David Åleskjær

Alder: 10
  RSS

Om David

Frilans skribent som daglig skrifter på http://davidsliv.blogspot.com

Følgere

Far har da ikke vært taus

Publisert over 3 år siden

Min far, Åge Åleskjær, og Stephan Christiansen gikk hver sin vei for 16 år siden, og at de har svært ulik betoning i sin forkynnelse veit vel alle som har hørt dem mer enn én gang.

Overskriften på Hans Egils Vigdels innlegg i Vårt Land 21. mai var ‘Tausheten er skuffende’. Det var illustrert med et stort bilde av min far. Vigdel etterlyser at «trosbevegelsens ledere» kommer på banen i kjølvannet av «Frelst»-dokumentaren på VGTV.

Les Hans Eskil Vigdels innlegg i denne lengre nettutgaven

Biografi. Siden jeg både jobber med en biografi om far og en bok om «avhoppere», føler jeg behov for å forsvare ham i denne saken. Om noen har vært på banen når det kommer til oppgjør med stressbasert kristendom, er det vel far.

(Åge Åleskjær, her i Sarons Dal sommeren 2013. Foto Erlend Berge)

Allerede i år 2000 erklærte han at Oslo Kristne Senter ikke lenger ønsket å være en del av trosbevegelsen. Han har skrevet hele bøker som er et oppgjør med den formen for heseblesende­ kristendom, for eksempel Fullstendig frihet (Logos Forlag, 2004). Her er et utdrag:

Prestasjonsangst. «Disse tradisjonene fører ofte folk inn i strev og åndelig prestasjonsangst. På mange måter har man et evangelium for de resurssterke og energiske, og man skaper tapere som ikke klarer å henge med på kjøret. (…) Jeg har opplevd dette i alle kristne miljøer. I min lutherske oppvekst hadde man en veldig god forståelse av nåden, og den har hjulpet meg til den klarhet jeg nå jubler over. Men samtidig hadde man mange­ religiøse regler som gjorde at kristendommen ble oppfattet som en ‘tvangstrøye’ av de utenforstående. (...)»

Far skrev videre: «Da jeg havnet i pinsebevegelsen og det karismatiske miljøet, var strevet på enkelte områder faktisk verre. (…) Trosbevegelsen hadde samme fenomen når det gjaldt strev og prestasjonskristendom, men det gikk på andre ting. Der var det et strev rundt bønn, krigføring og tro … Mange syke opplevde dessuten et ‘krav’ om større tro for å bli helbredet. Ungdommer ble ofte satt under et press om å evangelisere, stå opp grytidlig for å be, og holde seg unna det annet kjønn. Naturlige ungdomsforelskelser ble kneblet under en tanke om å finne den eneste rette i første forsøk. (…) Jeg forstår godt den syke mannen som ikke var blitt frisk til tross for gjentatte runder med forbønn. Han stod fram som ‘avhopper’, og oppga som grunn: ‘Jeg ble så fryktelig sliten!’»

Og far fortsatte:

«Det er klart at når man bruker slike slagord som at ‘vekkelse staves hardt arbeid’, og kristne bøker handler om å ‘jage etter Gud’, da kan man forstå at noen hopper av fordi de ‘blir så fryktelig slitne!’ Dessverre har jeg sett mange fine ungdommer kjøre hodet i veggen på grunn av misforstått pes i bønn og evangelisering, og alt dette gjør at jeg med stor iver skriver denne boka. Jesu invitasjon er nemlig fortsatt gyldig: ‘Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg skal gi dere hvile.’»

Oppgjør. I år 2000 ble det tatt offentlige oppgjør med ­Livets Ord-kristendommen, og folk som hadde blitt ofre for menighetens loviskhet, ble tatt opp på plattformen og gitt blomster. Ikke minst hadde loviskheten fått et altfor stort spillerom i ungdomsmiljøet «Ny generasjon», og dette tok også ledelsen i Oslo Kristne Senter endelig et oppgjør med. Man kan si det kom seint, men det kom jammen godt!

Det er vel få miljøer som har gjennomgått så gjennomgripende forandringer som det Oslo Kristne Senter gjorde mellom år 2000 og 2005. At far stort sett bare fikk kritikk fra de lutherske teologene for sine oppgjør med loviskheten, synes jeg er trist.

Når det nå etterlyses at «trosbevegelsens ledere» kommer på banen, blir jeg usikker på hvem som menes. Min far og Stephan Christiansen gikk jo hver sin vei for 16 år siden, og at de har svært ulik betoning i sin forkynnelse veit vel alle som har hørt dem mer enn en gang.
Finnes ikke. Og trosbevegelsen finnes jo ikke lenger her i landet, så hvem er da dens ledere?

Ekman. Dens mest profilerte leder i Skandinavia er blitt katolikk, noe jeg fortsatt finner ganske ­komisk. Flere andre har også gått i høykirkelig retning, siden de tydeligvis finner samme utløp for sin loviskhet der. Andre igjen har i­ngen stemme i Kristen-Norge i dag i det hele tatt, og driver med helt andre ting enn menighet. Jesus Church er blitt en del av pinsebevegelsen.

Så hvem er det egentlig som skal komme på banen, sånn helt konkret? Arnfinn Clementsen? Han tok oppgjør med mye av fortiden i boka Tøffe tider, og er i dag KrF-politiker. Leif Jacobsen? Han er blitt metodistpastor. Enevald Flåten? Han opplever tøffe ting og trenger ikke rampelys nå for tiden. Hans Rogstad? Martin Meland?

Jeg kommer ikke på noen flere i farten, jeg. Og jeg tror det finnes langt viktigere stemmer enn disse i «Frelst»-debatten. Og det er det fine med denne debatten, at vi har fått høre helt nye stemmer.

For de nevnte pastorene er jo allerede blitt hørt for lenge siden. Eller har folk allerede glemt debattene i kjølvannet av Levende Ord-kollapsen for noen år siden? Er det en regelrett reprise av denne man ønsker, hvor de samme folka for n’te gang skal beklage ting de allerede har tatt sterk avstand fra, bare fordi det finnes enkelte moderne aktører i helt andre sammenhenger som nekter å gjøre det samme, og som insisterer på å fortsette i det samme loviske giret som på 1990-tallet?

Loviskhet. For all del: Dess flere stemmer som tar oppgjør med loviskheten i kristenheten, dess bedre! Og vi tåler selvsagt enkelte repriser. Død over prestasjonskristendommen! Dette angår ikke bare en trosbevegelse som ikke lenger eksisterer, men en generell loviskhet som har ridd mange ulike kristenkretser som en mare. Så: Full åpenhet!
Det bare forundrer meg at man etterlyser, ved navns nevnelse, den ene stemmen som nesten ikke har gjort annet enn å rope ut mot loviskhet og advare mot åndelig manipulasjon i 16 år nå.

Jeg vet at jeg som sønn ikke er helt objektiv, men likevel: Hvilken annen kjent predikant i norsk kristenhet har stått mer på barrikadene mot lovisk prestasjonstro enn det han har gjort siden år 2000 og fram til i dag?

Han kommer nok på banen denne gangen også, men inntil jeg opplyste ham om debatten i helgen, kjente han ikke til innholdet i den. Far leser nemlig bare Romerikes blad og er sjelden på internett. Sånn til opplysning.

DETTE ER EN FORKORTET UTGAVE AV ET INNLEGG PÅ BLOGGEN MIN. DEN FORKORTEDE UTGAVEN BLE LAGET FOR VÅRT LAND SOM HAR PUBLISERT DEN PÅ VERDIDEBATT.NO OGSÅ. SELV HAR JEG IKKE KAPASITET TIL Å FØLGE OPP DEBATTEN UTENFOR MIN EGEN BLOGG.

Gå til innlegget

Senket Gud Titanic?

Publisert over 7 år siden

Statsviter Per Haakonsen skapte debatt med sin påstand om at Utøya-terroren var en Guds straffedom. For 100 år siden var det en annen tragisk hendelse som skapte sterke fronter blant kristne.

(En forkortet versjon av denne artikkelen har vært på trykk i Korsets Seier. Den ligger også ute i bloggen min, http://davidsliv.blogspot.com.)

Den 15. april 1912 sank skipet Titanic. Umiddelbart brukte religiøse røster ulykken som et symbol. Selv den tidens verdslige aviser benyttet seg av et religiøst språk i sine omtaler. For var kanskje ikke selve navnet hentet fra mytologien? Titanerne ville være som Gud, og ble straffet for sitt hovmod. Og det som ble det store spørsmålet for mange, var: Sto Gud bak Titanic-katastrofen?

En advarsel

Metodisten Alma White tvilte ikke et sekund på det. “Selv om dette flotte skipets undergang virker som den ondeste av alle ulykker for de som sterkt kjenner savnet av sine kjære, kan vi se hånden til en nådefull Gud bak det hele. Men det er ikke mange forstår dette.” Ordene er hentet fra hennes bok, “The Titanic Tragedy - God speaking to the Nations”, utgitt av The Pentecostal Union i 1912. Alma hatet religion som var lunken og tradisjonsbundet, og så på England som selve symbolet på noe som var kristent kun i navnet. For Alma var Titanic-ulykken en nådefull handling utført av en nådefull Gud, fordi den var en advarsel."Gud har ikke bare gitt England, men også andre nasjoner, en forferdelig advarsel gjennom Titanic-ulykken, og ve dem om de ikke lærer av den." Hele hennes bok er full av domsprofetier - spesielt rettet mot de rike: “Det finnes folk som har arvet store rikdommer uten at de forstår verdien av en dollar og livets sannheter. (...) Det var mange slike personer på Titanic da hun gikk til sin dom om morgenen 15 april. På dette flytende palasset var menneskene i opprør mot Gud og hans lover. Penger, denne verdens Gud, dominerte deres liv, og gjorde dem forutinntatte nok til å tro at fartøyet ikke kunne synke. En lærepenge ble gitt til hele verden, som SKRIFTEN PÅ VEGGEN i Bibelens dager. (...) Alle syndene som ble begått om bord var alene nok til å provosere fram Guds vrede. Dette midnattsdramaet i midten av Atlanteren forutsier den straffen som skal falle over Storbritannia.”

Krass dom

Når Alma raste over behandlingen som tredjeklasse-passasjerene fikk under ulykken, var det lett å si seg enig. Men for mange var hennes setninger om rike enkeltpersoner om bord på Titanic svært smakløse. Sa ikke Jesus at man ikke skulle dømme før tiden? Vel, Alma dømte dem alle, en etter en: “Det selvpåførte såret som førte til førstestyrmann Murdochs død om bord på Titanic, beviste hans forakt for den Allmektige inntil det siste; han fikk et selvmord å stå til ansvar for ved Dommen. (...) Dersom det er sant at kaptein Smith nektet å bli reddet etter at han hoppet ut i vannet, må det ha vært en grunn til det. Og uansett hva den grunnen var, vil den ikke holde ved Dommen. (...) Ved oberst Astors død har Gud også demonstrert det faktum at han hater skilsmisse.”

Guds avgjørelse

Selv om mange forkynte at Titanics forlis var Guds straffedom, var det ikke mange som navnga personer på den måten. De fleste bare hintet kraftig. Men også George Chalmers Richmond, en episkopal pastor fra Philadelfia, som tidligere åpenlyst hadde kritisert John Jacob Astors ekteskapsbrudd, var meget triumferende i sine ord bare noen dager etter ulykken: “Mr. Astor har i årevis ignorert både de av kirkens og statens lover som går på tvers av personlig nytelse og sensuelle opplevelser. Men du kan ikke gjøre opprør mot Gud for alltid. Oppgjørets time kommer, og ikke alltid slik vi forventer det.” Avisen Washington Post gikk sterkt ut mot Richmond for disse uttalelsene, og kalte dem “sensasjonsforkynnelse”. Og menighetsbladet Baptist Courier forsøkte å forklare at “ulykken riktignok var Guds straff, men ikke en straff over dem som led og omkom”.

Martyrer

Men Alma og Georg var altså ikke de eneste som trodde at Titanic-katastrofen var et verk av Guds hånd - de bare sa det mer brutalt enn de fleste andre. Den samme tanken kom til uttrykk i omtrent hver eneste minnegudstjeneste etter ulykken. I Episcopal Cathedral i Chigago, kom presten Dean Summer med følgende ord søndag 21.april 1912: “Det hele har gjort verden mer edruelig. Som vi feirer martyrdøden til små barn på Holy Innocents’ Day, skal vi huske de som sank med Titanic som denne tidens martyrer, ofret av Gud for å vekke verden til en dypere åndelig erkjennelse, til en bevissthet om at livet kan ta slutt og at vi må være klare til møte døden når den kommer.” I dette tilfellet var altså ikke martyrene de som ble drept for Guds skyld, men de som ble drept AV Gud.

Nådefullt mord

Disse prestene delte Almas grunnleggende syn: Gud ofret menneskene om bord på Titanic i nåde mot alle oss andre. Han ønsket å advare oss og få vår oppmerksomhet. Også flere moderne, kristne Titanic-forfatterne deler dette synet. En av dem er Casey Sabella, som har forsket på Titanic i årevis. I sin bok “Titanic Warning - Hearing the voice of God in this age”, som ble utgitt første gang i 1994, skriver han: “Hvorfor ville en kjærlig Gud sende 1522 uskyldige menn, kvinner og barn i døden? (...) Det virker som om dette er en side ved Guds natur som vi er livredde for å ta i betraktning. (...) Gud, som suveren herre, forbeholder seg retten til å gjøre med Sin skapning som Han vil, for årsaker som har større evig tyngde enn vi kan forstå." Ordene har blitt mykere siden Alma Whites dager, men tankegangen er grunnleggende den samme. Også den kjente romanen “Murder on the Titanic” av Jim Walker (Utgitt på norsk som “Mord og kjærlighet på Titanic”, Hermon 1998) fremhever ideen om at Gud lar enkelte mennesker dø for å ”foredle” andre.

En troens salme

Forfatteren Fred S. Miller var litt mer tvilende i sin artikkel “The Two Titans”, skrevet like etter ulykken. “Er det en overordnet mening med alt som skjer? Var det slik at den Kraften som ordnet det slik at hvert sekund stemmer i planetenes baner, vakte isfjellet opp fra sin drøm i sjøen og sendte det i drift nedover, og med overlegg rett inn i akkurat det øyeblikket i tidens farvann, inn i det nøyaktige området i havets farvann, hvor det danset en skinnende prikk - den lille Titanic? (...) Det er lett å tilskrive Den Evige regien på spektakulære naturfenomener; våre lover kaller dem til og med “handlinger av Gud”; våre instinkter (etter århundrer med sivilisasjon) ser fremdeles et spesielt bevis på Hans kraft i et jordskjelv, og bevis på Hans vrede i flommen. (...) Ja, det er lett å se Gud bare i de store manifestasjonene i naturen; men iblant blir vi slått av hans stille, forsiktige stemme. Hundrevis ble påvirket av denne på ulykkesnatten.” Millers beskrivelse av de siste minuttene om bord i skipet, står i skarp kontrast til Almas beskrivelse. Han beskriver en heltemodig gjeng som vender seg til Gud og møter døden på en Kristus-lik måte. De gir sine liv i kjærlighet til kvinnene og barna, i trygg forvissning om lønnen som venter, mens de synger salmen “Nærmere deg, min Gud”. Mange andre lot også historien få denne vinklingen: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, og det var nettopp DET mennene på Titanic gjorde. Om Astor, Guggenheim og de andre rikingene hadde vært målet for moralske pekefingre før, ble de nå til selve eksempelet på god moral for mange. I møte med døden kunne selv den verste synder bli en helgen. Enkelte skribenter beskrev de siste minuttene om bord som en eneste kollektiv omvendelses-seremoni.

Selv enkelte av de røstene som i begynnelsen ropte ut om dom og straff, tok etter hvert denne vinklingen. Gud var ikke lenger den som plasserte isfjellet i deres vei som en straff, men han var den som hjalp dem og ga dem styrke midt oppe i alt det som tilfeldighetene hadde ført til. 

Blasfemi

Edward J. Wheeler skrev en artikkel i Current Litterature, hvor han bekjente at han i forbindelse med ulykken “aller først ville knytte neven mot himmelen i en forgjeves protest”, men at han deretter innså at vi burde “slutte å knytte neven mot himmelen, og i stedet begynne å se på våre egne feil”. Hans artikkel fikk motbør av lutheranerne i avisen Lutheran Herald. De mente han hånet Gud ved å mene at Han sto bak. Også andre ga uttrykk for at en slik tanke tok fokuset bort fra de virkelig skyldige - som burde stilles for retten. Price Alexander Crow skrev i Western Christian Advocate at det var “intet mindre enn vanhellig - ja, blasfemisk - å si at en hevnende Gud ga denne ulykken til en verden av lidende hjerter”. Mennesker hadde den hele og fulle skylden, og det var de som hadde dømt Titanic, ikke Gud.

Christian Science. Lawrence Beesley var en av de overlevende som skrev bok i etterkant av ulykken. I likhet med andrestyrmann Charles Lightoller baserte han sin skriftforståelse på læretesene til Christian Science. I to artikler trykt i Christian Science Journal, forteller begge uavhengig av hverandre om hvordan Salme 91 hjalp dem gjennom natten. Lightoller havnet under vannet etter at “skipet forlot ham”, og kunne etterpå fortelle følgende: “Under den tiden jeg befant med i vannet, så fantes det en guddommelig kraft der, som kunne benyttes på en meget praktisk måte..." Han så ikke Gud i alt som skjer. Han så en Jesus som bryskt befalte en storm å stilne, og ikke en Jesus som hadde en mening med stormen. Men hans kraft var bare tilgjengelig for den som trodde nok på den, og som “praktisk” benyttet seg av den.

Old-time-saints”. Tilbake til Alma White. Hun skrev: “Menn som ikke er vant med å bruke Jesu navn, bortsett fra som et banneord, vil be når de står overfor døden. (....) Og hvem vet om ikke et bønnemøte om bord på skipet kunne forandret hele ulykken. (...) Dersom noen av “the old-time saints” hadde vært i autoritet på Titanic, ville det hadde vært en helt annerledes scene som utspilte seg. Dersom menn hadde omvendt seg og kalt på den Allmektige, ville Han ha hørt og svart på bønn.”

Alma kunne ikke ha tatt mer feil når det gjaldt “hva slags” troende som var om bord på skipet den natten. Selv etter hennes målestokk ville nok en person som for eksempel John Harper ha holdt mer enn mål. Han var en predikant på vei til vekkelsesmøter i Chicago, hvor han også noen måneder tidligere hadde ledet mange til Gud. Harper omkom, og ifølge et minneskrift skal han ha ropt ut: “Gi plass til kvinner, barn og ufrelste i livbåtene!”

Men Alma hadde rett i en ting: De fleste mennesker vil faktisk be stilt overfor døden. Hvorfor Alma gikk ut i fra at den natten på Titanic var annerledes i så måte, er vanskelig å forstå. Spesielt i lys av opplysninger som raskt kom fram etter høringene, som for eksempel at mange ba Fadervår i kor.

Guds avgjørelse

Alma White var likevel overbevist om at det til syvende og sist var Gud som bestemte hvem som skulle dø og hvem som skulle overleve den natten. Men en del stilte seg nok det logiske spørsmålet: Dersom Titanic-ulykken var Guds straffedom over de rike, hvorfor omkom da prosentvis så mange flere av tredjeklasse-passasjerene? Hvorfor ville Gud drepe fattige mennesker for å straffe overklassen for at de indirekte gjorde det samme?

Men Alma klarte til og med å få et teologisk poeng ut av antallet overlevende: “Nåde ble gitt til omtrent en tredjedel av passasjerene, noe som har en vidunderlig betydning. I den store trengsel, når vredesskålene skal tømmes over nasjonene, viser Skriften at kun en tredjedel av menneskene vil bli spart.”

Isfjell med mange navn

Fortsatt bruker mange predikanter og pastorer Titanic som et symbol. Men som i 1912 er man fortsatt uenige om akkurat hva hun er et symbol på. Predikanten Mal Fletcher sammenligner Titanic med dagens menigheter, mens universitetspastoren Dale Crall sammenligner skipet med det syndige Amerika. Sistnevnte skriver: “Vi seiler i full fart gjennom farvann fulle av isfjell, og ler av de som advarer oss mot farene vi står overfor. Isfjellene har mange navn. Noen heter likegyldighet. Andre er stolthet, grådighet, begjær, alkohol, narkotika, homoseksualitet, vold og nytelse.”

Også kapteinene ombord på skipene i området den aktuelle natten, har blitt flittig brukt som eksempler under forskjellige kirkevekst-seminarer. Ta for eksempel skipet Carpathia, som kom først til åstedet. De kjørte gjennomsnittlig flere knop raskere enn skipets angitte toppfart, i områder fulle av is, med fare for eget liv. Men de kom for sent fram, fordi de var for langt unna. Symboliserer kanskje ikke dette mange av dagens menigheter, som virkelig ønsker å nå ut med budskapet, men som rent kulturelt befinner seg altfor langt unna vanlige mennesker til å virkelig kunne hjelpe? Eller hva med Californian, som hele tiden var like i nærheten, men som ikke forsto signalene Titanic sendte ut? Minst trehundre bibeltimer å hente der.

Titanic som religion

Titanic-forsker Roy Mengot mener at noen i større grad burde studere hvordan ulike trossamfunn og religioner reagerte på ulykken. “Jeg studerer den tekniske siden, andre studerer personene som var om bord. Men dette med religion kan også være en viktig side å studere. Ulykken kan ha en større påvirkning på lokale menigheter verden over enn vi er klar over. Dette er noe neste generasjons Titanic-forskere burde studere mer.”

Enkelte vil nok mene at Titanic-interessen har blitt en religion i seg selv for personer som Mengot, som bruker årevis på å studere små detaljer ved skipets konstruksjon. I motsetning til kristendommens Herre, er Titanic fortsatt i sin grav, selv om enkelte deler har blitt hentet opp. Og det er noe med skip på bunnen av havet som appellerer til mystikken i mange, og Titanic er helt spesiell. En av verdens største eksperter på gamle cruiseskip, John Maxtone-Graham, kom med følgende bønn under hysteriet som fulgte Titanic-filmen i 1997: “I disse dager virker det som om vi aldri blir ferdig med denne ulykken. Bildet av Titanic har blitt elsket, hatet, forvrengt og tilpasset for å vri enda mer følesesmessig vrakgods fra dette forliset i 1912. Jeg synes ikke at vi skal se på dette fartøyet verken som symbol eller metafor, men bare som et dårlig styrt skip tapt på havet. La Titanic være det hun en gang var, et av hundrevis av skipsvrak i Atlanterhavets dyp.”

Beklager, John. Titanic vil nok fortsette å bevege følelsene, selv 100 år etter.

Gå til innlegget

Tåkeprat eller sann bønn?

Publisert nesten 9 år siden

Kan det være en mulighet for at 90% av alle våre bønner er forgjeves, fordi vi i praksis ber Gud om selv å utføre det oppdraget Han allerede har bedt oss om å utføre – et oppdrag som krever fysisk tilstedeværelse?

Først vil jeg takke for at jeg fikk være gjesteskribent denne uka. Dette blir siste innlegg fra min kant i denne omgang. Så håper jeg mange vil plukke opp den nye boka mi, hvor jeg går litt dypere inn i de tingene jeg har berørt på Verdidebatt denne uka (for mer info, se http://davidsliv.blogspot.com).

Da var dagens takk og reklame unnagjort, og jeg vil gjerne si litt om bønn. Jeg synes nemlig det virker som om mange har et slags "julenisse"-forhold til Gud, hvor hele bønnelivet dreier seg om å presentere ulike behov for Far i himmelen. Men jeg tror bønn først og fremst bør dreie seg om å ha SAMFUNN med Gud, lytte til hans ønsker for oss og motta kraft til å gjøre det Han ber oss om.

De troende er Kristi kropp på jorden idag – hans armer og ben. Jesus er ikke fysisk tilstede på jorden, Han er her ved sin Ånd. Derfor utgjør alle de troende tilsammen Jesu fysiske kropp. Det er greit å be Gud velsigne tante Amalie. Men jeg tror Han ofte vil svare slik: "Jeg bor i deg. Du er min representant. Og du er naboen til tante Amalie. Derfor er det du som skal velsigne henne!"

"Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det?" (Jakob 2,15-16)

Jeg tror vi altfor ofte åndeliggjør praktiske problemer. Ingen andre setninger har blitt brukt oftere til å fraskrive seg ansvar enn denne: "Jeg skal be for deg!" Det høres så fint ut, men betyr ofte i praksis: "Dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av det!"

Det finnes også mange bønner som det kan virke som om den troende ber for sin egen skyld, for å oppnå en slags selvtilfredshet, og ikke for virkelig å utrette noe. Da snakker jeg ikke om den typen bønn som bare handler om personlig samvær med Gud, hvor vi med rette bare kan nyte hans nærvær uten å måtte tenke på å ”utrette” noe som helst. Nei, nå snakker jeg om den typen bønn hvor konkrete bønneemner blir lagt fram for Ham.

Tillat meg å være litt direkte og kanskje provoserende: Vårt Land har daglige bønneemner på side 3, under overskriften "I dag ber vi for..." Det slår meg hvor mange av bønneemnene som er helt diffuse. Det samme har jeg ofte opplevd på gudstjenester i kirker og bedehus. Her er et eksempel: 

I dag ber vi for ... 

*Sultne barn i Afrika 

*Helgetrafikken 

*Spania


Javel. Greit nok. Enten må de som ber ha en helt enorm tro, eller så ramser de bare opp ord for ordenes skyld. I hvert fall hvis den grunnleggende hensikten med denne typen bønn faktisk er å få bønnesvar, og ikke bare å oppnå en slags egenrettferdig og god samvittighet. 

Er det virkelig bønn å ramse opp ordene "jeg ber for barna i Afrika", bruke fem sekunder på å tenke på hvor fælt de har det med en andektig mine, for så å fortsette med helgetrafikken som neste punkt? 
Jeg mener ikke å latterliggjøre, men ønsker å bevisstgjøre de som ber slike bønner. Hva er hensikten? Tror man at Gud griper konkret inn i hele Afrika den samme dagen som Vårt Land-leserne ber om det? Eller ønsker man bare å bevisstgjøre seg selv? 

Det siste er i så fall bra. En slik bevisstgjøring kan kanskje på sikt gjøre at man innser at ballen er i våre hender, at det er Gud som har gitt oss beskjed om å hjelpe de fattige i Afrika. Da forstår man at det er mye bedre å be for de tre navngitte fadderbarna man har i Etiopia, enn å bare slenge ut at man ber for alle barna i Afrika på generelt grunnlag. For det er svært få av de som ber bønner av den sistnevnte sorten som faktisk forventer seg svar. Og konkrete bønner som ikke er bedt i troen på at de blir besvart, er i følge Jakobs brev helt forgjeves.  

Jeg husker det kristne skolelaget på skolen. Der hadde vi noe av den samme formen for bønn. Vi få utvalgte satt i sirkel på gulvet i storefri med lukkede øyne, skrapte med føttene og ventet på ringeklokka i frykt for å sovne, mens enkelte av de frimodigste stotret fram noen setninger fra tid til annen. "Vi ber deg for rektor, Herre." "Vi ber for alle elevene ute i skolegården, Herre." "Vi ber for alle som skal opp til eksamen, Herre." GJEEESP! Hva var det egentlig vi ba om? Nei, ikke noe konkret, vi bare ba for bønnens egen skyld, siden den tross alt var en kristen plikt. 
Jeg tror Herren forsøkte å svare så godt Han kunne, men vi var ikke lydhøre. Det var derfor vi ikke fikk med oss svaret hans: "De som skal opp til eksamen, får jammen lese selv! Kom dere ut i skolegården, dere også! Det er fint vær ute!"

Jeg har begynt å lytte mer til mine egne bønner. For det er fortsatt mye tåkeprat der. Noen ganger begynner jeg mine bønner for andre mennesker på denne måten: 

"Kjære Gud, du ser Gøran..."

Og hva annet kan Gud svare, enn: "Ja, jeg ser Gøran. Jeg ser alle mennesker på hele jorden, det er helt korrekt. Jeg følger med på planetenes baner og hvert atom i hvert gresstrå, og vet hvor mange hår alle mennesker på jorden har på hodet sitt. Helt korrekt, David, går du videre?"  

"Jeg bare løfter Gøran opp til deg..."

"Ja vel? Nå har det seg slik at jeg i øyeblikket er nede hos Gøran, så jeg er ikke helt sikker på om jeg veit hva du mener, David..."  

"Vær hos Gøran nå..."

"Ja, det er jeg. Alltid. Men akkurat nå trenger han en kameratslig klem, og siden du er en del av min fysiske kropp på jorden idag, vil jeg gjerne at du gir ham den klemmen på vegne av meg. Kan du komme bortom en tur, tror du?"  

Så mange ganger slike bønner bare blir tåkeprat og floskler og kristenklisjeer – som i praksis verken betyr eller utretter noe som helst. Javisst finnes det åndelige ting som bare kan formidles på åndelig vis, men på den annen side er det jammen også mye tåkeprat som i stedet bør omsettes i praktisk handling.

Gå til innlegget

Noen ting er evige - andre ikke

Publisert nesten 9 år siden

Noen ting er evige. Det er viktig med noen røtter. Uten noen form for absolutter i livet, vil man være en kasteball for andres innfall. Men har man identifisert det som er unikt og viktig for en, er det også lettere å foreta forandringer.

Når det gjelder menighetene, så bør evangeliet og samfunnet med Ånden utgjøre selve kjernen. De tingene risikerer man ikke å rokke ved, selv om man skulle finne litt nye måter å gjøre ting på. Alt man risikerer ved forandringer er å utfordre og styrke troen på en god måte, fordi man blir mer bevisst på selve kjernen av den. 
Men det kan virke som om enkelte norske menigheter er livredde for forandring, fordi de har sin trygghet i ritualene, metodene – i alt det ytre. Hadde de hatt sin trygghet i selveste Skaperen – og i det indre – hadde de vært istand til å tilpasse sine ytre virkemåter etterhvert som tiden går. Da hadde det ikke vært noen trussel. Jeg synes det er trist at noen gjør sine ytre ritualer til kjernesaker. 

Vi behøver aldri å miste vår personlighet i et forsøk på å tilpasse oss forandringer. Det er stor forskjell på å være et tre uten røtter, og å være et tre som klarer å svinge seg i vindkastene nettopp fordi det har røtter. 
Det er ikke sånn at det som funker for oss nå, alltid vil funke på den måten. Men de samme tankene og grunnprinsippene som ligger bak det hele, de kan bevares gjennom framtidige forandringer. 
Vi bør lande hva som er viktige og evige sannheter, og hva som er mindre viktige ting hvor vi kan tåle forandringer. Jeg tror problemet til mange er at vi lett blander de små med de store, og tror vi vil miste hele vår personlighet (eller religion) om vi forandrer noe som helst. Men det ikke sant, og det kan man avgjøre helt enkelt ved å finne ut hva som er absolutte og evige verdier – og måle enhver forandring ut i fra dem. 

Se for deg en stor elv. Den har en klar retning, den skal til havet. Og nåde deg om du kommer i veien for den planen, da kan du drukne! Likevel: En elv er fleksibel. Den går ikke i rett linje, men tilpasser seg enkelt landskapet uten å miste retningen.


Vi har vel alle opplevd å sette oss noen mål som vi ikke klarte å oppnå. Men det er ikke nødvendigvis sikkert at målet dermed er håpløst, det er kanskje bare å ta en annen rute.

 

Hentet fra "Regnet som aldri kommer" - http://davidsliv.blogspot.com

Gå til innlegget

Prosesser

Publisert nesten 9 år siden

I kristne miljøer, hvor det ofte er sterk vektleggelse av "før" og "etter", og hvor de radikale og umiddelbare miraklene og frelsesopplevelsene ofte blir gitt størst oppmerksomhet, tror jeg det er uhyre viktig at man ikke undervurderer verdien av prosesser.

Det gjelder på flere områder. For eksempel vil enkelte pastorer gjerne ha folk til å "ta imot Jesus" den første kvelden de er innom et religiøst møte, og manipulerer dem i enkelte tilfeller til å komme fram til forbønn. I stedet tror jeg det ville vært bedre om et menneske kunne fått frihet til å lukte nærmere både på budskapet og miljøet uten å føle presset hele veien. 

Også når det gjelder ulike former for helbredelse, tror jeg det skjer flere mirakler gjennom prosesser enn gjennom umiddelbare hendelser. Det ene er ikke mindre verdt enn det andre. "Mange går glipp av det overnaturlige fordi de hele tiden søker det spektakulære," hørte jeg noen si. Det er utrolig godt sagt. Når man setter stekeovnen på 250 grader, blir den ikke så varm i samme sekund. Men det betyr ikke at den ikke funker.   
Ikke minst er det viktig å innse at psykisk helbredelse alltid er en prosess. Gud helbreder, men Han driver ikke lobotomi. Et tre som nettopp har falt, vil fortsatt ha grønne blader noen dager, selv om det i praksis er dødsdømt.  

Jeg tror det var min lillebror (og pastor) Thomas som sa at man ofte har et overdrevent bilde av hva Gud kan utrette i et enkeltmenneskes liv på en dag, mens man samtidig sterkt undervurderer hva Han kan gjøre i løpet av et år. 
  
Det er farlig om vi skaper overflatiske mennesker i menighetene. Jeg tror det blant annet er flere tidligere brukere av narkotika som sliter voldsomt med diverse ettervirkninger rundt i ulike menigheter. Men de holder det skjult. For alle andre har jo hørt at de har tatt imot Jesus og blitt fri, og å da røpe at de likevel sliter vil jo "skade vitnesbyrdet". Men de sliter, og en uærlig form for kristendom gjør at helbredelsesprosessen tar mye lenger tid enn nødvendig.   
Ofte jobber menigheter veldig med å få mennesker med alvorlige problemer til Jesus. Helt til de blir troende. Da blir de krysset av på lista, og man går videre til nestemann.

Men det er løgn at alt blir greit i samme sekund som man begynner å tro på Jesus, og mange sitter skuffet og frustrerte tilbake fordi kristne bygde opp under en forventning om at det var så enkelt.   
La oss heller få menigheter hvor vi tør å være bånn ærlige med hverandre, og ikke må ivareta en slags "gladkristendom" som gjør oss irrelevante for alle mennesker utenfor våre lykkelige klikker. Vi trenger ikke mere plastikk i verden i dag. Det vi trenger er liv. Og gjerne levd liv.   

Gud kan uansett bare ta oss videre fra det stedet vi faktisk er, og ikke fra det stedet vi kanskje innbiller oss at vi er. Derfor er det å stikke fingeren i jorda alt annet enn å være vantro.   

Når man i større grad omfavner prosesser, kan man samtidig i større grad omfavne NÅET. Det er en enorm kraft i ordet NÅ. Vi slipper å vente med å kjenne Gud til vi har blitt gode nok. Vi slipper å vente med å få ut fingeren til Herren sender en engel som maler store bokstaver på veggen vår.

Vi kan begynne NÅ. Der vi er. Akkurat nå. Vi kommer aldri til å være høyere elsket av Gud enn det vi er akkurat NÅ. Ånden kommer aldri til å  være på jorden i større grad enn Han er akkurat NÅ.  

Dette var et lite utdrag fra "Regnet som aldri kommer". For mer info, se http://davidsliv.blogspot.com

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere