Øivind Benestad

Alder: 65
  RSS

Om Øivind

Født i Oslo, bor nå i Kristiansand. Studerte teologi. Jobbet ti år med kristent studentarbeid i Portugal, deretter 12 år i Norge. Jobbet 11 år i Åpne Dører. Har engasjert meg sterkt i forsvaret av ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne, og barns gudgitte rett til mor og far. Er nå daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn. Tre viktige stikkord i den sammenheng: Biologi, barn og Bibel. Noe av det som betyr mye i livet mitt: Kristus, kona og kajakken - i den rekkefølgen.

Følgere

Debatten om ekteskap og samliv de siste årene har vært preget av voksenperspektivet – også i kirken. Det ser man tydelig i retorikken som brukes.

Tre ord peker seg ut:

1) ”DISKRIMINERING” 
2) ”RETTIGHETER” 
3) ”LIKESTILLING”

Når vi anvender barneperspektivet på disse slagordene, og ikke voksenperspektivet, oppdager vi raskt at ordene vanligvis blir brukt på en tilslørende måte:

1) Det er barna som blir DISKRIMINERT
I den kjønnsnøytrale ekteskapsideologien blir barn utsatt for statlig diskriminering: Barn blir med statens støtte fratatt sin far. Barneloven §4a erklærer at barn som har fått en «medmor», ikke har noen far. I statens nye familieideologi blir planlagt farløshet definert som et framskritt, og til barns beste. Hvor er barneperspektivet?

2) Det er barna som mister RETTIGHETER
Ordet «rettigheter» blir ofte brukt uten å definere hva rettighetene består i. Er det en legitim «rettighet» for voksne å kunne skaffe seg plan- lagt farløse eller morløse barn? Eller er dette tvert imot en krenkelse av barns gudgitte rettigheter? Barneperspektivet gir svaret.

3) Det er barna som nektes LIKESTILLING
Barn blir ikke likestilt med andre barn hvis de med statens velsignelse blir fratatt sin egen mor eller far. I den kjønnsnøytrale virkelighetsforståelsen har verken mor eller far noen spesiell betydning. Begge kan byttes ut med en person av motsatt kjønn. Barneperspektivet avslører alvoret i saken.

HVA VIL KIRKEN GJØRE?
Statens kjønnsnøytrale ekteskapsideologi gir voksne rett til å skaffe seg barn, mens barn har mistet retten til sin egen mor eller far. Kan kirken, med Jesus som forbilde, støtte og tilpasse seg denne ideologien?

Vil Kirkemøtet omdefinere ekteskapet i sine grunnvoller og oppløse betydningen av mor-far-barn-relasjonen? Dersom det skjer, blir kirken uunngåelig en medspiller og moralsk garantist i en revolusjon av historiske dimensjoner – med barn i hovedrollen.

KONKLUSJON
Jesus, kirkens Herre og Mester, oppgraderte barns verdighet, betydning og rettigheter på en radikal måte. Er ikke kirken kalt til å gjøre det samme?

Hvis man mener at barneperspektivet må veie tyngre enn voksenperspektivet, blir likekjønnet ekteskapsteologi og liturgi en uaktuell løsning.

- - - - - - - - - - - - - - -

Denne artikkelen er en lett bearbeidet versjon av en helsides info-annonse som ble publisert i Vårt Land i midten av mars 2014. Annonsen i PDF-format kan leses her.

Gå til innlegget

De åtte flertallsbiskopene foreslår at kirken innfører en forbønnsliturgi for likekjønnede par som er viet borgerlig. Hvordan vil en slik liturgi avvike fra et vanlig kirkebryllup? Er det realistisk å tro at en slik liturgi vil bli en varig ordning?

I oktober 2013 erklærte flertallet i Bispemøtet at to menn eller to kvinner bør kunne inngå ekteskap i kirken på lik linje med mann og kvinne. De åtte flertallsbiskopene erkjenner imidlertid at en så radikal endring av kirkens teologi om ekteskap, familie og barn setter samholdet i kirken på en alvorlig prøve. Som en mellomløsning foreslår de derfor å innføre en forbønnsliturgi for likekjønnede par som er viet borgerlig. Er dette en god idé?

Nesten identiske liturgier

I Alterboka for Den norske kirke finnes det to liturgiske ordninger for par som vil ha kirkens forbønn og Guds velsignelse over ekteskapet:

    a) Vigsel (vanlig bryllup)
    b) Forbønn for borgerlig inngått ekteskap

Liturgien i en forbønnsgudstjeneste for par som er viet borgerlig, er nesten identisk med liturgien i et vanlig bryllup. Mange vil knapt tenke over at de er deltakere i en forbønnsgudstjeneste, og ikke i et vanlig bryllup. Det er nemlig det samme som skjer:

   • Inngangs- og utgangsprosesjon med orgelmusikk
   • Tekstlesninger, bønner og velsignelse
   • Tale og salmesang
   • Forbønn med kneling på alterringen
   • Bekreftelse av løfter om livslang troskap
   • Deltakelse av forlovere, familie og venner
   • Eventuelle kulturelle innslag

Det dreier seg ikke om en enkel forbønn, men om en full gudstjeneste. Å omtale flertallsbiskopenes forslag som en "forbønnshandling" kan derfor lett misforstås. Det dreier seg om en gudstjeneste som til forveksling likner et vanlig bryllup.

Hva må endres i forbønnsliturgien?

• Hvis Kirkemøtet vedtar en forbønnsliturgi for likekjønnede par som er viet borgerlig, vil den eksisterende forbønnsliturgien trolig tjene som mønster for den nye liturgien.

• Det vil bare være nødvendig å gjøre noen små justeringer i liturgien for å gjøre den kjønnslikegyldig, i tillegg til én grunnleggende endring i avsnittet Skriftlesning. Der må både innledningen og 1 Mos 1,27-28a og Matt 19,4-6 byttes ut. De proklamerer nemlig at ekteskapet er for mann og kvinne. Følgende setning vil kanskje også bli fjernet: "Guds ord vitner om ekteskapet at det er hellig og ukrenkelig."

Hva er forskjellen på bryllups- og forbønnsliturgi?

• Det er bare én viktig forskjell på de to liturgiene: Avsnittet "Ekteskapsinngåelse" i bryllupsliturgien er i forbønnsliturgien erstattet med "Fremstilling av ekteparet".

• I et vanlig bryllup svarer paret ja på at de vil ha den andre til ektefelle. De lover at de vil elske, ære og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager til døden skiller dem. I forbønnsliturgien for borgerlig inngått ekteskap bekrefter paret det samme.

• I avsnittet "Fremstilling av ekteparet" må man velge ett av disse to liturgiske leddene:

A) "For offentlig myndighet har dere lovet å leve sammen i ekteskap. Dette løftet betyr at dere skal være ett og holde trofast sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dere. Etter deres ønske vil vi i dag be for dere og stille deres ekteskap og hjem inn under Guds velsignelse."

Eller: B) "NN og NN, dere har for offentlig myndighet lovet å leve sammen i ekteskap. Vil dere fortsatt elske og ære hverandre og holde trofast sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dere?"

- Les hele forbønnsliturgien for borgerlig inngått ekteskap herhttp://www.kirken.no/index.cfm?event=downloadFile&famID=12306


En varig løsning?

Hamar biskop sa i en pressemelding i høst at flertallsbiskopene «i denne omgang» anbefaler en forbønnsliturgi for likekjønnet ekteskap. Man behøver ikke å være profet for å skjønne hva som kommer i neste omgang. De åtte flertallsbiskopene har i klartekst sagt at de ønsker full kirkelig vigsel.

• Å tro at en forbønnsliturgi vil bli en varig løsning, er etter alle solemerker ren ønske-tenkning. Liturgien blir bare en ekstra-etappe før man innfører full kirkelig vigsel om noen få år. En forbønnsliturgi vil fungere som en effektiv døråpner til at dette kan skje.

• Alle som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, har egentlig bare ett valg: De må si nei til likekjønnet forbønnsliturgi. Hvis man ikke gjør det, blir man ufrivillig en medspiller i kampen for å innføre en helt ny lære om ekteskap og familie, foreldreskap og barn.

Sunn skepsis

• Ved å innføre en likekjønnet forbønnsliturgi for borgerlig inngått ekteskap vil kirken høyt og tydelig signalisere at likekjønnede par er "rette ektefolk" i kirkens og i Guds øyne. En radikal endring i kirkens ekteskapsteologi vil i praksis bli smuglet inn via bakdøren, uten at Kirkemøtet har fattet et formelt vedtak om en slik teologi.

• Politikere, media og aktivister vil kontinuerlig presse kirken med at det er inkonsekvent og uholdbart hvis kirken anerkjenner og velsigner likekjønnede ekteskap i en egen forbønnsliturgi, men ikke er villig til å foreta selve vielsen. De har rett. Etter få år vil derfor full kirkelig vigsel etter all sannsynlighet bli innført.

• Fordi borgerlig vigsel gir likekjønnede par rett til barn, vil det i praksis bli umulig for kirken å skjelne mellom par som skaffer seg barn og de som ikke gjør det. På sikt vil kirken uunngåelig bli oppfattet som en garantist for at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Guds gode skapervilje.

- - - - -

Teksten ovenfor er en lett bearbeidet versjon av en helsides info-annonse som stod på trykk i Vårt Land lørdag 8. mars 2014. Den kan leses i PDF-utgave her: http://www.morfarbarn.no/files/Forbonnsliturgi-L.pdf 

Gå til innlegget

5 gode grunner til at ekteskap = mann + kvinne

Publisert nesten 6 år siden

Det finnes mange gode grunner til at Den norske kirke må holde fast på at ekteskapet er for mann og kvinne. Her er noen av dem.


BIBEL

Hele Bibelen er krystallklar på at ekteskapet er samliv mellom mann og kvinne. Fortellinger og eksempler, symboler og typologier, Jesu undervisning (f.eks. i Bergprekenen og Matteus 19), apostlenes lære og De 10 bud («Du skal hedre din far og din mor») sier alle det samme: Ekteskapet består av mann og kvinne. Ekteskapet er ingen menneskelig oppfinnelse, men en av Guds grunnleggende ordninger for menneskelivet. Få ting i Bibelen er klarere enn dette. Dypest sett har verken politikere, biskoper eller kirkemøter mandat til å omdefinere ekteskapet i sine grunnvoller.

BIOLOGI
Kjønnsforskjellene mellom mann og kvinne er ingen tilfeldig egenskap eller en sosial konstruksjon, men en forutsetning for at barn kan fødes. Alle har én mor og én far. Mor-far-barn-relasjonen er derfor unik og vesensforskjellig fra alle andre relasjoner.

Staten fremmer nå en ideologi i barnehager, skoler og samfunn som sier at

a) kjønnsforskjellene er uten betydning,
b) biologisk slektskap er irrelevant og
c) mor eller far kan byttes ut med en person av motsatt kjønn.

Dette radikale samfunnseksperimentet kan ikke kirken legitimere og støtte.

BARN
I Jesu lære og praksis står barneperspektivet sentralt. Det samme er tilfelle i FN’s Barnekonvensjon, som sier at ethvert barn har rett til ”å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem” (Art 7.1).

Barn blir frarøvet sin gudgitte rett til både mor og far, når ekteskapet blir gjort kjønnsnøytralt. Det er verken en menneskerett eller etisk høyverdig å skaffe seg planlagt farløse eller morløse barn. Kirken kan ikke følge staten i denne barnediskrimineringen. Å la voksnes krav veie tyngre enn barns rettigheter er ikke i tråd med Jesu liv og lære, og ikke uttrykk for kristen nestekjærlighet.

BRYLLUP
Liturgi er kirkelære uttrykt i gudstjenestespråk. En liturgi for likekjønnet bryllup handler om mye mer enn seremonier. Likekjønnet bryllup betyr at kirken endrer hele sin skapelsesteologi om ekteskap og familie. En ny lære vil få store ringvirkninger på alle nivåer i kirken: Undervisningen i søndagsskole og konfirmantbøker, forkynnelse og sjelesorg, samarbeidsklimaet internt, lokalt og økumenisk.

BISPEMØTE
Bispemøtets flertall erklærte i oktober at det er bibelsk forsvarlig å omdefinere ekteskapet og gjøre det kjønnslikegyldig. For seks år siden sa et nesten enstemmig bispemøte det stikk motsatte. Uten ny innsikt eller tunge bibelske argumenter har Bispemøtet gjort en oppsiktsvekkende helomvending.

For å tilpasse seg statens ekteskapslov gjør nå bispeflertallet knefall for en radikal og ubibelsk kjønnsideologi. Hvor er det blitt av kirkens profetiske røst som taler staten midt imot?

Hvis flertallsbiskopenes syn vinner fram, vil det på sikt føre til en dekonstruksjon av kirkens lære om kjønn og seksualitet, ekteskap og familie, foreldreskap og barn.

Det er mye som står på spill.


Teksten i dette innlegget stod opprinnelig på trykk i VL som en helsides info-annonse 22. februar 2014. Annonsen i PDF-format kan leses her:
www.morfarbarn.no/files/5-gode-grunner---L.pdf 

Gå til innlegget

Barneperspektivet

Publisert nesten 6 år siden

Å tenke seg ekteskapet som en samlivsinstitusjon uten barn, er urealistisk. Det visste politikerne da de vedtok den nye ekteskapsloven. Nå bør kirkelige aktører erkjenne det samme.

I den kirkelige debatten om likekjønnet ekteskap har voksenperspektivet hittil stått i fokus. Er det ikke på tide å fokusere på barns rettigheter og behov? Mange kirkelige aktører unnlater å snakke om barnas situasjon, enda retten til barn var hovedgrunnen til at Partnerskapsloven ble avskaffet og erstattet av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

1.  ØNSKETENKNING FRA FLERTALLSBISKOPENE
De 8 biskopene som sier ja til likekjønnet ekteskap, skrev 17. oktober 2013 i sin anbefaling til Kirkemøtet: «Vi fastholder fortsatt at det er mulig å være tilhenger av likestilling mellom heterofile og homofile når det gjelder adgang til å inngå ekteskap, og samtidig være imot den tilsvarende likestilling når det gjelder adgang til adopsjon og assistert befruktning.» Dette er med respekt å melde ren ønsketenkning. Ekteskapslovens og Stortingets klare intensjon er nemlig ”full likestilling”.

2. KIRKELIG B-EKTESKAP?
Ekteskap uten rett til barn vil ikke være ekteskap, men partnerskap. Både politikere og aktivister vil ved en slik ordning anklage kirken for å innføre etB-ekteskapeller”partner-ekteskap”.

Hvordan skal kirken i praksis gjennomføre et slikt prosjekt? Må parene love at de aldri skal skaffe seg barn? Vil kirken nekte å vie eller velsigne par som allerede har skaffet seg barn? Slike løsninger vil føre til skandaleoverskrifter og skape et massivt press fra politikere og media, fra LLH og Åpen Kirkegruppe.

3. NÅR MOR ELLER FAR ER OVERFLØDIG
I den kjønnsnøytrale ideologien blir to menn eller to kvinner definert somrette ektefolk. Betydningen av mann og kvinne, mor og far er oppløst. Planlagt farløshet og morløshet blir en nødvendig og naturlig del av definisjonen på en normal familie. Hvis kirken tilpasser seg denne ideologien, vil det bety et radikalt brudd med det kirken hittil har lært om ekteskap, foreldreskap, familie og barn.

4. INGEN VEI UTENOM
Barn hører naturlig med i tenkningen om ekteskapet i alle kulturer til alle tider. Men ettersom likekjønnede ektepar ikke kan få barn på naturlig måte, legger samfunnet til rette for at de skaffer segbarn på kunstig vis– via fremmed sæd eller egg, donorer eller surrogatmødre. Dette blir en del av pakken som kirken må godta, dersom ekteskapsteologien blir kjønnsnøytralisert. Det finnes faktisk ingen vei utenom, uansett hvor mye man misliker det.

5. EN UAKSEPTABEL FAMILIEIDEOLOGI
Barneloven §4a sier: Et barn som har fått en ”medmor”, har ingen far. Medmor erstatter far og hans slekt for all framtid. Hun overtar alle fars rettigheter og plikter. En kirke som har Jesus til forbilde, kan ikke legitimere en slik familieideologi.

6. KJÆRLIGHET OG RESPEKT – OVERFOR BARN
Kristne er kalt til å møte lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og alle mennesker medrespekt og kjærlighet. Men det må aldri skje på bekostning av barns gudgitte rett til sin mor og far. Kirken viser ikke Jesu kjærlighet og respekt overfor barn hvis den godtar at mor eller far blir definert som overflødig og irrelevant i barns liv.

7. USYNLIGGJØRING AV BARNEPERSPEKTIVET
Ikke bare biskoper, men også Samlivsutvalgets utredning fra i fjorusynliggjør barneperspektivet. Av uforståelige grunner opplyses det på side 11 at man har valgt å ikke gå grundig inn i tematikken omkring barn. Et av de aller viktigste problemene ved likekjønnet ekteskapblir altså ignorert! Voksenperspektivet gjennomsyrer hele utredningen.

8. MANIPULERENDE RETORIKK
Ved å bruke barneperspektivet ser man lett at retorikken om”diskriminering”,”rettigheter” og ”likestilling”er manipulerende. Det er jo barna som blir diskriminert, mister rettigheter og ikke blir likestilt med andre barn når staten legger til rette for planlagt farløshet og morløshet. Dette er et resultat av at mor-far-barn-relasjonen ikke lenger regnes som samfunnets unike grunncelle.

- - - - - - - -

Dette innlegget er en lett redigert utgave av en helsides info-annonse som Stiftelsen MorFarBarn publiserte i Vårt Land i går, 19. februar. Annonsen i PDF-format kan leses her: http://www.morfarbarn.no/files/Barneperspektivet---medium.pdf

Gå til innlegget

Biskop på glattisen

Publisert nesten 6 år siden

Det er høyst påfallende at biskop Sommerfeldt ikke nevner barneperspektivet med et eneste ord. Følger han politikerne i at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig?

Biskop Atle Sommerfeldt argumenterte i en kronikk i Vårt Land 3. februar for at kirkens teologi angående ekteskap og barn ikke kan gjøres til et bekjennelsesspørsmål. Med andre ord: Skapelsesteologi på familieområdet kan pr definisjon ikke fungere kirkesplittende, ifølge Sommerfeldt. Av naturlige grunner lykkes han dårlig med dette prosjektet.

Uten å nevne navn kritiserer han spesielt MorFarBarn. Han snakker om en «gruppering» som produserer «mange innlegg og annonser». Budskapet vårt faller tydeligvis ikke i smak hos Sommerfeldt. Som daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn vil jeg derfor gjerne kommentere en del av argumentene hans.

1. SOMMERFELDTS ANKLAGE

Sommerfeldts hovedanklage er at vi etter hans mening begår en alvorlig feil ved å «avvise Jesu og Paulus sine påbud om å fastholde kirkens enhet i et forsonet mangfold» og at vi dermed «etablerer en annen bekjennelsesgrunn enn de oldkirkelige bekjennelsene.» Vi legger med andre ord for mye vekt på den del av skapelsesteologien som omhandler ekteskap og kjønnspolaritet, barn og familie. At dette er en uholdbar analyse, vil forhåpentligvis bli klart i løpet av denne artikkelen.

Det er riktig at ekteskapet ikke er et spesifikt tema i de oldkirkelige trosbekjennelsene, men dette gjelder også mange andre grunnleggende bibelske temaer. Gjennom hele kirkens historie har imidlertid bekjennelsen av Gud som skaper også omfattet skapelsen av mennesket til mann og kvinne, samt mor-far-barn-relasjonen. De er blitt forstått som to av Guds grunnleggende skaperordninger for menneskelivet. Ekteskapet mellom mann og kvinne er for øvrig nevnt både i Luthers lille katekisme og i Den augsburgske bekjennelse, som begge er bekjennelsesskrifter i Den norske kirke.

2. ENHET og SANNHET
Sommerfeldt anklager oss for ikke å ta Jesu og Paulus' påbud om enhet på alvor. Han burde heller rette anklagen mot seg selv og mot resten av flertallsbiskopene, de som er vigslet til «enhetens embete». Det er jo de – og deres medspillere – som er årsak til en eventuell kirkesplittelse. De setter til side det Bibelen sier om ekteskapet og mor-far-barn-relasjonen, de omdefinerer ekteskapet i sin grunnstruktur, og de innfører noe helt nytt som ikke har bibelsk begrunnelse.

Enhet blant Guds folk var viktig for Jesus og Paulus, men aldri på bekostning av Guds åpenbarte sannhet. Det burde være nok å minne om de tallrike oppfordringene i Det nye testamente om å avvise vranglære og falske profeter. Se f.eks. Matt 7,15; Mark 13,21-23; Luk 17,1-2; Apgj 20,28-31; Rom 16,17-18; 2 Kor 11,3-4; Gal 1,8-9; Kol 2,16-19; 1 Tim 6,3-5; 2 Tim 4,3-5; 2 Joh 7-11. Å bruke «forsonet mangfold» som en overordnet verdi i forhold til sannheten, frontkolliderer med måten Jesus og apostlene forholdt seg til grunnleggende lærespørsmål på.

3. ET VIKTIG DOKUMENT: «Kirkens enhet og troens fundamenter»
Atle Sommerfeldt opererer med et skille mellom sentralt og mindre sentralt i Skriften. Det gjør vi også. Forskjellen på oss og ham består i at vi definerer Guds grunnleggende skaperordninger som en del av det helt sentrale trosinnholdet, ikke som noe perifert. Det gjorde også Bispemøtet i 1997. Da utarbeidet en arbeidsgruppe av tre biskoper (Odd Bondevik, Halvor Bergan og Sigurd Osberg) et 30 siders dokument kalt «Kirkens enhet og troens fundamenter». (Dokumentets nettadresse: http://www.kirken.no//index.cfm?event=downloadFile&famID=46355 )

Tematikken i «Kirkens enhet og troens fundamenter» er nettopp den som Sommerfeldt behandler i sin kronikk: 'Hva er det som kan konstituere brudd på kirkens enhet og betegnes som vranglære?' Etter at de tre biskopene hadde utarbeidet dokumentet, ble det behandlet av et samlet bispemøte og sendt ut som en ressurs til kirkelige organer og enheter.

På side 29 og 30 i dokumentet oppsummerer biskopene de viktigste konklusjonene. Her er noen av dem:

* En lære som strider mot evangeliet og det som vår kirke oppfatter som dets sentrum, rettferdiggjørelsen av tro, vil true kirkens enhet.

* Skriften inneholder imidlertid både Guds lov og evangeliet. Forkynnelsen av evangeliet er i en stadig dialektikk med Guds lov, som gir uttrykk for hans vilje for hvordan det menneskelige liv og fellesskap skal fungere.

* Av dette fremgår at også spørsmål som hører inn under livsførselen, etikken, kan være lærespørsmål, der avvikende lære og praksis kan true kirkens enhet.

* Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.

På side 91-94 i Samlivsutredningen «Sammen» fra 2013 finnes det en fyldig oversikt over utredninger og uttalelser angående samliv og homofili som Bispemøtet behandlet mellom 1973 og 2009. Av uforståelige grunner er dokumentet «Kirkens enhet og troens fundamenter» utelatt fra denne oversikten. Det samme er tilfelle i oversikten gjengitt i Bispemøtets uttalelse fra oktober 2013.

4. SKAPELSESTEOLOGI og KIRKESPLITTELSE
Dokumentet «Kirkens enhet og troens fundamenter» viser med all tydelighet at Sommerfeldts argumentasjon kommer til kort. Han har en reduksjonistisk forståelse av Skrift og bekjennelse hvis han mener at skapelsesteologi (og etikk) ikke kan være kirkesplittende. Det er nemlig ikke bare uenighet om «Guds handling for oss i Jesus Kristus» som truer kirkens enhet.

Et instruktivt eksempel på at både skapelsesteologi og etikk kan være årsak til brudd på det kirkelige fellesskap, er Det Lutherske Verdensforbunds suspensjon av to kirker i Sør-Afrika i 1984 på grunn av deres holdning til apartheid. Man kan også lett tenke seg mange andre eksempler på lære og praksis som vil kunne kvalifisere til betegnelsen «vranglære» og «kirkesplittende», uten at dette begrunnes direkte i læren om «Guds handling for oss og med oss i Kristus». En teolog som Sommerfeldt, som i årtier har vært engasjert i sosialetikk og rettferdighet, er trolig enig i dette, selv om det ikke virker slik i kronikken.

5. BEGREPET «SKAPERORDNING»
Kirken bekjenner seg til den treenige Gud, og dermed også til Skaperen og hans grunnleggende skaperordninger. Disse ble innstiftet før syndefallet og er gyldige for alle mennesker til alle tider. Kjønnspolariteten og ekteskapet er to av dem. De er ikke sosiale konstruksjoner som kirken har mandat til å omdefinere for å tilpasse seg tidsånden og ideologiske trender.

Sommerfeldt er skeptisk til begrepet «skaperordning» fordi det tidligere har vært misbrukt i noen sammenhenger. Vi deler ikke hans skepsis. På tross av tidligere misbruk er begrepet et legitimt og sakssvarende ord for å beskrive grunnleggende forhold i skaperverket. På mange måter er det parallelt med det kjente begrepet «naturretten». Dette ordet blir f.eks. brukt i Apologien til Den augsburgske bekjennelse, kap 23, i sammenheng med at ekteskapet blir kalt «en guddommelig ordning».

Begrepet «skaperordning» finnes ikke i Bibelen, men det gjør heller ikke «treenighet» og «menneskeverd» og en rekke andre viktige ord.  

6. ENKELTUTSAGN eller HELE BIBELEN
Sommerfeldt skriver at Skriftens autoritet ikke er knyttet til å fastholde «enkeltutsagn om det kristne livet, men å fastholde Skriftens fokus som er Guds handling for oss og med oss i Kristus fra skapelse til forløsning, og til budet om nestekjærlighet.» Sommerfeldt mener at han med dette styrker Skriftens autoritet.

På mange måter er dette tilslørende tale. Det er selvsagt riktig at Jesu frelsesgjerning og nestekjærligheten er fundamentalt viktig. Men hvis man relativiserer betydningen av alt det andre Jesus og apostlene sier, ender man lett opp med en form for kristendom light, med utydelig etterfølgelse og med billig nåde. Hva vil Sommerfeldt f.eks. gjøre med Jesu undervisning i Bergprekenen og med Jesu radikale kall til å gjøre Guds vilje? «Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre!' og gjør ikke det jeg sier?» spør Jesus i Luk 6,46.

Sommerfeldt antyder at jeg og mine meningsfeller bygger vår dype overbevisning om ekteskapet og barns rett til mor og far på bibelske «enkeltutsagn om det kristne livet». Det gjør vi selvsagt ikke. Vi baserer tvert imot vår overbevisning på en teologi som gjennomsyrer hele Bibelen: Ekteskapet er for mann og kvinne i skapelsesberetningen, i De ti bud, i Bergprekenen, i Jesu og Paulus' entydige undervisning, samt i hundrevis av beretninger, eksempler, historier, symboler, typologier og billedbruk. Det finnes ikke ett eneste unntak på at ekteskapet kan være for andre enn mann og kvinne. Bevisbyrden for dem som vil endre dette, er gigantisk.

7. IDEOLOGI
Sommerfeldt anklager oss for å ha en ideologisk tilnærming til ekteskapsspørsmålet, og ikke en teologisk. Det er med respekt å melde å sette tingene fullstendig på hodet. Faktum er jo at Sommerfeldt og hans likesinnede bygger mye av sin nye ekteskapsforståelse på en radikal kjønnsideologi, og ikke på teologi. Et bevis på dette er at biskopene aldri ville ha funnet på å omdefinere ekteskapet hvis ikke politikerne hadde gjort det først. Det er altså ikke Bibel og teologi, men tidsriktig ideologi, som er drivkraften bak biskopenes pinlige helomvending etter 2007.

Hvis man vil a) oppheve betydningen av kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, b) omdefinere ekteskapet i sine grunnvoller og c) relativisere mor-far-barn-relasjonen, er det ikke mye støtte å hente i Bibelen. Man må i stedet ty til moderne kjønnsideologi, som i stor utstrekning definerer kjønn som irrelevant, og som en sosial konstruksjon. Denne ideologien er til god hjelp når flertallsbiskopene foretar sin dekonstruksjon av ekteskapet. At de får med på kjøpet en rekke konsekvenser som de ikke er fullt så begeistret for, vil de oppdage mer av etter hvert. Det er bare ufattelig at de ikke skjønner det allerede nå. En av de uunngåelige konsekvensene blir planlagt farløshet og morløshet.

8. BARN
Det er høyst påfallende at Sommerfeldt ikke nevner barneperspektivet med et eneste ord i sin kronikk. Følger han politikerne i at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig? Mener han at det kan forsvares bibelsk? Eller mener han at barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far? Tror han egentlig på flertallsbiskopenes forsikring om at det er mulig å innføre likekjønnet ekteskap i kirken, uten rett til barn? Altså et kirkelig «partner-ekteskap» uten barn. Er det noen av biskopene som dypest sett tror at dette er realistisk, eller er det bare en tidsbegrenset, taktisk manøver? 

Flertallsbiskopene skriver i uttalelsen fra oktober 2013: «Vi fastholder fortsatt at det er mulig å være tilhenger av likestilling mellom heterofile og homofile når det gjelder adgang til å inngå ekteskap, og samtidig være imot den tilsvarende likestilling når det gjelder adgang til adopsjon og assistert befruktning.»

Det burde være innlysende for alle at en slik løsning er biskoppelig ønsketekning. Hvordan skulle man i praksis greie å gjennomføre likekjønnet ekteskap uten rett til barn? Må parene love at de aldri skal skaffe seg barn? Vil man nekte kirkebryllup til par som allerede har skaffet seg barn? Det er ikke vanskelig å skjønne at en slik løsning raskt vil føre til skandaleoverskrifter i media og skape et uutholdelig press på kirken. Når man i tillegg vet at den viktigste drivkraften bak den kjønnsnøytrale ekteskapsloven nettopp var ønsket om å gi likekjønnede par rett til barn («full likestilling mellom heterofile og homofile»), skjønner man at ekteskap uten barn er en umulighet – uansett hvor mye biskoper og andre skulle ønske at det ikke var slik.

Øivind Benestad
Daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere