Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Horene i Riga

Publisert over 7 år siden

Nedenstående artikkel fra 2009 republiseres med ny aktualitet. Kåte nordmenn valfarter til kjøttmarkedet i Riga, hovedstad i ett av Europas fattigste land - og som er vår nabo.

- Dere er så dumme og rike, sier Ruta, koordinator for frivillig bymisjonsarbeid blant prostituerte og rusmisbrukere i Latvias hovedstad, Riga. Hun sier det med et trist, galgenhumoristisk smil. Hver helg er flyene fra Norge og Sverige til Baltikums hovedsteder fulle av kåte nordmenn. Horene i Riga er billige og byen ligger ikke mer enn en drøy times flytur unna Oslo. 

- Takk, Norge, takk, Sverige, sa Ruta da den nye lovgivningen som forbyr sexkjøp, ble innført. – Dere flyttet virkelig problemene deres over til oss. 

Litauere er på tjuvraid i rike Norge. De stjeler av vår materielle overflod. Nordmenn er på et annet tjuvraid i fattige Latvia. De stjeler foreldreløse tenåringsjenters menneskeverd. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jo, forresten, det vet jeg. Etter en fredagskveld i minibussen sammen med feltarbeidere fra bymisjonsorganisasjonen Dialogs, er jeg ikke i tvil. 

Det handler om nærhet og avstand og om øynene som ser. Fra vårt norske ståsted er det selvsagt et problem at tjuvbander fra Baltikum flommer inn over våre villastrøk. Men sett fra Riga blir proporsjonene med ett annerledes.

Riga er en usedvanlig vakker by og med en rik historie. I gamlebyen ligger butikkene til Hugo Boss, Lacoste, Versace og Gucci tett og med priser som ikke engang frister nordmenn. Utenfor står BMW-ene og Lamborghiniene parkert. Nypolerte på rekke og rad.

- Hvem er disse menneskene som kjører alle disse flotte bilene, og som kan handle i butikker, der prisene matcher Oslos og vel så det, spør jeg. Og føler meg dum i samme øyeblikk som spørsmålet er stilt.

- You wouldn't like to know, svarer Ruta.

Innimellom Gucci og Lacoste ligger Dressmann, Rimi, Rema1000 og DNBs filialer samt spillehallene og nattklubbene. Midt i sentrum ligger den praktfulle lutherske domkirken omgitt av kvartaler med arkitektoniske variasjoner fra renessanse og barokk til art noveau, som alt sammen har til felles at det er vakkert.

Dette er byen turistene ser. Men det er bare Rigas ytre skall. Hovedstaden i Latvia har fått finanskrisen som et støvelspark i magen. Snart 20 år med rovdyrkapitalisme har endt i en økonomisk tragedie for den tidligere sovjetrepublikken. Ekstrem og galoppartet vekst gjennom et par tiår har gjort fallet desto hardere. Resultatet er en sosial nød man ikke skulle tro var mulig i et sivilisert europeisk land som attpåtil er vårt naboland.

- På andre siden av jernbanelinjen vil jeg ikke anbefale noen å gå, i alle fall ikke etter mørkets frembrudd og absolutt ikke alene.

Advarselen kommer fra Agitta, en annen frivillig i Dialogs, utdannet lærer og en kjenner av Latvias kultur og historie.

Men det er inn i disse gatene på den andre siden av jernbanelinjen vi er på vei en hustret kveld i oktober. Her møter vi Riga vendt inn ut. Vår sjåfør, Varis, stanser ved en gateport til en forfallen bygård. Han fløyter to ganger med hornet. Frem fra bygårdens tussmørke som selv ikke gatelyktene klarer å fordrive, kommer to sjokkblonde kvinner med knehøye, skinnende boots og lårkorte skjørt. I de oversminkede og slitte ansiktene lyser triste øyne som forteller om sorg, sykdom og døde håp. Agitta og Varis deler ut kondomer og rene sprøyter. Brukte sprøyter returneres og legges i en påleggsboks av plast. Hurtigtesting for hiv og tuberkulose tilbys. Varis og Agitta snakker med kvinnene, de klapper hverandre på kinnet, de smiler og omfavner hverandre, men uten å skjønne et ord latvisk, forstår jeg at i bunnen ligger det en trist historie som Ludmila, den ene av horene, har fortalt dem. Etterpå får jeg vite det. En kunde har skåret henne opp i ansiktet med lommekniv. Sårene er dekket med maskara, de er bare synlige når lyset faller rett på ansiktet hennes. Men i hennes jobb er det sjelden at lyset faller rett på ansiktet. Ludmilas kunder trives best i mørket.

I EU-landet Latvia er velferd ennå et fremmedord. Her finnes ikke noe sosialt sikkerhetsnett. Faller du, faller du helt igjennom. Finanskrisen har dratt mange med seg ned. Norske aviser skriver om tomme butikkvinduer i Riga sentrum, men de skriver ikke om alle kvinnene som tvinges ut på gaten for å skaffe medisiner for sine syke barn. En sykehuskonsultasjon i Riga koster 400 Lats – nesten 5000 kroner, nær det tredobbelte av en gjennomsnitts månedslønn. Hivepidemien går med rasende fart over Øst-Europa. Verst stilt er Estland med en årlig smitterate som er nesten dobbelt så høy som de verst stilte land i Afrika. Latvia ligger ikke langt etter. Epidemien slo til ved årtusenskiftet. Siden hiv dreper langsomt, er det først nå aidsbølgen kommer skyllende. Livreddende behandling når ut til et fåtall, om enn til stadig flere – inntil finanskrisen kom og alt stoppet opp, vel å merke. I Rigas gater – på den andre siden av jernbanelinjen, der togene fra Moskva kjører inn med narkotikaen - dør kvinner og barn.

Alt er blitt dyrere i Riga, unntatt horene. På ukedagene faller prisen for en sextur ned mot 10 Lats. I helgene er det bedre, for da sørger svensker og nordmenn for at etterspørselen stiger og med den prisene. 

- Hun er villig til å svare på spørsmål, forteller Agitta etter å ha presentert oss for Ludmila. Jeg føler meg brydd, vet ikke hvilke av mine mange spørsmål jeg kan stille uten at de blir for private. Ludmila forteller om et regnestykke i kraftig minus, selv om hun tross alt er heldig. Hun har ennå ikke mistet jobben sin, som ikke er å være prostituert. Ludmila har et normalt dagarbeid. Men med et sykt barn går regnestykket uansett ikke i hop. Med normal inntekt står Ludmila overfor et valg om hun skal sulte, fryse, mangle tak over hodet eller la barnet sitt dø av mangel på medisiner. Slik ble gata siste utvei. På kjøpet har hun fått et alvorlig rusproblem samt hiv. Kampen for datteren er det som holder siste rest av livsvilje oppe. Men snart kan også den kampen være over. Ludmila står i fare for å miste sitt syke barn, for uten medisiner vil det dø. Selv ikke 18 timers arbeidsdag er nok til å betale det medisinene koster. 

Sex i mørket. Vi kjører ut på motorveien som leder ut fra sentrum. Her ligger kjøpesentraene på rad og rekke og med en tett skog av lysskilt for merkevarer vi kjenner godt: Dressmann, Cubus, Lindex, Narvesen, Rimi, Statoil og Rema 1000. Tjue minutter utenfor sentrum tynnes skogen av lysskilt og vi ser de stalinistiske høyblokkene som var ment å stå i tjuefem år, men som ved et naturens under står frem­deles. Etter ytterligere ti minutters kjøring, åpner landsbygda seg og oktobernatten sniker seg sur og svart inn på oss. Her ligger noen nedlagte fabrikklokaler samt en parkeringsplass der det innimellom ses Mercedeser og BMWer i grå metallic, samt en og annen langtransport.

Stemningen er lettere uhyggelig, jeg ser meg selv inn i en scene fra en eller annen halvgod narkofilm. Jeg føler meg usikker på om vi er helt trygge. Inne i ett av fabrikkskurene beveger to menn seg rundt som halvskygger i det dimme lyset. Agitta forteller at det er far og sønn som opererer sin narkodealergesjeft herfra. Moren, Olga, betjener kundene fra Stockholm og Oslo, som har funnet ut at det ikke bare er sexen som er billig i Riga, men kokainen likeså.

Olga ser bussen fra Dialogs og kommer for å avlevere sine urene sprøyter og få rene i bytte samt gratis kondomer. Like etter kommer far og sønn. De holder øye med Olga, er aldri mer enn noen skritt unna. Også hun har opplevd å bli skåret opp i ansiktet. For jo billigere horene er, desto mer brutale blir kundene.

På vei tilbake til byen kjører et godstog forbi oss. Varis peker.

- Det kommer fra Moskva, sier han. - Det eneste som er sikkert, er at det frakter en verdifull last med narkotika. Det er det eneste det er overflod av i Riga. Det og prostituerte.

Noen dager senere møter vi samfunnsforskeren Marcis som forteller om et land som i tillegg til å være nær økonomisk bankerott også er i ferd med å miste det meste av sin intellektuelle kapital. For 20 år siden bodde det 2,5 millioner innbyggere i lille Latvia. Nå er bare 1,9 millioner tilbake. Ikke noe land i verden er blitt så kraftig tappet for ressurser. Selv har Marcis fått flere smigrende tilbud om stillinger ved amerikanske universiteter, for hans akademiske CV er, skjønner vi, god. Men han har valgt å bli.

- Det trengs noen tilbake som kan forstå det som skjer med mitt hjemland, sier han. - Når tidene en gang blir bedre, kan den kunnskapen være med på å hjelpe Latvia inn på et bedre spor. 

- Snart 20 år med kapitalisme har ødelagt mer enn kommunismen rakk på enda lengre tid. Når rovdyrkapitalismen har fått så ødeleggende virkninger, skyldes det likevel at kommunismen ødela vernet vi kunne hatt mot denne ødeleggelsen, selve samfunnsmoralen. Evnen til empati er borte. Enhver har nok med sitt, fellesskapene der folk stiller opp for hverandre, er borte. Med 18 politiske partier representert i nasjonalforsamlingen Saimae er politikken blitt fragmentert til smålig interessekamp. Latviere står mot russere og russere mot latviere. Ingen tar et overordnet grep. Vi mangler det meste på de to områdene man er nødt til å lykkes på om man skal bygge et godt samfunn: velferd og utdanning. Først og fremst trenger vi å utvikle en ny forståelse av solidaritet. De skandinaviske samfunnene kunne vært en modell for oss. Men nordmenn og svensker er ikke udelt populære her i Latvia, om enn langt fra så upopulære som russerne. Norske og svenske firmaer utgjør en stor del av samfunnsøkonomien og har mye av skylden for både veksten og fallet dette landet nå opplever. Så dere er ikke udelt populære. Jeg tror mange latviere er litt redde dere. Dere er så rike.

- Rike og dumme? spør jeg.

- Ja, kanskje det kan sies slik, svarer Marcis og smiler.

Gå til innlegget

Hvor ble Utøyaeffekten av?

Publisert over 7 år siden

Jeg ser mange i dag spør seg hvor Utøyaeffekten ble av? Valgoppslutningen var bare marginalt bedre enn ved tidligere valg. Men kanskje var Utøyaeffekten der likevel. I form av Frp-ere som holdt seg hjemme.

Frp var spådd et svakt valg lenge før 22. juli. At det skulle bli så katastrofalt dårlig som det ble, med mer enn en halvering av oppslutningen i flere av de større byene der Frp har hatt sine utstillingsvinduer, hadde ingen trodd. Samtidig har moderate partier som Ap og Høyre gjort et brakvalg, og sentrum har styrket stillingen.

Frp vinner stemmer i et polarisert debattklima med slagordpregede frontmarkeringer. I en politisk virkelighet der nasjonalt samhold er blitt satt på prøve, har Frp derimot hatt alt å tape. Den politiske debatt i tiden som kommer vil tjene stort på dette. Den vil bli mer nyansert, mindre slagordpreget, mer fornuftsbasert.

Frp går nå gjennom en rystelse som vil forandre partiet for bestandig og som over noe tid vil føre til dyptgripende endringer på den politiske høyreside. Frp vil etter en politisk renvaskelsesprosess komme ut av tørketrommelen som et mer stuerent og mindre demagogisk parti, der det vil være mindre takhøyde for "tøff i trynet"-retorikere som Tybring-Gjedde. Frps innvandringsfiendtlighet vil neddempes og den politiske profilen bli mer pragmatisk.

Dersom jeg er sannspådd her, vil Frp forbli et parti omtrent på den størrelse det fikk ved dette valget. Men samtidig vil det åpne det politiske landskap for et enda mer høyreradikalt parti.

Valganalytikerne vil etter hvert kunne si mer om dette,  men om jeg ikke tar veldig mye feil, så er det fullt mulig å se for seg at Utøyaeffekten slo til for fullt uten at den ble synlig i selve valgmatematikken. Moderate krefter mobiliserte som aldri før, men denne mobiliseringen ble spist opp av den apati som etter 22/7 har gjort seg gjeldende blant de velgere som tidligere har stemt Frp av rene innvandringspolitiske grunner.

Det skal bli spennende å følge utviklingen på den politiske høyresiden fremover. Et mer stuerent Frp vil gjøre en stor gruppe velgere hvis fremste politiske motivasjon er deres innvandringsskepsis, hjemløse. Frp vil miste den modererende effekten på dette velgersegmentet og de vil kunne drives enda lenger mot høyre enn der de står i dag. Selv om jeg er glad for den nesestyveren Frp nå fullt fortjent har fått, er de langsiktige virkningene av Frps tilbakegang ikke nødvendigvis lystelige.

Gå til innlegget

Ironivarsel

Publisert over 7 år siden

I ett av sine siste kåserier i NRK foreslo den mangeårige kåsør Ivar Eskeland, som jeg hadde gleden av å kjenne, at det i Norge burde være påbudt ved lov at enhver som praktiserte ironiens kunst måtte sende ut varsel 14 dager på forhånd.

Eskeland fortalte om den utrolige egenskap god ironi har til å hisse opp de humørløse gemytter, de som verken vil eller kan forstå det subtiles kunst. I følge Eskeland, de subtile vassheters mester, dog alltid med et smil i stemmen, fantes det usedvanlige mange grinebitere i Norge. Han tilskrev det Norges særegne topografi og de spesielle klimatiske forhold, som ikke har de mest oppkvikkende virkninger på sinnet. Eskeland kunne i alle fall knapt åpne kjeften sin på NRK uten at postboksen hans rant full av hatpost. I dag ville mailboksen hans rent full. Om man derimot sendte ut et statlig sanksjonert ironivarsel på forhånd, kunne folk få litt tid til å stålsette seg, og de psykologiske skadevirkninger bli noe mindre.

Dessverre har en lov i tråd med det Eskeland foreslo aldri sett dagens lys. Det er synd, for i vår internett-tid er den mer påkrevd enn noen sinne.

Men i Eskelands ånd vil jeg derfor følge hans oppfordring, både med tanke på eget og mine meddebattanters velbefinnende.

Hermed sendes ut

IRONIVARSEL

idet jeg om en ca 14 dagers tid vil publisere et innlegg her på forum som vil kunne terge mange, og more noen.

Ullevål, 01. 09. 2011

Olav Rune Bastrup

Gå til innlegget

Frp etter 22/7

Publisert over 7 år siden

Frp bør ikke bli mer stuerent etter 22/7. Partiet har inntil nå hatt en moderende funksjon akkurat der hvor det befinner seg på den politiske høyresiden. Et mer stuerent FrP vil bare åpne landskapet for et virkelig høyreekstremt parti.

Jeg har en viss forståelse for dem innen Frp som er kritiske til Siv Jensens selvoppgjør med deler av Frps retorikk i innvandrings- og islamdebatten. Isolert sett synes jeg et slikt selvoppgjør er bra, men på den annen side tjener det ikke den politiske debatten om resultatet av dette bare er at man bytter sminke mens innholdet i politikken forblir det samme. Da spiller man bare for galleriet. Frp har vært et parti med stort politisk mot når det gjelder å fronte såkalt politisk ukorrekte meninger, og den linje Siv Jensen nå legger seg på, kan tyde på at hun er blitt skuggeredd. Det er ikke akkurat hva vi har vært vant med fra Frp hittil.

De som er kritiske til Jensens selvoppgjør aner nok også at et mer stuerent Frp rett og slett ikke vil ha den samme legitimitet i velgermassen. Uten tvil fanger Frp opp en relativt stor gruppe som stemmer på partiet utelukkende på grunn av innvandringsspørsmålet, og som ville vært tilbøyelige til å stemme på et enda mer høyreorientert parti om et troverdig alternativ fantes. Et mer stuerent Frp vil da trolig føre til et stup i velgeroppslutningen, og partiet vil bli sittende igjen med liberalistene av mer tatcheriansk merke. I dette miljøet har imidlertid neppe partiet noen fremtid. Det skjønte Carl I. Hagen da han i tur og orden kastet nettopp liberalistene ut på 1990-tallet.

Men den viktigste grunn til at jeg som knapt deler partiets syn på noe område ikke ønsker meg et mer stuerent Frp, er at jeg innser at partiet har og har hatt en reell modererende effekt på den norske høyresiden. Det er fortsatt langt mellom Siv Jensen og Pia Kjærsgaard, Gert Wilders eller Le Pens Front National. Også i Norge finnes det en ikke ubetydelig høyreekstrem falanks, men den er uorganisert, uoversiktlig og sprikende. Frp danner her en buffer. Et mer stuerent Frp vil føre til at dette høyreekstreme landskapet frilegges og at man åpner for dannelsen av et virkelig høyrekstremt parti som det på ingen måte er urealistisk å tro vil kunne få en viss oppslutning og spille en foruroligende stor politisk rolle. Det er ikke noe man bør ønske seg. At Frp fortsetter å være asyl for høyreekstreme bygdetullinger er derfor ikke meg imot.

Gå til innlegget

"Det store VI" og det umistelige "Jeg"

Publisert over 7 år siden

I mobiliseringen mot Anders Behring Breiviks udåd, er det blitt talt om «det store VI». Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk. Livsfarlig snakk.

"Det store VI" - den følelsen var suggestivt til stede da jeg beveget meg gjennom byen i rosetog forrige mandag. Toget beveget seg som en langsomt buktende orm fra Rådhusplassen til Stortorget, og vi fløt med og inn i den felles rytmen som om vi var ett legeme.

Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk.

For hva annet enn «det store VI» var det som var propagandaminister Goebbels' suksessoppskrift? Og hva annet enn «det store VI» har vært kommunismens revolusjonære visjon? Den som ikke ser at individet er det første og det siste, det alt begynner og slutter med, det all politikk til sjuende og sist kretser rundt, nærer allerede en Anders Behring Breivik ved sitt bryst. Hvis vi ikke ser dette – at det enkelte mennesket, også der hvor det fremtrer ufullkomment, evneløst eller sågar verdiløst for samfunnet - har en verdi som er uendelig og som ikke trenger annen begrunnelse enn det simpelthen å finnes, å eksistere – da har vi allerede begynt å klatre på den vindeltrappen som kan føre oss til et sted vi ikke hadde forutsett: til barbariet.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

«Han er ingen djevel, men han har gjort djevelske handlinger,» uttalte fengselsprest Odd Cato Kristiansen ved Ila fengsel til mediene da det ble klart at fengselsprestens tjenester er en av de få Anders Behring Breivik nå har anledning til å gjøre bruk av. La oss inderlig håpe han gjør det, for fengselsprest Kristiansen er en meget vis mann, visere enn noen andre Breivik har hatt party med.

Fengselspresten uttalte at i den grad Breivik vil gjøre bruk av hans tjenester, så var det dette hans arbeid måtte kretse om: å finne tilbake til det menneskelige i ham.

Men finnes det noe menneskelig i ham? Ja, definitivt. Breivik er ikke noe monster. Slike ord holder vi oss med når andre ord ikke duger. Samtidig som de midt i raseriet blender av for en viktig og nødvendig erkjennelse: Han er et menneske. Han kom krypende inn i denne verden som oss, han har gått i de samme barnehager, de samme skoler, sunget de samme sanger. Men gjennom en kjedereaksjon av mentale hendelser som for oss er ukjent, og næret av en pervers og menneskefiendtlig ideologi som ikke ser mennesker som mennesker, men som ideologiske eller rasemessige definisjoner, ble han umenneskelig.

Fengselspresten har en stor oppgave foran seg. Vil han lykkes? Det er umulig å vite. Alt tyder på at Anders Behring Breivik er godt armert der han nå troner i sin selvopphøyde gralsborg. Og kanskje må han være det også. For om festningen rundt ham faller, da står han der naken og er akkurat som vi: et menneske.

Keiserpingvinens visdom

Den store norske filosof Peter Wessel Zapffe sammenligner menneskets posisjon i universet med Keiserpingvinens, der den står på sin ensomme, kalde sydpol. Med ett ben står den i den antarkitiske isen, med det andre benet dekker den egget som en beskyttende vinge og som den holder tett inn til brystet for å beskytte det mot de rasende stormene.

Det ser tungt ut for Keiserpingvinen der den står på ett ben midt i universets raseri og forsøker å holde stand. Den kunne knust egget og satt det andre benet ned, og livet ville straks vært litt mer komfortabelt. Men det er nå engang dette som er Keiserpingvinens fordømte oppgave: å hegne om det umistelige, å ikke knuse egget. 

Keiserpingvinen er i sannhet klokere enn oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere