Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 63
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Fotball på liv og død

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; font-size:10.0pt; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Bill Shankley, mannen som gjorde Liverpool til en toppklubb, uttalte i en alder av 83 år: ”Det er blitt sagt at fotball er like viktig som liv og død. Det er helt feil. Det er mye, mye viktigere.”

Av alle uvesentlige ting...

Det spørs likevel om ikke den tidligere paven Johannes Paul II – som selv var en merittert fotballspiller i sin ungdom – uttalte de mest treffende ord om fotball: ”Av alle uvesentlige ting er fotball det mest vesentlige.”

I en biografi om den kommunistiske frigjøringslegenden Che Guevara fortelles det at han avslørte sambandsnettet til geriljaen sin for amerikansk etterretning da han måtte ringe hjem fra geriljaleiren for å høre hvordan hjemmelaget hans hadde klart seg i en kamp mot erkerivalen. Men det var verd prisen, for da det viste seg at hjemmelaget hadde vunnet, fikk ”vi alle nye krefter og fornyet tro på seier over imperialistene”.

Jo, fotball kan være vesentlig nok! Sannsynligvis er det bare religion som er vesentligere. Både i fotball og religion er det de samme følelsesmessige strenger som spilles på, og som ytrer seg i det samme grenseløse engasjement, den samme lidenskap og lojalitetsfølelse. ”Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga, du kødder ikke ustraffa med oss”, heter det i en av bydelsklubbens kampsanger. For i neste strofe heter det: ”For gjørru det, kom uttafor å sloss.”

På Vålerengen – eller Vål’enga, for Guds skyld – har man da også for lengst forstått det: ”Vål’enga, du er min rellion.” Det forekommer sågar at babyer døpes i fotballdrakt i Vålerenga kjerke. Sangen med nettopp denne tittelen er for øvrig blitt klubbens oppsang og synges her i mitt nabolag hver gang Vål’enga spiller på Ullevål. Det handler om en dramatisk og etter hvert mytologisk hendelse i bydelens historie, nærmere bestemt i 1979, da flammene danset over Vålerenga og ”kjerka oppi parken” tok fyr. ”Da Vål’enga kjerke fikk himmeln sjøl til tak” er blitt motto både for menighet og fotball på Oslo østkant.

Fotball – politikk eller estetikk

Tilfellet vil at jeg bor i Lynland, og heier på denne engang stolte vestkantklubben, men jobber på Vålerenga. Da sokneprest Gelius begravde Lynspøkelset da klubben rykket ned i fjor, truet jeg med å spille Lynsangen fra klokkespillet i Vålerenga kirke utover hele bydelen. Nå er jeg ikke like PR-kåt som Vålerengapresten, så jeg lot være, selv om stuntet sikkert ville gitt medieoppslag. Men mest lot jeg være av frykt for liv og helse. I fotball og religion er det alltid noen som ikke forstår forskjell på spøk og alvor.

I Oslo har fotballkartet vært inndelt etter gamle sosiale skillelinjer og som spiller opp om et mytologisk motsetningsforhold mellom Oslo øst og Oslo vest. Til tross for sosialdemokratisk utjevningspolitikk i et par mannsaldre er motsetningsforholdet mnerkelig nok høyst relevant, og særlig når det spilles ut på fotballarenaen. Vålerenga skryter av å representere den gamle arbeiderklassen og ser foraktelig på FC Lyn med sin historiske forankring i Ullevål Haveby som en gjeng blonde pappagutter med seilersko og krøll i håret.

Selv om det sosiale og kulturelle skillet fortsatt er høyst reelt, er dette likevel mer myte enn historisk realitet. Vålerengen idrettsforening,  eller VIF, ble stiftet av borgerlige småkjøpmenn på Oslos østkant i 1913 i et forsøk på å gi ungdommen andre fritidstilbud enn slikt som satte sosialistiske griller i hodet på dem. Og tilsvarende ble Lyn stiftet i 1896 som et rent filantropisk prosjekt blant rotløs arbeiderklasseungdom på Majorstuen. Gatene øst for Bogstadveien er nemlig gammelt arbeiderklassestrøk. Jeg er også rimelig sikker på at flertallet av dem som med størst nostalgi dyrker Vålerngas arbeiderklasseimage, stemmer FrP. Vålerengas arbeiderklasseimage er i beste fall hult. I Oslo finnes nemlig bare ett fotballag med historisk hevd på å kunne kalle seg et ekte arbeiderklasselag, den gamle storklubben Skeid.

           

Fotball har ikke alltid stått så sterkt som i dag. For et par tiår siden ville publikumstallene klubbene i dag opplever, forekommet som eventyrlige. At fotballen dominerer i alle kanaler, er bare en refleks av dens økende popularitet.

Fotball er en lagsport som i likhet ishockey alltid har hatt sterkere gjennomslag innen arbeider- og middelklasse enn i de øvre sosiale sjikt, der soloidretter som tennis og ski (samt av en eller annen grunn bandy) har vært mer foretrukne. På Vål’enga ser man nokså foraktelig på skisport og folk i nickers. Det er bare vestkantfiff som driver med slikt – tradisjonelt sett. Lagsport, derimot, uttrykker typiske sosialdemokratiske verdier som samhold og lagånd, mens soloidretter uttrykker de mer velstående klassers selvforståelse. Her er det enkeltprestasjoner som teller, man gjør ting på sin egen måte, man trenger ikke laget for å oppleve styrke.    

Fotball er postmodernisme

I sitt opus magnum om idrettens historie tar Rune Slagstad også for seg fotallens kultur- og mentalitetshistorie. Blant de myter Slagstad slår hull på, er forestillingen om at idretten speiler et politisk innhold. Forsøkene som av og til gjøres, blant annet av forfatteren Kjartan Fløgstad, på å se fotballkamper som symbolske politiske og sosiale oppgjør, er tøv, ifølge Slagstad. Idrett, og fotball ikke noe mindre enn andre idrettsgrener, handler først og fremst om estetikk, og fotballen suksess i vår tidsalder, er et uttrykk for den postmoderne dyrking av det estetiske og berusende. Å nyte en god fotballkamp, oppleve stemningen på tribunene, høre jubelen og se bannerne vaie, er en opplevelse som bare kan sammenlignes med det å oppleve et berusende vakkert stykke musikk eller et kunstverk. Eller for den saks skyld religion.

Men, tilføyer Slagstad: Der kunstverket (eller religionen) refererer til noe ytre som det gir en symbolsk fortolkning av, er det karakteristiske for fotballen at den ikke gjør det. Fotballen er ikke noe annet enn seg selv, representerer bare seg selv og kan ikke tolkes som uttrykk for noe annet enn det den utgir seg for å være. Det er dette som ifølge Slagstad gjør fotballen til et erketypisk uttrykk for postmodernistisk kultur. Fotball har bare to verdier, og som svarer fullt ut til det postmoderne menneskes virkelighetsforståelse: å vinne og å tape.

Det handler også om å tape

Min yngste sønn var i noen år toppscorende spiss på Lyns yngres avdelinger. De var skikkelig gode, og bortskjemte med å vinne det meste. Så hadde de ikke hvem som helst som trener: Selveste Erik ”Myggen” Mykland trente denne guttegjengen i storhetstiden. Men etter mange måneders ubrutt tapsrekke kom Simon (min sønn) en dag storgråtende hjem og var aldeles utrøstelig. De hadde tapt. Simon skyldte på dommeren og på skoene. Så måtte vi ta en alvorsprat far og sønn i mellom. Fotball handler like mye om å tape som å vinne.

Alle vil vinne, alle vil være vinnere. Men ordet vinner bærer i seg en enkel, men brutal logikk. For å vinne må noen tape. Uten en taper mister begrepet å vinne all mening. Å karakterisere noen som vinner, betyr at det sitter noen som har tapt, tilbake.  

Vi kan ikke alle være vinnere. Og vi kan ikke alle være tapere. Men vi er alle vinnere i noe, og vi er alle tapere i noe. Den som tror han alltid vinner, er dømt til nederlag i siste runde.

Tilfeldighetenes spill

Fotball er som livet. Det er et spill som følger en bestemt struktur, et bestemt regelverk og som har sin fastlagte form. Men i spillet selv, i de avgjørende øyeblikkene, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør. Det er ikke alltid beste laget som vinner. Det beste laget kan møte så kompakt motstand at ballen rett og slett ikke vil i mål. Og motsatt handler det bare om et ørlite sekunds flaks, der en mann står på rett plass til rett tid, og det dårligste laget klarer å lirke det matchvinnende målet i nettet. Jeg har opplevd mange slike merkelige kamper. Og slik er også livet. Man trenger ikke være god for å vinne. Derimot hjelper det å være hardfør og ha evne til å stå imot press. Vinneren er den som ikke mister troen, men står løpet ut.

Fotball ligner livet på både godt og ondt. I det ofte forvirrende, men like fullt regelstyrte dramaet som utspiller seg på banen, gjenkjenner vi noe av vår egen kamp, vår egne forspilte muligheter, vår egne tap, men også våre små, stolte øyeblikk da vi fikk det til og alt satt som det skulle. Fotball er ikke viktigere enn liv og død, men i all sin banalitet (for fotball er i bunn og grunn et sjarmerende banalt spill), tror jeg hovedforklaringen på hvorfor så mange elsker fotball fremfor alle andre idretter, ligger nettopp her.

Gå til innlegget

Fotball på liv og død

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; font-size:10.0pt; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Bill Shankley, mannen som gjorde Liverpool til en toppklubb, uttalte i en alder av 83 år: ”Det er blitt sagt at fotball er like viktig som liv og død. Det er helt feil. Det er mye, mye viktigere.”

Av alle uvesentlige ting...

Det spørs likevel om ikke den tidligere paven Johannes Paul II – som selv var en merittert fotballspiller i sin ungdom – uttalte de mest treffende ord om fotball: ”Av alle uvesentlige ting er fotball det mest vesentlige.”

I en biografi om den kommunistiske frigjøringslegenden Che Guevara fortelles det at han avslørte sambandsnettet til geriljaen sin for amerikansk etterretning da han måtte ringe hjem fra geriljaleiren for å høre hvordan hjemmelaget hans hadde klart seg i en kamp mot erkerivalen. Men det var verd prisen, for da det viste seg at hjemmelaget hadde vunnet, fikk ”vi alle nye krefter og fornyet tro på seier over imperialistene”.

Jo, fotball kan være vesentlig nok! Sannsynligvis er det bare religion som er vesentligere. Både i fotball og religion er det de samme følelsesmessige strenger som spilles på, og som ytrer seg i det samme grenseløse engasjement, den samme lidenskap og lojalitetsfølelse. ”Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga, du kødder ikke ustraffa med oss”, heter det i en av bydelsklubbens kampsanger. For i neste strofe heter det: ”For gjørru det, kom uttafor å sloss.”

På Vålerengen – eller Vål’enga, for Guds skyld – har man da også for lengst forstått det: ”Vål’enga, du er min rellion.” Det forekommer sågar at babyer døpes i fotballdrakt i Vålerenga kjerke. Sangen med nettopp denne tittelen er for øvrig blitt klubbens oppsang og synges her i mitt nabolag hver gang Vål’enga spiller på Ullevål. Det handler om en dramatisk og etter hvert mytologisk hendelse i bydelens historie, nærmere bestemt i 1979, da flammene danset over Vålerenga og ”kjerka oppi parken” tok fyr. ”Da Vål’enga kjerke fikk himmeln sjøl til tak” er blitt motto både for menighet og fotball på Oslo østkant.

Fotball – politikk eller estetikk

Tilfellet vil at jeg bor i Lynland, og heier på denne engang stolte vestkantklubben, men jobber på Vålerenga. Da sokneprest Gelius begravde Lynspøkelset da klubben rykket ned i fjor, truet jeg med å spille Lynsangen fra klokkespillet i Vålerenga kirke utover hele bydelen. Nå er jeg ikke like PR-kåt som Vålerengapresten, så jeg lot være, selv om stuntet sikkert ville gitt medieoppslag. Men mest lot jeg være av frykt for liv og helse. I fotball og religion er det alltid noen som ikke forstår forskjell på spøk og alvor.

I Oslo har fotballkartet vært inndelt etter gamle sosiale skillelinjer og som spiller opp om et mytologisk motsetningsforhold mellom Oslo øst og Oslo vest. Til tross for sosialdemokratisk utjevningspolitikk i et par mannsaldre er motsetningsforholdet mnerkelig nok høyst relevant, og særlig når det spilles ut på fotballarenaen. Vålerenga skryter av å representere den gamle arbeiderklassen og ser foraktelig på FC Lyn med sin historiske forankring i Ullevål Haveby som en gjeng blonde pappagutter med seilersko og krøll i håret.

Selv om det sosiale og kulturelle skillet fortsatt er høyst reelt, er dette likevel mer myte enn historisk realitet. Vålerengen idrettsforening,  eller VIF, ble stiftet av borgerlige småkjøpmenn på Oslos østkant i 1913 i et forsøk på å gi ungdommen andre fritidstilbud enn slikt som satte sosialistiske griller i hodet på dem. Og tilsvarende ble Lyn stiftet i 1896 som et rent filantropisk prosjekt blant rotløs arbeiderklasseungdom på Majorstuen. Gatene øst for Bogstadveien er nemlig gammelt arbeiderklassestrøk. Jeg er også rimelig sikker på at flertallet av dem som med størst nostalgi dyrker Vålerngas arbeiderklasseimage, stemmer FrP. Vålerengas arbeiderklasseimage er i beste fall hult. I Oslo finnes nemlig bare ett fotballag med historisk hevd på å kunne kalle seg et ekte arbeiderklasselag, den gamle storklubben Skeid.

           

Fotball har ikke alltid stått så sterkt som i dag. For et par tiår siden ville publikumstallene klubbene i dag opplever, forekommet som eventyrlige. At fotballen dominerer i alle kanaler, er bare en refleks av dens økende popularitet.

Fotball er en lagsport som i likhet ishockey alltid har hatt sterkere gjennomslag innen arbeider- og middelklasse enn i de øvre sosiale sjikt, der soloidretter som tennis og ski (samt av en eller annen grunn bandy) har vært mer foretrukne. På Vål’enga ser man nokså foraktelig på skisport og folk i nickers. Det er bare vestkantfiff som driver med slikt – tradisjonelt sett. Lagsport, derimot, uttrykker typiske sosialdemokratiske verdier som samhold og lagånd, mens soloidretter uttrykker de mer velstående klassers selvforståelse. Her er det enkeltprestasjoner som teller, man gjør ting på sin egen måte, man trenger ikke laget for å oppleve styrke.    

Fotball er postmodernisme

I sitt opus magnum om idrettens historie tar Rune Slagstad også for seg fotallens kultur- og mentalitetshistorie. Blant de myter Slagstad slår hull på, er forestillingen om at idretten speiler et politisk innhold. Forsøkene som av og til gjøres, blant annet av forfatteren Kjartan Fløgstad, på å se fotballkamper som symbolske politiske og sosiale oppgjør, er tøv, ifølge Slagstad. Idrett, og fotball ikke noe mindre enn andre idrettsgrener, handler først og fremst om estetikk, og fotballen suksess i vår tidsalder, er et uttrykk for den postmoderne dyrking av det estetiske og berusende. Å nyte en god fotballkamp, oppleve stemningen på tribunene, høre jubelen og se bannerne vaie, er en opplevelse som bare kan sammenlignes med det å oppleve et berusende vakkert stykke musikk eller et kunstverk. Eller for den saks skyld religion.

Men, tilføyer Slagstad: Der kunstverket (eller religionen) refererer til noe ytre som det gir en symbolsk fortolkning av, er det karakteristiske for fotballen at den ikke gjør det. Fotballen er ikke noe annet enn seg selv, representerer bare seg selv og kan ikke tolkes som uttrykk for noe annet enn det den utgir seg for å være. Det er dette som ifølge Slagstad gjør fotballen til et erketypisk uttrykk for postmodernistisk kultur. Fotball har bare to verdier, og som svarer fullt ut til det postmoderne menneskes virkelighetsforståelse: å vinne og å tape.

Det handler også om å tape

Min yngste sønn var i noen år toppscorende spiss på Lyns yngres avdelinger. De var skikkelig gode, og bortskjemte med å vinne det meste. Så hadde de ikke hvem som helst som trener: Selveste Erik ”Myggen” Mykland trente denne guttegjengen i storhetstiden. Men etter mange måneders ubrutt tapsrekke kom Simon (min sønn) en dag storgråtende hjem og var aldeles utrøstelig. De hadde tapt. Simon skyldte på dommeren og på skoene. Så måtte vi ta en alvorsprat far og sønn i mellom. Fotball handler like mye om å tape som å vinne.

Alle vil vinne, alle vil være vinnere. Men ordet vinner bærer i seg en enkel, men brutal logikk. For å vinne må noen tape. Uten en taper mister begrepet å vinne all mening. Å karakterisere noen som vinner, betyr at det sitter noen som har tapt, tilbake.  

Vi kan ikke alle være vinnere. Og vi kan ikke alle være tapere. Men vi er alle vinnere i noe, og vi er alle tapere i noe. Den som tror han alltid vinner, er dømt til nederlag i siste runde.

Tilfeldighetenes spill

Fotball er som livet. Det er et spill som følger en bestemt struktur, et bestemt regelverk og som har sin fastlagte form. Men i spillet selv, i de avgjørende øyeblikkene, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør. Det er ikke alltid beste laget som vinner. Det beste laget kan møte så kompakt motstand at ballen rett og slett ikke vil i mål. Og motsatt handler det bare om et ørlite sekunds flaks, der en mann står på rett plass til rett tid, og det dårligste laget klarer å lirke det matchvinnende målet i nettet. Jeg har opplevd mange slike merkelige kamper. Og slik er også livet. Man trenger ikke være god for å vinne. Derimot hjelper det å være hardfør og ha evne til å stå imot press. Vinneren er den som ikke mister troen, men står løpet ut.

Fotball ligner livet på både godt og ondt. I det ofte forvirrende, men like fullt regelstyrte dramaet som utspiller seg på banen, gjenkjenner vi noe av vår egen kamp, vår egne forspilte muligheter, vår egne tap, men også våre små, stolte øyeblikk da vi fikk det til og alt satt som det skulle. Fotball er ikke viktigere enn liv og død, men i all sin banalitet (for fotball er i bunn og grunn et sjarmerende banalt spill), tror jeg hovedforklaringen på hvorfor så mange elsker fotball fremfor alle andre idretter, ligger nettopp her.

Gå til innlegget

Hva er legitim diskriminering?

Publisert over 9 år siden

En kristen kvinne nektet av religiøse overbevisningsgrunner å benytte en muslimsk eiendomsmegler. Hun er nå blitt felt i Likestillings- og diskrimineringsnemda, som hevder kvinnen handlet i strid med diskrimineringsloven da hun nektet å benytte den megleren eiendomsmeglerfirmaet Eie sendte for å gi en prisvurdering av hennes bolig. Kvinnen har opplyst at hun ikke kan benytte en muslimsk eiendomsmegler, fordi det vil gjøre henne medskyldig i alt det onde muslimer gjør. 

Rektor ved Nygård skole i Bergen, med høyt innslag av fremmedkulturelle elever, nekter et kristent filmteam å filme på skolen, fordi formålet med filmingen er å fremme det kristne budskap. Rektor legger vekt på å opptre nøytralt i forhold til skolens multikulturelle virkelighet.

Alenemødre får ikke nyte godt av gunstige rabattordninger for barn hos Star Tours. Bare barn i kjernefamilier med mor og far blir tilgodesett.

Svenske prester mener det er kvinnediskriminerende å la far følge kronprinsesse Victoria opp kirkegulvet, fordi det uttrykker en tankegang om at faren eier kvinnen, og overlater henne til en ny eier.

En hivpositiv i en statlig bedrift i Sverige får ikke dele kontorlandskap med andre, til tross for at han ikke er smittefarlig. Enkelte arbeidskolleger føler seg distrahert i arbeidet ved å vite at en kollega med en allmennfarlig, smittsom sykdom er til stede, tett innpå dem, hele tiden. Den hivpositive kontoransatte har fått tilbud om eget kontor, men nekter å akseptere dette. Han er derfor tilbudt en annen stilling i samme bedrift med mindre ansvar.

Listen kunne gjøres lang. Noen har behov for å diskriminere. Andre har behov for å føle seg diskriminert. Atter andre, som undertegnede, har behov for å forstå bakenforliggende motiver når vi diskriminerer eller opplever oss diskriminert. Selv tilhører jeg landets mest diskriminerte minoritet - B-menneskene.

Men - for å sette spørsmålene på spissen: Bør det være tillatt å velge megler på grunnlag av religiøs tilhørighet? Bør det være tillatt å reservere seg mot å arbeide sammen med en hivpositiv? Bør det være tillatt å favorisere kjernefamilier fremfor barn i andre familietyper?

Gå til innlegget

Katolsk gjørmebryting

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1107304683 0 0 415 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-520092929 1073786111 9 0 415 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} p {mso-style-priority:99; mso-margin-top-alt:auto; margin-right:0cm; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

KATOLSK GJØRMEBRYTING

Mediene har de siste dagene virvlet sammen beskyldningene mot pater Pollestad med avdekkingen av biskop Müllers sexovergrep mot barn. Utover at begge sakene angår forhold innen Den katolske kirke i Norge og i begge tilfeller handler om sex, har de prinsipielt intet med hverandre å gjøre. I Müllers tilfelle snakker vi om  et erkjent kriminelt forhold. I den sak som nå har dukket opp, er det først og fremst en makt- og personkamp internt i Kirken som luftes ut. Hvorfor sakene kommer i den rekkefølge de nå gjør, gir grunn til undring. Hvorfor akkurat Pollestads sak? Hvorfor ikke andre saker som med større rett kunne vært fremme i lyset? Det er naturlig å spørre om noen i kjølvannet av Müllersaken har tatt regi på hvordan informasjon skal fordeles. Har noen en agenda her, er det noen som pisker i opprørt hav?

Men skal det først luftes ut, får man i anstendighetens navn lufte skikkelig. For her er ennå skitne saker som ikke har nådd offentlighetens oppmerksomhet.Det er risikabelt å skrive om dette, men slik denne saken nå utvikler seg, ser jeg det som nødvendig.

Realitetene om hva som har skjedd og ikke skjedd i forholdet mellom Pollestad og Voith, kjenner jeg ikke til, og uttaler jeg meg derfor ikke om. Hva jeg derimot vet noe om, er at det spill Pollestads motstandere har spilt, det tjener dem lite til ære. At det midt på 1990-tallet var en betent konflikt som preget ånd og atmosfære i kirken for oss som jobbet der, kan jeg skrive under på. Det var også en medvirkende årsak til at jeg sluttet i min stilling ved St. Olav domkirke. Jeg klarer for min del ikke å leve i ufrisk luft særlig lenge uten at det går utover både trivsel og helse. Da jeg bad om permisjon for å komme meg på avstand fra noe som mer og mer lignet et ormebol og ikke fikk det, valgte jeg å si opp.

For visse personer innen det katolske miljøet var forholdet til Pollestad preget av noe som lignet hat. Bak dette hatet ante man både sjalusi og raseri fordi Pollestad hadde etablert en posisjon som Den katolske kirkes eneste ansikt utad i norsk offentlighet. Både hans personlige form, friheten han tok seg og visse uredde uttalelser han kom med, provoserte meget sterkt. Pollestad har riktignok aldri hatt navn for å være særlig liberal. Han var likevel som de fleste prester i sin generasjon et produkt av det annet Vatikankonsils milde og kulturåpne passatvind som blåste over Kirken gjennom hele 1960-, 70- og 80-tallet. På 1990-tallet begynte en konservativ reaksjon å gjøre seg gjeldende også i det norske katolske miljøet, og særlig blant yngre som knyttet seg til Kirken, blant dem enkelte som senere ble prester. Til dels snakker vi også om mennesker med reaksjonære holdninger. Man kunne merke det både i teologiske synspunkter og i holdning til spørsmål som angikk autoritet og liturgi. Politisk kunne også reaksjonære synspunkter skinne igjennom. En sakristan vi hadde på visitt og som representerte dette miljøet, sørget for eksempel alltid for å fjerne de fineste alterlysene og sette frem noen nedbrente stumper når spansktalende skulle ha messe. Mer unte han ikke latinamerikanere.

Pollestad og intelligentsiaen i og rundt klosteret på Majorstuen svarte så visst ikke til de katolske idealer innen dette miljøet. Jeg tror hans store frimodighet og litt flottenfeieraktige måte å opptre på utfordret dette konservative miljøets autoritære instinkter. Likeså ble klosteret i Neuberggaten med det hoff av akademikere som omgir miljøet der, sett på med den største mistenksomhet. At man var ute etter å ta Pollestad, er hevet over tvil. Det skjønte jeg da jeg selv ble innkalt til forhør og ble presentert for en rekke halvkvedede forhold som angivelig skulle finnes mot ham.

Jeg var gjennom det meste av 1990-tallet medlem av salmebokkomiteen, der Pollestad var formann, og hadde mye med ham å gjøre. Han var meget dominerende og det kunne by på problemer å bli hørt om man var uenig med ham i noe. Han valset lett over folk og hadde ikke alltid musikalitet for de små situasjoner. Hans kompetanse og kreativitet, for ikke å snakke om hans smak og sans for kvalitet, var det derimot ikke noe å si på.

Samtidig jobbet jeg altså i en del av det katolske miljøet der Pollestads fiender fantes. Jeg begynte å oppleve dette konfliktfylt. Det var en av Pollestads mektige uvenner som i 1996 innkalte meg til forhøret. Det skjedde i form av noe som i det ytre hadde preg av en hyggelig aftentur på Vår Frelser gravlund, men det var ikke mindre inkvisitorisk i sitt innhold av den grunn. Jeg ble presentert for en meget alvorlig situasjon som var oppstått, men uten å få annet enn generaliserte fakta om hva det alvorlige skulle bestå i. Det ble antydet grove pastorale mistak, men for alt utover det ble det henvist til taushetsplikt. Mest oppsiktsvekkende var det å bli fortalt at VG satt på en bombe som snart ville springe. Siden det var kjent at jeg stod Pollestads krets nær, var det meget viktig, ble det sagt, at jeg fortalte alt jeg visste. Alle fakta måtte på bordet om Kirken skulle kunne møte den varslede mediestormen uten for store skadevirkninger. Jeg opplevde situasjonen særdeles ubehagelig, og hadde også fint lite å fortelle.

Den varslede mediestormen lot vente på seg i åtte år, og det var helt andre forhold enn Pollestads som utløste den. Den saken VG tok opp i 2004, kokte imidlertid bort i ingen ting og ble henlagt av påtalemyndigheten med den noe sjeldne formuleringen: "Det er bevist at intet straffbart har skjedd."  Saken ble altså ikke henlagt "på grunn av bevisets stilling", som ellers er vanlig formulering, men motsatt: Intet straffbart hadde skjedd.

Da Vatikanets utsendinger senere kom på en såkalt kanonisk visitas til Oslo, ser de imidlertid raskt ut til å ha oppfattet den reelle situasjonen: VGs avsløringer og det forutgående bråket var resultat av en mangeårig person- og maktkamp som hadde gått seg skikkelig varm. Den samme person som innkalte meg til forhør fordi en angivelig medieskandale var like om hjørnet, viste seg selv å ha vært aktiv i å få saken ut i media. Jeg følte meg manipulert – eller forsøkt manipulert. Det eneste konkrete utfall av saken så vidt jeg kan se, var at begge leire måtte skygge banen og ta tilflukt i utlandet for å motvirke ytterligere polarisering i det hjemlige miljø. Saken fikk altså ikke noe heldig utfall for Pollestads antagonister. De ble satt på plass av Vatikanets representanter, som med sitt blikk utenfra tydelig så at dette først og fremst dreide seg om en person- og maktkamp som hadde fått utvikle seg helt ukontrollert og blitt ondartet. Biskop Schwenzers svake ledelse gjennom disse stormkastene lå trolig også bak hans avgang noe senere, men i trygg avstand fra begivenhetene, så ikke sammenhengen skulle bli for opplagt.

Pollestad refererer i sitt innlegg i Aftenposten til et opprop fra sine kolleger i forbindelse med at hans oversettelse av Kavafis' dikt ble utgitt. På "hatlisten" mot Pollestad stod bl.a. navnet på en prest som var notorisk beryktet for utsvevende sexliv. Ryktene hadde gått i mange år, og de må også ha nådd det katolske establishment, noe annet er utenkelig. En venn av meg hadde selv opplevd å få tilnærmelser fra ham en gang tidlig på 1980-tallet, og betrodde meg dette den gang nokså bestyrtet. Min venn var da svært aktiv i kirken, men har siden passivisert sitt medlemskap av grunner som bl.a. de her omtalte. Å se angjeldende prest på "hatlisten" mot Pollestad fordi han angivelig skulle ha forherliget homofil samliv, var imidlertid ytterst selsomt. Jeg begynte å ane at hykleriet, som av en eller annen grunn ser ut til å trives godt i religiøse miljøer, hadde tatt grep. Det var Pollestad som skulle tas.

Riktig uhyggelig begynte dette å bli da jeg midt under mediestormen i 2004 fikk en oppringing fra en bekymret katolsk familie som hadde hatt en sak gående med bispedømmet angående mistanke om overgrep mot deres datter. Familien var meget oppbrakt over skriveriene i avisene, fordi de på sin side hadde en historie som satte fakta i et noe annet lys. Vedkommende ønsket imidlertid ingen offentlighet rundt saken, da belastningene med den allerede hadde vært svært store. Faktum i saken var at datteren i familien etter en katolsk barneleir hadde endret adferd i så påfallende grad at det vakte foreldrenes bekymring. Hun viste tydelige tegn til ubehag når forhold på leiren ble omtalt, og da særlig en bestemt person. Vedkommende var blant pater Pollestads mektige uvenner. Etter hvert kom visse fakta om denne personens oppførsel  på bordet, og familien fant dem så graverende at de anmeldte forholdet til bispedømmet. Der ble de først tatt vennlig imot, for deretter å bli behandlet meget lunkent og avvisende. Saken ble undersøkt, faktum i saken stod ikke på helt trygg grunn bevismessig, det ble ord mot ord. En psykiater uttalte seg på grunnlag av bispedømmets egen fremstilling av faktum og uten å ha møtt barnet han uttalte seg om. Han konkluderte med at de omtalte forhold ikke var så graverende at noen varig skade var sannsynlig. Familiens versjon, for ikke å si deres oppplevelse av datterens tilstand, ble ikke lagt til grunn. På grunnlag av psykiaterens rapport ble saken henlagt.

Fra mitt lekmannsståsted med erfaring fra både overgrepssaker og fra psykiatrisk idioti i mangehånde former, forekom denne psykiaterens uttalelse meg å være skandaløs og faglig sett særdeles kompromitterende. Hadde psykiaterens rapport sirkulert i et større miljø med større kompetanse til å vurdere fagligheten i hans bidrag, er jeg overbevist om at det ville kunne ha ført til problemer for ham. Men denne saken finnes trolig ikke i biskop Eidsvigs mye omtalte hemmelige arkiv. Den hører til i kategorien av saker som sikkert havnet et annet sted, som ble behandlet internt og deretter henlagt. Den ble en ikke-sak. Men familien satt igjen med ulegede sår, og valgte etter i mange år å ha vært svært aktive i Kirken både nasjonalt og internasjonalt, å legge sitt medlemskap dødt. Enhver nærhet til det kirkelige miljø føltes i uoverkommelig grad som ubehagelig.

Slik har jeg selv følt det selv også. Det katolske miljøet i Norge er lite, og kretsløpene som rykter sirkulerer i, uhyre korte. Ofte er det også slik at de som konverterer, har en eller annen historie. De er ikke alltid personer det går 13 av på dusinet. Enkelte i dette lille miljøet har i en syndig grad elsket å fordype seg i andres større eller mindre ulykker i livet og lage rene eventyr ut av dem, enten det var skilsmisser, utroskap eller de ennå mer pikante sider av tilværelsen. Den katolske kirke i Norge har vært befengt med et ondsinnet ryktemakeri, og det har vært med på å gi vår lille avkrok av verdenskirken et sekterisk preg. Mange er blitt svært såret på grunn av dette og har trukket seg stille tilbake fra alt kirkelig engasjement. En katolsk prest jeg setter svært høyt, uttalte en gang at om alle rykter om ham var sanne, så hadde han minst 25 barn spredd over hele verden.

Dette er et bidrag til å lufte ut. Mange vil sikkert være sinte på meg for det. Men kirkelige miljøer har for lenge operert som om det åpne, moderne samfunnet ikke finnes. Jeg har dessuten ingen offisielle posisjoner i noen kirkelig sammenheng, og trives også svært godt med ikke å ha det. Jeg har lært meg at man gjør lurt i å holde kirkelige miljøer på en armlengdes avstand, og vel så det. Jeg er dermed fri til å fortelle sannheten så langt jeg kjenner den. Sannheten skader bare den som har noe å frykte av den.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere