Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Det handler ikke om psykiatri!

Publisert rundt 7 år siden

Terrorrettsaken har gått inn i en fase, der alt dreier seg om psykiatri. Psykiaterne er blitt det moderne samfunns presteskap som skal fortolke det uforståelige. Men rettssaken handler minst av alt om psykiatri, og her er heller ingen mysterier.

Aftenpostens Harald Stanghelle hadde to meget viktige poenger i NRKs "Debatten" 14.06.  Det første var dette: Om terroristen var en islamistisk jihadist, ville knapt noen psykiater blitt engasjert, for det ville ikke vært noe mysterium å forklare. Terrordåden ville blitt forklart ut fra terroristens religiøse og politiske ideologi, og neppe noen ville protestert. Det ville fremstå som helt logisk og opplagt.

Men når terroristen kommer fra våre egne rekker, og endog fra det dannede Oslo vest, mister vi våre begreper, vi forstår ingen ting og terroristen undergår en transformasjon og blir til en gåte. "Gåten Breivik", heter det alle steder, og vi lar det henge i luften som om han er et "mysterium tremendum et fascinosum", en halvt menneskelig, halvt demonisk skikkelse som har brutt seg inn i vår virkelighet fra en annen og fjern mytologisk verden. Til å forklare dette gåtefulle, og hvis ansikt vi har stirret inn i uke etter uke på jakt etter den minste mimikk som kan gi oss en ledetråd inn i ondskapens esoterikk, henter vi inn et koppel psykiatere som lik prestene i fordum tid skal forklare dette som vi alminnelige dødelige ikke kan forstå: At en av våre egne kunne gjøre det Anders Behring Breivik har gjort! Slik har rettssaken blitt forvandlet til noe den minst av alt handler om: psykiatri. Rettssaken mot ABB er blitt et rettsdrama, der hele vår moderne ubehjelpelighet i forhold til å forstå noe som for mennesker til alle tider før vår egen opplyste har vært en selvsagt, nesten elementær eksistensiell erkjennelse: at ondskap finnes, og at ondskap ikke er noe som skal forstås, men forsakes. For å forstå ondskapen fullt ut vil ved et visst punkt uunngåelig innebære å måtte berøre den, og ingen kan berøre ondskap uten fare for selv å bli besmittet. Dette er et fellesreligiøst refleksjonsstoff som man vil finne igjen i de fleste store religioners teologier, og det er dyp innsikt i den. For ondskap er - om vi nå likevel skal forsøke å begrepsfeste det - noe bitte lite, det er potensert intethet, det vil intethet, vil benektelse, utslettelse, løgn opphør, kort sagt død. For intethet finnes det ingen begreper og følgelig heller ikke forståelsesmulighet for. Uansett hvordan vi forsøker å kretse det inn, vil ondskapen unndra seg våre begreper.

Inn i dette vanskelige landskap er det psykiatrien beveger seg i sin streben etter å forstå, men her har den verken forståelsens verktøy eller grunninnsiktene som kreves. Det bringer meg videre til Stanghelles neste poeng, og som - slik jeg, ikke Stanghelle for hva jeg vet, ser det - illustrerer det feilskjær som rettssaken mot ABB nå er i ferd med å forvandles til: Vi tyr til psykiatrien som om det er mulig å presse Anders Behring Breivik med skohorn ned i en diagnostisk støpeform. Kan vi bare få hengt en diagnose på mannen, så har vi også forstått ham. Ja, vi forutsetter at for å forstå ham, må han først ha en diagnose. Vi problematiserer ikke premisset vi da legger til grunn at ondskap er lik sykdom. Kunne det tenkes at Breivik midt i sin ondskap er frisk? Ondskap må tross alt sies å være en forholdsvis normal menneskelig aktivitet og har dessuten så mange kostymer i sin garderobe at vi ikke engang kjenner den igjen alltid. Men om vi likevel tar for gitt at Breivik er syk, så er det ikke dermed gitt at det finnes en diagnose i psykiatriens laboratorium som passer for ham. Det står ikke skrevet i noen naturlov at psykiatrien har verktøyene som må til for å forstå mannen vi stirrer på i rettssal 250.

Psykiatriske diagnoser er ikke kvalitative, men kvantitative. De beskriver kun symptomer i menneskelig adferd som fordi de forekommer i stor nok mengde hos et tilstrekkelig antall personer, mest hensiktsmessig kan arkiveres under felles fane. Men psykiaterne har ikke av den grunn noe i sin verktøykasse som de kan trylle frem en forståelse av ethvert menneskelig og abnormt fenomen med. Psykiatrien er ikke allforklarende, den er ikke esoterisk vitenskap, den har sin begrensning og må kjenne sin begrensning. 

Psykiatriens historie er en lang elendighetshistorie om en kvasivitenskap som ikke kjenner - og ikke vil kjenne - sin begrensning. Med en selvbevissthet som bare er en kappe over dens mindreverdighetskomplekser over å være medisinens stebarn, har den forsøkt å okkupere større og større deler av den fellesmenneskelige tilværelse og underlegge den diagnostikk. Denne psykiatriske ekspansjon skyldes ikke vitenskapelige fremskritt, men en selvmotsigelse i selve det psykiatriske forståelsesparadigme. Den vil så gjerne være vitenskap, men glemmer allerede ved første fremrykking at sann vitenskap er ydmyk, den kjenner sitt revirs grenser: At der hvor det ikke kan tales, må det ties.

At psykiatere ikke kan tie, men gjerne vil tale og tale, har vi fått demonstrert i rettssal 250 de siste dager og lenge før det også. Men med sine glansnumre feilet våre fremste psykiatere allerede på første forsøk. Med studiolampenes livgivende lys på seg, for å bruke Torgeir Husbys treffende beskrivelse, endte forsøkene på allforklaring av "gåten Breivik" i et svalestup av prinsippløshet ved første flaksing med vingene. Vitenskapelighetens ekspertervitner i rettssaken vanhelliget sin egen vitenskaps helligste prinsipp allerede på første innpust: å ikke diagnostisere noen på avstand fra subjektet. Men prate, det kunne de. De pratet til og med godt for seg.

Kjenner man litt til psykiatriens historie, vet man at dette dessverre skyldes mer enn en dårlig dag på jobb. Det er symptomatisk for noe som har vært gjennomgående i psykiatriens historie: å ville mer enn man evner, å ikke kjenne sin begrensning. Og la meg da presentere en forholdsvis triviell psykologisk innsikt: At den som prater mye ikke nødvendigvis er den som forstår mye. Ofte heller tvert imot. De mange ord og de lange talene blir fyllmasse i forståelsens tomrom. Slik følte jeg det da våre ekspertvitner utførte sine glansnumre i rettssal 250 nylig.

Psykiatriens fangarmer har bare blitt lengre og lengre i vårt samfunn. Bare siden 1960-tallet har antallet psykiatriske diagnoser økt med 300. Skal vi tro professor Malt i retten forleden er det snart bare normalitet man ikke har en diagnose for. Gud være lovet enn så lenge for det! I det postkristne samfunn har psykiatrien mer og mer blitt sekularisert religionssubstitutt - et paradigme og en sekkepost for det uutsigelige, alt dette som vi dødelige ikke forstår. Og slik spiller den også ut sin selvforståelse i rettssal 250.

Med skohorn forsøkes Breivik presset ned i psykiatriens støpeform, og slik har rettssaken mot ham blitt forvandlet til noe den ikke skulle være: en psykiatriprosess. Det som skulle vært en stigning mot en finale - et oppgjør om sannhet og rett, godt og ondt - er blitt en demonstrasjon av hvordan vi kommer til kort i vår streben etter å forstå det uforståelige. Men denne saken handler verken om psykiatri eller om Breivk som et ondskapens mysterium tremendum et fascinosum retten trenger å forstå for å kunne felle en rettferdig dom. Det er å gjøre Breivik til hovedperson i rettsdramaet. Men for retten er det uvedkommende om Breivik er en gåte eller ikke, det er ikke "gåten Breivik" eller om å "forstå" Breivik rettssaken handler.  Den handler om 77 døde og hundrevis av traumatiserte liv og om rettferdighet for dem. Retten har en drøy uke på seg til å komme tilbake på sporet. Men da må psykiaterne holde kjeft. Lite tyder dessverre på at vi vil bli velsignet med det.

Gå til innlegget

Pater Arnfinn Haram OP er død

Publisert rundt 7 år siden

Pater Arnfinn Haram døde brått søndag ettermiddag, 64 år gammel. Han var en stemme som ble hørt vidt og bredt, en mangesidig begavelse og en mann med stor integritet.

Pater Arnfinn Andreas Haram OP, (Ordo Predicatorum - prekebrødrenes orden) prior ved St Dominicus kloster i Oslo og tidligere sokneprest og prost i Den Norske kirke, gikk plutselig bort søndag ettermiddag etter et hjerteinfarkt under en sykkeltur i Nordmarka.

Pater Haram var utdannet cand.theol ved Menighetsfakultetet, og etter sin konversjon til den katolske kirke i 1998 studerte han ved Angelicum i Roma, der han i 2008 ble lisensiat i teologi på en avhandling om kardinal Newman.

Som luthersk prest var pater Haram i mange år sokneprest i Loddefjord i Bergen og senere prost i Laksevåg prosti. Siden 2009 var han prior ved St. Dominicus kloster.

Pater Haram var en mangesidig begavelse, et spirituelt menneske med store kommunikative gaver både som predikant og som en svært begavet sanger. Han var en mann med høy personlig integritet som forente prinsippfasthet med åpenhet og evne til å tre mennesker i møte, da særlig dem som kom spørrende til Kirken. I det siste var han også en aktiv deltaker her på Verdidebatt.

REQIESCAT IN PACEM

Gå til innlegget

Anfindsens piruetter i Breiviksaken

Publisert rundt 7 år siden

Jeg er faktisk ikke så rent lite sjokkert over Anfindsens opptreden i rettssalen i dag. Det sprakk på et helt sentralt punkt: spørsmålet om etterrettelighet.

Ole-Jørgen Anfindsen er en mann som har skapt seg et image av grundighet, vitenskapelighet og etterrettelighet og ikke minst en gentlemanaktig opptreden som gir alt han sier skinn av tilforlatelighet. Han nøt også status som forsvarets sakkyndige vitne i rettssaken mot Breivik, m.a.o. stilles det helt ekstraordinære krav til etterrettelighet. Så sprakk det likevel på dette mest sentrale punktet.

La meg være helt konkret. Det gjelder særlig to saker der Anfindsen (i beste fall) utviser et slurv som er direkte underminerende for hans troverdighet i omgang med kilder (noe han jo i sin skriftlige produksjon gir inntrykk av å være svært nøye med.) 

1. Saken om den sveitsiske rettspsykiateren. Først og fremst gjelder det påstanden om at den sveitsiske rettspsykiateren Vettiger har vært i kontakt med en av de norske rettspsykiaterne (Husby eller Sørheim), hvor en av disse skal ha hevdet at en utilregnelighetserklæring av Breivik var politisk ønskelig og styrt. Anfindsen hevder i retten at han har utøvd all nødvendig kildekritikk før påstanden, som er meget alvorlig, ble fremsatt. Kilden viser seg imidlertid å være en gymnasiast i Sveits! Det viser seg videre at Anfindsen ikke har tatt seg bryet med å få historien verifisert utover gymnasiastnivå verken av Vettiger selv eller av de norske rettspsykiaterne. Det har imidlertid VG gjort, Vettiger viste seg å være lett å få tak i på formiddagen i dag, og han benekter hele historien. Men selv om det skulle ha vært kontakt mellom Vettiger og de norske rettspsykiaterne, har ikke Anfindsen gjort noe for å bringe på det rene om det er noe i det som er blitt sagt som kanskje kan ha blitt oppfattet feil eller ute av kontekst. Å forstå ting i kontekst er en nokså elementær side ved å utøve kildekritikk. Likevel fremsetter Anfindsen påstanden og lar den gjøre sin virkning hos dem som er rede til å tro på den - jeg hadde så nær sagt enten den er sann eller ikke.

Denne slurvete og omtrentlige omgangen med "hear says" har jeg sett i flere andre sammenhenger hos Anfindsen, der utsagn fra det han mener er autoritative kilder siteres som om deres sannhetsverdi er "hevet over enhver rimelig tvil" (et yndet uttrykk hos Anfindsen.) Bl.a. gjelder det i Sør-Afrika-debatter, der Anfindsen har gjort frikostig bruk av skrekkhistorier fra hvite apartheid-romantikere for å belegge landets bedrøvelige tilstand etter at den svarte flertallsregjeringen tok over. Stadig hevdes det at kildene er autoritative og at fakta er "hevet over enhver rimelig tvil."  

I retten hevdet imidlertid Anfindsen at fakta i historien vedr. Vettiger var ettergått etter alle kildekritiske krav, men når han senere konfronteres av VG, står han avkledd tilbake og ror seg unna med: "Her må alle fakta frem." Så var fakta altså ikke så ubestridelige som Anfindsen minutter tidligere gav inntrykk av... 

2. Kritikken mot SSB. Den andre saken er påstanden om juks fra SSBs side i forbindelse med konsekvenser av innvandringen til Norge. Om det er jukset eller ikke, tar jeg ikke stilling til, jeg har ikke satt meg inn i denne saken. Mitt anliggende her er måten Anfindsen forsøker å belegge sine påstander på. Den kan synes tilforlatelig for den som fra før av er troende, men enhver som har noe forstand på kildekritikk, vet at argumentasjonen ikke holder. Anfindsen forteller at han forsøkte å få kontakt med en forsker i SSB for å få bekreftet sine mistanker. Han forteller videre at da han ringte forskeren, fikk han vite at han var død. Rent bortsett fra at det siste for de lettroende kanskje er egnet til å utløse noen konspiratoriske tanker om at det nok er de kulturmarxistiske slemmingene i SSB som har tatt mannen av dage, så er alt Anfindsen får ut av dette en samtale med den avdøde forskerens sønn. Og hva hadde denne å fortelle? Jo, at "far fortalte at..."

I en rettssal gjelder bare fakta som kan bekreftes. Annenhånds fakta er ikke fakta. "Far fortalte at..." er i en rettssal en ubrukelig kilde. Anfindsen forsøker å styrke sin påstand med noe som demonstrerer det motsatte, nemlig at han aldeles ingen kilde har for sin påstand. Akkurat dette så det også ut til at retten tydelig forstod.

Gå til innlegget

Straff, ikke hevn

Publisert rundt 7 år siden

Ved 100-årsjubileet for den norske straffeloven skal den stå sin største prøve. Feiring vil havne i skyggen av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var annerledes i 1902. Da straffeloven ble innført, vakte den berettiget internasjonal oppsikt

Straffeloven, og de forutgående lovreformer fra 1890-tallet og utover, er med rette blitt beskrevet som en av den norske Venstrestatens største triumfer. Med straffeprosessloven, vergerådsloven, løsgjengerloven og straffeloven som selve kronen på verket, ble det etablert en sosial målestokk for lovgivningen som i sin samtid var særdeles progressiv og hvis betydning i et lengre historisk perspektiv vanskelig kan overvurderes. Ironisk var det imidlertid at det var en høyremann som ble venstrestatens store lovreformator: riksadvokat Bernhard Getz. I stor grad var det også hans tenkning som vant gjennomslag i reformarbeidet, og som bidrog til at den norske straffeloven ble mønsterdannende også i en europeisk sammenheng.

Norges første riksadvokat og fremste lovreformator, Bernhard Getz

Hva var egentlig så progressivt ved den nye straffeloven da den ble satt i kraft i 1902? I et foredrag han gav i 1895, formulerer Bernhard Getz lovens grunntanke gjennom den kritikk han reiste mot den dagjeldende Kriminalloven av 1842, og som straffeloven erstattet: «Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…».


Sosial- og kriminalpolitikk hånd i hånd

Her er straffelovens hovedidé indirekte formulert: Straff skal ikke være hevn. Straff skal ikke være straff for ondets skyld. Derimot skal straff være hensiktsmessig. Om man ikke kan oppnå noe gjennom straffen, er den verdiløs.


Da arbeidet med ny straffelov ble igangsatt så tidlig som i 1885, allerede da med Bernhard Getz i føringen, skjedde det med bakgrunn i en sosial virkelighet som sett i lys av hvordan det norske bondesamfunnet tradisjonelt hadde sett ut, var både brutal og uvant. Hurtig industrialisering hadde i løpet av få år medført en befolkningseksplosjon i de store byene, særlig i Kristiania, der folketallet over en periode på 75 år økte fra ca 8 000 til 120 000. Sosialt belastede bydeler på Oslos østkant sprang opp, og i kjølvannet fulgte fattigdom, forslumming og en eksplosiv økning av kriminaliteten. Særlig bekymringsverdig var det at fengslene var overfylte av barn, som ble straffet på lik linje med voksne, og uten noe annet formål enn å hevne forbryteren. Men å straffe et barn med årevis i tukthus for å ha stjålet et brød til sin sultne mage, var neppe en hevn som et barn, og knapt nok noen voksen, kunne forstå eller forholde seg til. Det var ikke bare en urimelig og inhuman straff, den var også hensiktsløs. Hensiktsløs for samfunnet og hensiktsløs for forbryteren. En av de første etapper Bernhard Getz tilbakela i det store reformarbeidet han ledet fra 1885 og utover, var derfor kampen for å få hevet den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år.


Men dette var bare et første skritt. I tur og orden fulgte i årene før og etter hundreårsskiftet de store sosial- og kriminalpolitiske lovreformene, og med Bernhard Getz i en nøkkelrolle i dem alle. Viktigst i stadiet før straffelovens innføring var vergerådsloven av 1896. Disse to lovene må ses i sammenheng. Vergerådsloven var del av en sosialpolitisk reform som hadde som mål å hindre kriminalitet. I stedet for å sette barn i fengsel, skulle de oppdras til å bli samfunnsnyttige borgere. En massiv utbygging av institusjoner spesielt designet for problembelastede barn fulgte i tur og orden, blant dem beryktede steder som Bastøy, Lindøya og Bjerketun. At disse institusjonene i sin tur skulle få sin egen særdeles brutale historie, lar vi i denne omgang hvile. Det er det prinsipielle i den tenkning som ble lagt til grunn for lovreformene, som er det interessante, nemlig det politiske dobbeltgrep som ble tatt ved å synkronisere sosialpolitiske reformer med kriminalpolitiske. Sosialpolitikk og kriminalpolitikk skulle innrettes etter en felles målsetting – å eliminere såvel de samfunnsmessige som de menneskelige betingelser for kriminalitetsutvikling. Sosialpolitikken skulle endre skjevheter i samfunnet som gav kriminalitet grobunn, kriminalpolitikken skulle endre den kriminelle personen.


Prinsippet om hensiktsmessighet

I sin samtid var dette oppsiktsvekkende progressivt. Det var et farvel til den gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann»-politikken som var den dominerende i alle europeiske land. Men Norge var ikke alene om å være preget av nye strømninger i retning av større sosial og humanitær bevissthet. Det samsvarte med en utvikling som i løpet av siste halvpart av 1800-tallet hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende særlig i land som Tyskland og Storbritannia. At Norge var så tidlig ute med å implementere dette liberale tankegodset i lovverket, skyldes en kombinasjon av Bernhard Getz' personlige innsats og den liberale venstrestatens styrke i de avgjørende tiårene før og etter hundreårsskiftet.


Det sosiale aspektet ved lovreformene hadde også et politisk aspekt: Ved å angripe sosial urettferdighet og yte velferd overfor svake grupper, ønsket man å svekke vekstgrunnlaget for den fremrykkende og sterkt fryktede sosialismen. Det var derfor det liberale borgerskap som ble den sterkeste drivkraft i reformprosessen. I dette segmentet spilte den lavkirkelige, kristne vekkelsen en altavgjørende rolle. Den pietistiske vekkelsen hadde ikke bare religiøs vekkelse som sitt program, men også en sosial og moralsk. Pietismens vektlegging av den enkeltes omvendelse ble videreført til samfunnet. Sammen med arbeiderbevegelsen har den lavkirkelige, men sosialliberale vekkelsesbevegelsen vært en av de store sosiale reformpådrivere i det norske samfunnet.


Det progressive ved de lovreformer som ble kronet med straffelovens innføring i 1902, var det dristige dobbeltgrepet som ble tatt ved å kople sosial- og kriminalpolitikk sammen til ett hele. Straff skulle utmåles ut fra hva som var hensiktsmessig og ikke som hevn. Betydningen av oppdragelse, og som en del av den: tukt, ble sterkt vektlagt. Til grunn lå en evangelisk-luthersk og pietistisk forståelse av menneskets natur som noe som måtte tuktes, renses og oppdras for å komme i rett moralsk skikk. I dag kaller vi det verken tukt eller oppdragelse, men rehabilitering. Prinsippet er likevel det samme: Straffen skal være hensiktsmessig – hensiktsmessig for samfunnet og hensiktsmessig for lovbryteren. For 100 år siden ble tukt forstått som hensiktsmessig, fordi man trodde det var egnet til å bevirke en positiv endring i mennesket. Begrunnelsen for tukten var ikke å tilføre den dømte pine for det onde han hadde gjort. Begrunnelsen var pedagogisk. Tukten skulle bevirke en indre moralsk og karaktermessig lutring av individet. I dag vet vi mer om at tukt sjelden har slik effekt, at den snarere er fremmende enn hemmende på aggressiv atferd. En slik endring av tenkesettet er imidlertid straffeloven fleksibel nok til å absorbere uten at dens grunntanke rokkes ved. Det er ikke straffemetoden, men metodens hensiktsmessighet som er lovens grunntanke. Straffeloven har således vist seg å være særdeles fleksibel og dynamisk i forhold til ny kunnskap og innsikt og til de endringer av holdninger og tenkesett som til enhver tid pågår i samfunnet. Straffeloven er derfor blitt endret mange ganger underveis. I 2005 ble en ny straffelov vedtatt, og fortsatt pågår et reformarbeid for å ajourføre lovens enkelte bestemmelser til dagens krav. Blant annet gjelder det nye og høyaktuelle straffebestemmelser i forbindelse med folkemord. Men den pågående reformen er ikke noe som i sin helhet erstatter straffeloven av 1902. Tvert imot er den en videreføring og fullbyrdelse av den store tanke som Bernhard Getz' satte igjennom i 1902: Hensiktsmessighetsprinsippet.


Idealene fra 1902 er fortsatt gjeldende for norsk strafferettstenkning, men omstøpt til en ny tids krav. Slik er det også i alle stater i vår kulturkrets, med unntak av USA, som fortsatt tviholder på hevnprinsippet.

Rundt 1880 var kriminaliteten i Kristiania 20 ganger høyere enn gjennomsnittet for landet for øvrig. At vi i Norge fikk en langt gunstigere kriminalitetsutvikling enn man kunne frykte slik forholdene så ut i hovedstaden dengang, skyldes ikke straffeloven eller kriminalpolitikken. Men straffeloven var en del av et omfattende sosialt reformprogram som var mye større enn loven selv og som har hatt gjennomgripende betydning for utviklingen av det samfunnet vi idag har. Hva vi i Norge investerte i sosial utjevning, har vi høstet gjennom å ha en til dels betydelig lavere kriminalitet enn mange andre land.


Straff, ikke hevn

I jubileumsåret skal straffeloven opp til sin alle største prøve nest etter rettsoppgjøret etter krigen: rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ingen straff kan sone de forbrytelser han har begått. I USA gjør de narr av det norske straffenivået og kaller det latterlig. Vel, vi kan være enige om at norsk strafferett aldri har vært dimensjonert for forbrytelser av et slikt omfang som vi så 22. juli 2011. At Anders Behring Breivik noen gang skal få bevege seg fri og levende ute blant folk, strider mot de flestes rettsoppfatning. Likevel: I den offentlige debatten har det likevel vært få som har ropt på hevn. Tenkningen fra 1902 har gått de fleste av oss i blodet og blitt en del av vår felles kulturelle dannelse. Hevn lindrer ingen smerte, det lindrer i høyden en primitiv refleks i oss selv til å slå tilbake. Men ingen blir god ved å gjøre ondt mot den som gjorde ondt mot oss. Ingen kan hevne uten selv å bli besmittet av det onde man vil hevne.


Det norske samfunnet har – i alle fall i stort – reagert på Breiviks forbrytelser med et sivilisert nivå som har imponert en hel verden. Det er en refleks – om enn i en noe annen kontekst – av den oppmerksomhet vi vakte internasjonalt da straffeloven av 1902 ble innført. Det som var mønsterdannende dengang, bør være det også nå. Anders Behring Breivik skal straffes, men ikke hevnes. Fortsatt er det hensiktsmessighetsprinsippet som skal ligge til grunn.

Spørsmålet vi må stille, er: Hva er det samfunnet ønsker å oppnå med den straff Breivik skal få? En rettferdig straff som står i forhold til hans ugjerninger, vil han under ingen omstendigheter kunne få, men det er heller ikke straffens formål. Legger vi hensiktsmessighetsprinsippet til grunn, er det ene og alene samfunnets behov for å være beskyttet mot Anders Behring Breivik for all fremtid som skal være retningsgivende, ikke graden av hardhet i selve strafferegimet. Det er vanskelig å se for seg at Breivik noen gang kan komme tilbake til samfunnet. Ikke for at han skal straffes og pines så lenge han lever, men fordi risikoen for samfunnet alltid vil være for stor. Da snakker vi ikke om livstidsstraff eller om måten det straffes på, men om forvaring. Er Anders Behring Breivik trygt forvart, er også samfunnets hensikt oppnådd.

Gå til innlegget

Kriminaliteten i Groruddalen har gått ned i samme takt som innvandrere har flyttet inn.

Siden år 2000 har andelen innvandrere som har bosatt seg i Groruddalen blitt fordoblet. I år 2000 ble det anmeldt rundt regnet 18 000 kriminelle forhold mens tilsvarende tall for 2011 er 10 000. Stasjonssjef Espen Nag Aas ved Stovner politistasjon er svært fornøyd med utviklingen. Ikke bare det: En større og større andel av kriminaliteten i dalen begås av folk som ikke bor der selv. Sterkest er nedgangen på Furuset, der det har vært en reduksjon i antall anmeldte forhold på hele 60 prosent.

Nå må innvandrerne henge i og få statistikken opp om de skal klare å mate våre fordommer og holde engasjement og temperatur på Verdidebatt og andre nettfora oppe. Anfindsen kunne risikere å bli arbeidsledig...

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere