Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Årets presidentvalg kan være det siste hvor konservativ evangelisk kristendom er en maktfaktor i amerikansk politikk. Det kan man takke Donald Trump for.

Konservativ evangelikal kristendom har vært en maktfaktor på den politiske høyresiden i USA som ingen republikaner med presidentambisjoner har kunnet unngå å ta hensyn til. Gruppen av såkalte «evangelicals» er imidlertid atskillig mindre homogen enn det medienes trang til stereotype forenklinger kan gi inntrykk av. Den omfatter alt fra sprø tv-predikanter som markedsfører overlevelsesdrakter til et nært forestående Armageddon til mer siviliserte former for kristendom som mange nordmenn vil kjenne seg igjen i. Når gruppen av «evangelicals» har kunnet stå frem som noen lunde enhetlig, skyldes det en liten bukett av politiske fanesaker som har holdt flokken samlet, hvor tradisjonelle familieverdier og «pro life» er de viktigste.

Men Donald Trump har splittet flokken. «Om det er noe Trump har oppnådd, så er det å slukke lyset på den kristne høyresiden,» sier Russel Moore, en av lederne for USAs største evangelikale kirkesamfunn, «Southern Baptist Convention» med mer enn 15 millioner medlemmer.   

En splittet flokk
De fleste evangelikale ledere av betydning har – riktignok med noen betegnende unntak - vendt Trump ryggen og advart kristne mot å stemme på ham. Russel Moore rykket ut allerede i september 2015 i et innlegg i New York Times, der han advarte evangeliske kristne mot å gi sin støtte til en person som beskrives som uten moralsk kompass og med et kvinnesyn som en krigsherre fra bronsealderen. Moore har til og med gått så langt som til å si at ingen kan stemme Trump uten å måtte forkaste sine kristne verdier. Det er rammende ord mot evangelikale velgere som mer enn noe annet ser på seg selv som «value voters».  

I evangelikale kretser er det vanligvis slik at flokken lytter når hyrden taler. Men ikke denne gang. Til tross for Trumps åpenbare religiøse analfabetisme og med holdninger og en livsstil som står tradisjonelle kristne dyder bent imot, har fortsatt godt over halvparten av dem som regner seg som «evangelicals», Trump som sin favoritt. Gjennom hele sommeren 2016 lå oppslutningen om Trump fra evangeliske kristne på mellom 78 og 79 prosent. Etter at skandalevideoen med Trumps griseprat ble avslørt, falt oppslutningen blant evangelikale noe, men mindre i denne gruppen enn i andre grupper med affinitet for Trump. I ukene som har gått, der nye skandaler har lagt seg oppå hverandre, har oppslutningen om Trump blant evangelikale holdt seg stabilt høy.  

De underliggende realiteter her er at Donald Trump har splittet det vi inntil nå har vært vant til å se på som en samlet front. Vi snakker ikke om små og ubetydelige sprekkdannelser. Det er store rifter som har kommet til syne, der grupper og enkeltpersoner beskylder hverandre for å ha tapt sin kristne troverdighet og legitimitet. Kommentatoren Jack Jenkins i Thinkprogress.com skriver at Trump har fått den evangelikale høyresiden i USA til å implodere.

Tilnærmet unison fordømmelse av Trump
Det dreier seg om mer enn for eller imot Trump. Når fronten krakelerer, kommer gjerne mange andre underliggende spenninger til uttrykk samtidig. En av disse er spenningene mellom generasjonene. Et symptom på hva som er i gjære, kom da en gruppe studenter ved USAs største kristne universitet, Liberty University, offentlig tok avstand fra sin rektor, Trumptilhengeren Jerry Falwell jr, og hevdet at å støtte Trump er å skade evangeliet. I studentenes uttalelse het det videre:

"Because our president (altså Falwell, min anmerkning) has led the world to believe that Liberty University supports Donald Trump, we students must take it upon ourselves to make clear that Donald Trump is absolutely opposed to what we believe in, and does not have our support."

Dette kom på toppen av en meningsmåling som viste at det blant unge «evangelicals» skjer interessante forskyvninger i synet på det som har vært viktige fanesaker på den kristne høyresiden, ikke minst i spørsmålet om kjønnsroller og LGBT-rettigheter. En ny generasjon av «evangelicals» overtar ikke uten videre forrige generasjons holdninger.

Jerry Falwell er ingen hvem som helst på den kristne høyresiden i USA. Den våpenglade predikanten og kristenentreprenøren er både beundret og respektert, ikke minst på grunn av sin suksess med å bygge kristne foretak etter forretningsmessige modeller som ikke er helt ulike Trumps. Her ligger nok også forklaringen på at Trump har vært Falwells favoritt helt fra begynnelsen av, dvs også på et tidspunkt da man kunne velge kandidater som står den kristne høyresiden mye nærmere, som Ted Cruz eller Marcio Rubio.

Når så 80 av de fremste evangeliske ledere i USA følger opp med en unison fordømmelse av Trump, burde kanskje skriften lyse på veggen for de mange millioner amerikanere som identifiserer seg som «evangelicals» eller «born again Christians», og som vil stemme på Trump 8. november. Budskapet fra de 80 pastorene er ikke akkurat Kanaans språk:

“Mange kristne støtter Hillary Clinton, mange gjør det ikke. Begge deler er ok. (…) Men uansett hvor vår politiske sympati ligger, er det ikke akseptabelt for evangeliske kristne å støtte en person som vedvarende og med overlegg sår splid og fiendskap mellom raser og folkegrupper, og som demonstrerer en så tydelig forakt for kvinner».

For det store flertall av evanglikale ledere, for Falwells studenter ved Liberty University og for svært mange andre som regner seg som «evangelicals», er et punkt nådd hvor det ikke lenger handler om politikk og religion, men om troverdighet og legitimitet. Falwell var en av mange evangelikale som ved valget i 1997, da Bill Clinton ble valgt til sin andre presidentperiode, stilte seg bak oppropet «Character matters». Stikket til kvinnebedåreren Clinton var selvsagt tilsiktet. Men Falwell sliter når han skal forklare hvorfor moralsk karakter ikke veier like tungt når presidentkandidaten heter Donald.    

Den evangeliske grasrota er upåvirket av fordømmelsen
Den evangeliske grasrota virker likevel nokså upåvirket av fordømmelsen fra sine religiøse ledere. De synes å ville støtte Trump uansett hvilke skjeletter som hopper ut av realitystjernens og eiendomsmogulens skap. Ved begynnelsen av presidentvalgkampen i juli hadde Trump til og med 5 – 6 prosents høyere oppslutning blant evangelikale enn hva Mitt Romney fikk fra samme gruppe ved valget i 2012.

Forklaringen på hvorfor så mange evangeliske kristnes støtter Trump ligger dels i de samme konservative refleksene som hos alle andre som ser med frykt på de hurtige endringene i det amerikanske samfunnet, som er redde for jobbene sine, for latinos, muslimer og homofile. Men dels ligger også forklaringen i et religiøst tenkesett som virker legitimerende på mye av det Trump representerer. Evangelisk kristendom i USA har dype historiske røtter i puritanisme og kalvinsk teologi, der den arbeidsomme velsignes med fremgang og suksess. Mange evangelikale ser den suksessfulle forretningsmannen Trump i et slikt lys. At han er en synder (om enn aldri en angrende sådan), taler egentlig bare til hans fordel, for desto større er velsignelsen over denne mannen som Gud har utvalgt til å gjøre «America great again». Det er langs samme spor Falwell jr. argumenterer når han nekter å vende Trump ryggen. Trumps mange tabber unnskyldes med forblommede vendinger om at «we are all sinners» og lignende pueril bibeleksegese. Når Russel Moore så retorisk spør om det er grunn til å tro at en mann som skryter av å ha vært notorisk utro mot ikke bare én, men hele tre koner, vil være mer trofast mot sine politiske løfter til det amerikanske folk, er man selvsagt svar skyldig.

Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt
Misforholdet mellom hva lederne advarer mot og hva fotfolket gjør forteller noe svært interessant, og som kan sammenfattes i en spissformulering: Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt. Beveggrunnene for deres valg er ikke primært religiøse, men politiske. Så lenge det råder sammenfall mellom politisk og religiøs overbevisning, kan man hevde at man stemmer ut fra religiøs overbevisning. Men i det øyeblikk religionen peker i en annen retning av det man er mest politisk tilbøyelig til å ville støtte, er det ikke religionen, men politikken som vinner.

Årets presidentvalgkamp demonstrerer nettopp dette. Når så mange innen den evangelikale saueflokken velger å ikke lytte til sine hyrders nesten unisone advarsler, er det en indikasjon på at politikk er viktigere enn religion tross alt.  

En meningsmåling som har fått en viss oppmerksomhet i USA, underbygger dette ytterligere. På spørsmål om en person som begår uetiske handlinger privat kan være en god leder i et offentlig verv, svarte 72 % prosent i gruppen «hvit, evangelikal kristen» ja i 2016, men i 2012 foran valget av Barack Obama, svarte bare 30 prosent i den samme gruppen ja på samme spørsmål.

Et slikt markant skifte i holdning kan bare forklares ved at ens politiske sympati i 2016 ligger hos den kandidaten som har lavest moralsk troverdighet, nemlig Trump. Da lar man politisk sympati overstyre  andre, mer prinsipielle hensyn.

Den store gruppen som regner som «evangelicals» i USA, er også den gruppe som har færrest kirkeaktive og flest indifferente i forhold til medlemstallet sammenlignet med andre kirkesamfunn. Dette peker på noe viktig: Etiketten «evangelical» er i store deler av det rurale USA en markør for kulturell tilhørighet som ikke sier noe om personlig trosdedikasjon. Markøren «evangelical» står for svært mange som et autentisk uttrykk for hva det vil si å være hvit, amerikansk og kristen. Vi kan med andre ord snakke om «kulturelle evangelicals». Men denne gruppen, som er tallrik i USA, vil dermed også være bærer av mange av de mest usympatiske holdninger i det amerikanske samfunnet, ikke minst den inngrodde rasismen som fortsatt lever i beste velgående, og i hatretorikken mot minoriteter som står utenfor det typisk hvite og amerikanske. For denne gruppen vil Trump med alt han kanaliserer av småborgerlige angstreflekser og raseri naturlig være den foretrukne kandidat.  

Hykleriet
Evangeliske kristne målbærer ofte en selvforståelse om at de tar sin tro mer alvorlig enn andre kristne, som de mener står for en falsk og utvannet kristendom. Vi hører av og til lignende toner i Norge også. I USA rammer dette ikke minst landets mange katolikker, som tradisjonelt har stemt demokratisk og lent seg mer mot venstre enn mot høyre i politikken. For stadig flere som er fremmedgjort overfor evangelikal mentalitet, ikke minst blant unge og de mange som har sin religiøse oppdragelse i ikke-evangelikal kristendom, oppleves en slik selvforståelse som religiøst hykleri. Ingen ting tyder på at områder dominert av evangelisk kristendom, som i «the deep south», scorer særlig høyt på områder som kvalifiserer dem til noe som er "mer kristent". Man kan snarere vende argumentasjonen motsatt vei og si tvert imot. De typiske bibelbeltestatene scorer lavt på de fleste sosiale indikatorer. Utdannelsesnivået er lavere, skilsmissestatistikken høyere enn blant alle andre grupper, ikke-religiøse medregnet - til tross for et fundamentalistisk bibelsyn som skulle tilsi at skilsmisser er mot Guds vilje. Men den samme bibel som forbyr skilsmisse, er samtidig et effektivt våpen når homofile og muslimer fordømmes. Delstater der evangelikal kristendom er dominerende, har også størst utbredelse av husbråk, konemishandling og høyest risiko for konedrap.


Intet av dette skyldes selvsagt evangelisk kristendom isolert sett. Årsakskjeden er tvert imot lang og komplisert. Men inne i denne kjeden finnes også religionen som en av mange faktorer. Blant annet kan det pekes på at tradisjonell kjønnsrolletenkning, som evangelikale miljøer i USA er de fremste forsvarere av, gjør kvinner mer tilbøyelige til å finne seg i vold fra sine ektemenn. Følgelig har de også større statistisk risiko for å dø som følge av slik vold. Dersom det er sant at evangelikale kristne tar sin tro mer alvorlig enn andre, burde man som et minimum forventet et oppgjør med en kjønnsrolletenkning som gjør kvinner mer tilbøyelige til å tåle undertrykkelse og mishandling fra voldelige ektemenn. Men i disse kretser vil nettopp dét være umulig. Det vil være å utfordre noe av det kulturelle grunnlaget for deres amerikanske identitet, vel og merke slik de oppfatter den, hvor tradisjonelle familieverdier og tradisjonell kjønnsrolletenkning er to sider av samme sak. Samtidig vil det innebære å krysse den tabubelagte grensen mellom konservativ og liberal.

Det rekker lenge med Trump
Når evangelikale ledere rykker så hardt ut mot Trump som de gjør, er dette ikke uten konsekvenser overfor den store og nokså ubestemmelige mengde av amerikanere som ser på «hvit», «amerikansk» og «evangelical» som essensielle komponenter i deres identitet. Mange som regner seg som «evangelicals», men uten å ha noe sterkt religiøst engasjement, vil føle en gradvis svekkelse av sin tilhørighet til evangelisk kristendom. De vil stemme Trump uansett hva deres evangeliske ledere sier. De stemmer på grunnlag av de samme politiske reflekser som hos alle andre Trump-tilhengere som er redde for jobbene sine, for muslimer, for latinos og som synes alt var bedre på 1950-tallet. Hva deres pastorer mener, raker dem ikke. Trumps virkelighetsforståelse stemmer bedre med deres enn pastorenes og predikantenes. I stedet for å trekkes nærmere kirken eller forsamlingshuset, vil de mindre enn før oppleve kirken som et hjem som omslutter deres tilværelse og føle på en økende fremmedgjøring.

Politisk kan dette få vidtrekkende følger. Det vil kunne innebære at den store og temmelig løst definerte gruppen som går under etiketten «evangelicals» og som ingen republikanske politikere til nå har kunnet overse, i stadig mindre grad vil utgjøre en enhetlig gruppe som politiske strateger trenger å ta særlige hensyn til. Stemmene til det store flertall av dem som i dag regner seg som «evangelicals», vil man kunne vinne like sikkert uten å gå veien om religionen. Det er nettopp dette årets presidentvalg har vist: Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump.

Gå til innlegget

Godhetstyranni og maktkritikk

Publisert rundt 3 år siden

Skal kritikk av godhetstyranniet ha noen mening, må det være som maktkritikk. Men retorikken i dagens harselas over «godhetstyranniet» peker mer i retning av at kynisme og selvtilstrekkelighet har fått en legitimitet det tidligere ikke har hatt.

Språket har fått et nytt ord: Godhetstyranni. Etter min mening et ord uten innhold og språklig logikk. Språk skal skape klarhet og presisjon. Det bygger på en forutsetning om at noe ikke kan være både seg selv og sin motsetning på samme tid. Kjærlighet er ikke hat. Smørrebrød er ikke mat. Godhet er ikke ondskap.

Språket har imidlertid ikke presise ord for ethvert fenomen. En lang rad av følelsesmessige og psykologiske fenomener finnes det ikke klare begreper for, og vi må benytte et indirekte språk for å komme tettere på hva saken gjelder. Et uttrykk som kjærlighetshat er logisk sett også meningsløst. Men en pasjon kan faktisk være så sterk og voldsom at ordet har mening likevel.

På samme måte kan godhet være en maske for noe annet enn seg selv. Godhet kan f.eks. være svært velegnet til både å utøve og tilsløre makt. Den som gjør seg til hjelper for et annet menneske, setter seg i en maktposisjon overfor dette mennesket. I relasjonen mellom hjelper og klient ligger alltid en skjult, uuttalt diskurs: Jeg er sterk. Du er svak. Jeg har makt til å hjelpe, men også til å knuse. Den sterke kan bare være sterk fordi den andre er svak. Den svakes avmakt blir den sterkes næring. Uavhengig av hjelperens personlige godhet vil det alltid ligge en slange ved korsets fot.

Hvis godhet kan være tyranni, hva er da alternativet? De hardeste kritikere av det såkalte «godhetstyranniet» mener at alternativet er mer realisme. Vi kan ikke hjelpe alt og alle. Men er alternativet til godhetstyranni mer realisme? Er ikke faren – ja, nettopp hvis man er realistisk - like stor for mer kynisme, mer selvtilstrekkelighet? Hva vinner vi ved det?  

Det er professor Terje Tvedt som har skapt nyordene «godhetstyranni» og «det nasjonale godhetsregime». Ordene har oppstått i Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. I en kronikk i Aftenposten 13. mars i år presiserer hva han legger i begrepene:

Godhetstyranni-begrepet representerer altså overhodet ingen kritikk av Den gode handling eller Den gode intensjonen. Det er heller ikke en kritikk av det kristne ideal om medmenneskelighet.

Det dreier seg snarere om et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet som skjuler seg bak retorikk om godhet og kamp om den selvklebende empati-merkelappen.

Strålende. Her er jeg nemlig helt på linje med professor Tvedt. Dette er det eneste som gir et snev av mening til et i utgangspunktet innholdsløst begrep. Maktkritikk av godhet er viktig. Godhet er en stor arena for skjult maktutøvelse. Jeg har selv gitt en del bidrag til slik maktkritikk gjennom årene.

Funksjonen ordet «godhetstyranni» har fått i den offentlige polemikk er imidlertid en annen enn det har i professor Tvedts bruk av det. Som polemisk uttrykk anvendes ordet i dag nettopp som kritikk, mistenkeliggjøring og til dels også latterliggjøring av Den gode handling og Den gode intensjon, jfr. Fremskrittspartiets forslag om å kriminalisere hjelp til tiggere. Det er blitt et fyndord som fungerer som beskyttelse mot for mye empati slik at vi lettere kan begrense vår humanitære plikt. Da bør vi bruke språket til det det skal brukes til, nemlig til å skape klarhet. Til å kalle en spade for en spade. Skal skjult maktutøvelse som maskerer seg bak godhet avsløres, må samme lov selvsagt gjelde for den kynisme som kler seg i realismens gevanter. Også den må avsløres.  

Idealer er viktige for oss både som enkeltmennesker og som samfunn. Uten idealer vil vi ikke føle plikt. Å ha idealer er imidlertid ikke det samme som å ha svar. Ingen ideelle fordringer kan føres ut i full virkeliggjørelse. Vi strekker oss like fullt etter dem. Kirken har en plikt til å peke på noen overordnede idealer, hvis ikke svikter den menneskene. Å tro at vi i verdens rikeste land kan leve beskyttet mot verdens nød uten at det skal koste oss noe, kanskje til og med koste oss dyrt, er ikke bare naivt, det er også ukristelig. Verken mer eller mindre ukristelig. Men å ville hjelpe er aldri en garanti for at hjelpen tjener sitt formål. Hjelp er en risiko både for den som hjelper og den som hjelpes. Vi må likevel gjøre så godt vi kan.

Norge er et land dypt rotfestet i pietistisk tradisjon. Våre godhetsidealer og begreper om filantropi er sterkt preget av pietistisk dydsfromhet. Pietismen har også preget moderne terapeutisk tenkning og sosialdemokratiske idealer om det gode samfunn, uten at disse er dette historiske opphav bevisst. Den pietistiske vekkelsen fra 1850-tallet og utover var helt avgjørende for utformingen av den moderne velferdsstaten og det vi i dag nedsettende omtaler som «det nasjonale godhetsregime», men som i min verden har et annet og historisk sett mer dekkende navn: den sosialliberale staten. Disse idealene hadde sin opprinnelse i Tyskland, i «Die Innere Mission der Deutschen Evangelischen Kirche» og i den hjelpefilosofi som prestene Friedrich von Bodelschwingh (far og sønn) og Johann Hinrich Wicherns utviklet ved de store diakonale institusjonene for fattige og foreldreløse barn som de var pionerer for. Da Norsk misjon blant hjemløse begynte byggingen av anstalter for omstreifere og tatere på begynnelsen av 1900-tallet, var forbildet von Bodelschwinghs og Wicherns megalomane anstalter i Bethel bei Bielefeld og Witzwyl i Sveits.  

Det er mye godt å si om den betydning pietistisk dydsetikk har hatt for utviklingen av Norge slik vi kjenner det. Hvor hadde vi vært i dag som samfunn uten det sosiale (og religiøse) oppbruddet som pietistiske idealer for det gode liv førte til? Det kan trygt fastslås at vi hadde vært et annet og mindre harmonisk samfunn.

Samtidig har den pietistiske dydsetikken mange problematiske sider, som vi ser klarere med historiens avstand mellom den gang og nå. Hjelp skulle ikke bare være hjelp og fattigpleie, men tjene et samfunnsformål utover dette. Den skulle normalisere sosiale avvikere til det borgerlige samfunns kristne idealer for det gode liv slik at de kunne bli nyttige borgere. Hjelp skulle bevirke en endring hos den hjelpetrengende som hjelperen hadde definert målet for på forhånd. Hjelpen var da en maske for noe annet enn seg selv og tilslørte at den i realiteten var en skjult form for maktutøvelse. På denne måten kunne hjelp brukes som et middel til å oppnå sosial kontroll med grupper som ikke tilpasset seg et konservativt samfunns dyder og normer. Bismarck tenkte på lignende vis da han introduserte den tyske velferdsstaten. Fikk arbeiderklassen bare mat i magen, ville den slå seg til ro og slutte å rope på revolusjon.

Men den hjelpetrengende var ikke alltid særlig mottagelig for det hjelperen ville oppnå med ham. Da ble det satt inn makt og tvang. Kravet til normalisering var sterkere enn ønsket om å hjelpe, og den Herren elsker, tukter han som kjent.

Som samfunnsprosjekt var dette både vellykket og mislykket på samme tid. Vellykket fordi det grunnfestet oss i noen overordnede idealer som i stort har vært et gode for det norske samfunnet – sosialliberale idealer, der enkeltmenneskets verdi uavhengig av bakgrunn eller forutsetninger er det retningsgivende for samfunnets innretning. Selv en landstryker kan det bli folk av. Det gav oss i 1902 Europas mest liberale straffelov, der den primitive tanken om straff som hevn ble forlatt til fordel for tanken om straff som sosial og moralsk oppdragelse. Og det ledet frem mot de såkalte castbergske barnelover i 1915, hvor barnet er definert som et individ med autonom rettsstatus for første gang. Og mye mer.

Men det var også mislykket. Mislykket, fordi den aktivistiske forståelsen av hjelp som et middel til å forme mennesker og dernest samfunnet i en ønsket retning, førte til at dem som hjelpen ikke virket på, ble utsatt for de mest umenneskelige tvangstiltak for å tvinge frem det man ville oppnå. Mislykket, fordi når hjelpen ikke virket, skapte den en økende kynisme og desillusjonering overfor dem som var uimottakelige for den, og som fra 1920-tallet og utover virket favoriserende på rasistisk og rasehygienisk tenkning. Mislykket, fordi det gav legitimitet til psykiatrisk tvang overfor mennesker og grupper av mennesker som ikke levde opp til samfunnets krav til normalitet og tilpasning. Mislykket, fordi den alt for lenge gjorde at oppdragelse og pedagogikk ble hovedtilnærming i sosialpolitikken til fortrengsel for sosialmedisinsk og psykologisk innsikt i hva som fremmer hjelp. Først midt på 1970-tallet, ved nedleggelsen av oppdragelsesanstalter som Bastøy og Ulvsnesøy, ble pedagogikkens hegemoni brutt og erstattet av sosial- og psykofaglig kompetanse. Da hadde skandalene rundt slike institusjoner tårnet seg opp gjennom hele 1960-tallet. Med skandalene rundt Reitegjerdet og Arnold Juklerød på 1970- og 80-tallet samt Gro-saken, knaket det alvorlig også i psykiatriens sammenføyninger.

Det jeg her har pekt på ligger prinsipielt i samme spor som professor Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. Også den bygger på idealistisk motivasjon, men i mange slike foretak ser det ut til å være innebygd en treghet mot selvkorreksjon. Jeg tror årsaken bunner i en frykt for å miste de idealer som var opprinnelig motivasjon for å handle. Manglende resultater av hjelpen fører da ikke automatisk til korreksjon og selvkritikk, men til at man gjør mer av det som ikke virker. Resultatet er at man utøver mer skade enn hjelp.    

Men på samme måte som professor Tvedt ikke retter noen kritikk mot den gode handling og den gode motivasjon, er jeg påpasselig med å unngå det samme. Det står nemlig mye på spill her. Svaret når idealene svikter oss, er ikke å bli desillusjonerte og kyniske. Svaret er å være bevisst vår rolle når vi opptrer som godhetsentreprenører. Det er nemlig ingen automatikk i at mindre godhetstyranni betyr mer fornuft, mer realisme. Tvert imot er det mer realisme i å frykte at vi blir desillusjonerte og gir slipp på idealer som overordnet sett har vært svært viktige for formingen av det Norge vi ønsker å beskytte.   

Skal kritikk av «godhetstyranniet» ha noen mening, må den være helt spesifikk, den må være maktkritikk som avkler den «godhet» som ikke har noe med godhet å gjøre. Mest av alt skal den falske godheten som bruker menneskers nød som leverandører av selvbekreftelse og god samvittighet til en selv, avsløres.

Men dagens harselas over «godhetstyranniet» inneholder lite overbevisende maktkritikk. Tvert imot peker mye av retorikken i polemikken i retning av at mer kynisme og mer selvtilstrekkelighet har fått en slags legitimitet det ikke tidligere har hatt i det norske samfunnet. Det er da jeg spør meg selv om vi egentlig har tålt vår store rikdom. 

Gå til innlegget

Farlig når religion forfaller til ideologi

Publisert rundt 3 år siden

Den sekulære religionskritikken er ikke intellektuelt ærlig. Den utelater at overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn – kort sagt sivilisasjon.

All historisk erfaring til­sier at når religion forfaller til ideologi, blir den farlig. Hvilke krefter er i spill når religioner som bygger sin tro på medlidenhet og humanitet forvrenges til det motsatte av sine idealer? Her snakker ­religionskritikere og religiøse alltid forbi hverandre.

For den som med distansert, fremmedgjort blikk betrakter grusomhetene som i dag begås i religionens navn, er det nærliggende å være enig med Sam Harris i at, og at religion i seg selv produserer en pervers form for solidaritet som det sekulære samfunn må finne midler å ­beskytte seg mot.

Gale. Det er mulig Harris er inne på noe. Religion kan virkelig gjøre mennesker gale. Men på galskapens hav kan det også finnes en blinkende lanterne av visdom, for å låne Michel Foucaults uttrykk. Kritikken i Harris' utsagn er ikke presis. Den rammer ikke der den skal. Hvor går skillet mellom et menneskes ­religiøse tro og dets eksistensielle livsbetingelser?

Hva er forskjellen på en mer generell maktkritikk og en mer spesifikk religionskritikk? Når Harris summarisk diagnostiserer cirka en milliard mennesker som sinnsforvirrede, må det sies å være et maktovergrep i seg selv. Stiller han da i noen annen klasse­ enn det han kritiserer? Harris' måte å tenke på har jo i vår kultur dannet rasjonale for blant annet psykiatriens voldsherredømme. Og det kan man i alle fall ikke laste religionen for.

Jomfruelig. Sekularismen, som Harris representerer, er historisk sett et jomfruelig fenomen. Den har ikke, slik det ofte påstås, vokst organisk frem av historien som et mer humant alternativ til religion.

Tvert imot er den vokst frem av helt bestemte historiske omstendigheter i Vest-Europa som det ikke er gitt har overføringsverdi til andre samfunn med annen historisk erfaringsbakgrunn enn vår.

Sekularisme har – sin korte­ historie til tross – sin andel i både jødehat, nasjonalistisk sjåvinisme­ og psykiatriens kriminelle overgrep. Men den gjøres sjelden til skyteskive for slikt. Den er ennå for ung og jomfruelig, vi er for tett på fenomenene til at vi får det opp på historiens radar.

Men den tid kommer, vær sikker på det. Religionen, derimot, har alltid vært der. Ja, mer enn det: Den har også omfattet alt. Intet har vært unndratt dens ­domene.

Floke. Her står vi ved noe som gjør at all samtale om religion har en tendens til å floke seg til og ende i demagogi. Hvis religion alltid har vært der og har omfattet alt, hva snakker vi da egentlig om? Ordet finnes ikke i verken latin eller klassisk gresk, man er ikke engang sikker på dets ­etymologiske betydning.

Men dette er like lite merkelig som at eskimoene ikke har noe ord for snø (men mange hundre ord for fenomener forbundet med snø). Det som alt er omfattet av, trenger man ikke noe eget ord for. Å separere begrepet ­religion ut fra sin historiske helhet, må nødvendigvis by på noen metodiske problemer.

Det finnes ingen omforent definisjon av hva som hører inn under begrepet. Vi tar definisjonen for gitt. Det skyldes at vi er vokst opp i en protestantisk kultur. Det var Martin Luther som skilte ut religionen som et særskilt område for subjektet. Sekularismen har sin begynnelse her, og den er også hovedsakelig et protestantisk fenomen.

På stengrunn. Dette er også en grunn til at mye av den ­sekulære religionskritikken faller på stengrunn. Det den er ment å treffe­ ligger ikke der man sikter. ­Objektet man vil ramme ligger alle steder på en gang.

Å destillere religionen ut av historien som et avgrensbart fenomen, er egentlig meningsløst, for gjennom det meste av denne historien har absolutt alt av menneskelig adferd og aktivitet, det være seg politikk, pløying på åkeren, kalvefødsler eller økonomiske transaksjoner, på en eller annen måte inngått i religionens domene.

Demagogi. Kan dette være en årsak til den spesielle aggressiviteten og den tydelige hang til demagogi, generaliseringer og ­monomani som så ofte ledsager sekulær religionskritikk? Man får ikke objektet man vil ramme ­ordentlig overfor seg. Det blir som å skyte med hagle i tåke. Man treffer blindt og alle steder på en gang, men aldri rammende.

Jeg har lest mye intelligent ­religionskritikk (selvsagt også mye uintelligent, som nå til påske da Braanen Sterri gikk i svart i Dagbladet), og den har rammet og utfordret meg punktvis. Men aldri grunnleggende, aldri fullt ut overbevisende. Pilene som skytes, er aldri vasse nok. Før eller siden får kritikken alltid et anstrøk av det verste ved det den vil ramme, den blir propaganda for sin egen tro.

Vold. Dette gjelder særlig i kritikken av religionens voldsfremmende potensial. En påstand som ofte høres, er at fordi religionen setter et skille mellom dem og oss, genererer den samtidig en spenning mellom dette «dem og oss» som unngåelig vil måtte føre til voldelig konflikt.

Effekten forsterkes av at ­religionen krever lydighet til ­irrasjonelle postulater som fritar det enkelte menneske fra ansvar. Igjen må jeg svare: Det er mulig dette er rett. Mye ­taler for at det er en funksjon av en ­bestemt type menneskelig ­adferd som forsterkes av en bestemt type religiøs praksis. Men igjen må jeg tilføye: Hva er det som rammes? Et allmennmenneskelig ­fenomen? Eller et spesifikt innhold i den religiøse tro?

Religionskritiker. Da Jesus innledet sin offentlige virksomhet med å rense templet, opptrådte han som historiens mest suksessrike religionskritiker. Han lot barna synge og de rettsløse få sin rett. Hans budskap var det motsatte av det religions­kritikken impliserer: Menneske­heten er ikke et dem og oss, vi er alle ett, og fordi vi er ett, gjelder også retten for alle. Hans budskap var pasifistisk, og det er også hevet over tvil at kirken i de første århundrer forkynte­ et pasifistisk budskap.

Like hevet over tvil er det dessverre også at straks det første kristne fellesskap var etablert, oppstod det et betent forhold til de jøder som ikke delte de kristnes­ tro – et motsetningsforhold som skulle sette et tragisk fotavtrykk på hele den ­videre historie frem til i dag.

Like sikkert er det også at de kristne tvunget av omstendighetenes krav måtte fire på sin opprinnelige idealisme og tillate våpenbruk i noen og deretter stadig flere tilfeller. Fordringen i evangeliet om å vende det annet kinn til og elske sine fiender tålte rett og slett ikke alltid møtet med virkeligheten.

Ikke ærlig. Problemet med den sekulære kritikken er at den ikke er intellektuelt ærlig. Den etablerer et narrativ hvor noe utelates, og som utelates bevisst og med overlegg, fordi det tjener propagandaens formål. Den utelater det historien også handler om, og ved å gjøre det slutter man å tro på kritikkens edle motiver: At overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn, kort sagt sivilisasjon.

Dette er et faktum, det er ikke noe man kan tøyse vekk med ­dilettantiske alternativtolkninger. Mer enn dette også: Troen på én Gud var selve forutsetningen for å kunne hevde alle menneskers likeverd og rett og dermed også den ufravikelige forutsetning for at universelle rettsprinsipper­ kunne forsvares.

Nedkjempes. Denne prosessen gikk ikke nødvendigvis fredelig for seg. Selvsagt gjorde den ikke det. Hvem og hva var det som måtte nedkjempes på veien mot rettssamfunn og ­sivilisasjon?

Det var ikke hyggelige folk. Det var barbarer som ikke lå et heste­hode etter IS i råskap, brutalitet og rettsvilkårlighet. Germanere som satt i trærne og hylte eller lå og rullet seg på skinn­feller mens de gnagde på benene til sine stammefienders spedbarn.

Vikinger som tredde frankernes barn på spidd og grillet dem på glør. «Fri oss fra normannernes raseri», ble det bedt i Europas kirker før kristendom kom og temmet oss smått om senn. Det skjedde ikke i en håndvending. Det skjedde med punktvise fremrykninger, med etablering av klostre og lærdomssentra. Med makt. Men også med rett. Det var aldri en ferdig prosess. Volden var uunngåelig. De menneskelige livsvilkår mer brutale enn vi i vårt isolerte hjørne av historien har fantasi til å forestille oss.

Infantil moralisme. Derfor ligger det også en infantil moralisme i måten religionskritikken retter sitt blikk utover og bakover i historien på. Den gjør seg uskyldig. Den sier: Så slemme de var. Den kan gjøre dette fordi den er så ung og jomfruelig, så hevet over historiens tunge slag.
Men det er hykleri. Et hykleri som jeg finner et svar mot i nettopp min religiøse tro: Vi er alle skyldige. Vi spikret ham alle til korset og gjør det igjen og igjen. Vi er alle bærere av den menneskelige naturs tilkortkommenhet med dens uendelige kapasitet for ondskap, men også til å beseire ondskapen i oss selv.

Om noe har vært forkynt fra prekestoler gjennom århundrer, så er det dette som de sekulære evangelister prinsipielt er unndratt fra å kunne si: At menneskets kapasitet for ondskap er uendelig, men det er også dets kapasitet for å betvinge den.

Men også dette har med ­intensitet vært forkynt fra kirkens­ prekestoler: Vent. Vær tålmodig og utholdende. Våk. Be. Du skal få din lønn, men ikke ennå. Dette er et kjernepunkt, fordi det definerer en avgjørende forskjell mellom en totalitær sekulær ideologi og troen på en transcendent virkelighet, det vi forstår under begrepet religion. En gudløs ideologi har intet å vente på. Den er prinsipielt­ utålmodig, den kjenner ikke historiens langvarighet, bare øyeblikkets krav. Den har ikke noe gudsrike å håpe på, men vil skape den fullkomne verden nå. Med én gang.

Det er i denne utålmodighet at voldspotensialet ligger. Utålmodigheten kan være både moralsk berettiget og psykologisk forståelig, skapt som den ofte er av fortvilelse, lidelse og raseri over urett. Voldelig blir den like fullt. Å undertrykke rettferdig harme er ikke lett. Det går på liv og tro løs. Håp er ikke en lettvint sak i en vanvittig verden. Derfor skal vi ikke bare moralisere over at det gang på gang skjer: At religion forfaller til ideologi og blir til ideers og systemers forsvar som vil forskuttere Guds gjerning og skape den fullkomne verden her og nå.

Urett. Det er heller ikke uten moralsk omkostning når kirken gjennom historien igjen og igjen har appellert til tålmodigheten, for dermed kan det se ut som om man passivt aksepterer den urett som utålmodigheten er et svar på.

Men tålmodighetsbudskapet er ikke uten innsikt i menneskets vilkår: Den fullkomne verden finnes ikke her og vi lever av mer enn brød alene. Den fullkomne verden kan bare håpes på og tros på. Den utålmodige har tapt troen og fyller vakuumet av sin tapte tro med handlingens panikk.

Troens modus er et annet: vente,­ tåle, håpe og be.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.4.2016

Gå til innlegget

Gud, Allah og Anfindsen

Publisert over 3 år siden

Vi vil trolig se flere eksempler på at både kristne og ateister konverterer til islam. Ole Jørgen Anfindsen var på nippet, men tok ikke skrittet helt ut. Nå kaller han seg muslimsk kristen. Det er å surre det skikkelig til.

Anfindsen er en kontroversiell samfunnsdebattant som har kommet med sterke ytringer mot nettopp islam, mot innvandring og multikultur, om raseegenskaper og pirater som burde skytes. Jeg har ofte brukt sterke ord om hans synspunkter. Så viser det seg at han har vært en hemmelig beundrer av den religion han har brukt så sterke ord mot. Er mannen egentlig forvirret? Islam og kristendom er to svært forskjellige religiøse systemer. Forskjellen skal ikke utydeliggjøres. Samtidig finnes det i forskjelligheten visse tangeringspunkter mellom religionene.   

Muslimsk kristen eller kalvinistisk muslim?
I en debatt med Anfindsen for flere år siden påpekte jeg noen mønstre i hans tenkning som plasserer ham i en kalvinistisk tradisjon, dvs i en radikal variant av protestantismen som strukturelt (altså ikke innholdsmessig) har noen fellestrekk med islam. Selv om jeg ble overrasket da Anfindsen kom ut av skapet som en slags muslimsk ett-eller-annet, finner jeg ved nærmere ettertanke likevel en viss logikk i hans utvikling.

Som islam har kalvinismen en stor variasjon av former, noen mer radikale og absolutte enn andre. Det finnes likevel en underliggende struktur med visse fellestrekk. Det gjelder særlig gudsbildet. Hos begge finnes en ekstremt sterk understreking av Guds absolutte trancendens, allmakt og opphøyethet over alt menneskelig. Menneskesynet følger av dette: For å gjøre Gud stor, må mennesket gjøres tilsvarende lite og avmektig og prisgitt Guds allmakt på både nåde og unåde. Forholdet mellom Gud og mennesker er regulert av strikte lover for et rett og dydig liv. Dette pessimistiske menneskesynet henger igjen sammen med en streng determinisme, der mennesket er utlevert til Guds vredesdom uten sikkerhet for sin evige skjebne. Det er først og fremst Anfindsens determinisme og hans pessimistiske menneskesyn som plasserer ham i en kalvinistisk sammenheng.

Det finnes andre tangeringspunkter også.  I islam er det ideelle samfunn teokratiet, der det sivile og det religiøse glir opp i hverandre. Islam er derfor både et politisk og teologisk system. Slik er det innenfor kalvinismen også, om enn ikke like uttalt. Fravær av et kirke- og sakramentssyn gjør imidlertid at det sivile samfunn trer i stedet slik at det religiøse og det sivile samfunn går opp i hverandre. Når vi i dag snakker om det verdibaserte samfunn, så ligger det en blek skygge av kalvinistisk tenkning over en slik uttrykksmåte, der det religiøse har glidd over i det sivile og til sist blitt sekularisert. Opplysningstiden og den franske revolusjon ville vært utenkelig uten den sterke påvirkning som særlig fransk kalvinisme, de såkalte hugenotter, hadde hatt på de intellektuelle elitene.    

Calvin var jurist og en kjølig rasjonalist. Som teolog var han formalistisk og han hadde liten interesse for religionens spirituelle og kultiske sider. Religion handlet først og fremst om dydene og om samfunnet. Med dette som utgangspunkt stilte Calvin seg i spissen for en teokratisk bystat i Génève, men med dydene ble det så som så. Da kom pisken frem. Calvins gudsstat endte i en terror som ikke lå mange hestehoder etter den IS praktiserer i dag.

Islam og kalvinisme tangerer hverandre også i de puritanske fromhetsidealer og i billedfiendtligheten. Et kalvinsk gudshus er som moskeen ribbet for symboler og billedlig utsmykning. Dette henger igjen sammen med gudsbildet. Billedlige fremstillinger i gudsdyrkelsen innebærer å trekke det guddommelige inn i det menneskelige og dermed krenke Guds opphøyethet og trancendens. Innen islam er det den ultimate blasfemi.

Den sterke betoningen av Guds trancendens og menneskets avmektighet betyr også at den streng som forbinder guddommelig og menneskelig blir den tynnest mulige. I islam gis den gjennom Boken, gitt menneskene gjennom Profeten. Innen kalvinismen ser man den samme tendens til å gjøre Boken, dvs Bibelen, til et trosobjekt i seg selv som gir lover for samfunnet og alle menneskelige forhold. Fordi gapet mellom Gud og menneske blir så stort, blir overholdelse av de religiøse lover som regulerer forholdet mellom de to, et primært fokus.  

Invertert ateisme og sfærenes harmoni
Fellestrekkene mellom islam og kalvinisme ligger i det fenomenologiske, ikke i det innholdsmessige og dogmatiske. Her finnes det også et tangeringspunkt til den sekulære ateismen. Min kjetterske påstand er nemlig at kalvinisme og islam representerer inverterte former for ateisme. Avstanden mellom «Gud er stor» (islam), «Gud er alt» (kalvinisme) og «Gud er ikke» (ateisme) trenger nemlig ikke å være stor. De tangerer hverandre ved å være hverandres motsatser. På en sirkel kan avstanden mellom ytterpunktene måles til både 359 grader og 1 grad. Jo høyere det ropes at Gud er stor og opphøyet over alt menneskelig, desto nærmere er Gud sitt forsvinningspunkt, der troen bikker over til negasjon. Gudsbegrepet blir til slutt umulig å fastholde, og ateismen et logisk neste skritt.

Den motsatte reise er selvsagt også mulig. Jeg observerer lettere fascinert at det finnes ateister som tiltrekkes av islam. Jeg har undret meg over hvorfor. Jeg tror det skyldes at gudsbegrepet i islam egentlig sitter ganske løst. Eller sagt på en annen måte: Jo mer absolutt og trancendent gudsbegrepet er, desto løsere sitter det i realiteten. De nærmest autistiske repetisjoner av formelen «Allahu akbar» lyder som en besvergelse i det tomme rom der Gud er så opphøyet at gudsbegrepet er like ved å løses opp i tynn luft.

Men kanskje ligger det noe mer her også: Klarhet og stringens. Islam er på egne premisser et rasjonelt, glassklart og stringent system med få dogmer. Som i den sekulære ateismen er det den rasjonelle stringens som holder systemene sammen. De motsier hverandre, men grenser i motsigelsen opp til hverandre.

Jeg kan forstå fascinasjonen for islam. Islam har nemlig noe som et ateistisk livssyn prinsipielt må unnvære: en trancendental skjønnhet, en sfærenes harmoni, svar der man ellers står svarløs. Kristendommen mangler dette. Det den byr på, er mysteriet. På noe høyst uklart og irrasjonelt: Treenighetslæren.

Kjærlighetsdogmet
Ikke overraskende er det her det butter for Anfindsen. Men i stedet for å ta motet til seg og konvertere, klipper og limer han fra begge religioner og ender med en hybrid som ligner verken fugl eller fisk. Jeg kan forstå dilemmaet. For et rasjonelt menneske er det selvsagt umulig å få 1+1+1 til å bli 1 uansett hvordan man vrir og vender på tallene. Men det er altså hva den kristne kirke tror.

Det finnes, som Anfindsen korrekt anfører, intet belegg i Det nye testamente for treenighetslæren. Det er heller ikke nødvendig. Treenighetslæren er en del av det som i katolsk teologi kalles Tradisjon, dvs en utledning av det gudsbilde som fremkommer i NT. Gud er ikke som i islam et subjekt utenfor og fristilt fra vår virkelighet, han er også immanent og kjødeliggjort i alt levende. Hvis Gud er et subjekt som regjerer i «splendid isolation» kan han nemlig ikke være en kjærlig Gud. Kjærlighet er uforenlig med ensomhet, den må ifølge sitt vesen være rettet mot noe, mot det som er gjenstand for kjærligheten. Kjærlighet forutsetter relasjon, hvis ikke er det ikke kjærlighet, men noe annet vi snakker om. Hvis Guds vesen er kjærlighet og hvis Gud er evig, må også det som er gjenstand for hans kjærlighet være en del av hans vesen og alltid ha vært det.

Treenighetsdogmet kalles i katolsk teologi for kjærlighetsdogmet. Treenighetsdogmet danner det rom i teologien hvor rasjonaliteten trer til side og hvor man med en term fra bysantinsk teologi er beskuende. Det vi beskuer er mysteriet, at Guds kjærlighet er gjenkjennbar og til stede i alt som lever. Menneskelig og guddommelig er ikke motsatte størrelser, men som en av oldkirkens kloke teologer formulerte det: «Guds ære er det levende menneske». Kirkens lære er derfor at alt levende bærer Kristi bilde på sin panne, og at slik Gud uttømte sin kjærlighet i Kristus, slik er hans kjærlighet uttømt i alt som lever. Slik får også Jesu ord sin mening: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste små, det gjorde dere mot meg».

For en muslim er tanken om Guds immanens en blasfemi. For en kalvinist er det en side av kristendommen som fortrenges. For en ateist er det bare meningsløs tale.

Intet konstituerer seg selv
I vår anglosaksiske (og kalvinsk påvirkede) kultur har vi siden renessansen sentrert rundt subjektet som noe som konstituerer sin egen eksistens. Det er en fjern tanke innen hovedstrømmen av kristen tenkning. Intet konstituerer seg selv. Liv konstitueres av det jeg mottar, som kommer til meg, gis meg og som ikke er av meg selv. Livet er ikke min bevissthet om meg selv, men bevissthet om at livet er meg gitt og fyller meg med eksistens. På samme vis kommer min neste til meg og gjør meg til et individ, rosen står for meg og byr på sin skjønnhet, og idet jeg ser rosens skjønnhet, fyller rosen meg med seg selv. Tillit til tilværelsen er ikke noe jeg skaper, den er kommet til meg som en gave i fullt mål fra fødselens øyeblikk, og kan bare bli mindre fra da av.

Hva betyr dette? Det betyr at Gud er i alle mine relasjoner. Det er ikke et postulat, en påstand jeg trenger å problematisere.  Gud er ganske enkelt det som er gitt, som er eksistens og som gir eksistens - som kommer før alt annet og som er etter alt annet. Det er slik vi alle forholder oss enten vi tror eller ikke tror. Vi forholder oss til det som er gitt. Min neste er meg gitt, kommer til meg og gir meg eksistens, for uten min neste finnes ikke jeg som individ, Uten relasjon finnes ingen eksistens, da finnes ikke Gud, men da finnes heller ikke vi.   

Det er dette som er Treenighetens kretsløp i alt levende: Gud i meg, jeg i Gud og kjærlighetens hellige Ånd som gjennomstrømmer all eksistens. Av dette dogmet er det skapt et stort og vidunderlig kosmos av det vakreste mennesker noen gang har frembrakt av kunst, av musikk, litteratur og bilder som ærer Treenighetens mysterium og som peker nese mot puritanske rasjonalister enten de er gudsfornektere eller gudsbesvergere. 

Gå til innlegget

Lever antikatolisismen videre?

Publisert nesten 4 år siden

Den primitive antikatolisismen er død. Men et skjevt avstandsblikk kan fortsatt merkes, kunnskapsnivået er fortsatt lavt. Skulle den katolske kirke i Norge igjen bli stor, er jeg sikker på at gammel antikatolisisme straks vil vekkes til liv igjen.

Øyvind Strømmens kronikk 10. 06.om antikatolisismens historie i Norge har stor overføringsverdi til dagsaktuelle forhold. I går var det jøder og katolikker. I dag har islam kommet imellom og må ta støyten. Uflaks for muslimene.

Likevel er det en forskjell: Vrangforestillingene om katolikkene rakk mye lenger. De strakte seg langt inn i de mest opplyste miljøer, i departementer og storting og opp på professornivå ved de teologiske fakulteter. Liberale som konservative i kirkelivet var om ikke annet forenet i sitt fiendskap mot katolikkene. 

I flere innlegg på Verdidebatt (1, 2 og 3) samt i papiravisen 03.06.går jeg langt i å antyde at Vårt Lands dekning av medlemsrotet i Oslo katolske bispedømme (OKB) har hatt en antikatolsk slagside. Jeg trenger å utdype dette. Når Vårt Land retter et kritisk blikk på forhold i en minoritetskirke, gjør den det med trygt ståsted i protestantisk majoritet. Dette er en krevende posisjon. Når en majoritet skal beskrive en minoritet, er snubletrådene mange. Det krever aktsomhet og evne til å se kritisk på ens egen posisjon. Den som representerer majoriteten, vil sjelden være seg bevisst at han også sitter med det definisjonsmessige overtak. Minoriteten, som opplever virkeligheten fra sitt ståsted, erfarer seg selv beskrevet av en utenforstående på måter man ikke klarer å kjenne seg igjen i. Spesielt ille blir det om majoriteten mangler kunnskap om den andre part, men uten å være bevisst sin kunnskapsløshet. Minoriteten sitter da igjen med en stigende følelse av uopprettelig avstand og at det ikke nytter å ta til motmæle. Det blir likevel ikke forstått.

Vårt Lands dekning av medlemsrotet i OKB har reaktivert mange katolikkers følelse av avstand og av å bli sett på med mistenksomt blikk. At avisen har gitt saken full nyhetsdekning, har alle forståelse for. Men særlig kommentarjournalistikken har hatt en brodd som minner om retorikk fra en tid man trodde seg ferdig med. Vårt Lands ståsted i majoriteten har for eksempel sløret blikket for de vesentlige likheter mellom den pågående saken i OKB og medlemsrotet i Den norske kirke for noen år siden. Men det er den katolske biskopen som dras til skafottet med en bedragerianklage mot seg. Vårt Land har ikke argumentert overbevisende for at det er vesentlige forskjeller i de to sakene eller forsøkt å få frem et bakgrunnsbilde som forklarer hvordan begge kirkesamfunn kunne havne i tilnærmet samme uføre. Er det lovverket som skaper problemer? Hva med fylkesmannens rolle? Fraværet av andre kritiske perspektiver gjør at mange opplever den ensidige fokuseringen på den katolske kirke som dypt urettferdig og utslag av gammel fiendtlighet. Mer rimelig er det å se det som utslag av en dynamikk der makt- og tyngdeforhold fører til en automatisk favorisering av den sterke part og som gjør en minoritet desto mer sårbar. Hadde Vårt Land kontekstualisert forhold som de nevnte på en troverdig måte, hadde min kritikk også falt på timen. 

Jeg skal nevne et annet og isolert sett uskyldig eksempel på hvordan kunnskapshull er med på å utdype og øke avstand. I sin ellers utmerkede reportasje fra St. Johannes kirke i Groruddalen 11. 06.beskriver journalistene Blystad og Myklebust katolikker som kneller og ber til Maria «på rams». En katolikk som leser dette, sukker og tenker at de har ennå ikke lært: Katolikker ber ikke til Maria. De ber om at Maria må be for dem. Bønnens objekt er og kan aldri være annet enn Gud. For lutheranere som for katolikker. Uttrykksmåten «å be på rams» har en ubehagelig undertone. 

Et uskyldig eksempel, men med en hale: Når ellers godt opplyste mennesker kan spørre hvorfor katolikker tror på Maria og ikke på Gud, ligger grunnlaget for dumheter som dette i at slike kunnskapshull aldri blir fylt igjen. Summen av mange slike forestillinger fryser katolikker fast i opplevelsen av aldri å bli forstått samtidig som det fastholder ikkekatolikker i forestillinger om katolikker som forvillede og annenrangs kristne. Det er av slik mat antikatolisismen spiser.

Jeg skal ikke overdrive. Katolikker har aldri lidd direkte overlast i Norge. Men i perioder har den katolske kirke blitt utsatt for til dels rabiate doser fiendtlig retorikk som har gitt katolikker gode grunner til å føle seg som fremmede og uvelkomne fugler i vårt land.

Kirkens strategi i Norge har vært å ligge stille og aldri ta til motmæle mot urimeligheter eller gå inn i teologisk polemikk. I stedet har den forsøkt å legitimere sitt nærvær gjennom samfunnsnyttig innsats. Innen karitativt arbeid og i skole- og sykehusvirksomhet har den vært en pioner. Men nå som den katolske kirke er blitt stor i Norge, kommer man ikke langt med slik beskjedenhet. Når kirken nå har slått kraftig tilbake mot bedragerianklagene, varsler det en ny og mer offensiv tone. Mangel på ydmykhet, skrev Vårt Land. En fullt ut forståelig og fornuftig strategi, spør du meg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere