Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Rettssak eller rettsoppgjør?

Publisert over 7 år siden

Stadig oftere ser jeg ordet rettsoppgjør brukt om det skal skje i Oslo Tingrett 16. april. Men hva er et rettsoppgjør til forskjell fra en rettssak? Og hva er den dypere betydning av å ville gjøre saken mot Anders Behring Breivik til et rettsoppgjør?

Det er ikke tilfeldig hvilke ord vi benytter. Ord ikke bare beskriver, de er også ladet  - ladet med indirekte betydningsinnhold. Når noen foretrekker å bruke ordet rettsoppgjør om saken mot massemorder Behring Breivik, så ligger det et skjult budskap om at i dette tilfelle strekker det mer prosaiske ordet rettssak ikke til.

Men hva skulle et rettsoppgjør innbefatte som ikke en rettssak kan gjøre? Hans Fredrik Dahl beskriver i en artikkel i Dagbladet i dag, 17/02, forskjellen i begrepsbruken omtrent som følger: Mens en rettssak utspilles ene og alene etter jussens regler, peker ordet rettsoppgjør mot noe større og mer omfattende: et moralsk, politisk og kollektivt oppgjør. 

Ordet rettsoppgjør er i Norge bare tidligere brukt om rettsoppgjøret etter krigen, der nesten 100 000 nordmenn ble dømt for landssvik. Ca 17 000 av disse måtte sone i fengsel, 30 fikk dødsstraff, i underkant av 30 000 ble straffet ved forelegg. De øvrige ble dømt uten å få noen direkte straff, men folkedomstolen dømte dem uansett mye hardere enn de noen gang kunne blitt i en ordinær rettssak. I tillegg til de 92 805 domfellelsene som landssvikoppgjøret teller, kom omfattende uformelle utrenskninger innenfor organisasjons- og arbeidsliv, og der folkedomstolen spilte sin moralske patos vilkårlig ut. Med i dette uformelle rettsoppgjøret må vi også ta med de skammelige skjebnene til de såkalte tyskertøsene, og ikke minst deres barn, hvis eneste forbrytelse var å være født.

Landssvikoppgjøret etter krigen var en prøve for det norske rettssamfunnet som vi ikke kom særlig godt i fra. Det er liten trøst at man i mange andre land kom verre fra det. Overfor historiens domstol har det norske landssvikoppgjøret ikke bestått sin prøve. Den moralske patos og indignasjon i tiden etter 1945 var selvsagt forståelig, men idet den snek seg inn i jussens kjølige farvann og pisket opp bølgene også der, var rettssikkerheten også straks truet. I et rettssamfunn er rettssikkerheten til sjuende og sist det eneste som betyr noe. Fru Justitia skal og må være blind.

Den 16. april og i månedene utover skal den norske rettsstaten opp til en prøve den ikke er blitt satt på siden årene 1945-50. Prosessen og den endelige dom mot Anders Behring Breivik vil ikke bare bli dømt med dagens standarder. Historien vil også granske prosessen med lupe, og historiens domstol er kjent for å være nådeløs. Den sparer ingen. Det er jeg overbevist om at alle involverte i prosessen mot Anders Behring Breivik er klar over.

Rettssak, ikke rettsoppgjør. Saken mot Anders Behring Breivik er en rettssak, ikke et rettsoppgjør. Den skiller seg ikke prinispielt fra andre strafferettssaker på annen måte enn gjennom sin egentyngde og handlingenes grusomhet. I tillegg kommer det viktige forhold at handlingene som skal pådømmes, er politisk motivert. Det siste er det særlig viktig å holde fast i. For av samme grunn som at terroren var politisk, er det av overordentlig betydning at rettsprosessen og den påfølgende dom ikke blir politisk. Saken skal ikke dømmes etter politisk justis, men etter rettssamfunnets justis.

Anders Behring Breivik forsøker å politisere saken ved å argumentere med at dommerne som skal dømme ham, har sin myndighet fra Arbeiderpartiet. Det er selvsagt forvirret vås, som det meste annet som beveger seg oppe i denne mannens hode. Like fullt ser vi at krefter både på høyre- og venstresiden av politikken er i bevegelse for å politisere prosessen mot Breivik. De ønsker et rettsoppgjør - et oppgjør som strekker seg videre enn rettsstatens jus - en prosess som skal dra med seg moral, jus og politikk i et stort dragsug av patos og indignasjon.

På høyresiden har Ole Jørgen Anfindsen så vidt jeg kan se vært den som har gått lengst i å ville politisere prosessen mot Breivik. I sin heftig omdiskuterte artikkel her på Verdidebatt, "Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørk nett," argumenterer han for å gjøre rettssaken mot Breivik til et oppgjør med Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. På venstresiden er naturlig nok motivet et annet - å ta et moralsk oppgjør med den mørke underskog av fascistoide holdninger som brer seg over hele Europa. 

En rettssak med et slikt utgangspunkt vil garantert ikke bestå prøven for historiens domstol. Det finnes ytterst få eksempler, om noen, fra historien der politiserte prosesser på noen måte kan sies å ha innfridd selv de mest elementære rettssikkerhetsprinsipper. Det Anfindsen forsøker seg på er farlig ikke bare i et rettssikkerhetsperspektiv, det vil også være med på å gjøre Behring Breivik til en budbringer som kan påberope seg noe i retning av et aktverdig eller i det minste forståelig motiv for sine handlinger. Men det finnes intet utenfor Behring Breiviks forvirrede hode som tilfører hans handligner det minste grann av legitimitet eller forståelighet. Behring Breivik er en kriminell, verken mer eller mindre - en kriminell på politikkens arena, men like fullt en kriminell, og bare det. En politisert rettssak er farlig også av en tredje grunn: Den vil så splid på en måte som vil sette seg som en betennelse i det norske samfunnetfor lang tid.

Prosessen mot Breivik er en rettssak, der det er jussens logikk som skal gjelde. Den moralske indignasjon vi føler, er forståelig, men moralsk indignasjon er en upålitelig dommer. Den moralske dimensjon i saken, som jo i høyeste grad er til stede, kan vi trygt stole på ligger forutsatt og innbakt i selve de prinsipper som rettsstaten hviler på.

Jeg frykter i og for seg ingen politisering av rettssaken mot Breivik. Jeg er overbevist om at rettsstatens representanter i vårt land vet hva de holder på med. Kravet om politisert prosess er likevel et illevarslende tegn helt uavhengig av selve rettssaken. Illevarslende som uttrykk for hva 22/7 har gjort med det norske samfunnet. Selv om fordømmelsen av Breivik og hans handlinger er tilnærmet unison, også fra dem som deler mange av hans synspunkter, så ser vi allerede tendenser - direkte eller indirekte - til at han blir en budbringer for noe større enn seg selv. Han handlet feil, men hadde likevel litt rett. Det er etter mitt syn en moralsk falitt. For da har terroristren faktisk fått innfridd ett av sine mål med terroren. Det kan et sivilisert samfunn ikke leve med.

Gå til innlegget

"I morgon..."

Publisert over 7 år siden

Jakob Sande føles av mange grunner spesielt aktuell på en 1. nyttårsdag

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Gå til innlegget

Syke menn, syke ideer

Publisert over 7 år siden

Hitler og Stalin var utvilsomt syke. Det vil likevel ikke falle noen inn å hevde at de var utilregnelige. Deres ugjerninger var ikke bare diktert av deres personlige patologi, de var også logisk konsistente med deres ideologier. Slik også med ABB.

Like lite som en psykiatrisk diagnose eliminerer det faktum at ondskap finnes, like lite eliminerer den det faktum at Breiviks terroraksjon var en politisk og ideologisk handling. Valgene Breivik foretok var logiske videreføringer av hans ideologiske overbevisning. Mener man at Norge står under angrep av islam, at hele vår kultur er truet, at våre politikere er landsforrædere, da er det å erklære krig en logisk konsistent handling. Derfor har også den offentlighet som ble satt under angrep 22.07. krav på å få innsyn i de premisser som ligger til grunn for å erklære ham utilregnelig.

Spørsmål om skyld og ansvar er overordnede spørsmål av juridisk og moralsk karakter. I norsk rettspleie er imidlertid psykologer og psykiatere tillagt en betydelig normativ makt på et område som strengt ligger utenfor deres fag å ha noen mening om. I andre sammenlignbare land er de sakkyndiges rolle begrenset til å stille diagnose, mens det er rettens oppgave å definere tilregnelighet. Slik bør det også være. I Norge hopper vi imidlertid over et ledd og lar den psykiatriske diagnosen også være en dom i tilregnelighetsspørsmålet. Det er ikke bindende for den endelige dom, men det er likevel prinsipielt svært betenkelig at sakkyndige er tillagt en så sterk normativ makt i spørsmål som det ikke ligger under psykovitenskapenes fagområde å felle dom over.

De sakkyndiges rolle i rettspleien har lenge vært anfektet, men noen gjennomgripende debatt har vi aldri fått om dette i Norge. Rettspraksis viser at det skal mye til for retten å sette de sakkyndiges votum til side, til tross for at det finnes en rekke eksempler på at sakkyndigheten har vært en reell trussel mot rettssikkerheten. Det verste eksemplet er Bjugnsaken. Rettsstaten viste seg til slutt som den sterkeste og ryddet opp i det katastrofeaktige kaos psykologer og psykiatere forårsaket, men lite tyder på at faggruppene har ryddet opp i egne rekker. De psykovitenskapelig sakkyndige er i Norge tillagt en normativ makt som på mange måter ligner den som i tidligere tider tilkom kirke og geistlighet. Stilt overfor autoritetens tyngde skal det mye til å motsi den.

Jeg betviler ikke at de sakkyndiges diagnose over Anders Behring Breivik er korrekt. Jeg betviler imidlertid diagnosens relevans i forhold til de overordnede spørsmål om tilregnelighet, skyld og ansvar. Psykiatriske diagnoser har ingen autonomi, er ikke uten implisitte kulturelle komponenter og bygger ikke på eksakt vitenskap. Etter 22.07. så vi fra første stund tendenser til å ville patologisere Breivik. Særlig kom dette fra de hold som ideologisk og politisk deler mange av ABBs synspunkter. Underforstått: Det er personen, ikke hans ideologi, som er syk.

Uten tvil er ABB syk og hans forestillinger om verden og virkeligheten kvalifiserte vrangforestillinger. Men å være syk er ikke å være uten bevissthet om rett og galt. Å ha vrangforestillinger er ikke å¨være uten valgmulighet. ABB har da også tatt valg som ut fra de premisser som gjelder innenfor hans forestillingsunivers var både logiske og overveide. Han var heller ikke uten moralske skrupler. Han måtte overvinne både emosjonelle og moralske betenkeligheter før han skred til sitt verk, han sparte de yngste barna. Breiviks handlinger var diktert ikke bare av hans patologi, de var også diktert av hans ideologiske overbevisning, og i henhold til denne tok han overveide valg.

Her er vi ved et springende punkt. På samme vis som det finnes syke mennesker finnes det syke ideer. Samspillet mellom en persons psyke og hans ideer og forestillinger er imidlertid komplisert. Vi kan ikke sette likhetstegn mellom personen og de ideer han forfekter. Det var dette som skjedde i sovjetstaten, der psykiatrien ble brukt til å sykeliggjøre ideologiske dissidenter. Men vi kan heller ikke falle i motsatt grøft og hevde at det er atskilte kategorier. Mennesker kan bli syke av syke ideer og syke mennesker kan skape syke ideer. Vi kan ikke bedømme en persons psykopatologi uavhengig av de ideer og forestillinger som har okkupert hans psyke. Visse ideer og forestillinger er åpenbart mer sykeliggjørende enn andre. Senterpartiets partiprogram vil neppe kunne motivere en person til å drepe, men fryktbetonte ideologier med en politisk virkelighetsforståelse behersket av trusselopplevelse, som at muslimene vil utradere vår kultur etc, er klart mer sykeliggjørende enn andre og vil lett kunne danne et rasjonale som legitimerer drap og terror.

Enklest blir det å se denne problematikken når vi relaterer den til historiens store despoter. Både Stalin og Hitler og mange tyranner med dem var åpenbart syke. At valgene de foretok var betinget av deres personlige patologi, er utvilsomt. Men deres handlinger var like fullt konsistente, logiske videreføringer av deres ideologier, deres virkelighetsforståelse og verdensanskuelse. Ingen ville finne på å kalle Hitler og Stalin utilregnelige eller uten skyldevne. Vi tar stilling til dem ikke bare som syke personer, men også som sine ideologiers fremste agenter.

Jeg kan ikke se noe prinsipielt som tilsier at det forholder seg annerledes med Anders Behring Breivik. Det illustrerer absurditeten ved den situasjon som er skapt gjennom de sakkyndiges erklæring om Anders Behring Breiviks utilregnelighet. Og det illustrerer etter min mening også like mye absurditeten i det forhold at store og komplekse spørsmål av metafysisk og moralsk karakter, som ondskap, skyld og ansvar, reduseres ned til banale medisinske diagnoser. For hva så? Hva skal vi mene som ikke er psykologer og psykiatere og ikke har innsyn i fagfolkenes subtile overlegninger? Skal vi bare gjøre knefall for autoritetene?

Selvsagt skal vi ikke det. I en demokratisk rettsstat er det offentligheten som er den moralske dommer, verken psykologer eller prester. ABBs angrep var et angrep på denne demokratiske offentlighet. Derfor har den også et krav på å få kjennskap til hele premissgrunnlaget for å erklære som utilregnelig og uten skyldevne den mann som angrep oss slik han gjorde. Kort sagt: Den rettspsykiatriske rapporten må offentliggjøres.

På samme vis er det ute i offentligheten debatten skal skje om de ideer Breivik og flere med han står for. Vi kan ikke avskrive dem som én manns patologi. For det er åpenbart gjennom historien at dette er en type ideer som over en skala fra lysebrunt til brunt har forårsaket noen av menneskehetens verste udåder. Det er sammenheng mellom patologi og syke handlinger. Men det er også sammenhenger mellom syke ideer og syke handlinger. Like lite som en psykiatrisk diagnose kan eliminere det faktum at ondskap finnes, like lite kan den tilsløre at det er sammenheng mellom ideer og handlinger.

Gå til innlegget

Høyrepopulismens vanhellige allianser

Publisert over 7 år siden

Fascistiske ideologier er oportunistiske, de kan gjøre bruk av et hvilket som helst fiendebilde som tjener deres formål. De kan være både antisemittiske og antiislamske, men også sionistiske og endog liberal politisk korrekte.

Den postmoderne fascisme. Den som leser Anders Behring Breiviks manifest mer enn flyktig, vil stadig støte på paradokser. Han opptrer i et skjæringspunkt mellom liberal politisk korrekthet og høyreorientert populisme. Det er ikke noe han er alene om, det er et særpreg ved dagens høyrepopulisme og som gjør den vanskelig å avgrense. For dagens høyrepopulisme kler seg i andre klær enn gårsdagens.

Så vel Breiviks manifest som den høyrepopulistiske agitasjon i det hele preges av en rekke paradokser som henger sammen i et mønster som er like typisk postmoderne som det er typisk for det fascistiske. Reaksjonært tankegods klippet og limt fra diverse kilder er kombinert med egenprodusert stoff, der Breivik på ingen måte fremstår som spesielt reaksjonær, men som en nokså tidstypisk representant for sin liberale, postmoderne samtid. Et kjennetegn ved postmodernismen er dens eklektisme, at den setter sammen elementer som ikke tradisjonelt hører sammen i nye kombinasjoner. Den er tilbakeskuende, samtidig som den dekonstruerer det fortidige og benytter elementer herfra som tilfeldige byggeklosser i kollasjer av gammelt og nytt. Vi ser det i kunsten, i motene og i arkitekturen. En dorisk søyle plasseres f.eks. umotivert inn i en moderne setting uten annen funksjon enn å være et minne om det fortidige, men som nettopp ved å være løsrevet fra sin opprinnelige funksjon blir moderne.

En sionistisk nazi. Det finnes en rekke momenter hos Breivik som understreker denne tilsynelatende selvmotsigende dobbeltheten. Han låner en kappe av kristenkonservatisme, men fremtrer i alle deler som en sekulær agnostiker uten noe internalisert forhold til kristen tro. Samtidig er han korsfarerfetisjist og en dyrker av forhistoriske ridderidealer, men utover det er han helt ut adaptert til en moderne, liberal og urban livsstil. Han har hip-hop som favorittmusikk og Lacoste som merkevare, er treningsfetisjist, partyløve og eksperimenterer med dop. Samtidig agiterer han for konservative kristne dyder som askese og måtehold, men skryter i neste øyeblikk av sine seksuelle utskeielser. Han er pro-gay, for abort, men full av forakt for kvinnesak og rettigheter for homofile og andre minoriteter. Privat har han muslimske venner, men er full av forakt for islam.

I dette paradoksale bildet hører også en annen kombinasjon av holdninger: Han er antiislamist, men også antisemitt. Samtidig er han pro-Israel. Når han i sitt manifest ironisk presenterer seg selv som en sionistisk nazi, er paradokset fullkomment, for en sionistisk nazi, hva er nå det?

Raseriet mot den indre fiende. Er dette bare utslag av terroristens personlige forvirring, eller ser vi her et mønster som vi kan gjenfinne på flere nivåer innenfor dagens høyrepopulistisme? Nei, dette er mer enn et tilfeldig utslag hos Breivik, men representativt for en type inkonsistens som preger dagens nykonservative og høyrepopulistiske tenkning, og som er et mønster i fascistiske ideologier. Jeg skal komme tilbake til dette om litt, men her og nå peke på noe karakteristisk og neppe tilfeldig i Breiviks morderiske handlemåte. Når han skred til handling, var det ikke mot den ytre fienden, men den indre han rettet sitt angrep. Breivik er anti-jihaddist, men det var ikke islamister han angrep, men ungdommer av hans egen tid, de mest tidstypiske representanter for dagens og fremtidens Europa. Det er disse, de ideologiske svikerne blant hans egne, som er Breiviks fiende. .

Flere fremståënde representanter for dagens høyreorienterte ideologier, som avdøde Piet Fortuyn og Geert Wilders for bare å nevne et par, representerer mye av det samme. Fienden i den voksende anti-immigrasjonspopulismens resonnementer er «det syke Europa», ikke islam i og for seg. Drivfstoffet for Breiviks hat er dem som tillater masseimmigrasjon, islam er bare den ytre rettferdiggjøring av dette hatet. Dette er et mønster som går igjen i høyrepopulistisk agitasjon. Det er mot politikerne i våre egne rekker mistilliten og hatet rettes, disse som svikter Europa, Europas kultur og identitet.

Fascisme som tilbakeskuing. Men når dette Europa manes frem som en positiv størrelse som det er verdt å dø og endog drepe for, da er det ikke det moderne Europa, men en hildring av et arkaisk, premoderne Europa som trer frem i bevisstheten – det være seg korsfarernes og riddertidens Europa, eller de gamle kristne dyders Europa med «Kinder, Küche und Kirche». Det bilde av Europa som dyrkes, er drømmen om noe som fantes, men som i virkeligheten bare eksisterer som et spøkelse i den kulturelle underbevissthet. Det er det samme spøkelset som jager den fascistiske psyke og forvandler dens affiniteter fra kjærlighet til det som var til hat mot det som er. Ut av slik ulykkelig kjærlighet fødes den fascistiske psyke, her ligger den irrasjonalitetens impuls som er tennsats for alle fascistiske bevegelser: drømmen om det som var, ubehaget ved det som er, lengselen etter en fortidstilstand som var bedre og frykten for det truende her og nå.

Måten Breivik konstruerer sin fiende på er typisk for holdninger innen dagens høyrepopulisme. Fiendebildet består av en kombinasjon av tre elementer som innbyrdes ekskluderer hverandre, men som fremtrer i en kollasj av negative affiniteter som binder dem sammen: det marxistiske radikale venstre, den multikulturalistiske liberalisme og islamistisk religiøs fundamentalisme. Den gamle fascistiske vane med å tillegge fienden egenskaper fra innbyrdes ekskluderende størrelser (jødisk verdensherredømme ses f.eks. i det ene øyeblikk som synonymt med kommunistisk verdensherredømme og i neste som synonymt med kapitalistisk), returnerer her i ny drakt.

Enda mer indikativ er måten Breivik kombinerer radikal høyreorientert ideologi med konservativ kristendom på. Breivik blir en talsmann for kristendommen, men forblir aldri noe annet enn en sekulær agnostiker. Kristendommen er for ham bare en kulturell konstruksjon, en gjenstand hentet frem fra fortidens kulisselager for å hegne om en truet identitet, men i alt det øvrige favoriserer han et sekulært samfunn.

Høyrepopulisme og liberal korrekthet. Den moderne høyrepopulistiske ideolog som fresmtår som mest lik Breiviks tenkning, er nederlenderen Pim Fortuyn, som ble drept i mai 2002, to uker før valget der han var spådd å få en femdel av stemmene. Fortuyn var som Breivik en paradoksal skikkelse: høyrepopulistisk, men med personlige egenskaper og politiske standpunkter som i de fleste saker var nesten perfekt politisk korrekte. Han var homofil, hadde gode personlige relasjoner til mange innvandrere, opptrådte i det daglige som en vidsynt og tolerant liberal, unntatt på to områder: Han var fanatisk motstander av muslimsk innvandring, og hans politiske agitiasjon spilte på følelser for premoderne europeiske verdier. Geert Wilders faller inn i det samme mønsteret. Som Breivik danner Fortuyn og Wilders dermed et skjæringspunkt, der høyreorientert populisme og liberal politisk korrekthet krysser hverandre. De er levende bevis på at det påståtte motsetningsforhold mellom høyreorientert populisme og liberal toleranse ikke uten videre er riktig, men at vi faktisk her kan ha å gjøre med to sider av samme sak som forholder seg til hverandre som natt og dag, men med skumringssoner imellom. Vi møter det stadig oftere i høyreideologisk retorikk. Man snakker varmt om demokatiet, men demokratibegrepet er et annet enn det moderne. Det høyrepopulistiske (og det fascistiske) begrep om demokrati er det ekskluderende demokrati som bygger på forutsetningen om folkets rett til å ekskludere «den andre».

Den samme paradoksale dobbelthet finner vi i Breiviks hat mot Hitler, samtidig som han helt ned på detaljnivå benytter seg av pro-nazistiske symboler og spiller på den samme sentimentale dyrking av det fortidige og det arkaiske som nazismen gjorde, som i hans dyrking av den svenske pronazistiske sangeren Saga og i hans middelalderromantkk. Samtidig erklærer Breivik en av de fremste antinazistiske motstandsmenn, Max Manus, som sin helt.

Sionismen som fascismens retoraktive omdreiningspunkt. Sist men ikke minst er Breivik antisemittisk, men pro-Israel. Dette paradoks kan forklares på samme måte som Breiviks kombinasjon av konservativ kristendom med sekulær agnostisisme. Slik kristendommen får en funksjon som markør for en europeisk identitet kontra islam, slik tillegges Israel den samme funksjon som et potent symbol for det antiislamske. Breivik ønsker f.eks. å se det jødiske tempel gjenoppbygd, men bare ut fra et motiv om at det skal danne bolverk mot den muslimske verden. For øvrig tar han avstand fra alt det den internasjonale jødedommen representerer i historie og nåtid.

Er det mulig å forstå de mange selvmotsigelser som noe annet enn selvmotsigelser, eller finnes det en indre logikk her?

En nøkkel til forståelse gir flere høyreorienterte ideologer selv i deres respons på 22.07. De fordømmer Breiviks morderiske handling, men legger til at han adresserer ekte problemer. Dette er gjentatt så ofte at det er i ferd med å bli høyresidens mantra i dens respons på 22.07.

Men den nøkkel som lettest åpner opp til dypere forståelse, finner vi i en famøs artikkel i Jerusalem Post publisert noen dager etter 22.07. Artikkelen ble riktignok beklaget redaksjonelt etter voldsomme protester, men den uttrykker like fullt et tenkesett hvor vi ser tydelige konturer av en implisitt og vanhellig allianse: europeisk høyrepopulisme og sionisme. Dermed er vi inne ved det virkelige smertepunktet: Sionismen som et retroaktivt omdreiningspunkt i dagens høyrepopulisme.

Jeruslam Post skrev at «vi bør bruke Oslo-tragedien som en mulighet til seriøst å revurdere politikken for integrering i Norge og ellers.»

Det Jerusalem Post skrev var selvsagt ikke uten referanse til Israel. Det som ligger implisitt er at et multikulturelt Israel er en umulighet. Skal Israel overleve, er monokultur eneste mulighet. Breiviks terrordåd brukes altså for å bygge oppunder et slikt syn. Skal palestinernes krav kunne rettferdiggjøres, kan det bare skje ved full segregasjon. Og her er ironien total, for budskapet Jerusalem Post sender til Europas høyrepopulister, er dermed det følgende: «Vi anerkjenner deres intoleranse overfor andre kulturer i deres midte dersom dere anerkjenner vår rett til ikke å anerkjenne palestinere i vår midte

Det ekskluderende demokrati. En sirkel er her sluttet, alliansen pro-Israel og europeisk høyrepopulisme anno 2000 er etablert. Det skjer på det mest paradoksale vis og som tydeligere enn noe illustrerer hvordan dagens høyrepopulisme trer frem i ny drakt i forhold til tidligere generasjoners. Men historien spøker likevel i bakgrunnen. Prisen for denne vanhellige pakt er å gi tilbakevirkende kraft til oppfatninger som på tidligere stadier i europeisk historie rammet jødene selv. For mer enn noen andre har nettopp jødene stått som representant for det multikulturelle Europa. Det Europa som høyrepopulismen maner frem som noe det er verd å dø for, det eksisterte aldri uten nettopp jødene som et dominerende multikulturelt innslag. Det vi kaller europeisk kultur fantes aldri og kunne heller ikke ha eksistert uten jøders formidable bidrag innen kultur, økonomi og vitenskap. Når Anders Behring Breivik presenterer seg som en sionistisk nazi, da er det med ironi og overdrivelse, men bevisst eller ubevisst slår han her an en akkord som til tross for sine skingrende dissonanser tydeliggjør to temaer som gjensidig ekskluderer hverandre samtidig som de også er intimt forbundet til hverandre i en felles logisk diskurs: retten til å ekskludere den andre, det ekskluderende demokrati. Og dette er klassisk fascisme.

Spørsmålet er imidlertid: Hva vil skje i Europa hvis resonnementer som dette settes igjennom og blir den nye politiske diskurs? Hva om Europa aksepterer dette paradoks at dens demokratiske åpenhet skal være basert på retten til å ekskludere den andre?

Her er det at vi må være spesifikke. Europa er truet av økonomisk krise og sosial destabilisering i kjølvannet av dette. Det er noe jeg frykter mye mer enn følgene av innvandring. Den folkelige oppslutning om EU er svak, det europeiske prosjekt er ikke en markør for fellesskap og identitet, mens derimot nasjonen – eller snarere minnet om det nasjonale som var før multikulturalismen «ødela» det – finnes der fortsatt som en identitetsmarkør med et retroaktivt kraftpotensial. Her vet vi fra vår nære historie hvordan det ene lett lenker seg til det andre med skjebnesvanger konsekvens. Settes dette neo-fascoistiske tankegods om det ekskluderende demokrati igjennom som en akseptabel politisk modell, bereder man også en kulturell og psykologisk grunn for en politikk som forvandler demokratisk åpenhet til ekskluderende demokrati og med Holocaust som ytterste konsekvens.

Høyrepopulistiske ideologier har vind i seilene over hele Europa og ikke minst i landene i den tidligere sovjetsfæren. Det er ikke mot muslimer eller andre av fremmedkulturell opprinnelse deres raseri rettes. Som hos Breivik rettes det mot den indre fiende, mot det politiske establishment og de symbolske representanter for det forvitrende Europa hva enten dette er gay pride-bevegelsen, muslimer eller jøder. De symbolske representanter for forvitringen kan i prinsippet være hva som helst, men i en eller forstand må de representere «det andre», noe fremmed og uopprinnelig som defineres som et fremmedlegeme som ødelegger det som var. I Øst-Europa har hatobjektet i det siste i sørlig grad vært gay pride-bevegelsen, men gammel antisemittisme blomstrer og trives som før. I begynnelsen av 2011 var det en fredelig gayparade i muslimske Istanbul, mens ikke langt unna, i Serbia og Kroatia samt i Latvia, Moskva og mange andre østeuropeiske byer, er lignende parader blitt møtt med vold og et politi som trakk seg tilbake uten evne og vilje til å beskytte de demonstrerende.

Den demokratiske åpenhetens fiende er verken islam eller kristendom, men en fascistisk fundamentalisme av enhver støpning som oportunistisk låner de fiendebilder som fungerer for formålet, enten de er konstruert med utgangspunkt i kristent, islamsk eller for den saks skyld postmoderne liberalt tankegods. Skillelinjene går ikke så mye i det ideologiske, som i den overordnede diskursen, det facsistiske postulat om retten til å ekskludere den andre, det eksluderende demokrati.

Hatet mot gay pride og andre former for fobier mot alt moderne går hånd i hånd med en likeså økende antisemittisme, ikke bare i Øst-Europa, også i USA er den blitt mer enn sporbar. Og det er her staten Israel gjør en katastrofal feil ved at den i de senere år har tonet ned den tradisjonelle antisemittisme til fordel for nye definisjoner med vekt på den såkalte «progressive antisemittisme», antisemittismen av i dag, der all kritikk av staten Israels politikk stemples som antisemittisme i ny drakt. Dette skjer samtidig som Israel mer og mer gir konsensus til det ekskluderende demokratis logikk, der i utgangspunktet gjensidig ekskluderende størrelser som antisemittisme og sionisme står i en paradoksal og vanhellig, men like fullt avhengighetsbetingende allianse med hverandre, og med fascismens ideal om det ekskluderende demokrati som felles retningsviser. Det settes i skarpt relieff om vi parafraserer Jerusalem Posts artikkel etter 22.07 og lar setningen gå slik: «Vi bør bruke de palestinske terrorhandlingene som en mulighet til å revurdere Israels politikk.» Når så man slik logikk lagt til grunn i Israel? Aldri.

Gå til innlegget

Fjordmans sutring

Publisert over 7 år siden

Skjønner Fjordman så lite at ikke norsk politi gjorde jobben sin da de etterforsket hans mulige forbindelser til Anders Behring Breivik, så skjønner han neppe så meget annet heller.

Fjordmanns innlegg i Aftenposten i dag er ganske avslørende, og som Oddbjørn Johannessen korrekt skriver i denne kommentaren, mest uttrykk for patetisk sutring. Jeg ser på det mest som et emosjonelt forsøk på å skape martyrglorie om seg selv og sine meningsfeller. Det prinsipielle i det han anfører er tynnere enn tynt og fullstendig substansløst.

Et eksempel på den retoriske vinklingen Fjordman benytter for å skape ubegrunnet sympati for sin sak, er følgende sitat:

"De konfiskerte også en koffert med klær og sokker som ikke inneholdt noe elektronisk utstyr. På et tidspunkt da altfor mange voldtekter og andre grove forbrytelser står uoppklart i deler av landet kan man spørre seg om det er en riktig prioritering av politiet å bruke flere måneder på å studere sokkene til en person fullstendig uten kriminelt rulleblad."

Enhver med noe gangsyn vet at norsk politi ikke er synderlig interessert i å studere sokkene til Fjordman fremfor å oppklare voldtektssaker. Og skjønner Fjordman så lite at ikke norsk politi gjorde jobben sin da de undersøkte hans mulige forbindelser til Anders Behring Breivik, sett i lys av at terroristen selv oppgir ham som en av sine fremste inspirasjonskilder, så skjønner han neppe så meget annet heller.

Fjordmans overbevisningskraft innad i sin sekteriske menighet rokkes selvsagt ikke av dette. Enhver opplevelse av å være forfulgt, enten det er av politiet, av kulturmarxister eller hvem det nå måtte være, vil alltid være velegnet til innvortes bruk for å styrke samholdet blant de troende. De fleste mennesker med gangsyn gjennomskuer imidlertid den banale psykologien i dette temmelig lett.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere