Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Vigrids leder - nå også på Verdidebatt

Publisert over 8 år siden

Vigrids leder er nå på Verdidebatt, og har begynt å spre sin antisemittiske og antikristne propaganda her.

Med dette innlegget gjør Vigrids leder, Tore W. Tvedt, sin debut på Verdidebatt med oppfordring om total utrydding av jødedom og kristendom.

Oppfordringen ligger muligens innenfor ytringsfrihetens grenser (skjønt jeg er i tvil). Et annet spørsmål er imidlertid om Vårt Land ser det som ønskelig ut fra sin redaksjonelle profil å strekke ytringsfriheten så langt? Redaktøren har anledning til å kaste søppel der det hører hjemme - i søppelbøtta.

Vigrid er visstnok er nedlagt som organisasjon, men nettstedet er fortsatt oppe og går - for dem som måtte lure på hva organisasjonen står for.

Gå til innlegget

Fremskritt i Fremskrittsparti-Oslo: Blinde står i ti minusgrader og venter på TT-drosjer som ikke kommer. Og om de kommer, så går veien til jobb via timelange sightseeinger i hovedstaden. Skjønt jobb? De skal jo ikke på jobb. Ikke egentlig...

 

Grunnleggeren av sosiologien som vitenskap i Norge, presten Eilert Sundt, var den første hos oss til å påpeke dette: Et samfunns humane kvaliteter reflekteres i hvordan flertallet behandler mindretallet – i hvordan de sterke behandler dem som er svakere enn dem selv.

I dag er dette en elementær samfunnsvitenskapelig innsikt. Politisk koster det imidlertid å la en slik innsikt være styrende for ens prioriteringer. Solidaritet har en prislapp.Ofte er den til og med høy.

Solidaritet og menneskeverd er høyst praktiske størrelser. Det er hva vi faktisk gjør, som teller. Historien om TT-revolusjonen i Oslo kommune er et miserabelt eksempel, om enn kanskje bare ett blant flere, på hvordan noe som en gang var riktig tenkt, forfaller til parodi og inhumanitet.

Før jeg går inn på den politiske bakgrunnen for det som har skjedd, vil jeg gjerne presentere virkeligheten slik den kan se ut for de mange tusener funksjonshemmede i Oslo som er avhengige av eget transporttilbud for å komme seg til jobb hver morgen og ettermiddag. Bakgrunnen for at jeg i det hele tatt skriver om dette er den miserable situasjon en god venn av vår familie plutselig og uforskyldt har havnet i som følge av et politisk vedtak, der FrP-politikk har fått slå igjennom. Vedkommende har de siste år vært helt blind, men hun har klort seg fast til sin stilling som førsteamanuensis ved en av våre akademiske institusjoner, til tross for at hun lett kunne blitt uføretrygdet i morgen. Å skulle fungere som blind og samtidig være til nytte for samfunnet gjennom full jobb, krever en daglig logistikk og selvdisiplin de færreste av oss har fantasi for å forestille oss. Man skal ikke bare ha rene klær, man skal ha sortert dem etter et system som gjør det mulig å finne dem i blinde. Man skal lage frokost, finne frem filteret til kaffetrakteren, helle i kaffepulver og vann uten å søle og skape kaos rundt seg som gjør at alt annet blir logistisk uhåndterlig. Når man er blind, må man ha orden på alt om man skal ha håp om å mestre hverdagen. På absolutt alt.

Legg så til alt det jeg nå ikke har nevnt, men som hører med til det å administrere en hverdag og forsøk så et øyeblikk å se dette fra en blinds synsvinkel, og du vil skjønne at man må stå særdeles tidlig opp om morgenen om du skal henge med.

På noen områder er man hjelpeløs, det går nemlig ikke an å late som om det å være blind ikke er et handikap. Blant annet kan man ikke stavre seg frem på snøholke til nærmeste T-banestasjon uten fare for livet. Skal man komme seg på arbeid, må man ha hjelp. Hjelpen heter TT-drosjer. En telefon til TT-sentralen er det som til nå har vært redningen. Den har vært et individuelt tilbud for alle funksjonshemmede med rettighet til ordningen. Hver morgen og ettermiddag er man blitt kjørt til og fra jobb – en og en.

Det er dyrt. Selvsagt er det dyrt. Det kan fort bli både 5 og 600 kroner daglig bare i kjøreutgifter for én person. De betales av vår skattefinansierte felleskasse, som vår blinde venn for øvrig også er med å spytte sin andel i.

Det hører med til de utgifter jeg gjerne ser mine skattepenger bli brukt til. Men for Helse- og velferdsstaten i Oslo kommune, styrt av Frp-byråd Sylvi Listhaug, som for tiden selv nyter det velferdsgode å være romslig svangerskapspermittert, er ordningen for dyr. Kontrakten med den tidligere operatøren for TT-tjenesten, det kommunale selskapet Konsentrus, løp ut i sommer, og ny avtale ble lagt ut på anbud. Samtidig ble avtalen med drosjesentralene i Oslo sagt opp. Vinner av anbudsrunden ble det svenske firmaet SAMRES, som fikk tilslaget på sin mye lavere pris. At det er et helkommersielt selskap med ensidige profitthensyn som motivator, slo neppe negativt ut heller for FrP-byråden.

Hva så med varen SAMRES leverer? Enkelt søk på google ville brakt på det rene at firmaet SAMRES har vært nærmest skandalisert i Sverige for sine dårlige og upålitelige tjenester. Men ikke bare det. Selve varen som skal leveres er også en helt annen den man fikk tidligere. Heretter skal man nemlig ikke hentes en og en i drosje, men plukkes opp på stasjoner nær hjemstedet i minibuss. Om man er så heldig at minibussen kommer til avtalt tid da. Derfra går turen videre til neste mann, og slik kan man aldeles gratis få seg en daglig sight seeing rundt i Oslos diverse bydeler med varighet på fra en til to timer utover normal kjøretid før man er på arbeid.

Det er klart dette er mye rimeligere! Og stort lenger har den gjeve Frp-ledelsen i Oslos helse- og velferdsetat neppe tenkt heller.

Handikaporganisasjonene ble tatt fullstendig på sengen. Funksjonshemmede har over natten fått en så inngripende endring av sine velferdsordninger at det drastisk beskjærer deres mulighet til å delta i samfunnet som ytende individer. For vår blinde venn har det fått en så dramatisk konsekvens at det er et være eller ikke være for hennes mulighet til å delta i arbeidslivet med alt hun har av evner og krefter. I tillegg til alt annet som krever tidlig igangsetting på morgenen, må hun nå også bestille henting med god tidsmargin om hun skal ha det minste håp om å nå frem til arbeid på et tidspunkt da arbeidsdagen for folk flest begynner.

Det hører også med til historien at brukerne ofte ikke kommer frem til SAMRES' operasjonssentral i Sverige eller at de hver morgen må vandre gjennom en uendelig karusell av «Tast 1» og «Tast 2» på telefonen, som jo er veldig lett å gjøre for en blind; at de svenske operatørene ikke forstår norsk; at minibussene som regel kommer for sent og/eller ikke i det hele tatt mens man står utenfor og venter i norsk januartemperatur. Dette er altså Frps velferdspolitikk på privatisert billigsalg.

Hvilken arbeidsgiver vil akseptere at deres ansatte innfinner seg en eller to timer for sent på jobb hver dag? Sant nok kan funksjonshemmede ofte regne med en viss goodwill fra sin arbeidsgiver på grunn av deres situasjon, men det er i seg selv krenkende for en funksjonshemmet daglig å måtte føle at ens verdi bare blir vurdert ut fra medfølelse og ikke ut fra det man representerer som menneske og arbeidstaker.

Den politiske ledelsen i helse- og velferdsetaten i Oslo har gitt klar tilbakemelding om at de ikke har til hensikt å gå tilbake til det gamle systemet. Den nye ordningen er kommet for å bli. At det har vært innkjøringsproblemer i starten, vil med litt tid til hjelp gå seg til. Sies det.

Jo, det vil det sikkert. Men denne saken handler ikke om innkjøringsproblemer. Denne saken, som for utenforstående kan virke liten og ubetydelig i det store bildet, berører noen fundamentale prinsipper om hvordan vi ser på og behandler mennesker som er annerledes enn oss selv. Og man må helst se virkeligheten fra innsiden – den innside som politikerne sjelden ser virkeligheten fra - for å forstå hvor dyptgripende et politisk vedtak kan virke for mennesker med annet utgangspunkt enn en selv.

Men menneskeverd og solidaritet er høyst praktiske størrelser. Det er hva man gjør, som teller.

I bunnen av det helse- og velferdsetaten i Oslo her har innlatt seg på, og det over hodet på dem det gjelder og deres organisasjoner, ligger et syn på handikappede som ikke fullverdige samfunnsmedlemmer. Alle vil selvsagt være enige om at det er bra at handikappede får komme seg ut i arbeid. Men på nivået under dette igjen er holdningene atskillig mer udefinerte. Hvem er det bra for? Jo, for den handikappede selv, som virkemiddel til å holde seg selv i aktivitet fremfor å sitte hjemme å tvinne tommeltotter og røyke seg ihjel. Handikappede på arbeid er egentlig ikke på arbeid. De er sysselsatt. Vi venter ikke noe produktivt av dem. Vi er bare snille og åpner litt rom for dem slik at de kan få pusle med sitt.

Vårt samfunn har ennå svært langt igjen når det gjelder å se på handikappede som en fullverdig ressurs med de samme rettigheter og plikter som oss selv. Deres ressurser vil selvsagt være logisk begrenset av graden av funksjonshemming. Til den samme logikk hører da at samfunnet har plikt til å legge til rette for at handikappede på lik linje med andre kan få oppfylt sin rett til meningsfylt og og produktivt arbeid. Det mest elementære må da være at de handikappede har mulighet til å komme seg på arbeid på en måte som reflekterer en reell respekt for at deres arbeid er noe mer enn individuell terapi, men faktisk betyr noe.

Vårt samfunn har langt igjen – mye lenger enn vi liker å tro – når det gjelder å se på mennesker med funksjonshemninger som fullverdige samfunnsmedlemmer. Fortsatt er det slik at vi skrur på barmhjertighets- og medlidenhetsknappen og legger stemmen i mykt leie når vi snakker om og med handikappede. Det er ikke jeg som sier dette, men handikappede selv etter årelang erfaring med hvordan vi – samfunnet der ute – i praksis møter dem. Men for handikappede selv finnes det neppe noe mer destruktivt enn å være et livslangt objekt for medlidenhet og sympati. Ved et visst punkt betyr sympati ingen ting. Da er det bare rettigheter som gjelder.

 

 

Gå til innlegget

I et liberalt demokrati kan det å bryte reglene være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon.

Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen satte noen standarder for moral og humanitet som Norge til denne dag har vedkjent seg og som er en viktig del av norsk selvforståelse og det norske selvbildet.

Hvordan? De brøt loven!

Deretter brukte de sin skapende, sin grenseoverskridende fantasi og fikk utrettet noe som vi, deres landsmenn, med god grunn kan være stolte av.

Den humane skaperkraft. Da Nansen gikk inn i Kaukasus og startet sitt arbeid blant flyktningene der, da brøt han internasjonale regler.  Vestmaktenes blokade av Sovjetunionen skapte en uoverstigelig barriere som gjorde det umulig å etablere organiserte hjelpetiltak mot den humanitære katastrofen som hadde utviklet seg i området. Blokaden var også en medvirkende årsak til at katastrofen fikk de uhyggelige dimensjoner den fikk. Men Nansen ignorerte alle formelle hindre, han gikk inn, brukte sin kreative, sin grenseoverskridende fantasi og konfronterte hele den internasjonale konsensus. Slik reddet han titusener, kanskje hundretusener av liv. Men han brøt loven!

Da Bjørnstjerne Bjørnson kastet seg inn i striden sammen med Emile Zola i kampen mot den blodige urett som var begått mot den fransk-jødiske offiseren  Alfred Dreyfus, da ikke bare fornærmet og utfordret han franske konvensjoner, men han brøt endog med fransk lov, og kunne om han hadde vært fransk statsborger blitt stilt for retten og risikert en absurd straff for å ha tråkket på den pompøse franske ”gloire”.

Den 27. oktober 1907 gikk ungarske militærstyrker til angrep i den slovakiske byen Cernova og massakrerte befolkningen fordi de hadde gjort opprør mot Stor-Ungarns brutale magyariseringspolitikk. Bjørnson, med fri adgang til Europas store aviser, ikke bare protesterte, men rev med bitende ironi og et vidd uten sidestykke i fillebiter hele det autoritære og imperialistiske tankespinn som gjennomsyret tankegangen til samtidens makthavere og som gav legitimitet til overgrepene. Den ungarske grev Apponyui, som var øverste ansvarlige for massakren, begikk den dumhet å gå i polemikk med Bjørnson, og stilte dermed sitt intellektuelle idioti til skue for all verden. Bjørnson moste ham.

I Dämonova i Slovakia er Bjørnsons navn hugget inn i fjellsiden på en enorm klippe som fortsatt kan ses, etterfulgt av et dikt:

Vold bekjempet du med sannhet

da skyene senket seg over Tatra

Nå, under frihetens sol,

ærer vårt land deg med takknemlighet.

 

Bjørnson utfordret ikke bare et Ungarn som var tre ganger større enn i dag og det ennå mektige habsburgske keiserdømme, men også hele sin samtids koloniale konvensjoner, hvor det å herske var sett på som den sterkestes selvfølgelige rett.  Hadde han ikke vært norsk, men slovaker eller ungarer, ville han blitt stilt for retten og dømt til absurde straffer.

Til disse to store kunne vi føyd mange andre – Albert Schweizer, Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og en talløs skare av navnløse hjelpearbeidere, misjonærer, munker og nonner og leger uten grenser. De overskred – og overskrider hver dag - legalitetens hindre, de bruker sin skapende fantasi, og de bryter både konvensjoner og lover for i det hele tatt å få noe gjort.

Fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Hva drev menn som Bjørnson og Nansen? Hva tente dem? Hva lå i bunnen av deres engasjement? Jo, en fortelling som hver eneste nordmann har tatt til sitt hjerte, selve den norske urmyten – fortellingen om Askeladden, gutten som utfordret alle konvensjonelle begrensninger og vant prinsessen og halve kongeriket. De hadde den norske natur i blodet med sin renhet og skjønnhet, men som samtidig også var bilde på en annen, en transformert skjønnhet – fredens og rettferdighetens skjønnhet. Det var dette Norge var for dem, et fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Og folket gav dem en så fulltonende tilslutning at selv fjellene ropte langt Hurra!

Til inkonsistensens pris! I en utmerket artikkel i denne ukens utgave av Morgenbladet drøfter den polsk-norske skribenten Nina Witoszek et essay av Oxfordfilosofen Leszek Kolakowski med tittelen ”In praise of Inconsistency” – til inkonsistensens pris. I dette i sin tid berømte essayet (1967) tar Kolakowski opp de liberale, fremskrittsvennlige demokratiers paradokser. Kolakowskis påstand er at demokratiet er bygget på en villet mangel på konsistens. Det inngår i deres idégrunnlag. Liberale demokratier er pragmatiske og elastiske i sin tilnærming til virkeligheten, men altså med overlegg inkonsistente.

Autokratiet, derimot, og enda mer teokratiet, er statisk og monolittisk, men de er alltid konsistente. Der er en lov en lov, som om den var skrevet med Guds finger i himmelen.

Autokratiet, hevder Kolakowski, reflekterer et enkelt og primitivt verdensbilde der ”sannhetene” står stablet oppå hverandre i monolittisk orden.  Demokratiet, derimot, reflekterer et komplekst verdensbilde som tar høyde for virkelighetens selvmotsigelser, samtidig som det gir et verktøy for å håndtere alle de dilemmaer dette skaper i virkelighetens verden.

Verktøyet Kolakowski har i tankene er det autokratier og diktaturer frykter mest av alt: Den skapende fantasi! Det som mer enn noe annet kjennetegner det liberale demokratiet, er at det er elastisk. Det gir rom for fantasi, improvisasjon og pragmatisme i møte med virtkelighetens dilemmaer og selvmotsigelser. Loven er ikke skrevet i himmelen og det er heller ikke lovens bokstav som er det gjeldende, men lovens intensjon, eller som våre grunnlovsfedre sa det: dens ånd.

Uten den skapende fantasi ville vi alle ha levd i en forsteinet verden.

Å stå fast – eller bom fast? Hvor er denne skapende fantasi i dagens Norge? Hvor er Nansens og Bjørnsons grenseoverskridende humanisme? Den synes å ha forvitret. I stedet har vi innført en teknokratisk retorikk i omtalen av menneskeskjebner og opphøyet lovens rigiditet som norm for rettferdighet.

Statsminister Jens Stoltenberg er blitt rost opp i skyene for å ha stått fast og urokkelig på prinsippene. De som har hyllet ham, er de samme som anvender den teknokratiske retorikken i sin tilnærming til et problem som roper på kreative, grenseoverskridende løsninger.

Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen god attest for en statsminsister at han står fast. Selve begrepet ”stå fast” har da også en ironisk dobbeltbetydning – det kan bety både prinsippfast og kompromissløs og det stikk motsatte: å mangle fantasi og evne til å rykke frem. Ja, man står bokstavelig talt bom fast.

Men i et liberalt demokrati kan det å bryte reglene også være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon. Som Morgenbladets redaktør skriver i sin leder i ukens utgave: ”Det finnes et rom mellom loven og det menneskelige, hvor det er politikernes plikt å drive politikk. På vegne av folket.”

Virkeligheten som roper. Virkeligheten som nå roper på det store skapende grep om Norge skal ha noe tilbake av sin fordum troverdighet som vennlighetens og rettferdighetens land, er denne: Et ukjent tusentall mennesker er av forskjellige grunner strandet i dette landet. De er her ulovlig, men betaler selv den høyeste pris for det: De er rettsløse, der er frarøvet alt, de er underklassens underklasse, noen er tvangsinernert, noen på ukjente adresser. Mange av dem er barn. 313 barn har levd på norske asylmottak i mer enn tre år.

Det er disse menneskene vi omtaler med lettferdig teknokratisk retorikk som ulovlige, som kriminelle. Da mister ikke bare et ord som kriminell enhver rimelig mening. Da mister også våre begreper om humanitet sin mening. Da er vi allerede i ferd med å forville oss inn i inhumanitetens labyrint.

Mange av de som har strandet hos oss, er som nevnt barn. Men mange kom hit kanskje også mindre uskyldsrene. Men gjør det noen forskjell? Menneskeverd og plikt til humanitet er ikke gradert ut fra hvem du er eller hva du har gjort. Vi har ikke mindre plikt til å hjelpe dem med uedle motiver enn dem med edle. Uansett hvem de er, så gjenstår faktum med samme styrke: De har strandet her, de er rettsløse og de kommer seg ikke løs fra nedverdigelsen de har sunket ned i. De er her og de representerer en usynlig humanitær katastrofe i vår midte.

Det er ikke bare vår fordømte plikt å hjelpe dem. Det er også vår plikt å være skapende, fantasifulle og elastiske i måten vi tilnærmer oss utfordringen. Konkret betyr dette at om loven i møte med virkelighetens utfordring strider mot fornuft, humanisme og rettferdighet, ja, da må loven ajourføres og bringes i harmoni med rettstatens ånd.

Vi ajourførte oss! Rett og moral skapes gjennom å forstå virkeligheten. Engang var åndssvake, skolehjemsbarn, tatere, tyskertøser og krigsbarn rettsløse i dette landet. Men så forstod vi litt mer og vi ajourførte oss. Vi fjernet nedverdigende regelverk som gjorde disse menneskene til pariaens pariakaster.

Inntil for ikke lenge siden var også sprøytenarkomane rettsløse, de var ulovlige. Men vi har forstått litt mer og ajourført oss til virkelighetens krav. I dag erkjenner vi at sprøytenarkomani er en sykdom med de rettigheter det gir, vi har sprøyterom og tilbyr behandlingsformer som tar høyde for at det relativt beste er bedre når det ideelt beste er uoppnåelig. Det kalles pragmatisme, og det er ett av det liberale demokratis hedersord. Det åpner en nødvendig buffer av humanitet mellom loven og virkelighetens verden.

Det er denne innhenting, denne ajourføring og dette kreative, men samtidig pragmatiske grep som  statsminister Stoltenberg nå må ta i Bjørnsons, Nansens og Askeladdens land.

Gå til innlegget

Hva kommer etter Tunisia?

Publisert over 8 år siden

Tunisia har i mange tiår vært fremhevet som det mest soft core regimet i den arabiske verden, med mye større økonomisk vekst og færre brudd på menneskerettighetene enn i andre land i regionen. Her er noen åpenbare paralleller til Europa anno 1989

Det er langt mellom Tunisia og Ungarn. Men de to småstatene har noe til felles. Slik Tunisia har vært et lite unntak fra regelen i sin region, slik var Ungarn det også innenfor den kommunistiske østblokken. Med lånte midler, som man nå sliter med å betale tilbake og som er en effektiv brems for videre utvikling, bygget Ungarn opp en en stat med vesentlig bedre allmenn velstand og med vesentlig bedre menneskeretsstandard enn andre kommuniststater. Ungarn kunne også lene seg på en lang fortid som en fremstående kulturnasjon. Landet hadde en intelligentsia som var vant med å spille en rolle i det offentlige liv. Fortsatt er Ungarn det land i den tidligere østblokken som har høyest andel akademisk utdannede.

Slik også i Tunisia. Og det er fra denne velutdannede klassen at hevnen nå er kommet over president Zine El Abidine Ben Ali. Fra Rabat i vest til Amman i øst biter diktatorene negler i frykt for at det skal gå dem som med Ceaucescu, Honecker og alle de andre som vi ikke lenger husker navnene på.

Det var også i Ungarn det begynte i 1989. Det var her de første klipp i piggtråden som delte Europa på langs, ble tatt. Ingen trodde i sine villeste fantasier at det kunne få de konsekvenser det fikk - i alle fall ikke så fort. Fort gikk det nemlig. Før vi fikk sukk for oss hadde historien tatt en ny retning. Det er en viktig lærdom å ta med seg. Historien gjør som regel narr av alle gode analyser. Den finner sin egen vei. Slik en flomstor elv helt plutselig kan slå over sine bredder og ta et nytt, overraskende løp, slik viser også historien seg gang på gang å ta sine egne uforutsigbare løp.

Er det dét som nå skjer i Tunisia?

Vestlige demokratier tok med silkehansker på Tunisias brudd på menneskerettigheter, det ble aldri skreket opp om valgfusk fra internasjonale observatører når presidenten som nå er styrtet, stakk av med usannsynlige 99,9 % av stemmene. President Zine El Abidine Ben Ali var av de arabiske statssjefer man alltid hilste velkommen i vestlige statssjefers gemakker. Ikke bare hadde han en dyktig hånd med økonomien og hadde skapt et samfunn som i alle fall i det ytre hadde enkelte av de kvaliteter vi setter høyt hos oss selv. Viktigst av alt var at han på en effektiv måte hadde vist at islamist-trusselen kunne håndteres. Hans arabiske kolleger har prøvd uten å lykkes der Ben Ali har hatt stor suksess med akkurat dét. I nabolandet Algerie gikk det som kjent riktig dårlig.

Det er lærerikt for oss i Vesten, der flere og flere har problemer med å se forskjell på islam og islamisme, å se at det fins andre krefter enn religiøs ekstremisme som er bærere av folkelig misnøye i de arabiske landene. Her som andre steder bunner den sosiale uroen i de samme faktorer som ellers når regimer veltes - høy arbeidsledighet; diktaturers maktmisbruk og manglende evne til å forstå at makten skal tjene folket, ikke omvendt; mangel på ytringsfrihet; åpenbare valgfusk; økonomisk utbytting, korrupsjon og ekstreme klassemotsetninger etc etc. Det er en lærdom diktatorer aldri tar seg - at den som ikke tjener folket, vil folket før eller siden hevne seg grusomt på. Når alt kommer til alt, er det det daglige brød mer enn Al Qaida og Allah som styrer folkets politiske bevegelser - i arabiske land som i alle andre land.

Spørsmålet er imidlertid: Hva kommer etter revolusjonen i Tunisia? Hva skal vakuumet fylles med? Riktig stort blir dette spørsmålet om det som nå skjer i Tunisia sprer seg til andre land i regionen. Er ytterligående islamistiske bevegelser de eneste som kan fylle tomrommet? Eller finnes det sterke nok moderate krefter?

I Frankrike sitter Tunisias islamistleder i eksil og avventer utviklingen nærmest minutt for minutt. At sterke islamistiske krefter vil utnytte et eventuelt sammenbrudd av regimer i den arabiske verden, trenger vi ikke lure på. Det er nettopp dette de har ventet på og forsøkt å bygge opp under.

Desto mer må det være et tankekors for islamistledere rundt om i den arabiske verden at man i Tunisia lykkes med noe de selv ikke har lykkes med ved hjelp av terror. Revolusjonen i Tunisia peker en annen vei. Det er ikke islamistiske krefter som fører an her. Det er den store skare av velutdannet ungdom uten arbeid eller fremtidshåp som har utløst den store samfunnsomrystende bevegelsen. Det er ropet på demokrati og frihet som høres. Det samme i Egypt, der situasjonen er mange ganger verre enn den noen gang har vært i Tunisia.

Det finnes en stor skare av muslimer over hele den arabiske verden som agerer på et helt annet grunnlag enn religiøs ekstremisme. Det er deres stemmer, og ikke islamistiske kamprop, vi nå hører i Tunisia. Ennå vet vi ikke hva som vil skje i Tunisia og i resten av regionen. Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.

Gå til innlegget

Maria Amelia og hjertenes anarki

Publisert over 8 år siden

Hjertenes anarki – uttrykket ble introdusert av Eyvind Skeie på en debatt-tråd på Facebook der jeg hev meg på – og det fikk meg til å tenke. Maria Amelia har lært oss noe de siste dagene, virkelig gitt oss noe å tenke på. Og vi trengte det. Sårt.

 

En person blir synlig bak statistikkens kamuflasjedrakt, og i et lite hvitt sekund er det som om vi ser og skjønner: De er mennesker disse som vi kjekt viser fra oss. Hver eneste en av dem bærer på historier om frykt og smerte – de fleste av dem sannsynligvis verre enn Maria Amelias. Men med et ansikt å feste det hele til forandres liksom alt. Og det utrolige skjer: Siv Jensen og hennes hyklerskare er parkert på sidelinjen i innvandrer- og asyldebatten. Dobbeltspillet, den kyniske populismen og Per Willy Amundsens værhanenese når han skjønte hvor folkemeningen bar, blir blottstilt for all verden.

Pinlig, men befriende likevel, for plutselig ble vi klar over at hjertet har sin egen trassige lovmessighet. Hjertet er anarkistisk, det bryr seg ikke om lover. Det kjenner bare sitt eget inntrengende språk.

Hjertenes anarki. Før moralregler eksisterte, før lovregler var skrevet, på et tidspunkt i menneskehetens historie da vi bare var prisgitt naturens lover og levde av ville bær og et magert jaktbytte, mens vi ennå satt i trærne og hylte og lå og rullet oss på skinnfeller  – da, mens vi skrapte eksistensens bunnplanke, var dette vår eneste redning: Hjertenes anarki. At vi trosset naturens forutbestemmelser og all kald lovmessighet – vi strakte oss mot hverandre, la armer rundt hverandre, trosset det skjebnebestemte og besverget en annen lov: barmhjertighetens lov.

Det finnes en annen lov enn naturlover, skjebnelover og raselover – en lov som holder verdens lidende pulsslag i gang, men som bringer oss fremover med små skritt og holder liv i håpet om at vi ikke lever forgjeves. Hjertets motsatte lovmessighet, som har satt oss i stand til å trosse vår egen selvødeleggelse gjennom århundrene. Det finnes – når vi bare får et ansikt å feste det hele til – en vilje i oss til godhet, rettferdighet og solidaritet. Vi trenger bare å vekkes, stanse opp og ta det innover oss: Det dreier seg om et menneske. Som oss selv. Som om vi i forbifarten hadde glemt det...

Maria Amelia må dra, men hun kommer til å klare seg. Alle de andre – de som skyves ut akkurat slik tispen skyver den syke hvalpen bort og ikke vil vite av den – har mindre forutsetninger for å klare seg enn henne. De er ikke vakre som henne, har ikke hennes smil, kanskje er de til og med mørke i huden og har bart.

Nettopp derfor trengte vi Maria Amelia nå, fordi hun med sitt ansikt og sin plettfrie norsk kunne skape den gjenkjennelse som måtte til for at vi skulle se og skjønne: Det dreier seg om mennesker.Da trosser vi for en stund vår fremmedfrykt og vår angst og ber om nåde for de lover våre folkevalgte selv har vedtatt. Nei, det var ikke riktig slik vi mente det. Åtte politifolk på trappen til Nansenskolen – før Nansenåret så vidt hadde begynt – nei, det var ikke riktig slik vi mente det, og sikkert visste disse dalegubbene av noen politikonstabler på Lillehammer heller ikke så mye om denne Fredrik Nansen. Eller det var visst Fridtjof. Vi gripes av en forlegenhet når vi skjønner at vi ikke er så fabelaktige som vi trodde, men politiets umusikalitet er ikke refleks av noe annet enn vår egne døve sjeler, vår egen mangel på musikalitet overfor de eksistensielle dramaer som utspiller seg på ayslmottak og på skjulte adresser midt i vår kvelende velstand.

Hjertenes anarki. Vi trengte å stanse opp. Vi trengte å kjenne etter. Ja, vi trengte det virkelig, for uten barmhjertighetens motsatte lovmessighet er vi alle sjanseløse.

Takk, Maria Amelia. Velkommen tilbake.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere