Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

"Det store VI" og det umistelige "Jeg"

Publisert nesten 8 år siden

I mobiliseringen mot Anders Behring Breiviks udåd, er det blitt talt om «det store VI». Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk. Livsfarlig snakk.

"Det store VI" - den følelsen var suggestivt til stede da jeg beveget meg gjennom byen i rosetog forrige mandag. Toget beveget seg som en langsomt buktende orm fra Rådhusplassen til Stortorget, og vi fløt med og inn i den felles rytmen som om vi var ett legeme.

Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk.

For hva annet enn «det store VI» var det som var propagandaminister Goebbels' suksessoppskrift? Og hva annet enn «det store VI» har vært kommunismens revolusjonære visjon? Den som ikke ser at individet er det første og det siste, det alt begynner og slutter med, det all politikk til sjuende og sist kretser rundt, nærer allerede en Anders Behring Breivik ved sitt bryst. Hvis vi ikke ser dette – at det enkelte mennesket, også der hvor det fremtrer ufullkomment, evneløst eller sågar verdiløst for samfunnet - har en verdi som er uendelig og som ikke trenger annen begrunnelse enn det simpelthen å finnes, å eksistere – da har vi allerede begynt å klatre på den vindeltrappen som kan føre oss til et sted vi ikke hadde forutsett: til barbariet.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

«Han er ingen djevel, men han har gjort djevelske handlinger,» uttalte fengselsprest Odd Cato Kristiansen ved Ila fengsel til mediene da det ble klart at fengselsprestens tjenester er en av de få Anders Behring Breivik nå har anledning til å gjøre bruk av. La oss inderlig håpe han gjør det, for fengselsprest Kristiansen er en meget vis mann, visere enn noen andre Breivik har hatt party med.

Fengselspresten uttalte at i den grad Breivik vil gjøre bruk av hans tjenester, så var det dette hans arbeid måtte kretse om: å finne tilbake til det menneskelige i ham.

Men finnes det noe menneskelig i ham? Ja, definitivt. Breivik er ikke noe monster. Slike ord holder vi oss med når andre ord ikke duger. Samtidig som de midt i raseriet blender av for en viktig og nødvendig erkjennelse: Han er et menneske. Han kom krypende inn i denne verden som oss, han har gått i de samme barnehager, de samme skoler, sunget de samme sanger. Men gjennom en kjedereaksjon av mentale hendelser som for oss er ukjent, og næret av en pervers og menneskefiendtlig ideologi som ikke ser mennesker som mennesker, men som ideologiske eller rasemessige definisjoner, ble han umenneskelig.

Fengselspresten har en stor oppgave foran seg. Vil han lykkes? Det er umulig å vite. Alt tyder på at Anders Behring Breivik er godt armert der han nå troner i sin selvopphøyde gralsborg. Og kanskje må han være det også. For om festningen rundt ham faller, da står han der naken og er akkurat som vi: et menneske.

Keiserpingvinens visdom

Den store norske filosof Peter Wessel Zapffe sammenligner menneskets posisjon i universet med Keiserpingvinens, der den står på sin ensomme, kalde sydpol. Med ett ben står den i den antarkitiske isen, med det andre benet dekker den egget som en beskyttende vinge og som den holder tett inn til brystet for å beskytte det mot de rasende stormene.

Det ser tungt ut for Keiserpingvinen der den står på ett ben midt i universets raseri og forsøker å holde stand. Den kunne knust egget og satt det andre benet ned, og livet ville straks vært litt mer komfortabelt. Men det er nå engang dette som er Keiserpingvinens fordømte oppgave: å hegne om det umistelige, å ikke knuse egget. 

Keiserpingvinen er i sannhet klokere enn oss.

Gå til innlegget

Tre spørsmål

Publisert nesten 8 år siden

I flere innlegg har Kristian Kahrs, en profilert debattant og mediemann, beskrevet meg med moralsk belastende karakterisitkker, som at jeg er manipulatorisk og driver med skitne triks, altså at jeg har uedle motiver. I den anledning tre spørsmål.

Det er selvsagt opp til Kristian Kahrs om han vil besvare dem, men for meg er det nødvendig at han gjør det om det bitre forhold som særlig i tråden Angrepet på alt jeg står for oppstod mellom oss, skal ha håp om å normaliseres. La meg få presisere at det ikke er svarene som er betingelsen for en eventuell normalisering, men at han svarer. 

Til spørsmål 1:

Da det ble klart hvem massemorderen var, kom det også etter hvert for en dag at hans tankegods og verdensanskuelse ligger meget nær tanker og tankebygninger gjort gjeldende av profilerte debattanter på den ideologiske høyreside, deriblant Ole-Jørgen Anfindsen, den anonyme bloggeren Fjordman (som for Anders Behring Breivik er hans fremste idol) og flere andre som kan lokaliseres til en noe løst sammensatt krets av ideologiske slektninger rundt nettstedet www.document.no samt også andre fora. Når det gjelder Anfindsen snakker vi kanskje opp mot en 80 prosents likhet. (Jeg har lest ABBS manifest, men selvsagt ikke finregnet på dette). En forskjell er at ABB ikke opererer med raseteorier i det hele tatt.

Ole-Jørgen Anfindsen har i Klassekampen i dag tatt et viktig selvoppgjør og gjort noen viktige innrømmelser når det gjelder sammenhenger mellom retorikk og vold. Det skal jeg i tiden som kommer sørge for å gi ham all mulig honnør for, spesielt fordi jeg har vært en av de hardeste kritikere av den retorikk han inntil nå har ført. 

I mitt innlegg "Faren kom innenfra" er det nettopp sammenhengen mellom konflikt- og fiendebasert retorikk og potensiell voldelighet som er mitt tema.

Mange mente at jeg ved dette gjorde alle som delte ABBs kritiske syn på islam og innvandring til medansvarlige for ABBs vanvittige ondskop, til tross for at jeg utallige ganger presiserte det motsatte. Jeg ble ikke trodd.

Kristian Kahrs gikk imidlertid et skritt lenger. Han tilla meg i en rekke innlegg uedle motiver - som manipulatorisk  og at jeg drev med snedige retoriske triks for å slå mynt på en tragedie vi alle er like forferdet over.

Til spørsmålet:

  • Mener Kahrs fortsatt, og særlig på bakgrunn av Anfindsens innrømmelser i dag, at en debatt om sammenheng mellom retorikk i høyreorienterte miljøer og potensiell voldelighet er avsporende å reise, og sågar uttrykk for å ville legge skyld på andre enn ABB selv for hans onde gjerninger?

Til spørsmål 2:

Kristian Kahrs definerer seg om jeg har forstått ham rett, som kristenkonservativ. En annen kristenkonservativ og debattant her på VD, Eivind Lundager, har tatt initiativ til en aksjon kalt Aksjon Stiklestad for å protestere mot at Stiklestad blir sentrum for multireligiøs dialog. I denne anledning har Lundager uttalt til Aftenposten at Anders Behring Breiviks oppfatninger ikke er så halsbrekkende gale.

Til spørsmålet:

  • Deler Kahrs som en kristenkonservativ Lundagers syn på Anders Behring Breiviks meninger som "ikke så halsbrekkende gale?"

Til spørsmål 3:

I dette innlegget på debatt-tråden "Angrepet på alt jeg står for" hevder Kahrs at 

"Ingen, absolutt ingen har gitt grobunn til denne type avskyelige voldshandlinger som Anders Behring Breivik har stått for"

- en uttalelse jeg finner oppsiktsvekkende.

Til spørsmålet:

  • Kan Kahrs utdype hva han mener med utsagnet ovenfor?
Gå til innlegget

Faren kom innenfra

Publisert nesten 8 år siden

Anders Behring Breivik var aktiv skribent på nettstedet document.no, som ofte blir referert til her på dette forum, og med mange av de samme bidragsytere.

Dette er en tid for å sørge. Mange døde er i mine barns vennekrets. For i Norge er man sjelden mer enn to eller tre håndtrykk borte fra noen en kjenner. Jeg sitter med en sorg jeg mangler ord for.

Samtidig sitter jeg med en fullstendig surrealistisk følelse idet jeg idag våkner opp til nyheter verre enn noen i sin villeste fantasi kunne forestilt seg. For dette er i høy grad også en dag for ettertanke: FAREN KOM ALTSÅ INNENFRA.

Massemorderen Anders Behring Breiviks aktivitet på nettstedet document.no er dokumentert her.  Her dukker også navn som er velkjente på dette forum opp i diverse sammenhenger.

Misforstå meg ikke: Jeg laster ingen andre enn den skyldige for den katastrofen som nå har rammet oss. Det som har skjedd, ser så langt ut til å være en enslig gal manns verk. 

Likevel: Det er en debatt vi nå ikke kan komme utenom - som komme og det med full tyngde:

På hvilken måte kan den antiislamske og halv- og helrasistiske retorikken som har florert overalt på Internett, ikke minst på nettstedet document.no, men også her på dette forum, sies å være hat- og dermed også voldsfremmende?

Det som har skjedd kommer til å forandre Norge på måter vi ennå ikke kan overskue. Allerede nå hører vi nyhetsmedier omtale kristenfundamentalister i samme åndedrag som islamister. Som om de to gruppene representerer en fare på samme nivå.

Ja, dette er det bildet som nå vil feste seg - at kristenfundamentalisme og islamisme er fenomener av den samme orden.

Og trolig har de også som mentale fenomener en del til felles. Aggressiviteten er gjennomgående i retorikken hos begge. Et konflikt- og hatorientert syn på verden, på virkeligheten og på relasjoner mellom mennesker, synes også å være gjennomgående. Og, sist men ikke minst, synes ANGST for at den verden man selv definerer som sin og som representerer ens trygge sone, enten det nå er nasjonen eller religionen, skal være truet, også å være et fellestrekk.

Alle som har fulgt derbatter på nettet der islam, innvandring og multikulturalisme er tema, kan ikke unngå å merke den aggressive og undertiden hatefulle tonen.

Dette bør være en dag for ettertanke for mang en nettskribent.

Gå til innlegget

Kristendommen er multikulturell

Publisert rundt 8 år siden

Ole-Jørgen Anfindsen har skrevet et langt politisk-teologisk innlegg preget av usedvanlig slett teologi med et idéinnhold som ligger helt på siden av det som har vært hovedstrømmen i kristen teologisk tenkning i det meste av kristendommens historie.

Standpunktene Anfindsen forfekter i sitt innlegg "Den nye herlighetsteologien"er teologisk sett sekteriske, og kan - om man tolker ham på vrangest mulig måte - ses på som en reversering til en hedensk kulturforståelse, der stamme, ætt og nasjon idealiseres på en måte som fortrenger kristendommens universelle perspektiv.

Multikultur og "stammekultur" - sivilisasjon vs antisivilisasjon. Dette er et usedvanlig stort tema til å skrive kort om. Men la meg i alle fall slå fast følgende: Kristendommen kunne aldri ha spilt en rolle som sivilisasjonsdannende religion om den ikke hadde vært overnasjonal og multikulturell. Det samme kunne sies om islam. Kristendom og islam har til felles at deres vekst og innflytelse er forutsatt i en idé som sprenger det engere stamme- og nasjonalfellesskapets perspektiv som de har sitt opphav i. Begreper som stamme og ætt er ikke essensielle deler av kristen teologisk tenkning. (Kun i én kontekst har ætten en teologisk betydning - nemlig som legitimering av Kristi kongelighet, dvs. at han var av Davids ætt.)

Det sivilisatoriske i kristendommen ligger nettopp i det overnasjonale og multikulturelle, hvorimot stammen og ætten i denne sammenheng representerer det antisivilisatoriske og - i ordets eksakte betydning - det barbariske. Barbar betyr en som stammer, dvs. en uten et sivilisert språk, en som ikke kan latin og som er avskåret fra det større kulturfellesskap. Multikulturalisme er altså synonymt med sivilisasjon, stamme- og ættereligion er synonymt med antisivilisasjon.

"Pontifex maximus". Det var derfor en naturlig realisering av det kristne sivilisatoriske prosjekt at paven i Rom ved det vestromerske rikets fall overtok keiserens attributter og dennes tittel "Pontifex maximus" - den høyeste brobygger. Brobyggerrollen hadde en dennesidig, politisk funksjon, nemlig å være et enhetssymbol i antikkens multikulturelle virkelighet og som den verdensvide katolske kristenhet har overtatt plassen til. Men brobyggerrollen har også en åndelig og metafysisk funksjon, der Kirken forstått som Kristi legeme i verden står som formidler mellom det guddommeige og det menneskelige.

Rettferdighet er ikke metafysisk. I jødedommen er begrepet rettferdighet ett av de mest essensielle, og som flere steder i Det gamle testamente behandles på et dyptpløyende og sofistikert vis, særlig i Jobs bok. At rettferdighet i jødedommen er en politisk, dennesidig visjon, trenger vi ikke tvile på. Forestillingen om en metafysisk, hinsidig rettferdighet kommer meget sent i jødedommens historie og er fortsatt et fremmedelement i jødisk teologisk tenkning. Rettferdighet har i jødedommen politisk form og skikkelse. Det er derfor ikke tilfeldig at Karl Marx i likhet med mange andre kommunistiske teoretikere, var jøder, og at ett av de klassiske antisemittiske angrepene på jødedommen er og har vært at den kolporterer kommunistiske ideer.

Kristendommen har her videreført jødedommens rettferdighetsbegrep, men satt det inn i en endetidskontekst. Dvs. at rettferdighet er noe som skal inntre når Guds rike bryter frem ved tidens ende og Kristus blir alt i alle.

Det er imidlertid en kapital misforståelse å¨tro at kristendommens rettferdighetsbegrep er rent metafysisk. Gudsrikets tid er i kristen teologi ingen fremtidig hendelse, den er nå. Endetiden er i kristen teologi tiden mellom Kristi første og annet komme. Det vil si at endetiden er nå, Gudsrikets tid er nå.

Analogt med dette har Kirken sett på seg selv som et interregnum i en kort mellomfase mellom Kristi første og annet komme. I dette korte interregnum er Kirkens hovedoppgave å globalisere evangeliet.

Dette har ingen ting med herlighetsteologi å gjøre. Dette er klassisk kristen teologi, den representative hovedstrøm i kristen tenkning gjennom alle århundrer. Det er derfor Anfindsen som har et betydelig hermeneutisk forklaringsproblem når han forsøker å bringe sin egne teologiske fantasier på linje med det som historisk sett er det representative for kristen tenkning. Innenfor dette perspektiv har ikke ideer om stamme-, ætte- og nasjonalfellesskap noen essensiell plass. De er høyst underordnede, og kan kun tillegges en aksidensiell og sekundær betydning.

Anfindsen politiserer evangeliet til beste for egne politiske preferanser. Det Anfidsen derimot gjør, er å bygge en kristen tenkning på grunnlag av begreper som i kristendommen ikke har noen vesentlig betydning. Det er å forvri perspektivet fullstendig og tilrane seg kristendommen til beste for en politisk-ideologisk tenkning som er kristendommen vesenfremmed.

Gå til innlegget

Diagnose: Reaksjonær

Publisert rundt 8 år siden

Ole-Jørgen Anfindsen er i ferd med å gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken, til forståelse av historien, av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Anfindsen er ikke en konservativ. Han er dypt reaksjonær.

Det Anfindsen i realiteten agiterer for er et gigantisk paradigmeskifte der troen på politikk og pragmatisme og alt vi har lært om sosiale, politiske og økonomiske prosesser underordnes biologiens lovmessighet.

Mer beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Vårt ansvar er å ikke bli forført.

I en heftig debattrunde på Ole Jørgen Anfindsens tråd «Holocaustesenteret og Hjernevask» går en av Anfindsens mest hardtslående tilhengere, Darius Arnesen, høyt ut og beskylder meg og dem som mener som meg for løgnaktighet. Etter at jeg bad om dokumentasjon for påstanden har Arnesen moderert seg til å hevde at jeg, og dem som mener som meg, går med skylapper. Det var da noe. Så mye for edrueligheten i de reaksjonæres leir. Når adjektivbruken nå ser ut til å ha stabilisert seg i et mer moderat leie, benytter jeg anledningen til å snu ordbruken mot Arnesen og Anfindsen selv og hevde at det er de som går med skylapper. Ideologiske sådanne. Ideologiske skylapper som hindrer dem i å ta innover seg et mangfold av faktorer som må være med i en argumentasjonsrekke basert på rasjonalitet.

Anfindsen har gjennom sine mangfoldige skriverier her på VD gitt inntrykk av å være en proper og etterrettelig debattant. Fotnoter i hopetall og rikholdige kildehenvisninger har gitt inntrykk av høyt akademisk nivå. Man skal gå tidlig hjem fra julebord om man skal klare å følge ham i svingene. For de færreste har det vært mulig å etterprøve alle hans påstander og kildehenvisninger systematisk. Mange har derfor lent seg til hans grundighet og bedømt hans troverdighet ut fra det.

I tråden om «Holocaustsenteret og Hjernevask» har derimot Anfindsen begynt å skrive om noe jeg har litt greie på, Afrika. Her går Anfindsen langt i en historierevisjonisme av det mest reaksjonære slag. Det har vært ganske rystende, nærmest totalavslørende, å være vitne til hvor tilfeldig og uetterrettelig Anfindsen anvender kildemateriale for å sanke sammen ved til sitt ideologiske bål. Jeg skal komme mer inn på dette senere, men foreløpig bare konkludere med at alt Anfindsen skriver om dette emnet, ville apartheidstatens «hardlinere» kunnet gi sin jublende tilslutning til.

Essensielt i all sannhetssøken, er å erkjenne at sannheten sjelden er én, den er kompleks og mangfoldig og byr seg ikke frem som rettlinjede innsikter man kan sette på ideologiske formler. Mellom oss og sannheten står det dessuten alltid fortolkere. Sannheten kommer aldri til oss umiddelbart, den må alltid prosesseres gjennom fortolkende mellomledd. Når Anfindsen hevder om noe at det vitenskapelig udiskutabelt, så kan isolerte vitenskapelige data være udiskutable, mens det derimot er demagogi å hevde at deres politiske og ideologiske relevans er tilsvarende udiskutabel. Mellom vitenskap og ideologisk misbruk av vitenskap går det en grense som for de fleste er innlysende. Men det er en grense Anfindsen overskrider gang på gang.

Det finnes en viss type mennesker, og Darius Arnesen og Anfindsen synes å være blant disse, som ikke er i stand til å se verden som annet enn en ideologisk kamparena. Man lever i en verden av ideologiske ytterligheter. Det er en slik ideologibasert forståelse av verden Darius Arnesen har satt seg fast i når han uttrykker følgende:

Jeg derimot har ikke noe problem med å si at de tre førstnevnte i dette innlegget er menn "godt over middagshøyden", slik de gjennom sine innlegg viser seg frem. Med meninger "hugget i sten", godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåke-utopi, uten noen som helst åpning for virkelighet eller fakta. Deres totale benektelse av realitetene kan minne om de sekt-ledere og svært religiøse prester innehar.

Med andre ord: Er du ikke det ene, så er du minst det andre. Sluker du ikke Anfindsen rått, så er man godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåkeutopi. Man er med meg eller mot meg. Det er gjerne slik marxister og reaksjonære og andre ideologifikserte mennesker uttrykker seg, en type sjablongmessig retorikk som vitner om liten evne til å tenke selvstendig og komplekst. Dette er den reaksjonæres (marxister er ofte dypt reaksjonære) måte å organisere sin virkelighetsforståelse på. Man tyr til pompøse overforenklinger med bruk av hardtslående, undertiden direkte aggressiv retorikk. Over det hele hviler ofte en dyp bitterhet over tapte slag og drømmer om en gullalder som aldri har eksistert og aldri vil komme til å eksistere. (At det ovenfor siterte som faktabeskrivelse er svært lite treffende, ser jeg i denne sammenheng bort fra. Mennesker som tenker nøyaktig som meg om disse ting, kan man finne langt inn i Høyre.)

Både Arnesen og Anfindsen sitter etter min mening fast i en ideologibasert forståelse av virkeligheten som medfører at fakta har en tendens til å falle elegant ned til støtte for de ideologiske postulater man forfekter.

I hvor stor grad Anfindsen selektivt velger ut vitenskapelige argumenter ut fra et formål om å bygge opp under sine ideologiske postulater har jeg sjelden sett komme så klart til uttrykk som i debatten «Holocaustsenteret og Hjernevask». Det skyldes at jeg har litt greie på Afrika, mens min naturvitenskapelige kompetanse derimot ikke er den beste. Men er Anfindsen like selektiv og omtrentlig i sin omgang med naturvitenskapelige fakta som i den måten han kopler likt og ulikt om Afrika sammen på for å underbygge et ideologisk postulat, da er det grunn til å hevde at mannen er en forfører, og det finnes liten grunn til å feste lit til Arnesens forsikringer om at alt Anfindsen hevder er solid vitenskapelig fundert, ja, nærmest uimotsigelig sannhet. For hvordan det er mulig å ikke se annet enn gener og IQ i den multikomplekse virkelighet som Afrika frembyr, og med de tusen andre årsaksforhold som skriker etter å bli sett og tatt på alvor, er for meg en gåte. Men det er da Anfindsen kommer opp med universalkortet sitt, nøkkelen som passer til alle låser, det allforklarende prinsipp: gener og IQ. Det er nemlig dette Afrikas problemer bunner i.

En helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at sosial og politisk urett lar seg tilsløre og sågar legitimere med å henvise til naturens rett. En annen helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at virkeligheten betraktes som noe prinispielt apolitisk. Hva skal vi med politikk i Afrika hvis kontinentet er biologisk predestinert til å gå til helvete uansett?

Så hva trenger Afrika da? Svaret sies sjelden rett ut, ekte konservative har som kjent manerer og man vet det er en tynn grense til det uakseptable man må holde seg klar av. Men det ligger der like fullt som et uuttalt premiss: Det Afrika trenger den hvite rase til å herske over seg! Og det er faktisk hva Anfindsen mer eller mindre direkte nå sier. Det er den ekte reaksjonæres røst som nå lyder og som krever revisjon av historien. Og det er også hva Arnesen tar til orde for: Revisjonisme. Han skriver som et eksempel på at jeg er hjernevasket:

"Hvite er onde koloniherrer/utnyttere - og afrikanere er uskyldige og undertrykte som trenger hjelp". Jeg har selv blitt utsatt for denne hjernevaskingen gjennom 15 år i norsk grunn/ungdoms/videregående skole. Mang en gang tegnet jeg sultne afrikanere, måtte lese om slavehandel og gå operasjon dagsverk for et fattig land.

Stakkars Arnesen da. Hva ondt må ikke den hvite mann lide? Gå Operasjon Dagsverk og lese om slavehandel...

En ting er at Arnesen her fremstår som rent ut sagt patetisk. Noe annet er at han ikke går av veien for historieforfalskning for å tviholde på sin ideologiske posisjon. Enhver med et balansert historisk syn vet at intet er sort/hvitt. Det vil finnes mange enkeltstående eksempler på at hvitt kolonialistisk styre i Afrika ikke alltid representerte et onde. Det finnes vel så mange eksempler på det motsatte. Og det finnes overveldende dokumentasjon for å hevde at hvitt kolonistyre gav noen katastrofale føringer for tidligere kolonistaters mulighet til fredelig utvikling. Rwanda er her kanskje det beste eksemplet.

Men la oss se bort fra dette et øyeblikk. Det som interesserer meg mer i denne sammenheng er like mye psykologien i denne måte å betrakte historien og virkeligheten på. Det som kjennetegner Arnesens historieforståelse og dels også Anfindsens, er en aversjon mot å forholde seg til nyanser og komplekse årsaksforhold. Alt kokes ned til enkle postulater. Man heter sosialister og sklir ut i motsatt ytterlighet ved å erstatte en bestemt historieforståelse med en annen som er like ensidig, like rabiat, like fordummende. Man bytter om på pluss og minus og tror plutselig man har sett lyset. En slik måte å tilrettelegge historien på er typisk for mennesker som er uselvstendige i sin tenkning og som bare er i stand til å nærme seg virkeligheten gjennom tilstivnede ideologiske kategorier. Da går man ikke av veien for ren historieforfalskning om nødvendig.

Reaksjonære er evig ulykkelige. Sett fra en annen synsvinkel er dette så reaksjonært at man nesten blir fascinert, det er nærmest som en paleontologisk studie å kunne betrakte disse unge gamle menn som har vært trette siden renessansen, som drømmer om gullalderen «från fornstora dar» og gråter bitre tårer over sine tapte slag. Jeg traff denne type menn i Sør-Afrika nylig. Hvite, bitre menn. Alle sammen boere, overvintrere fra en verden av i går. Å, så bitre de var! Å, så urettferdig verden er! Det var nesten så man begynte å synes synd på dem.

Men det er den reaksjonæres evige lodd. Han tåler ikke at verden forandrer seg. Han tåler knapt at verden er som den er. Han er fiksert på en idealverden som aldri har eksistert og som aldri vil eksistere. Derfor er den reaksjonære også dømt til å være evig ulykkelig.

Balanseregnskap inneholder både plusside og minusside. Ved siden av å være en sosialistisk hjernetåke-utopist beskylderArnesen, og dels også Anfindsen, meg for ikke å ville ta realitetene innover meg. Jeg vil da vise til følgende artikler jeg har skrevet her på VD.

Jeg tror jeg har grunnlag for å hevde at disse tre artiklene uttrykker et særdeles balansert syn på både problemer og fremskritt i dagens Sør-Afrika og er så fjernt fra karakteristikker om skylapper som overhodet mulig.

Men det er det kanskje vanskelig for særlig Arnesen å innrømme. Fordi han selv er så ideologibasert i sin måte å forholde seg til fakta på, er det vanskelig for ham å se at andre kan ha en innfallsvinkel til fakta som ikke er ideologibasert. M.a.o: Med én gang andre ting ved Afrika løftes frem enn de Arnesen liker, fordi det ikke passer inn i hans ideologiske ligning, så ser han venstrevridde sosialister og andre spøkelser ved høylys dag. Arnesen sitter fast i en betraktningsmåte av virkeligheten der alle fakta prosesseres gjennom ideologi. Og da pleier det å være slik at man får ut de svarene man ønsker seg. I Afrika er akkurat dette veldig lett. For en ekte reaksjonær er nemlig Afrika rene honningkrukken av elendighet som kan underbygge enhver rasistisk fordom man måtte ha. Det er bare å velge seg et perspektiv og du ser det du vil se. Det er det som er så greit med Afrika – det har alt å by på.

Ideologibasert virkelighetsbilde. Allerede her står vi ved et sentralt poeng som illustrerer hvordan et virkelighetsbilde kan bli skrudd når emnet man diskuterer blir ideologibasert. For undertegnede er det nemlig viktig å se ting balansert. Når det gjelder Sør-Afrika etter apartheid, må det settes opp et balanseregnskap med både en pluss- og minusside. Jeg har tillatt meg å påpeke at svært mye i SA går langt bedre enn man på forhånd kunne ha fryktet. Svært mye er problematisk, bl.a. den høye kriminaliteten og en liberalistisk politikk som opprettholder ekstreme klasseskiller og dermed også sosiale og politiske spenninger med de farer det innebærer. Svært mye kan man være usikker på og ha sine tvil om, men fortsatt fungerer både den frie presse og domstolenes uavhengighet så godt at det ikke er grunnløst å håpe det beste.

Slikt vil ikke Arnesen og Anfindsen se. De er bare opptatt av minussiden. Motivet er dårlig skjult. De vil ha revansj på historien. De vil ha rett. Fakta skal stemme med deres ideologi. De blir provosert, ja, direkte sinna, hvis noen våger å påstå at det skjer mye bra i SA, for det forstyrrer det ideologiske krav om enkle, likefremme tolkninger. De samler på negative fakta som barn som samler på fotballkort i jakt på alt som kan understøtte deres ideologiske postulater om IQ og gener. Men de gjør det skrudd og tilfeldig, uten dybdesyn og uten evne til å ta innover seg et mangold av faktorer.

Så mye for «honest thinking». En slik tilfeldig omgang med fakta har ingen ting med Anfindsens selvsuggererende erklæringer om «honest thinking» å gjøre. Det har med å være ideologisk hekta å gjøre. Men kanskje har Anfindsen drevet selvsuggesjonen for langt. I innlegget «Holocaust og Hjernevask» er det mye som tyder på at det er tilfellet. For her avslører Anfindsen at det er mye han rent faktisk ikke har adekvat kunnskap om. Han samler litt herfra og derfra, en konikk her, et intervju med André Brink der, som alle tar for seg kritikkverdige forhold i Afrika (ja, selvsagt er det mye kritikkverdig som kan tas opp om SA) – og vips ser Anfindsen det som støtte for rasebiologiske teorier! Hvordan er det mulig for et akademisk menneske å synke så dypt i troverdighet? Det er rett og slett fantastisk. Anfidnsen forsyner seg grådig fra kunnskapens koldtbord og tilordner fakta til sine egne rasebiologiske postulater – og det selv uten at et eneste av de eksempler han anvender underbygger hans postulater i det hele tatt! Bare for de troende gjør de det, de som er tilbøyelig til å tro uansett. Men Anfindsen er blitt en dårlig predikant og noen av hans tilhengere, som Rolf Ketil Reinhardtsen, er begynt å slå rundt seg med adjektivbruk som antyder at Anfindsen er en sannhetens martyr overfor alle oss andre som Anfindsen betegner som ignorante utopister og jeg vet ikke hva. Man må ha meg unnskyldt, men for meg er det bare ett ord som passer inn her: demagogi.

Sluttsummen av alt dette er en argumentasjon som er agitatorisk, men fullstendig utroverdig.

Vi er alle skyldige. Dette dreier seg ikke primært om et for eller imot det flerkulturelle samfunn. Jeg er fullt ut i stand til å se at det finnes pragmatiske politiske grunner til å anse multikulturalisme som problematisk, at det har noe med lands ulike forutsetninger og sosiale absorbasjonsevne å gjøre. Multikulturalisme er ikke per definisjon noe gode. Hva dette dreier seg om, stikker dypere. Det dreier seg om et syn på mennesker, verden og på historien, om å være ideologistyrt i sin tilnærming til konkrete politiske og mellommenneskelige problemer der det avkreves oss et verdisyn, en holdning.

Anfindsen er i ferd med å ville gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken og til forståelse av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Det er et ganske annet stykke. For her beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Det er en dobbelthet i vår kultur og i oss selv som vi må kjenne og erkjenne. Vår kultur står frem som den mest skapende historien noen gang har sett, men også som den mest skyldige. Vår kultur har skapt store ting og også forårsaket store katastrofer.

Dette handler den dyptseende og profetiske romanen «Dr. Faustus» av Thomas Mann om – om den høyt begavede komponisten Adrian Leverkühn, som bærer det beste av europeisk kultur på sine skuldre, men som i et skjebnesvangert øyeblikk også anslår den forføreriske "djeveltrilleakkorden" og blir en katalysator for de krefter som i løpet av få år forvandlet europeisk kultur til et vrengebilde av seg selv. Det er en roman om det gode og det diabolske i den samme kompliserte innpakning, om det forføreriske som en mulighet i alt, om våre blendverk og Europas konstante fristelse til å bli forført. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere