Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

HVERDAGSETIKK 1

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Med jevne mellomrom vil jeg presentere noen etiske tablåer, noen selvopplevde, der jeg utfordrer til stillingtagen. De store moralske kvaler opplever vi heller sjelden, mens hverdagen derimot er full av en rekke små.

Jeg begynner med en selvopplevd hendelse fra et par år tilbake som gav meg grå hår i hodet. Jeg kaller denne lille noveletten

MINIBANKEN

Det er en sur vintermorgen utenfor Majorstuhuset i Oslo ved Nordeas filial. Klokken er ca halv åtte, mennesker haster forbi uten tanke for annet enn å rekke frem til et bestemmelsessted så fort som mulig.

Jeg står i minibankkø, og foran meg står en kvinne som tripper og forbanner køen som beveger seg altfor langsomt. Hun ber til og med personen som står foran seg om hun kan få lov til å snike i køen. Hun har det travelt, sier hun. Ønsket blir ikke innvilget. Alle har det nemlig travelt denne morgenen.

Omsider blir det hennes tur. Kvinnen står fortsatt og tripper, men nå er det bankautomaten som ikke jobber raskt nok, hun forbanner.  

Som alle vet, virker minibanker slik at man først må ta tilbake bankkortet før maskinen gir deg pengene. Følgende skjer nemlig: Idet bankautomaten gir kvinnen tilbake minibankkortet, griper hun det - og springer! Oppdrag utført – men uten hovedsaken, som var å ta ut penger. I luken foran meg ligger 2500 kroner som ikke er mine.

Det går noen sekunder før jeg summer meg. Hva skal jeg gjøre? En gammel Adam inne i meg har litt lyst på pengene, men mine foreldre utstyrte meg med noe som heter samvittighet, så det er ikke aktuelt å gi etter for Adam denne gang. Jeg synes nemlig altfor synd på kvinnen når hun om ikke alt for lenge kommer til å få minst et hundretalls nye gråe hår i hodet.

Jeg setter etter og løper inn på t-banestasjonen i håp om å få et glimt av kvinnen slik at jeg kan få gitt henne pengene. Men hun er ikke å se noe sted. Hun er forduftet.

Det er ennå en god stund før banken åpner, jeg kan ikke levere pengene der. Å vente til banken åpner er ikke aktuelt. Jeg har det også travelt. Så jeg har ikke annet valg enn å beholde pengene.

Ved titiden ringer jeg Nordeas filial på Majorstuen og spør om noen har etterlyst pengene. Personen i andre enden forhører seg litt distré rundt med sine kolleger, men ingen har hørt noe.

Jeg spør om ikke banken kan finne ut hvem som tok ut penger på det angitte tidspunkt. Jo, men det kan ikke skje før om ettermiddagen. Deretter gir bankfunksjonæren meg beskjed om å levere pengene til banken!

Jeg stusser. Kan dét være riktig?

Neste morgen ringer jeg banken på ny og spør om noen har ringt og om de har funnet ut hvem som tok ut 2500 NKr på det angitte tidspunkt. Nei, ingen har ringt – kvinnen anser nok pengene for tapt, opplyser bankfunksjonæren. Han forteller også at det er opp til flere som har tatt ut likelydende beløp i det angitte tidsrommet. Men ingen kvinne! Det trenger ikke å bety annet enn at kvinnen nok disponerer sin manns konto, opplyser funksjonæren. (Dét også, da har hun vel fått en real skyllebøtte av mannen sin, tenker jeg. Om han da ikke har banket henne opp.) Igjen ber bankfunksjonæren meg komme til banken og levere tilbake pengene.

Men nå har jeg fått tenkt litt over den siden av saken. Hvis pengene er herreløse, tilhører de vel ikke banken? Jeg er dessuten den eneste som kan identifisere kvinnen dersom hun skulle dukke opp likevel. Om jeg gir pengene til banken, forsvinner de inn i bankhvelvets sorte hull. Dessuten: Hvilken garanti har jeg for at ikke bankfunksjonæren like gjerne stikker dem i sin egen lomme? De 2500 kronene skal ikke regnskapsføres noe sted. Det vil være et vanntett underslag. Jeg, derimot, er en ærlig finner. Hvis pengene forblir herreløse, tilhører de vel... – meg?

Jeg skal ikke røpe konklusjonen på dette lille hverdagsdramaet. Fikk gamle Adam de 2500 til slutt? Hva er det moralsk rette standpunkt her?

Kjør debatt.  

Gå til innlegget

VIKINGENE OG VI - "DOWN UNDER"

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Dette er et humoristisk appendix til debatten om innvandring.

Den første virkelig opphetede debatt om innvandring og fremmedkultur jeg deltok i, skjedde langt borte fra Norge, nærmere bestemt i Launceston på den australske øya Tasmania.

Min kone og jeg hadde i 1990 en månedslang turné over hele Australia inntil vi strandet på det som i australsk sammenheng er ”outback”. Tasmania er en beskyttet idyll med landsbyer i engelsk stil og elver som renner gjennom grønne, bølgende landskap. Sceneritet er som skapt for en Agatha Christie-film. Det engelske – vel og merke ”the rural England” - dyrkes på Tasmania med en lidenskap man knapt finner sidestykke i morderlandet selv. Som eneste delstat i Commonwealth utenom moderlandet er Tasmania tilstått privilegiet å kunne utdele adelstitler etter engelsk mønster. Kultursjefen i Launceston, som var vår vert, gjorde det klart at jeg ikke trengte ruinere meg om jeg ville ha en adelstittel selv.

Kultursjefen var gift med en landsens anglikansk prest i en landsby like utenfor Launceston, og som til overmål hadde en doktorgrad i teologi. Vi bodde i en koselig, men hustrende kald prestegård, siden dette var midt på sommeren, dvs. midt på vinteren her på ett av de sørligste steder hvor det bor mennesker på jordkloden. Samtalen var hyggelig oss hvite imellom, for Tasmania er virkelig hvitt og så til fullkommenhet etnisk renset at et svart ansikt ville vakt oppsikt om det viste seg på gata i Launceston.

Jeg hadde lest meg opp på tasmansk historie før vi kom, og den er brutal i en grad som får historien inne på ”the main land” til å blekne, hvor den er brutal nok. En måneds rundreise i Australia, hvor vi hadde bodd privat alle steder og blitt kjent med mange hyggelige mennesker, hadde gitt meg anelser om at Australia er et dypt rasistisk land. Med en kultursjef og en doktor uti teologi hadde jeg imidlertid sett for meg at vi kunne føre en mer balansert samtale om noe som plaget meg og som tross alt lå hundre år tilbake i tid: den tasmanske historien. Den er ikke særlig vakker, sa jeg antydende.

For å sitere Gygrid i Harry Potter-filmene: Jeg skulle aldri ha sagt det. For nå tok debatten av, og et øyeblikk nærmet vi oss et punkt hvor det gikk storm i tekoppene og hvor det ville bli ubehagelig om vi fortsatte.

Men i dette tilfelle er historien selv enda ubehageligere og ikke til å løpe fra til tross for kultursjefens og teologidoktorens forente krumspring: Urbefolkningen på Tasmania ble utryddet til siste mann. Folk gikk manngard med tau, omringet urfolket som det var kveg, drev dem oppover på en klippe og styrtet dem i hopetall i havet. Ti tusen av gangen – minst 100 000 totalt – ble drevet i døden på denne måten. Det er ikke lenge siden – ikke mer enn 120 år. Så sent som i 1903 satt en av de siste overlevende eksemplarer av den tasmanske urbefolkningen levende utstilt i en monter i British Museum i London, hvor man for en cent kunne få et blikk av henne.  Hun hadde ytret ett ønske før hun døde: å få dø etter sitt folks skikk. Det ble ikke innvilget.

Fru kultursjefen var på vei til å bli oppbrakt – hun hadde bodd inne på ”the main land” selv og visste hva slags folk dette var, de var jo ikke riktig mennesker, det var bare å se på dem, som innså jo enhver det, de så nesten neanderthalske ut. Kultursjefen kunne ikke få sagt hvor lykkelig hun var for sin del over å ha kunnet vende tilbake til sitt hjemlige Tasmania der man slapp hele uvesenet.

”Og dessuten”, sa hun med en selvrettferdiggjørende dirrende finger, ”så har dere like store pro­blemer med vikingene i Norge. Jeg har lest om det. Det er jo fryktelig hvordan de farer frem!”

Jeg var bokstavelig talt stum.

Hallo, hallo! Vikingene!?

Kanskje er dette sjarmen ved å bo i en idyll fjernt fra den store verden man engang kom fra. I så fall er det tragikomisk sjarme. Her stoppet all fornuftig samtale opp. Så jeg mumlet noe om at jo, vikingene toppet kriminalitetsstatistikken i Norge. Eller de ville i alle fall ha sendt den rett til himmels om de fortsatt hadde vært iblant oss.

Noe de – pris skje Gud - ikke er. For det er jo vi selv som er vikingene – bare med den ikke ubetydelige forskjell at vi har tusen år med siviliserende kristendom imellom.

Fru kultursjefen lærte noe nytt denne kvelden, skjønt hun ble tydelig mer skeptisk innstilt til oss da det gikk opp for henne at hun hadde fått to levende, om enn temmelig overvintrede og åpenbart fredelige eksemplarer av vikingarten i sitt hus.

Australia, som på mange måter er en tro kopi av et hvilket som helst vestlig land, er ikke helt som oss likevel. På mange områder er de mer liberale enn oss. For eksempel var det her de store Gay Pride-paradene startet i sin tid.

Men de har også denne siden: Australia har fortsatt et rettssystem i forhold sin aboriginske urbefolkning som bygger på særlovgivning. Aboriginere og hvite har ikke samme rettigheter på alle områder. Til gjengjeld har regjeringen gått foran og gitt særlig rettsvern til aboriginernes helligsteder – helligsteder som kan dukke opp midt i folks hager eller i ranch­eiernes åkre. Slikt er ikke særlig populært. Slikt blir det rabalder av. Men en prorsess i retning av selvoppgjør for landets brutale koloniale fortid er i alle fall kommet i gang, men den er langt fra kommet så langt som man kunne forventet i en sivilisert stat. Australierne lever ennå for konfliktfylt med den sosiale utfordringen aboriginerne representerer til at en slik historisk selvransakingsprosess har kunnet komme skikkelig i land.

Landet har en knalltøff asylpolitikk, og til tross for skarpe protester både innenfra og utenfra, viker ikke regjeringen en tomme. Med sin nærhet til fattige land i Asia, som de allerede har en del flyktninger fra, ser de for seg en demografisk tsunami om de åpner grensene. Kritikerne mot asylpolitikken har vært få, men én stemme når ut med særlig kraft og gjør livet med jevne mellomrom surt for regjeringen: Australias mektige kirkeleder og en av pave Benedicts fortrolige, den erkekonservative kardinal George Pell. Han er den som i hardest ordelag har konfrontert regjeringen i asylpolitikken og brukt ord som inhuman. Pell taler det samme røffe språk som han lærte seg under sin egen oppvekst på den australske landsbygda. Han har vært eliteseriespiller i fotball og var også engang en kjent roer. Når den to meter høye kardinalen tar ordet og fillerister regjeringen, føler folk helt opp på statsminister­nivå seg brydd. Kardinalen er ikke elsket, men til gjengjeld er han fryktet og respektert.   

Liberale er australierne like fullt, smilende og hyggelige som få. Oss hvite imellom, vel og merke.

Gå til innlegget

DET FLERKULTURELLE SAMFUNN – ET KRISTENT STANDPUNKT

«Om
Gud hadde villet, kunne han gjort dere til et samlet
trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han
har gitt dere. Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere
alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige
om.»

                                                                              Koranen, Sure 5, 53

Hvis vi skal bygge et pluralistisk samfunn på grunnlag av det som forener oss, må vi først gripe tak i det som skiller oss.

                |                                                            Salman Rushdie

KIRKENS OPPGAVE ER Å VÆRE PRINSIPIELL. Kirkens oppgave i innvandrings- og asyldebatten er å tenke og tale prinsipielt. Den skal holde frem det kristne syn på menneskeverdet, en kristen forståelse av ”hvem er min neste” og kristnes medmenneskelige, humanitære forpliktelser. Det er disse grunnleggende verdier som er i spill i innvandrings- og asylpolitikken og som det er avgjørende for en kristen kirke å ha en fundamental forståelse av. Alt annet må komme i andre rekke.

Biskop Tor B. Jørgensen gjorde derfor rett da han kritiserte norske myndigheters innvandringspolitikk og uttalte at vi svikter vårt moralske ansvar. Jørgensen er ikke den eneste kirkeleder som har brukt harde ord overfor sine hjemlands myndigheter. Mest konfronterende har kanskje Australias mektige kirkeleder, kardinal George Pell, vært. Den erkekonservative kardinalen har et helt annet teologisk og politisk utgangspunkt enn biskop Jørgensen, men i sin prinsipielle stillingtagen i innvandrings- og asylpolitikken, faller de ned på samme standpunkt. Det er fordi de tenker prinsipielt. Hvis ikke kirken kan tenke prinsipielt i slike spørsmål, kan vi ikke forvente at noen andre skal gjøre det. Og kan vi ikke tenke prinsipielt, da er vi virkelig ille ute.

Debatten etter Ole Jørgen Anfindsens angrep på biskop Tor B. Jørgensen i forbindelse med at denne stemplet norsk innvandrings- og asylpolitikk som umoralsk, har klargjort en del fundamentale menings­for­skjeller. Det mest overraskende har vært å se hvor langt enkelte kristne er villige til å gå i å vektlegge biologiske og genetiske forskjeller som argument mot kulturelt mangfold. Anfindsen polemiserer mot antirasismen og antyder at den hviler på et marx­istisk grunnlag. Han hevder at det antirasistiske verdensbildet har et påtrengende problem når genetisk betingede forskjeller mellom folkegrupper ikke tas hensyn til. Ifølge Anfindsen fører naturgitte ulikheter folkegrupper imellom nærmest naturlovmessig til selvødeleggende konflikt. På dette grunnlag mener han at Norge og Europa styrer mot katastrofe. Han belegger sine påstander med store mengder vitenskapelig empiri.

ANFINDSENS PÅSTÅTTE EMPIRI. Jeg er fundamentalt uenig i Anfindsens resonnement. Jeg spør meg om ikke Anfindsens bruk av vitenskap bygger på en positivistisk virkelighetsforståelse, der vitenskapelige argumenter brukes uten hensyn til at vitenskap, som alt annet, aldri er kontekstfri. Det som er rasjonelt i én kontekst, kan være irrasjonelt i en annen. Det er kontekst som avgjør. Vitenskapspositivismen, derimot, som står særlig sterkt, i Amerika, i moderne markedsliberalistisk tenkning og etter hvert også i vårt hjemlige helsevesen, hevder at alt kan måles og veies, og at det målte og veide er sannheten. Slik er det ikke. Det målte og veide kan aldri bli annet enn statistiske variabler, og deres overføringsverdi til virkeligheten er avhengig av kontekst.  En pasient på dødsleiet kan betraktes på to måter – som en statistisk variabel eller som et individ, et menneske ved den siste korsvei. Begge deler er riktig, men det er åpenbart hvilken av svarene som er det eneste som har og bør ha relevans.

Om vi river vekk den vitenskapelige innpakning rundt Anfindsens argumentasjon, står vi igjen med en lang rad av sjablonger: Afrikanere er genetisk underlødige, muslimer er voldsdyrkende, antidemokratiske og hegemoniske etc. Riv vekk nok et retorisk lag, og vi er nede på ”Jævla pakkis”-nivå. Anfindsens argumentasjon er ikke teologisk prinsipiell – den er ideologi innpakket i teologi. Kombinasjonen av ideologi og teologi er ikke mer sympatisk når den opptrer i kristen forkledning enn i muslimsk. Historien gir talløse eksempler på at det er en særdeles lite lykkelig kombinasjon.

Siden Anfindsen legger så stor vekt på vitenskapelig empiri, er det underlig at han overser det viktigste empiriske faktum av alle: At mennesker kan samtale med hverandre og har en forbløffende evne til læring og kompleks samhandling. Hvorfor klarer da ikke mennesker, som demonstrerer slike evner daglig på alle andre områder, dette på den kul­turelle sameksistensens område? Fordi vi har en naturgitt predis­posisjon til ikke å klare det? Jeg tror ikke det. Jeg tror Anfindsen, når han får tenkt seg om, må kunne være enig i følgende – at når fornuft og kommunikasjon opphører og sameksistens blir konfliktfylt, da skyldes det i hovedsak to forhold: 1) urettferdighet, både økonomisk urettferdighet og den urettferdighet som består i at et flertall dikterer betingelser for et mindretall, og 2) ideologisk forblindelse, den være seg religiøs eller sekulær, som blokkerer for rasjonell samtale. All historisk erfaring tilsier at når disse hindrene ikke er til stede, har mennesker selv med vidt forskjellig kulturelt og religiøst utgangspunkt en forbløffende evne til å sam­tale fornuftig med hverandre. Uten denne evnen hadde verken kristen eller muslimsk kultur kunnet utvikle seg. All kulturbygging er et resultat av grenseoverskridende samtale. Vår europeiske kultur er det i aller høyeste grad.

Anfindsen overser også et annet vitenskapelig faktum: Mislykket integrering har ført til en styrking av motkulturell muslimsk identitet. Det finnes en rekke rykende ferske studier rundt dette, ikke minst i England. Her fremholdes blant annet at første generasjon muslimer som innvandret til Vest-Europa, i liten grad hadde en sterk identitet som muslimer. På samme måte som med kristne europeere var den nasjonale identiteten mye sterkere enn den religiøse. Og på samme måte som med de store innvandrergruppene i USA, blant dem ikke rent få nordmenn, ønsket disse gruppene primært å utvikle en ny nasjonal identitet i sine nye hjemland. De hadde ingen religiøs eller antidemokratisk agenda, og det har det store flertall av dem fortsatt ikke.

Når dette har endret seg, skyldes det i hovedsak to forhold: 1) Våre myndigheter har i religionsfrihetens navn gitt betydelig økonomisk støtte til de religiøse institusjonene og sett dem som representative for de muslimske minoritetsmiljøene. Det har virket fremmende på den religiøse motidentiteten og har hemmet integrering. 2) Et hardere konfronterende klima skapt av ekstrem islamistisk terrorisme har tvunget muslimer inn i stillingskrig mot det ”dekadente Vesten”.

Poenget er: Dette er situasjonsbetingede konflikter der alle parter må ta sin del av skylden for at rasjonaliteten har måttet vike for stadig mer ekstreme standpunkter på hver side. Spørsmålet er da: Er det mulig å gjenopprette denne rasjonaliteten? Ja, selvfølgelig er det det. Men med Anfindsens retorikk, og tilsvarende retorikk på motsatt hold, vil det ikke være mulig. La meg også tilføye: Med sosialdemokratisk integrasjonspolitikk, som tar utgangspunkt i at forskjeller er noe som skal slipes ned inntil vi engang blir lykkelige sosialdemokrater alle sammen, vil det heller ikke være mulig. Vellykket integrering forutsetter at vi evner å anerkjenne ”de andre” som hva de er: ulike oss.    

DET HANDLER OM HVA VI SETTER FØRST. Faktum vi først av alt må forholde oss til i møte med det flerkulturelle samfunnet, er at det finnes hundre tusen måter å være menneske på. Ethvert menneske er unikt og ulikt et annet. Det høres kanskje floskelaktig ut, men det er ikke desto mindre viktig å holde fast ved. Igjen og igjen definerer vi nemlig mennesker ut fra kollektive overbygninger, som rase, nasjon, religion, kultur etc. Men slike overbygninger kan aldri representere annet enn sekundær tilhørighet. Det overordnede, prinsipielle utgangspunkt og som danner grunnlag for et kristent og humanistisk menneskesyn, er individet som en endegyldig, gitt verdi. Verken humanismen eller kristendommen tar utgangspunkt i likheten mellom mennesker, men tvert imot i fastholdelsen av at ethvert menneske er ulikt et annet. Kun med dette utgangspunkt kan vi hevde at mennesket er fritt og i stand til å gjøre frie valg.

Det er altså ikke likhet menneskene har felles, men ulikhet. Det gjelder på alle plan, i verden i stor målestokk, innen kulturkretsen, innen nasjonen, ja, også innen en familie. Å leve handler om å måtte forholde meg til min nestes ulikhet, hans individualitet, enten min neste er i min egen familie eller kommer fra en annen kultur. Utgangspunktet er alltid det samme: Enhver relasjon vi har, nær eller fjern, består i å måtte forholde meg til ”den andres” ulikhet.   

Det er på dette grunnlag jeg tilbakeviser Anfindsens gjentatte påstand om at bare likhet kan danne grunnlag for fredelig sameksistens mellom mennesker. Det forholder seg tvert om. Det er kun i anerkjennelsen av min egen og min nestes ulikhet at sann toleranse og sann samtale kan utfoldes.

Jeg er ikke sosialdemokrat, men sosialliberaler. I min oppvekst i et kulturåpent statskirkelig prestehjem fikk jeg innprentet to kjerneverdier som jeg ser på som humanisme satt på formel. Det første er det sosial­liberale ”Frihet under ansvar”, det andre det grundtvigianske ”Menneske først, kristen så.”

Når jeg ikke er sosialdemokrat, er det fordi jeg tror det sosialdemokratiske likhetsidealet er til­slør­ende og fører til det motsatte av hva som er ønskelig, nemlig at faktisk ulikhet oppleves truende. Et stykke på vei kan jeg altså være enig med Anfindsen i at norsk integrerings­tankegang er feilsporet. Den bygger på en forestilling om at mennesker av ulik etnisk og kulturell opprinnelse bare kan tole­rere hverandre på grunnlag av det minste vi har felles, og at alt det andre er rariteter vi i overbæren­hetens navn må tåle på veien til sosialdemo­kratisk lykke.   

Et slikt likhetsideal tåler ikke møtet med virkeligheten. Det er toleranse satt i revers – det er fordekt intoleranse. Denne toleranse i falske fjær er ett av de største hindrene vi i dag har for interkulturell sameksistens.

Den motsatte posisjon, som Anfindsen står for, er ikke noe bedre. Han skifter bare pluss og minus. Han betoner ulikhetene folkegrupper og kulturer i mellom og ser dem som noe per definisjon kon­fliktskapende og destruktivt. Denne tankegangen er i sin grunntype like kollektivistisk som sin motset­ning, fordi også her defineres mennesket ut fra sekundær tilhørighet, dvs. til rase, stamme, nasjon, religion etc, og ikke gjennom sin individualitet. Den tar som utgangspunkt at mennesker bare kan leve i fred med hverandre når vi er mest mulig like. I motsetning til den sosial­demokratiske varianten ses imidlertid ikke ulikhetene på som noe som kan eller bør slipes bort. De er naturgitte og gudvillet, og skal bestå som det innenfor en likeså gudvillet og naturgitt orden. Ulik­hetene leses inn i et skjema der ”dem” står mot ”oss”. Ulikhet ses ikke på som en av tusen måter å være til på, men som symboluttrykk for noe dypereliggende og utenompersonlig og følgelig som noe potensielt farlig. Slik blir en hijab til noe mer enn et hodeplagg og et kulturuttrykk, men et symbolladet uttrykk for noe farlig. Når en muslimsk kvinne sier at hun bærer sin hijab av fri vilje, ser vi det som et bevis på det motsatte – at hun er ufri og undertrykket. Men med hvilken rett kan vi egentlig mene at en muslimsk kvinne som går med hijab, er mer ufri og undertrykket enn en angivelig frigjort vestlig kvinne som legger seg på operasjonsbordet for å fikse på puppene sine? Fri i forhold til hva? Undertrykket i forhold til hva? 

AKTIV ULIKHET. Jeg tror på den aktive ulikhet. Jeg tror frihet for meg selv og frihet for min neste består i å erkjenne og anerkjenne ikke bare den andres ulikhet, men også min egen. Med aktiv ulikhet forstår jeg en bevissthet om menneskelig liv og eksistens der jeg erkjenner min egen ulikhet som forutsetning for å kunne anerkjenne andres. Med et annet ord heter dette humanisme, vår sivilisasjons fremste gode og det eneste vi kan møte utfordringene fra det flerkulturelle samfunnet med.  

Denne mulighet til sameksistens er verken urealistisk eller utopisk. Tvert imot hviler den i noe dypt og karakteristisk menneskelig: evne til læring, evne til fornuft, evne til kompleks samhandling.

Det er disse evnene vi må reaktivere i møte med det flerkulturelle samfunnet. Men igjen og igjen ser vi at innvandringsdebatten på begge sider ledsages av en kollektivistisk retorikk som stenger av for en slik tilnærming. Vi opererer med nasjon, kultur, religion som statiske størrelser. Da forsvinner muligheten for samtale, da gjenstår bare konfrontasjon.

Anfindsen bringer sågar inn Paulus til støtte for et syn som ser det som en gudvillet ordning at mennesker er inndelt i raser og folkegrupper som er tildelt sine territorier som de skal holde seg på. En slik argumentasjon er ikke bare irrelevant, den er ekstremistisk og fører i ytterste konsekvens til absurde slutninger. Med den forståelse av ”folk” som her ligger til grunn, vil man kunne hevde at det er Guds vilje at trøndere skal holde seg i Trøndelag og hordabyggjer i Hordaland. Slik tankegang har aldri på noe tidspunkt vært fremherskende i kristendommens historie med unntak av i visse ekstremistiske, sekteristiske og høyreorienterte protestantiske miljøer.  Ingen av dem har en særlig vakker historie å vise til. Om vi skal ta Anfindsens argumentasjon på alvor, vil det innebære en regress til stammereligion og et far vel til kristendommen som altomfattende, allmenn og universell.  

TRYGGHET PÅ OSS SELV – DET HELLIGE SOM FELLES ARENA. Aktiv ulikhet betyr fryktløshet og trygghet på seg selv. Jeg tror noe av det nordmenn opplever tru­ende ved muslimers nærvær i Norge, er at så mange av dem er så trygge i sin ulikhet til oss. En slik trygghet er provoserende, fordi den setter vår egen utrygghet i relieff. Følgelig oppleves ulikhet som noe farlig og potensielt truende og vi søker beskyttelse i over­bygninger som skal kompensere for utryggheten, som rase, nasjon eller religion. Inne i disse overbygningene kan vi produsere alt vi trenger av selvbekreftelse.

Det vi da gjør, er å skru konfliktnivået opp.  I samme øyeblikk som vi gjemmer oss inne i våre kulturelle, nasjonale eller religiøse overbygninger, forsvinner vår evne til rasjonalitet og vi taler og tenker ikke lenger fritt. Retorikken tar ikke lenger farge av samtale, men av konfrontasjon. Da går det med nødvendighet galt.

Ett av mange hindre for integrasjon og multietnisk forståelse, ligger i vår vestlige kulturs sekularisme. Vår kulturs ignoranse i forhold til en religiøs virkelighetsforståelse, fører til at det oppstår et kommunikasjonsmessig vakuum i forhold til grupper som ikke har del i vår historiske utvikling mot sekularisme. Hvor fullstendig ”blåst” vårt sosialdemokrati er i forhold til å forstå religiøse problem­stillinger, har vi sett på rad og rekke i forbindelse med debattene om blasfemiparagraf og bruk av hijab.

Kirken har en stor mulighet i å fremme flerkulturell forståelse på basis av en felles forståelse av det hellige som noe synlig nærværende i samfunnet og kulturen. Muslimer og kristne har til felles troen på den ene Gud, på Guds hellighet og det helliges synlighet. Her har muslimer og kristne en felles arena å møtes på som kan danne grunnlag for fornuftig samtale. Det er dette vi som kristne bør investere vår energi i.

Et slikt felles møtested har muslimer og kristne hatt også tidligere i historien. Det beste eksemplet er faktisk korsfarertiden – en epoke i vår historie preget av voldelig ideologisk konfrontasjon mellom kristendom og islam. Men dette er bare én side av historien. Korsfarertiden førte også til en kulturell og religiøs utveksling som var konstruktiv og kulturbyggende, fordi muslimer og kristne møttes på felles arenaer. Kristne korsriddere hentet hjem kunnskap fra den muslimske verden som var gått tapt i vesten, ikke minst innen vitenskap. Konstantinopel var på denne tiden en flerkulturell  smeltedigel.

Flere europeiske land har en meget lang historie som flerkulturelle samfunn. Det liberale Nederland er et eksempel på et vestlig kristent land som helt siden 1600-tallet har hatt et sterkt flerkulturelt preg. Nederlands liberale tradisjoner går svært langt tilbake. Landet var allerede på slutten av 1500-tallet en frihavn for muslimske og jødiske intellektuelle og et sentrum for humanisme. Allerede på 1600-tallet var analfabetismen utryddet her, Amsterdam var et sentrum for internasjonal forleggervirksomhet, frihandel og en ny forståelse av ”folkenes rett” – alt sammen særdeles viktige bidrag til felleseuropeisk kulturell identitet. Dagens utvikling i Nederland retning av høyrepopulisme er i his­torisk sammenheng kun et bølgeskvulp som reflekterer et situasjonsbetinget konfliktnivå. Det flerkulturelle Nederland har aldri truet landets nasjonale identitet, men tvert imot formet en liberal nasjonal identitet.

Anfindsen vil mot dette kunne påstå at eksemplene på det motsatte – at kulturmøter fører til konflikt og krig – er langt flere. Det har han muligens rett i. Men å påstå at konflikt mellom kulturer og folkegrupper er naturnødvendige og en følge av en gitt skapelsesmessig orden, kan aldri bli annet enn ideologi uansett hvor mye vitenskapelig empiri man forsøker å drapere det med. Ett unntak er i seg selv nok til å falsifisere en slik påstand.

Det multikulturelle samfunnet er allerede en realitet. Vi kan ikke reversere dagens situasjon med mindre vi starter med deportasjoner av ikke-vestlige innvandrere i stor skala. Det er det bare de mest rabiate som i fullt alvor kan ta til orde for. Altså gjenstår som eneste alternativ at vi må lære oss å forholde oss til den virkelighet som foreligger enten vi liker den eller ikke. Vi må lære oss å svømme.

Spørsmålet om retorikk – om hva slags kommunikasjonsmessige plattformer vi skaper mellom ”oss” og ”de andre” - er da helt vesentlig. Vi kan trekke oss tilbake i en type retorikk som skrur kon­fliktnivået opp, eller vi kan la oss utfordre av det beste i vår egen humanistiske tradisjon og dyrke evne til læring og fornuftig samhandling som første forutsetning for å lykkes med noe som helst. I Anfindsens tenkemåte ser jeg dessverre ikke annet endepunkt enn at konfliktnivået skrus opp – til liten hjelp for både oss selv og ”de andre”. Katastrofeprofetier har en stygg tendens til å bli selvoppfyllende.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere