Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Monumentalt urettferdig om Gelius må gå!

Publisert over 8 år siden

Gelius sier og gjør mye rart, men det sies også mye rart om Einar Gelius.

 

Blant de ting som påstås, er blant annet at Vålerengapresten ikke tror på Gud. Det er tøv. Jeg vet dette bedre enn de fleste, siden jeg jobber på samme arbeidsplass som Gelius og hører hans forkynnelse både titt og ofte. Dernest påstås det at han forherliger sin egen utroskap, slik den er beskrevet i boka SEX I BIBELEN, en bok jeg ikke har lest, og som i følge folk jeg stoler på som har lest den, er dårlig. Men såpass har jeg lest meg til at jeg med sikkerhet kan si at også dette er tøv.

Som Lynsupporter med arbeidsplass på Oslos østkant kokte det også i meg da han gravla min kjære fotballklubb, Vålerengas erkerival som de bare klarte å slå én eneste gang da Lyn lå med ryggen brukket. (Vi hadde det vanskelig nok på vestkanten i fjor høst om vi ikke skulle ha dette også!) Vålerengen kirke har imidlertid et utmerket klokkespill, og jeg var sterkt fristet til å entre orgelgalleriet i kirken og spille Lynsangen utover hele Vålerenga bydel som bevis på at Vålerengas Lynspøkelse ikke var helt dødt likevel. Ingen kunne hindret meg. Dette sa jeg også til Gelius, og han svarte med et smil: ”Men det skulle du ha gjort.”

Nei, det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg driver ikke i tivolibransjen, og å gjøre noe slikt, kunne dessuten ha ført til ubehageligheter for meg i et område av byen der fotball er viktigere enn liv og død.

Jeg har kvidd meg for å ta ordet i denne debatten, og hovedgrunnen er altså at jeg jobber sammen med Gelius. Jeg er uenig med ham i mangt og mye, men vi er på god fot med hverandre og enige om at Arendal er en fin by. Jeg ser imidlertid også på nært hold hvordan han virker som prest lokalt, og bildet som da fremkommer, er et annet enn den klovnefiguren media forsøker å tegne.

Skal en prest sies opp, kan det, slik jeg ser det, bare skje på tre saklige grunnlag:

  • Han fornekter Gud og forkynner ikke lenger et kristent evangelium, herunder å fornekte Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske.
  • Han må ha en dypt uetisk vandel og være vedholdende i den.
  • Han må forsømme sitt arbeid og ellers vise seg  personlig uskikket.

Jeg kan ikke med min beste vilje se at Einar Gelius faller igjennom på noen av disse områdene.

At man ikke liker Gelius, hans mange uttalelser og påfunn og hans høye medieprofil, er ikke saklig oppsigelsgrunnlag. Jeg har heller ikke sansen for hans utspill. Men hva jeg eller andre liker og ikke liker, er ikke oppsigelsesgrunn.

Til hans forsvar vil jeg føre følgende:

  • Han er en snill og godhjertet mann. Kanskje bør jeg tilføye at han også er naiv, og som jeg tror er en forklaring på at han feilbedømmer virkningen av en del av sine utspill. Han tror naivt at de vil tas i beste mening. Han synes hver gang like overrasket over at de ikke blir det.
  • Som prest og liturg opptrer han ordentlig. Han driver ikke med populistiske påfunn i liturgien, slik andre prester gjør uten at det får noen konsekvenser for dem, men holder seg strikt til alterboken. Liturgisk er han godt innforlivet i norsk statskirkelig tradisjon og har ikke særlig sans for verken høykirkelige eller populistiske krumspring. Han forretter gudstjenesten stilfullt og ordentlig. Hans forkynnelse bærer hans eget merke, men det er kristendom som forkynnes, verken mer eller mindre.·
  • Gelius holder seg gjerne på avstand fra etablerte kirkelige miljøer. Han viser sunn skepsis mot systemskapt religiøsitet, han snakker ikke maktmennesker etter munnen og gløtter ikke oppover i systemet for å få anerkjennelse. Hans lojalitet ligger hos en type mennekser som aldri er til stede der beslutninger tas og som er de mennesker han trives blant – hans folk på Vålerenga, gutta på Galgeberg kro - kort sagt de alminneligste blant de alminnelige og som føler at han er en blant dem.

En bedrift eller statlig etat kan kreve konformitet til hva organisasjonen står for, men innen Kirken har det aldri vært slik, og slik bør det heller ikke være. Kirken har alltid vært romslig – mye romsligere enn de som ikke kjenner Kirken, påstår. Et stort mangfold av indvidualister har funnet sin naturlige plass i Kirken gjennom alle tider. Vi kan like eller mislike dem, men det har alltid vært plass for dem, og det er hele poenget! Så lenge Gelius forkynner evangeliet og gjør jobben sin, så skal det også være plass for en som ham i Den norske kirke enten man liker ham eller ikke.

Gelius er ikke den eneste prest som sier og gjør mye rart. Men han er den eneste som er sikret førstesideoppslag hver gang det skjer.

I dette ligger kimen til en monumental urettferdighet. Det skal ikke være en persons gjennomslagskraft i vår tabloidiserte medievirkelighet som bestemmer hans skjebne. For skal Gelius tas, da må i rettferdighetens navn andre tas like hardt, selv om de ikke er kjendiser.

Gå til innlegget

I det ekstremes slagskygge

Publisert over 8 år siden

Jeg har brukt sterke ord om retorikken til Ole Jørgen Anfindsens i innleggene Bondeviks revolusjon og Hysteriske svensker. Selv om jeg uten problemer kan skrelle vekk noen adjektiver, så står jeg for at det er kritikkverdig å legge seg på det retoriske nivå Anfindsen legger opp til i disse to innleggene. Å dekke seg bak folkelighetsargumentet er et for tynt fikenblad. Av to grunner: Noen personer er genuint folkelige, andre ikke. Thorbjørn Berntsen slapp unna med å kalle en britisk miljøvernminister for en drittsekk. Fordi han nå engang er Thorbjørn Berntsen. Hadde det vært Torbjørn Jagland, ville han vært politisk død. Selv Bongo fra Kongo var i overkant. Uten sammenligning for øvrig synes jeg kort sagt at Anfindsens folkelighet kler ham like dårlig som Torbjørn Jaglands.

For det andre reagerte jeg fordi selve saken er for alvorlig til å bli vulgarisert med slik retorikk. Det er dette som er den egentlige grunn for min sterke reaksjon og som gjør at jeg skriver et eget innlegg om dette. Jeg reagerte fordi vi rent faktisk står i en situasjon der ting lett kan eskalere mot det voldelige og ukontrollerte. Da forventer jeg at vi som opplyste mennesker er vårt ansvar bevisst, at vi ikke bidrar til å hisse opp en stemning som det fins nok av andre krefter som vil hisse opp.

Dette er ikke et spørsmål om hvem som er verst eller best i Sverige. At man har en sterkt følelsesladet situasjon i nabolandet, er åpenbart, og da følger, som vi har sett, alltid eksesser med i kjølvannet. Dessverre. Å bruke situasjonen i Sverige som argument for hvor fæle vi som ikke er innvandringskritiske er, er bare tåpelig. Man kunne med letthet finne tilsvarende på motsatt hold, og slik kunne vi holde på, og ingen kommer til å bli klokere. Denne måten å utnytte en politisk spent situasjon på til ideologisk fordel for seg selv, er selve oppskriften på demagogi. Og demagogisk er nettopp hva Anfindsen er i startinnlegget til denne debatt-tråden. Dermed har jeg ikke sagt at han er det i sin alminnelighet. (Så skal jeg i alle fall ikke henges for å ha sagt dét!)

Trommeslagsretorikk. Jeg reagerer også fordi jeg fra Anfindsen og hans meningsfeller finner svært få bidrag når det gjelder hvordan vi konstruktivt forholder oss til den multikulturelle virkelighet vi faktisk har. Det snakkes som om det multikulturelle samfunn er noe vi er i ferd med å få. Men vi har den faktisk her og nå, og siden vi ikke kan kaste ut innvandrere som er her på legalt grunnlag (om vi liker det eller ikke, er ikke spørsmålet her), så må vi like fullt forholde oss til den virkelighet som er den rådende. Da må en sentral del av debatten være hvordan vi best kan leve sammen med våre ulikheter, hva vi kan gjøre for å minimere konflikt og legge til rette for at vi kan leve mest mulig i fred med hverandre. Men her har den innvandringskritiske fløyen stort sett bare slagordsargumenter å komme med. Min påstand er at vi i Norge har lykkes med ganske mye i forhold til integrering. Det gjøres det aldri noe nummer av. Så er det selvsagt mye vi ikke lykkes med, og det gjøres det et veldig stort nummer av. Hvor mye mer produktivt ville det ikke være å bruke litt mer av sin energi på å peke på det vi faktisk har lykkes med og gjøre det enda bedre? Men nei. Det passer ikke inn i det ideologiske paradigmet å gjøre det. Det er noe konfliktsøkende i selve måten å stille argumentene opp på, en trommeslagsretorikk som i kraft av sin egen iboende dynamikk ubønnhørlig dras mot konfrontasjon som det siste utløsende.

Et ML-møte i revers. Videre ser jeg i debatten om Bondevik og marxismebegrepet konturene av en krisemaksimerende og absoluttistisk "alt er galt"-tenkning, der fronter bygges steilt opp og hvor man ser djevelen snart bak hvert hushjørne. I denne retorikken og i denne måten å prege et debattklima på, ligger det innbakt noen både primitive og farlige føringer. For meg er denne argumentasjonsmåten like lite troverdig om den kommer i venstreradikal eller høyreradikal innpakning. Det blir som et ml-møte på Blindern på 1970-tallet satt i revers. Uansett intellektuell oppkledning finner jeg denne trommeslageraktige måten å argumentere på som dypt primitiv i selve sitt vesen. Målet med den er nemlig i siste instans ikke å overbevise intellektet, men følelsene. Det intellektuelle blir bare noe som skal legitimere og bekrefte det følelesmessige som ligger i bunnen.  

Jeg er en fullblods antimarxist, men som et noen lunde opplyst menneske er jeg også i stand til å se at marxismen har gitt impulser i mange retninger, og som tillempet på en pragmatisk måte har gitt oss enkelte vesentlige analytiske innsikter. Den vesentligste innsikten, slik jeg ser det, er erkjennelsen av at samfunnet er organisert etter materielle interesser, og ikke gitt gjennom verken naturalistisk eller guddommelig orden, og at fordelingen av goder følgelig også kan styres politisk til beste for flere enn dem som sitter med økonomisk makt i samfunnet. Dette bygger på en erkjennelse som i sin kjerne er marxistisk, men som de fleste i dag i større eller mindre grad ser nødvendigheten av med mindre man står for et ekstremt politisk standpunkt. Også Anfindsen innser trolig dette. Men gjør dette oss til marxister? Gjør det oss til kulturmarxister at alle skal ha likeverdig rett til helse og utdanning? Gjør det oss til kulturmarxister å være opptatt av internasjonal solidaritet? Gjør det oss til kulturmarxister å være opptatt av den skjeve fordelingen av  verdens goder? Selvsagt ikke.

Selvsagt ser jeg at kulturmarxisme er noe annet og mer enn dette. Jeg er fullt ut i stand til å se at marxistisk inspirert tankegods har ført oss inn på en rekke feilspor som det er særdeles vanskelig å ta et oppgjør med på grunn av intellektuelt hovmod hos en toneangivende generasjon i samfunnet med røtter i 68-opprøret. Klarest ser vi det etter min mening i skole- og utdanningspolitikken, men slett ikke bare der. Jeg er ikke lukket for å debattere slikt. Men den debatten tar jeg ikke her. Mitt poeng her og nå er at skal en slik debatt være produktiv, må vi slutte å demonisere ethvert progressivt, radikalt standpunkt som marxistisk eller kulturmarxistisk. Det er en forestilling skapt av ens egne ideologiske tvangstanker, og det virker fordummende på opplyst debatt. Et ekesmpel på dette er Anfindsens bruk av et intervju Bondevik har gitt til Klassekampen, der han innrømmer engang å ha overveid å stemme SF. Se se, der fikk vi ham i fellen! Her kan alle se! Kulturmarxist! Var det ikke det vi visste. Endelig er djevelen røket ut.  

Jeg betakker meg for denne kierkegaardske og urnorske ”enten-eller”-tankegang der bare gud og djevel er alternativer. Bondevik har ikke gått dypt nok i sin syndefulle natur. Det sitter fortsatt en liten kulturmarxist og piper borte i et spindelvevshjørne. Riv det opp. Her er det enten eller som gjelder. Hele surdeigen må renses ut. Klart det gjør vondt. Det skal gjøre vondt – slikt er god pietistisk botsetikk.

Men ble vi klokere av å få vite at Bondevik engang vurderte å stemme SF? Som argument i en debatt synes jeg ikke bare det er særdeles lite opplysende, men også særdeles tåpelig. Det er heller ikke et argument som har til hensikt å opplyse, dets eneste hensikt er å defamere og inkriminere. Det er et argument, der man ved hjelp av begrepers flytende og upresise innhold av assosiasjoner (i dette tilfelle kulturmarxisme) vil svøpe en meningsmotstander inn i det suspekte og dubiøse. Slikt er intellektuelt uryddig. Det er ikke fair play.

Det er da jeg – som et retorisk grep - retter Anfindsens spørsmål mot ham selv og spør: Hvilken kultur-isme er Anfindsen produkt av? Til tross for Anfindsens iherdige hvitvasking av sine begreper, hvor sikker kan vi egentlig være på at han har røket ut en helt annen og mer brunsvidd djevel av sitt tankegods? Kan vi være sikre på at han har det? Javel? Men er det mindre relevant å rette spørsmålet denne veien? Er det større grunn til å sverte Bondevik med rødt enn brødrene Andfinsen med brunt? Er det noen automatikk i det ene, men ikke i det andre?

Jeg har aldri kalt Anfindsen rasist. Ei heller fascist. Like så lite som det kunne falle meg inn å kalle Bondevik marxist av noe slag. 

Gå til innlegget

Folket fra helvetet

Publisert over 8 år siden

Det første spor av sigøynere (eller romfolk som de selv foretrekker, da ordet sigøyner egentlig er et gammelt tysk skjellsord vi har satt på dem) på skandinavisk mark, er fra Stockholm i 1512, da det rapporteres at en ukjent folkegruppe hadde slått seg ned i byen. De ble omtalt som ”tattare”, og med denne betegnelsen ville man uttrykke at det var et ondt og fremmed folk fra et sted hinsides kristenheten som hadde meldt sitt nærvær. Tattar i denne sammenheng viser til det latinske ordet for helvetet – tartaurus – som var underverdenens dypeste sted, et slags helvete i hevete og har bare en tilfeldig likhet med det geografiske navnet Tartaria eller Tatarstan, som i dag er navnet på en russisk føderal republikk. Homer beskriver Tartaurus som et sted som ligger like dypt under Hades som himmelen er over jorden.

Siden har betegnelsen tater fulgt denne skandinaviske grenen av romfolket, men også kjent under mange andre navn, som fant (Sørlandet), splint (Vestlandet), fark eller fuss (Trøndelag), nattmann eller kjeltring (Danmark). Andre betegnelser har vært skøyer og omstreifer. Felles for alle disse betegnelsene er at de i sin kjerne er skjellsord som har gått inn i dagligtalen som nedsettende betegnelser. Det trønderske fark er således beslektet med et ikke ukjent navn for djevelen og viser tilbake til tater som betegnelse for djevelens bosted.

Dagens tatere er ikke dermed ikke alle etterkommere etter de først ankomne av romfolket på 1500-tallet, for det har skjedd atskillig oppblanding underveis. Sørlandsfantene kan for eksempel føre sin aner tilbake til flyktningstrømmer etter Trettiårskrigen på 1600-tallet. Men i samfunnets sosiale ytterkanter har det i århundrenes løp skjedd assimilasjoner av mange andre, mindre grupper som av ulike grunner hadde falt utenfor storsamfunnets sosiale orden, enten det nå skyldtes fattigdom, sykdom, sosial stempling eller naturkatastrofer som gjorde at de mistet det siste fotfeste i en sosialt anerkjent livsform. I samfunnets ytterkant var taterne den eneste gruppe med en viss autonomi som kunne gi mennesker som hadde falt utenfor, en slags ny og alternativ identitet. At forulykkede individer uten en etnisk-biologisk tilhørighet til taterne på denne måten har adaptert taternes kultur, språk og levevis er derfor utvilsomt.  Retningsgivende for hva som skal forstås som tater, er imidlertid ikke biologien, men i gruppens egen selvforståelse og i det at taterkulturen har vært deres kulturelle og sosiale base.    

At disse første tatere fra 1500-tallet var en utløper av det som i romfolkets egen mytologi går under navnet ”den første store vandring”, og som fra 1300-tallet og utover førte dem fra Nord-India og Persia inn på sentralasiatiske og europeiske områder, er utvilsomt. ”Den andre store vandring” kom imidlertid mye senere, først ved slutten av 1800-tallet, og det er etterkommere etter disse vi inntil i dag har kalt sigøynere. Tater og sigøyner er altså ikke navn på ulike etniske folkegrupper, men utløpere av historisk separate bevegelser innen samme gruppe. På grunn av den store avstand i tid og rom har ikke tater og sigøyner hatt mye med hverandre å gjøre, men visse ytre fellestrekk, ikke minst i språk, i sangen og i gruppens innbyrdes normer,  viser et dypereliggende slektskap.  

Frankrikes president, Nikolas Zarkosy, skal i det minste ha takk for å ha satt søkelyset på forholdene denne gruppen lever under i dagens Europa. Totalt antas det å finnes mellom 2 – 3 millioner romfolk. 700 000 omkom under Holocaust, altså en forholdsmessig betydelig større andel enn blant jødene. Dette gruoppvekkende faktum har imidlertid aldri utløst noen sympati for dette forfulgte folket eller vilje til å gjøre opp århundrers historisk urett. Romfolket har forblitt det usympatiske offer. I det stadig mer effektive moderne samfunnet har de diskriminerende tiltakene mot dem  tvert imot økt i styrke og brutalitet. Det gjelder ikke minst i de østeuropeiske landene som har de største kontingenter av romfolk, da i første rekke Ungarn, Romania, Bulgaria, Tsjekkia og Polen. Helt opp til våre dager  har det ikke vært uvanlig at romfolk summarisk er blitt skutt ned for fote. I eksempelvis Ungarn er romfolkets kulturelle innflytelse på storsamfunnet så stor at man ikke kan tale om en selvstendig ungarsk folkekultur uavhengig av romkulturen.  Like fullt hører det også her til dagens orden at romfolk blir utsatt de skjendigste overgrep i et omfang man ikke skulle tro var mulig i et moderne sivilisert samfunn.

Det alvorlige ved president Zarkozys tiltak mot gruppen er at han innfører en diskriminerende særordning for en gruppe mennesker på etnisk og kulturelt grunnlag, og som er en eklatant tilsidesettelse av fundamentale menneskerettigheter. Det alvorlige i dette er at Frankrike, som et sivilisert og velorganisert vestlig land med en høyt utviklet rettskultur, nå er i ferd med å overta et diskrimenringsregime overfor romfolket som frem til nå har vært kjennemerke for østeuropeiske stater med dårligere utviklet rettssikkerhet enn oss. Det innebærer å skru utviklingen tilbake til et sivilisatorisk nivå vi som en kristen og humanistisk kultur rett og slett ikke kan være bekjente av. Europas skyld og byrde overfor dette folket er enorm – ikke minst fordi den har vært vedvarende og aldri på noe tidspunkt har opphørt. Frankrike har begitt seg inn på en meget farlig vei, og det er bare historisk vankundighet og en total blindhet for sammenhenger som kan forklare det tilbakeskritt i humanistisk og sivilisatorisk tenkning som presidenten i en av Europas fremste stater nå gjør seg ansvarlig for.

De er jo kriminelle. Men er det ikke så at romfolket stort sett er kriminelle, lommetjuver, mordere og banditter, og at de derfor like godt kan takke seg selv for sin vanskjebne? Mangelen på sympati er vel ikke helt grunnløs?

For det første er antagelsene ovenfor ikke riktige. For det andre – og prinsipielt sett er det viktigst av alt – er ikke menneskeretter noe man gjør seg fortjent til, det er noe man har enten man er skurk eller engel, og som ingen, uansett hvem det gjelder, kan fratas uten at det begås et overgrep.

Jeg har studert taternes og sigøynernes kultur på nært hold gjennom snart 20 år, skrevet tre bøker om dem, atskillige artikler og holdt foredrag over hele Skandinavia og i USA, blant annet ved det velrenommerte Northwestern University i Chicago. At det finnes kriminalitet blant romfolket, er hevet over tvil.  Noe annet ville nesten vært merkelig. Det finnes en stor grad av kriminalitet og sosial armod blant alle deklasserte grupper. Vi snakker her om en sosiologisk lovmessighet, ikke om egenskaper ved folket eller kulturen som sådan, aller minst om deres gener, slik enkelte på dette forum for tiden fabulerer om.  Uansett er denne småkriminaliteten for blåbær å regne mot de overgrep vi som storsamfunn har gjort oss skyldige i overfor gruppen.

Å konstatere at kriminaliteten er der, hjelper likevel ikke mye på forståelsen. Romfolkets påståtte kriminalitet er uansett betydelig overdrevet og et produkt av den myteskapning som alle minoritetsgrupper blir ofre for og som de ikke har noen muligheter for å verge seg mot. Det er i gruppens indre liv, i dens interne livformer og i dens innbyrdes praktisering av felles normer, vi skal lete om vi skal nå til dypere forståelse og finne det kulturelt egenartede innen en gruppe. Hva vi da vil finne er at romfolket holder mange dyder i akt og ære som det er grunn til å anerkjenne dem for – ikke minst siden det er dyder vi i vårt moderne samfunn har kastet vrak på. Av slik dyder kan nevnes det sterke familiesamholdet, pliktfølelsen overfor fellesskapet, lidenskapen og kjærligheten som uttrykker seg i det interne samholdet samt ikke minst i sangen og musikken, respekten for gamle mennesker og for naturen.

Kriminaliteten er i denne sammenheng et biprodukt av den sosiale konfrontasjon med storsamfunnet med sitt moralske monopol, en følge av fattigdom, utstøting og marginalisering – men ikke minst også av forakt. Romfolket forakter oss like mye som vi forakter dem. Like stereotypt som vi ser på dem som representanter for noe ondt, like stereotypt representerer vi – og da i særlig grad representanter for samfunnets maktnstitusjoner – for dem noe per definisjon ondt og fiendtlig som det under visse og strengt angitte omstendigheter kan legalt å begå kriminelle handlinger mot.  Vi må forsøke å se dette ut fra romfolkets perspektiv. I det europeiske storsamfunnet er romfolket totalt sett et marginalt problem. For romfolket, derimot, er vi, storsamfunnet, en stor, stor fiende.

Dernest: Romfolkets grunnleggende livsform – det  vandrende livet – har i alle europeiske land vært stemplet som kriminell. Å leve et lovlydig liv når et av de grunnleggende særtrekk ved livsformen er definert som kriminell, er en umulighet. Romfolkets identitet og selvforståelse har gjennom århundrer blitt formet av en bevissthet om å tilhøre en annen orden enn vår. Summen av århundrers brutal fornedring danner grunnlag for et mytologisk forsvar: Det er vi som er de onde.

Romfolket har heller aldri hatt den samme oppfatning av mitt og ditt som vi har. Et vandrende folk har ikke et institusjonelt forhold til eiendom, slik vi har. For oss representerer det å eie noe grunnleggende for vår selvforståelse og selvaktelse. Ikke slik hos romfolket. Materielle ting har her ingen fastlagt verdi, begrepet eiendom har ingen tydelig mening. Materielle gjenstander er byttegjenstander innen fellesskapet og har ingen annen verdi enn bruksverdien. Når bruksverden har opphørt, har gjenstanden ikke lenger noen eksistens. Satt på spissen: En bil uten bensin er ingen bil. Når bensintanken er tom, eksisterer ikke lenger bilen.

Brodermordet. Naturen har vært romfolkets læremester i moral – det å kjenne reglene for å unngå og å møte fare. Vår moral bygger på et annet grunnlag: det siviliserte samfunns krav.  

Det finnes i vår kulturarv to sentrale legender som forteller noe essernsielt om hvordan det siviliserte samfunn setter opp en grense mellom et ”dem” og ”oss”, mellom sivilisasjon og barbari, kosmos og kaos, om man vil, men som samtidig forteller om en uoppgjort konflikt i selve vårt sivilisasjonsprosjekt: brodermordet. Det første er fortellingen om Kain og Abel. Kain var bonde (boende) og representerer her det sivilisasjonsdannende, det fastboende samfunn. Abel var fårehyrden, altså nomaden. Og mellom disse skjer et brodermord, der Kain, som representant for det siviliserte samfunn, dreper sin bror, fordi det var han som hadde Guds behag.

Den andre er legenden om byen Romas (altså sivilisasjonens) grunnleggelse. I legenden om Romulus og Remus, fortelles det at de bygget en by og reiste en mur rundt den. Muren representerte en absolutt og ukrenkelig grense. Men Remus ville ikke anerkjenne muren som avgrenset kaos fra kosmos, og hoppet over den. Da måtte Romulus drepe sin bror Remus. De to tvillingene var i følge legenden blitt ammet av en ulvemor. Opp til våre dager har en ulv stått fanget i bur på Capitol som symbol på sivilisasjonens behov for å temme naturkraften, om så ved et brodermord.

En uløselig konflikt. Konflikten mellom romfolket og europeisk sivilisasjon er ikke bare en konflikt på et kulturelt og sosialt plan. Det er en konflikt med dype røtter i selve vårt sivilisasjonsprosjekt, en kollisjon mellom diametrale værensformer. Sånn sett er det også liten grunn til noe optimistisk håp om at vår sivilisasjon og romkulturen noen gang skal kunne eksistere side om side på noen harmonisk måte.

Romfolket har likevel vist en aldeles imponerende evne til å motstå det massive press de har vært under gjennom århundrer.  De fleste andre minoritetskulturer bukker under der den hvite europeiske flertallskulturen marsjerer frem. Det de bukker under for, er lastene vi selv bringer med oss, og da først og fremst brennevinet. Amerikas indianere, Australis aboriginere, Grønlands inuitter og mange flere – i den sosiale konfrontasjonen mellom oss og dem utløses en morderisk prosess som trinn for trinn bryter gruppenes indre forsvarsverker ned og forvandler den til en sosialt utarmet underklasse og med våre brennevinsflasker som undertrykkelsens mest talende symbol.

Romfolket er heller ikke fri for å bære slike sår. Likevel har romfolket alltid klart å skape et livsrom rundt seg som har gjort at de aldri har latt seg knekke. Deres overlevelsesstrategier og evne til å sno seg frem er underfundige. Det er et folk som med  sitt ukuelige nærvær i vår moderne verden representerer noe dypt egenartet som aldri opphører å fascinere meg.

Gå til innlegget

Alt er ikke ideologi

Publisert over 8 år siden

Konservative meningsytrere går ofte i en felle som for en generasjon tilbake var forbeholdt de mest forherdede marxister: Å se verden og virkeligheten gjennom ideologiske briller. Alle konflikter, alt som skjer i samfunnet, alle debatter, alle virkelige og ikke-virkelige trusler og konflikter forstås som del av en fundamental kamp om ideer - en åndskamp.  I tråd med filosofen Hegel ses verden som en representasjon av åndelige ideer.

Jeg er så langt fra å være marxist som det er mulig å komme, men Karl Marx, hvis filosofi jo egentlig bare er Hegel snudd på hodet, gjorde like fullt mange korrekte observasjoner av samfunnet. En av dem var disse: Ideologi er bare overbygning.  Ideologier svever ikke i noe vektløst univers, de er til sjuende og sist produkter av menneskers sosiale og politiske interesser og av kampen for herredømme.

Det er særlig i de mange debattene om islam at vi i dag gjør den skjebnesvangre feiltagelse å ideologisere alle våre begreper av virkeligheten. Dette kommer til uttrykk i bl.a. dette innlegget av Torleiv Haus, hvor han lister opp en harang av vers fra Koranen som skal bevise at islam ikke er en fredens religion. Med en slik kanonade av aggressive koranvers er det lett å komme til forhåndsbestilte konklusjoner. Men islam kan selvsagt ikke bedømmes på noen rettferdig måte på grunnlag av utvalgte koranvers. Spørsmålene som er relevante å stille, er dem Haus ikke stiller: Er muslimer – på tross av eller på grunn av sin religion – spesielt aggressive mennesker? I den grad svaret på spørsmålet skulle være et ja, ligger så årsaken til dette i Koranen eller skyldes det mer komplekse sosiale og politiske forhold?

Et enda mer eklatant eksempel på hvordan ideologisk posisjonering kan forvri våre begreper av virkeligheten, finner vi i dette innlegget av den konservative meningsytreren Hans Rustad på www.document.no om den siste vending i Treholt-saken.  Rustad presterer her det kunststykke å se nyheten om en mulig forfalskning av bevis i prosessen mot Treholt som uttrykk for 68-generasjonens ønske om ideologisk revansje. Rustad skriver:

Offisielt gjelder koffertbeviset et mulig juridisk overgrep. Uoffisielt gjelder det 68'er-generasjonens behov for å renvaske seg selv. En av deres beste ble tatt i landsforræderi. Det kan ikke stemme. (...)  Enorme krefter har vært investert i å renvaske Arne Treholt. Nå har saken kommet så langt på avstand at man kan stole på at offentligheten ikke husker så godt. Man forsøker seg på et frontalangrep: politiet jukset, de fabrikerte bevis.

I et ideologisk univers er ting alltid mer enn de ser ut for. Dermed blir det også lett å se en truende fare bak hvert gatehjørne – man blir konspiratorisk i hodet. Om Rustad kan ha rett i en og annen enkeltstående observasjon, så ender summen av tankespinnet like fullt opp i det rene visvas. For i Treholt-saken dreier det seg i denne omgang om noe høyst jordisk og materielt: Ble bevisene mot Treholt forfalsket eller ikke? Det er et spørsmål som vi får håpe lar seg besvare med et enkelt ja eller nei når fakta i saken er utredet. Vanskeligere er det ikke. Men Rustad gjør dette uhyre vanskelig ved å forvirre vår realitetssans og gjøre et enkelt og såre jordnært spørsmål til et ideologisk drama av nærmest kosmiske dimensjoner. Rustad skriver:

Det finnes ingen himmel som hvelver seg over 68'erne. Ingen de kan be om tilgivelse. Derfor må de tilgi seg selv.

Her trer metafysikken inn og overtar der det rekker med litt sunn fornuft. Med dette grepet lukkes alle åpninger for fornuftige tilnærminger. Vi låser oss i vår ideologiske posisjon, vi tenker ikke lenger klart om selv det enkle og åpenbare, retorikken blir hamrende og demagogisk.

Dynamikken i denne måte å tilnærme seg virkeligheten på, er farlig. For uansett ideologisk utgangspunkt – uavhengig av om det man ideologisk står for er godt eller ikke - er siste trinn i denne prosessen, gitt visse ytre betingelser, vold!

Vold er en respons på opplevelse av trussel. Hvorvidt trusselen er reell eller ikke, er uten betydning, så lenge opplevelsen av å være truet er reell. Konservative kristne tror i sin ideologisk forvridde forestilling av verden at islam i dag er ute på et korstog for å omvende oss alle med vold og drap. Så leser man i i Koranen og får rikelig påfyll til denne trusselopplevelsen.  And from here it goes on...

Problemet er at for radikale islamister ser virkeligheten ikke så mye annerledes ut. Bare de ideologiske fortegnene er forskjellige. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at islam i sitt ideologiske innhold er en mer aksjonistisk religion enn kristendommen.  Ideologi kan brukes til å legitimere konfrontasjon når de ytre betingelser er til stede, men selve den konfliktskapende prosessen er styrt av andre krefter enn ideologi og religiøs overbevisning. Religion og ideologi er overbygning for problemer av en mer primær politisk og sosial art. Konflikter har en allmenngyldig, dennesidig lovmessighet uavhengig av religiøse eller ideologiske overbevisninger.  

Å forstå slike prosesser, er også en mulighet for å kunne løse konflikter. Den retorikken mange konservative kristne gjør bruk av i sin agitasjon mot alt islamsk, gir veldig få holdepunkter for en slik type forståelse. Heldigvis finnes det nok av eksempler på det motsatte – at religion også kan åpne det som er lukket og skape bro over avgrunner.

De mest markskrikerske agitatorene mot alt islamsk bør derfor spørre seg hva de egentlig vil oppnå med sin kampretorikk. Det er ikke uvesntlig hvilke ord vi bruker – konfliktmaksimering med alle dens ubønnhørlige konsekvenser - eller en mulighet for fornuften til å skape noen åpne rom. Noen mener visst det er naivt av meg å tenke slik. Jeg mener motsatt. Det er den ideologisk innkapslede forståelsesmåten som er naiv og ufornuftig. Det er den brede og korte vei til konfrontasjon. Fornuftens vei er alltid den lengste, men også den kløktigste og den eneste det kan komme noe godt ut av.

Gå til innlegget

KrF og islam - på selv kjenner en andre

Publisert nesten 9 år siden

"Islam har en ideologi som går ut på å erobre verden", uttaler KrF-høvdingen Kjell Furnes til Vårt Land i dag. Han er en av mange blant kristenfolket og KrFs kjernevelgere som uttrykker en stadig tydeligere innvandringsskepsis.

Men sant å si trodde jeg dette var kristendommens målsetning også. Dette setter meg sporet av noe jeg har tenkt mye på:

Hvorfor er islamfrykten så stor blant konservative kristne? Og hvorfor opererer man i disse kretser med et bilde av hva islam står for som får denne religionen til å fremstå som like hard og uforsonlig som ens egen variant av kristendommen? 

Kan det være fordi man kjenner seg igjen i den andre? Man har et et like absoluttistisk bilde av islam som av sin egen religion. Da må nødvendigvis frontene bli steile.

Men sannheten er vel at de krefter innen islam som det virkelig er grunn til å frykte, er like representative for islam som helhet som det visse høytskrikende grupper innen konservativ kristendom er for dagens Norge.

Jeg tror den stigende frykten for islam blant konservative kristne griupperinger i stor grad skyldes at man i islam ser en fiende som ligner skremmende mye på en selv. Jeg tror det dreier seg om et slektskap av mennesketyper og av en bestemt type religiøst temperament som blir retningsgivende for måten å tenke politikk på. Det er blant islamfiendtlige kristne velgere på høyre fløy du finner dem som mener at deres egen tolkning av teologien skal være retningsgivende for politikken. Ingen innen denne gruppen har noen gang gått i bresjen for liberale rettigheter. (KrFs historie på dette punkt er faktisk ganske pinlig. Eksempelvis var det bare KrF som var imot avkriminaliseringen av homofili i lovverket så sent som på 1970-tallet.)

Fortegnene er ulike, og det gjør at fiendebildene blir desto klarere. Men mentalitetsmessig og fenomenologisk er det likevel mer som forener enn som skiller. Det dreier seg om en måte å tenke på, om en bestemt type religiøst og politisk temperament som ser verden som en arena for kamp og strid, og hvor grensene mellom politikk og religion følgelig blir utydelige og til slutt fullstendig flytende.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere