Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Det hvite båndet

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

”Det hvite båndet” er tittelen på en av årets mest prisbelønte filmer (gullpalmen i Cannes). Det er en meditativ og samtidig uhyggevekkende studie i ondskapens forutsetninger. Siden handlingen er lagt til et tysk landsbymiljø i tiden rett før første verdenskrig, har det vært nærliggende å se filmen som en studie i nazismens opphav. En slik tolkning er nærliggende, men ikke åpenbar, da filmens budskap er langt mer universelt enn som så. Regissøren er østerrikeren Michal Haneke, kjent blant annet for filmen ”Pianolærerinnen”.

En barnefortelling. ”Det hvite båndet” er en film om barn, men så visst ikke for barn. Handlingen er lagt til den nordtyske landsbyen Eichwald med sitt velorganiserte, begivenhetsløse liv tuftet på puritansk strenghet og protestantisk dyd, og med maktens representanter tungt til stede personifisert gjennom lege, prest, godsforvalter og en baron som hersker allfaderlig over sine undersåtter. I tillegg kommer den unge læreren Michael, som er filmens fortellerstemme. En rekke grusomme hendelser inntreffer uten noen forklarlig årsak, men der barna viser seg å spille en sentral rolle som manifestasjoner for de voksnes ondskap. Under overflaten syder onde, uforklarlige krefter og som vi aner som en stadig mer trykkende og uhyggevekkende stemning etter hvert som handlingen i filmen skrider frem. En rekke gåtefulle spørsmål reises i filmen uten andre svar enn uhyggelige anelser.  

Fedrenes synder. Dette er en film om pervertert følelsesliv skjult bak en fasade av tilsynelatende veltilpasset tysk orden og moral. Om rituelle og ydmykende avstraffelser av barn, om incest og følelsesmessig underkuing, om undertrykt følelsesliv, om menneskelig kulde og forsteinet raseri som frigjør seg og finner sitt utløp i indirekte former.

”Vet du hva du har gjort galt?” spør landsbypresten sin 14 år gamle sønn Martin med pisken i hånden.  Martin vet ikke hva han har gjort galt, han er totalt uten erkjennelse av å ha gjort noe galt i det hele tatt. Men hans strenge far kan fortelle ham det han selv ikke vet. At han har begått den grueligste av alle synder - han har onanert. Som straff må Martin bære det hvite båndet som påminnelse om kyskheten han skal strebe etter, men som han ennå er langt fra å ha nådd. Om natten er begge hender bundet så han ikke skal falle i fristelse igjen.  

Barnlig renhet og underliggende ondskap. ”Vet du hva du har gjort galt?” – prestens spørsmål til sønnen har en dobbelt bunn i denne filmen. Det er det universelle spørsmål om ondskap og skyld, og det er samtidig et religionskritisk spørsmål om hva og hvem som anklager oss? Noe uttømmende svar på ondskapens gåte gir filmen ikke, men lar heller svaret ligge antydet i gåtefulle kontraster – og der kontrasten mellom barnas renhet og uskyld og den underliggende ondskap de er bærere av, er det som gjør sterkest inntrykk.

Bergmansk dysterhet. Det hviler en bergmansk dysterhet over denne filmen, som kan lede tankene mot ”Fanny og Aleksander”. Som filmkunstverk er ”Det hvite båndet” et langt mer perfeksjonistisk produkt enn Bergmann noen gang var i nærheten av å lage. Vi møter i denne filmen skuespillerprestasjoner fra barn som er enestående i sitt slag og som det knapt er oppvist maken til. ”Det hvite båndet” er en ”must see”-film for alle som er opptatt av de store, tunge spørsmålene.

Gå til innlegget

Gleden er jordens gjest i dag

Publisert over 9 år siden

Komponist: C.E.F. Weyse, 1841
Tekst: B.S. Ingemann, 1839

Julen har bragt velsignet bud.
Nu glædes gamle og unge:
Hvad englene sang i verden ud,
nu alle små børn skal sjunge.
Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste.
Det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.

Glæden er jordens gæst i dag
med himmelkongen den lille.
Du fattige spurv! Flyv ned fra tag
med duen til julegilde!
Dans, lille barn, på moders skød!
En dejlig dag er oprunden:
I dag blev vor kære frelser fød
og paradisvejen funden.


Frelseren selv var barn som vi,
i dag han lå i sin vugge.
Den have, Guds engle flyve i,
vil Jesus for os oplukke.
Himmerigs konge blandt os bor,
han juleglæden os bringer,
han favner hver barnesjæl på jord
og lover os englevinger.

GLEDELIG JUL TIL ALLE MEDDEBATTANTER PÅ VERDIDEBATT

Olav Rune Bastrup

Gå til innlegget

JULENS POET

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p.MsoBodyTextIndent, li.MsoBodyTextIndent, div.MsoBodyTextIndent {mso-style-noshow:yes; mso-style-unhide:no; mso-style-link:"Brødtekstinnrykk Tegn"; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; text-indent:35.4pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} span.BrdtekstinnrykkTegn {mso-style-name:"Brødtekstinnrykk Tegn"; mso-style-noshow:yes; mso-style-unhide:no; mso-style-locked:yes; mso-style-link:Brødtekstinnrykk; mso-ansi-font-size:12.0pt; mso-bidi-font-size:12.0pt;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; font-size:10.0pt; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Julens poet, den mest sungne av dem alle, er samtidig den minst kjente: Bernhard Severin Ingemann.Han er forfatteren til våre kjæreste julesanger, Deilig er jorden og Glade jul og mange mindre kjente, blant dem Julen har bragt velsigned Bud.

 

Sentimentalitet - eller sublim enkelhet? I forhold til de store danske genier, som stod i kø i Ingemanns samtid, som Grundtvig, Kierkegaard, Oehlenschläger og H. C. Andersen, har han gått inn i litteraturhistorien som en annenrangs dikter. Samtidens litterære smaksdommere bedømte hans poesi som sentimental og naiv, og dette bildet har blitt hengende ved ham. Blant dansker flest var han like fullt mer populær enn sine store samtidige. Denne folkelige populariteten har ikke fortatt seg. Fortsatt sprenger tåren i øyekroken på noen hver når tonene smelter sammen med teksten i julesalmen med den nesten meningsløst frimodige påstanden Deilig er Jorden! For jorden er så visst ikke mye deilig, og den var det heller ikke da Ingemann skrev den i historiske kulisser av napoleonskrigenes herjinger og et Europa i vilt opprør. En moderne parallell ville vært å sette seg ned den 12. september 2001 og skrive noe tilsvarende. Deilig er jorden? Den som skrev slikt måtte enten være gal eller genial. Ingemann var ingen av delene, men han oppnådde noe som Napoleon aldri klarte: å beseire menneskenes hjerter!

 

Historien om Bernhard Severin Ingemann handler om sublim enkelhet som har vunnet over det komplekse. Ingemann hadde ikke Grundtvigs poetiske tyngde, ei heller hans dramatiske sinn. Han var en følelsesmessig og lettbevegelig natur med hang til mystikk. Teologisk strømlinjeformet var han heller ikke. Han la ikke skjul på at han hadde problemer med dogmatikken, og derfor har han heller aldri vært teologenes favoritt.  

 

Ved første øyekast synes Ingemanns diktning å være fri for bakgrunnsskygger. Her er en overflod av dansk deilighet. Når man synger Glade Jul, dejlige Jul (som det typisk nok heter i original­versjonen), kan man for en stakket stund lukke verdens ondskap ute mens vi kildres av duftene fra julegås, rødkål, kardemomme og nostalgiske stemninger. Da blir vi som barn igjen.

 

Ingemann var en romantiker og hangen til det svermeriske lar seg ikke fornekte. Men hans diktning mangler verken kraft eller tyngde, slik kritikerne påstår. Hvilken kraft ligger det ikke i denne utrolige påstanden som det bare trengs tre ord for å uttrykke: Deilig er jorden!

 

Den første poet som tok barnet på alvor. Ingemanns diktning gjemmer på dype innsikter, men formidlet med bilder og i et språk som bevisst strebet mot enkelthet. Ingemann er nemlig en av de første diktere i litteratur­historien som tar barnet på fullt alvor. Klangbunnen i hans poesi er barnets fantasi­verden. Livsvisdom finnes ikke bare i de kompliserte sannheter. Heller tvert imot. De dypeste visdommer skjuler seg i de enkle, allmennmenneskelige sannheter. Ingemanns diktning er gjennomstrømmet av barnlig enfold og tillitsfullhet – egenskaper han ikke hadde i seg selv, men som levde i ham som en kunstnerisk drøm og som han som få maktet å gi dikterisk liv til.

 

Slik representerer Ingemann også noe av det beste og mest typiske i dansk litterær tradisjon, og som vi finner en gjenklang av også hos en sørlandsk dikter som Gabriel Scott. Slik den enfoldige fiskeren Markus rommer et kosmos av livsvisdom, slik skjuler det seg også en dyp innsikt i Ingemanns tilsynelatende virkelighetsfjerne postulat: Dejlig er Jorden, prægtig er Guds Himmel, skjøn er Sjælenes Pilgrimsgang.

 

Det som kommer til uttrykk i disse ordene, er en innsikt i noe dypt menneskelig - vår iboende evne til tillit og til mottagelighet for det gode – egenskaper som barnet har i særdeleshet og som gjør dem til eksempler for voksne på hva det vil si å være troende.

 

Barnet – den fullkomne syntese av ånd og natur. Dikteren som ble beskyldt for både å være platt, sentimental og naiv, var i virkeligheten en særdeles intelligent og akademisk begavet mann. Samtidig som engelskmennene angrep Danmark i 1807 i det berømte slaget på Københavns red, tok Ingemann sin filologiske embetseksamen, bare atten år gammel. Ingemann stod selv på vollene mens kulene smalt rundt ham og hans gode venn, Steen Steensen Blicher, som senere ble Danmarks fremste folkelivsskildrer. Han var født 28. 05. 1789 på Falster, og ble tidlig preget av den tyske romantikken som på dette stadium ennå var preget av en ungdommelig og pubertetsaktig høystemthet. Ingemann utmerket seg med et skarpt intellekt og evne til å tilegne seg store mengder kunnskap. Han ble spådd en glitrende akademisk kar­riere. Et rundhåndet stipend satte ham i stand til å tilbringe flere år på reisefot i Europa, der han gjorde seg kjent med litteratur og kultur særlig i Italia, Frankrike og Tyskland. I 1822 ble han utnevnt til professor i dansk språk og litteratur ved det prestisjetunge Sorø akademi, der han var ansatt hele livet (død 1862), lengst som rektor og direktør. Sorø akademis ry er i stor grad forbundet nettopp med Ingemann, og her hegner man også med flid om hans minne. 

 

Sammen med Oehlenschläger og sin venn Grundtvig var Ingemann den fremste representant for romantikken i dansk åndsliv. Som åndsretning var romantikken preget av polaritet mellom opplevelsen av en tapt fullkommenhetstilstand og lengselen tilbake til en uskyldens urtid. Romantikken uttrykker både dyster og melankolsk lidenskap og en ekstatisk lengsel etter den tapte gullalder.    

 

Romantikerne trodde på et guddommelig slektskap mellom naturens og åndens verden. Mellom den melankolske opplevelse av tap og den høystemte lengsel etter fullkommenhet står en optimistisk tro på at naturen har en slags iboende guddommelig kraft som driver historien målrettet fremover og som materialiserer seg i noe allmenngyldig. Dette allmenngyldige var nasjonen og folket.

 

Det var dette som var Grundtvigs utgangspunkt, og enda mer var det slik for Ingemann. Han tok skrittet helt ut og gav barnet en status i denne forestillingsverden som ingen før hadde gitt det. Der Grundtvig satte nasjonen, folket og det folkelige, satte Ingemann barnet og det barnlige. Barnet representerte den fullkomne syntese av natur og ånd. Barnet er et stykke ren natur, men representerer også en unik åndelighet. Barnet er mottagelig, det er tillitsfullt, det har evnen til å gi seg selv helt hen i leken, og kan skape seg en rik indre verden av bilder og fantasier. 

 

Julen – barnets høytid. Det var derfor ikke merkelig at Ingemann ble julens poet fremfor noen. For julen ikke bare kaller på det barnlige i oss, den setter nettopp barnet i sentrum og forkynner at Gud viser seg for oss i et barns skikkelse. For Ingemann dreide kristendommen seg om julen. Han forlot aldri stallen med barnet i vuggen. Påskens dramatikk appellerte ikke til ham. Julen med sin skjønnhet og lengsel og sin hjemlige trygghet, der vi alle blir som barn igjen, var for Ingemann selve virkeliggjøringen av Guds rike på jord. Med dette utgangspunkt skapte han poesi med en livskraft som mange diktere større enn ham aldri har oppnådd.

 

Ingemann er ikke de dype eksistensielle konflikters dikter. Han har ikke Grundtvigs manisk-depressive dramatikk. Men Ingemanns diktning mangler av den grunn ikke lys og skygge. I sin kjente begravelsessalme med bare to linjer i hvert vers, Lyksalig, lyksalig, danner hver linje en antitese til den neste: Lyksalig, lyksalig hver Sjæl som har Fred/Dog ingen kjender Dagen før Solen gaar ned. Og videre: God Morgen! God Morgen! sang Fuglen paa Kvist/ Tidt saa han Aftensolen bag Fængselets Rist. Polariteten som uttrykkes i disse setningene, er typisk for den romantiske livsfølelse.

 

Det spenningsfylte hos Ingemann ligger ofte i motsetningen mellom det hjemlige og trygge og verden med sine mange farer utenfor. Hjemmets trygghet og varme, slik det ikke minst ytrer seg i våre mest romantiske julestemninger, og den kalde og farlige verden utenfor, er hans perspektiv. Men dette litt private perspektivet betyr ikke at Ingemann mangler tyngde. Tvert imot. Ingemann er nem­lig tro mot det barnlige perspektivet. Barnets perspektiv er jo nettopp hjemmet. For barnet er hjemmet hele verden. Og hjemmet, med dets dufter, stemninger og leker, er hos Ingemann representativt for Guds rike. Juletreet i hjemmets storstue er livets tre i Edens hage, og fuglene som flyr der ute mens frost og sult gnager, er menneskesjelene som lengter etter å få komme inn og fly mellom grenene i livets tre og kvitre i forløst, fullendt glede.

Julen blir med andre ord som en stor billedbok som danner fortolkningsramme ikke bare for menneskets dypeste eksistensielle lengsler, men for Guds nyskapte rike. Slik heter det i en av hans mindre kjente julesalmer, Julen har bragt velsignet Bud:

 

Grenen fra Livets Tre staar skjønt

Med Lys som Fugle paa Kviste

Det barn, som sig glæder fromt og kjønt

Skal aldrig den Glæde miste.

 

Glæden er Jordens Gjest i dag

Med Himmelkongen, den lille.

Du fattige Spurv, flyv ned fra Tag

Med Duen til Julegilde!

 

Himmerigs Konge blandt os boer;

Han Juleglæden os bringer;

Han favner hver Barnesjæl paa Jord,

Og lover os Englevinger.

 

Det Ingemann her gjør er å sette opp en ikonostas – en hellig billedvegg – hvorigjennom vi ser og blir sett og hvor våre liv tolkes og tydes inn i en guddommelig sammenheng. Samtidig uttrykker det en dyp allmennmenneskelig og eksistensiell lengsel – lengselen etter fred og fullkommenhet, slik den med kraft uttrykkes i julesalmen over alle julesalmer:

 

Englene sang den
først for markens hyrder,
skønt fra sjæl til sjæl det lød:
Fred over jorden!
Menneske, fryd dig,
os er en evig frelser fød!

Gå til innlegget

Saklig kritikk av islam - hva er det?

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Debatten om Vårt Lands eventuelle ideologiske slagside i forhold til kritikk av islam har ansatser til å kunne bli en viktig prinsipiell debatt om et emne der følelser har en tendens til å ta overhånd, men hvor saklighet er påkrevd. Denne debatten bør derfor ikke slippes, men tvert imot ut­vides. Min oppfordring til VLs redaktører er å ta initiativ til dette og invitere islamske intellektuelle inn i den.  

Aladins lampe. Debatter om islam har lett for å bli følelsesmessig infiserte og der det tilgrunnliggende premiss hos mange islamkritikere er demoniserende forstillinger om hva islam representerer. Selv har jeg aldri kunnet forstå slike følelser. Jeg tror det skyldes en grunnleggende erfaring jeg gjorde som barn, lenge før det fantes muslimer i Norge. En onkel av meg visste at jeg var opptatt av eventyr, og han spurte om det var noe jeg manglet i samlingen min. ”1001 og en natt”, svarte jeg. Den påfølgende julen fikk jeg denne ypperste av den arabiske kulturs litterære frembringelser i julegave. Parallelt med bibelhistorien og Asbjørnsen og Moe lærte jeg på et tidlig tidspunkt av livet til å elske magien og den helt spesielle auraen av det orientalske fra Aladins lampe. For en som var heldig å få med seg dette som kulturell reisebagasje i unge år, kan det aldri komme på tale å hate islam. Siden har jeg vandret i Toledo og Granada og pustet inn luft fra en for lengst forgangen tid da islam stod for de ypperste kulturelle frembringelser inne på det kristne Europas eget område.

Islam er fortolkning. Opplevelser som dette gav meg ballast til å reflektere både over min egen religiøse bakgrunn og over hva som skiller og forener våre to ulike religiøse systemer. Jeg har måttet innse at islam som religiøst og filosofisk system er avansert og høyt utviklet og også inneholder elementer som gir vel så gode ansatser for dynamisk og kritisk tenkning som i kristendommen. Islam er en tekstreligion. Boken er i islam i en helt annen grad enn i kristendommen et objekt for religiøs tro. Slik er det ikke i kristendommen. For oss er det ikke Boken som er troens gjenstand, men ham som boken åpenbarer. Like fullt finnes det i kristendommen en like sterk tendens som i islam til å ville gjøre Boken til troens hovedgjenstand. Men fordi Boken i islam i selve sitt dogmatiske utgangspunkt eren av troens gjenstander, har islam også nøye definerte regler for hvordan den skal leses. Et hovedprinsipp i islamsk teologi er at en tekst aldri kan leses uten også å fortolkes. Tekst er i islam lik fortolkning. Eller sagt på en annen måte: Tekst er i islam identisk med aktualisering. Bokstavfundamentalisme er derfor egentlig et brudd på et sentralt teologisk premiss i islam.

Jeg kan forstå kritikken fra dem som mener at vi som kristne har vært for lite tydelige i å konfrontere muslimer med åpenbare menneskerettsbrudd i Allahs navn. Vi er alt for engstelige for at saklig kritikk av islam skal slås i hartkorn med den usaklige og som har sitt grunnlag i demoniserende forestillinger om hva islam er. Er det fordi vi selv står i en kristen teologisk tradisjon med heller svakt utviklet forståelse for at også i kristendommen er det slik at tekst er lik fortolkning? Et resultat av det er at vi legger feltet åpent for dem som leser Koranen med et bokstavfundamentalistisk utgangspunkt og ser ethvert menneskerettsbrudd som en logisk følge av islams religiøse system. Hva er resultatet av slike tankemessige frontforkortninger annet enn konflikt, konfrontasjon og til slutt krig?

At bokstavfundamentalistiske absurditeter har livsvilkår innen kristendommen i like sterk grad som i islam, trenger vi ikke gå lenger enn til dette forumet for å finne. For et par uker siden startet pinsepastor Anders Helge Myhren en debattråd her på forum der det friskt og freidig ble hevdet at Gud tillot Holocaust fordi det beredte veien for Guds vilje: gjenopprettelsen av staten Israel. Med et passe forskrudd teologisk utgangspunkt kan Bibelen som kjent benyttes til alt som måtte behage en. Ingen stilte Myhren det betimelige spørsmålet: Ville han selv i 1940 stilt seg på nazistenes side for å være med på å fremme Guds påståtte plan?   

Dialog og kritikk. Skal vi som kristne kunne etablere kritisk dialog med muslimske troende er det ikke uvesentlig at vi erkjenner og har kunnskap om islams mykere sider, og at moderate kristne og moderate muslimer har en felles interesse av å forstå religionens rolle som livsfortolkning der vi på samme måte som i våre egne liv er henvist til stadig refleksjon og nyfortolkning av universelle sannheter. En slik felles refleksjon utelukker ikke fra vårt ståsted saklig kritikk mot islam der det er grunnlag for det. Det er fullt akseptabelt å gå islamske ledere hardt inn på klingen når de svarer på kritikk på en måte som er åpenbart tilslørende i forhold til hvordan islam praktisreres i mange land i den muslimske verden i dag. Slik debatt må kunne føres mellom siviliserte mennesker uten å demonisere hverandre.

Norske muslimer er i dag i all hovedsak utlevert til et sekulært samfunn som mangler de sentrale nøkler til å forstå grunnlaget for en religiøs forståelse av virkeligheten overhodet. I møte med en kultur der muslimer erfarer at mulighetene for gjensidighet er borte, reagerer mange, for den saks skyld også mange kristne, med tilbaketrekning til fastlåste posisjoner.

En felles nøkkel. Kristne og muslimer har imidlertid noen nøkler felles som gjør fruktbar dialog mulig under visse forutsetninger: Troen på Guds hellighet og på religionens plass i det offentlige rom.  Er det noe muslimer kan forstå og respektere så er det dette som vi som kristne synger hver søndag i våre gudstjenester: Tu solus sanctus – Du alene er hellig! Jeg vet at mange muslimer ønsker at de kristne i Norge var mye tydeligere i sin tro, fordi det gjør det lettere for dem selv å reflektere over hva det vil si å være muslim i en minoritetssituasjon. I stedet må denne refleksjonen skje på det sekulariserte samfunns premisser. Men her finnes ingen nøkler, ingen bro av gjensidighet å gå på. Særlig annengenerasjons muslimer opplever ofte voldsomme konflikter i rivningen mellom sin religiøse bakgrunn og det sekulære samfunn de er utlevert til. De leter etter nøkler som ikke finnes til å forsone konflikten de står i. Valget står mellom å forbli i en ødeleggende konflikt, ta skrittet helt ut, løsrive seg og la seg sekularisere - eller motsatt vei: slå kontra og ta tilflukt i en hermetisert religiøs forestillingsverden med den følge at de radikaliseres i sine holdninger. Dette er realiteter som annengenerasjons muslimer i Norge i dag står midt oppe i.

Tro som forsoning. Jeg kjenner et par tilfeller der presten i den lokale menigheten kunne gå forsonende inn i en slik konflikt mellom første og andre generasjon i en muslimsk familie og hvor han ble respektert fordi han var en troende mann. Kirke og kristne i Norge har her en oppgave vi tar for lite på alvor. Det må være mulig å skape mer aktive arenaer for tillitsfull samtale, for felles teologisk refleksjon, for kritikk og gjerne også konfrontasjon innenfor en ramme som ivaretar hensynet til saklighet og respekt. Som den sentrale kristne medieaktør i Norge og med en profil som stort sett er overbevisende respektfull, synes jeg faktisk Vårt Land har et visst ansvar her. Kunne debatten om Vårt Lands påståtte ideologiske slagside munne ut i noe konkret – som for eksempel et debattmøte i samme siviliserte former som tidligere debattmøter i Vårt Lands regi – så vil et forum som Verdidebatt allerede ha overoppfylt sin kvote av positive forventninger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere