Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 63
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

- Dere er så rike og dumme!

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

- Dere er så dumme og rike, sier Ruta, koordinator for frivillig bymisjonsarbeid blant prostituerte og rusmisbrukere i Latvias hovedstad, Riga.  Hun sier det med et trist, galgenhumoristisk smil. Hver helg er flyene fra Norge og Sverige til Baltikums hovedsteder fulle av kåte nordmenn. Horene i Riga er billige og byen ligger ikke mer enn en drøy times flytur unna Oslo.  

- Takk, Norge, takk, Sverige, sa Ruta da den nye lovgivningen som forbyr sexkjøp, ble innført. – Dere flyttet virkelig problemene deres over til oss.

Litauere er på tjuvraid i rike Norge. Nordmenn er på et annet tjuvraid i fattige Latvia. Jeg vet ikke hva som er verst. Jo, forresten, det vet jeg. Etter en fredagskveld i minibussen sammen med feltarbeidere fra bymisjonsorganisasjonen Dialogs, er jeg ikke i tvil.  

Det handler om nærhet og avstand og om øynene som ser. Riga er en usedvanlig vakker by og med en rik historie. I gamlebyen ligger butikkene til Hugo Boss, Lacoste, Versace og Gucci tett og med priser som ikke engang frister nordmenn. Innimellom ligger Dressmann, Rimi, Rema1000 og DNBs filialer samt spillehallene og nattklubbene. Midt i sentrum ligger den praktfulle lutherske domkirken omgitt av kvartaler med arkitektoniske variasjoner fra renessanse og barokk til art noveau, men som alt sammen har til felles at det er vakkert, vakkert. Dette er byen turistene ser. Men det er bare Rigas ytre skall. Hovedstaden i Latvia har fått finanskrisen som et støvelspark i magen. Snart 20 år med rovdyrkapitalisme har endt i en økonomisk tragedie for den tidligere sovjetrepublikken. På toppen kommer en sosial nød man ikke skulle tro var mulig i et sivilisert europeisk land.

- På andre siden av jernbanelinjen vil jeg ikke anbefale noen å gå, i alle fall ikke etter mørkets frembrudd og absolutt ikke alene.

Advarselen kommer fra Agitta, en annen frivillig i Dialogs, utdannet lærer og en kjenner av Latvias kultur og historie. Men det er inn i disse gatene på andre siden av jernbanelinjen vi er på vei en hustret kveld i oktober. Dette er Riga vendt inn ut. Vår sjåfør, Varis, stanser ved en gateport til en forfallen bygård i en av Rigas slitte bydeler. Han fløyter to ganger med hornet. Frem fra bygårdens tussmørke som selv ikke gatelyktene klarer å fordrive, kommer to sjokkblonde kvinner med knehøye, skinnende boots og lårkorte skjørt. I de oversminkede og slitte ansiktene lyser triste øyne som forteller om sorg, sykdom og håp som engang fantes, men som nå er døde. Agitta og Varis deler ut kondomer og rene sprøyter. Brukte sprøyter returneres i bytte og legges i en påleggsboks av plast. Hurtigtesting for hiv og tuberkulose tilbys. Varis og Agitta snakker med kvinnene, de klapper hverandre på kinnet, de smiler og omfavner hverandre, men uten å skjønne et ord latvisk, forstår jeg at i bunnen ligger det en trist historie som Ludmila, den ene av horene, har fortalt dem. Etterpå får jeg vite det. En kunde har skåret henne opp i ansiktet med lommekniv. Sårene er dekket med maskara, de er bare synlige når lyset faller rett på ansiktet hennes.  

I EU-landet Latvia er velferd ennå et fremmedord. Her finnes ikke noe sosialt sikkerhetsnett. Faller du, faller du helt igjennom. Finanskrisen har dratt mange med seg ned. Norske aviser skriver om tomme butikkvinduer i Riga sentrum, men de skriver ikke om alle kvinnene som tvinges ut på gaten for å skaffe medisiner for sine syke barn. En sykehuskonsultasjon i Riga koster 400 Lats – nesten 5000 kroner, nær det tredobbelte av en normal månedslønn. Hivepidemien går med rasende fart over Øst-Europa. Verst stilt er Estland med en årlig smitterate som er nesten dobbelt så høy som de verst stilte land i Afrika. Latvia ligger ikke langt etter. Epidemien slo til ved årtusenskiftet. Siden hiv dreper langsomt, er det først nå aidsbølgen kommer skyllende. Livreddende behandling når ut til et fåtall, om enn til stadig flere – inntil finanskrisen kom og alt stoppet opp. I Rigas gater – vel å merke på den andre siden av jernbanelinjen, der togene fra Moskva kjører inn med narkotikaen - dør kvinner og barn.

Alt er blitt dyrere i Riga, unntatt horene. På ukedagene faller prisen for en sextur ned mot 10 Lats. I helgene er det bedre, for da sørger svensker og nordmenn for at etterspørselen stiger og med den prisene.  

- Hun er villig til å svare på spørsmål, forteller Agitta etter å ha presentert oss for Ludmila. Jeg føler meg brydd, vet ikke hvilke av mine mange spørsmål jeg kan stille uten at de blir for private. Ludmila forteller om et regnestykke i kraftig minus, selv om hun tross alt er heldig. Hun har ennå ikke mistet jobben sin, som ikke er å være prostituert. Ludmila har et normalt dagarbeid. Men med et sykt barn går regnestykket uansett ikke i hop. Med normal inntekt står Ludmila overfor et valg om hun skal sulte, fryse, mangle tak over hodet eller la barnet sitt dø av mangel på medisiner. Slik ble gata siste utvei. På kjøpet har hun fått et alvorlig rusproblem samt hiv. Kampen for datteren er det som holder siste rest av selvrespekt oppe. Men snart kan også den kampen være over. Ludmila står i fare for å miste sitt syke barn. Selv ikke 18 timers arbeidsdag er nok til å betale det medisinene koster.  

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Vi kjører ut på motorveien som leder ut fra sentrum. Her ligger kjøpesentraene på rad og rekke og med en tett skog av lysskilt for merkevarer vi kjenner godt: Dressmann, Cubus, Lindex, Narvesen, Rimi, Statoil og Rema 1000. Tjue minutter utenfor sentrum tynnes skogen av lysskilt ut og vi ser de stalinistiske høyblokkene som var ment å stå i tjuefem år, men som ved et naturens under står frem­deles. Etter ytterligere ti minutters kjøring, åpner landsbygda seg og oktobernatten sniker seg sur, tett og svart inn på oss. Her ligger noen nedlagte fabrikklokaler samt en parkeringsplass der det innimellom ses mercedeser og BMWer i grå metallic samt en og annen langtransport. Stemningen er lettere uhyggelig, jeg ser meg selv inn i en scene som kunne vært fra en eller annen halvgod narkofilm. Jeg føler meg usikker på om vi er helt trygge i det vi her har begitt oss ut på. Inne i ett av fabrikkskurene beveger to menn seg rundt som halvskygger i det dimme lyset. Agitta forteller at det er far og sønn som opererer sin narkodealergesjeft herfra. Moren, Olga, betjener kundene fra Berlin, Stockholm og Oslo, som alle har funnet ut at sexen er billig i Riga og kokainen likeså. Olga ser bussen fra Dialogs og kommer for å avlere sine urene sprøyter og få gratis kondomer. Like etter kommer far og sønn. De holder øye med Olga, er aldri mer enn noen skritt unna. Også hun har opplevd å bli skåret opp i ansiktet. For jo billigere horene er, desto mer brutale blir kundene. Det er ren markedslogikk, dette.

Vi møter samfunnsforskeren Marcis som forteller om et land som i tillegg til å være nær økonomisk bankerott også er i ferd med å miste det meste av sin intellektuelle kapital. Selv har han fått tilbud om stilling ved et amerikansk universitet. Men han har valgt å bli. Det trengs noen tilbake som kan forstå og beskrive det som nå skjer med hans hjemland og som når tidene blir bedre, kan pense utviklingen inn på et annet spor.

- Snart 20 år med kapitalisme har ødelagt mer enn kommunismen rakk på enda lengre tid. Men kommunismen ødela noe enda mer grunnleggende, forteller Marcis, selve samfunnsmoralen. Evnen til empati er borte. Med 18 politiske partier i nasjonalforsamlingen Saimae er politikken blitt fragmentert til smålig interessekamp. Latviere står mot russere og vice versa. Ingen tar et overordnet grep. Vi mangler det meste på de to områdene man må lykkes på om man skal bygge et godt samfunn: velferd og utdanning. Først og fremst trenger vi å utvikle en ny forståelse av solidaritet. De skandinaviske samfunnene kunne vært en modell for oss. Men nordmenn og svensker er ikke udelt populære her i Latvia nå, om enn langt fra så upopulære som russerne. Norske og svenske firmaer utgjør en stor del av samfunnsøkonomien og har mye av skylden både for veksten og fallet dette landet har opplevd. Så dere er ikke udelt populære. Jeg tror mange latviere er litt redde dere. Dere er så rike.

- Rike og dumme? spør jeg.

- Ja, kanskje det kan sies slik, svarer Marcis og smiler.

Gå til innlegget

VATIKANETS NYE ORDLEK

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} a:link, span.MsoHyperlink {mso-style-priority:99; color:blue; mso-themecolor:hyperlink; text-decoration:underline; text-underline:single;} a:visited, span.MsoHyperlinkFollowed {mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; color:purple; mso-themecolor:followedhyperlink; text-decoration:underline; text-underline:single;} p.MsoListParagraph, li.MsoListParagraph, div.MsoListParagraph {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:36.0pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpFirst, li.MsoListParagraphCxSpFirst, div.MsoListParagraphCxSpFirst {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:0cm; margin-left:36.0pt; margin-bottom:.0001pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpMiddle, li.MsoListParagraphCxSpMiddle, div.MsoListParagraphCxSpMiddle {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:0cm; margin-left:36.0pt; margin-bottom:.0001pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p.MsoListParagraphCxSpLast, li.MsoListParagraphCxSpLast, div.MsoListParagraphCxSpLast {mso-style-priority:34; mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-type:export-only; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:36.0pt; mso-add-space:auto; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} /* List Definitions */ @list l0 {mso-list-id:1473448642; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:1998617894 -951146470 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l0:level1 {mso-level-tab-stop:none; mso-level-number-position:left; margin-left:53.4pt; text-indent:-18.0pt;} ol {margin-bottom:0cm;} ul {margin-bottom:0cm;} -->

Det er et stort paradoks – at mennesker som står i kirken og bekjenner sin synd hver søndag, har så store problemer med å bekjenne den når syndsbekjennelse virkelig er på sin plass.

I dag lærte jeg meg et nytt ord: ephebophili.

Vet du hva det betyr? Nei vel, så les mer nedenfor.

Som den katolske fritenker jeg er, slutter jeg aldri å fascineres, undres og frustreres når temaet er Vatikanet. I to uker i 1990 fikk jeg til og med anledning til å jobbe i selveste Peterskirken – neppe lenge nok til å forstå så mye, men nok likevel til å kunne trekke inn luften, være stemningen og kjenne trykket av en stor, stor organisasjon med en tung, tung historie. På godt og ondt.

Gjennom mange års nærkontakt med den katolske kirke har jeg blant kunnet observere følgende:  Som i alle topptunge og autoritære organisasjoner settes det ikke pris på at ting sies høyt. Det skal helst hviskes, og enkelte ting skal det ikke engang hviskes om. Det skal helst feies under teppet.

Akkurat det har budt på visse problemer i det siste. Jeg tenker selvsagt på den begredelige og snart uendelige rekke av avsløringer som har kommet om katolske presters misbruk av mindreårige. Oppå dette kommer mishandlingen og de barbariske avstraffelsesmetodene munker og nonner har stått for på katolske institusjoner, som for øvrig har mange likhetstrekk med tilsvarende avsløringer ved lignende kristne institusjoner i Norge.

Men nå slår Vatikanet tilbake mot kritikken over hvordan kirken har håndtert sexskandalene.  Mannen som har fått den ubehagelige oppgaven er Vatikanets utsending til FN, erkebiskop Silvano Tomasi. Hans budskap er dette:  ( kilden finner du her: http://www.guardian.co.uk/world/2009/sep/28/sex-abuse-religion-vatican )

1.       De andre har ikke vært noe bedre (altså jøder og protestanter).

2.       Studier viser at bare 1,5 – 5 prosent av den katolske geistligheten har vært involvert i sexmisbruk av barn.

3.       De katolske prestene som har vært medskyldig i dette, er verken homofile eller pedofile. De er ephebophile.

Forstå det den som kan.

Tomasi hevder at sexmisbruk har vært like utbredt innen jødiske forsamlinger og i protestantiske menigheter, og at den katolske kirke har vært langt mer åpen og tatt problemet mye alvorligere enn disse har.

Ja, det har i alle fall kostet penger, rundt regnet to milliarder dollar bare i USA. Men Vatikanet selv nekter fortsatt enhver åpenhet om hvordan de på sin side har håndtert anklager de har vært kjent med lenge før de ble kjent for offentligheten. En slik åpenhet ville sannsynligvis ha avdekket at Vatikanet ikke har håndtert disse sakene annerledes enn det lokale kirkeledere har gjort. De har feid dem under teppet og latt misbruket få fortsette.

Videre hevder Tomasi at det er misvisende å omtale de sexanklagde prestene som homofile eller pedofile. De er ephebophile. Etter mye googling på Internett fant jeg ut hva det betyr: Dragning mot barn i nær voksen alder, dvs i alderssjiktet 14-17 år. Som om det gjør saken bedre?

Vatikanet begir seg inn på en farlig vei når man begynner å sammenligne egne synder med andres. Å hevde at de andre ikke er noe bedre forteller noe om at man i Roma har problemer med å ta sakens alvor inn over seg. Det understrekes ytterligere av erkebiskopens utsagn om at ”bare” 1,5 – 5 prosent av den katolske geistligheten har vært involvert i sexmisbruk. Jeg vil påstå at 1,5 – 5 prosent er mye, skremmende mye, og at de aldersstegne prelater i Roma ennå har et langt stykke vei å gå før de forstår hva dette dreier seg om.

Gå til innlegget

DET USYMPATISKE OFFER - om folket fra helvete

Publisert nesten 10 år siden

<!-- --> <!-- function msoCommentShow(anchor_id, com_id) { if(msoBrowserCheck()) { c = document.all(com_id); a = document.all(anchor_id); if (null != c && null == c.length && null != a && null == a.length) { var cw = c.offsetWidth; var ch = c.offsetHeight; var aw = a.offsetWidth; var ah = a.offsetHeight; var x = a.offsetLeft; var y = a.offsetTop; var el = a; while (el.tagName != "BODY") { el = el.offsetParent; x = x + el.offsetLeft; y = y + el.offsetTop; } var bw = document.body.clientWidth; var bh = document.body.clientHeight; var bsl = document.body.scrollLeft; var bst = document.body.scrollTop; if (x + cw + ah / 2 > bw + bsl && x + aw - ah / 2 - cw >= bsl ) { c.style.left = x + aw - ah / 2 - cw; } else { c.style.left = x + ah / 2; } if (y + ch + ah / 2 > bh + bst && y + ah / 2 - ch >= bst ) { c.style.top = y + ah / 2 - ch; } else { c.style.top = y + ah / 2; } c.style.visibility = "visible"; } } } function msoCommentHide(com_id) { if(msoBrowserCheck()) { c = document.all(com_id); if (null != c && null == c.length) { c.style.visibility = "hidden"; c.style.left = -1000; c.style.top = -1000; } } } function msoBrowserCheck() { ms = navigator.appVersion.indexOf("MSIE"); vers = navigator.appVersion.substring(ms + 5, ms + 6); ie4 = (ms > 0) && (parseInt(vers) >= 4); return ie4; } if (msoBrowserCheck()) { document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomanchor","background: infobackground"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomoff","display: none"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","visibility: hidden"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","position: absolute"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","top: -1000"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","left: -1000"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","width: 33%"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","background: infobackground"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","color: infotext"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","border-top: 1pt solid threedlightshadow"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","border-right: 2pt solid threedshadow"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","border-bottom: 2pt solid threedshadow"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","border-left: 1pt solid threedlightshadow"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","padding: 3pt 3pt 3pt 3pt"); document.styleSheets.dynCom.addRule(".msocomtxt","z-index: 100"); } // --> <!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p.MsoCommentText, li.MsoCommentText, div.MsoCommentText {mso-style-unhide:no; mso-style-link:"Merknadstekst Tegn"; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} span.MsoCommentReference {mso-style-unhide:no; mso-ansi-font-size:8.0pt; mso-bidi-font-size:8.0pt;} span.MerknadstekstTegn {mso-style-name:"Merknadstekst Tegn"; mso-style-unhide:no; mso-style-locked:yes; mso-style-link:Merknadstekst; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-ascii-font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-hansi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-language:NO-BOK;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

God samvittighet kan kjøpes. Ofte for en svært billig penge. Rettferdighet, derimot, koster.

Det er en sur vintermorgen. Jeg haster gjennom Oslo sentrum på vei til et møte. Plut­se­­lig distraheres jeg av en skrukket kvinnehånd som presser seg opp i ansiktet mitt. Jeg forstår straks hva det er. Hånden tilhører en av de mange sigøynerkvinnene som for tiden tigger seg vei gjennom Oslos gater. Eller mer korrekt en romkvinne. Hovedstaden oversvømmes av sigøynere fra Øst-Europa. Det er blitt et stort problem.

Jeg snur meg mot henne og legger straks merke til barna hennes. Det er to jenter på mellom sju og ti år, de har skaut på hodet og oppfører seg overdrevent stakkarslig. De går med hvert sitt plastkrus der det fra før ligger noen usle kronestykker. Krokrygget og med skjelvende hender rekker de krusene frem og forsøker å appellere til mitt gode hjerte. Men overfor dette skuespillet er jeg forherdet. Jeg har dessuten dårlig tid. Jeg forsøker å rive meg løs, setter opp farten og haster videre.

Jentene har ikke tenkt å la meg slippe så lett. Nå blir de krokryggede skapningene plutselig rappe til beins. De tryglende stemmene er ikke lenger spinkle og bønnfallende, men får en klang av noe skarpt og frekt. Barnekroppene åler seg opp langs siden min. Situasjonen oppleves ubehagelig og potensielt truende. Jeg presser armen mot innerlommen på frakken, der lommeboka ligger. Ingen skal kunne lure en hånd innenfor uten at jeg merker det. Jeg griper etter en tjuekroning som jeg forsøker å kjøpe meg fri med. En av jentene grafser etter mynten og ler en frekk liten latter idet hun lar meg gå videre i fred.

Nød som er frekk og krevende

Nød skal røre ved våre hjerter for å være verdig. Den skal ikke være frekk og krevende, men naken, ydmyk og ren. Et offer skal være sympatisk og kunne gi oss det vi vil ha tilbake: god samvittighet. Når nøden blir en tillært levemåte, appellerer den ikke. Sigøynere som lærer seg tiggingens fakter fra de er små, er snyltere og uverdige trengende.

All kunnskap er dypest sett historisk kunnskap, nemlig å forstå årsaker til at noe er som det er. Dette minner jeg meg selv om idet jeg er kommet på avstand fra de innpåslitne tiggerne. De tjue kronene kjøpte meg fri fra et øyeblikks ubehag, men med alt jeg vet om historien til romfolket, var det langt fra nok til å kjøpe meg fri fra dårlig samvittighet. All historisk erfaring viser at overfor dette folket kommer barmhjertighet til kort. Her må vi begynne med noe som koster mye mer: rettferdighet.  

Folket fra helvete

Ikke noe folk har gjennom sin historie opplevd mer urett enn romfolket. Selv jødeforfølgelser blekner. Gjennom århundrene har de vandret i vår midte som fredløse og bannlyste. Nazistenes forsøk på utrydding av dem var om mulig enda mer omfattende og systematiske enn overfor jødene. Men i motsetning til jødene har de aldri fått sympati tilbake for uretten som er blitt begått og stadig begås mot dem. De er og har forblitt det usympatiske offeret.

Jeg begynte å arbeide med taternes historie i 1993. De vi i Norge kaller tatere, som egentlig er et skjellsord vi har satt på dem, er etterkommere etter romfolkets første store vandring som ble innledet rundt 1300-tallet, og som nådde Skandinavia rundt år 1500. I den første skriftlige henvisning til dem i en skandinavisk kilde (Stockholm 1508), omtales de som ”tattare”, hvilket direkte oversatt betyr ”folket fra helvete”. ”Tataurus” er i gresk mytologi underverdenens dypeste sted, et helvete i helvetet. Romfolkets andre store vandring kom på siste halvpart av 1800-tallet, og det er disses etterkommere vi gjerne omtaler som sigøynere, også dette i utgangspunktet en nedsettende betegnelse vi har satt på dem. Selv foretrekker de å kalle seg rom eller roma.  På grunn av avstand i tid og rom har de to gruppene aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Det har et fjernt etnisk opphav til felles, og knapt nok det. Det viktigste de har til felles, er den sosiale arven. De er det utstøtte folket som tross iherdige normaliseringstiltak aldri har latt seg innordne i våre sosiale strukturer.

Ikke falt utenfor – de står utenfor

Kjennskap til romfolkets historie har lært meg mye om hva det vil si å være marginalisert, stå utenfor det gode selskap. Det har fått meg til å forstå at ordet marginalisering bare er delvis tilstrekkelig for en fullstendig forståelse. Her snakker vi ikke om mennesker som er falt utenfor. Romfolket står utenfor - utenforskapet er en del av deres identitet. Deres selvforståelse er bygget på motidentitet – eller antiidentitet. De er Kain der vi er Abel, Remus der vi er Romulus. Disse urgamle legendene sier noe om et grunnleggende typologisk motsetningsforhold mellom to eksistensformer – boende (bonde) kontra nomade. Tater og bonde svarer til to universelle ordner, det førsivilisatoriske kontra det sivilisatoriske[TD1] , i større perspektiv: kaos kontra kosmos. Byene i gammel tid ble bygget med murer rundt som avgrenset dem mot kaos, representert ved barbarene. Barbar betyr en som stammer, en uten et utviklet språk, ufornuft mot fornuft. Broene som forbandt byene med barbarenes verden utenfor, var tabu, fordi de representerte skillepunktet mellom godt og ondt i absolutt forstand, sivilisasjon kontra barbari. Derfor måtte broene bygges under rituell yppersteprestelig kontroll, en funksjon som i Romerriket ble overdratt keiseren og senere paven, hvis tittel er ”Pontifex maximus” – den høyeste brobygger. Men de urgamle legendene om Kain og Abel, Romulus og Remus, forteller også at i skjæringspunktet mellom disse to eksistensformene, finner det sted et mord. Kain (bonden) dreper Abel (nomaden), og Romulus (byen Romas grunnlegger) dreper Remus, fordi han ikke anerkjenner grensen Romulus trekker opp mot barbarene. Så dypt stikker altså det problemet som vi langt inn i moderne sivilisatorisk tid ennå ikke har funnet noen løsning på.

Motidentitet – om å skape seg et livsrom

Vi bruker begreper på svake grupper i samfunnet som ofte sier mer om vår forståelse av oss selv. Vi omtaler dem gjerne som ofre, eller som tapere. Slik begrepsbruk forutsetter imidlertid en felles målestokk som ikke nødvendigvis er gitt. Sier vi om noen at de er tapere, antyder vi at det i motsatt ende av skalaen finnes vinnere, og at disse er oss selv. I møte med romfolket har jeg måttet erkjenne at en slik begrepsmessig målestokk har begrenset verdi. Typisk for de virkelig marginaliserte gruppene i samfunnet er at de stiller seg utenfor hele det begrepsapparat som vi andre definerer virkeligheten gjennom. Der vi setter pluss, setter de minus. I denne motidentiteten ligger det en stor kraft – en overlevelses­kraft. Dette er den eneste måte utstøtte grupper i samfunnet kan sikre seg et visst spillerom på. Parallelliteten til andre marginaliserte grupper i samfunnet, som psykisk lidende eller rusmisbrukere, er forhåpentligvis åpenbar. Romfolket har vist stor fantasi i måten de har skapt seg livsrom i en fiendtlig verden på. Én strategi var å dekke seg bak frykten de skapte rundt seg selv. Ved å omgi seg med en aura av trolldom og magi traff de et svakt punkt hos oss som gjorde det mulig å holde oss på avstand. Så lenge det gikk.

I motidentiteten ligger ikke bare overlevelsesrom, men også en uhyrlig provokasjon. Et eksempel: En gang midt på syttitallet var jeg vitne til at et sigøynerfølge hadde slått leir midt inne i ankomsthallen på den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Freidig og fullstendig uberørt av det umulige ved å gjøre noe slikt, ryddet de seg plass med alt sitt fargerike pikk og pakk midt i hjertet av det moderne, siviliserte samfunnet. Det oste konflikt lang vei. Politiet ble tilkalt, og med en haglskur av ukvemsord mot ordensmakten, ble sigøynerfølget ført bort.

Episoden har ofte dukket opp i minnet. I bildet av sigøynerne som har slått leir inne på stasjonsområdet, ser jeg virkelighetene stilt steilt opp mot hverandre. Sigøynernes oppførsel oser av ignoranse mot alt vi holder for rett. I stedet for å møte overmakten med bøyd nakke, håner de den. Slik også med tiggerne som går mot meg i Oslo sentrum. De kommer ikke med bedende blikk, men med en krevende hånd. På denne måten håner de ikke bare mitt gode hjerte, men også min eiendom. Kan de da forvente sympati?

Vårt og deres begrep om eiendom

Jeg har måttet slå hull på mange myter og fordommer i møte med romfolket. En av stereotypiene om dem er at de er tyvaktige. De har ingen respekt for eiendom. Hva dette egentlig handler om, ser man først når man forsøker å se virkeligheten med minoritetens øyne. For romfolket har et begrep som eiendomsrett ingen mening. For et vandrende folk representerer tingenes verden noe flyktig som ikke lar seg eie. Det vi kaller moral, er definert ut fra premissene til den fastboende livsform. Vi forholder oss institusjonelt til materielle ting. Eiendom er noe som konstituerer vår identitet og selvforståelse. For romfolket har materielle ting verdi bare i den grad de har nytteverdi innen fellesskapet. Når denne nytteverdien opphører, har tingen mistet sin eksistens. Satt på spissen: En bil med tom bensintank er ingen bil. Den har opphørt å eksistere.

Normer og verdier hos en minoritet skal ikke måles mot oss selv, men forstås i forhold til gruppens liv sett innenfra, i dens interne livsformer. Det som da kommer til syne, er at romfolket har holdt mange verdier høyt i akt som vi på vår side har vraket. Det er først i den sosiale konfrontasjonen mellom ”oss” og ”dem” at konflikten oppstår. Men da spør jeg meg selv: Gjelder ikke dette like mye motsatt vei? Handler ikke vår sivilisasjons historie nettopp om hvordan vi har utviklet normer og verdier som vi har holdt høyt i akt mellom oss selv, men som vi med lett hjerte har gitt avkall på i møte med dem som er annerledes enn oss?  

Verdige og uverdige trengende

Den første spede begynnelse til den norske velferdsstaten kom med fattigloven av 1845. For første gang i historien ble det definert et offentlig ansvar for mennesker som faller utenfor samfunnet. Dette var imidlertid aldri lovens primære motivasjon. Drivkraften bak loven var behovet for en avgrensning mot det raskt voksende antall løsgjengere og omstreifere som fulgte i kjølvannet av voksende urbanisering og industrialisering. Loven gjorde det klart hva som skulle omfattes av kristnes gode hjerter og hva som ikke skulle være det. Den innførte et juridisk skille som for all ettertid er blitt stående som et sosialt og bevissthetsmessig skille mellom ”verdige og uverdige trengende”. Verdige trengende var dem som uforskyldt havnet i nød. De uverdige var dem som med hele sitt levesett stilte seg utenfor samfunnets normalitetskrav. For disse gruppene stod etter 1845 bare pisken tilbake. Norge er blant de land som har brukt pisken flittigst. Fra 1897 til 1986 førte vi en særomsorgspolitikk overfor tatere som stilte hele denne gruppen utenfor øvrig sosialrett, og som førte til at taterbarn i stort antall ble tatt fra familiene og plassert i oppdragelsesanstalter. Kvinner ble tvangssterilisert. Først i denne konfrontasjonen gir det mening å snakke om tapere og vinnere. For her gjelder bare den sterkestes rett.

Midt i det siviliserte Europa lever romfolket den dag i dag uten det mest elementære rettsvern. Vi står her overfor en historisk skamplett uten sidestykke og som det mangler vilje til å erkjenne, fordi vi ennå ikke har fått problemet på tilstrekkelig historisk avstand til å kunne se uretten vi selv er en del av. Det er ikke barmhjertighet dette folket trenger, men rettferdighet.

De norske taterne har fått sitt museum. Staten har punget ut med kontanter som plaster på såret for urett som er blitt begått. Når det bygges museer, er det en indikasjon på at ødeleggelsesverket er ført til ende. Tiden for å stille seg på avstand og betrakte er inne. Og vi skjemmes over våre forfedres uforstand. Men romfolket trenger vi ikke gå på museer for å betrakte. I Oslos gater er de tett innpå oss. Her kommer historien aldri på betryggende avstand. Da rekker vi heller ikke å skamme oss. Vi kjøper oss fri med tjue kroner.


Gå til innlegget

HVA ANFEKTER GUDSTROEN?

Publisert nesten 10 år siden

Kristne ytrer seg frimodig om hva vi tror på, men sjelden om at vi sannsynligvis like ofte tviler på det vi sier vi tror på. Kristne er sjelden ærlige om sin tvil.

Funksjonell ateisme

Jeg erkjenner at jeg som kristen (nesten) like mye har vært en tviler som en troende. Jeg har i perioder levd fjernt fra Gud, ikke på grunn av egen slapphet, men fordi jeg har opplevd Gud som i praksis ikke-eksisterende. Jeg har altså hatt det som hallingdølen som skulle fortelle den nye presten om bygda han var kommet til: ”Jo, vi tror på Gud, men vi er itte så avhengig tå’n.” Mange har det faktisk slik. De tror på Gud, men er i praksis funksjonelle ateister.

Jeg har brukt mye energi på å utforske både egen gudstro og troen slik den ytrer seg i historien, i kirken, i kulturen og i menneskers livserfaringer. Og jeg har brukt mye energi på å utforske min egen tvil og alt som kan underbygge den: vitenskap, kritisk fornuft, kritisk intellekt, moderne psykologisk innsikt – alt sammen nødvendige redskaper for å utforske hva som er sant og usant. Jeg har diskutert med ateister som engang har vært troende, og deres beretninger har ofte gjort meg tankefull. Som når en tidligere troende venn sa det slik: Den dagen jeg oppdaget at jeg ikke lenger trodde, var en lettelsens dag.

Hva anfekter min gudstro? Hva får meg til å tvile på at Gud finnes?

  • Ondskapens problem? Kan det finnes en Gud etter Auschwitz? Svar: Nei, ondskapens problem anfekter ikke min gudstro. Tvert imot: Uten troen på Gud havner jeg i ytterste konsekvens i store problemer når det gjelder å fastholde troen på noe absolutt godt versus noe absolutt ondt.
  • Moderne psykologisk innsikt. Mennesket lager sine guder i sitt eget bilde, gudsforestillingen er en psykologisk projeksjon, et produkt av vårt behov for trygghet og sammenheng. Svar: Nei, psykologisk innsikt har aldri anfektet min gudstro, selv om det jo er sant: Mennesket reproduserer hele tiden Gud i sitt eget bilde. Dagens fotformsko-Gud er et produkt av et ønske om hvordan vi helst ønsker han skal være, neppe slik han er.
  • Moderne vitenskapelig innsikt.Gud er ikke engang en brukbar hypotese. Vi kan erkjenne og forstå uten å gå veien om Gud. Svar: Nei, vitenskapelig innsikt og erkjennelse har aldri anfektet min gudstro. Å tro på Gud innebærer å tro at han er transendent og ikke kan rommes i noen form for sikker erkjennelse. Om Gud finnes, så må jeg akseptere at Gud er den han er, ikke en som jeg har behov eller ikke behov for. Å tro på Gud strider ikke mot noe rasjonelt prinsipp. Hvis Gud er, så følger det av Guds vesen at det er han som setter sin egen orden, ikke at mennesket setter Guds orden. På samme måte følger det av å være menneske å erkjenne sin begrensning. Vitenskapen har heller ikke vært i nærheten av å besvare det fundamentale spørsmålet: Hvordan kan noe bli til av intet?
  • Hvis Gud virkelig er, hvorfor er da tegnene på hans eksistens så få? Svar: Ja, i noen grad anfekter dette min gudstro. Hvis Gud finnes, hvorfor legger han så få spor ut etter seg? Om han bare kunne gjort seg litt tydeligere, ville alt vært enklere. Men det anfekter ikke gudstroen i noen fundamental forstand. For det første fordi det hører med til min menneskelige begrensning at jeg er blind for sporene som faktisk ligger der. For det andre fordi at om Gud finnes, så er det fortsatt han, i egenskap av å være Gud, som setter orden, ikke jeg.

Hva anfekter da min gudstro på en slik måte at jeg kan kjenne grunnvollen ryste? Jo, dette: sekularisme. Det å måtte erkjenne at mennesker i fullstendig fravær av en gudstro faktisk kan leve lykkelig, harmonisk og i full frihet med seg selv og sine omgivelser og samtidig også være gode redskaper for sannhet, rettferdighet og alt som er ære verd – dét anfekter min gudstro. For hva skal vi da med Gud, om vi kan leve like lykkelig, eller sågar vel så lykkelig, uten? Det er da jeg kan se min tro synke sammen slik snøhyttene jeg lagde som barn måtte gi tapt for vårsola.

Eller?

Eller hva?

”I slikt et Veir, da faar du Bønner, Gud”

Jeg er en skeptiker, jeg har ikke sans for store ord, for store følelser enda mindre, for spektakulære innsikter minst av alt. Ingen får meg til å tro gjennom å blåse i trompet eller slå på tromme. Folk som geberder seg og taler med store bokstaver, er jeg døv for.

Skal jeg finne Gud, må det bli helt stille. Knystende stille. Taust. Tomt. Aldeles tomt. Prestene må tie, predikantene må slutte å vase, orgelet slutte å brøle, gitaren legges i bakken, brautingen der ute må ta en ende. Da kanskje…

Gud fant jeg igjen i en svartbrent ørken.

En liten historie om å bli tømt og tom. Den er ikke overførbar til noen andre enn meg selv. Om noen kjenner seg igjen, er det hyggelig, men ingen forventning jeg har.

For tiden skriver jeg på noe som forhåpentligvis blir min neste bok: om sykdom og sykdomsforståelse, om hvordan våre begreper om sykdom avgrenser det friske – eller like gjerne motsatt: om hvordan det friske sykeliggjøres. Jeg skriver på bakgrunn av personlig erfaring av å ha vært dødelig syk og av å ha vært redd inn i det innerste. Det er ingen unik erfaring. Mange har opplevd det samme som meg. Det er ikke noe spesielt ved å ha vært eller være syk og døende.

Uansett: Å være syk til døden vil for alle som har opplevd det, være en skjellsettende eksistensiell erfaring. Det setter et merke i deg som aldri vil forsvinne. Det grunnleggende i denne erfaringen er dette: Hjelpeløshet. Altomfattende hjelpeløshet. Du er overgitt. Da skjer det med den beste at man roper til Gud. For, som Wergeland sier, ”i slikt et Veir, da faar du Bønner, Gud!”

Jeg husker best de lange helgene på sykehuset da alt var stille. De travle ukedagene, da mennesker i hvitt jogget rundt i korridorene, var betryggende, for jeg følte at alle disse som stresset ut og inn av sykeværelset, var der for min skyld. Mitt håp var hos dem. Men helgene var lange og stille. Ingen ting skjedde utenom sykdommen som drog meg sakte bakover med en knoklete hånd. I helgen er det lite annet å ta seg til på et sykehus enn å be.

En flik av sløret

Gudserfaring trenger ikke være mer enn et knappenålshode av lys. Det trenger ikke være mer enn et lite hvitt sekund av en evighet – eller som en finger som stryker deg varsomt på kinnet. Uansett: Det vil aldri være en erfaring som lar seg romme i språklig presisjon. Det vil alltid unndra seg det fullt ut kommuniserbare. Gudserfaring kan aldri bli noe mer eller noe annet enn en flik av sløret. Derfor byr det meg imot å bli for ordrik. Jeg kan bare fortelle at jeg bad om et tegn og fikk et. En finger på kinnet. Et flash som hvitnet og svant. Men mettet – mettet med det jeg der og da trengte: Visshet om en full trøst i døden.

Jeg bygger ikke min tro på en slik opplevelse og opplevelsen i seg selv besvarer heller ingen spørsmål. Men den gav meg en innsikt om Gud som er dyrebar: Gud er stille - han sier: Hysj! Jeg er.

Den viktigste erkjennelse dette har gitt meg, er likevel denne: Et gudsforhold kan ikke bestå uten bønn. Gudsliv er bønneliv. Og bønneliv fordrer stillhet. Om det skal jeg blogge en annen gang.

Gå til innlegget

Ytringsfrihetens tyktflytende kloakk

Publisert nesten 10 år siden

Er det noe fundamentalt galt med nordmenns evne til å debattere – eller betaler vi bare ytringsfrihetens pris?


En sveip over diverse norske nettfora kan gjøre en forstemt. Gjennom cyber spaces norske avdeling renner en tyktflytende kloakk av meningsytringer uten verdi, der folk beskyttet i cyberrommets anonymitet spyr sitt tankegrums hemningsløst utover. Trangen til å hakke, spytte og slå på meningsmotstandere møter så å si ingen hindringer. Alt under dekke av den hellige ytringsfriheten.

Jeg tenker ikke bare på gørra som putrer som en aldri hvilende vulkan fra det anonyme folkedypet – jeg tenker like mye på de mer eleverte debatter, med debatten rundt Nina Karin Monsen og Fritt Ord-prisen i friskest minne.  

Et kjennetegn ved slike norske debatter er at det er omtrent umulig å få ørens lyd for prinsipiell argumentasjon. Invektiver flyr vegg i mellom og viljen hos aktørene til å veie og lytte til argumenter er så godt som fraværende. Den som forsøker å bli hørt med prinsipiell argumentasjon, opplever at jo høyere han roper, desto verre blir det, og til slutt gir han opp og stirrer resignert ned på tilværelsens uutholdelige letthet.

Vi har hatt mange slike debatter i Norge, og de har en tendens til å bli særlig illeluktende når kirke- eller livssynsrelaterte temaer står i sentrum. Husker noen abortdebatten på 1970-tallet?

Er dette noe særnorsk – eller står like ille eller verre til i andre land?

Over noen år har jeg vært aktiv på diverse amerikanske nettfora. USA er ikke akkurat kjent for å ha noe taust demokrati. Er det noe land der folkedypet, med sin grovkornede og firkantede meningskultur, virkelig kan oppnå politisk makt, så er det her.

Men noe har slått meg: Nivå og kultur på amerikanske nettfora – så langt jeg har kunnet danne meg et inntrykk av dem – er betydelig – jeg understreker betydelig større enn på norske.  Ikke slik å forstå at meninger også her ikke utveksles friskt, poengtert og forenklet.  Det gjør de i høyeste grad. Men det slår meg som noe gjennomgående ved amerikansk debattkultur at den er stort sett fri for sjofelhetene, skjellsordene og mistenkeliggjøringen som forurenser norsk debatt. Amerikansk debattkultur er preget av aksept for meningsdivergens og respekt for meningsmotstanderens rett til å ha en motsatt mening av min. Det opplever jeg at vi ikke har i Norge.

Nyere norsk historie preges av konsensus, det vil si at vi i de store spørsmålene stort sett er enige om det meste her i landet. Det er en arv vi har fra Arbeiderpartiets nyorientering på 1920-tallet, da partiet forlot sin ideologiske plattform som et ideologisk sosialistisk parti. Skulle partiet oppnå makt, måtte det søke mot sentrum og opptre som et pragmatisk, konsensussøkende parti.  Etter denne lesten ble det nye etterkrigs-Norge bygget. Ekkoet lyder fortsatt i Jens Stoltenbergs ferskeste parole: ”Alle skal med.”

Det dette egentlig betyr, er at vi alle egentlig – om vi bare kjenner riktig godt etter – er sosialdemokrater. Noe annet er utenkelig, for da er vi ikke lenger norske, men raritetsfigurer som nok kan tolereres, men ikke tas alvorlig. Norsk offentlighet er en konsensusoffentlighet, norsk debatt er en tyktflytende lavastrøm av ”riktige meninger”. Respekten og forståelsen for divergens, er ikke til stede.  

Dette kom tydelig til uttrykk i debatten rund Nina Karin Monsen og Fritt Ord-prisen. Rikssynser Anders Heger – sjef i vårt største forlagshus – uttalte da i Redaksjon En på NRK: ”Hun har selvsagt rett til å ha disse meningene, men hun skal da ikke ha en pris for dem!”

I Norge kan slikt sies uten at det løftes på noe øyebryn. Hos oss eksisterer det nemlig en mer eller mindre tykk konsensus om hvilke type meninger som er riktige nok for å være prisverdige. Hos oss er brudd med konsensus nok tolerabelt, men ikke akseptabelt.

I USA er det motsatt. Her er divergens selve premisset for konstruktiv debatt – divergens representerer normaltilstanden. Det innebærer også at en meningsmotstander skal respekteres på sine egne premisser, ikke bare av overbærende tolerant godhet.

Dette har konsekvenser for måten debatt føres på. De skjer i friskere luft, meningsforskjeller poengteres tydeligere, meningsdivergens ikke bare tolereres men aksepteres. Vi finner lite av den forsøpling som preger norsk offentlig debatt. Man spytter ikke på en meningsmotstander fordi han begår det uhørte å mene noe annet enn main stream. Tvert imot. Det er all right at han er uenig med meg. Det er som det skal være.

Olav Rune Bastrup

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere