Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Sexskandalene er ingen nyhet

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 159 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Den katolske kirkes tilnærming den gang var terapi, og denne linjen er det som er blitt fulgt frem til i dag, hvor vi har innsett at terapi i saker som dette ikke hjelper. I full samforstand med det rådende optimistiske menneskesyn som preget det liberale 60- og 70-tallet, trodde man at terapi var det som skulle til for å korrigere det som mer ble sett på som en følelsesmessig forstyrrelse enn som kriminalitet i tradisjonell forstand.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre.

Kaster man et nærmere blikk på sakene som er avdekket i DKK, så er det ikke bare unnfallen­heten som er et gjennomgående trekk, men også den overdrevne tro på terapi som kurmiddel. DKK etter Vaticanum II var preget av liberale strøminger, og troen på terapi samsvarte med det som den gang var rådende sosialpolitisk ideologi, men som i dag er erstattet av et langt mer realistisk og deterministisk syn.

Kirken gjennomlever en nødvendig systemkrise.  Ingen institusjon i verden har en lengre og mer trøblete historie på godt og vondt enn Den katolske kirke. Dens reaksjonsmønstre er ikke alltid lette å forstå og kan sette grå hår på et moderne, demokratisk oppdratt menneske. Sett i et litt større historisk perspektiv blir reaksjonsmønstrene litt mer forståelige, men ikke dermed hevet over kritikk. Med i bildet hører at Kirken gjennom sin historie alltid har vært angrepet utenfra. Den har alltid vært i strid. Følgelig har Kirken også alltid hatt fiendebilder, hvorav noen er mer rasjonelle enn andre. Av samme grunn har den også innøvde motstrategier som er dypt rotfestet i systemets historie og i dets strukturer. Systemet er på en måte forhåndsprogrammert for motangrep. Det er denne mekanismen jeg tror nå trer i i kraft etter hvert som angrepene mot Kirken er i ferd med å få dimensjoner som ligner dem Kirken har opplevd i forfølgelsestider. Men omsatt i en moderne, demokratisk virkelighet som Kirken ikke er ajourført med, ender disse strategiene opp som formidable medieflauser. Det har vært en hel rekke av dem under pave Benedikts pontifikat så langt.

Enhver som kjenner historien vil vite at Kirken har en merkverdig evne til å komme mer styrket enn svekket ut av kriser. Reformasjonen og den franske revolusjon er eksempler på dette. Men det er selvsagt ingen automatikk i dette. Kirken trenger å ta oppgjør med en kultur og med interne strukturer som har latt disse skandalene få et slikt omfang. Den trenger å ta et oppgjør med sin taushets- og lukkethetskultur. Den trenger å forstå at demokratiske verdier er et sivilisatorisk gode, Og den trenger en annen rekrutteringspolitikk til presteskapet. Noe av det første jeg reagerte på i møte med Kirken, var hvor mange umodne menn som ble sluppet igjennom til presteskapet. Mange ble satt på det geistlige spor allerede som 14-15-åringer og oppdratt til sin rolle i lukkede, institusjonelle omgivelser. De ble oppdratt med andre sosiale normer, de hadde få forutsetninger til å lære sitt følelsesliv å kjenne på en normal måte og de kunne selv være ofre for en reproduktiv overgreps­kultur, slik alle institusjonskulturer, religiøse eller ikke, ofte har vist seg å være.

Gå til innlegget

Biskopene har seg selv å takke

Publisert over 9 år siden

Gi folket en symbolsak, og du har en innertier. Gi folket i tillegg en lokaliseringsdebatt av godt gammelt norsk merke, og du har seieren helt inne.

Det er nå i realiteten avgjort at Norges nye erkebiskop skal sitte på sitt gamle sete i Nidaros. Vel, dette er det ingen som våger å si høyt, men i realiteten er det det Den norske kirke har fått: en erkebiskop. Forsøket på å kalle ham "ledende biskop" er bare en strategisk avledningsmanøver, og en svært lite gjennomtenkt sådan.

Biskopene ville ha en administrerende direktør med den ekspedisjonssjefaktige, grå tittelen "ledende biskop". men de som var nærmest til å skulle se og forstå, så ikke at mot et rent instrumentelt og pragmantisk forsvar for Oslo ville hovedstaden tape så det suser straks det emosjonelle og historisk tunge argument for Nidaros ble brakt på banen. Da var saken i realiteten avgjort.

Ikke beklag dere over at kirkedemokratiet er overkjørt, kirkeledere. Hvis dere virkelig ønsket dere Oslo så sterkt, så har dere vist strategisk utforstand med hensyn til å forstå hvordan beslutningsprosesser i store symbolsaker skjer. I tillegg har dere opptrådt merkverdig visjonsløst i forhold til å se hvilke muligheter Nidaros med alt hva det representerer, faktisk har.

Dere bad om en administrerende direktør og fikk en erkebiskop i Nidaros uforberedt i fanget i stedet. Og det av en rødgrønn regjering. Sannelig ikke verst.

Gå til innlegget

Dødens ingeniører

Publisert over 9 år siden

I dag åpner utstillingen "Dødens ingeniører" på Teknisk Museum i Oslo. Den bør alle få med seg. Vanligvis er det teknologiens fremskritt og menneskets grensesprengende utviklingstro vi kan studere på Teknisk Museum. Denne gang er det teknologiens janusansikt - dens allianse med dødbringende ideologi - som er temaet. Holocaust var nemlig ikke bare et massemord muliggjort av forkvaklet ideologi. Holocaust var først og fremst et industrielt massemord. Uten teknologi - og uten teknologiens lydige ingeniører - hadde Holocaust ikke vært mulig.

At nazismen var ond, vil heldigvis de fleste si seg enig i. At nazismen også er et produkt av vår tro på teknologien som frelsesvei, er vanskeligere å ta inn, for da utfordres vi på bredere front. Noe av det denne utstillingen dokumenterer er at teknologi har et dehumaniserende potensial. Det er en problematikk vi vegrer oss mot å se til bunns i, for enten vi vil eller ikke er vi alle teknologiens slaver.

De lydige og usynlige. Det er mot de maurflittige teknokratene i Nazi-Tysklands kulisser denne utstillingen retter søkelyset. Mange av dem var verken antisemitter eller jødehatere, men høyst vanlige mennesker som stilte sin kompetanse til disposisjon for et morderisk system. De tilpasset seg friksjonsfritt det moderne, teknologiske samfunns krav til effektivitet og organisasjon, og lot dette overstyre enhver etisk betenkelighet de måtte ha. For at dødens ingeniører var fullt på det rene med at de tjente et morderisk formål, dokumenterer utstillingen til fulle. 

Krematorieovnene. Utgangspunktet for utstillingen er historien om firmaet Toph & Söhne, som leverte krematorieovner til konsentrasjonsleirene. Det dokumenteres bl.a. at standardene for hvordan krematorieoovner skulle produserers var svært strenge i Tyskland inntil 1939 - omtrent på samme nivå som dagens standarder. Men fra 1939 inntrer en endring. Ovnene ble nå designet etter nye standarder, der bestillers krav til effektivitet og mengdehåndtering måtte tilpasses produksjonen og utviklingen av nye ovnsprototyper. I realiteten var dette ikke krematorieovner etter strenge definisjonsmessige kriterier, men rene søppelforbrenningsanlegg. Ovnenes bruk i konsentrasjonsleire fikk en direkte innvirkning på selve produksjonen og den tekniske utførelsen. Bak denne markedstilpasning av ovnsproduksjonen stod en skare av tause, lydige og ellers svært oppegående ingeniører som ikke hadde større perspektiver på tilværelsen enn å tjene til familiens underhold og være lydige borgere.

Teknologi er ikke bare teknikk, men også en bestemt måte å organisere på. Teknologi stiller krav til fornuft, til hensiktsmessighet og effektivitet. Det virker direkte inn på måten vi former samfunnet på - og måten vi selv tilpasser oss dette samfunnet på. En vesentlig del av denne tilpasningen består i at individet må utslette, eller i det minste vesentlig innskrenke, sin autonomi og underordne seg den lovmessighet teknologien bygger på. Det moderne menneske er her fanget i et system det ikke kan velge å frigjøre seg fra uten å bryte selve samfunnspakten. Men hvilken status har moralske valg når individets autonomi utraderes? Dette er spørsmålet utstillingen "Dødens ingeniører" stiller på en særdeles ubehagelig og nærgående måte. 

Psykologen Stanley Milgram dokumenterte i 1963 i en uhyggevekkende studie at menneskets lydighet til systemer og øvrighet er mye større enn til dets egen frie vilje og dets egne moralske valg.  Milgram ønsket å finne ut hvordan regler, normer, lydighet og pliktfølelse påvirker enkeltmenneskets valgfrihet, uavhengighet og samvittighet. En grupper mennesker ble invitert til å være med på et påstått forskningsprosjekt som skulle finne ut hvor mye smerte et menneske kunne tåle. Personene ble plassert i et eget rom med lyd- og blikkontakt med en forsøksperson i et annet rom som hadde festet elektriske ledninger til kroppen. I rommet hvor de inviterte personene befant seg, var det et elektrisk apparat hvor man kunne skru på strøm opp til dødelig styrke. På oppfordring fra forskerne ble de inviterte personene bedt om å skru strømstyrken gradvis opp. For hvert trinn opp på skalaen gav forsøkspersonen i det andre rommet fra seg stadig mer hørbare smerteskrik. Hva de inviterte ikke visste, var at forsøkspersonen var skuespiller og smerteskrikene innspilt på bånd.

Eksperimentet viste at 26 av 40 personer var villig til å skru strømmen opp til dødelig styrke bare fordi de stolte på forskerens autoritet og på at de deltok i et eksperiment til forskningens fremme.

Eksperimentet er gjentatt mange ganger og med visse modifikasjoner, men med stort sett samme resultat.

Milgram uttalte bl.a. følgende da resultatene av eksperimentet ble bublisert i 1963:

"De juridiske og filosofiske aspektene ved lydighet er av enorm viktighet. Jeg gjorde dette forsøket ved Yale University for å teste hvor mye smerte et alminnelig menneske var villig til å påføre andre bare fordi han ble bedt om det av en forsker. Sterk autoritet ble satt opp mot enkeltmenneskets sterkeste moralske følelser mot å skade andre, og autoritet vant oftere enn omvendt. Forsøket dokumenterer voksne menneskers ekstreme tilbøyelighet til å kunne gjøre hva som helst så lenge det skjer med ryggdekning fra en høyere autoritet. Det er et faktum som roper på nærmere utdyping og forklaring."

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere