Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 63
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Diktaturer er verdens lykkeligste!

Publisert over 8 år siden

Innbyggerne i diktaturer er verdens lykkeligste. Dette er nå dokumentert i en ny stor global lykkeindeks.

Det er den statlige nordkoreanske tv-kanalen Chosun som har foretatt undersøkelsen. I følge denne er kineserne verdens lykkeligste mennesker med full score på lykkeindeksen (100 poeng) tett fulgt av nordkoreanerne med 98 poeng. Overreaskende for mange er verdens fem lykkeligste land alle diktaturer. "Top five"-listen ser slik ut:

  1. Kina
  2. Nord-Korea
  3. Cuba
  4. Iran
  5. Venezuela

Noe overraskende for mange er det at USA scorer desidert lavest av samtlige land med bare 3 poeng på lykkeindeksen i selskap med Sør-Korea med 4 poeng.

Gå til innlegget

Snikislamisering av ESC

Publisert over 8 år siden

Aserbadjan har vunnet Melodi Grand Prix - Eurovision Song Contest. Da er det vel bare å konstatere at snikislamiseringen når stadig nye høyder....

Gå til innlegget

Afrikas massemorder

Publisert over 8 år siden

Verden har rustet seg til tennene mot internasjonal terrorisme og mobiliserer mot Ghadaffi. Men verken terrorister eller tyranner kan måle seg mot massemorderen som verden ennå bare halvhjertet har mobilisert mot.

 

Den verste helsekatastrofe i menneskehetens historie utspiller seg rett foran mine øyne. Cape Town er Afrikas vakreste by, spill-levende døgnet rundt, moderne, vibrerende og kosmopolitisk. Men under overflaten slumrer en aldri hvilende katastrofe. Mer enn 40 prosent av befolkningen her er smittet av hiv. I Sør-Afrika som helhet er tallet nærmere 25 prosent for den voksne befolkningen. I nabolandene i det sørlige Afrika, som Malawi og Botswana, kryper tallene opp mot 35 prosent.

Hiv har rammet verre enn slavehandel og kolonialisme. Det er gått 30 år siden hivepidemiens utbrudd. Nærmere 30 millioner er døde av aids, mer enn 40 millioner lever i dag med hiv-viruset i kroppen. I Sør-Afrika alene dør årlig 350 000 bare av denne sykdommen, mange av dem barn. Enda flere er barna som har sett sine foreldre dø for massemorderens hånd, og som ingen tar seg av. 30 år er gått, men mot denne massemorderen har vi knapt løftet en finger for å mobilisere.

Vel hjemme fra Sør-Afrika sitter jeg igjen med en rad spørsmål jeg ikke engang hadde stilt før jeg dro. Jeg spør: Hva innebærer dette egentlig? At mer enn en tredjedel av befolkningen i de verst rammede landene er ofre for den snikende massemorderen som hiv-viruset er? Hva innebærer det av menneskelig lidelse, hva innebærer det politisk og for sosial og økonomisk utvikling i en del av verden som er hardt nok plaget fra før? Sist, men ikke minst, hva innebærer det for de hundretusener av foreldreløse barn? Og hva innebærer det for verden?

Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene, men jeg begynte i alle fall å forstå dette: Hiv/aids går til selve kjernen av Afrikas problemer. Sykdommen har rammet kontinentet hardere enn slavehandel og vestlig kolonialisme noen gang gjorde.

Jeg kom også på sporet av flere svar under en filmpremiere vi var invitert til i en landsby noen humpete timers kjøretur nord for Johannesburg. «The craddle of mankind» - menneskehetens vugge – stod her, men her i landsbyen Mantsabula har også historiens verste massemorder slått hardere til enn de fleste andre steder. Mer enn halvparten av befolkningen er smittet. Dette er bakgrunnen for filmskaperen Oliver Schmitz film om noe oppsiktsvekkende som skjedde i nettopp Mantsabula. Filmen «Life above all» har nettopp hatt premiere, og er nominert til årets gullpalme under filmfestivalen i Cannes. En trailer til filmen kan ses her.

Det skjedde noe i Mantsabula. Landsbyen i nærheten av menneskehetens vugge bærer på en dårlig skjult hemmelighet. Det er noe alle i Mantsabula vet, men inntil nylig har ingen villet snakke høyt om det. Slik er det over hele Afrika. Å være hivsmittet er med afrikanske øyne sett på som å ha blitt besatt av en ond makt. Man er i bibelsk forstand en spedalsk. Å snakke om sin sykdom eller på noen måte synliggjøre den, innebærer å bli utstøtt av samfunnet. Som katten gjemmer man seg bort når dødens time kommer, og man dør i ensomhet under et tre på savannen, der man snart også blir rovdyrenes bytte. En øredøvende taushet ruger over denne skammeligste av alle sykdommer. Derfor har også kondomkampanjer så vanskelig for å nå frem. Kondomet synliggjør nemlig det unevnelige. Kondomet er det synlige tegn på en sårbarhet som det sitter langt inne å innrømme, særlig hos den afrikanske mannen.

Chanda – en 12 år gammel jente som endret historien. Men så skjedde det noe i Mantsabula som gjorde at folk fikk mot til å snakke. Fra å være ett av verdens hardest rammede lokalsamfunn har Mantsabula blitt en pioner når det gjelder bevisstgjøring og forebygging. Det skyldes en spesiell historie, der 12 år gamle Chanda inntar hovedrollen. Det er hennes historie som er foreviget i Oliver Schmits vakre film «Life above all».

Historien er i korthet denne: Chanda mistet sin lillesøster av aids og rykter begynte å gå i lokalsamfunnet. De pekte mot Chandas mor, siden alle skjønte at det var hun som hadde smittet sitt barn under fødselen. Moren tvinges til å flykte fra Mantsabula, hele storfamilien ødelegges og kjemper febrilsk for å unngå følgene av skammen og vanæren. Fortvilet flakker Chandes mor omkring og forsøker å få hjelp, men selv på sykehusene støtes hun bort som en spedalsk. Datteren Chanda er imidlertid en gløgg jente, hun forstår at ulykken som har rammet familien dypest sett bunner i fordommer, uvitenhet og angst. Hun innleder en kamp for å finne sin mor tilbake. Hun forlater skolen, der hun er beste elev, og begir seg ut på en vandring gjennom afrikanske landskaper, der hun til slutt finner sin døende mor under et tre på savannen. I tolvte time bringer Chanda sin mor til et sykehus der hun med trass og frekkhet maser seg til hjelp. Chanda vender tilbake til landsbyen som en profetinne med et budskap ingen kan unngå å lytte til: Nå må vi begynne å snakke om livet! Om våre fordommer. Om vår angst.

Det ble begynnelsen på et prosjekt som har gjort at Mantsabula nå peker ut en ny retning for Sør-Afrika. Befolkningen har mobilisert mot hiv/aids. Ved innkjørselen til byen møtes man av prangende veiskilt, hvor man blant mange fantasifulle tekster også kan lese følgende: «No erection without protection.» Dét er hard kost i Afrika. Det ville vært hard kost i Norge også.

Skilt som dette står tett langs veiene som leder til Mantsabula

 

Skammens sykdom. Det er ikke bare i Afrika at hiv/aids er skam- og tabubelagt. Slik er det over hele verden, også i vårt opplyste Vesten. Det er hovedårsaken til verdenssamfunnets manglende evne og vilje til å møte utfordringene sykdommen stiller oss overfor. Hiv/aids er nemlig i all sin gru også en svært intim sykdom. I siste instans peker den alltid tilbake mot det unevnelige. Mot sex.

Ingen steder er likevel sykdommen mer tabubelagt enn i Afrika. Hiv/aids griper inn i og kompliserer de mest fundamentale reguleringsmekanismene i tradisjonelle afrikanske samfunn. At sykdom ses på som en form for besettelse, er nå én ting. Hiv er i tillegg en usynlig sykdom som sniker seg langsomt inn på sitt offer og blir synlig først idet aids bryter frem. Å ha hiv er å være merket for evigheten, for verken skolemedisin eller woodoo kan fjerne viruset fra kroppen. Det er et usynlig segl som forteller at den smittede er en prisgitt person.

I følge den katolske presten Stefan Hippler, som har viet sitt liv til støtte for aidsofre i Cape Town, er dette en av mange årsaker til at afrikanske samfunn har vært helt evneløse når det gjelder å nærme seg den enorme helsepolitiske utfordringen hiv/aids er. Man har latt som om sykdommen ikke eksisterer. I Sør-Afrika har dette sågar vært offisiell politikk. I et krampaktig forsøk på å skyve vissheten om katastrofen fra seg, har man også gjort seg til lettvinte ofre for alternative dissidentteorier i vestlige vitenskaspsmiljøer, som forteller at hiv egentlig ikke eksisterer, samt for konspirasjonsteorier om at hiv-viruset er plantet av CIA for å holde afrikanere og homoseksuelle nede. Også her rører hiv/aids ved en sår streng i afrikansk mentalitet – følelsen av underlegenhet overfor vesten, mistenksomheten som gjør det så lettvint å tenke at alt det onde kommer utenfra. Desto vanskeligere er det å ta til seg at redningen fra sykdommen kommer i form av vestlig skolemedisin. «Afrikas problemer må løses på afrikansk vis», var ett av honnørutsagnene til Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki. I møte med hiv/aids kommer dette dessverre fullstendig til kort.

Myten om fattigdom. Motsatt av hva mange tror, er ikke hiv/aids en typisk fattigdomssykdom. Den er dét også, ettersom alle sykdommer nødvendigvis rammer mye hardere blant fattige. Men i Afrika er hiv/aids først og fremst en typisk middelklassesykdom. Det er også forklaringen på hvorfor det sørlige Afrika er så mye hardere rammet enn f.eks. Vest-Afrika, der, med unntak av Nigeria, sykdommen er relativt beskjedent utbredt. Det sørlige Afrika er i alle henseender den best utviklede del av kontinentet. En epidemi som hiv trenger mobilitet for å kunne spres. Fattige afrikanske landsbysamfunn har ikke det. Mobilitet forutsetter en fysisk infrastruktur, som igjen forutsetter et utviklet samfunn. Sør-Afrika har høystandard motorveier som løper på kryss og tvers gjennom hele landet og inn i nabolandene, og en økonomi som forutsetter transport av store varemengder. Byer som Johannesburg og Cape Town er drivhjul i en regional økonomi som de siste tjue årene har ekspandert særdeles raskt.

Med på lasset følger hiv-viruset. For i kombinasjon med å ha alle kjennemerker på et utviklet samfunn, er og blir Sør-Afrika også et stykke Afrika som kjemper med sin selvrespekt og strever med å finne sin egen vei. Den intellektuelle og høyt skolerte ekspresidenten Mbeki gjorde seg beryktet ved å benekte at hiv/aids eksisterer og foreskrive dusj etter samleie som beskyttelse mot smitte. Fredsprisvinner Wangari Maathai, selv biolog og en sentral kenyansk politiker, gikk langt i å beskrive hiv-viruset som et vestlig massedestruksjonsvåpen rettet mot Afrika.

Det ligger altså et kompleks i bunnen som preger mentaliteten selv hos de mest opplyste og skolerte: Uviljen mot å la seg styre av vestlig «besserwissen», den aldri hvilende mistenksomheten mot hva verdenssamfunnet nå pønsker på mot Afrika. Så forståelig slike holdninger enn kan være sett ut fra Afrikas blodige historie, så er de likevel en psykologisk barriere som hindrer nødvendige fremskritt.

Noe er i emning. Mantsabula har pekt ut en ny retning for mange. Smittetallene er begynt å flate noe ut. Tilbudene om livreddende behandling er så vidt begynt å bli bedre. Gjennom UNAIDS og The Global Foundation, som er et samarbeidsprosjekt mellom statlige og private instanser i den rike del av verden, er omsider midler og kompetanse mobilisert for at fattige land i Afrika og ellers i verden skal kunne tilby livreddende medisiner til de mange millioner smittede. Avtaler er gjort med de store legemiddelfirmaene for å få slutt på den vanvittige overprisingen av hivmedisiner. USA har opphevet handelsrestriksjoner med land i den tredje verden som har brutt patentet på hivmedisiner og begynt å produsere billige kopimedisiner selv, i første rekke Brasil, Thailand og India.

Livreddende medisiner skal nå i prinsippet være tilgjengelige for alle, men hindrene er fortsatt nærmest uoverstigelige. Effektiv behandling av hiv/aids forutsetter bl.a. avansert medisinsk teknologi til testing og diagnostisering og en medisinsk infrastruktur med sykehus og kompetent helsepersonell. Etter år med neglisjering er det en drøy jobb bare å ta igjen det forsømte når det gjelder å utdanne helsepersonell.

Sist, men ikke minst er det en lang vei frem når det gjelder å utrydde de stigmatiserende holdninger som bremser evnen og viljen til å ta tak i problemene med rasjonelle metoder. Det har vi ikke engang klart i Vesten. Også her står fortsatt hiv/aids som den ultimate skremmende sykdom. Ja, uten mulighet til behandling er den dét. Men 99 prosent av dem som får behandling, viser seg i dag å kunne leve ganske godt med sykdommen forutsatt at man ikke har andre kompliserende infeksjonssykdommer. På et kontinent som fra før er hardt rammet av malaria og tuberkulose, er det enda et hinder oppå de mange andre.

Hiv er globaliseringens epidemi. Samtidig peker dette på den globale urettferdigheten som hiv/aids også er uttrykk for. Oljen i det epidemiologiske maskineriet som driver hiv/aids frem, er en stadig mer globalisert økonomi. Hiv/aids er et slagkraftig uttrykk for at globaliseringen ikke bare skaper vinnere, men vel så mange tapere. Afrika blir i dag stadig tettere vevd inn i en globalisert økonomi. Omfanget epidemien har fått i Afrika skyldes paradoksalt nok at de landene som er hardest rammet, også er de mest utviklede, men likevel ikke nok utviklet til å demme opp for katastrofen når den først har slått innover en. Da har også vi i den rike del av verden, som har vært globaliseringens tilretteleggere, et soleklart ansvar for globaliseringens mange ofre. Skal Afrika ha den minste sjanse til å kunne ta effektivt tak i hiv/aids-problemet med alle dets kompliserte ringvirkninger, forutsetter det mer enn utvikling på bare ett eller få områder. Hiv/aids griper inn i alle Afrikas grunnleggende problemer samtidig. Uten en effektiv kamp mot hivepidemien, kan ingen av dem enkeltvis heller løses.

Gå til innlegget

Byer som Johannesburg og Cape Town har et forferdelig rykte som noen av verdens mest kriminalitetsbelastede metropoler. Den hvite overklassen lever i festninger med murer, piggtråd og elektrisk gjerde. Men mine venner her nede lever bak ulåste dører døgnet rundt. «It's all about attitude», sier de.

Den hvite overklassens eiendommer i Sør-Afrika er som pansrede festninger. Skilt som dette ses alle steder. Mistillit og redsel, og volden som en frukt av dette, har en lang og blodig historie i Sør-Afrika.

 

 

Over- og underdrivelser om kriminalitet. To ganger de siste par ukene har jeg kjørt gjennom bydeler i Johannesburg og Cape Town de fleste turistnettsteder ville anbefalt deg å ligge unna. Man kan ikke føle seg trygg i sin egen bil engang, sies det. Når man står på rødt lys i gatekryssene, risikerer man i løpet av et sekunds uoppmerksomhet at bilvinduet blir knust, hvoretter man robbes og i heldigste fall får beholde livet. Langs motorveien mellom Cape Town og flyplassen forekommer det sågar at hijackere står langs veien og kaster stein på frontrutene til biler i fart, slik at de tvinges til å stoppe.

Historier som dette høres alle vegne. Sør-Afrika har fått rykte på seg for å være et lovløst land. Det er en sannhet med modifikasjoner. Et dypdykk i landets kriminalstatistikk forteller en mer sammensatt historie. Det som er riktig, er at tyveri og hijacking, dvs den type kriminalitet som folk flest risikerer å stifte bekjentskap med, har hatt en sterk vekst og også blitt mer brutal i sine former. Det totale antall drap på årsbasis er imidlertid halvert siden Apartheid ble avskaffet i 1994. Men tallene er fortsatt blodrøde. Daglig begås det 6 drap i Sør-Afrika. Det plasserer byer som Johannesburg og Cape Town på nivå med New Orleans, men bak Rio de Janeiro.

Turister og folk flest har likevel liten grunn til frykte for livet både i Johannesburg og Cape Town om man oppfører seg noen lunde fornuftig. Som mine venner lett ironisk bemerker: - Johannesburg har snart 12 millioner innbyggere, og de er i alle fall ikke blitt drept. Langt de fleste drapene på Sør-Afrikas blodrøde drapsstatistikk skjer innen den fargede fattige befolkningen og i gjengoppgjør mellom kriminelle bander. Rasistiske drap fra svarte mot hvite farmere i rurale områder har vært et økende problem som har fått stort fokus i europeiske medier, men i den totale drapsstatistikken utgjør rasistiske drap mellom ulike svarte innvandrergrupper et betydelig større problem.

Om drapstallene totalt sett er gått kraftig ned, så har likevel volden blitt grovere og mer brutal. Det skyldes at opphevelsen av Apartheid for fullt åpnet Sør-Afrikas grenser for narkotika og dermed også for narkotikarelatert kriminalitet. Sør-Afrika er et ideelt marked for internasjonale narkotikakarteller. Landet har både en stor og særdeles velstående overklasse, og en enda større særdeles fattig underklasse. I en del tilfeller har formuende hvite som etter 1994 har fått sine privilegier beskåret og som frykter for sine formuer, inngått kriminelle allianser med organiserte bander som via nigerianske mellommenn opererer over hele Afrika, og som har fått solid fotfeste i storbyenes slumkvarterer. I sørafrikansk sammenheng representerer dette noe nytt.

Korrupsjon – på nivå med Italia. Den frie pressen i landet, som står svært sterkt, har over flere år hatt et skarpt fokus på korrupsjon innen politikk og forvaltning. Ifølge Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Sør-Afrika i dag på 46. plass i verden, dvs. på nivå med Italia. Selv landets president er blitt rammet av korrupsjonsanklager. I august 2010 ble Sør-Afrikas tidligere politisjef dømt til 15 års fengsel for å ha blitt bestukket av en europeisk narkobaron. Saken hadde da vært en føljetong i mediene gjennom mange år. Den forteller at korrupsjon er et reelt problem i Sør-Afrika, men også at rettsstaten tar problemet på alvor.

Blomstrende turisme. Til tross for alt som tilsynelatende er farlig har sørafrikansk turistnæring likevel en formidabel vekst. Det er ikke rart. Lonely Planet kårer hvert år de tre mest interessante reisemålene i verden, og Sør-Afrika topper årlig listen sammen med Brasil og Mexico. Tre ukers besøk her er som å skrape i overflaten av et samfunn som kan by på det meste av både godt og vondt, men det er nok til i alle fall å ane at dette er et land som er svært mye mer sammensatt enn man hadde sett for seg. Legg så til enestående naturopplevelser og overstrømmende vennlighet og hjelpsomhet hos alle man møter, så har man alt.

Et afrikansk Megalopolis. Til tross for indikatorer som skulle dra i motsatt retning – da i første rekke det katastrofale omfanget av hiv/aids – har Sør-Afrika hatt en formidabel økonomisk vekst siden avskaffelsen av Apartheid. Det skyldes at sanksjonene mot landet ble hevet og at verden omsider åpnet seg for Sør-Afrika og alt det fantastiske landet har å by på. En formidabel heving av standarden på infrastruktur og på skolevesenet er blitt resultatet. Helsevesenet, derimot, er fortsatt tilbakeliggende og sterkt klassedelt.

Det meste av den økonomiske veksten har vært konsentrert i området rundt Johannesburg – sentrum for verdens gull- og diamantindustri og i dag et trekkplaster for høykompetent arbeidskraft fra hele verden. Siden byens grunnleggelse i forbindelse med gullrushet som startet i 1872, har byen i ulike faser vært en av klodens hurtigst voksende. Den er inne i en slik vekstfase nå. Gauteng-området, som også omfatter hovedstaden Pretoria, har på få år vokst mer eller mindre helt sammen til et afrikansk Megalopolis, der mer enn en fjerdedel av Sør-Afrikas drøye 50 millioner innbyggere bor.

Johannesburg tiltrekker seg høykvalifisert arbeidskraft fra Tyskland, USA og asiatiske land, ikke minst Kina, Malaysia og India. USA er det landet som pr i dag har flest tilflyttere til Sør-Afrika, et helt nytt fenomen i sørafrikansk historie.

I motsatt ende finner vi en betydelig lovlig så vel som ulovlig innvandring fra andre fattige afrikanske land, i første rekke fra det katastroferidde nabolandet Zimbabwe, men også fra det ikke mindre katastroferidde Somalia samt Nigeria. De fattige townshipene, der landets svarte befolkning ble plassert i enorme ghettoer under Apartheid, er blitt blandet opp med store kontingenter av fattige fra andre afrikanske land, og dermed har man lagt grunnlag for voksende konflikter innad blant den fargede befolkningen. Kriminalitetsstatistikken forteller at somaliere som enkeltgruppe topper både antallet av drepte og av drapsdømte.

Et offisielt anslag tilsier at det finnes mellom 3-6 millioner ulovlige innvandrere i Sør-Afrika til enhver tid, et uoffisielt anslag lyder på minst 6 millioner. Myndighetene har ikke tilnærmelsesvis hatt ressurser til å ta unna for problemene dette medfører. Særlig innvandringen fra Nigeria har fått kriminalitetsstatistikken til å fyke i været, fordi det her ofte dreier seg om organisert kriminalitet med godt organiserte bander som er i stand til å ta over og kontrollere hele bydeler. Gjennom denne organiserte kriminaliteten er narkotika blitt introdusert i det sørafrikanske samfunnet i en målestokk som for ikke mange år siden ville vært helt fjernt å se for seg. Et spesielt urovekkende fenomen er det at islamistiske grupper fra Somalia og Nigeria har fått fotfeste i enkelte township og finansierer sin virksomhet gjennom organisert kriminalitet i konkurranse med andre kriminelle bander. I Cape Town skjer de mest blodige gjengoppgjørene nettopp mellom slike grupper.

De sosiale breddevirkningene av narkotikaens inntog er nødvendigvis enorme, ikke minst i et land der hiv/aids allerede fra før hadde festet et solid grep. Hovedsmittevei for hiv er som kjent enten bruk av infiserte sprøyter eller ubeskyttet sex. I Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Ikke noe sted i verden har en slik høy konsentrasjon av hiv-viruset. Jeg skal blogge nærmere om dette i en egen artikkel.

Kriminalitet og kriminalitet er ikke det samme. Hvorfor og hvordan er kriminalitet blitt et så stort problem for Sør-Afrika?

En vanlig myte om kriminalitet er at den skyldes fattigdom. Det er sjelden slik. Etiopia er ett av verdens fattigste land, men det finnes nesten ikke kriminalitet i landet (vi ser da bort fra at selve regimet i landet er kriminelt). Men i Etiopia er så å si hele befolkningen fattig, alle deler mer eller mindre de samme elendige kår.

Det er fattigdom stilt opp mot ekstrem rikdom fra herskende grupper som bygger sin makt på å holde hele grupper nede i fattigdom og undertrykkelse, som er den fremste generator for kriminalitet. Overalt i verden går dette bildet igjen. I Sør-Afrika har dette vært tilfelle i en helt ekstrem grad. Hertil kommer den helt spesielle karakteren som landets rasistiske historie har hatt. Møtet mellom de første settlerne, boerne, og omkringliggende stammer ble i særklasse brutalt. De hvites inntrengning førte til nye allianser mellom de stedegne kongedømmer og dannelsen av et svart militaristisk styre, de såkalte zuluene, som gjorde at konfrontasjonene mellom svart og hvit ble særlig blodige. Da boerne gikk til krig mot engelskmennene under de to såkalte boerkrigene på slutten av 1800-tallet, ble engelskmennene fullstendig tatt på sengen av den grove brutaliteten på de hvites side. Britene måtte til slutt sette inn fullt militært skyts for å tvinge boerne i kne.

Redselens og mistillitens språk er alltid vold. La meg ta et lite, men høyst hverdagslig eksempel som illustrerer noen av de psykogenetiske årsaker til kriminaliteten. Mitt vertskap bor som sagt bak åpne dører 24 timer i døgnet. De tror at en tillitsfull holdning til omgivelsene og å møte andre med respekt vil beskytte dem. Det kan synes i overkant naivt, men hittil har det gått bra.

For naboen gikk det imidlertid ikke bra. Han ble robbet – av sine egne tjenere, som hadde formidlet kontakt med kriminelle utenfor. Mitt vertskap her nede har også tjenere, det er vanlig for utlendinger som er bosatt i et land der europeiske lønninger strekker langt lenger enn hjemme. Det samme kunne i prinsippet ha skjedd med mine venner som med deres nabo. Men det kommer ikke til å skje, sier Stefan. Han betaler sine folk langt bedre enn de kan forvente og han omgås dem respektfullt.

Her er vi ved et ytterst sårbart punkt – følelsen svarte i dette landet går med at hvite alltid ser ned på dem. Følelsen av underlegenhet, den konstante mistilliten som regulerer alle mellommenneskelige relasjoner. Det kom nemlig for en dag at naboen hadde grovt underbetalt sine folk og også utnyttet dem. I et land med 26 prosents arbeidsledighet og med holdningene fra Apartheid-tiden fortsatt inngravert i sinnet, har svarte lært seg å måtte ta til takke med det de kan få. Men de har også lært seg å vise sin motstand på mer eller mindre subtile måter. Svarte stoler aldri på hvite. Hvite stoler aldri på svarte. Mistilliten ligger der som en psykologisk logaritme som forhåndsprogrammerer alle relasjoner mellom mennesker. Sør-Afrika er et samfunn der redselen har vært nær menneskene siden svart og hvit møtte hverandre første gang midt på 1600-tallet. Redselens språk er alltid vold. Et menneske oppfører seg ikke annerledes enn et dyr når det føler seg truet: Det angriper.

 

Apartheid og illusjonen om naboskap. Apartheid var i sitt opprinnelige, teoretiske konsept tenkt som en måte å regulere et naboskap mellom ulike mennesker og raser på. Slik lød det i alle fall i den politiske solskinnsversjonen fra apartheid-regimet. Rasene måtte ikke blandes, ikke ha noe felles, ikke så mye som en buss eller en benk i en park kunne de dele. Langt mindre kunne de bo i de samme områder eller blande sine gener med hverandre. Raseskillepolitikken var en måte å avverge konflikter på. Virkeligheten ble en annen: Raseskillepolitikken genererte konflikter i en helt uhørt målestokk, og førte dernest også til en brutalisering av det system som forvaltet den. Et politisk system som forutsatte at et hvitt mindretall kunne styre over en umyndiggjort svart majoritet og unndra dem deres selvsagte retter, kunne kun opprettholdes gjennom vold og massiv maktbruk. Volden har vært politikkens hverdag i Sør-Afrika gjennom 400 år. Under Apartheidstatens "glansperiode" på 1960-, 70- og 80-tallet var Sør-Afrika ett av verdens mest blodige regimer.

Rettstaten og ytringsfriheten fungerer. Når jeg leser forskjellige av Sør-Afrikas mange lesverdige aviser eller hører nyhetsinnslagene på radio og tv, slår det meg at mediene opptrer svært våkent i forhold til politikere og andre maktbærere i samfunnet. Til enhver tid verserer det saker om korrupsjon eller andre misligheter og som er blitt avslørt og fulgt opp nettopp av mediene. Jeg bemerket overfor mine venner her nede et inntrykk jeg har dannet meg om at nettopp rettsinstansene og pressen ser ut til å være de institusjonene i det sørafrikanske samfunnet som i dag står på støest bein. De nikker bekreftende. Politikken er vaklende og politikerne ofte løse kanoner på dekk. Rettsstatens uavhengighet og ytringsfrihetens sterke stilling ser ut til å fungere som dreneringssystemer i samfunnet som gir håp om at Sør-Afrika ikke vil bli den afrikanske katastrofen Lady Tatcher spådde det ville bli.

Gå til innlegget

Sør-Afrikablogg: På besøk i boernes land

Publisert nesten 9 år siden

Jeg hadde gjort hjemmeleksen min før reisen til Sør-Afrika og lest om boernes forunderlige historie – etterkommerne etter de første hvite settlere fra Nederland, Flandern, Tyskland og Frankrike, apartheidstatens grunnleggere og mest innbitte forsvare

 

Vortrkker-monumentet i Pretoria hører til de minst politisk korrekte steder å besøke som turist i det moderne Sør-Afrika.

Boerne bekjente - og bekjenner - seg til den reformerte, kalvinistiske tro, og flyktet hit til den andre siden av jordkloden midt på 1600-tallet fra forfølgelse i sine hjemland. Motsatt av de senere ankomne briter, kom de ikke til Sør-Afrika som kolonialister eller imperialister, men som settlere og en sterk tro på seg selv som Guds utvalgte folk. De bar med seg en overbevisning om at Gud ved sitt forsyn hadde frelst dem fra undergang og ledet dem til et land som fløt av melk og honning, og som ved guddommelig bestemmelse tilhørte dem, og dem alene. De var, kan man si, sanne israelitter.

Det religiøse apartheid. De sentrale dogmer som skiller kalvinismen fra andre protestantiske trosretninger er troen på predestinasjonen – at Gud fra evighet av har forutbestemt noen til frelse og andre til fortapelse, samt troen på det guddommelige forsyn, opplevelsen av å stå under en spesiell kallelse og en streng religiøs disiplin av puritansk merke. Den reformerte kalvinistiske kirke er i dag majoritetskirke i Nederland, Sveits og Skottland. De franske hugenotter har som minoritet tradisjonelt også hatt stor innflytelse i Frankrike, og ofte dannet en politisk og kulturell elite.

I Sør-Afrika skulle kalvinismens trosforestillinger få sin høyst eiendommelige utviklingshistorie. For de troende som kom hit fra midt på 1600-tallet og utover, var det ikke vanskelig å finne bekreftelse for troen på at de var Guds utvalgte. Omgitt av hedninger på alle kanter var de de overlegne og velsignede, og historien i det følgende syntes, så lenge det varte, alltid å bekrefte dem i denne forestilling. For uten denne religiøse forestilling i bunnen ville Apartheid ikke vært mulig.

På boermarked i Pretoria. Jeg er gjest i Sør-Afrika hos tyske venner jeg har kjent siden 1970-tallet, som har gitt sitt hjerte til Afrika og som har bodd både her og i andre afrikanske land gjennom hele sitt voksne liv. De kjenner Sør-Afrika bedre enn de fleste. Stefan har vært ansatt ved ambassaden i Pretoria, og driver nå et forskningsarbeid på den norske biskop Schreuder og hans rolle som fredsmekler overfor zuluene. Caroline, hans hustru, er delvis oppvokst i Afrika, har mastergrad i afrikanistikk og har arbeidet som journalist og kommunikasjonsrådgiver innenfor FN. Takket være deres lokalkunnskap får jeg og min familie oppleve ting vanlige turister ikke får med seg.

På min første dag i Sør-Afrika ville Stefan gjerne ha meg med på boermarkedet i Pretoria. Hver lørdag kl. 04.00 om morgenen kommer hvite farmere fra omlandet hit for å sette opp sine salgsboder og fallby landbruksprodukter av alle slag. Det er en slags ukentlig «bondens dag», men altså «de hvite bønders dag». Markedet åpner klokken 05.00 om morgenen, men allerede klokken 08.00 er alle varer solgt og i løpet av noen minutter er salgsbodene stengt og markedet ryddet. Under svalende trær i parken står kafébord, der man kan sette seg ned og spise frokost med tørket kjøtt av struts, kudu eller villsvin og komme i prat med mennesker med livshistorier fjernt fra den verden jeg kjenner. Det myldrer av mennesker her, men ikke et svart ansikt er å se. Boermarkedet i Pretoria er en overlevning av en svinnende kultur, et sted der hvite møtes i en slags uuttalt fortrolighet seg imellom.

Dommedagsscenarier som ikke slo til. De fleste hvite i Sør-Afrika har avfunnet seg med at de ikke lenger tilhører en hvit overklasse. Sør-Afrika har siden apartheid ble opphevet i 1994 utviklet seg til et av verdens mest flerkulturelle og kosmopolitiske samfunn, der hvite etterkommere av europeiske settlere har sin plass ved siden av folk fra hele verden. Ingen av dommedagsscenariene som den hvite herskerklassen fra apartheidtiden spådde, har vist seg å slå til. Jo, landet har ennå en lang vei å gå på flere områder og sin rikelige andel av problemer. Det største av dem alle er omfanget hiv/aids har fått, og som er et massivt hinder for sosial og økonomisk utvikling. I en by som Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Inntil nylig har myndighetene stort sett ignorert problemet. Til tross for dette opplever landet en jevn økonomisk vekst. Åtte prosents årlig lønnsvekst er lovfestet for alle. Man har også problemer med ukontrollert immigrasjon fra andre afrikanske stater til storbyene. Fra apartheidtiden drar man med seg en tyngende arv av vold og kriminalitet, som ikke er blitt mindre ved at utenlandske bander, da særlig fra Nigeria, har fått etablere seg for å utnytte Sør-Afrikas relativt høyere velstand i forhold til andre sørafrikanske stater. I Johannesburg har kriminelle bander tatt kontroll over hele bydeler, og byen topper verdens drapsstatistikk. Fortsatt er forskjellene mellom fattige svarte og rike hvite enorme. Samtidig vokser det opp en farget overklasse og et i afrikansk sammenheng helt nytt fenomen: en hvit underklasse.

Problemer har det også vært med voldelige anfall mot hvite farmere. Grusomme historier fortelles, men ifølge dem jeg snakker med, har problemet langt fra et slikt omfang som enkelte vestlige medier gir inntrykk av. Historier om hvite som flykter fra landet, er høyst overdrevne, ifølge de samme kilder. Frykten for at Sør-Afrika skal gå Zimbabwes vei, hevdes å være ubegrunnet. Det er en vesentlig forskjell på Sør-Afrika og Zimbabwe. Sør-Afrika planlegger langsiktig og med et uttalt mål om å gjøre dystre spådommer til skamme. Dessuten har Sør-Afrika ingen Robert Mugabe. Derimot har de en Nelson Mandela. Enn så lenge.

Bortsett fra de problemer Sør-Afrika drar med seg gjennom sin historiske arv, gjennom det enorme omfanget hiv/aids har og økende sosiale problemer i storbyene, har landet stort sett hatt en positiv utvikling siden apartheid ble avskaffet i 1994. Fredrik de Kleerk, fredsprisvinner og apartheidstatens siste president, har åpent innrømmet det: Det meste har gått bedre enn man kunne frykte. Når regnskapet i dag etter snart 20 år med svart flertallsstyre skal gjøres opp, er det ingen tvil om at saldoen kommer ut i pluss, sier de Kleerk. Han er i dag en pensjonert statsmann som nyter stor respekt innen de fleste politiske leire. Hva Nelson Mandela har betydd for Sør-Afrika, er vel kjent og kan knapt overvurderes, mens de Kleerks innsats er mindre anerkjent. Mandela stod opp på en bølge av sympati, mens de Kleerk ble dømt og fordømt fra to sider samtidig. Først av det internasjonale samfunn som apartheidsystemets fremste representant, dernest av sine egne som en forræder. Men de Kleerk skjønte det andre hvite nektet å ta innover seg – at historiens dom over Sør-Afrika ville bli fryktelig om ikke det antikvariske apartheidsystemet ble bragt til opphør. Historiens dom over ham vil være udelt positiv, sies det.

Boerkulturen – en tidsmaskin. Antikvarisk er et ord jeg blir dvelende ved mens jeg rusler rundt på boermarkedet i Pretoria. Da britene i beste koloniale stil annekterte Sør-Afrika i løpet av første halvpart av 1800-tallet og brakte med seg opplysningstidens liberale ideer og forbød slaveriet, havnet de i konflikt med en allerede etablert hvit herskerkultur, som var fremmed for alt Storbritannia og Europa for øvrig stod for på denne tiden. Det britene møtte, var en antikvarisk overlevning av et samfunn som i 150 år hadde vært avskåret fra utviklingen i det Europa de engang hadde utvandret fra. Deres kalvinistiske tro var ikke blitt filtrert av den humanistiske utvikling som på en grunnleggende måte endret europeisk kultur gjennom hele 17- og 1800-tallet.

Møtet med boerkulturen var som en tidsmaskin – her kunne man bokstavelig talt se bakover i tiden på et isolert europeisk samfunn av 1600-tallsmerke som tiden fullstendig hadde løpt fra. I sin afrikanske isolasjon og gjennom stadig kamp med omgivelsene hadde deres ideer om å stå under en særlig utvelgelse blitt styrket. Deres selvforståelse var formet av kamp, motgang og lidelse. Det hadde hardnet dem og gjort dem uforsonlige i sin tro og tilnærming til mennesker ikke bare av annen rase, men også av annen tro. Samtidig var dette hardføre, utholdende og dyktige folk. Det var deres forfedre som på 15- og 1600-tallet hadde lagt grunnlaget for livskraftige handelsbyer som Antwerpen, Rotterdam og Amsterdam, som hadde utfordret det mektige hansaveldet og fått det til å bukke under. De var den moderne kapitalismes fedre. Ja, selv 15- og 1600-tallets ubestridte stormakt, Spania, var blitt utfordret av dem. Med seig vilje hadde de tråkket opp sumplandskapet langs Nederlands kyst og erobret sitt land fra den mektigste av alle fiender: selve storhavet. Denne type mennesker lot seg ikke lett knekke. Med streng puritansk disiplin og visshet om å stå under Guds særlige kallelse tvilte de aldri på at Sør-Afrika var deres Israel.

Da britene tvang sitt styre på dem, ble det viktigste kapittel i boernes historie innledet, som den dag i dag utgjør den helt sentrale del av boernes interne mytologi og som er essensiell for å forstå Sør-Afrikas utvikling frem til apartheids avskaffelse i 1994: «The Great Trek», trekket innover i det fruktbare landet, bort fra byene og ut på landsbygda, der de etablerte sine egne isolerte enklaver. I boernes mytologi er «The Great Trek» blitt deres exodus fra Egypt for å innta det lovede land. Og slik de gamle israelitter møtte sin filisterhær og nedkjempet den på mirakuløst vis, slik fikk boerne under sitt exodus sitt «Blood River» den 16. desember 1838, der Gud grep inn og gav dem seier mot suluene og bestyrket dem i troen på at landet de inntok, var deres, og bare deres. Disse første «trekkere» kalles «vortrekkers», de var pionerene som pekte ut retningen for de mange som fulgte i deres spor og la grunnlaget for en kultur som i historiens fylde skulle ta form av de hvites apartheid. Slaget ved Blood River 16. desember 1838 har siden stått som det historiske høydepunkt i boernes historie, og det er betegnende at 16. desember siden ble apartheidstatens nasjonaldag. Enda mer betegnende er det at da Nelson Mandela overtok som president i 1994, erklærte han at 16. desember fortsatt skulle være det moderne Sør-Afrikas nasjonaldag, men nå omdøpt til «forsoningens dag».

I det fruktbare indre av Sør-Afrika ble boerrepublikkene Transvaal og Oranjenstaat etablert i trygg avstand fra britenes styre i områdene rundt Kappstaden samt havnebyene Durban og Port Elisabeth. Her langt inne i landet fikk boernes urgamle skikker leve videre – inntil gull og diamanter ble oppdaget der Johannesburg ligger i dag, og området utviklet seg til det største Klondyke historien har sett med tilstrømming av lykkejegere fra alle verdenshjørner. Britene hadde inntil så lenge latt boerrepublikkene styre med sitt, men med gullet og diamantene var britene ikke sene om å annektere Transvaal og Oranjenstaat. De møtte overraskende sterk motstand. Boerne hadde gjennom årelang kamp med omkringliggende stammer utviklet et gjennomorganisert og militaristisk styre, og var ikke innstilt på å bøye seg for den britiske imperialistiske stormakt. Første og andre boerkrig fulgte tett på hverandre, og med et forsmedelig nederlag for boerne i 1901.

Hatet mot Storbritannia og alt engelsk, og dermed alt som etter samtidens målestokk representerte det moderne, avsondret boerkulturen desto mer og sementerte den i den antikvariske forståelse av seg selv som Guds lidende folk. Nederlagene bare befestet dem i troen og gjorde dem stoltere og enda mer hardføre. Det lå innskrevet i hele deres mentalitet: De var et stolt folk som ikke ville la seg knekke. Men den samme stolthet la også grunnlaget for en spiral av voldelighet og uforsonlighet overfor alle som ikke delte deres tro og var av annen rase enn dem selv.

Slik de første engelskmenn som kom til Sør-Afrika i 1795 møtte en antikvarisk overlevning fra 1600-tallet blant de isolerte boerne, slik kan (nesten) på samme vis boermarkedet i Pretoria anno 2011 oppleves som en tidsmaskin, der man kan skue bakover på en antikvarisk rest av en kultur som tiden har løpt fra. Som sagt har de fleste hvite innordnet seg tingenes nye orden, men noen «hardlinere» er tilbake og insisterer på sin rett til å være forstokket, mens andre bare nyter nostalgien ved å kjenne suset fra det forgangne. Nettopp her, blant bøndene på boermarkedet i Pretoria, kan man finne mange av de siste mohikaneres «hardlinere». De er mennesker som er fremmede for Sør-Afrikas urbane og kosmopolitiske kultur og som ser på tingenes nye orden som forbigående prøvelser sendt fra Gud for at de skal styrkes i sin trofasthet og utholdenhet. Dette er landsbygdas folk, der tradisjoner og gamle dyder fortsatt holdes i hevd, så lenge det er mulig. De er mennesker som engang besatt makt, men som nå er ribbet for den. Bare deres besvergelser er tilbake.

Historien om Oranienburg. Historien om boerne i Oranjenburg forteller meg noe om dimensjonene ved Nelson Mandelas storhet. Byen i den gamle fristaten Oranjenstaat er blitt et symbol for de siste uregjerlige hvite som nekter å gi opp sine privilegier. De var villige til å forsvare dem med militær makt inntil siste blodsdråpe, og erklærte byen som et selvstendig område, der Apartheid fortsatt skulle gjelde. Slik er det også blitt. Oranjenburg er en blendahvit by, der alt er blitt ved det gamle. Under normale forhold ville en slik ulydighet blitt møtt med militær motstand fra landets myndigheter. Det i sin tur ville kunne forårsaket uro over bredere skala blant den hvite befolkningen og vanskeliggjort overgangen til svart flertallsstyre. Men i sin uendelige klokskap erklærte Nelson Mandela ved maktovertakelsen i 1994 at stabeisene i Oranjenburg skulle få sin vilje. De vil likevel aldri skjønne at tiden har løpt fra dem, og at de under enhver omstendighet er en utdøende rase av skrikhalser fra fortiden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere