Benedikte Ericson

Alder:
  RSS

Om Benedikte

Prest

Følgere

SKYLD OG TILGIVELSE I FRYKTENS TID

Publisert rundt 2 måneder siden

At Corona-epidemien oppstår i en tid hvor det for alvor har gått opp for oss at miljø-ødeleggelsene på jorda er katastrofale, gjør at miljøødeleggelsene kommer i bakgrunnen. Men kanskje kan epidemien få oss til å tenke nytt?

Skyld og tilgivelse i fryktens tid

Greta Tunberg sa ”I will never forgive you!” til verdens statsledere. Hun sa det med en kraft og et mot som overgår det meste. Samtidig var hun rasende, og jeg tolker raseriet som uttrykk for en avmakt og fortvilelse jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, når verdens statsledere ikke tar tilstrekkelig ansvar på våre vegne.

Imidlertid har krangel om skyld, fordømmelse av skyld og tilbakeholdt tilgivelse for store omkostninger nå. Jeg tror vi må tenke at kanskje er det akkurat nå vi må tilgi.

At Corona-epidemien oppstår i en tid hvor det for alvor har gått opp for oss at miljø-ødeleggelsene på jorda er katastrofale, gjør at miljøødeleggelsene kommer i bakgrunnen. Men kanskje kan epidemien få oss til å tenke nytt?

Jeg har som sykepleier i psykiatrien og som prest i sjelesorg erfart hvor stor rolle frykt for skyld spiller i våre liv. Ikke minst hvordan den ofte lever sitt liv i det skjulte og gjør oss syke på kropp og sjel. Et gjennomgående trekk ved oss mennesker, er at vi plasserer skylden på andre enn oss selv. Jo mer alvorlig forseelse, jo sterkere er trangen til å fraskrive oss ansvar. Men ansvarsfraskrivelse undergraver vår verdighet, og den gjør oss handlingslammet og skamfulle.

Hvordan møte dette som kirke? I denne tiden har vi virkelig fått erfare hvordan alt henger sammen. Så la oss sette ut i livet læren om at det vi gjør for en annen, gjør vi også for oss selv, og at det vi unnlater å gjøre for en annen, mister vi selv av syne.

Jesus sa: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” Som kirke har vi alt vi trenger for å vise vei tilbake til verdigheten.

Han sa: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.” Det må da være skyldstrevet han først fremst vil gi oss hvile fra? Med sin lære viste oss også hvordan: ”Døm ikke, for at ikke du selv skal bli dømt.”

Og på korset viste han oss at nettopp dette var veien til Livet med sine ord: ”Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.”

La derfor våre bekjennelse ved måltidet på skjærtorsdag være slik:

Jeg bekjenner at jeg strever og bærer en tung byrde;

Byrden er min frykt for skyld.

Byrden er min dom over den urett andre har påført meg

og min dom over den urett jeg selv har påført andre.

Byrden er bitterhet, sinne og trang til hevn. 

Jeg bekjenner min lengsel etter hvile.

Jeg bekjenner at veien går gjennom alt og alle jeg pålegger skyld for den tilstand Jorda befinner seg i.

Jeg bekjenner min lengsel etter å overgi den retten jeg mener jeg har til å dømme andre og meg selv.

Benedikte Ericson, prest

bbericson@hotmail.com

Gå til innlegget

Når noen foretar en handling som han/hun vet risikerer samfunnets hardeste fordømmelse og utstøtelse, må det være overveldende motsetningsfylte – og – sterke krefter som ligger bak. Hva i all verden kan disse kreftene handle om?

DET KAN VIRKE som et paradoks at jeg knytter den mest skjendige forbrytelse et menneske kan begå, til begrepet uskyld. Men nettopp dette paradokset er mitt anliggende. Når noen foretar en handling som han/hun vet risikerer samfunnets hardeste fordømmelse og utstøtelse, må det være overveldende motsetningsfylte – og – sterke krefter som ligger bak. Hva i all verden kan disse kreftene handle om?

Jeg betrakter seksuelle overgrep mot barn som en trang etter å komme i kontakt med noe verdifullt i seg selv/kombinert med den dypeste frykt og forakt for dette samme. Slik vi noen ganger tråkker i stykker det vi lengter aller mest etter.

Det er min overbevisning at menneskenes destruktive atferd dypest sett røper et grunnleggende behov for å få del i noe vakkert, som ellers synes uoppnåelig.

Derav frykten.

Jo større ondskapen arter seg, jo tydeligere ser vi uttrykk for en lengsel på avveie.

I alle mennesker finnes noe uberørt og rent, som ikke er kropp, men sjel - dette uskyldige, hengivende og tillitsfulle i oss, som er uten fordømmelse, som bare vil godhet og tilgivelse. Klarest ser vi det hos barna, i de aller minste blant oss.

Men sterke krefter i dagens samfunn vil ikke ha sjelen, de vil ha kroppen og dens ytelser. Disse kreftene gjør oss først og fremst til instrumenter for økonomisk og materiell vekst. De utviser dermed forakt for det vakreste i oss.

Hvor finner vi i våre daglige liv uttrykk for den lengsel som da oppstår? I positiv forstand finner vi den for eksempel i de millioner av julelys vi nylig har tent i julen, vi finner den i gleden over naturens skjønnhet, vi finner den i kunsten og i musikken. I negativ forstand finner vi den i vårt  fokus på kropp, den lytefri kroppen, vel og merke. Inkludert barnas kropp. Vi finner den  i skjønnhetstyranniet, i de kosmetiske operasjonene, i kravet om å forbli unge og fremstå uberørte. Vi finner den i det overdrevne behovet for rus og i depresjonene. Og ikke minst oppfatter jeg uttrykk for denne dype lengselen i det ekstreme fokus på sex og pornografi.

Men uskylden og renheten finnes ikke i falskheten eller i det ytre.  Den finnes i lyset i barnas øyne. Slik den finnes bortgjemt i våre egne sinn.

Pedofili, incest og seksuell overgrep mot barn er ikke nytt. Men kan det være faktorer i dagens samfunn som gjør at dette øker, i takt med en voksende frustrasjon over ugyldiggjøringen av våre sjelelige og åndelige kvaliteter? Hva om seksuelle overgrep mot barn er det grelleste uttrykk for et samfunns lengsel tilbake til et paradis som oppleves tapt?

Ikke det at forbrytelsen blir noe mindre! Men sett på bakgrunn av de enorme personlige og samfunnsmessige omkostninger dette har, må vi være villig til å se på, og ta på alvor, alle forklaringsmodeller.

Det skal tilføyes at Kirken, og særskilt i julehøytiden, fokuserer på barnets uskyld. Og når Kirken erkjenner at alle menneskebarn, ikke bare Jesusbarnet, eier denne evige uskyldens lys, får vi en kraftfaktor vi sårt trenger.

Benedikte Ericson

Tidligere bruker og ansatt ved Støttesenter mot Incest og ved Kirkens Ressurssenter mot Vold og Seksuelle overgrep.

Prest

Gå til innlegget

Hva er det med barna?

Publisert over 2 år siden

Det er ikke først og fremst barna som trenger å bli døpt. Det er vi voksne som trenger å se og verdsette barnas dype ekthet.

Jeg har lenge hatt et rop i meg: «Det MÅ være noe mer Kirken kan gjøre for å hjelpe oss mennesker! Så Jesu ord om oppfyllelsen av all rettferdighet kan bli realisert. Så vår tillit til Deg, Gud, kan gjenopprettes.» 

Med dette ropet som bakteppe, valgte jeg å endre dåpssamtalenes form.

Det følgende er utdrag fra mine nedtegnelser etter det første møtet: «En ettermiddag befant jeg meg i dåpssakristiet sammen med sju foreldrepar og deres spedbarn.  var. n egenfortelling e av det.ng først og fremst med familier som ikke fungerte,late faring nå var. n egenfortelling e av det.Noen av foreldrene var usikre og sjenerte, noen stive og lukket. Det kan oppleves fremmed å være på Kirkens grunn, enkelte ganger er det dessuten bare en av foreldrene som ønsker dåp, mens den andre er mer tvilende. Med mitt eget vanskelige forhold til dåpen, forsto jeg dem godt, der vi satt, og det var ikke lett å være prest og skulle forsere vår felles motstand. Desto viktigere da, at jeg snakket om det jeg selv kjenner mest tillit til ved dåpshandlingen.

Jeg fortalte foreldrene først om den gangen Jesu disipler spurte hvem som er den største i Himmelen, og Jesus som svar stilte et barn midt mellom dem. Deretter konsentrerte jeg meg om en tekst som alltid leses ved Den norske kirkes dåpshandling. Jeg ba foreldrene lytte nøye og fortalte om en gang Jesus underviste en folkemengde. Det skjedde da at noen kvinner ville frem til ham med sine barn, for at han skulle velsigne dem, men at disiplene ville vise dem bort. Dette gjorde Jesus opprørt. Han benyttet anledningen til å si at vi ikke skal hindre barna å komme til ham, for nettopp gjennom barna ønsker han å synliggjøre den sammenheng som eksisterer mellom Gud og mennesket. Videre, der for folkemengden, presiserte han at voksne, for å gripe Guds vesen, må bli mer som barna. Han sa at «Guds rike hører slik til» (Mk. 10.14) , og at «Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» (Mk. 10.15)

Mens jeg snakket, registrerte jeg enkelte foreldres rastløshet. Skraping med stoler, bortvendte blikk. Men jeg fortsatte trøstig og spurte hva Jesus egentlig kan ha ment? Hva med et uttrykk som «Guds rike», så lite brukt i dagens samfunn, hva kan det bety for oss, her vi sitter? Og hva kan sammenhengen være mellom barna og dette Gudsriket?

«Er det noe ved det å være et barn», spurte jeg, «som kan si oss noe vesentlig om livet, som vi voksne har glemt? Hva skjer med oss når vi betrakter et spedbarns ansikt og uttrykk? Hva er det vi ser i et barns øyne, som beveger noen så sterkt, og som kan vekke en underlig lengsel?» Jeg stilte spørsmålene forsiktig, og det ble stille.

Men så skjedde det noe. En gryende nysgjerrighet spredte seg; Ja, hva er det egentlig med barna? Og vi begynte å se nøyere på dem. En var våken, han så seg fornøyd omkring. En annen var utålmodig, gråt og vred på seg. En sov fredelig, en annen laget høye, frydefulle gurglelyder. En utforsket omgivelsene med urolig nysgjerrighet, mens en annen, med ildrødt ansikt og tilfreds mine, gjorde fra seg i bleien, med lyder som, om de hadde kommet fra oss voksne, hadde vært uhørt pinlig.

Vi famlet og lette etter uttrykk for det vi registrerte. Forslagene kom prøvende:

«De er så spontane. Så naturlige.»

«De er så åpne og ekte.»

«Så ufattelig rene.»

«De er tillitsfulle.»

«De er så uskyldige.»

«De forstiller seg ikke. De er helt uten masker, dønn ærlige.»

Etter hvert kom mer kraft i stemmene;

«Å se inn i et barns øyne er som å se ned i en dyp brønn.»

«Å se inn i et barns øyne er som å se inn i evigheten.»

«De tiltar seg en selvfølgelig rett til å være akkurat slik de er. Som om de vet de er godtatt uansett hvordan de oppfører seg.»

«I barns vesen finnes ingen fordømmelse.»

Noe skjedde med foreldrene mens de beskrev barna. I takt med ordene de fant, endret deres væremåte seg. Sakte, men sikkert ble de åpnere i blikket. De virket friere, kroppsholdningen mer avslappet. De snakket mer spontant, virket ikke lenger engstelige for å si noe galt eller dumme seg ut. De ble ivrige, mer engasjerte, viste genuin nysgjerrighet. De ble mer levende. De ble mer som barna.

Hva var det egentlig som skjedde med oss, der vi satt? Om ikke det var Guds rike som kom til syne – i oss og blant oss? Er det denne forvandlingen som er den nye fødsel? Fra frykt for ikke å være bra nok, til tro på det? Som finner sted i ethvert sekund vi gir slipp på mistro til den vi er, og i tillit aksepterer Livet fra Gud som finnes i oss?

Dåpen er avgjørende, slik Kirken alltid har hevdet. Men det er ikke først og fremst barna som trenger å bli døpt, for at de skal bli noe annet eller mer enn de allerede er. Det er vi voksne som trenger å se og verdsette barnas dype ekthet, for at vi skal påminnes det vi selv har glemt. I sin egen dåp sa Jesus: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» ( Mat. 3.15) Det som måtte skje, var at Johannes aksepterte at han var oppgaven verdig til å gjøre det Jesus ba ham om: se og innvie Uskylden. Dette samarbeidet mellom dem var nødvendig for at forbindelsen mellom Gud og mennesket skulle bli virkeliggjort.

Vi skal ikke bort fra oss selv. Vi skal tilbake til oss selv, bevisstgjøres vår sanne identitet. Og de aller minste blant oss er vår viktigste kilde til å forstå hva denne er: Gudsbarnets Uskyld.

I vår higen etter skylden befinner vi oss på avveie, vi mennesker. Det er som om vi glemmer hva Jesu kamp på korset besto i; en kamp for sannheten om menneskets iboende Lys fra Gud. Jesus sprengte grenser og viste oss veien inn dit gjennom sin tilgivende/ikke–dømmende holdning. Han gjorde det for oss. Men hver og en har ansvaret for å fullføre hans verk. Dersom vi velger å fokusere på menneskets skyld, stenger det for Lyset. Idet vi er villige til å gi fra oss den retten vi mener vi har til å dømme oss selv og andre, og gir denne tilbake til Gud, vil det åpne.

For våre barns skyld, og for vår egen: Den freds- og forsoningsprosess verden trenger mer enn noensinne, er at vi alle står inne for Lyset i oss. Dette er et samarbeid. Og det er hellig, fordi barnas Uskyld er vårt alter.

Benedikte Ericson, prest

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere