Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 63
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Tre tanker om Lars Gule og det ekstreme

Publisert rundt 6 år siden

Lars Gules bok om ekstremisens kjenntegn er til forveksling lik en diagnosemanual.

Men å definere objektive standarder for ekstremisme er ikke mulig. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier er det kun sekundært..

(En kortere versjon av artikkelen er publisert i Vårt Lands papirutgave 16.09.2013)

Gule skiller i boken Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar (Spartacus 2012) mellom to hovedformer for ekstremisme: Deskriptiv og normativ ekstremisme. Den første kjennetegnes ved forestillinger som bryter med «vår beste kunnskap» om virkeligheten, den andre ved ideologiske eller religiøse overbevisninger som sier noe om hvordan verden er eller bør være som bryter med omforente moralske normer og verdier, så som menneskeretter og demokrati. Så langt gir jeg min tilslutning. Utsagn om virkeligheten som er mot all kunnskap, er ekstremt. Likeså er religiøse eller ideologiske normer som bryter med allmenn kunnskap om godt og ondt, og som ikke har alle menneskers felles beste som mål, klart ekstreme.

Gule erkjenner at begrepet «vår beste kunnskap» nødvendigvis er relativt og vil måtte omprøves av ny og bedre kunnskap. Jeg ser likevel ikke annet enn at hans bruk av begrepet er så statisk at både Kopernikus, Galilei og mange med dem vil måtte falle inn under definisjonen av deskriptiv ekstremisme, mens Erasmus Montanus, som jo var helt på linje med «vår beste kunnskap» da han hevdet at jorden er rund og Mor Nille ikke kan fly, går fri. Likeså faller som en bonus for humanetikeren enhver religiøs forestilling, uavhengig av om det er Gud eller det flyvende spaghettimonster man tror på, inn under den deskriptive definisjon.

Det er mennesker som er ekstreme, ideer er det kun sekundært

Problemet med en slik definisjon er forutsetningen om at «vår beste kunnskap» kan objektiveres uten hensyn til hvordan kunnskap fortolkes og benyttes. Enhver som vil søke «enda bedre kunnskap» risikerer da – i alle fall i prinsippet – å få merkelappen ekstremist klebet til seg.

Dette forteller meg at den definisjonsmessige maskevidde er for stor, at begrepet ekstremisme ikke er brukbart for alt Gule benytter det til, samt at Gules definisjoner er forankret feil sted. Det er mennesker som er ekstreme, ideologier og forestillinger er det kun sekundært, fordi mennesker har vært det først. Ekstremisme er et fenomen ved det menneskelige som noen har en større eller mindre disposisjon for, og som ytrer seg i et bestemt samspill av indre og ytre faktorer. Personlig disposisjon, manglende intellektuell kapasitet, sterk opplevelse av ikke å bli hørt, av urettferdighet eller diskriminering i samspill med ytre politiske og/eller sosiale forhold er alt sammen virksomme komponenter i ekstreme forestillingers tilblivelse. Ekstreme ideologiers forføreriske potensial ligger heller ikke i det ideologiske innholdet først og fremst, men i den ytre karismaen, i det totalitæres evne til å respondere på følelser av utilfreds­het og mangel som er der på forhånd. Et kjennetegn ved ekstreme forestillinger er jo at de er utilgjengelige for rasjonalitet. Gules tro på at det går an å etablere en objektiv standard for ekstremt kontra normalt kan minne om psykiatriens kåtskap på diagnoser, som opererer med et lignende premiss: at psykiske anomalier svarer til objektive tilstander uten hensyntagen til pasientens subjektive historikk. Det gjør de noen ganger, men det i seg selv gir ingen forståelse. Det er først når diagnosen forankres hos pasienten at den gjør det.

Det finnes situasjoner der ekstremisme er forståelig og sågar legitimt - som respons på kollektiv dumskap, som hos en Semmelweiss eller dr. Stockmann i Ibsens «En folkefiende». Kun kontekst og forståelse av den subjektive, menneskelige faktor avgjør om det er en fordømmelsesverdig og farlig form for ekstremisme vi har med å gjøre. Gules ekstremismedefinisjon er ikke treffsikker nok til å fange inn det fenomen han vil beskrive. Når den drar så mye under seg at også normalvariasjoner av det menneskelige på godt og vondt blir belastet med en diagnose som i realiteten er sykeliggjørende, er det en indikasjon på at selve begrepet kommer til kort for sitt formål.

Nazismen er et klassisk eksempel å vise til når ekstremisme skal beskrives. Det er lett å enes om at den er ekstrem. Men å fastslå dette forøker egentlig ikke vår kunnskap. Som ideologi er nazismen lett å gjendrive, intellektuelt og vitenskapelig er den substansløs. Det er dens virkningshistorie som krever forståelse, dens historiske og sosialpsykologiske dynamikk, ideologiens samspill med indre menneskelige og ytre politiske og/eller sosiale faktorer. Da kommer vi ikke utenom å spørre hva dette forteller om mennesket. Reell forståelse vinner man først ved å se på de indre og ytre betingelser som «booster» en allerede foreliggende menneskelig tilbøyelighet til det ekstreme.

Min første tanke falt på Evang og Scharffenberg

Min første tanke etter å ha lest Gules bok falt på rasjonalistene og humanistene Karl Evang og Johan Scharffenberg og deres forsvar for rasehygiene. Rasehygienen på 1920- og 30-tallet var et anliggende for arbeiderbevegelsen, og ble forsvart ut fra marxismens vitenskapelige rasjonalisme. Blant de mest uttalte tilhengere var størrelser som helsedirektør Evang, overlege Scharffenberg, Martin Tranmæl og Erling Falk. Med unntak av Tranmæl skrev de også flere til dels agitatoriske bøker om emnet. Det lå intet ekstremt eller fascistoid i deres tilnærming, særlig Evang var nøye med å tilbakevise det. Det var «vår beste kunnskap» slik denne var anerkjent på 1930-tallet, de baserte seg på. Rasehygiene var en del av velferdspolitikken. Gjennom å styrke det gode arvestoffet skulle svake grupper løftes opp av sosial armod.

Evang faller ikke under noen ekstremismedefinisjon. Men om hans politikk hadde vært utmyntet i den ønskede skala, ville han helt tydelig tre frem som en normativ ekstremist. Scharffenberg, ett av Humanetisk Forbunds første medlemmer, oppfyller definitivt det normative ekstremismekriterium. Han brukte «vår beste kunnskap» til å agitere for en inhuman politisk praksis: internerings­leire for dårlige avlsindivider. Scharffenberg forsvarte dette både vitenskapelig og ut fra et humanistisk menneskesyn. Ekstremisme handler dermed ikke først og fremst om hva som bryter med «vår beste kunnskap», men om hvordan den som forvalter kunnskapen fortolker og anvender den.   

Min andre tanke falt på storinkvistor Gui

Min andre tanke falt på storinkvisitor Bernardo Gui, en særdeles intelligent mann og av legning en iskald rasjonalist. Det er heller ingen tvil om at dem han la seg etter, albigenserne, også virkelig var ekstremister etter enhver rimelig definisjon. Guis feil var at han i tillegg til et lyst hode hadde et hjerte som hele Svartisen. Gui utga en håndbok for inkvisitorer, Practica Inquisitionis haereticae pravitatis (Praktisk innføring i undersøkelser av kjetteri). I alt sitt pedanteri er det et fascinerende dokument. Igjen og igjen understreker Gui betydningen av at ingen skal dømmes uten etter bevis. (Det var for øvrig første gang et slikt rettsprinsipp ble fast­slått.) Det mindre hyggelige er hvordan bevisene ble fremskaffet, men den møkkajobben var det uansett ikke Gui som tok. Det var kriteriene som opptok ham, og da oftere hvilke kriterier som IKKE skulle ligge til grunn enn omvendt.

Min intensjon er ikke å besmitte Gule med storinkvisitorens dårlige rykte, men påpeke at der Gui snevrer inn definisjonsgrunnlaget til det minimum han anser nødvendig, går Gule så bredt ut at det er ren bonus å gå fri. På dette punkt kunne Gule med fordel fulgt storinkvisitorens eksempel.

Begrepet «vår beste kunnskap» opptrer hos Gule som en monolittisk størrelse som forutsetter at kunnskap er noe som automatisk utvides og legger på seg. Men kunnskap – trolig mer enn vi aner - går også tapt. Gules begrepsbruk bygger på en positivistisk forståelse som ikke tar hensyn til at kunnskap også handler om subjektive egenskaper hos dem som forvalter den og som ikke springer ut av kunnskapen selv, men som man enten har eller ikke har. Kunnskap forutsetter bl. a. en kreativitet som prinsipielt ikke kan utelukke at man kan bli nødt til å sette seg i en ekstrem posisjon for å nå «enda bedre kunnskap». Videre forutsettes en åpenhet mot tilværelsen som inkluderer egenskaper som tro, håp og ydmykhet – egenskaper som prinsipielt ikke utelukker en gudstro, og som etter sin natur er antiekstreme ved at de stiller seg ydmykt og søkende overfor tilværelsen. Jeg forutsetter da at Gule er intelligent nok til å erkjenne at det er forskjell på en gudstro som reflekterer allmennmenneskelige egenskaper som tro, håp, ydmykhet og den imbesile påstand som av og til høres fra gladateistene om at det ikke er forskjell på forestillinger om Gud og å tro på det flyvende spaghettimonster. Kunnskap, klokskap og visdom er ikke det samme. Visdom og kunnskap henger sammen, men visdommens kilder ligger ikke i kunnskap alene, men i menneskekunnskap, intuisjon, evne til medlidenhet, følsomhet og innsikter vunnet gjennom indirekte erkjennelsesformer som kunst, filosofi og religion. Man kan eie den «beste kunnskap» og være dum som et brød – ja, ekstremist - og man kan være enfoldig og eie den dypeste visdom. «Vår beste kunnskap» gir heller ingen moralsk veiledning og gir ikke i seg selv beskyttelse mot ekstremisme, sågar har den ansporet til det.  

Ved å etablere «vår beste kunnskap» som et monolittisk kriterium utelukker Gule at kunnskap også er en stor, regnbuefarget skala av muligheter, det som med et finere ord kalles hermeneutikk, eller fortolkning. På fortolkningens glidende skala finnes det ikke nødvendigvis et skarpt punkt som skiller fornuft fra ufornuft, normalitet fra ekstremisme. Det er bare i hodene på fundamentalister, de religiøse så vel som de areligiøse, at ting forklarer seg selv. Det vil finnes vanskelig definerbare overganger mellom hva som må oppfattes som normalvariasjoner av det menneskelige og det åpenbart forskrudde. Men selv da – og det har hendt ikke rent få ganger i historien – vil det forekomme at i det som fremstod som ekstremisme, ufornuft og galskap, var det visdommens dunkle lanterne som blinket som et foranskutt lyn. Et definisjonsapparat som ikke inneholder åpninger mot dette, innsnevrer forståelsens muligheter og kan ikke utelukkes fra selv å bli ekstrem.

Min tredje tanke falt på fru Mozart

Min tredje tanke falt på fru Mozart da hun tok sin sære sønn med til legen og lurte på om det var noe i veien med ham. Men legen svarte: «Fru Mozart, det feiler Deres sønn ingen ting. Han er tvert imot et geni!» I dag ville nok legen sagt noe slikt: «Fru Mozart, jeg beklager å måtte meddele Dem at Deres sønn har Aspergers syndrom».

I sin definisjonskåtskap har Gules bok fellestrekk med en psykiatrisk diagnosemanual. En diagnosemanual fungerer omtrent som Ole, Dole, Doffens Hakkespettbok som man kan slå opp i når det er noe man lurer på. Psykiatrien og Gule har til felles at de står i Opplysningstidens kunnskapstradisjon, som handler om å underkaste virkelighetens språkløse rom en vitenskapelig definisjonsmessig standard. Det er det selvsagt intet galt i. Psykiatriens historie viser imidlertid hvor farlig det er når begrepene som kunnskapen produserer, blir til selve virkeligheten og som all forståelse av den normeres ut fra. Begrepene lukker virkeligheten inn i det begrepsmessige fremfor å åpne den. Den psykiatriske pasienten lukkes inn i sin diagnose, med risiko for ikke å bli forstått i det hele tatt, og vil være fanget av den til evig tid. Da er den autoritære vending snublende nær, for da ligger makten hos den som er herre over begrepene. Faren med å underlegge virkeligheten en slik begrepstvang er ikke bare den autoritære mulighet, men den selvmanipulasjon man foretar, at man tror man har forstått det man egentlig ikke har forstått i det hele tatt. Det vitner ikke om den åpenhet som etter min definisjon er ekstremismens virkelige antitese: ydmykhet.

Det er derfor et sunnhetstegn at Gule fikk så hard motbør som han fikk da han publiserte kortversjonen av sin bok på Verdidebatt.no tidligere i år. Dette helt uavhengig av at argumentene han ble imøtegått med ikke holdt vann. Det er som med Alf Prøysens historie om «Geitekillingen som kunne telle til ti». De andre geitene ble rasende da geitekillingen begynte å telle dem. Å bli talt er nemlig for en geit å betrakte som en krenkelse av dens autonomi qua geit. Og det forholder seg ikke annerledes med mennesker enn med geiter.

KAN VI HELT TRO PÅ GULES ÆRLIGE HENSIKTER?

Ekstremisme må altså primært forstås ut fra vår kunnskap om mennesket og de ytre betingelser som gir den grobunn. De ytre betingelsene er det nemlig - i motsetning til de ekstreme forestillingene selv - mulig å bekjempe ad rasjonell vei. Åpenbart finnes det i det moderne samfunn en rekke betingelser for ekstremisme. Vårt samfunns krav til konsensus har et potensial til å akkumulere aggresjon og dermed ekstremisme hos mennesker som føler de aldri blir hørt. Den som ikke blir hørt, må skrike. Ikke alle evner å argumentere etter rasjonalitetens forfinede diskurs. Skytebasen Arnold Juklerød kunne det ikke. Han beveget seg lettere i dynamittens og kruttets verden, men i språkets var han ikke like hjemme. Han fyrte av ord slik han hadde lært å fyre dynamitt. Det som kom ut, lød både ekstremt og forvirret. Sykt, sa psykiaterne. Og Juklerød måtte sprelle i diagnosenes nett.  

Man skal være særdeles forsiktig med ord når de brukes autoritativt til å beskrive mennesker med mindre makt over begrepene enn en selv. Det grenser til autoritært overgrep å klebe belastende ekstremismedefinisjoner til meninger eller ytringer fordi de er bisarre dersom de egentlig ikke er annet enn normalvariasjoner av det menneskelige på godt og ondt. Ekstremisme er som galskap fenomener på regnbuefargede, glidende skalaer. Vi har intet presist instrument til å definere et endegyldig punkt som skiller det ene fra det andre.  

Innebærer dette at jeg underbetoner det innholdsmessige ved ekstreme ideer og psykologiserer ekstremismefenomenet bort i tåka? Nei. Ekstreme forestillinger skal avkles og imøtegås på sine egne påstander, på sin mangel på sammenheng og fornuft, ikke på hva som står i hakkespettboka til Gule. Til det skal vi bruke vår forstand, vår ytringsfrihet og vår følsomhets store palett. Særlig skal vi avkle den ekstremisme som er farlig for samfunnet, som farer med falskspill og har vold, utnyttelse av andre mennesker og tvang i sitt skjød.

Men lavere på skalaen finnes en rekke fenomener som ved nærmere kjennskap mer er å regne for bisarre enn egentlig ekstreme, og som ligger innenfor hva vi må tolerere uten å få Gules merkelapper på seg. Med Gules store hov ned i materien blir enhver som har en religiøs tro, enten denne ytrer seg som blind bokstavtro eller som en søkende, åpen og ydmyk tro, erklært for deskriptive ekstremister. Mener Gule virkelig det? Kan vi tro at humanetikeren har helt ærlige hensikter når han under dekke av en tvilsom objektivitet forsøker å etablere som premiss for fremtidig samfunnsdebatt at alle med en religiøs tro er deskriptive ekstremister? Ekstremismebegrepet er da ikke bare dekonstruert inntil meningsløshet, det kan også med full rett spørres om det da ikke er Gule selv som setter seg i en ekstrem posisjon. For da lukker Gule forståelsesrommet og avskjærer muligheten for samtale før den har funnet sted. Han er en fange av sine egne flotte begreper. Etter min definisjon oppfyller da Gule ett av de viktigste kriterier for ekstremisme: mangel på ydmykhet og åpenhet.

Gå til innlegget

Fritt Ords nihilisme

Publisert over 6 år siden

Prinsipielt - og som et utgangspunkt - ligger det trygt innenfor Fritt Ords statutter å gi prosjektstøtte til en person som Fjordman. Men dermed er ikke alt opp- og avgjort.

Stiftelsen Fritt Ord har som sitt overordnede mål å støtte og hjelpe frem den uredde bruk av det frie ord og de frie ytringer. Da ligger det i sakens natur at noen vil måtte provoseres, for det frie ord er ikke fritt hvis det ikke provoserer. Det så vi ved tildelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen for noen år siden - en tildeling jeg støttet av fullt hjerte. Nina Karin Monsen har med høy personlig innsats og store omkostninger for henne selv nettopp gjort uredd bruk av det frie ord. At så mange ble provosert, og at så mange blir provosert over at Fjordman nå er tildelt prosjektstøtte for å skrive en bok der han skal forsvare seg mot anklagene som er blitt rettet mot ham etter juliterroren i 2011, kan derfor tyde på at Fritt Ord har handlet i harmoni med sine vedtekter og sitt ideelle grunnlag.

At Peder Nøstvold Jensen alias Fjordman, gitt alvoret i de hendelser han ble trukket inn i og anklagene mot ham, har behov for å gi en sammenhengende fremstilling av sin sak, er forståelig. Det ville meget lett kunne oppfattes som en bevisst innskrenking av ytringsfriheten å nekte ham den muligheten. Slik har sannsynligvis Fritt Ords styre også tenkt.

Men dermed er ikke alt opp- og avgjort. Det foreligger helt spesielle omstendigheter i denne saken. Og frihet begrensens nettopp av spesielle omstendigheter, utenforliggende hensyn man i gitte situasjoner ikke kommer utenom. Hvor tungt de skal veie er bare mulig å avgjøre ut fra en helhetsvurdering. Det er ingen grunn til å tvile på at Fritt Ords styre ikke har foretatt en slik vurdering. Og tendensen er klar: Ytringsfriheten trumfer alle andre hensyn, også i en sak som denne.

Men hvor tungt burde disse andre hensyn ha veid? I denne saken kommer man ikke utenom følgende:

1. Fjordman var inspirator for en terrorist, og de pårørende etter 77 døde og enda flere traumatiserte, har krav på hensyntagen. Det er ikke et hensyn som i enhver situasjon har krav på å veie med full tyngde, men det veier uansett tungt. At Fritt Ord støtter en person med udiskutable ideologiske forbindelser til en terrorist, må nødvendigvis føles ekstra provoserende for en gruppe mennesker som ikke er noe naturlig objekt for provokasjon.

2. Er det Fritt Ords rolle å finansiere et privat advokatur for en mann som mener seg urettferdig anklaget ved å ha blitt koplet opp mot Anders Behring Breivik, slik Fjordman har blitt? Det faller etter min mening utenfor Fritt Ords formål med prosjektstøtte. Fritt Ords formål er å støtte den uredde bruk av det frie ord på et selvstendig grunnlag, ikke å ta del i en persons forsvarsprosedyre og polemikk for å renvaske seg selv. 

3. Det ligger utenfor det frie ords formål å støtte ytringer som fremmer vold og rasisme. Det er mer enn nok godtgjort i det Fjordman allerede har publisert, at han står for en voldsideologi. Han har ikke direkte oppfordret til vold, og han bærer ingen direkte skyld for Breiviks udåd. Men han har oppfordret til storskala-deportering av muslimer fra Europa, ikke én gang, ikke indirekte og i bisetninger, men i pamflettlignende erklæringer. Et slikt standpunkt er i seg selv voldsforherligende og ikke støtteverdig ut fra noe ideelt standpunkt.

4. Ytringsfriheten er ikke en frihet uten forankring, den svever ikke i det blå, er ikke et naturgitt reservoar det kan øses ubegrenset av på linje med luft og vann. Ytringsfriheten har en overordnet forankring i humanistiske og demokratiske verdier. Den er antitotalitær. Å støtte en forfatter som står i opposisjon til slike fundamentale verdier, uttrykker en form for verdinihilisme som er i strid med Fritt Ords ideelle grunnlag. 

Gå til innlegget

I juni er det 30 år siden de første tilfeller av aids ble registrert. Som en av verdens største helseoperatører innen helse og omsorg var den katolske kirke blant dem som tidligst tok hiv på alvor. Men er den også medansvarlig for å spre epidemien?

(Foredrag i Katolsk Forum, Drammen, 19. 03. 2013)

 

Etter at de første tilfeller av immunsviktsyndromet AIDS ble registrert i juni 1983, utviklet hivepidemien seg på rekordtid til å bli den i antall døde største enkeltstående helsekatastrofe menneskeheten har stått overfor. Hver dag dør 15 000 mennesker av aids, eller mellom 5 og 6 millioner årlig, mange av dem barn. Bare i Sør-Afrika, med sine drøyt 50 millioner innbyggere, dør hvert år mellom 250 – 300 000. Oppå disse tallene kommer millioner av foreldreløse barn.

Det internasjonale samfunn møtte hivepidemien med alle bremser på
Det tok meget lang tid før verdenssamfunnet responderte på trusselen. Først mot slutten av 1990-tallet kom internasjoinalt samordnede tiltak gjennom dannelsen av UNAIDS og The Global Fund, der tidligere generalsekretær Kofi Annan har mye av æren for initiativene som ble tatt. Det har gitt resultater. For første gang i epidemiens historie ser vi nå en avflating i smittetallene, og flere enn noen gang, men fortsatt bare et lite mindretall, får livreddende behandling. Men i det store og det hele har det vært fornektelse som har preget ulike myndigheters holdning til hiv. I dag gjelder dette i særlig grad i østeuropeiske land, hvor epidemien raser for fullt og hvor myndighetene i alle fall inntil nå har sittet med lukkede øyne og benektet at de har et problem.

Den katolske kirke er en av verdens største helse- og omsorgsentreprenører. I USA, som med 1,2 million smittede er ett av de hardest rammede land i verden og det desidert hardest rammede i vesten, er den katolske kirke uten sammenligning den største helse- og omsorgsoperatør. Globalt har den katolske kirke, katolske institusjoner og organisasjoner fra et tidlig stadium i epidemiens historie ligget i tet både med hensyn til karitativ omsorg og medisinsk pleie. Mer enn 117 000 katolske institusjoner er tungt til stede verden over, med hovedvekt på den tredje verden. Jeg har selv besøkt slike institusjoner i Etiopia og Sør-Afrika, St. Josephs Hospital i Addis Abeba og Hope Center i Cape Town i tillegg til barnehjem for foreldreløse, hivsmittede barn. Også i lille Norge var den katolske kirke tidlig ute. Det er trolig ukjent for de fleste at den første institusjon som spesielt adresserte hiv/aids som et særlig felt for karitative tiltak var Franciskushjelpen. Siden har Kirkens Bymisjon overtatt den ledende rolle i dette arbeidet.

Likevel møtes den katolske kirke av hyppig gjentatte anklager om at den med sin motstand mot kunstige prevensjonsmidler - og i forhold til hiv/aids er det da kondomer vi snakker om - er med på å spre hiv og således er ansvarlig for at millioner har dødd av en av de grusomste sykdommer man i dag kan dø av.

Hvordan henger dette sammen? Er det substans og logikk i slike anklager? Mitt svar er nei. Hivs epidemiologi er beskrevet i utallige internasjonale studier, og i mylderet av data som foreligger, finnes det absolutt ingen ting som tyder på noe årsak og virkningsforhold mellom hivs spredning og Kirkens holdning til kondomer. De som fremsetter slike anklager, har normalt heller ingen kunnskap om hivs epidemiologi, men er agenter på helt andre arenaer.   

Stiller vi derimot spørsmålet slik: Finnes det noen områder hvor den katolske kirkes holdning til kondomer har vanskeliggjort bekjempelsen av hiv og aids, så må svaret bli et betinget ja. Betinget, fordi årsak og virkning da må plasseres riktig og vi må se forskjell på hva som er demagogiske anklager og der hvor det kan reises relevant kritikk.

At UNICEF, dessverre i likhet med mange andre, drøyde meget lenge med å ta tak i hiv/aids-problemet, skyldes for en stor del at man fryktet at det ville provosere en av organisasjonens viktigste og største støttespillere, Vatikanet. En lang rekke slike indirekte faktorer som har sammenheng med at hiv/aids er så sterkt tabuisert som det er, har virket bremsende på arbeidet med å bekjempe epidemien. Jeg kan nevne flere eksempler på det, og da er det ikke først og fremst den katolske kirke som er skyteskive. Skylden må deles av hele det internasjonale samfunn. At Verdens Helseorganisasjon WHO var sent ute med å ta hiv/aids på alvor, skyldtes holdninger i et stort antall av WHOs medlemsland om at hiv/aids ikke var et problem som angikk dem. Kinesiske myndigheter meldte for eksempel at siden det ikke finnes homoseksuelle i Kina, så var hiv/aids heller ikke noe problem. Ja, WHO til og med avskjediget en av sine fremste epidemiologer som midt på 1980-tallet gjorde anskrik fordi han så det ingen andre så eller ville se, nemlig hvor dette kom til å bære. Han fikk hele WHO-systemet mot seg. Personen jeg sikter til er sveitseren Jonathan Mann. Manns budskap var bl.a. dette: Kondomer, kondomer, kondomer! Det gjorde myndighetene i mange land tilbakeholdne med å støtte ham, både katolske og ikke-katolske land. Kondomskepsisen førte til at internasjonale tiltak mot hiv/aids ble forsinket med mange år, og indirekte kan den katolske kirke sies å ha medvirket til det. Men det er et ansvar den må dele med mange, for hovedgrunnen til at arbeidet kom så sent i gang, var ikke bare kondomskepsis, men mer overordnet det tabu som hersker rundt hiv/aids. Kommunistiske land var mer skeptiske enn ikke-kommunistiske, ikke-kristne asiatiske land mer skeptiske enn europeiske.

Da vår egen tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, satt som WHOs generalsekretær, var det ikke hiv/aids hun adresserte som WHOs fremste satsingsområde, til tross for at hiv/aids i hennes tid passerte malaria og tuberkulose som viktigste dødsårsak i Afrika, men tobakks- og sukkerindustrien. Hiv kom til USA i Ronald Reagens presidentperiode, men kun én eneste gang helt mot slutten av sin presidenttid kommenterte han situasjonen offentlig, til tross for at antall døde i USA da for lengst hadde passert 100 000, og da med en famøs uttalelse om at ”This is perhaps something we have to look into”. Reagan har ansvar for at bevilgninger til medisinsk forskning uteble på et kritisk stadium i epidemiens utvikling. Mange slike eksempler kunne nevnes, og effekten var at det internasjonale samfunn møtte hiv/aids-trusselen med alle bremser på.

Epidemier, medisinske månelandinger og sosial frigjøring
Før jeg går nærmere inn på alt dette, vil jeg først si litt om min bakgrunn og hvordan et interessefelt kan utvikles til det som er kveldens tema. Jeg har beskjeftiget meg spesielt med sosialhistorie, dvs. med temaer i randsonen av det historikere vanligvis interesser seg for, så som historien om utsatte og marginaliserte gruppers forhold til storsamfunnet. Jeg har gitt ut noen bøker om dette. En videreføring av disse tema var å fatte interesse for de sosiale institusjoners historie, alt fra sykehushistorie til den mer obskure historien bak spesialinstitusjoner som oppdragelsesanstalter av typen Bastøy og Bjerketun, åndssvakehjemmene, som Emma Hjorth og de psykiatriske asylene. Et fellestrekk ved slike institusjoner var at de var reservert for bestemte grupper som ble tatt ut av samfunnet og isolert fra en normal sosial virkelighet. Dette er et ikke bare et interessant tema rent historisk, men også teologisk og bibelsk. For det dreier seg til syvende og sist om et essensielt nytestamentlig tema, vårt forhold til ”de andre”, ”de spedalske”, de pestbefengte, de urene, eller i nytestamentlig terminologi: samaritanerne. I neste omgang handler det om hvordan vi som representerer et flertall i samfunnet, ser på oss selv, om vår selvforståelse.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette i og for seg svært interessante emnet, men bare nevne at i denne prosessen fattet jeg også interesse for en annen type institusjoner, nemlig tuberkulosesanatoriene, som vi hadde mange av og hvis bygninger fortsatt ligger som mystiske gralsborger plassert høyt oppe i fjellsidene, som Harastølen i Luster i Sogn, Glittre i Hakadal eller Landeskogen i Setesdal. Også disse forteller om en avsondret virkelighet og om grupper av mennesker som ble tatt ut av normalsamfunnet for at vi skulle beskyttes mot dem. Jeg fant at det her skjuler seg mye uskrevet historie. Tuberkulosen er en av de mest seiglivede epidemier historien kjenner, og dens innvirkning på historien har vært meget stor.  

En naturlig videreføring av alle disse temaene var å befatte meg med hvordan epidemier har påvirket oss opp gjennom tidene. Jeg har her bare plass til noen korte poenger: Det finnes ingen enkeltfaktor – overhodet ingen - som så altomfattende har bestemt historiens gang og slått til mot samfunnets fundamenter som nettopp epidemier. Historien hadde sett svært annerledes ut uten Svartedauden, spanskesyken, tuberkulosen, kolera og tyfus, uten de mange andre epidemier som med jevne mellomrom har grassert for deretter å brenne ut, men som la byer, bygder, ja, hele nasjoner i ruiner etter seg. Det er også takket være epidemiske sykdommer som disse at medisinen på ulike stadier i sin utvikling har tatt sine kvantesprang. Slik også med hiv og aids. I hele den moderne medisins historie finnes det ikke noe enkeltområde det er blitt investert mer ressurser i enn hiv/aids, og som primærgevinst kan vi i dag ikke bare effektivt behandle hiv, men som sekundærgevinst har man gjort gjennombrudd også i forhold til en hel rad andre livstruende sykdommer, ikke minst kreft.

I mange afrikanske land har hiv/aids satt den økonomiske og sosiale utvikling tilbake med mange tiår, men i mindre skala ser man noe av det samme i en del østeuropeiske land som i dag er ekstremt hardt rammet, som de baltiske land, det katolske Litauen unntatt, Russland og Ukraina. Hiv/aids har i disse landene fått et omfang som fører til at sosial utvikling i samfunnet som helhet bremser opp.

Vi har vanskelig å forstå dette i vårt land, som tross røde smittetall de siste ti år likevel er beskjedent berørt ikke bare av hiv/aids, men som i etterkrigsårene maktet det kunststykke å gå fra å være Europas mest tuberkuloserammede land til rundt 1960 å være det minst rammede av alle. I mellomtiden kom nemlig antibiotikaen. Men la meg avlive en myte: Det var ikke antibiotika først og fremst som tok knekken på tuberkulosen i Norge, det var ikke derfor vi lyktes bedre enn de fleste. Til en viss grad tvert imot, for i Norge kom vi mye senere i gang enn mange andre med antibiotikabehandling. Nei, grunnen til at vi lyktes var et folkehelseprogram som tok sikte på å eliminere de faktorene som er tuberkulosens fremste drivkraft, nemlig fattigdom, trangboddhet og manglende hygiene. Mitt poeng: Medisinske tiltak og antibiotikaens vidundereffekt stanset ikke tuberkulosen alene, og medisinske tiltak stopper i dag heller ikke hiv/aids. Det viser seg til og med å kunne være tvert imot. (Jeg skal komme tilbake til dette). Det som stopper epidemienes ødeleggende virkning på et samfunn er sosial og humanitær utvikling, som igjen betyr politisk utvikling, for et samfunn kan ikke utvikles sosialt og humanitært uten at det står en politikk bak som driver utviklingen målrettet.  

Epidemiske sykdommer handler verken i nåtid eller i historien bare om hvordan de påvirker samfunnet materielt, sosialt og økonomisk. Like viktig – og i et lengre perspektiv mye viktigere – er hvordan epidemier påvirker oss mentalt og kulturelt. Epidemiske sykdommer har alltid vært sterkt tabuiserte. Å være smittet av et sykdomsfremkallende virus røper noe om en som man vanskelig kan skjule. Det forteller at man har vært i berøring med noe man ikke skulle vært i berøring med. Den som er blitt smittet har fått sin individuelle autonomi invadert av noe utenfra som innskrenker ens herredømme. Man er blitt uren og nedverdiget.

Tilsvarende har nedkjempelsen av epidemiske sykdommer blitt sett på som noen av de største sprang mot sosial frigjøring i historien. Disse medisinske kvantesprang er i tid nært forbundet med det sosiale frigjøringsprosjekt som har preget utviklingen av de moderne europeiske velferdsstater, for uten kontroll over epidemiske folkesykdommer, var sosialt fremskritt umulig. Da vaksinene mot polio og kopper kom, ble de beskrevet som månelandinger. Med det ville man uttrykke at man hadde overskredet en avgjørende grense, for dermed var de siste av de store epidemiske folkesykdommer som holdt hele nasjoner og folkegrupper tilbake i sosial utvikling, utryddet. I tid skjedde dette omtrent samtidig med introduksjonen av effektive prevensjonsmidler. Og herfra kom fra 1960-tallet av den seksuelle revolusjon som en triumf over den vanskelige seksualiteten som nå endelig var satt fri.  Mennesket hadde erobret en frihet fra naturens lenke rundt oss. Å fri oss fra naturens lenke om oss, ja, det kan sies til alle tider å ha vært menneskets store prosjekt. Men naturen var alltid sterkere enn oss, ved hvert store skritt vi tok, slo naturen tilbake. Men ved nedkjempelsen av polio og kopper hadde vi overskredet ett av de store hindrene, vi hadde vunnet en av historiens største seire over naturen. Medisinsk var det utvilsomt å regne som månelandinger. Med moderne prevensjonsmidler overskred vi nok et hinder, og det moderne menneske kunne begynne på sitt grenseløse prosjekt: individets selvrealisering.

Da – midt oppi alt dette - kom hiv/aids. USA ble satt i brann, Afrika ble satt i brann, med noen få unntak ble verden i løpet av få år satt i brann, og det brenner fortsatt. Det brenner i Estland som på 2000-tallet hadde verdens høyeste smitterate målt i antall smittede pr million innbyggere, det brenner i Ukraina, der det antas at bare i byen Odessa er mer enn 10 prosent av den voksne befolkning hivsmittet, det brenner i Russland med 1, 2 million smittede og hvor en ukontrollert smitteutvikling fortsatt pågår, likeså i de sentralasiatiske landene som ligger langs hovedrutene for internasjonal narkotikatrafikk. I Asia sitter Kina på en bombe som kan gå av når som helst i takt med landets utvikling i stadig mer moderne retning.

 

Hiv/aids er modernitetens og den globaliserte verdens epidemi
Her gav jeg et stikkord: moderne. For la meg igjen avlive en myte: Hiv/aids er i motsetning til de fleste andre epidemier i historien ikke en fattigdomssykdom først og fremst. Tvert imot er det en typisk middelklassesykdom og som i videste forstand forutsetter modernitet for å kunne spres. Hiv kan gjøre mennesker fattige, det er så, og når fattige rammes av hiv, rammes de selvsagt mye hardere enn andre. Men poenget er dette: I motsetning til de fleste andre epidemiske sykdommer er fattigdom hivs epidemiologiske drivaksel. En av de viktigste årsaker til at Sør-Afrika er så mye hardere rammet enn andre afrikanske land, er at det er Afrikas mest moderne og høyest utviklede land kombinert med at det også har sin rikelige andel i alle Afrikas øvrige problemer. Men det som har gitt epidemien et særlig momentum i Sør-Afrika, er at det er et moderne samfunn. Hiv er i motsetning til andre epidemiske sykdommer ikke veldig smittsom. Viruset spres ikke gjennom luft eller ved tilfeldig kontakt, det må være kontakt med infisert blod, sæd eller slimhinner for at smitte skal kunne skje. For at smitten skal kunne spres over store områder, forutsetter hiv en infrastruktur som muliggjør mobilitet. Et talende eksempel på dette er at en av de yrkesgrupper som i epidemiens første fase var verst rammet, var ansatte i internasjonal luftfart.

Hiv trenger mobilitet og en infrastruktur som muliggjør mobilitet og som bare finnes i land med et visst utviklingsnivå, så som transportårer man kan bevege seg langs over store avstander, og som en følge av det et sosialt og teknologisk nivå som gjør at grupper i samfunnet er i stand til å reise, samt en samfunnsorganisering basert på høy grad av transport av varer og tjenester. Gjennom hele Sør-Afrika går brede og avanserte motorveinett som binder hele den sørlige del av Afrika sammen og med stor varetransport. Men mobiliteten innad i Sør-Afrika er stor også av andre grunner. Folk flytter mellom storbyene slik moderne mennesker gjør. Og i tillegg kommer Sør-Afrikas rolle som flyktningmottak for andre afrikanske land. Det er beregnet at så mange som 5 - 6 millioner, eller en tidel og vel så det av landets offisielle befolkningstall, er uregistrerte flyktninger. Sør-Afrika er hele Afrikas smeltedigel og er blitt et globalt veikryss. Smittekretsløpet blir av grunner som dette meget stort.  

I en by som Cape Town, en av verdens mest multikulturelle metropoler og hvor jeg selv har vært i felten og sett, er ca 48 % av befolkningen smittet. Ja, jeg sa 48 prosent! Snittet for landet for øvrig er 23 prosent. Botswana, som på mange områder er et enda mer utviklet samfunn enn Sør-Afrika, ligger på 24-25 % av den totale populasjon, i nabolandet Malawi, som også er relativt høyt utviklet i forhold til afrikansk gjennomsnitt, ligger anslagene på 34 prosent. I Namibia er ikke situasjonen mye bedre.  

 

”The denialists” – hivepidemiens dissidenter og det afrikanske kompleks
Nå finnes det enda en grunn utover de jeg har nevnt til hiv-katastrofen i Sør-Afrika, nemlig at myndighetene har møtt hivtrusselen med en fullstendig feilaktig forståelse av hva hiv/aids er og dermed satt seg helt ute av stand til å møte problemet med tiltak som virker, en situasjon som heldigvis er under endring nå. I stedet lyttet sørafrikanske helsemyndigheter til to dissidenter innen hiv/aids-forskningen, som hevder at hiv er et harmløst virus som ikke fører til aids. Hiv og aids har ingen ting med hverandre å gjøre. De fremste av disse dissidentene er mikrobiologene Peter Duesberg ved Berkelyuniversitetet og nobelprisvinneren Cary B Mullis.   

Det internasjonale hiv/aids-feltet har vært en stor arena for sjarlataner, konspirasjonsteoretikere og demagoger. Knapt på noe stort og viktig felt i vår tid har fornuft og rasjonalitet hatt så trange kår mot all spekulativiteten som er i sving, særlig fordi mange av disse alternativteoriene har et skinn av seriøsitet som gjør dem vanskelige å gjennomskue med mindre man selv er høyt faglig spesialisert.

Det finnes tre hovedgrupper av dissidenter, eller såkalte ”denialists”. Den første gruppen er representert ved Duesberg, Mullis og en gruppe australske forskere kalt Perth-gruppen, som hevder at hiv er et harmløst virus som ikke fører til aids. Deres svar er i stedet at aids skyldes to uavhengige faktorer i henholdsvis den fattige og rike del av verden: I vesten bruk av rekreasjonelle drugs, såkalte partydop, som er vanlig innen partykulturer og i homoseksuelle subkulturer, og av hivmedisinene selv - samt i Afrika fattigdom. Pga av fattigdom og samspill av mangehånde andre sykdommer som man i Afrika er særlig utsatt for, brytes immunforsvaret gradvis ned og man utvikler et immunsviktssyndrom med de typiske symptomer som kjennetegner aids. Aids er altså ikke en smittsom sykdom i det hele tatt, men en fattigdomssykdom i Afrika og en sykdom frembrakt av moralsk og kulturell dekadanse i Vesten.

Den andre gruppen av ”denialists” hevder at hiv overhodet ikke finnes, og at aids er skapt av de kostbare aidsmedisinene selv i den hensikt å skape et gigantisk og selvreproduserende marked for den internasjonale legemiddelindustri. Den tredje og mest konspirative gruppen hevder at hiv er et laboratorieskapt virus plantet av CIA for å utrydde svarte og homoseksuelle.

Alle disse tre hovedgrupper av dissidentteorier har forbausende mange tilhengere. Men de er grunnleggende feil alle sammen, og det har gitt katastrofale resultater.    

Hvordan kunne opplyste og rasjonelle mennesker som de tidligere presidentene Mbeki og Nelson Mandela begi seg inn på et slikt feilspor når antallet som døde av aids begynte å krype opp i millioner? Her finnes det bare kompliserte svar. Men la meg forsøke å uttrykke det kort: Hiv/aids blir sett på som en del av den hvite, rike verdens forbannelse over Afrika. Hiv/aids inngår i et stort mentalt kompleks som ikke bare handler om hiv og aids, men som har med hele historien å gjøre. Det handler om Sør-Afrikas gjenfødsel som et afrikansk land. Hvor mange gode grunner det enn finnes til at et slikt kompleks eksisterer, så er det desto vanskeligere å frigjøre seg fra det når det er nødvendig. Det ligger en innbitt motstand mot å adaptere vestlige løsninger på noe man ser på som spesifikke afrikanske problemer. Idet hiv/aids så defineres som et produkt av Afrikas fattigdom, og man til og med kan fremvise en nobelprisvinner som validerer en slik forståelse, tematiserer dette straks noe større og mer altomfattende: Afrikas selvforståelse i forhold til resten av verden, den globale urettferdigheten i verden. Den som følger litt med i sørafrikansk politikk, kan ikke unngå å få dette med seg. Det er nærmest som et mantra: Afrikas problemer skal løses på afrikansk vis. Amerikanere og europeere må ikke komme her. Det er slutt på den tiden.   

Hvor stor tyngde slike holdninger har, demonstreres ved en famøs uttalelse av fredsprisvinner Wangari Maathai, som selv er biolog. Hun gjorde seg til talskvinne for den mest konspirative dissidentteorien - at hiv er et menneskeskapt virus som med overlegg er blitt plantet i Afrika som et undertrykkelsesvåpen. Hun modererte riktignok utsagnet da hun fikk en stormflo av protester mot seg, men essensen i det består, og det forteller om holdninger som er forbausende utbredte, ikke bare i Afrika, men også i Vesten.  

På verdensomseiling med et virus
Historien er full av ødeleggende epidemier. Felles for de fleste av dem er at de etter en viss tid brenner ut. Det finnes mange unntak fra denne regelen, og da særlig to: tuberkulose og hiv. Disse brenner ikke ut, de vedblir og hvis de ikke aktivt nedkjempes, så spres de i akkumulerende tempo og får katastrofeaktige dimensjoner.  

Epidemiologien er den mest avanserte detektivvitenskap som finnes, og den eneste form for tidsmaskin som finnes. Et virus kan nemlig forfølges bakover i tid, det kan jages bakover. Fra de første aidstilfeller ble påvist i San Franciscos gaymiljøer i 1983 har viruset blitt fulgt nærmest ledd for ledd bakover, og sporet stanser i Afrika, nærmere bestemt i Kongo. Det antas i dag som rimelig sikkert at hiv har oppstått ved at sjimpanseviruset SIV har flyttet over på mennesker, hvor det har mutert og blitt til HIV. Allerede på 1970-tallet ble det rapportert om merkelige sykdomstilfeller i bestemte regioner i Kongo som forskerne ikke hadde noen svar på, men som det heller ikke ble investert noen ressurser i å utforske, fordi man tok for gitt av de skyldtes en kombinasjon av mange elendighetsfaktorer typisk for fattige afrikanske land. Man så heller ikke tegn til noen epidemisk trussel. Årsaken til det vet vi i dag. De afrikanske regionene hvor hiv først oppstod, hadde ikke infrastrukturen som kunne gi hiv mobilitet. Smittekretsløpet var følgelig snevert. Men så ved et visst tidspunkt utvides smittekretsløpet. Det skjedde gjennom hvor mobile militære enheter ble satt i bevegelse, og hvor smittede soldater og flyktningstrømmer i deres spor brakte viruset med seg ut i større områder. Fortsatt var imidlertid smittekretsløpet relativt begrenset. Først idet viruset nådde det moderne USA og deretter Vest-Europa, fikk epidemien en fart det aldri hadde hatt i Afrika før det med tid og stunder vendte tilbake dit, og da med en helt ny og ødeleggende slagkraft.

På rekordtid ble hiv en global epidemi. Kun i Øst-Europa og i den muslimske verden var man inntil videre spart. Men så falt Berlinmuren og Øst-Europa gikk inn i nymodernitetens tidsalder. Folk flyttet over grenser, narkotikamisbruket eksploderte og ved midten av 1990-tallet stod også Øst-Europa i brann. At lille Estland er blitt spesielt hardt rammet skyldes en kombinasjon av en rekke uheldige faktorer. Noen av Stalintidens største fengsler var plassert her, noen av dem gigantiske med plass til så mange som 10 000 fanger. Og slår hiv først inn i slike lukkede kretsløp og viruset deretter kommer i sirkulasjon i større populasjoner, ja, da brenner det. Dernest skjer smittespredningen i disse landene hovedsakelig gjennom sprøytemisbruk, som sprer viruset innen de fra før sosialt svakeste gruppene, og i de baltiske land gjelder det de store russiske minoritetene. I Estland er hiv nesten utelukkende i sirkulasjon innen den russiske del av befolkningen, som utgjør nærmere 40 prosent av landets totale populasjon. Det samme er tilfelle i Latvia.

Nord-Afrika og Midtøsten er imidlertid beskjedent berørt av hiv. Unntaket er Israel, igjen et eksempel på at det er det moderne, utviklede samfunn som gir hivepidemien momentum. De sentralasiatiske muslimske landene har imidlertid i de senere år blitt stadig hardere rammet. Det er igjen en sideeffekt av Berlinmurens fall. For med kommunismens kollaps i Øst-Europa ble de tidligere kommunistlandene en korridor for narkotikatransporten fra Sentral-Asia. Både i Øst-Europa og i Sentral-Asia er hivs smittevei hovedsakelig sprøyteinjisert narkotika, skjønt vi må anta at seksuell smitte både her og andre steder er underraportert.

Vi ser noe av det samme i det katolske Mexico. På det latinamerikanske kontinent var Mexico lenge merkverdig lite berørt av hiv. Men i de senere år har Mexico blitt hovedlandet for latinamerikanske narkotikakarteller, og i samme takt som narkoindustrien har vokst, har også hiv økt.

Stanser kondomer hiv?
Hva er det som stanser hiv? Hva har vist seg vellykket og hva har ikke vært vellykket? Beskytter kondomer mot hiv? Ja, i et potensielt smitteøyeblikk gjør det dét. Da vil kondomet være selve forskjellen på om man blir smittet eller ikke. Men problemet er mye mer omfattende enn som så. Dagens situasjon i Norge kan tjene som eksempel. Fra å være et av de minst berørte land i Europa, bare forbigått av Island, har vi siden 2004 hatt den nest høyeste smitterate, dvs antall smittede pr million innbyggere, i Vest-Europa, bare forbigått av Storbritannia. Norge, som verken mangler kondomer og ei heller er særlig katolsk, har de siste ti årene hatt røde tall i sitt hivregnskap. Hvorfor? Det foreligger ikke data som kan gi noe sikkert svar. Et mulig svar er at siden hiv i dag kan behandles effektivt så sant tilgangen til medisiner er til stede, så tar folk det mindre nøye med sikkerheten. Vi vet nemlig at Norge er det land i Europa som har lavest kondombruk blant ungdom. Men det er ikke blant disse at økningen i hivsmitte skjer, så dette kan ikke være hele forklaringen. Jeg har fulgt litt med i debatter om dette samt lest en del artikler som drøfter de psykososiale aspektene ved hivsmitte. Her er det helt andre momenter som trekkes frem. Etter å ha blitt hamret full av kondompropaganda, har mange på et visst tidspunkt gått trøtt. Gjennom år har seksualiteten vært bundet opp av smittefrykt, og et seksualliv med frykt som premiss, kan naturlig nok ikke fungere særlig godt. Idet farenivået forbundet med hiv så tilsynelatende blir lavere fordi effektive medisiner kommer på markedet, oppleves kondomet mer og mer som et hinder for et godt seksualliv, som noe uerotisk, teknisk og grunnleggende fremmed i forhold til det som er seksualitetens kjerne, nemlig intimitet og hengivelse. I seksualiteten søker mennesket å frigjøre hele sitt følelsesmessige potensial, mens kondomet står som en evig påminnelse om det motsatte: om en grunnleggende ufrihet, om frykten som seksualitetens premiss. Kondomet oppleves kort sagt aseksuelt.

Hvordan ser så dette bildet ut i Afrika? Afrika mangler ikke kondomer. Afrika bugner av kondomer. Men blir de brukt? Svaret er mye oftere nei enn ja. Jeg leste nettopp at i Uganda, som er det eneste afrikanske land som på et tidlig tidspunkt klarte å møte hivepidemien med effektive helsepolitiske tiltak, står det lagre med millioner av ubrukte kondomer som datomerkingen er gått ut på. I Etiopia har jeg selv vært vitne til vestlig helsepersonell som underviser afrikanske ungdommer i kondombruk. De er nysgjerrige og vil gjerne lære, de synes det er spennende. Men vil de bruke kondomene? Svært ofte ikke. Skyldes dette at de er fromme katolikker? Ingen som jobber med hiv/aids ute i afrikansk felt har påstått at det er grunnen. Alle som kjenner noe til hiv/aids i Afrika vil tvert imot peke på andre årsaksforhold, enten at kondomene på grunn av dårlig distribusjon ikke finnes der de behøves – eller – og det er den viktigste grunn – at kondomet støter an mot den afrikanske mannens selvforståelse. Det gjør ham mindre og ringere som mann. Skal den afrikanske mannen begynne med kondomer, så er det hans rolleforståelse som mann som må utfordres. Dette gjelder ikke bare i Afrika. I en stor del av verden utenfor det moderne Nord-Europa er mannsidealet langt mer machopreget enn det vi i vårt likestillingssamfunn oppfatter som det korrekte. En machomann ser på kondomet med forakt, det utfordrer hans manndoms stolthet.

Et stort antall studier tyder på at kondomkampanjer gir en kortvarig, men aldri varig eller adferdsendrende effekt. På et visst tidspunkt blir kondomet en barriere som må brytes og smittetallene begynner igjen å stige.

Så hva er det som stanser hiv?

1. Tidlig smitteoppsporing og tidlig medisinering.
En hivsmittets smittbarhet er høyest like etter infeksjon og under utviklingen av aids. Smittbarheten er proporsjonal med virusmengde i blodet. Tidlig medisinering fører til at virusmengden i blodet går ned mot null og man er i praksis ikke lenger smittebærende selv om viruset fortsatt er i blodet, men i ikkedetekterbare kvanta.

Tidlig oppsporing og tidlig medisinering forutsetter imidlertid et visst utviklingsnivå, medisinsk infrastruktur, utdannet helsepersonell og kostbar laboratorieteknologi må være på plass samt ikke minst medisinene, som er meget kostbare. Dette forutsetter igjen et visst nivå av økonomisk og sosial utvikling, og ikke minst politisk vilje til å adressere problemet. Dette igjen forutsetter en avtabuisering av hiv/aids.

Her ligger hovedutfordringen. Bekjempelsen av hiv/aids hører intimt sammen med det globale spørsmål om forholdet mellom den fattige og rike verden.

2. Adferdsendring.
Hiv stanser ved at de som er risikoutsatt for å bli smittet og for å smitte endrer sin adferd. Å endre menneskers adferd er ikke lett. Men det er mulig, ikke bare gjennom å bevisstgjøre den enkelte, men ved kollektiv, samfunnsmessig bevisstgjøring av holdninger til for eksempel prostitusjon og narkotikamisbruk. Stilltiende aksept for prostitusjon, sexturisme og narkotikakriminalitet medfører også høyere smittespredning.

Anklager uten substans
Nå er vi ved kjernen av det som er kveldens tema, nemlig Kirkens rolle i forhold til hiv og aids. Moderne seksualfrigjorte menneskers opplevelse av kondomtrøtthet og kondomet som noe antiseksuelt og anti-intimt, peker jo nettopp på det som Kirken har en mye mer systematisk erkjennelse av. Anklagene mot den katolske kirke har vært mange og sterke, her i Norge fra bl.a. biskop emeritus Gunnar Stålsett, om at den katolske kirke ved sin motstand mot kondomer bidrar til å spre hiv og aids.

Hvis dette er riktig, burde det være enkelt å finne svar som bekrefter det. Det må kunne avleses rent statistisk. Om påstanden er rett, vil katolske land ha en mye større spredning av hiv enn ikke-katolske. Det finnes et enormt statistisk materiale rundt alt som har med hiv og aids å gjøre med detaljerte land- og regionoversikter, så hvis påstanden stemmer, bør det være noen statistiske spor som underbygger den. Men det finnes overhodet ingen ting som antyder noen som helst korrelasjon mellom religion, religiøse holdninger og smittespredning! Med ett unntak: At hiv er så lite utbredt i de muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten kan neppe ses helt uavhengig av Islams ekstremt sterke disiplinering av seksualiteten.    

Hvordan ser smittebildet så ut for den katolske verden? Det finnes ganske enkelt ikke noe entydig svar. Polen er for eksempel ett av de minst smitteberørte land i Europa. Men Tsjekkia, som er mye mer sekularisert enn Polen, er enda mindre berørt. Katolske Litauen er relativt beskjedent berørt, protestantiske Latvia og Estland er svært hardt rammet. I Afrika er det mer katolske Vest-Afrika med unntak for Nigeria mye mindre berørt enn resten av Afrika sør for Sahara. Det sørlige Afrika er overveiende protestantisk.   

I Latin-Amerika, som er gjennomgående katolsk, er det store variasjoner mellom landene. Brasil har vært hardt rammet, men har som første land utenfor den rike verden fått kontroll med epidemien. I Mellom-Amerika er de lokale variasjonene likeså svært store, men typisk nok er det i de land som har vært mest krigsutsatt at hivtallene er skyhøye, så som Nicaragua, El Salvador og Honduras. I Asia burde katolske Filippinene vært hardt rammet om anklagene mot Kirken stemmer, men landet har i alle fall inntil nylig vært relativt beskjedent berørt, men det samme er også tilfelle i Japan og Kina. Vietnam, Kambodsja, Burma og Thailand, derimot, er hardt rammet, likeså India, som er verdens nest hardest rammede land også i relative tall, og hvor epidemiologien ligner mye på Sør-Afrika.

I Europa er bildet like sammensatt. Portugal har lenge vært det hardest rammede landet. Men det protestantiske Sveits ligger av mange paradoksale grunner også svært høyt på statistikken. Årsaken til Portugals problemer ligger ikke i at landet er katolsk. Årsaken er Lisboas rolle som transithavn for transatlantisk narkotikasmugling og et narkotikaproblem ute av kontroll.  

Det finnes et stort antall studier som beskriver hivs epidemiologi i ulike land og som drøfter hvorfor noen land blir hardere rammet enn andre. Med unntak av for visse muslimske land er religion aldri en del av dette bildet.

Vi kan ikke gå mer i detalj på dette, men la meg konkludere med et sitat fra en artikkel i ”British Medical Journal” fra 2008, som summerer opp forskningen som er gjort på dette feltet ganske bra:

 "In numerous large studies, concerted efforts to promote use of condoms has consistently failed to control rates of sexually transmitted infection -- even in countries with advanced sex education programs such as Canada, Sweden, Norway and Switzerland. (…) Epidemiological research repeatedly shows that condom familiarity and risk awareness do not result in sustained safer sex choices in real life."

Men i tillegg mangler anklagene mot Kirkenh i dette tilfelle enhver logisk substans. For at noe skal være logisk må det være sammenheng mellom hypotese og påstand. For at påstanden skal holde, må vi se for oss følgende scenario: En mann kommer til skrifte og bekjenner at han har vært utro mot sin kone, men fordi han er en from katolikk unnlot han å bruke kondom. Det henger ikke sammen. En mann som er utro med sin kone eller enhver annen med et utsvevende seksualliv er ingen from katolikk, og han blir ikke en millimeter frommere ved å unnlate å benytte kondom. Tvert imot.

Kontekst for ”Humanae vitae” – det sjette bud: Du skal ikke bryte ekteskapet
Da er vi fremme ved en oppsummering – nemlig hvordan vi skal forstå Kirkens holdninger til kunstige prevensjonsmidler, in casu kondomer. Jeg har hittil vært opptatt av det moderne samfunns mobilitet som en grunnforutsetning for å forstå hvordan hiv/aids har blitt den globale epidemi det er blitt. Men i dette bildet hører også en annen type mobilitet, nemlig den seksuelle eller moralske mobilitet som preger det moderne samfunn. Ut fra katolsk forståelse er seksualiteten ikke mobil, den er stasjonær. Den hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Det er det sjette bud - du skal ikke drive hor - som er kontekst for Humanae vitae, den pavelige encyklika som fordømmer bruk av kunstige prevensjonsmidler og som kom i 1968. Seksualiteten handler i kristen tenkning aldri bare om en selv. Den handler heller ikke bare om meg og min ektefelle. Det katolske ekteskap handler om tre parter, mann og kvinne og Gud. Det katolske ekteskap er en avbildning på jorden av Guds relasjon til mennesket, seksualitetens hengivelse er en gjenspeiling av menneskets lengsel etter å forenes med Gud. Seksualiteten er ikke bare kjødelig, den er guddommelig. Kunstige prevensjonsmidler blir således noe som kommer mellom mennesket og Gud, og som autonomiserer seksualiteten og løsriver den fra sitt guddommelige opphav.

Det er altså innenfor et kristent ekteskap at prevensjonsmidler fordømmes. Men den katolske kirke kan ikke si at det er tillatt utenfor ekteskapet, for den anerkjenner ikke som et utgangspunkt at seksualiteten har noen plass utenfor ekteskapet.

Kontekst for hiv/aids – det femte bud: Du skal ikke drepe
Pave Benedict uttalte ved sitt besøk i Afrika for få år siden at kondomer ikke er noen løsning på hiv/aids-problemet, men tvert imot en del av selve problemet. Uttalelsen skapte ramaskrik over hele verden. Men om man er villig til å følge pave Benedicts rekke av premisser tilbake til første premiss, så har den nylig abdiserte pave etter min mening rett. Hiv/aids er resultat av at også seksualiteten i det moderne samfunn er blitt mobil, og det var kunstige prevensjonsmidler som gjorde denne mobilisering av seksualiteten mulig.

Veldig få er imidlertid opptatt av å følge en slik tankerekke helt tilbake til sitt utgangspremiss. Folk flest er lite interessert i teologi, og i den grad de er det, så vil de spørre etter teologiens relevans til det virkelige liv. Hvis det virkelige liv handler om at mitt hus står i brann, er ikke det første jeg spør om hvilke feil jeg gjorde som førte til at det begynte å brenne, men hva jeg kan gjøre akkurat nå for å slukke brannen.

Om pave Benedict hadde rett på et overordnet plan, synes jeg svaret hans likevel var nokså umusikalsk overfor den akutte utfordringen han stod overfor da han besøkte Afrika. Det er jo ikke slik at den katolske kirke forholder seg iskaldt og uberørt overfor det faktum at folk dør i milliontall på grunn av aids. Og det sier seg selv at hva man uttaler på et overordnet prinsipielt plan ofte vil måtte komme i konflikt med utfordringene man står overfor i den virkelige verden. Ideal og virkelighet passer sjelden sømløst til hverandre.

Det Kirken ikke har kommunisert tydelig nok, er at hiv/aids-problematikken ikke bare har det sjette bud som sin kontekst. Det finnes en annen kontekst som i dagens situasjon er minst like relevant, nemlig det femte bud, som lyder slik: Du skal ikke drepe. Hvis vi etablerer dette som kontekst, hvordan kommer svarene ut da?

La meg tydeliggjøre problemstillingen ved et eksempel fra virkeligheten. Det gjorde inntrykk på meg da jeg for noen år siden så et dokumentarprogram om hiv/aids i Afrika, der noen ordenssøstre ved et katolsk sykehus i Kamerun ble intervjuet om nettopp kveldens tema. En av søstrene formulerte seg slik: ”Det er da ingen som deler ut så mange kondomer som vi!”

Jeg hoppet først litt i stolen. Men disse søstrene sa ikke dette med noen opprørsk mine, de sa det på en helt liketil måte – som om de sa: ”Selvfølgelig gjør vi det!”

Var disse søstrene ulydige mot Kirken? Nei, ikke hvis vi forstår konteksten. Det disse søstrene gjorde var å kontekstualisere etikken – de handlet med utgangspunkt i det femte bud, ikke det sjette. Det overordnede i den situasjon de arbeidet i var å beskytte den uskyldige part ved å ansvarliggjøre den skyldige part. Har mannen i et ekteskap vært utro og pådratt seg smitte – og svært mange afrikanske menn er dessverre utro og pådrar seg smitte - begår han en enda større synd når han i neste omgang bringer denne smitten hjem til sin kone og i neste instans til de barn hans kone kanskje skal føde. På et ideelt plan vil Kirken si at denne mannen ikke lenger kan ha seksuelt samkvem med sin kone. Etter norsk strafferett vil det til og med være straffbart for denne mannen å ha sex med sin kone etter å ha blitt smittet, selv med kondom. Dette sier norsk straffelovs § 155. Men vel vitende om at denne mannen neppe vil la være å ha sex med sin kone og kanskje heller ikke med andre, ja, så var det søstrenes plikt å ta høyde for en slik situasjon og beskytte den utsatte part, i dette tilfelle kvinnen. Søstrene i Kamerun handlet derfor etisk riktig.

Tre nivåer for tenkning og handling
Ikke-katolikker forstår som regel ikke de mange ulike nivåer som katolsk teologi, etikk og sosiallære beveger seg på, og det finnes mange katolikker som heller ikke forstår det. Her har Kirken et stort kommunikasjonsproblem. Det ene nivået er det doktrinære nivå, hvor Kirken argumenterer prinsipielt og ut fra ideelle premisser. Humane vitae står på dette nivået – nødvendigvis, siden det er en pavelig encyklika. Men det finnes også det vi kan kalle det kasuistiske nivå, det vil si hvordan en ideell virkelighet skal tilpasses en gitt virkelighet. Et eksempel på dette er at det er tillatt å drepe i krig. Det gjør ikke det femte bud om at du ikke skal drepe mindre gyldig, det avkorter ikke det femte bud med en millimeter. Det er en situasjonsavhengig dispensasjon fremtvunget av det uomgjengelige. Det samme med huset som brenner. Jeg bør absolutt spørre meg selv hvilke feil jeg gjorde som førte til brannen, men det hjelper meg ikke i å slukke brannen mens huset brenner. De spørsmålene får jeg la synke inn etterpå og så lære av mine feil. Mitt poeng: Vi må vite hvilken kontekst vi står i. Hva er rammen om våre handlinger? I dette tilfelle det sjette eller det femte bud. Endelig finnes det vi kan kalle det sjelesørgriske nivå, dvs. det nivå hvor den enkelte står i skriftestolen med sin samvittighet på prøve overfor Gud.

Det finnes ingen glatte overganger mellom disse nivåene. De passer ikke inn i hverandre som tennene i et tannhjul. Virkeligheten er ikke slik. Overgangene er glidende, og det finnes grenseområder mellom dem hvor vi ikke helt vet hvor vi står. Det finnes, som i livet selv, alltid noen områder hvor vi ikke har fast grunn under føttene, men hvor vi er overlatt til det som i katolsk teologi omtales som ”den av troen opplyste fornuft”. Dersom vår tro gjør oss handlingslammet overfor virkelighetens utfordringer, fordi et religiøst påbud avholder oss fra å handle, da står vi på feil sted. Om min nabos hus brenner på en søndag og jeg ikke gjør noe for å hjelpe ham med å slukke brannen fordi tredje bud sier at jeg skal holde hviledagen hellig, ja, så står jeg på feil sted og jeg har skjønt fint lite. Tro skal ikke lamme, men tvert imot som hos søstrene i Kamerun inspirere til og utløse handling.

Da er sirkelen sluttet, vi er tilbake hvor vi begynte. Den katolske kirke og katolske organisasjoner og institusjoner var blant de aller første som tok hiv/aids på alvor som et karitativt, et helsemessig og sosialt problem, og den katolske kirke har gjennom hele hivepidemiens 30 år lange historie vært blant de aller tyngste operatører i dette feltet. De katolske søstrene i Kamerun er her bare en liten del av en hel armé. Og min hyllest går avslutningsvis til dem, for mer enn sekulære ideologer og mer enn doktrinære teologer har disse som jobber ute i feltet og kjenner fra dag til dag hvor skoen trykker, forstått hva saken i hele sin bredde handler om.

Olav Rune Bastrup

Gå til innlegget

Det usympatiske offer

Publisert rundt 7 år siden

God samvittighet kan kjøpes. Ofte for en svært billig penge. Rettferdighet, derimot, koster. Denne artikkelen om romfolk og tatere fra 2009 republiseres med fornyet aktualitet.

Jeg haster gjennom Oslo sentrum på vei til et møte. Plut­se­­lig distraheres jeg av en skrukket kvinnehånd som presser seg opp i ansiktet mitt. Jeg forstår straks hva det er. Hånden tilhører en av de mange romkvinnene som for tiden tigger seg vei gjennom Oslos gater. Hovedstaden oversvømmes av sigøynere fra Øst-Europa. Det er blitt et stort problem.

Jeg snur meg mot henne og legger straks merke til barna. Det er to jenter på mellom sju og ti år, de har skaut på hodet og oppfører seg overdrevent stakkarslig. De går med hvert sitt plastkrus der det fra før ligger noen usle kronestykker. Krokrygget rekker de krusene frem og forsøker å appellere til mitt gode hjerte. Men overfor dette skuespillet er jeg forherdet. Jeg har dessuten dårlig tid. Jeg setter opp farten og haster videre.

Jentene har ikke tenkt å la meg slippe så lett. Nå blir de små krokryggede skapningene plutselig rappe til beins. De tryglende stemmene er ikke lenger spinkle og bønnfallende, men får en klang av noe skarpt og frekt. Barnekroppene åler seg opp langs siden min. Situasjonen oppleves ubehagelig og potensielt truende. Jeg presser armen mot innerlommen på frakken, der lommeboka ligger. Ingen skal kunne lure en hånd innenfor uten at jeg merker det. Jeg griper etter en tjuekroning som jeg forsøker å kjøpe meg fri med. En av jentene grafser etter mynten og ler en frekk liten latter idet hun lar meg gå videre.

Nød som er frekk og krevende

Nød skal røre ved våre hjerter for å være verdig. Den skal ikke være frekk og krevende, men naken, ydmyk og ren. Et offer skal være sympatisk og kunne gi oss det vi krever tilbake: god samvittighet. Når nøden blir en tillært levemåte, appellerer den ikke. Romfolk som lærer seg tiggingens fakter fra de er små, er snyltere og uverdige trengende.

All kunnskap er dypest sett historisk kunnskap, nemlig å forstå årsaker til at noe er som det er. Dette minner jeg meg selv om idet jeg er kommet på avstand fra de innpåslitne tiggerne. De tjue kronene kjøpte meg fri fra et øyeblikks ubehag, men med alt jeg vet om historien til romfolket, var det langt fra nok til å kjøpe meg fri fra dårlig samvittighet. All historisk erfaring viser at overfor dette folket kommer barmhjertighet til kort. Her må vi begynne med noe som koster mye mer: et oppgjør med historien. Et oppgjør om rett og urett. Har vi ikke dette perspektivet plass, kan vi ikke bedømme problemet vi står overfor, riktig.   

Folket fra helvete

Ikke noe folk har gjennom sin historie opplevd mer urett enn romfolket. Selv jødeforfølgelser blekner. Gjennom århundrene har de vandret i vår midte som fredløse og bannlyste. Nazistenes forsøk på utrydding av dem var om mulig enda mer brutal enn overfor jødene. Men i motsetning til jødene har de aldri fått sympati tilbake for uretten som ble begått og stadig begås mot dem. De er og har forblitt det usympatiske offeret.

Jeg begynte å arbeide med taternes historie i 1993. De vi i Norge kaller tatere, som egentlig er et skjellsord vi har satt på dem, er etterkommere etter romfolkets første store vandring som ble innledet rundt 1300-tallet, og som nådde Skandinavia rundt år 1500. I den første skriftlige henvisning til dem i en skandinavisk kilde (Stockholm 1508), omtales de som ”tattare”, hvilket direkte oversatt betyr ”folket fra helvete”. ”Tataurus” er i gresk mytologi underverdenens dypeste sted, et helvete i helvetet. Romfolkets andre store vandring kom på siste halvpart av 1800-tallet, og det er disses etterkommere vi gjerne omtaler som sigøynere, også dette i utgangspunktet en nedsettende betegnelse vi har satt på dem. Selv foretrekker de å kalle seg rom eller roma.  På grunn av avstand i tid og rom har de to gruppene aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Det har et fjernt etnisk opphav til felles, og knapt nok det. Det viktigste de har til felles, er den sosiale arven. De er det utstøtte folket som tross iherdige normaliseringstiltak aldri har latt seg innordne i våre sosiale strukturer.

Ikke falt utenfor – de står utenfor

Kjennskap til romfolkets historie har lært meg mye om hva det vil si å være marginalisert, å stå utenfor de godes selskap. Det har fått meg til å forstå at ordet marginalisering bare er delvis tilstrekkelig for en fullstendig forståelse. Det er essensielt å forstå at vi her ikke snakker om en gruppe mennesker som er falt utenfor. Romfolket står utenfor - utenforskapet er en del av deres identitet. Hele deres selvforståelse er bygget på motidentitet, at de nettopp ikke er som oss. De er Kain der vi er Abel, Remus der vi er Romulus, de forbannede mot de velsignede.

Disse urgamle legendene sier noe om et grunnleggende motsetningsforhold mellom to eksistensformer – boende (bonde) kontra nomade. Tater og bonde svarer til to universelle ordner, det førsivilisatoriske kontra det sivilisatoriske – eller rett og slett kaos kontra kosmos. Byene i gammel tid ble bygget med murer rundt som avgrenset dem mot kaos, representert ved barbarene. Barbar betyr en som stammer, en uten et utviklet språk. Broene som forbandt byene med barbarenes verden utenfor, var tabu, fordi de representerte skillepunktet mellom godt og ondt i en absolutt og grunnleggende forstand, det var sivilisasjon kontra barbari. Derfor måtte broene bygges under rituell yppersteprestelig kontroll, en funksjon som i Romerriket ble overdratt keiseren og senere paven, hvis tittel er ”Pontifex maximus” – den høyeste brobygger.

Men de urgamle legendene om Kain og Abel, Romulus og Remus, forteller også at i skjæringspunktet mellom disse to eksistensformene, finner det sted et mord. Kain (bonden) dreper Abel (nomaden), og Romulus (byen Romas grunnlegger) dreper Remus, fordi han ikke anerkjenner grensen Romulus trekker opp mot barbarene. Så dypt stikker altså det problemet som vi langt inn i moderne sivilisatorisk tid ennå ikke har funnet noen løsning på.

Motidentitet og livsrom

Vi bruker begreper på svake grupper i samfunnet som ofte sier mer om vår forståelse av oss selv. Vi omtaler dem gjerne som ofre, eller som tapere. Slik begrepsbruk forutsetter imidlertid en felles målestokk som ikke nødvendigvis er gitt. Sier vi om noen at de er tapere, antyder vi at det i motsatt ende av skalaen finnes vinnere, og at disse er oss selv. I møte med romfolket har jeg måttet erkjenne at en slik begrepsmessig målestokk har begrenset verdi. Typisk for de virkelig marginaliserte gruppene i samfunnet er at de stiller seg utenfor hele det begrepsapparat som vi andre definerer virkeligheten gjennom. Der vi setter pluss, setter de minus. I denne motidentiteten ligger det en stor kraft – en overlevelses­kraft. Dette er den eneste måte utstøtte grupper i samfunnet kan sikre seg et visst spillerom på. Parallelliteten til andre marginaliserte grupper i samfunnet, som psykisk lidende eller rusmisbrukere, er forhåpentligvis åpenbar. Romfolket har vist stor fantasi i måten de har skapt seg livsrom i en fiendtlig verden på, men de har gjort det på måter som provoserer våre målestokker for verdighet og anstendighet helt grunnleggende. Men annerledes kunne det heller ikke bli.

Her kommer et sentralt poeng. For la oss spørre: Hva ville skjedd hvis de innordnet seg våre målestokker og ble som oss? Jo, da ville de blitt tapere. Virkelig tapere. Men er det ikke det de allerede er da? Jo. Og nei. Med våre øyne er de utvilsomt tapere. Men våre øyne er ikke deres øyne. Deres målestokker er de verdier de holder i hevd internt, dvs innad i gruppen og i forhold til familie og storfamilie.

Overlevelsesrommet ligger altså i motidentiteten. Men for samfunnet kan dette aldri bli annet enn en uhyrlig provokasjon. Et eksempel: En gang midt på syttitallet var jeg vitne til at et sigøynerfølge hadde slått leir midt inne i ankomsthallen på den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Freidig og fullstendig uberørt av det umulige ved å gjøre noe slikt, ryddet de seg plass med alt sitt fargerike pikk og pakk midt i hjertet av det moderne, siviliserte samfunnet. Politiet ble tilkalt, og med en haglskur av ukvemsord mot ordensmakten, ble sigøynerfølget ført bort.

Episoden dukket opp i minnet i disse dager. I bildet av romfolket som uberørt av egen frekkhet slår leir midt inne på våre offentlige enemerker, ser jeg to virkeligheter stilt steilt opp mot hverandre. Romfolkets oppførsel oser av ignoranse mot alt vi holder for rett. I stedet for å møte overmakten med bøyd nakke, håner de den. Slik også med tiggerne som går mot meg i Oslo sentrum. De kommer ikke med bedende blikk, men med en krevende hånd. På denne måten håner de ikke bare mitt gode hjerte, men også min eiendom. Kan de da forvente sympati?

Vårt og deres begrep om eiendom

Jeg har måttet slå hull på mange myter og fordommer i møte med romfolket. En av stereotypiene om dem er at de er tyvaktige. De har ingen respekt for eiendom. Men fullt så enkelt er det faktisk ikke. For romfolket har et begrep som eiendomsrett egentlig ingen mening og intet innhold. For et vandrende folk representerer tingenes verden noe flyktig som ikke lar seg eie. Det vi kaller moral, er definert ut fra premissene til den fastboende livsform. Vi forholder oss institusjonelt til materielle ting. Eiendom er noe som konstituerer vår identitet og selvforståelse. For romfolket har materielle ting verdi bare i den grad de har nytteverdi innen fellesskapet. Når denne nytteverdien opphører, har tingen mistet sin eksistens. Satt på spissen: En bil med tom bensintank er ingen bil. Den har opphørt å eksistere.

Normer og verdier hos en minoritet skal ikke måles mot oss selv, men forstås i forhold til gruppens liv sett innenfra, i dens interne livsformer. Det som da kommer til syne, er at romfolket faktisk holder noen verdier i akt som vi på vår side har vraket. Det er først i den sosiale konfrontasjonen mellom ”oss” og ”dem” at konflikten oppstår.

Men da spør jeg meg selv: Gjelder ikke dette like mye motsatt vei? Handler ikke vår sivilisasjons historie nettopp om hvordan vi har utviklet normer og verdier som vi har holdt høyt i akt mellom oss selv, men som vi med lett hjerte har gitt avkall på i møte med dem som er annerledes enn oss?  

Verdige og uverdige trengende

Den første spede begynnelse til den norske velferdsstaten kom med fattigloven av 1845. For første gang i historien ble det definert et offentlig ansvar for mennesker som falt utenfor samfunnet. Dette var imidlertid aldri lovens primære motivasjon. Drivkraften bak loven var behovet for en avgrensning mot det raskt voksende antall løsgjengere og omstreifere som fulgte i kjølvannet av voksende urbanisering og industrialisering. Loven gjorde det klart hva som skulle omfattes av kristne menneskers gode hjerter og hva som ikke skulle være det. Den innførte et juridisk skille som for all ettertid er blitt stående som et sosialt og bevissthetsmessig skille mellom ”verdige og uverdige trengende”. Verdige trengende var dem som uforskyldt havnet i nød. De uverdige var dem som med sitt levesett stilte seg utenfor samfunnets normalitetskrav. For disse gruppene stod etter 1845 bare pisken tilbake. Norge er blant de land som har brukt pisken flittigst. Fra 1897 til 1986 førte vi en særomsorgspolitikk overfor tatere som stilte hele denne gruppen utenfor øvrig sosialrett, og som førte til at taterbarn i stort antall ble tatt fra familiene og plassert i oppdragelsesanstalter. Kvinner ble tvangssterilisert. Først i denne konfrontasjonen gir det mening å snakke om tapere og vinnere. For her gjelder bare den sterkestes rett.

Midt i det siviliserte Europa lever romfolket den dag i dag uten det mest elementære rettsvern. Vi står her overfor en historisk skamplett uten sidestykke og som det er en fullstendig mangel på vilje til å erkjenne, fordi vi ennå ikke har fått problemet på tilstrekkelig historisk avstand til å kunne se uretten vi selv er en del av. Det er ikke barmhjertighet dette folket trenger, men rettferdighet.

De norske taterne har fått sitt museum. Staten har punget ut med kontanter som plaster på såret for urett som er blitt begått. Men når det bygges museer, er det en indikasjon på at ødeleggelsesverket er ført til ende. Tiden for å stille seg på avstand og betrakte er inne. Og vi skjemmes over våre forfedres uforstand. Men romfolket trenger vi ikke gå på museer for å betrakte. I Oslos gater er de tett innpå oss. Her kommer historien aldri på betryggende avstand, den kryper oppi ansiktet på oss. Vi kan kjøpe oss fri med velferd og tilføre oss selv litt god samvittighet. Men problemet vil bestå. Romfolket er hele vårt sivilisasjonsprosjekts mothake, en konstant påminnelse om at utenfor de murer vi lik middelderens bysamfunn fortsatt bygger vårt samfunn på, finnes ”de andre”, de som ikke er som oss, kort sagt: barbarene.

Det vestlige sivilisasjonsprosjekt kan forstås som en lang rekke av vaklende forsøk på å forstå og komme til rette med ”de andre”. Europa har en historie overfor folk av annen sosial eller kulturell tilhørighet enn vår som inkluderer alt fra undertrykking av det mest brutale slag til humanisme, medmenneskelighet og velferd. Men enten vi velger den harde eller myke vei har det underliggende kravet alltid vært det samme: ”De andre” skal bli som oss, de skal innordne seg. Romfolket er selve beviset på at denne veien ikke fører frem. Ingen marginaliserte grupper har glidd inn i vårt fellesskap uten forutgående undertrykking i en eller annen form. Så hva er løsningen? Jeg tror ikke det finnes noen egentlig løsning som vi kan bli tilfredse med. Provokasjonen vil være der midt i blant oss, det er en pris vi må betale og med en mye mindre omkostning for oss som lar oss provosere enn for dem som provoserer oss. Den dagen vi har rensket provokasjonen bort, er det virkelig grunn til å bli urolig og spørre hva vi egentlig har gjort.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere