prinsippet gjennom både det jødiske folkets historie og senere også det kristne Europas historie.

Selvsagt ble lovens forordninger diskutert blant lærde folk - også i Jesus sin samtid i det romersk-okkuperte jødeland. Jesus ble gjentatte ganger konfrontert med samtidens politiske temaer. Men han var ikke politisk rabulist. Hans virke og lære dreiet seg om åndelig fornyelse, samfunnsjusen var strengt tatt ikke så viktig poeng i den sammenhengen. Jesus var åndelig mester, ikke politisk opprører.

Jesus levde som menneske i et samfunn der moselovens bestemmelser hadde grunnlovs rang. Han forårsaket aldri revolusjon mot moselovens paragrafer men respekterte dem i praksis (inklusive bl.a. forordninger om kjønnslig samliv og ekteskap).

Det er ingen grunn til å anta at han uttrykte noen grunnleggende, praktisk kritikk av samfunnets aktuelle lovverk. Hans målsetting var ikke å oppheve lovene, men å oppfylle deres åndelige dimensjon på det trosmessige og intellektuelle område. Han oppsummerte hovedpoenget i to, helt grunnleggende, prinsipper: Menneskene skulle akte og ære Gud og la kjærligheten lede deres adferd, sa han (gjenspeiles i to, grønne hovedprinsipper om respekt for Guds skapte natur og ikke-voldelig fremferd).

Det prinsipielle er viktigste rettesnor, også for oss i dag. De rent praktiske forordninger er for så vidt prinsippene uvedkommende.

Det er intet i veien med å erkjenne virkeligheten: Seksuell legning forekommer i flere varianter, og heterofili er den hyppigst forekommende arten. Menneskenes forordninger bør gjenspeile respekt for skaperverkets mangfold og variasjoner, og for individenes rettigheter (grønne prinsipper det også).

Respekten for individenes rettigheter innebærer at man innretter samfunnet og de sosiale organer med basis i kjærlige regler om likebehandling og inkludering. Å diskriminere og utestenge minoritetsforekomster er i direkte konflikt med selve grunnprinsippene i Jesu gjerning og lære.

Når erkekonservative (skam)fortolker grunnskriftene ved utelukkende å legge egen (eller tradisjonsbundet) fremgangsmåte til grunn for forståelsen, altså gjennom å tolke enkelte utsagn separat, løsrevet fra, og i konflikt med, Kristi grunnleggende prinsipper for vår levemåte og fremferd, så begår de feil (det hebraiske ordet "synd" betyr "feilgrep").

Man kan ikke, og skal ikke, diskriminere homofile og utestenge dem fra likeverdig behandling - i alle fall ikke i en kristen kirke.

Å basere en slik synd (altså et slikt feilgrep) på løsrevne sitater fra gammel, jødisk litteratur, innebærer å komme i motstrid til et hovedprinsipp i Jesu lære. Da havner man i den grøfta hvor personlig tros- og tolkningsopplevelse kommer i konflikt med både erkjennelse av skaperverkets mangfold og Jesu kjærlighetsbud.

Gå til innlegget

Hva rasisme er for noe

Publisert over 2 år siden - 897 visninger

Akmal Ali er imam i Muslimsk Union Agder. Han hadde uttalt følgende til en journalist fra NRK: «…Han (Arne Tumyr) bygger hele sin virksomhet på rasisme, hat, propaganda og mye løgn…». Arne Tumyr, mangeårig leder og frontfigur for SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge), saksøkte deretter Akmal Ali.

Arne Tumyr mente at begrepet «rasisme» innebar at hans ære ble krenket og krevde 75.000 kroner i oppreisningserstatning + saksomkostninger fra Akmal Ali. Han prosederte i Kristiansand Tingrett ut fra at: «Når «rasisme» skal defineres, må det legges til grunn den forståelse som fremgår av Bokmålsordboka».

Kristiansand Tingrett avsa dom, og Arne Tumyr tapte så det suste. Han fikk null erstatning og ble dømt til å måtte betale Akmal Ali sine saksomkostninger.

Bokmålsordboka definerer «rasisme» slik: (Rasisme er) «menneskesyn, politikk eller sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer».

Men det er nå en gang slik at det er stortinget og domstolene som har definisjonsmakten hva gjelder lov og rett i Norge, ikke Bokmålsordboka.

Hvis ikke lovverket definerer, så fastsetter domstolene ut fra rettskilder presist hva som er rett eller galt. Slik er forfatningen i Norge.

En finner ikke det mer folkelige begrepet «rasisme» i norsk lov. Men en definisjon av begrepet «rasediskriminering» er til stede: Diskrimineringslovens §2 slår fast: «De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering skal gjelde som norsk lov».

Diskrimineringsloven er rett og slett loven om hvordan FN sin rasediskrimineringskonvensjon konkret skal anvendes i Norge. Lovens §4 definerer nærmer hva som er rasediskriminering («rasisme»): «Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn».

Den såkalte «rasismeparagrafen», altså Straffelovens §135a, gjør det straffbart, ikke bare forbudt, å bedrive rasisme som går ut på «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen». Straffebestemmelsen gjelder altså spesielt for grove tilfeller av rasisme. Hva «rasisme» i sin alminnelighet faktisk er for noe, blir å forstå ut fra Diskrimineringsloven.

Dommen i Kristiansand Tingrett av 20.02.2015 må kunne sies å bekrefte følgende:

Rasisme har ikke noe med begrepet «rase» å gjøre. Det biologiske «rase»-begrepet (om såkalte «menneske-raser») er vitenskapelig meiningsløst og hører hjemme på den historiske skraphaug. Rasisme betyr i dag forskjellsbehandling av noen på grunn av deres etnisitet, nasjonale opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk eller religion.

Altså er det rasisme å stigmatisere muslimer ut fra deres tro på islam. Og rasisme er det også hvis man forskjellsbehandler innvandrere ut fra eksempelvis deres avstamning, nasjonalitet eller etnisitet.

Gå til innlegget

Inkonsekvent og svakt av SV

Publisert over 3 år siden - 1340 visninger

Fra Kosovo til Krim fins det ikke snev av folkerettslig konsistens eller prinsippfasthet fra Vestens side.

FN mener at nasjonalstatene sin suverenitet skal være ukrenkelig. Verdensorganisasjonen bygger hele sin virksomhet på dette prinsippet. Det danner selve skjelettet i FN-traktaten.

I Europa har det skjedd nytenkning og oppmykning av FN-prinsippet. Dannelsen av EU-unionen bygger folkerettslig på det grunnsyn at flertallet i et land kan gjennom demokratiske beslutninger bestemme at landet skal bygge ned sin nasjonale suverenitet og la seg innlemme i unionen. Folkeviljen avgjør. Det kan gjøres unntak fra FN-prinsippet.

Prinsippet om at folkesuvereniteten går foran nasjonens suverenitet, har en annen, folkerettslig konsekvens. Når en befolkning i en region vil arbeide for å løsrive seg og bygge sin egen nasjon, så har den rett til det. FN har selv fulgt opp under delingen av Sudan.

Kosovo ble den store prøvesteinen i Europa. Vestmaktene var helt klare på det nye folkesuverenitetsprinsippet. Serbias territoriale integritet måte vike for folkesuvereniteten i Kosovo. Flertallet i Kosovo hadde rett til løsrivelse. NATO gikk til krig. SV sin stortingsgruppe støttet bombingen.

Nå har imidlertid pipen fått en helt annen lyd. ”Russlands intervensjon på Krim-halvøya er farlig, uakseptabel og folkerettsstridig”, uttaler SV sin utenrikspolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell på vegne av partiet.

Foranledningen gjelder at en junta har tatt makten i Ukraina. Bevæpnede og godt organiserte nazi-stormtropper var i frontlinjen under statskuppet. De patruljerer gatene, og Ukrainas jødiske befolkning er skremt.

Juntaen består av Høyre sitt ukrainske søsterparti sammen med ytterliggående høyre-fascister og rendyrkede nazister. Den er EU-vennlig og har ukrainsk unionsinnlemmelse som målsetting.

Befolkningen i det østlige og sørlige Ukraina opplever seg truet. Russiske styrker har rykket inn på Krim for å støtte og beskytte befolkningen mot juntaen i Kiev. Aksjonen har (hittil) gått fredelig for seg. Ingen er skutt. Ukraina er heller ikke blitt bombet, slik Serbia ble for 15 år siden, da norske F-16 deltok med Kristin Halvorsen sin velsignelse.

Folket på Krim hilser det russiske nærværet hjertelig velkommen. Befolkningens overveldende flertall ser på de russiske styrkene som redningsmenn og beskyttere. Det er tillyst en folkeavstemning på Krim i månedsskiftet. Alle tegn tyder på at resultatet av den kan komme til å danne folkesuverenitetsmessig grunnlag for en selvstendighetserklæring fra republikken Krim.

Nå forfekter imidlertid Vesten det stikk motsatte i forhold til sitt eget Kosovo-standpunkt under krigen på Balkan. Fra Kosovo til Krim fins det ikke snev av folkerettslig konsistens eller prinsippfasthet fra Vestens side.

Konsistens og prinsippfasthet synes ikke å plage SV heller. Den antirussiske propagandaen i Vesten er voldsom, men må et parti som SV legge seg flat for den? Er ikke partiets mangel på prinsipiell fasthet i denne sammenhengen et tegn på rett og slett feighet? Værhanepolitikk som snur seg i den retningen Anders Fogh Rasmussen blåser?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 517 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 233 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 823 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 887 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
17 minutter siden / 5509 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5509 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1855 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 517 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Les flere