Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Lever antikatolisismen videre?

Publisert rundt 4 år siden

Den primitive antikatolisismen er død. Men et skjevt avstandsblikk kan fortsatt merkes, kunnskapsnivået er fortsatt lavt. Skulle den katolske kirke i Norge igjen bli stor, er jeg sikker på at gammel antikatolisisme straks vil vekkes til liv igjen.

Øyvind Strømmens kronikk 10. 06.om antikatolisismens historie i Norge har stor overføringsverdi til dagsaktuelle forhold. I går var det jøder og katolikker. I dag har islam kommet imellom og må ta støyten. Uflaks for muslimene.

Likevel er det en forskjell: Vrangforestillingene om katolikkene rakk mye lenger. De strakte seg langt inn i de mest opplyste miljøer, i departementer og storting og opp på professornivå ved de teologiske fakulteter. Liberale som konservative i kirkelivet var om ikke annet forenet i sitt fiendskap mot katolikkene. 

I flere innlegg på Verdidebatt (1, 2 og 3) samt i papiravisen 03.06.går jeg langt i å antyde at Vårt Lands dekning av medlemsrotet i Oslo katolske bispedømme (OKB) har hatt en antikatolsk slagside. Jeg trenger å utdype dette. Når Vårt Land retter et kritisk blikk på forhold i en minoritetskirke, gjør den det med trygt ståsted i protestantisk majoritet. Dette er en krevende posisjon. Når en majoritet skal beskrive en minoritet, er snubletrådene mange. Det krever aktsomhet og evne til å se kritisk på ens egen posisjon. Den som representerer majoriteten, vil sjelden være seg bevisst at han også sitter med det definisjonsmessige overtak. Minoriteten, som opplever virkeligheten fra sitt ståsted, erfarer seg selv beskrevet av en utenforstående på måter man ikke klarer å kjenne seg igjen i. Spesielt ille blir det om majoriteten mangler kunnskap om den andre part, men uten å være bevisst sin kunnskapsløshet. Minoriteten sitter da igjen med en stigende følelse av uopprettelig avstand og at det ikke nytter å ta til motmæle. Det blir likevel ikke forstått.

Vårt Lands dekning av medlemsrotet i OKB har reaktivert mange katolikkers følelse av avstand og av å bli sett på med mistenksomt blikk. At avisen har gitt saken full nyhetsdekning, har alle forståelse for. Men særlig kommentarjournalistikken har hatt en brodd som minner om retorikk fra en tid man trodde seg ferdig med. Vårt Lands ståsted i majoriteten har for eksempel sløret blikket for de vesentlige likheter mellom den pågående saken i OKB og medlemsrotet i Den norske kirke for noen år siden. Men det er den katolske biskopen som dras til skafottet med en bedragerianklage mot seg. Vårt Land har ikke argumentert overbevisende for at det er vesentlige forskjeller i de to sakene eller forsøkt å få frem et bakgrunnsbilde som forklarer hvordan begge kirkesamfunn kunne havne i tilnærmet samme uføre. Er det lovverket som skaper problemer? Hva med fylkesmannens rolle? Fraværet av andre kritiske perspektiver gjør at mange opplever den ensidige fokuseringen på den katolske kirke som dypt urettferdig og utslag av gammel fiendtlighet. Mer rimelig er det å se det som utslag av en dynamikk der makt- og tyngdeforhold fører til en automatisk favorisering av den sterke part og som gjør en minoritet desto mer sårbar. Hadde Vårt Land kontekstualisert forhold som de nevnte på en troverdig måte, hadde min kritikk også falt på timen. 

Jeg skal nevne et annet og isolert sett uskyldig eksempel på hvordan kunnskapshull er med på å utdype og øke avstand. I sin ellers utmerkede reportasje fra St. Johannes kirke i Groruddalen 11. 06.beskriver journalistene Blystad og Myklebust katolikker som kneller og ber til Maria «på rams». En katolikk som leser dette, sukker og tenker at de har ennå ikke lært: Katolikker ber ikke til Maria. De ber om at Maria må be for dem. Bønnens objekt er og kan aldri være annet enn Gud. For lutheranere som for katolikker. Uttrykksmåten «å be på rams» har en ubehagelig undertone. 

Et uskyldig eksempel, men med en hale: Når ellers godt opplyste mennesker kan spørre hvorfor katolikker tror på Maria og ikke på Gud, ligger grunnlaget for dumheter som dette i at slike kunnskapshull aldri blir fylt igjen. Summen av mange slike forestillinger fryser katolikker fast i opplevelsen av aldri å bli forstått samtidig som det fastholder ikkekatolikker i forestillinger om katolikker som forvillede og annenrangs kristne. Det er av slik mat antikatolisismen spiser.

Jeg skal ikke overdrive. Katolikker har aldri lidd direkte overlast i Norge. Men i perioder har den katolske kirke blitt utsatt for til dels rabiate doser fiendtlig retorikk som har gitt katolikker gode grunner til å føle seg som fremmede og uvelkomne fugler i vårt land.

Kirkens strategi i Norge har vært å ligge stille og aldri ta til motmæle mot urimeligheter eller gå inn i teologisk polemikk. I stedet har den forsøkt å legitimere sitt nærvær gjennom samfunnsnyttig innsats. Innen karitativt arbeid og i skole- og sykehusvirksomhet har den vært en pioner. Men nå som den katolske kirke er blitt stor i Norge, kommer man ikke langt med slik beskjedenhet. Når kirken nå har slått kraftig tilbake mot bedragerianklagene, varsler det en ny og mer offensiv tone. Mangel på ydmykhet, skrev Vårt Land. En fullt ut forståelig og fornuftig strategi, spør du meg.

Gå til innlegget

Hodeløst av NRK

Publisert over 4 år siden

Å presentere et intervju med Mulla Krekar uten et eneste konfronterende spørsmål, er fullstendig halsløs gjerning av NRK

Når Mulla Krekar slipper til i NRK, er det ikke det norske publikummet han taler til. Han taler til dem han vet vil lyttte til ham som religiøs autoritet både i og utenfor Norge. Man trenger ikke tvile et sekund på at Anders Magnus' intervju med mullaen vil gå verden rundt og finne sitt publikum.

Den som skal intervjue en ekstremist som Mulla Krekar, må ha minst to egenskaper: For det første kompetanse på islam og på den ekstreme variant av islam som mullaen forfekter, for det andre en allmenn journalistisk kompetanse til kritisk tilnærming til intervjuobjetet.

Anders Magnus besitter ingen av disse evnene. Det gjorde heller ikke den VG-journalist som for noen måneder satte et mikrofonstativ foran lederen i Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain. I stedet følges både i NRK og VG det journalistiske prinsipp å la intervjuobjektet få tale fritt og avsløre seg selv gjennom sine uttalelser. 

Ja, overfor et norsk publikum avslører mullaen seg ettertrykkelig. Men det gir mullaen katten i. Verden er ikke lenger norsk, den er ikke en gang bare global, den er digital. Intervjuet med Mulla Krekar vil få en virulent spredning på nett, men det publikum vil få se, er en mulla som får prate uimotsagt og en intervjuer som endog sitter og nikker. I de fleste steder av verden er det etr tegn på servilitet.

Hadde Anders Magnus hatt den kompetansen han ikke har, hadde han visst hvor han skulle trykke for å kjøre mullaen til veggs. Det hadde vært den minste sak om man bare kunne håndverket. Det hadde samtidig vært et budskap overfor Krekars potensielle tilhengere at han er en vaklende autoritet så sant han får kvalifisert motstand. Det var han ikke i nærheten av å få. 

At norske journalister er inkompetente i religiøse spørsmål, har jeg sett utallige eksempler på. Men slik verden er i ferd med å bli, er dette en farlig inkompetanse - farlig i forhold til realitetene som slik journalistikk utilsiktet dekker over, farlig fordi det gir ekstremismen følelse av å ha spillerom. Norske medier bør ta mange runder med seg selv før man neste gang setter en mikrofon foran folk som Mulla Krekar og Ubaydullah Hussain. 

Gå til innlegget

Romfolket og Anfindsens metode

Publisert over 4 år siden

Vi tolererer at våre egne gater forvandles til en Gazastripe av fyll, dritt og elendighet når våre egne kjekke ungdommer har seg en lørdagskveld. Men når andre driter i våre parker -ja, da skal du få høre! Da våkner en hellig vrede.

Debattene i kjølvannet av mine to artikler "Romfolket - hva er det som truer oss?" og "Vi og de fredløse", som bygger på et foredrag jeg holdt under et seminar om romfolket i regi av Metodistkirken i Trondheim i november 2014, har virvlet opp en rekke ting som jeg ikke rekker å kommentere enkeltvis. I tillegg har Ole Jørgen Anfindsen fulgt opp med en egen tråd, "Sigøynere/roma og våre moralske matriser", der budskapet i bunn og grunn ikke er annet enn at vi skal fortsette å gjøre det samme som vi har gjort gjennom alle århundrer: jage dem. 

Metodistkirken og de utstøtte
Metodistkirkens engasjement i dette er spesielt interessant. Det var i Metodistkirken i Trondheim at det første samepolitiske møte i Norge ble holdt 6. februar 1917. Men historien slutter ikke der. Under siste krig slo Metodistkirken sine vinger rundt Trondheims jøder. En hemmelig synagoge ble innredet på loftet i metodistkirken, og Torahrullene og andre kultgjenstander ble oppbevart der i skjul. I mangel av jødisk forstander trådte sågar metodistpresten i Trondheim inn i hans sted og forrettet jødiske begravelser etter en annen religions rituale. Snakk om å tenke (og handle) utenfor boksen!

I 1997 var Metodistkirken igjen (denne gang i Levanger) åsted for den første organiserte mobilisering av det norske romanifolkets interesser, da Romanifolkets Rettssikkerhetskomité ble etablert her. Jeg var selv til stede. Det var begynnelsen på en prosess, der det norske romanifolket etter 500 års nærvær i Norge tok det første lille skritt i retning av å organisere sine interesser. Det var mulig fordi først da var tiden moden. Først da - 11 år etter at den norske særomsorgspolitikken overfor taterne opphørte i 1986 - var historien klar til å kunne fortelles. 

Tre utsatte minoriteter som har en felles historie om ulike grader av forfølgelse, har Metodistkirken slått sine vinger rundt. Det var kontroversielt den gang det skjedde, for den gang hadde ingen av disse gruppene særlig sympati i befolkningen. Å være antisemitt og si hva som helst om jøder, var risikofritt. Slik har det vært med samer og romanifolk også. Men etter hvert har historien lært oss litt om sammenhenger som gjør at vi ser at ting ikke er fullt så enkle som vi trodde de var. Og da får pipa langsomt en annen lyd. Men det tar tid. Historien må legge seg i mellom og gi avstand til samtiden før blikket klarner.

At Metodistkirken nå også står opp for romfolket, følger i samme tradisjon, og det vil tjene den til ære når tiden bare får gå litt og vi får avstand til dagens flaue retorikk rundt alt som sies om romfolket og deres elendighet. For det Metodistkirken (og andre) har gjort for jøder, samer og romanifolk, det har pekt fremover og bidratt til fremskritt for humanitet og rettferdighet. På samme vis peker det de nå gjør for romfolket fremover. Det vil historien en gang anerkjenne.

Det mangler ikke på elendighet når vi studerer romfolkets situasjon i dag. Den er verre enn den kanskje noen gang har vært. Men innsikt i og visdom rundt årsakssammenhenger og om hvordan et folks problemer skal løses, er det enda større mangel på. Forståelse for at det tar tid å gjøre noe for et folk som ligger nede - at det kreves mer enn bare å ta seg sammen, slik gjennomgangsmelodien hos mange lyder - er det enda større mangel på.

Anfindsens metode
Ole Jørgen Anfindsen startet tråden "Sigøynere/roma og våre moralske matriser" som svar på mine to artikler. Som man ser av overskriften handler det for Anfindsen om moral - NB! ikke om vår moral, men om romfolkets mangel på det. Men hva er det Anfindsen egentlig - når alt kommer til alt - har å bidra med? Svaret er: ingen ting. Jeg gjentar: INGEN TING! Ingen ting utover repressive tiltak. Med andre ord en gjentakelse av det som historien gir tonnevis av dokumentasjon på ikke har virket, som snarere har forsterket problemene og vridd romfolket ned i dypere og dypere elendighet og i hundrevis av år gjort dem til et jaget folk på tvers av alle landegrenser. Overfor dette har vi, ifølge Anfindsen, ikke plikt til noe som helst utover å stenge rikets grenser og holde oss for nesen inntil problemet garantert vil dukke opp en gang senere.  

En internasjonalt og europeisk utfordring
Internt hos romfolket forteller man fra generasjon til generasjon om "de to store vandringer". Første vandring skjedde rundt år 1300, som førte folket inn på europeiske områder, og som i 1508 for første gang nådde Skandinavia. Vi satte navnet "tater" på dem, som betyr "folket fra helvetet". På tysk zigani eller zecani, på engelsk gypsie eller egyptians, fordi man trodde de var en rest av forvillede etter israelsfolkets opphold i Egypt. Andre store vandring kom på slutten av 1800-tallet, som førte til at romfolket spredte seg ikke bare over hele Europa, men også til de fleste andre deler av verden. Mange kom også til Norge. Til forskjell fra taterne, som da hadde vært her i mange hundre år og hadde sin egen atskilte historikk i forhold til andre grupper rom, kalte vi disse med deres tyske navn, sigøynere. Siden har de vært her. Mange er godt integrert, ikke minst takket være pinsebevegelsen og den katolske kirke, som møtte dem med åpne armer. Den nå avdøde jesuitt og pater, Gustav Teresz, hadde en mangeårig pastoral kontakt med dem og kjente dem bedre enn noen.

Hver av disse vandringene var utløst av bestemte bakenforliggende forhold, der forfølgelser, jakt og i mange tilfeller massehenrettelser er fellesnevner. Den siste massejakt av større omfang på tatere i Norge skjedde i Flå i Gauldal i 1906. Ryktet sa de hadde kidnappet et savnet barn. Sannheten kom for en dag noen år senere. Jenta hadde falt ned i en åpen kloakkum i en gate i Oslo. Før dette var såkalte fantejakter årlige foreteelser i Norge. Tatere ble jaget over grensene til neste kommune, der samme prosedyre gjentok seg. Det skjedde at de ble skutt ned for fote. I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med knapt flertall at det "herefter skal være forbudt at skyde tatere". Kirken stengte dem ute fra sakramentene, slik at barna verken ble døpt eller konfirmert. Dermed fikk de heller ikke adgang til pass, og kunne ikke reise lovlig rundt hvor enn de oppholdt seg også i eget land. Dette var den virkelighet Eilert Sundt kjente og de som i 1896 startet opp Norsk misjon blant hjemløse. Det var et fremskritt den gang. Ettertiden har lært oss at det også skjedde mye galt i fremskittets navn.

Situasjonen for romfolket er i dag omtrent som på Eilert Sundts tid i en del østeuropeiske land. Situasjonen er så alvorlig at det kan være at vi nå står overfor romfolkets "tredje store vandring". Også nå ligger bestemte utløsende forhold bak. Kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa og finanskrisen i 2008 har satt i gang prosesser som skritt for skritt har skjøvet romfolket mot et stup. Barnehjemmene vi fikk forskrekkede glimt av da kommunistregimet i Romania falt, var ikke vanlige barnehjem. Det var som oftest barnehjem for rombarn vi fikk små blikk inn i. Nå er disse barna voksne og har selv fått mange barn. I et stadig mer integrert Europa blir de gruppene som aldri har vært integrert, et deso større og synligere problem.

Romfolket er et folk uten nasjonale grenser og har heller ikke noe territorium å drømme om eller håpe på. Deres tilstedeværelse i verden har alltid bestått i å være midt iblant oss og samtidig omgitt av barrierer som kulturelt, sosialt og mentalt er høyere enn Mount Everest. Slik har både de og vi villet ha det. Men fordi de er og alltid har vært midt i blant oss uten å kjenne landegrenser, er deres situasjon også en internasjonal og europeisk utfordring, ikke en spesifikk rumensk, ungarsk, spansk eller polsk. Det finnes 12 millioner av dem, større enn Sveriges befolkning. De finnes i samtlige europeiske land, de har vært i Norge siden 1508. Det er ikke et folk én nasjon står mer ansvarlig for enn andre. Det er en felles skyldighet og et felles ansvar. Norges ansvar er ikke mindre enn andres. Vi har som de fleste andre land vår historie med dette folket. Vi har også vårt å svare for. Vi tvangssendte dem i arbeidsleire, vi tvangssteriliserte mødrene, vi lobotomerte mennene, vi var sågar det andre land i verden som tok i bruk denne metoden og det siste som opphørte med det, vi stuet dem innerst i asylenes mørkeste gjemmer, vi la dem i massegrav på Ris kirkegård i Oslo uten gravsten eller navneplate, selv deres graver er ofte ukjent.

Norge er og har vært et godt land å bo i for flertallet. Ja, for flertallet. Men ikke for de mest risikoutsatte gruppene. Vi er snare med å løfte moralismens pekefinger når noen ikke går i takt. Man skal skikke seg, være gagns menneske. Selvsagt skal vi helst også være det. Men slik er altså ikke virkeligheten. Så hva gjør vi med det? La oss begynne med å forholde oss til den. Det vil nemlig alltid være noen som av ulike grunner ikke skikker seg. Det vil alltid finnes noen å forarges over. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårligere mennesker.

At mennesker ikke går i takt med fellesskapets moral, kan ha mange grunner. Fattigdom er én grunn. Utstøting en annen. Utenforskap preger menneskers selvforståelse og identitetsopplevelse sterkere enn vi som har en trygg, uproblematisert identitet aner. Avvisning av våre verdier kan for eksempel være en aktiv måte å besktytte seg selv på, ikke noe uttrykk for umoral. Det har jeg ofte sett eksempler på. Hos romfolket er utenforskapet en konstituerende del av deres identitetsopplevelse. Erfaring har også vist meg at skal man bedømme et folks moralske standard, er det mer enn ett parameter som skal legges til grunn. Man skal ikke bare se på hvordan handlinger og holdninger spilles ut i forhold til det ytre fellesskap, men også det indre, ja, kanskje vel så mye det. Med andre ord: Moralske verdier innad i et fellesskap kan være helt annerledes enn utad overfor vårt fellesskap. Glemmes skal heller ikke at den mangel på respekt romfolket viser oss, er en refleks av en gjensidig forakt. Ting henger kort sagt sammen. Gjensidig mistillit - og det er viktig å understreke at den er gjensidig - er sammen med analfabetismen i det hele tatt de to motorene som holder elendighetshjulet i gang både for oss og for dem. 

Man kan ikke gjøre alt, men man kan løfte blikket!
Å bryte denne mistillitens onde sirkel, lar seg ikke gjøre på én dag. Det krever at begge parter løfter blikket. Det kan ikke skje uten politisk vilje på tvers av nasjonale grenser. Men hvordan skal romfolket og dets representanter kunne bidra når deres eneste bindeledd til samfunnet alltid går gjennom politiet, statsmaktens mest repressive representant? Selv i de land hvor romfolket er tallrikt har storsamfunnet ikke noe annet formelt kontaktledd til minoriteten enn gjennom politimyndigheten. Slik også i Norge. Det eneste offentlige organ med formelt ansvar i forhold til romfolket er politiet. Det sier også alt om hvordan vi ser på relasjonen. Bare å endre dette vil være et lysårs fremskritt.  

Skal man løfte blikket, må man på en eller annen måte komme i posisjon overfor hverandre, og da er definitivt ikke politiet en egnet tilrettelegger. Igjen fremmer Metodistkirken i Trondheim eksemplets makt, for uten at noe skjer i det små, skjer definitivt heller intet i det store: Man kan møtes på en felles arena, som i Trondheim i kirken, for å lage middag sammen. Man kan, som vi har gjort i Grønland, invitere dem inn i kirken fremfor å la dem stå utenfor og fryse. Etter hvert kan man gi dem ansvar. De kan koke og dekke til kirkekaffen. Det fungerer utmerket. Man kan ikke gjøre alt. Men man kan løfte blikket! Forbud er ikke å løfte blikket. Det er å gjøre mer av det som aldri har virket. Det er å forsterke det problemet man forsøker å skyve fra seg.

Det småborgerlige pjatt
Småborgerlighet betyr i denne sammenheng at man ser én side av et problem og er hermetisk lukket for andre problemstillinger enn de man selv har innpå eget hagegjerde. Eksempelvis ser man veldig lett problemer hos alle andre, men er fullstendig blind for å se hvordan ting henger sammen. Vi tolererer at våre gater ser ut som en Gazastripe av fyll, dritt og elendighet en lørdagskveld når vår egne kjekke ungdommer har seg - det er ingen som snakker om hvordan norske ungdommer egentlig er da. For om en lørdagskveld på byen skulle gi oss det sanne bilde av nordmenn, ja, da står det sannelig svært ille til med norrønaætten! Men vi stemmer gjerne på partier som vil ha mer av det samme gjennom stadig mer liberal alkohol- og åpningstidspolitikk. Vi synes visst det er greit at det er sånn, det er en norsk greie og vi klarer på et vis å leve med det. Et drap eller to i uken som følge av fyll og slagsmål endrer ikke på det.

Men når andre driter i våre parker -ja, da skal du få høre! Da våkner småborgerens hellige vrede, og den skal man passe seg for, den er ikke til å spøke med. Men slik er det bornerte perspektiv. Lenger rekker det ikke. Stille blir det først når man stiller de litt mer kompliserte spørsmål.  

På dette småborgerlige nivå er det faktisk at Anfindsen beveger seg. Han refererer til en artikkel fra et båtmagasin, der eiere av dyre båter (sannsynligvis en stor andel skattesnytere) beklager seg over tilgrising i småbåthavnene og at båtene er blitt benyttet som magasin for tjuvgods. Nå er det riktignok ikke ført bevis for at det faktisk var tjuvgods. Tjuveri av store partier og i organisert omfang, husran etc, har i alle fall ikke pleid å være typisk for romfolk. Naskeri, forsøpling og bedragerier i småskala finnes det nok mange eksempler på.

Selvsagt skal alt slikt forfølges med de midler påtalemakt og rettsvesen har. Det skjer da også. Men jeg vet også noe mer. Med kunnskaper skapes det fordypning og nyanser i bildet. Jeg vet for eksempel at folk havner i kriminalitet fordi de av og til ikke har andre valg eller fordi deres selvrespekt er så kvestet at de ikke har noe å vinne eller tape uansett hvilken side av loven de står på. Jeg vet også at i noen tilfeller er kriminalitet en aktiv måte å straffe oss på. Endelig vet jeg også at i utenforskapets verden kan det være vanskelig selv for det beste menneske å unngå å komme på kant med loven. Av den enkle grunn at det i mange tilfeller er selve utenforskapet som er kriminalisert. Eksempelvis var det frem til revisjonen av løsgjengerloven i 1971 kriminelt i seg selv å være tater i Norge. (Det var sågar kriminelt å være homo, om glidlåsen var nede vel å merke. Var den oppe, var du uansett og pr definisjon ikke homo).

Skjenk det en tanke: Hva gjør slike utstøtingsformer med menneskers og gruppers selvforståelselse? Hvordan former det et blikk på verden? På oss? Når alt du er, er å være den foraktede, hva har man da å vinne eller tape på noe som helst? Om man er i stand til å tenke et skritt lenger enn bikkja til Jon Michelet, burde svaret være enkelt. Svaret er det samme som hos Anfindsen: Ingen ting. Man har intet å vinne og intet å tape. Og elendigheten bare fortsetter.

Ole Jørgen Anfindsen er intelligent nok til å tenke lenger. Man han ser det hele innen et skjema han har valgt som fortolkningsmodell for virkeligheten: Liberal versus ikke-liberal. Det kan vi godt diskutere i andre sammenhenger, for på mange områder er selv jeg tilhenger av å fremme verdikonservative dyder. Men i denne sammenheng handler det ikke om liberal eller konservativ. Det er et fullstendig fordreid perspektiv. Romfolket har vært her lenge før ordet liberal var oppfunnet. Romfolkets problemer skyldes ikke liberalitet i noen retning. Det skyldes det motsatte, nemlig eksklusjon, stigmatisering og barrierer. Oppå dette kommer at særlig i et land som Ungarn, hvor romfolket utgjør 10 prosent av befolkningen, har en høyrenasjonalistisk og sjåvinistisk ideologi som Anfindsen i mange sammenhenger har slått sine varme og velsignende hender rundt, hatt stor fremgang. Hatretorikken de fører mot romfolket, ligger nok ikke for en dydig akademiker som Anfindsen, men mange av dem som deler hans tankegods, er mer enn rede til å ty til den. Et resultat er at romfolk idag jages som dyr på den ungarske landsbygda og i Budapests gater. Blod flyter.

Før Anfindsen tok til tastaturet, burde han i det minste ha kommet opp med noe som kunne antyde en human løsning for et problem vi uansett ikke slipper lett unna, som det uansett ikke finnes noen enkle løsninger på. Han bør vise ydmykhet for at det her bare finnes vanskelige svar. Enkle svar gir lett mange "likes". Men de enkle løsningene er utprøvd alle sammen, og det finnes ikke ett eksempel på at de har virket. Ikke ett. Med mindre man velger bygdevekter Ihlers metode da han under herredsstyredebatten i Sør-Odal i 1921 foreslo følgende: "Det letteste vilde være at skyde dem." Den metoden tror jeg ikke Anfindsen er tilhenger av.

Gå til innlegget

Vi og de fredløse

Publisert over 4 år siden

Tigging er fullt ut moralsk akseptabelt. Det er overlevelseskamp på sitt mest grunnleggende og derfor en menneskerett. Vi har på vår side ingen moralsk rett til å unndra oss ubehaget som en slik inntrengning i vår beskyttelsessfære medfører.

(Artikkel 2 av 2 basert på et foredrag holdt på et seminar om romfolket i regi av Metodistkirken i Trondheim, november 2014. Første artikkel står her. )

Om vi unntar Holocaust, som førte hundretusener sigøynere (kanskje nær en million, men tallet er omdiskutert) til gasskamrene, er situasjonen for romfolket i Europa verre enn kanskje noen gang. Årsakene er sammensatte, men én årsak har vært mer utløsende for et tragisk forløp enn andre: kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa. Fra relativ fattigdom innenfor et system som om ikke annet garanterte bolig og arbeid for alle, har overgangen til liberal markedsøkonomi, svak økonomisk og sosial utvikling, finanskrise kombinert med revitalisering av gammelt hat og fremvekst av nasjonalistiske og høyreradikale sentimenter, skubbet romfolket ut i en malstrøm av voksende elendighet. I særlig grad gjelder dette Romania, der romfolket har en mer massiv historikk som undertrykt minoritet enn i eksempelvis Ungarn og Polen. Oppå dette kommer de problemer som oppstår når vi i den rike verden møter et fremmed folks elendighet tett på våre egne hagegjerder: Lav toleranse for fattigdom og moralsk indignasjon overfor den fattiges skamløshet. Bevissthet om strukturelle forhold, om betydningen av utgangsposisjon for å kunne lykkes i samfunn med høye kulturelle og sosiale barrierer, er mangelvare.  

Når romfolket begir seg på vandring, skjer det aldri tilfeldig. Det har alltid en historikk. Den direkte årsak til at rumenske rom har funnet veien til våre breddegrader, er finanskrisen i 2008, som har rammet dem ekstremt hardt. Utbredt analfabetisme og den gjensidige mistillit som alltid har rådet mellom dem og majoritetskulturen, forsterker utstøtingseffekten og gjør et trangt arbeidsmarked mer lukket enn noen gang. Høy reproduksjon og sviktende velferdssystemer gjør den sosiale krisen mer iøynefallende. Innen et europeisk fellesskap der de rike vil være stadig mer integrerte med hverandre, står vi samtidig overfor fremveksten av en fattigklasse større enn Sveriges befolkning som har svake bånd til samfunnet de er en del av, og som vil danne et stadig sterkere press mot vår beskyttelsessfære.

Evangeliet handler om vi og «de andre». Jeg er ikke optimistisk med tanke på at vi noen gang kommer til å leve fredelig med romfolket. Selve vårt begrep om samfunn og sivilisasjon setter strenge grenser for hvilke måter vi kan være til stede i verden på. Denne grense er eksklusiv og straffende overfor dem som ikke finner sin plass. At vårt samfunn er mer tolerant overfor variasjon enn tidligere, spiller i denne sammenheng ingen rolle. Det moderne, velorganiserte samfunn er i realiteten mindre kompatibelt med romkulturens særegne livsformer enn noe annet samfunnssystem historien har kjent.

Dette har en teologisk dimensjon. Legendene om Kain og Abel og Romulus og Remus – Romas, les sivilisasjonens grunnleggere – tar for seg den grunnleggende konflikt eller usonede skyld som selve vårt begrep om sivilisasjon og samfunn bærer i seg: Brodermordet. Det var til nomaden Abel, ikke til byplanleggeren Kain, at Gud så med behag. Fra Abel til Golgata går det en lang linje gjennom Det gamle testamente som i den nytestamentlige eskjatologi og forkynnelse av Guds rike kulminerer i en altomfattende og fundamental sivilisasjonskritikk.    

På våre fortauer møter vi i dag en virkelighet som bryter fundamentalt mot våre begreper om samfunn og sivilisasjon. Men i en slik virkelighet var det også at Jesus levde, og det var til menneskene i utenforvirkeligheten han spesielt henvendte seg. Desto mer utfordres vi til å reflektere rundt sentrale etiske begreper som medmenneskelighet og solidaritet. Vi er her ved evangeliets og den kristne etikkens kjerne: forholdet til den fremmede – eller med bibelske termer: til «de urene», til samaritaneren. Lignelsen om den barmhjertige samaritan kommer som svar på et spørsmål til Jesus: «Hvem er vår neste?» Det glipper ofte i forståelsen av hvor radikalt Jesus svarer. Svaret er «den andre» - i betydningen «den helt andre», den utenfor vår horisont. Om et ord som solidaritet overhodet skal ha mening, må det innebære at det er å strekke seg utover sitt eget og anerkjenne ikke bare «den andres» verdighet, men også hans virkelighet.

Inn i «den andres» virkelighet. Søren Kierkegaards ord om hva det vil si å hjelpe har her relevans:

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. For å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham, men dog først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjelper min merforståelse ham slett ikke. Vil jeg likevel gjøre min forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig og stolt, så jeg i stedet for å gavne ham egentlig vil beundres av ham. Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene. Dersom du ikke kan begynne således med et menneske at han kan finne en sann lindring i å tale med deg om sin lidelse, så kan du heller ikke hjelpe ham. Han lukker seg for deg, han lukker seg inne i sitt innerste – og prek du så for ham…

Den etiske fordring er her så absolutt at de fleste vil måtte vike for den. Men det har konkrete implikasjoner for retningen i vår tilnærming. Vi må ikke først og fremst forstå mer enn den vi vil hjelpe, skriver Kierkegaard, vi må mer enn noe annet forstå det han forstår. Sagt med andre ord: Vi må inn i «den andres» virkelighet og gjøre hans blikk til vårt eget. Det spørres etter mer enn hjertelag og velvilje. Det fordres at vi trer utenfor vårt eget ståsted og skifter posisjon.  Sagt på en tredje måte handler det om nødvendigheten å rives ut av ens selvforsvar.     

Tradisjonell filantropisk tenkning, slik den har kommet til uttrykk i store deler av kirkelig diakoni, har bare delvis og ofte ikke i det hele tatt et slikt perspektiv innover seg. Hjelp har altfor ofte hatt et formål utover selve hjelpen: å endre den hjelpetrengende, oppdra og omvende ham i tråd med godhetsidealer fremmed for hans virkelighet og definert av en mye sterkere part enn ham selv.  Dette er på sett og vis uangripelig. Det er innkapslet i en hjertelagsidealisme som legitimerer seg selv ved sin gode hensikt og ved at vi jo beviselig har lykkes der hvor den andre har mislykkes. Det er det som setter oss i stand til å innta rollen som hjelper.

«De mente det godt», ble jeg ofte møtt med da jeg i 1993 for første gang satte søkelys på overgrep som er blitt begått mot de norske taterne. Utvilsomt. Men i denne avvæpning ligger selve unndragelsen. Uavhengig av velvilje og hjertelag kan hjelp like mye være undertrykkelse som hjelp, ydmykhet like mye maktdemonstrasjon. Den kristne filantropi overfor taterne begikk på dette punkt alle de feil som det er mulig å gjøre.

Hjelp som ideologi – to hovedstrømmer. Historisk har kirkelig diakoni svært forenklet fulgt to hovedstrømmer: 1. hjelpe for å lindre nød, 2. hjelpe for å forandre og dermed endre forutsetningene for at nød kan oppstå. Begge har gode sider, men begge er også problematiske.

Første versjon – eller Mor Theresa-versjonen – aksepterer lidelse som en del av tilværelsens grunntilstand. Den stiller ikke så mye spørsmål ved nødens årsaker eller søker å endre dem. På den positive side hører at toleransen for den uformuende er større, man søker ikke å endre ham etter et bestemt idealbilde av det gode menneske. Dens tilnærming er realisme. Frelsesarmeen har vært påvirket av denne tenkningen, og den er også sterkt representert i katolsk diakoni.

Den andre versjonen – som forenklet kan beskrives som den moderne velferdsversjonen – ser det som et mål å endre det hjelpetrengende menneske gjennom oppdragelse, dannelse og som del av dette om nødvendig tukt. Dens tilnærming er idealisme. Dette tankegodset har vært helt grunnleggende i formingen av den moderne velferdsstaten. Det er kompatibelt med de verdier som ble fremmet gjennom den pie­tistiske vekkelsen i siste halvpart av 1800-tallet. Det er også i den pietistiske vekkelsen - nærmere bestemt i det tyske Innere Mission og dens ideologiske frontfigur Friedrich von Bodelschwingh – at den moderne velferdsstatens historiske røtter ligger. Kirkelig diakoni ble i dette perspektiv et dannelses- og siviliseringsprosjekt. Dets historiske betydning lar seg knapt overdrive; på sitt beste er det et stykke ærerik historie. Pietismens vektlegging av livsførsel må ses i dette lys: Gjennom oppdragelse og tukt skulle den nødlidende endre adferd og tilpasse seg et borgerlig ideal for det gode liv. De store lovreformene innen sosial- og strafferett rundt forrige århundreskifte, der straffeloven av 1902, løsgjengerloven av 1900 og vergerådsloven av 1896 er de viktigste, har dette som ideologisk bakgrunn. Strafferett og sosiallovgivning ble sett under ett, de hadde begge et oppdragende formål. Straff skulle ikke være hevn, men et middel til moralsk og sosial oppdragelse. Sosiallovgivningen skulle forebygge at straffeloven i det hele tatt kom til anvendelse. I sin tid var dette radikalt og uten tvil et fremskritt for humanitet.

Humanismens bakside. Men idealets blanke forside hadde en mørkere bakside: I fremskrittets kjølvann fulgte de massive institusjonene, oppdragelsesanstaltene, skolehjemmene og fengslene, der problemutsatte grupper ble isolert fra samfunnet for å oppdras til gagns mennesker. Dessverre viste det seg altfor ofte at menneskenaturen ikke fulgte idealismens enkle logikk. Særlig noen bet tukten dårligere på enn andre: taterne. De hadde referanserammer som det oppdragende samfunn ikke forstod hemmelighetene i – et sofistikert spill om overlevelse i en verden de aldri kjente som annet enn fiendtlig. Desto lavere ble også toleransen for disse som avviste og tilbakeviste våre verdier. De ble utstøtt i de oppgittes utenforskap og skjøvet stadig dypere innover i anstaltenes mørkeste gjemmer. De var dem som i tidligere terminologi ble omtalt som «de haabløse». Den historiske samtidighet i innføringen av vergerådsloven og løsgjengerloven er et presist uttrykk for velferdens janusansikt: Der vergerådsloven kom med håp om velsignelse til den som skikket seg, kom løsgjengerloven med en straffende knyttneve til dem som ikke evnet eller ville.

Norges sosialpolitikk i overgangen mellom 18- og 1900-tallet var progressiv og fremtidsrettet. Men i forhold til de mest utsatte grupper ble vi i fortsettelsen hengende etter i forhold til sammenlignbare land. Sosialmedisinsk og terapeutisk tilnærming til sosial problematikk vant mye senere innpass hos oss. Det pedagogiske idealet om oppdragelse og dannelse hadde monopol til langt innpå 1970-tallet. For de mest utsatte gruppene var store deler av sosialpolitikken «outsourcet» til lærere, prester, diakoner og leger. Da psykofaglige profesjoner begynte å gjøre seg gjeldende på 1960-tallet, ble de møtt med største mistenksomhet. Det førte til bitre oppgjør og en serie medieavsløringer rundt skandaløse forhold ved flere av våre store institusjoner.  

Norsk misjon blant hjemløses (NMBH) arbeid blant taterne hadde kriminalisering av taternes livsførsel og kultur som middel og endring gjennom tukt og oppdragelse som mål. Organisasjonen hadde med basis i statlige fullmakter ansvar for sosiallovgivningens relasjon til tatere og omstreifere. Organisasjonen så seg selv like mye som sosialpolitisk aktør som misjonsorganisasjon i snever forstand. Den manglet også forankring i det lavkirkelige lekfolks sosiale engasjement, indremisjonen både på Østlandet og Vestlandet avviste samarbeid. Dens støttespillere var det øvre borgerskap og den politiske og kirkelige elite. Organisasjonens historie er intimt knyttet til løsgjenger- og vergerådsloven; det var med basis i dette lovverket den hadde handlingsrom. Grunnleggeren Jacob Walnum spilte en sentral rolle under forberedelsene av begge lovene. Mangeårig generalsekretær Ingvald B Carlsen tok i 1914 initiativ til Norsk Barnevernsråd og satt som dets leder i en årrekke.

Den virkelighet vi i dag møter på våre fortauer kan minne om situasjonen for norske tatere for 150 år siden. Taterkulturen gjennomgikk den gang noe av den samme utarmingsprosess ved at deres markeder skrumpet inn som følge av at varer og tjenester de hadde sørvet bondesamfunnet med, ble erstattet av industriell masseproduksjon og moderne omførselsformer. Jo mer samfunnet utviklet seg i moderne retning, desto mer brutalt ble de som ikke lot seg inkludere i modernitetens prosjekt støtt ut i elendighet. Ved å åpne for særbestemmelser som gir adgang til forbud mot tigging, er vi på vei mot å begå de samme feil som vi fordømmer fortiden for.

Mistillitens og analfabetismens onde sirkler. Skal vi da la være å gjøre noe? Hvordan hjelper vi et folk som later til ikke å ville hjelpes? Er ikke det å akseptere tigging en passiv aksept av menneskers nedverdigelse?

La meg da først gjøre dette klart: Tigging er fullt ut moralsk akseptabelt. Det er overlevelseskamp på sitt mest grunnleggende og derfor en menneskerett. Vi har på vår side ingen moralsk rett til å unndra oss ubehaget som en slik inntrengning i vår beskyttelsessfære medfører. Vi og vårt står ikke under beskyttelse, av Gud minst av alt. Det er selve forestillingen om dette Jesus opponerte mot. Men like moralsk uakseptabelt er det da på den annen side å se på tiggerens tilværelse som en akseptabel vedvarende tilstand. Som den sterkeste part har vi et separat ansvar for å åpne døren for ham til en bedre tilværelse. Da hjelper tiggerforbud verken dem eller oss. Vi trenger en metode som har håp om å lykkes uten å krenke menneskeretter og menneskeverd.  

Det er ikke uforståelig at sympatien utfordres når selv velvillige tiltak blir møtt med avvisning av dem vi tilbyr hjelp. Få ting er så provoserende som når velvilje møtes med utakknemlighet. Ofte er forklaringen på vår uvilje overfor romfolket så enkel som dette. Samtidig er dette å fordreie perspektivet. Det handler nemlig ikke om noe av dette, mekanismen som er i virksomhet er en annen: mistillitens gjensidighet. Romfolket tror ikke, og har liten grunn til å tro, at vi vil dem vel.  Deres overlevelsesstrategi ligger i avstand, i ikke å anerkjenne velviljens premisser. Det er en strategi som sett fra deres ståsted fungerer, for dermed får vi ikke fast grep rundt dem.

Mistillitens onde sirkel er derfor det første som må brytes. Det er ikke noe vi ikke lett kan oppnå eller som kan gi resultater i morgen. Det krever skritt så store at det trolig ligger utenfor menneskelig evne. Alternativet må derfor først være et annet: å gi et herjet folk tilbake tillit og stolthet til seg selv.

I Spania, som har det største antall rom i Europa, og i Ungarn, som har det største relative antall (ca 10% av befolkningen), er det gjort forsøk som lyser svakt opp i et ellers helmørkt landskap. Man har erkjent at første forutsetning er å løse analfabetismens problem. Dette vanskeliggjøres i utgangspunktet av romfolkets uvilje mot å sende sine barn i skole av frykt for at barna skal tas fra dem, eller at de skal læres opp til å forakte sin kultur. Det finnes nemlig svært mange eksempler på at når sigøynere avanserer sosialt, så legger de av seg sin romidentitet og begynner å skamme seg over den. Betegnelsen rom eller sigøyner blir da stående tilbake som navn på dem som ikke lykkes. Tiltakene måtte derfor systematiseres på en måte som tok høyde for denne snubletråden. I Ungarn og Spania har man forsøkt å gå problemet i møte ved aktivt å søke opp enkeltpersoner blant folket selv som man har sett har ressurser og evner, og dyktiggjøre dem som lærere for sine egne. I enkelte landsbyer med store rombefolk­ninger er det opprettet skoler der barna får opplæring i eget språk, i egen kultur og egne håndverkstradisjoner. Slik åpner man vei inn arbeidsmarkedet samtidig som den egne identiteten ivaretas. Å beskytte en minoritets behov for en sterk identitet er helt avgjør­ende for å motvirke kulturell utarming, som igjen er en bred vei til sosial fornedring med alle dets følger.

Denne metoden står imidlertid på skjøre føtter. Den krever enorme ressurser for å kunne gjennomføres i et omfang som monner, som igjen krever en vilje som man i dagens politiske klima i de angjeldende land ikke kan ta for gitt. I flere land med høy andel romfolk har i dag nasjonalistisk, høyreradikal propaganda sterk fremgang. Det er en sjåvinistisk, selvforherligende propaganda som har hat og forakt overfor «den andre» som primærnæringsstoff. Til tross for massiv støtte fra EU står de positive tiltakene i Ungarn i fare pga landets dreining mot en nasjonalistisk og ekstremt minoritetsfiendtlig politikk. Det sittende regime legitimerer og støtter til dels opp under ekstrem hatretorikk. Spanias problemer gjør det politiske klimaet ikke mer gunstig.

Her er vi tilbake hvor vi begynte: Romfolket får frem en fundamental avmakt i oss, fordi vi kommer til kort med det beste vi har. Det provoserer. Romfolkets identitet og overlevelsesstrategi er formet av århundrers tilstedeværelse i en fiendtlig verden. Hver dag får de bekreftet at avstand er den beste strategi. De vet vi er sterkere enn dem, vet at vi er deres største risiko. Men den selvbeskyttende avstanden innebærer også at mistillitens onde sirkel vedlikeholdes uten håp om å kunne brytes. Så hva er da vårt alternativ om vi vil det gode? Det finnes bare vanskelige svar: å gå den lange, lange veien og aldri svikte medlidenhetens og menneskelighetens nødvendighet. 

Gå til innlegget

Romfolket - hva er det som truer oss?

Publisert over 4 år siden

Å bevare det humane innebærer å måtte tolerere «rot på rommet». Vår oppgave er ikke å lage den fullkomne verden. Illusjonen om fullkommenhet er nettopp det som dreper det menneskelige.

(Artikkelen er del 1 av 2. Neste artikkel vil ta for seg hva hjelp og aksept i forhold til romfolket betyr. De to artiklene er sammenfatning av et foredrag holdt på et seminar om Romfolket i Trondheim 22.11.2014.)

La dette først være slått fast: De som sitter på våre fortauer med en kopp mellom hendene, tilhører et folk som er det eneste gjennom historien som aldri har erklært et annet folk krig. Det finnes ikke et eneste eksempel på at romfolket noen gang har besvart selv den mest hardhendte forfølgelse med opptøyer eller voldelig motstand. Ikke engang de små flekkene de opptar på våre fortauer er de villige til å forsvare med vold.

Vi kan altså slå fast at alt tatt i betraktning så er romfolket et ytterst fredelig folk. Likevel ses de på som selve problemet i verdens rikeste land, som noe som må bringes ut av syne og endog forbys. Det er et stort paradoks. For da må vi spørre: Hva er det som truer oss?

Eilert Sundts speil og Pippi Langstrømpe-syndromet
Sosiologiens grunnlegger i Norge, presten Eilert Sundt, var den første som arbeidet vitenskapelig med romanifolkets historie og kultur. Hans tilnærming er i dag elementær samfunnsvitenskapelig metodikk, men som det likevel er vanskelig å ta til seg som erkjennbar kunnskap: Et samfunns humane kvaliteter måles ikke først og fremst gjennom hvordan flertallet i et samfunn har det, for flertallet sitter alltid med privilegiet å kunne sørge godt for seg selv, men i hvordan dette flertallet behandler mindretallet. Minoritetsgruppene i et samfunn fungerer med andre ord som et speil som flertallet kan se seg selv i.

Dette er et slikt speil: Romfolket har aldri erklært noe annet folk krig, men så lenge det har eksistert har vi, det fastboende samfunn, levd i en permanent krigstilstand med dem. Til tross for dette har de overlevd på nesten mirakuløst vis. Det er som om de ikke engang enser vår krig. Vel vitende om vår forakt, vel vitende om vår overlegenhet har deres metode vært å heve seg over krigens lovmessighet: at noen skal tape og noen vinne - at de er taperne og vi vinnerne.

Romfolket vet gjennom århundrers nedarvet erfaring at innenfor en slik lovmessighet er de dømt til å tape. De har lært at en annen overlevelsesstrategi gir større håp: avvise vår lovmessighet, ikke innlate seg på våre premisser, men holde avstand og fremfor å ligne oss dyrke ulikheten og forskjelligheten. Dette har vært deres overlevelseskapital.

Men i denne evne til å overleve ligger det også en voldsom provokasjon. Det er som å bli pekt nese mot. Den forteller at til tross for vår overlegenhet, kommer vi til kort. Hele den lovmessighet som vi handler og forstår virkeligheten ut fra, og som vi om nødvendig vil forsvare med vold - ja, selv vår velvilje og vårt gode hjertelag - settes på prøve. Det er noe i spillet mellom oss og dem vi ikke forstår. De gjør oss avmektige i vår overmakt. Det er ikke til å tåle. Da blir vi rasende. 

Dette er hva jeg kaller Pippi Langstrømpe-syndromet – Astrid Lindgrens fortelling om jenta som lever utenfor samfunnets normale rammer, som fascinerer og skremmer, som ikke er til å få grep rundt, og som setter autoritetene sjakkmatt. Storsamfunnet har alltid sett på romfolket som en provokasjon og et problem det er umulig å få grep rundt. Verken velvilje eller harde metoder har hjulpet. Slik har det blitt, fordi vi ikke forstår den andres lovmessighet, den taperen handler og ser virkeligheten ut fra.     

Brodermordet – sivilisasjonens urskyld
Konflikten mellom det fastboende, det såkalte siviliserte samfunn og nomade, dvs grupper som ikke er innordnet i eller har latt seg underordne samfunnet, er ikke bare urgammel – den er i seg selv en urkonflikt. Den peker mot et grunnleggende og uløst kompleks i selve begrepet om hva et samfunn eller en sivilisasjon er, og er et overordnet motiv både i jødedom og kristendom. Allerede på ett av Bibelens første blad blir denne konflikten presentert.  Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel. Kain var bonde – eller boende, altså fastboende. Han står som representant for sivilisasjonsmennesket, eller kulturmennesket, om vi vil. Abel var sauehyrde, dvs han var nomade og ikke stedbunden. Han står som representant for det førsiviliserte mennesket, eller naturmennesket om vi vil.

Men det er til Abel Gud ser med behag. I sjalusi over dette dreper Kain Abel. Abels blod roper fra jorden som en evig skyld og Kain får et forbannelsens merke i sin panne, et kainsmerke. 

Samme historie er fortalt i en annen og uavhengig versjon i historien om Romas, dvs sivilisasjonens grunnleggelse. Her fortelles det om tvillingene Romulus og Remus, to kongssønner som var satt ut for å dø, men som ble berget av en ulvemor som ammet dem. Ulvemoren med pattene er den dag i dag Romas bysymbol, tidligere stod det også en ulv i bur på Capitol som et symbol med et tvetydig budskap: at sivilisasjonen er sprunget ut av rovdyrets patter, men også om at sivilisasjonsmennesket har temmet rovdyret og satt det i bur. Men legenden forteller også noe mer. Romulus bestemmer seg for å bygge en by ved Tiberns bredd, byen som er sivilisasjonens mor. Det første Romulus gjør er å bygge en mur. Muren avgrenser kosmos fra kaos, sivilisasjon fra natur, menneske fra barbar. Rundt muren gikk en vollgrav, skyldens grav, og over denne en bro som forbandt kosmos og kaos med en tynn linje. Muren var hellig, å krenke den et tabu. Kontrollen med broen over vollgraven ble derfor gitt til øverstepresten, senere til keiseren, som hadde tittelen Pontifex maximus – den høyeste brobygger - en tittel som ble overtatt av paven og som denne fortsatt har.

Men Remus, Romulus’ tvillingbror, ville ikke akseptere muren. Han hoppet over den og krenket dermed tabuet, eller grensen mellom kosmos og kaos, sivilisasjon og barbari. På grunn av denne krenkelsen måtte Romulus drepe sin bror.

Brodermordet er altså den uforløste eller usonede skyld som hele vårt sivilisasjonsbegrep bygger på. Abels blod roper fra jorden, og det er denne urskyld som krever soning og som trekker opp den lange linje gjennom Det gamle testamente fra Abel til Golgata.

Vi finner et lignende motiv innen islam. Islam ble nettopp til i en historisk overgangsfase der nomadiske stammer gikk over fra nomadisk til fastboende livsform. Lovstrengheten innen islam og i mosaisk jødedom er Romulus’ mur, grensen som det er tabu å krenke, for utenfor muren, der hersker barbariet og kaoset, og å krenke denne grensen betyr døden.  

Tater og bonde – nomade og fastboende
I Norge benyttet man tidligere tater og bonde som et begrepsmessig motsetningspar. Ordet tater er opprinnelig et skjellsord, tataurus betyr helvete eller helvetets dypeste sted. Motsatt er ordet for bonde på romani det samme som for djevel. Tater og bonde representerer med andre ord det ondeste av det onde for hverandre, de er hverandres antityper.

Romfolket er ikke et jorddyrkende folk og har tradisjonelt sett ned på dem som dyrker jorden. Bonden er som navnet sier boende, han må ha et territorium å dyrke og han må vente på avlingene. Territoriet er hans eiendom som nødvendig må forsvares med vold. Hans rett til jorden som gir ham mat og velstand, er det som gjør ham til hva han er. Bonden er derfor full av forakt overfor tateren.

Forakten er imidlertid gjensidig. Nomaden forakter bonden fordi han er ufri. Eiendom representerer avhengighet og bundethet. For nomaden er det ubegrensede hans eiendom og som tross materiell fattigdom gjør ham uavhengig og fri. For bonden er ikke dette bare et brudd med tilværelsens lovmessighet, det er en så fundamental hån mot alt han representerer at han blir voldelig av raseri.  Innerst inne «vet» nemlig bonden at han har betalt sin eiendom og sin velstand med sin frihet. 

To måter å være i verden på
Forholdet til materiell eiendom var noe av det første jeg festet meg ved da jeg begynte å interessere meg for romkulturen. For «oss bønder» er identitet knyttet til det å eie. Vi har et institusjonalisert forhold til eiendom. Eiendom representerer mer enn nytten ved det vi eier, det gir status og gjør oss til hvem vi er.

Innen romkulturen er det ikke slik. Den som ikke er stedbunden, kan ikke eie så mye. Materiell eiendom er noe kontinuerlig flyktig og som man legger igjen etter seg på vei fra et sted til et annet. Eiendommens verdi er et flyktig øyeblikks verdi, eller bruksverdien. Når den opphører, opphører også gjenstanden å eksistere. Satt på spissen: En bil som det ikke er bensin på, er ikke lenger en bil. Kan man ikke bruke bilen til noe, finnes den heller ikke.  

Stereotypien om sigøynere som tyvaktige må ses i denne sammenheng. Den er både sann og usann. Vi ser her bort fra at fattigdom i seg selv skaper kriminalitet, det er en annen fortelling. Stereotypien er usann i den forstand at det ikke er snakk om en lavere moralsk egenskap ved romfolkets kultur, som er meget rik og som har satt dypere spor i europeisk kultur enn vi er klar over. Poenget er at i den grad det er sant at sigøynere stjeler, så kan dette ikke bare bedømmes etter moralske målestokker. Det uttrykker også i en mer fundamental forstand ulike måter å være til stede i verden på. Det som stjeles representerer ikke samme type verdi hos den som stjeler som hos den som blir frastjålet noe.  

Skamløshet og velsignelse – «protestantisk» vs «katolsk»
Forskjeller i virkelighetsforståelse går ikke bare mellom oss og dem, de finnes også innad i vår egen kultur. De uttrykkes i ulike religiøse og kulturelle idealer eller mentaliteter som grovt kan kategoriseres som protestantisk versus katolsk.

Enten man regner seg som kristen eller ikke er den nordiske kultur gjennomsyret av en protestantisk måte å tenke. Tanken om det enkelte menneske som står overfor Guds krav til omvendelse, finnes i utallige sekulære varianter og utgjør et mentalitetsmessig paradigme som våre forestillinger om samfunn og moral organiseres ut fra.

Max Weber hevdet at kapitalismen er sprunget ut av protestantismens ånd, en påstand jeg mener historien gir dekning for. Innenfor et protestantisk paradigme ses det å eie som et tegn på å ha lykkes, som igjen betyr at man er velsignet. Fattigdom er å ha mislykkes. Protestantismen, og særlig i dens pietistiske og kalvinistiske variant, retter en sterk misjonerende appell til «hin enkelte». Vi skal forandre oss, oppdras, omvende oss, bli gagns mennesker. Er vi ikke det, står vi ikke på Guds side. Det er ikke tilfeldig at det var de to mest erkeprotestantiske land i Europa, Sveits og Norge, som også satte inn de mest hardhendte tiltak for å få bukt med det såkalte omstreiferproblemet. (Det er neppe tilfeldig at de også er de to rikeste). I Norge var en av metodene å sette tatere i egne arbeidsleire, der de med tvang skulle oppdras til – ja, til hva? Jo, å dyrke jorden – bli bonde, bli gagns mennesker. For tateren kunne ydmykelsen ikke bli større.

I en kultur influert av denne mentaliteten blir toleransen for fattigdom, for uryddighet og det man oppfatter som urent, lav. Den fattige bryter med velsignelsens lov.

Romfolket kommer hovedsakelig fra land som er katolske eller østlig ortodokse. Her råder en annen mentalitet. I katolsk teologi er fattigdom fremholdt som selve idealet. Det ideale samfunnsfellesskap er egentlig klosterkommuniteten, som forutsetter et fattigdomsløfte. Eiendom er uttrykk for binding til det materielle, mens den fattige er fri til å vie sitt liv til Gud. Innenfor dette mentalitetsmessige paradigme ligger det nærmere å se på den fattige som en som ved sin fattigdom står nærmere Gud, han er i en «renere» forstand enn andre et «Guds barn». Det å tigge kan da til og med ses på som uttrykk for fromhet.  

Dette har ganske store konsekvenser. Ved å være rik står den rike i et objektivt skyldforhold til den fattige. Den rikes håp om velsignelse ligger ikke i den materielle suksessen, men i at han gjør sin religiøse plikt og gir almisse. Det er viktig å understreke at det her ikke først og fremst spørres om velvilje eller hjertelag. Den rikes skyldforhold er av objektiv karakter og «tariffestet» i almissen.

Dette gjelder imidlertid også motsatt vei. Romkvinnen er nemlig oppdratt i en kultur, der hun ser på den rike som en som er henne skyldig. Det er slik verden er ordnet i både den rikes og den fattiges forestilling av den. For den fattige er det derfor en selvsagt ting å forvente at vi legger noe i koppen. For oss protestantiske nordboere er imidlertid selvfølgeligheten dette skjer med noe dypt provoserende. Fattigdom uttrykker en skamløshet vi ikke kan tåle.

Selv om dette er grovt kategorisert, rommer det noe høyst reelt som ytrer seg i ulik praksis både kulturelt, religiøst og politisk. Poenget er ikke at den ene tilnærming er bedre enn den andre. Begge har sine problematiske sider. På den positive side åpner den «protestantiske» varianten for sosial mobilitet, sterkest uttrykt i den amerikanske drømmen. Protestantiske land er da også i mye sterkere grad enn katolske preget av dette. På den negative siden kommer en ekstrem lav toleranse i forhold til den som mislykkes og som ikke har fått del i velsignelsen. Lik Esau i Det gamle testamente mister han sin fars velvilje og sendes bort som en utstøtt og foraktet.  

Den «katolske» versjonen gir ikke de samme insentiver til sosial mobilitet. Katolske land er da også tradisjonelt mer klassedelte, de sosiale barrierene mye høyere. Selv om tiggeren også her risikerer utstøting og forakt, så er han en del av samfunnets gitte orden som den rike er avhengig av for å kunne innfri sin religiøse plikt. Det klassedelte samfunn representerer her i sterkere grad en skaperverkets orden som ikke skal utfordres. Insentiver til endring av sosiale strukturer som fremmer urettferdighet, vil i mindre grad være til stede. I forholdet mellom fattig og rik finnes det likevel en slags maktbalanse. Det er et transaksjonsforhold der den fattige mot penger i koppen gir god samvittighet til den rike som motytelse.

Den fattige som stedfortreder for Kristus
Høy toleranse for fattigdom er ikke noe etisk ideal i seg selv. Men det rommer likevel et menneskelig trekk som ikke er til stede i samme grad i vår puritanske, nordiske mentalitet. I en «katolsk» kontekst er den fattige ikke en som skal bringes ut av syne. Den fattige ikke bare har sin plass i samfunnet og tåles bedre, han er også en stedfortreder for Kristus. Han er den som bringer uorden inn i vår selvsentrerthet og river over ende våre illusjoner om at med oss står alt vel til. Den fattige er ikke en vi skal endre i vårt bilde av det gode liv. At vi, og ikke de, representerer dette gode liv, er selve den forførende illusjon som Jesus opponerte mot. Den fattiges uformuenhet betyr ikke at han er mindre velsignet, den kan sågar bety at han er mer velsignet.

Vi trenger å utfordres i selve vår forestilling av hva menneskelighet og humanitet er. Det ryddige og rene samfunn er ikke nødvendigvis et humant samfunn – det kan til og med forholde seg stikk motsatt. Å bevare det humane er også å tolerere «rot på rommet». Vår oppgave er ikke å lage den fullkomne verden. Illusjonen om fullkommenhet er nettopp det som dreper det menneskelige. Det menneskeliges utfordring kan med andre ord sies å være kunsten å utholde verdens ufullkommenhet uten dermed å akseptere den. Ved et visst punkt må vi nemlig akseptere det som ikke lar seg endre med mindre vi prisgir menneskeligheten. Det menneskelige selv setter en grense for det mulige. Når denne grense er nådd, har vi ikke så mange muligheter tilbake utover det vi aldri må gi slipp på: medmenneskelighet og solidaritet.

obastr@gmail.com

Hans Børli:
ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her

i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere