Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Pater Arnfinn Haram OP er død

Publisert nesten 7 år siden

Pater Arnfinn Haram døde brått søndag ettermiddag, 64 år gammel. Han var en stemme som ble hørt vidt og bredt, en mangesidig begavelse og en mann med stor integritet.

Pater Arnfinn Andreas Haram OP, (Ordo Predicatorum - prekebrødrenes orden) prior ved St Dominicus kloster i Oslo og tidligere sokneprest og prost i Den Norske kirke, gikk plutselig bort søndag ettermiddag etter et hjerteinfarkt under en sykkeltur i Nordmarka.

Pater Haram var utdannet cand.theol ved Menighetsfakultetet, og etter sin konversjon til den katolske kirke i 1998 studerte han ved Angelicum i Roma, der han i 2008 ble lisensiat i teologi på en avhandling om kardinal Newman.

Som luthersk prest var pater Haram i mange år sokneprest i Loddefjord i Bergen og senere prost i Laksevåg prosti. Siden 2009 var han prior ved St. Dominicus kloster.

Pater Haram var en mangesidig begavelse, et spirituelt menneske med store kommunikative gaver både som predikant og som en svært begavet sanger. Han var en mann med høy personlig integritet som forente prinsippfasthet med åpenhet og evne til å tre mennesker i møte, da særlig dem som kom spørrende til Kirken. I det siste var han også en aktiv deltaker her på Verdidebatt.

REQIESCAT IN PACEM

Gå til innlegget

Anfindsens piruetter i Breiviksaken

Publisert nesten 7 år siden

Jeg er faktisk ikke så rent lite sjokkert over Anfindsens opptreden i rettssalen i dag. Det sprakk på et helt sentralt punkt: spørsmålet om etterrettelighet.

Ole-Jørgen Anfindsen er en mann som har skapt seg et image av grundighet, vitenskapelighet og etterrettelighet og ikke minst en gentlemanaktig opptreden som gir alt han sier skinn av tilforlatelighet. Han nøt også status som forsvarets sakkyndige vitne i rettssaken mot Breivik, m.a.o. stilles det helt ekstraordinære krav til etterrettelighet. Så sprakk det likevel på dette mest sentrale punktet.

La meg være helt konkret. Det gjelder særlig to saker der Anfindsen (i beste fall) utviser et slurv som er direkte underminerende for hans troverdighet i omgang med kilder (noe han jo i sin skriftlige produksjon gir inntrykk av å være svært nøye med.) 

1. Saken om den sveitsiske rettspsykiateren. Først og fremst gjelder det påstanden om at den sveitsiske rettspsykiateren Vettiger har vært i kontakt med en av de norske rettspsykiaterne (Husby eller Sørheim), hvor en av disse skal ha hevdet at en utilregnelighetserklæring av Breivik var politisk ønskelig og styrt. Anfindsen hevder i retten at han har utøvd all nødvendig kildekritikk før påstanden, som er meget alvorlig, ble fremsatt. Kilden viser seg imidlertid å være en gymnasiast i Sveits! Det viser seg videre at Anfindsen ikke har tatt seg bryet med å få historien verifisert utover gymnasiastnivå verken av Vettiger selv eller av de norske rettspsykiaterne. Det har imidlertid VG gjort, Vettiger viste seg å være lett å få tak i på formiddagen i dag, og han benekter hele historien. Men selv om det skulle ha vært kontakt mellom Vettiger og de norske rettspsykiaterne, har ikke Anfindsen gjort noe for å bringe på det rene om det er noe i det som er blitt sagt som kanskje kan ha blitt oppfattet feil eller ute av kontekst. Å forstå ting i kontekst er en nokså elementær side ved å utøve kildekritikk. Likevel fremsetter Anfindsen påstanden og lar den gjøre sin virkning hos dem som er rede til å tro på den - jeg hadde så nær sagt enten den er sann eller ikke.

Denne slurvete og omtrentlige omgangen med "hear says" har jeg sett i flere andre sammenhenger hos Anfindsen, der utsagn fra det han mener er autoritative kilder siteres som om deres sannhetsverdi er "hevet over enhver rimelig tvil" (et yndet uttrykk hos Anfindsen.) Bl.a. gjelder det i Sør-Afrika-debatter, der Anfindsen har gjort frikostig bruk av skrekkhistorier fra hvite apartheid-romantikere for å belegge landets bedrøvelige tilstand etter at den svarte flertallsregjeringen tok over. Stadig hevdes det at kildene er autoritative og at fakta er "hevet over enhver rimelig tvil."  

I retten hevdet imidlertid Anfindsen at fakta i historien vedr. Vettiger var ettergått etter alle kildekritiske krav, men når han senere konfronteres av VG, står han avkledd tilbake og ror seg unna med: "Her må alle fakta frem." Så var fakta altså ikke så ubestridelige som Anfindsen minutter tidligere gav inntrykk av... 

2. Kritikken mot SSB. Den andre saken er påstanden om juks fra SSBs side i forbindelse med konsekvenser av innvandringen til Norge. Om det er jukset eller ikke, tar jeg ikke stilling til, jeg har ikke satt meg inn i denne saken. Mitt anliggende her er måten Anfindsen forsøker å belegge sine påstander på. Den kan synes tilforlatelig for den som fra før av er troende, men enhver som har noe forstand på kildekritikk, vet at argumentasjonen ikke holder. Anfindsen forteller at han forsøkte å få kontakt med en forsker i SSB for å få bekreftet sine mistanker. Han forteller videre at da han ringte forskeren, fikk han vite at han var død. Rent bortsett fra at det siste for de lettroende kanskje er egnet til å utløse noen konspiratoriske tanker om at det nok er de kulturmarxistiske slemmingene i SSB som har tatt mannen av dage, så er alt Anfindsen får ut av dette en samtale med den avdøde forskerens sønn. Og hva hadde denne å fortelle? Jo, at "far fortalte at..."

I en rettssal gjelder bare fakta som kan bekreftes. Annenhånds fakta er ikke fakta. "Far fortalte at..." er i en rettssal en ubrukelig kilde. Anfindsen forsøker å styrke sin påstand med noe som demonstrerer det motsatte, nemlig at han aldeles ingen kilde har for sin påstand. Akkurat dette så det også ut til at retten tydelig forstod.

Gå til innlegget

Straff, ikke hevn

Publisert rundt 7 år siden

Ved 100-årsjubileet for den norske straffeloven skal den stå sin største prøve. Feiring vil havne i skyggen av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var annerledes i 1902. Da straffeloven ble innført, vakte den berettiget internasjonal oppsikt

Straffeloven, og de forutgående lovreformer fra 1890-tallet og utover, er med rette blitt beskrevet som en av den norske Venstrestatens største triumfer. Med straffeprosessloven, vergerådsloven, løsgjengerloven og straffeloven som selve kronen på verket, ble det etablert en sosial målestokk for lovgivningen som i sin samtid var særdeles progressiv og hvis betydning i et lengre historisk perspektiv vanskelig kan overvurderes. Ironisk var det imidlertid at det var en høyremann som ble venstrestatens store lovreformator: riksadvokat Bernhard Getz. I stor grad var det også hans tenkning som vant gjennomslag i reformarbeidet, og som bidrog til at den norske straffeloven ble mønsterdannende også i en europeisk sammenheng.

Norges første riksadvokat og fremste lovreformator, Bernhard Getz

Hva var egentlig så progressivt ved den nye straffeloven da den ble satt i kraft i 1902? I et foredrag han gav i 1895, formulerer Bernhard Getz lovens grunntanke gjennom den kritikk han reiste mot den dagjeldende Kriminalloven av 1842, og som straffeloven erstattet: «Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…».


Sosial- og kriminalpolitikk hånd i hånd

Her er straffelovens hovedidé indirekte formulert: Straff skal ikke være hevn. Straff skal ikke være straff for ondets skyld. Derimot skal straff være hensiktsmessig. Om man ikke kan oppnå noe gjennom straffen, er den verdiløs.


Da arbeidet med ny straffelov ble igangsatt så tidlig som i 1885, allerede da med Bernhard Getz i føringen, skjedde det med bakgrunn i en sosial virkelighet som sett i lys av hvordan det norske bondesamfunnet tradisjonelt hadde sett ut, var både brutal og uvant. Hurtig industrialisering hadde i løpet av få år medført en befolkningseksplosjon i de store byene, særlig i Kristiania, der folketallet over en periode på 75 år økte fra ca 8 000 til 120 000. Sosialt belastede bydeler på Oslos østkant sprang opp, og i kjølvannet fulgte fattigdom, forslumming og en eksplosiv økning av kriminaliteten. Særlig bekymringsverdig var det at fengslene var overfylte av barn, som ble straffet på lik linje med voksne, og uten noe annet formål enn å hevne forbryteren. Men å straffe et barn med årevis i tukthus for å ha stjålet et brød til sin sultne mage, var neppe en hevn som et barn, og knapt nok noen voksen, kunne forstå eller forholde seg til. Det var ikke bare en urimelig og inhuman straff, den var også hensiktsløs. Hensiktsløs for samfunnet og hensiktsløs for forbryteren. En av de første etapper Bernhard Getz tilbakela i det store reformarbeidet han ledet fra 1885 og utover, var derfor kampen for å få hevet den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år.


Men dette var bare et første skritt. I tur og orden fulgte i årene før og etter hundreårsskiftet de store sosial- og kriminalpolitiske lovreformene, og med Bernhard Getz i en nøkkelrolle i dem alle. Viktigst i stadiet før straffelovens innføring var vergerådsloven av 1896. Disse to lovene må ses i sammenheng. Vergerådsloven var del av en sosialpolitisk reform som hadde som mål å hindre kriminalitet. I stedet for å sette barn i fengsel, skulle de oppdras til å bli samfunnsnyttige borgere. En massiv utbygging av institusjoner spesielt designet for problembelastede barn fulgte i tur og orden, blant dem beryktede steder som Bastøy, Lindøya og Bjerketun. At disse institusjonene i sin tur skulle få sin egen særdeles brutale historie, lar vi i denne omgang hvile. Det er det prinsipielle i den tenkning som ble lagt til grunn for lovreformene, som er det interessante, nemlig det politiske dobbeltgrep som ble tatt ved å synkronisere sosialpolitiske reformer med kriminalpolitiske. Sosialpolitikk og kriminalpolitikk skulle innrettes etter en felles målsetting – å eliminere såvel de samfunnsmessige som de menneskelige betingelser for kriminalitetsutvikling. Sosialpolitikken skulle endre skjevheter i samfunnet som gav kriminalitet grobunn, kriminalpolitikken skulle endre den kriminelle personen.


Prinsippet om hensiktsmessighet

I sin samtid var dette oppsiktsvekkende progressivt. Det var et farvel til den gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann»-politikken som var den dominerende i alle europeiske land. Men Norge var ikke alene om å være preget av nye strømninger i retning av større sosial og humanitær bevissthet. Det samsvarte med en utvikling som i løpet av siste halvpart av 1800-tallet hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende særlig i land som Tyskland og Storbritannia. At Norge var så tidlig ute med å implementere dette liberale tankegodset i lovverket, skyldes en kombinasjon av Bernhard Getz' personlige innsats og den liberale venstrestatens styrke i de avgjørende tiårene før og etter hundreårsskiftet.


Det sosiale aspektet ved lovreformene hadde også et politisk aspekt: Ved å angripe sosial urettferdighet og yte velferd overfor svake grupper, ønsket man å svekke vekstgrunnlaget for den fremrykkende og sterkt fryktede sosialismen. Det var derfor det liberale borgerskap som ble den sterkeste drivkraft i reformprosessen. I dette segmentet spilte den lavkirkelige, kristne vekkelsen en altavgjørende rolle. Den pietistiske vekkelsen hadde ikke bare religiøs vekkelse som sitt program, men også en sosial og moralsk. Pietismens vektlegging av den enkeltes omvendelse ble videreført til samfunnet. Sammen med arbeiderbevegelsen har den lavkirkelige, men sosialliberale vekkelsesbevegelsen vært en av de store sosiale reformpådrivere i det norske samfunnet.


Det progressive ved de lovreformer som ble kronet med straffelovens innføring i 1902, var det dristige dobbeltgrepet som ble tatt ved å kople sosial- og kriminalpolitikk sammen til ett hele. Straff skulle utmåles ut fra hva som var hensiktsmessig og ikke som hevn. Betydningen av oppdragelse, og som en del av den: tukt, ble sterkt vektlagt. Til grunn lå en evangelisk-luthersk og pietistisk forståelse av menneskets natur som noe som måtte tuktes, renses og oppdras for å komme i rett moralsk skikk. I dag kaller vi det verken tukt eller oppdragelse, men rehabilitering. Prinsippet er likevel det samme: Straffen skal være hensiktsmessig – hensiktsmessig for samfunnet og hensiktsmessig for lovbryteren. For 100 år siden ble tukt forstått som hensiktsmessig, fordi man trodde det var egnet til å bevirke en positiv endring i mennesket. Begrunnelsen for tukten var ikke å tilføre den dømte pine for det onde han hadde gjort. Begrunnelsen var pedagogisk. Tukten skulle bevirke en indre moralsk og karaktermessig lutring av individet. I dag vet vi mer om at tukt sjelden har slik effekt, at den snarere er fremmende enn hemmende på aggressiv atferd. En slik endring av tenkesettet er imidlertid straffeloven fleksibel nok til å absorbere uten at dens grunntanke rokkes ved. Det er ikke straffemetoden, men metodens hensiktsmessighet som er lovens grunntanke. Straffeloven har således vist seg å være særdeles fleksibel og dynamisk i forhold til ny kunnskap og innsikt og til de endringer av holdninger og tenkesett som til enhver tid pågår i samfunnet. Straffeloven er derfor blitt endret mange ganger underveis. I 2005 ble en ny straffelov vedtatt, og fortsatt pågår et reformarbeid for å ajourføre lovens enkelte bestemmelser til dagens krav. Blant annet gjelder det nye og høyaktuelle straffebestemmelser i forbindelse med folkemord. Men den pågående reformen er ikke noe som i sin helhet erstatter straffeloven av 1902. Tvert imot er den en videreføring og fullbyrdelse av den store tanke som Bernhard Getz' satte igjennom i 1902: Hensiktsmessighetsprinsippet.


Idealene fra 1902 er fortsatt gjeldende for norsk strafferettstenkning, men omstøpt til en ny tids krav. Slik er det også i alle stater i vår kulturkrets, med unntak av USA, som fortsatt tviholder på hevnprinsippet.

Rundt 1880 var kriminaliteten i Kristiania 20 ganger høyere enn gjennomsnittet for landet for øvrig. At vi i Norge fikk en langt gunstigere kriminalitetsutvikling enn man kunne frykte slik forholdene så ut i hovedstaden dengang, skyldes ikke straffeloven eller kriminalpolitikken. Men straffeloven var en del av et omfattende sosialt reformprogram som var mye større enn loven selv og som har hatt gjennomgripende betydning for utviklingen av det samfunnet vi idag har. Hva vi i Norge investerte i sosial utjevning, har vi høstet gjennom å ha en til dels betydelig lavere kriminalitet enn mange andre land.


Straff, ikke hevn

I jubileumsåret skal straffeloven opp til sin alle største prøve nest etter rettsoppgjøret etter krigen: rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ingen straff kan sone de forbrytelser han har begått. I USA gjør de narr av det norske straffenivået og kaller det latterlig. Vel, vi kan være enige om at norsk strafferett aldri har vært dimensjonert for forbrytelser av et slikt omfang som vi så 22. juli 2011. At Anders Behring Breivik noen gang skal få bevege seg fri og levende ute blant folk, strider mot de flestes rettsoppfatning. Likevel: I den offentlige debatten har det likevel vært få som har ropt på hevn. Tenkningen fra 1902 har gått de fleste av oss i blodet og blitt en del av vår felles kulturelle dannelse. Hevn lindrer ingen smerte, det lindrer i høyden en primitiv refleks i oss selv til å slå tilbake. Men ingen blir god ved å gjøre ondt mot den som gjorde ondt mot oss. Ingen kan hevne uten selv å bli besmittet av det onde man vil hevne.


Det norske samfunnet har – i alle fall i stort – reagert på Breiviks forbrytelser med et sivilisert nivå som har imponert en hel verden. Det er en refleks – om enn i en noe annen kontekst – av den oppmerksomhet vi vakte internasjonalt da straffeloven av 1902 ble innført. Det som var mønsterdannende dengang, bør være det også nå. Anders Behring Breivik skal straffes, men ikke hevnes. Fortsatt er det hensiktsmessighetsprinsippet som skal ligge til grunn.

Spørsmålet vi må stille, er: Hva er det samfunnet ønsker å oppnå med den straff Breivik skal få? En rettferdig straff som står i forhold til hans ugjerninger, vil han under ingen omstendigheter kunne få, men det er heller ikke straffens formål. Legger vi hensiktsmessighetsprinsippet til grunn, er det ene og alene samfunnets behov for å være beskyttet mot Anders Behring Breivik for all fremtid som skal være retningsgivende, ikke graden av hardhet i selve strafferegimet. Det er vanskelig å se for seg at Breivik noen gang kan komme tilbake til samfunnet. Ikke for at han skal straffes og pines så lenge han lever, men fordi risikoen for samfunnet alltid vil være for stor. Da snakker vi ikke om livstidsstraff eller om måten det straffes på, men om forvaring. Er Anders Behring Breivik trygt forvart, er også samfunnets hensikt oppnådd.

Gå til innlegget

Kriminaliteten i Groruddalen har gått ned i samme takt som innvandrere har flyttet inn.

Siden år 2000 har andelen innvandrere som har bosatt seg i Groruddalen blitt fordoblet. I år 2000 ble det anmeldt rundt regnet 18 000 kriminelle forhold mens tilsvarende tall for 2011 er 10 000. Stasjonssjef Espen Nag Aas ved Stovner politistasjon er svært fornøyd med utviklingen. Ikke bare det: En større og større andel av kriminaliteten i dalen begås av folk som ikke bor der selv. Sterkest er nedgangen på Furuset, der det har vært en reduksjon i antall anmeldte forhold på hele 60 prosent.

Nå må innvandrerne henge i og få statistikken opp om de skal klare å mate våre fordommer og holde engasjement og temperatur på Verdidebatt og andre nettfora oppe. Anfindsen kunne risikere å bli arbeidsledig...

Gå til innlegget

Rettssak eller rettsoppgjør?

Publisert rundt 7 år siden

Stadig oftere ser jeg ordet rettsoppgjør brukt om det skal skje i Oslo Tingrett 16. april. Men hva er et rettsoppgjør til forskjell fra en rettssak? Og hva er den dypere betydning av å ville gjøre saken mot Anders Behring Breivik til et rettsoppgjør?

Det er ikke tilfeldig hvilke ord vi benytter. Ord ikke bare beskriver, de er også ladet  - ladet med indirekte betydningsinnhold. Når noen foretrekker å bruke ordet rettsoppgjør om saken mot massemorder Behring Breivik, så ligger det et skjult budskap om at i dette tilfelle strekker det mer prosaiske ordet rettssak ikke til.

Men hva skulle et rettsoppgjør innbefatte som ikke en rettssak kan gjøre? Hans Fredrik Dahl beskriver i en artikkel i Dagbladet i dag, 17/02, forskjellen i begrepsbruken omtrent som følger: Mens en rettssak utspilles ene og alene etter jussens regler, peker ordet rettsoppgjør mot noe større og mer omfattende: et moralsk, politisk og kollektivt oppgjør. 

Ordet rettsoppgjør er i Norge bare tidligere brukt om rettsoppgjøret etter krigen, der nesten 100 000 nordmenn ble dømt for landssvik. Ca 17 000 av disse måtte sone i fengsel, 30 fikk dødsstraff, i underkant av 30 000 ble straffet ved forelegg. De øvrige ble dømt uten å få noen direkte straff, men folkedomstolen dømte dem uansett mye hardere enn de noen gang kunne blitt i en ordinær rettssak. I tillegg til de 92 805 domfellelsene som landssvikoppgjøret teller, kom omfattende uformelle utrenskninger innenfor organisasjons- og arbeidsliv, og der folkedomstolen spilte sin moralske patos vilkårlig ut. Med i dette uformelle rettsoppgjøret må vi også ta med de skammelige skjebnene til de såkalte tyskertøsene, og ikke minst deres barn, hvis eneste forbrytelse var å være født.

Landssvikoppgjøret etter krigen var en prøve for det norske rettssamfunnet som vi ikke kom særlig godt i fra. Det er liten trøst at man i mange andre land kom verre fra det. Overfor historiens domstol har det norske landssvikoppgjøret ikke bestått sin prøve. Den moralske patos og indignasjon i tiden etter 1945 var selvsagt forståelig, men idet den snek seg inn i jussens kjølige farvann og pisket opp bølgene også der, var rettssikkerheten også straks truet. I et rettssamfunn er rettssikkerheten til sjuende og sist det eneste som betyr noe. Fru Justitia skal og må være blind.

Den 16. april og i månedene utover skal den norske rettsstaten opp til en prøve den ikke er blitt satt på siden årene 1945-50. Prosessen og den endelige dom mot Anders Behring Breivik vil ikke bare bli dømt med dagens standarder. Historien vil også granske prosessen med lupe, og historiens domstol er kjent for å være nådeløs. Den sparer ingen. Det er jeg overbevist om at alle involverte i prosessen mot Anders Behring Breivik er klar over.

Rettssak, ikke rettsoppgjør. Saken mot Anders Behring Breivik er en rettssak, ikke et rettsoppgjør. Den skiller seg ikke prinispielt fra andre strafferettssaker på annen måte enn gjennom sin egentyngde og handlingenes grusomhet. I tillegg kommer det viktige forhold at handlingene som skal pådømmes, er politisk motivert. Det siste er det særlig viktig å holde fast i. For av samme grunn som at terroren var politisk, er det av overordentlig betydning at rettsprosessen og den påfølgende dom ikke blir politisk. Saken skal ikke dømmes etter politisk justis, men etter rettssamfunnets justis.

Anders Behring Breivik forsøker å politisere saken ved å argumentere med at dommerne som skal dømme ham, har sin myndighet fra Arbeiderpartiet. Det er selvsagt forvirret vås, som det meste annet som beveger seg oppe i denne mannens hode. Like fullt ser vi at krefter både på høyre- og venstresiden av politikken er i bevegelse for å politisere prosessen mot Breivik. De ønsker et rettsoppgjør - et oppgjør som strekker seg videre enn rettsstatens jus - en prosess som skal dra med seg moral, jus og politikk i et stort dragsug av patos og indignasjon.

På høyresiden har Ole Jørgen Anfindsen så vidt jeg kan se vært den som har gått lengst i å ville politisere prosessen mot Breivik. I sin heftig omdiskuterte artikkel her på Verdidebatt, "Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørk nett," argumenterer han for å gjøre rettssaken mot Breivik til et oppgjør med Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. På venstresiden er naturlig nok motivet et annet - å ta et moralsk oppgjør med den mørke underskog av fascistoide holdninger som brer seg over hele Europa. 

En rettssak med et slikt utgangspunkt vil garantert ikke bestå prøven for historiens domstol. Det finnes ytterst få eksempler, om noen, fra historien der politiserte prosesser på noen måte kan sies å ha innfridd selv de mest elementære rettssikkerhetsprinsipper. Det Anfindsen forsøker seg på er farlig ikke bare i et rettssikkerhetsperspektiv, det vil også være med på å gjøre Behring Breivik til en budbringer som kan påberope seg noe i retning av et aktverdig eller i det minste forståelig motiv for sine handlinger. Men det finnes intet utenfor Behring Breiviks forvirrede hode som tilfører hans handligner det minste grann av legitimitet eller forståelighet. Behring Breivik er en kriminell, verken mer eller mindre - en kriminell på politikkens arena, men like fullt en kriminell, og bare det. En politisert rettssak er farlig også av en tredje grunn: Den vil så splid på en måte som vil sette seg som en betennelse i det norske samfunnetfor lang tid.

Prosessen mot Breivik er en rettssak, der det er jussens logikk som skal gjelde. Den moralske indignasjon vi føler, er forståelig, men moralsk indignasjon er en upålitelig dommer. Den moralske dimensjon i saken, som jo i høyeste grad er til stede, kan vi trygt stole på ligger forutsatt og innbakt i selve de prinsipper som rettsstaten hviler på.

Jeg frykter i og for seg ingen politisering av rettssaken mot Breivik. Jeg er overbevist om at rettsstatens representanter i vårt land vet hva de holder på med. Kravet om politisert prosess er likevel et illevarslende tegn helt uavhengig av selve rettssaken. Illevarslende som uttrykk for hva 22/7 har gjort med det norske samfunnet. Selv om fordømmelsen av Breivik og hans handlinger er tilnærmet unison, også fra dem som deler mange av hans synspunkter, så ser vi allerede tendenser - direkte eller indirekte - til at han blir en budbringer for noe større enn seg selv. Han handlet feil, men hadde likevel litt rett. Det er etter mitt syn en moralsk falitt. For da har terroristren faktisk fått innfridd ett av sine mål med terroren. Det kan et sivilisert samfunn ikke leve med.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere