Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Publisert over 1 år siden

Det er tre hovedgrunner til at flere kirker i hovedstaden må tas ut av drift: 1. Synkende medlemsandel i Den norske kirke (den har nå kommet så vidt under 50 prosent i hovedstaden), 2. svekket økonomi som følge av dette og som gjør det umulig å forsvare drift av et like høyt antall kirker som i tider da over 90 prosent av befolkningen var medlemmer av statskirken, 3. demografiske endringer som gjør at visse områder av byen mister medlemsgrunnlaget rundt den lokale kirken. 

I tillegg straffes Den norske kirke for at den i liten grad har lykkes med egne satsinger og ikke maktet å integrere kristne innvandrere i menighetenes virksomheter. Den norske kirkes menigheter i Oslo er blendahvite. Oftestad nevner Storbrittannia.  Her har man lyktes bedre med nettopp dette, særlig i de mest urbane strøkene,. I Storbrittannia er 1000 av totalt ca 15 000 kirkehus nedlagt. Det avspeiler de faktiske endringer i det britiske samfunnet de siste tiår. I City of London er imidlertid ingen kirker nedlagt. På et areal ikke større enn to kvadratkilometer er  35 kirker i  full drift, og oppslutningen om dem har vært økende. Man ser tendenser til det samme i Oslo. I 2017 er Domprostiet, dvs det prostiet som dekker den sentrale bykjernen, det eneste prosti som kan vise til økte tall på viktige statistikkposter. Det er ikke snakk om store utslag, men en årelang negativ trend ser i alle fall ut til å ha snudd.  Samtidig ser vi at mange menigheter i ytre bydeler klarer seg veldig godt, mens det er store negative utslag hos andre. Hvorfor noen klarer seg godt mens andre ikke gjør det, krever grundig analyse for å forstå, for årsakene er ikke alltid åpenbare. 

I Kirkebruksplanen for Oslo er to sentrale bykirker blinket ut som spesialkirker, dvs at de ikke lenger skal være lokalkirker, men fylles med virksomheter som skal ha hele storbyen og dens utfordringer som perspektiv. Hva det kan bli ut av dette, gjenstår å se. Slike kirker må i så fall tilføres ressurser som gjør reelle satsinger mulige og bemannes med personell som har kompetanse for de særlige oppgaver disse kirkene tenkes å få.

Det er blitt nedlagt (og revet) kirker i Oslo i stort antall også i tider da medlemsandelen i DNK var over 90 prosent. Radikale endringer i hovedstadens kirkestruktur er m.a.o. ikke noe nytt. Hvem har i dag hørt om Matteus, Wexels, Hauges, Johannes, Garnison, Jakob, Piperviken og Vaterland menigheter?  Noen av disse, som de tre førstnevnte, eksisterte kun et par tiår. De ble nedlagt  pga demografiske endringer som førte til at befolkningsgrunnlaget forsvant. Der det før bodde seks eller sju personer i små leiligheter på østkanten, bodde det etter hvert bare en eller to.  Grønland kirke, Oslos største, ble bygget for et område med en helt annen befolkningstetthet enn i dag. Kirken er i dag hovedkirke i et sogn som foruten modersognet dekker hele fem tidligere sogn.   

Dagens situasjon er ikke helt sammenlignbar, men en fellesnevner finnes likevel: Storbyen er en organisme der endringer skjer hurtig. For noen mer enn andre, som for DNKs menigheter, kan endringer på et lite og avgrenset geografisk område hurtig gi store utslag. 

Den norske kirke i Oslo kan ikke vente seg andre økonomiske kår i fremtiden enn det som er dagens realiteter. Da må ressursene konsentreres om kirker med forutsetninger for å kunne drive. Full bemanning av kirker hvor menigheten er i ferd med å forsvinne, er sløsing med knappe ressurser. Det står migrantmenigheter i kø for å overta dem. At etiopiske kristne i dag fyller Majorstuen kirke til siste plass er ikke noe tilbakeskritt, men tvert imot et tegn for fremtiden. Det er innvandrere som kommer til å revitalisere kristendommen i Norge.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 2 år siden
Hermod Herstad – gå til den siterte teksten.
Mitt råd ville være å ikke bære mer havre til denne? :-)

Det kan knapt kalles havre det Herstad har bidratt med

Gå til kommentaren

Publisert nesten 2 år siden
LIkefult reagerer jeg på OB sin nedrakking av humanistiske begravelser. Hvordan skal man respektere at noen foretrekker en kristen sang, dersom en ikke kan respektere hva en humanistisk begravelse betyr for de som deltar i en? For meg blir det bare et nedrig politisk angrep.

Jeg erkjenner ikke at jeg rakker ned på humanistiske begravelser. Det er slik du velger å lese det, MortenC.  Jeg skriver uttrykkelig i åpningsinnlegget at jeg har full respekt for at det å stå for noe, nødvendigvis må få noen grensesettende konsekvenser av og til. Det gjelder HEF så vel som kirken. Mitt innlegg var faktisk heller ikke ment som en kritikk. HEF får styre med sitt, skrev jeg, men unektelig var det noe komisk at HEF skullle rammes av de samme beskyldninger om sneversynthet og intoletanse som vanligvis tilfaller kirken. Da var det for meg bare å ønske velkommen etter. Helt ufortjent synes jeg nemlig ikke det var, for jeg har aldri opplevd HEF som spesielt tolerant. Brun Pedersen kaller dette nett-trolling. Det er bare den vanlige hårsårheten, mer har jeg ikke å si om den saken. 

Mitt innlegg var en ren observasjon av ulike utgangspunkt - at der hvor vi som kirke ikke har noe behov for frontmarkeringer mot humanetikerne, gjelder dette ikke motsatt vei. Og jeg må fastholde, Morten C, at det på ingen måte er lett å vite hva HEF er for, men enkelt å vite hva de er imot. Det spiller seg ut i utallige sammenhenger. Kirke og religion er maten HEF lever av.

Noen har åpenbart følt seg støtt av ordet "besverge". Det bør være åpenbart for enhver at ordet var metaforisk ment. Så mye litterært dybdesyn kan man ikke forvente av alle, Herstad i alle fall ikke. Jeg tror selvsagt ikke at humanetikere står i gravferder og besverger kristendommen, slik Herstad har oppfattet det. Besvergelsen, eller fornektelsen, ligger i det behov for frontmarkering som den aktuelle saken illustrerte. Min konklusjon er da: For HEF er det å markere seg mot kirken ved gravferd en viktig sak, mens det motsatt vei ikke er viktig for oss i det hele tatt. De dypere implikasjonene av dette er noe som jeg oppfatter som et identitetsproblem hos HEF, og at det kanskje er på tide å bli tydeligere på hva man er for uten å stille kirken opp som et fiendbilde til enhver tid. For da kunne det til og med tenkes at det er viktigere ting enn dette hvor kristne og humanetikere kan finne sammen og i fellesskap være for noe. 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 2 år siden
Hermod Herstad – gå til den siterte teksten.

Jeg konstaterer at Herstad ikke på et eneste punkt - ikke et eneste - argumenteter. Du bare lirer av deg skjellsord og har ikke påvist en eneste feil i mitt resonnement. Det er faktisk ganske sjokkerende. Kom med argumenter mot min forrige kommentar, les den en gang til og påvis hvor jeg tar feil, så skal jeg ta opp til vurdering om jeg heretter kan ta deg seriøst. Foreløpig ligger du tynt an

Gå til kommentaren

Jeg har ingen mening om det, Morten C

Publisert nesten 2 år siden

Jeg har ingen mening om hvordan mennesker med en annen tro enn min begraver sine døde. Der gjør enhver som en ønsker. Jeg har vært i en del humanistiske begravelser og observert hvor like de med noen viktige forskjeller er en kirkelg begravelse. Og det er denne forskjellen jeg gjør et poeng av - at der hvor det tydeligvis er veldig viktig for en humanistisk seremonileder å markere seg i opposisjon til noe, er det for oss fra kirkelig side ikke viktig i det hele tatt. Det er en reell forskjell i selve utgangspunktet.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere