Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 63
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Dagbladet og ytringsfriheten

Publisert over 9 år siden

Det mest pinlige ved Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen, var at de var fullstendig uvitende om bildets famøse bakgrunnshistorie. Hun som opprinnelig tegnet og offentliggjorde tegningen med profeten Muhammed fremstilt som en gris, Tatiana Süsskind, ble idømt to års fengsel for å ha gjort det - i Israel av alle steder!

Süsskind var aktiv i en jødisk nasjonalistisk organisasjon som både av Israel, USA og EU er definert som en terroristorganisasjon. Etter å ha hengt opp Muhammedbildene ble hun prompte arrestert. Hun er her avbildet med en t-skjorte med symbolet for den ekstreme, høyreorienterte antiarabiske Kachbevegelsen som hun var medlem av. Publiseringen av bildene i Hebron i 1997 utløste en voldsom voldsbølge, der 15 000 palestinere tok til gatene.

Dette stod det ikke et ord om i Dagbladet tre siders lange artikkel + forside i forbindelse med at Muhammedkarikaturen ble trykket.

For øvrig er det tankevekkende at tyskere som i 1933 oponerte mot publiseringer av bilder som disse, i sin samtid ble karakterisert omtrent på samme måte som enkelte her på Verdidebatt i dag omtaler utenriksminister Støre: som servile.

Debatten om ytringsfrihet er i ferd med å bli en karikatur i seg selv. Man klynger seg til ytringsfrihetsargumentet ut fra en "lufta er for alle"-tankegang, der det plutselig er blitt om å gjøre å trykke gasspedalen i bånn og dure på for full musikk.

Men det er noe dere som plutselig har blitt så hissige etter å forsvare ytringsfriheten, overser: Den er et hardt tilkjempet produkt av kultiur og sivilisasjon. Vi er derimot i ferd med å forvandle den til en ren latterlighet som mennesker med en viss kulturell standard, for hvem det å sjikanere andre mennesker under enhver omstendighet er å anse som uttrykk for tarvelighet og lav dannelse, bare må riste på hodet av.

Gå til innlegget

Pause

Publisert over 9 år siden

Å delta på Verdidebatt kan være ganske tidskonsumerende hvis man virkelig lar seg engasjere av de mange gode og halvsprø innleggene som kommer i løpet av et døgn. For meg har det stadig vært nye saker å engasjere seg i og ha en mening om. Dette har vært mulig fordi jeg i den peroden jeg har vært aktiv, har vært delvis langtidssykemeldt og hatt tid til overs.

Nå må jeg fremover bruke tiden på større prosjekter og slikt som måtte vente i tiden jeg var sykemeldt. Jeg må derfor ta en pause herfra Verdidebatt i noen måneder, men håper å komme sterkt tilbake.

Mvh

Olav Rune Bastrup

Gå til innlegget

820 44 789

Publisert over 9 år siden

Mens noen her på VD fabulerer over Herrens straffedommer over Haiti, kan fornuftige folk ringe

820 44 789

og gi så det monner til nødhjelp for lidende barn

Gå til innlegget

Hva vet du om radesyke?

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

(Bildet viser Flekkefjord radesykehus, grunnlagt i 1775 og i kontinuerlig drift frem til 1992, da bygningen ble revet.)

Trolig vet du ingen ting om radesyke – sykdommen som endret våre begreper om sykdom og sykeomsorg, om kirkelig diakoni og om det offentliges ansvar for sykepleie og sykdomsbekjempelse. Medisinalhistorisk, sosialhistorisk og kirkehistorisk er radesyken både en av de verste og nest etter Svartedauden den viktigste sykdom som har grassert i Norge. Viktigere enn tuberkulose, polio, syfilis, hiv og aids.

Ennå vet ingen sikkert hva radesyken, eller saltflod som den også ble kalt, egentlig var. I de 150 årene da sykdommen herjet (1709 til ut på 1850-tallet), hersket det stor uenighet i vårt den gang beskjedne medisinske miljø om hva slags sykdom det var. Noe kunne man imidlertid slutte seg til ut fra enkel observasjon: Det var en armodssykdom og den var sterkt smittsom. Men hvorfor sykdommen slo særlig sterkt til på Sør-Vestlandet i byer som Stavanger, Egersund, Flekkefjord, Mandal og Kristiansand – og hvorfor det var i de om­kringliggende bygdene og ikke i byene selv den tok hardest for seg – forblir til denne dag en gåte. Epidemiske sykdommer hjelpes vanligvis frem i tette, urbane befolkninger. Radesyken, derimot, var en landsbygdssykdom. Foruten Sør-Vestlandet var også Trøndelag og Namdal hardt rammet.

Tertiær syfilis eller lepra? Den mest utbredte oppfatning i samtidens medisinske miljø var at radesyken var et sykdomsfenomen forbundet med tertiærstadiet av syfilis. Sykdommen var imidlertid overførbar ved vanlig kontaktsmitte og var ingen vanlig kjønnssykdom.

Basert på sykdommens symptomata var det imidlertid like nærliggende å se den som en variant av lepra.  Betegnelsen radesyke skriver seg fra et gammelt dialektord i Flekkefjord – rata/raten – som betyr råtten, ussel, ond - en beskrivelse som også ofte gikk igjen om lepra. Igjen var det sykdommens symptomata som lå til grunn. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, deformasjoner av ledd og nesens ytre deler samt kjønnsorganer kunne bli "oppspist" av sårdannelser. Sykdommen var kronisk og utviklet seg langsomt og ondartet.

Radesyken var en sykdom det fulgte stor vanære med, den rammet de fra før svakeste i samfunnet med et synlig og sterkt vansirende kroppslig stigma. Ikke minst bidrog den utbredte oppfatning av at det var en kjønnssykdom i særlig ondartet form til at sykdommen ikke bare var sosialt, men også moralsk skambelagt.

Hvorfor så viktig? Radesyken er i historisk perspektiv viktig fordi den førte til en ny forståelse av sammenhengene mellom sykdom og samfunnsforhold. Våre fremste medikuser hadde sin utdannelse fra Københavns Universitet, som var internasjonalt anerkjent for sitt høye nivå innen medisin. Radesyken ble den første store utfordring for en ny generasjon norske leger som etter datidens målestokk var usedvanlig godt kompetente. Tross innbyrdes faglig uenighet om sykdommens art, var de fleste i det medisinske miljøet samstemte om at sykdommens epidemiologi hadde sammenheng med de hygieniske forhold på landsbygda. Radesykens hissige utbredelse utover på 1700-tallet etter at den første gang ble registrert i Stavanger i 1709, utløste voldsom frykt og førte til at det offentlige for første gang i norsk historie igangsatte organiserte tiltak for sykdomsbekjempelse. Den store oppmerksomheten radesyken resulterte i en rekke vitenskapelige publikasjoner og som er de første medisinske forskningspublikasjoner vi kjenner fra norsk historie. Den første doktorgrad som ble tildelt i Norge gikk i 1817 til vår første samfunnsmedisiner, Fredrik Holst, på en avhandling om nettopp radesyken.  

Dette fikk flere viktige konsekvenser. For det første førte medisinske fremskritt til at man klarte å utvikle symptomdempende behandling for radesyken som viste seg ganske effektiv. For det andre førte det til en forståelse av hygienens betydning som utover på 1800-tallet førte til store forbedringer på den norske landsbygda. Rundt 1850 hadde radesyken forsunnet i Norge nærmest av seg selv. For det tredje – og ikke minst viktig – førte radesyken til en massiv sykehusutbygging over hele landet, som begynte rundt 1750 og fortsatte med stigende intensitet utover hele 1800-tallet. I småby etter småby ble det bygget radesykehus – sykehus som etter hvert gikk over til ordinære sykehus og som i mange tilfeller fortsatt består. Farsund, Flekkefjord, Mandal, Namsos – de kan alle takke radesyken for sine sykehus.

Guds venner – sykt og friskt, normalt og abnormt. Vel så viktig var det moralske aspektet ved radesyken. Den vekket til bevissthet om at det heller ikke stod så bra til med seksualmoralen på landsbygda. Dette var med på å forme en ny og moderne forståelse av sykeomsorg. Sykdom var ikke lenger en abstrakt abnormalitet, den hadde en konkret årsak som kunne angripes både materielt og åndelig. Det tradisjonelle kirkelige syn på diakoni har vært at den skulle være lindring av nød. I kirkelig barmhjertighetstenkning har helbredelse tradisjonelt ikke vært noe sentralt aspekt. I middelalderen ble de syke pleiet nærmest som en egen kaste med særlige rettigheter. De ble sett på som mennesker som stod Gud særlig nær, de var i særskilt forstand Guds venner. Med renessansen kom en ny forståelse av sykt kontra friskt, normalt kontra abnormt, som resulterte i en massiv utskilling av de syke fra samfunnet. De var ikke lenger Guds venner, men samfunnets lavkaste.

Fra frelse til helse til moralsk og sosialt fremskritt. Med medisinens fremskritt på 1700-tallet fulgte en ny forståelse av sykdom som noe som ikke bare skulle lindres, men også helbredes - dvs tilbakeføring av det abnorme til det normale. Helbredelse var imidlertid ikke bare å forstå som medisinsk helbredelse. Like viktig var den moralske helbredelse. Omsorg var mer enn passiv barmhjertighet med sikte på å lindre, det var aktiv handling med sikte på å endre – endre både på individuelt plan og på et samfunnsmessig. Kirkelig diakoni ble dermed del av en større misjonsstrategi med sikte på å løfte de ”moralsk laverestående klasser” opp til moralsk og sosial forbedring.

I bunnen ligger det et pietistisk omvendelsesideal til grunn, men på det samfunnsmessige plan var det radesyken som representerte selve utløsermekanismen. Radesyken er helt sentral i utviklingen av en nordisk forståelse av helse og velferd der renhet – både i hygienisk og i moralsk og puritansk forstand – skulle bli et ledemotiv, og som i fortsettelsen skulle bli det enda mer under kampen mot den virkelig store epidemiske sykdommen som truet folkehelsen: tuberkulosen. Fra rundt 1930-tallet å ha vært Europas hardest rammede land klarte Norge i løpet av et par tiår å bli det første land i Europa som helt hadde utryddet tuberkulose fra befolkningen. Samtidig var vi det første land i Europa etter Danmark som innførte en steriliseringslov som muliggjorde tvangssterilisering av tatere og andre som ble sett på som arvemessig tilbakestående. Det skjedde i 1933, samtidig som Hitler vedtok en parallell lov i Tyskland. Renhet har mange sider…

(Ekstrakt fra et bokmanuskript om sykdom og sykdomsforståelse som er under arbeid.)

Gå til innlegget

Herland og ofrene

Publisert nesten 10 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Hanne Habintu Herland – kristenfolkets svar på Tor Erling Staff, alle mannsjåvinisters Jeanne d’Arc - skapte orkan i kastene med sitt innlegg om ”Misjonærbarnas selvmedlidenhet”. I debatten som fulgte hennes sjikanøse omtale av overgrepsofre som selvmedlidende prinsesser på erten, har fokuset først og fremst vært på hennes retorikk, og i minimal grad på dem dette egentlig handler om: ofrene selv. Men en debatt som dette kan ikke avrundes på an­stendig vis uten at vi korrigerer dette perspektivet og forsøker å forstå virkeligheten sett med overgrepsofrenes øyne.

Offerbegrepet. Aller først skal jeg gi Herland rett i at begrepet offer er dypt problematisk. Å tildele mennesker en offerrolle kan i seg selv være et overgrep. For den som har opplevd overgrep er det å kunne krype ut av offeridentiteten og etablere en ny og sunn selvopplevelse sentrale forutsetninger for at helbredelse skal kunne finne sted.

Vi har imidlertid ikke noe bedre ord. Dette er symptomatisk for et dypere problem – nemlig språkets utilstrekkelighet i møte med alt som har med sykdoms­er­faringer å gjøre. På basis av egen sykdomserfaring har jeg i det siste fordypet meg i forholdet mellom språk og sykdom. Språk er ut­viklet for å beskrive en normalvirkelighet. Når vi skal beskrive ekstraordinære, rystende eller spektakulære opplevelser, kommer språket til kort: ”Ord blir så fattige”, ”jeg har ikke ord” etc. Den som er syk, enten somatisk syk eller ”syk” i betydningen av å oppleve mer udefinerbare tilstander av smerte og savn, vil ofte oppleve en glassvegg mellom seg selv og virkeligheten utenfor som ord ikke klarer å passere gjennom. Den som er syk, opplever at verden utenfor ikke forstår og maktesløshet i forhold til å kunne gjøre seg forstått. Det å bli sittende fast i et slikt språkløst rom, forsterker og vedlikeholder sykdomsopplevelsen og er et reelt hinder for å kunne komme videre i livet.

For utenforstående kan dette undertiden oppleves som sutring og selvmedlidenhet, mens det for den syke er uttrykk for den hjelpeløshet som er en følge av den skade som er forvoldt en i utgangspunktet. Det er på denne bakgrunn at jeg har omtalt Herlands språkbruk om overgrepsofre som innsiktsløs, uetisk og uempatisk.

Overgrepsofferets forståelse. Den grunnleggende mentale skade som seksuelle overgrep påfører mennesker, er brudd på tillit, og det i en helt grunnleggende forstand. Å få skadet sin evne til tillit påvirker alle livsfunksjoner og kan innebære et livslangt tap av lykke, fordi det medfører at den grunnleggende evne til å skape gode og sunne relasjoner til seg selv og sine medmennesker er skadet. Relasjoner blir overflatiske og uforpliktende, den forgrepne vil føle en instinktiv frykt for alt som kan utfordre hans eller hennes sårbarhet. Jo mer nær og intim en relasjon blir, som i ekteskap eller familie, desto tydeligere vil denne dysfunksjonaliteten komme til uttrykk.  

En person som har opplevd overgrep vil ofte bære på en skam som man utvikler mentale strategier for å hanskes med. Man vil kompensere for skamfølelsen ved å ikle seg en ytre identitet man føler man mestrer, men som ikke er i samsvar med de indre følelsene, som ofte vil være preget av dyp tomhet og hjelpeløshet. Det kreves innsikt og erfaring for å få øye på mangelen på samsvar mellom ytre og indre. Det ytre kan fremstå som velfungerende og harmonisk. Først ved nærmere kjennskap og når overgrepsofferet utsettes for store følelsesmessige eller eksistensielle belastninger, vil man kunne se at det dreier seg om et hus bygget på sandgrunn.

Herlands argument om at mange angivelige overgrepsofre har klart seg bra, blir derfor nok et uttrykk for den grunnleggende innsiktsløshet som preger hennes artikkel. Det finnes uendelig mange eks­emp­ler på mennesker som lykkes i det ytre, men som bærer på unevnelige indre smerter og som de har brukt all sin mentale energi på å utvikle strategier for å takle. Men ved et visst tidspunkt vil kort­huset rase sammen for de fleste. Som oftest vil det skje i moden alder etter at man er fullstendig utslitt av å holde sitt indre og ytre jeg sammen.

Å snakke sant. Når denne krisen før eller siden inntreffer, er det helt avgjørende at det snakkes sant og at man har de rette begreper om skyld, ansvar, rett og urett. Den som har opplevd overgrep må erverve seg en ny selvforståelse, der man innser at skammen man har gått og båret på ikke er noe man har skyld i selv. Derfor er det også så viktig for å kunne komme videre i livet at skyld og ansvar blir plassert der det hører hjemme. Og derfor er det så viktig at fastleggelsen av skyld og ansvar får et konkret ut­trykk, ikke nødvendigvis i form av straff til overgriperen, som i mange tilfeller enten vil være død eller beskyttet av rettslige regler om foreldelse, men i form av noe som forplikter den ansvarlige. I praksis vil det si et oppgjør om kontanter. Penger vil i denne sammenheng kun ha symbolsk betydning, men er likevel viktig som et konkret uttrykk for at skyld og ansvar er plassert et annet sted enn hos offeret selv. Skal den som har opplevd overgrep komme videre i livet, er en slik tydelig markering av skyld og ansvar av aller største viktighet.  

I dette perspektiv er Herlands mistenkeliggjøring av overgrepsofres troverdighet ikke bare inn­siktsløs, men i seg selv en forlengelse av det overgrep som er gjort i utgangspunktet. At overgrep avler overgrep, og at overgripere ofte selv er overgrepsofre, er en del av overgrepets diabolske logikk.  

Helbredelse av de skader som overgrep påfører, vil som regel være en livslang prosess. Det avgjørende er å lykkes der hvor man har svakest forutsetninger for å lykkes – nemlig i å bygge tillitsfulle relasjoner til mennesker. Det kan stille mennesker i nær relasjon til et overgrepsoffer overfor enorme utfordringer. Man må ikke bare kunne bevise at man er tilliten verdig, og det betingelsesløst og uavkortet, man vil også kunne oppleve at tillitsforholdet blir utfordret og mistrodd og med destruksjon av alt positivt som måtte være i relasjonen som følge. Om ikke en ektefelle kan mobilisere det ytterste av kjærlighet, tålmodighet og klokskap, vil det som i utgangspunkt var en ond handling rettet mot én person, kunne forplante seg videre og dra både ektefelle og hele familier med seg ned i ulykken.

Milde eller alvorlige overgrep. Omfattende forskning på dette temaet er forholdsvis samstemt om at et overgrep objektivt sett ikke behøver å være veldig grovt for å kunne forårsake alvorlige skade. Det er selve tillitsbruddet, ikke den fysiske handlingen isolert sett, som er det skadevirkende. Omfanget av skade er vel så mye betinget av offerets individuelle forutsetninger for å takle skade som av selve den skade­vold­ende handlingen. Graden av nærhet overgriperen har til offeret har også alt å si. Følgelig er også forutsetningene for helbredelse også individuelt forskjellig. Av denne grunn er det også dypt problematisk når utenforstående, som Hanne Herland, forsøker å gradere overgrep som milde eller alvorlige. Det er kun i relasjon til individet, ikke til ovegrepshandlingens objektive karakter, at et overgrep kan karakteriseres som mildt eller alvorlig.  

Tilgivelse og forsoning er kristne dyder, men som vi ofte omgås på en lettvint og uryddig måte. Ingen kan kreve tilgivelse. Tilgivelse er siste stadium i en lang og smertefull prosess, der mye skal klaffe for å komme i mål. Men tilgivelse må like fullt vær et overordnet mål, for uten evne til å tilgi er det ikke mulig å legge det onde bak seg og komme videre i livet. Å tilgi innebærer også å ha nådd et nivå der man innser sammenhenger som før var skjult for en, blant annet det å kunne erkjenne at overgriperen selv i mange tilfeller var et stakkarslig, dysfunksjonelt menneske som ikke nødvendigvis handlet i ondskap, men selv var ondskapens offer. Min kloke prestefar gjentok akkurat dette ofte: Å tilgi er å forstå. Det har tatt meg mange år å forstå dybdene i det.

Enda mindre er forsoning noe som kan kreves. Det er heller ikke alltid ønskelig. Man skal ikke for­sones med urett. Forsoning kan bare skje når alle parter taler sant om uretten. Hanne Nabintu Herland har talt usant om uretten. Da kan forsoning ikke skje. Da vil forsoning bety det samme som å forlenge uretten. Derfor må vi også sørge for at Herlands uttrykte ønske om at det nå må bli stille fra selvmedlidelsesfronten aldri går i oppfyllelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere