Ved 100-årsjubileet for den norske straffeloven skal den stå sin største prøve. Feiring vil havne i skyggen av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var annerledes i 1902. Da straffeloven ble innført, vakte den berettiget internasjonal oppsikt

Straffeloven, og de forutgående lovreformer fra 1890-tallet og utover, er med rette blitt beskrevet som en av den norske Venstrestatens største triumfer. Med straffeprosessloven, vergerådsloven, løsgjengerloven og straffeloven som selve kronen på verket, ble det etablert en sosial målestokk for lovgivningen som i sin samtid var særdeles progressiv og hvis betydning i et lengre historisk perspektiv vanskelig kan overvurderes. Ironisk var det imidlertid at det var en høyremann som ble venstrestatens store lovreformator: riksadvokat Bernhard Getz. I stor grad var det også hans tenkning som vant gjennomslag i reformarbeidet, og som bidrog til at den norske straffeloven ble mønsterdannende også i en europeisk sammenheng.

Norges første riksadvokat og fremste lovreformator, Bernhard Getz

Hva var egentlig så progressivt ved den nye straffeloven da den ble satt i kraft i 1902? I et foredrag han gav i 1895, formulerer Bernhard Getz lovens grunntanke gjennom den kritikk han reiste mot den dagjeldende Kriminalloven av 1842, og som straffeloven erstattet: «Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…».

Sosial- og kriminalpolitikk hånd i hånd

Her er straffelovens hovedidé indirekte formulert: Straff skal ikke være hevn. Straff skal ikke være straff for ondets skyld. Derimot skal straff være hensiktsmessig. Om man ikke kan oppnå noe gjennom straffen, er den verdiløs.

Da arbeidet med ny straffelov ble igangsatt så tidlig som i 1885, allerede da med Bernhard Getz i føringen, skjedde det med bakgrunn i en sosial virkelighet som sett i lys av hvordan det norske bondesamfunnet tradisjonelt hadde sett ut, var både brutal og uvant. Hurtig industrialisering hadde i løpet av få år medført en befolkningseksplosjon i de store byene, særlig i Kristiania, der folketallet over en periode på 75 år økte fra ca 8 000 til 120 000. Sosialt belastede bydeler på Oslos østkant sprang opp, og i kjølvannet fulgte fattigdom, forslumming og en eksplosiv økning av kriminaliteten. Særlig bekymringsverdig var det at fengslene var overfylte av barn, som ble straffet på lik linje med voksne, og uten noe annet formål enn å hevne forbryteren. Men å straffe et barn med årevis i tukthus for å ha stjålet et brød til sin sultne mage, var neppe en hevn som et barn, og knapt nok noen voksen, kunne forstå eller forholde seg til. Det var ikke bare en urimelig og inhuman straff, den var også hensiktsløs. Hensiktsløs for samfunnet og hensiktsløs for forbryteren. En av de første etapper Bernhard Getz tilbakela i det store reformarbeidet han ledet fra 1885 og utover, var derfor kampen for å få hevet den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år.

Men dette var bare et første skritt. I tur og orden fulgte i årene før og etter hundreårsskiftet de store sosial- og kriminalpolitiske lovreformene, og med Bernhard Getz i en nøkkelrolle i dem alle. Viktigst i stadiet før straffelovens innføring var vergerådsloven av 1896. Disse to lovene må ses i sammenheng. Vergerådsloven var del av en sosialpolitisk reform som hadde som mål å hindre kriminalitet. I stedet for å sette barn i fengsel, skulle de oppdras til å bli samfunnsnyttige borgere. En massiv utbygging av institusjoner spesielt designet for problembelastede barn fulgte i tur og orden, blant dem beryktede steder som Bastøy, Lindøya og Bjerketun. At disse institusjonene i sin tur skulle få sin egen særdeles brutale historie, lar vi i denne omgang hvile. Det er det prinsipielle i den tenkning som ble lagt til grunn for lovreformene, som er det interessante, nemlig det politiske dobbeltgrep som ble tatt ved å synkronisere sosialpolitiske reformer med kriminalpolitiske. Sosialpolitikk og kriminalpolitikk skulle innrettes etter en felles målsetting – å eliminere såvel de samfunnsmessige som de menneskelige betingelser for kriminalitetsutvikling. Sosialpolitikken skulle endre skjevheter i samfunnet som gav kriminalitet grobunn, kriminalpolitikken skulle endre den kriminelle personen.

Prinsippet om hensiktsmessighet

I sin samtid var dette oppsiktsvekkende progressivt. Det var et farvel til den gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann»-politikken som var den dominerende i alle europeiske land. Men Norge var ikke alene om å være preget av nye strømninger i retning av større sosial og humanitær bevissthet. Det samsvarte med en utvikling som i løpet av siste halvpart av 1800-tallet hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende særlig i land som Tyskland og Storbritannia. At Norge var så tidlig ute med å implementere dette liberale tankegodset i lovverket, skyldes en kombinasjon av Bernhard Getz' personlige innsats og den liberale venstrestatens styrke i de avgjørende tiårene før og etter hundreårsskiftet.

Det sosiale aspektet ved lovreformene hadde også et politisk aspekt: Ved å angripe sosial urettferdighet og yte velferd overfor svake grupper, ønsket man å svekke vekstgrunnlaget for den fremrykkende og sterkt fryktede sosialismen. Det var derfor det liberale borgerskap som ble den sterkeste drivkraft i reformprosessen. I dette segmentet spilte den lavkirkelige, kristne vekkelsen en altavgjørende rolle. Den pietistiske vekkelsen hadde ikke bare religiøs vekkelse som sitt program, men også en sosial og moralsk. Pietismens vektlegging av den enkeltes omvendelse ble videreført til samfunnet. Sammen med arbeiderbevegelsen har den lavkirkelige, men sosialliberale vekkelsesbevegelsen vært en av de store sosiale reformpådrivere i det norske samfunnet.

Det progressive ved de lovreformer som ble kronet med straffelovens innføring i 1902, var det dristige dobbeltgrepet som ble tatt ved å kople sosial- og kriminalpolitikk sammen til ett hele. Straff skulle utmåles ut fra hva som var hensiktsmessig og ikke som hevn. Betydningen av oppdragelse, og som en del av den: tukt, ble sterkt vektlagt. Til grunn lå en evangelisk-luthersk og pietistisk forståelse av menneskets natur som noe som måtte tuktes, renses og oppdras for å komme i rett moralsk skikk. I dag kaller vi det verken tukt eller oppdragelse, men rehabilitering. Prinsippet er likevel det samme: Straffen skal være hensiktsmessig – hensiktsmessig for samfunnet og hensiktsmessig for lovbryteren. For 100 år siden ble tukt forstått som hensiktsmessig, fordi man trodde det var egnet til å bevirke en positiv endring i mennesket. Begrunnelsen for tukten var ikke å tilføre den dømte pine for det onde han hadde gjort. Begrunnelsen var pedagogisk. Tukten skulle bevirke en indre moralsk og karaktermessig lutring av individet. I dag vet vi mer om at tukt sjelden har slik effekt, at den snarere er fremmende enn hemmende på aggressiv atferd. En slik endring av tenkesettet er imidlertid straffeloven fleksibel nok til å absorbere uten at dens grunntanke rokkes ved. Det er ikke straffemetoden, men metodens hensiktsmessighet som er lovens grunntanke. Straffeloven har således vist seg å være særdeles fleksibel og dynamisk i forhold til ny kunnskap og innsikt og til de endringer av holdninger og tenkesett som til enhver tid pågår i samfunnet. Straffeloven er derfor blitt endret mange ganger underveis. I 2005 ble en ny straffelov vedtatt, og fortsatt pågår et reformarbeid for å ajourføre lovens enkelte bestemmelser til dagens krav. Blant annet gjelder det nye og høyaktuelle straffebestemmelser i forbindelse med folkemord. Men den pågående reformen er ikke noe som i sin helhet erstatter straffeloven av 1902. Tvert imot er den en videreføring og fullbyrdelse av den store tanke som Bernhard Getz' satte igjennom i 1902: Hensiktsmessighetsprinsippet.

Idealene fra 1902 er fortsatt gjeldende for norsk strafferettstenkning, men omstøpt til en ny tids krav. Slik er det også i alle stater i vår kulturkrets, med unntak av USA, som fortsatt tviholder på hevnprinsippet.

Rundt 1880 var kriminaliteten i Kristiania 20 ganger høyere enn gjennomsnittet for landet for øvrig. At vi i Norge fikk en langt gunstigere kriminalitetsutvikling enn man kunne frykte slik forholdene så ut i hovedstaden dengang, skyldes ikke straffeloven eller kriminalpolitikken. Men straffeloven var en del av et omfattende sosialt reformprogram som var mye større enn loven selv og som har hatt gjennomgripende betydning for utviklingen av det samfunnet vi idag har. Hva vi i Norge investerte i sosial utjevning, har vi høstet gjennom å ha en til dels betydelig lavere kriminalitet enn mange andre land.

Straff, ikke hevn

I jubileumsåret skal straffeloven opp til sin alle største prøve nest etter rettsoppgjøret etter krigen: rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ingen straff kan sone de forbrytelser han har begått. I USA gjør de narr av det norske straffenivået og kaller det latterlig. Vel, vi kan være enige om at norsk strafferett aldri har vært dimensjonert for forbrytelser av et slikt omfang som vi så 22. juli 2011. At Anders Behring Breivik noen gang skal få bevege seg fri og levende ute blant folk, strider mot de flestes rettsoppfatning. Likevel: I den offentlige debatten har det likevel vært få som har ropt på hevn. Tenkningen fra 1902 har gått de fleste av oss i blodet og blitt en del av vår felles kulturelle dannelse. Hevn lindrer ingen smerte, det lindrer i høyden en primitiv refleks i oss selv til å slå tilbake. Men ingen blir god ved å gjøre ondt mot den som gjorde ondt mot oss. Ingen kan hevne uten selv å bli besmittet av det onde man vil hevne.

Det norske samfunnet har – i alle fall i stort – reagert på Breiviks forbrytelser med et sivilisert nivå som har imponert en hel verden. Det er en refleks – om enn i en noe annen kontekst – av den oppmerksomhet vi vakte internasjonalt da straffeloven av 1902 ble innført. Det som var mønsterdannende dengang, bør være det også nå. Anders Behring Breivik skal straffes, men ikke hevnes. Fortsatt er det hensiktsmessighetsprinsippet som skal ligge til grunn.

Spørsmålet vi må stille, er: Hva er det samfunnet ønsker å oppnå med den straff Breivik skal få? En rettferdig straff som står i forhold til hans ugjerninger, vil han under ingen omstendigheter kunne få, men det er heller ikke straffens formål. Legger vi hensiktsmessighetsprinsippet til grunn, er det ene og alene samfunnets behov for å være beskyttet mot Anders Behring Breivik for all fremtid som skal være retningsgivende, ikke graden av hardhet i selve strafferegimet. Det er vanskelig å se for seg at Breivik noen gang kan komme tilbake til samfunnet. Ikke for at han skal straffes og pines så lenge han lever, men fordi risikoen for samfunnet alltid vil være for stor. Da snakker vi ikke om livstidsstraff eller om måten det straffes på, men om forvaring. Er Anders Behring Breivik trygt forvart, er også samfunnets hensikt oppnådd.

Kriminaliteten i Groruddalen har gått ned i samme takt som innvandrere har flyttet inn.

Siden år 2000 har andelen innvandrere som har bosatt seg i Groruddalen blitt fordoblet. I år 2000 ble det anmeldt rundt regnet 18 000 kriminelle forhold mens tilsvarende tall for 2011 er 10 000. Stasjonssjef Espen Nag Aas ved Stovner politistasjon er svært fornøyd med utviklingen. Ikke bare det: En større og større andel av kriminaliteten i dalen begås av folk som ikke bor der selv. Sterkest er nedgangen på Furuset, der det har vært en reduksjon i antall anmeldte forhold på hele 60 prosent.

Nå må innvandrerne henge i og få statistikken opp om de skal klare å mate våre fordommer og holde engasjement og temperatur på Verdidebatt og andre nettfora oppe. Anfindsen kunne risikere å bli arbeidsledig...

Stadig oftere ser jeg ordet rettsoppgjør brukt om det skal skje i Oslo Tingrett 16. april. Men hva er et rettsoppgjør til forskjell fra en rettssak? Og hva er den dypere betydning av å ville gjøre saken mot Anders Behring Breivik til et rettsoppgjør?

Det er ikke tilfeldig hvilke ord vi benytter. Ord ikke bare beskriver, de er også ladet  - ladet med indirekte betydningsinnhold. Når noen foretrekker å bruke ordet rettsoppgjør om saken mot massemorder Behring Breivik, så ligger det et skjult budskap om at i dette tilfelle strekker det mer prosaiske ordet rettssak ikke til.

Men hva skulle et rettsoppgjør innbefatte som ikke en rettssak kan gjøre? Hans Fredrik Dahl beskriver i en artikkel i Dagbladet i dag, 17/02, forskjellen i begrepsbruken omtrent som følger: Mens en rettssak utspilles ene og alene etter jussens regler, peker ordet rettsoppgjør mot noe større og mer omfattende: et moralsk, politisk og kollektivt oppgjør. 

Ordet rettsoppgjør er i Norge bare tidligere brukt om rettsoppgjøret etter krigen, der nesten 100 000 nordmenn ble dømt for landssvik. Ca 17 000 av disse måtte sone i fengsel, 30 fikk dødsstraff, i underkant av 30 000 ble straffet ved forelegg. De øvrige ble dømt uten å få noen direkte straff, men folkedomstolen dømte dem uansett mye hardere enn de noen gang kunne blitt i en ordinær rettssak. I tillegg til de 92 805 domfellelsene som landssvikoppgjøret teller, kom omfattende uformelle utrenskninger innenfor organisasjons- og arbeidsliv, og der folkedomstolen spilte sin moralske patos vilkårlig ut. Med i dette uformelle rettsoppgjøret må vi også ta med de skammelige skjebnene til de såkalte tyskertøsene, og ikke minst deres barn, hvis eneste forbrytelse var å være født.

Landssvikoppgjøret etter krigen var en prøve for det norske rettssamfunnet som vi ikke kom særlig godt i fra. Det er liten trøst at man i mange andre land kom verre fra det. Overfor historiens domstol har det norske landssvikoppgjøret ikke bestått sin prøve. Den moralske patos og indignasjon i tiden etter 1945 var selvsagt forståelig, men idet den snek seg inn i jussens kjølige farvann og pisket opp bølgene også der, var rettssikkerheten også straks truet. I et rettssamfunn er rettssikkerheten til sjuende og sist det eneste som betyr noe. Fru Justitia skal og må være blind.

Den 16. april og i månedene utover skal den norske rettsstaten opp til en prøve den ikke er blitt satt på siden årene 1945-50. Prosessen og den endelige dom mot Anders Behring Breivik vil ikke bare bli dømt med dagens standarder. Historien vil også granske prosessen med lupe, og historiens domstol er kjent for å være nådeløs. Den sparer ingen. Det er jeg overbevist om at alle involverte i prosessen mot Anders Behring Breivik er klar over.

Rettssak, ikke rettsoppgjør. Saken mot Anders Behring Breivik er en rettssak, ikke et rettsoppgjør. Den skiller seg ikke prinispielt fra andre strafferettssaker på annen måte enn gjennom sin egentyngde og handlingenes grusomhet. I tillegg kommer det viktige forhold at handlingene som skal pådømmes, er politisk motivert. Det siste er det særlig viktig å holde fast i. For av samme grunn som at terroren var politisk, er det av overordentlig betydning at rettsprosessen og den påfølgende dom ikke blir politisk. Saken skal ikke dømmes etter politisk justis, men etter rettssamfunnets justis.

Anders Behring Breivik forsøker å politisere saken ved å argumentere med at dommerne som skal dømme ham, har sin myndighet fra Arbeiderpartiet. Det er selvsagt forvirret vås, som det meste annet som beveger seg oppe i denne mannens hode. Like fullt ser vi at krefter både på høyre- og venstresiden av politikken er i bevegelse for å politisere prosessen mot Breivik. De ønsker et rettsoppgjør - et oppgjør som strekker seg videre enn rettsstatens jus - en prosess som skal dra med seg moral, jus og politikk i et stort dragsug av patos og indignasjon.

På høyresiden har Ole Jørgen Anfindsen så vidt jeg kan se vært den som har gått lengst i å ville politisere prosessen mot Breivik. I sin heftig omdiskuterte artikkel her på Verdidebatt, "Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørk nett," argumenterer han for å gjøre rettssaken mot Breivik til et oppgjør med Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. På venstresiden er naturlig nok motivet et annet - å ta et moralsk oppgjør med den mørke underskog av fascistoide holdninger som brer seg over hele Europa. 

En rettssak med et slikt utgangspunkt vil garantert ikke bestå prøven for historiens domstol. Det finnes ytterst få eksempler, om noen, fra historien der politiserte prosesser på noen måte kan sies å ha innfridd selv de mest elementære rettssikkerhetsprinsipper. Det Anfindsen forsøker seg på er farlig ikke bare i et rettssikkerhetsperspektiv, det vil også være med på å gjøre Behring Breivik til en budbringer som kan påberope seg noe i retning av et aktverdig eller i det minste forståelig motiv for sine handlinger. Men det finnes intet utenfor Behring Breiviks forvirrede hode som tilfører hans handligner det minste grann av legitimitet eller forståelighet. Behring Breivik er en kriminell, verken mer eller mindre - en kriminell på politikkens arena, men like fullt en kriminell, og bare det. En politisert rettssak er farlig også av en tredje grunn: Den vil så splid på en måte som vil sette seg som en betennelse i det norske samfunnetfor lang tid.

Prosessen mot Breivik er en rettssak, der det er jussens logikk som skal gjelde. Den moralske indignasjon vi føler, er forståelig, men moralsk indignasjon er en upålitelig dommer. Den moralske dimensjon i saken, som jo i høyeste grad er til stede, kan vi trygt stole på ligger forutsatt og innbakt i selve de prinsipper som rettsstaten hviler på.

Jeg frykter i og for seg ingen politisering av rettssaken mot Breivik. Jeg er overbevist om at rettsstatens representanter i vårt land vet hva de holder på med. Kravet om politisert prosess er likevel et illevarslende tegn helt uavhengig av selve rettssaken. Illevarslende som uttrykk for hva 22/7 har gjort med det norske samfunnet. Selv om fordømmelsen av Breivik og hans handlinger er tilnærmet unison, også fra dem som deler mange av hans synspunkter, så ser vi allerede tendenser - direkte eller indirekte - til at han blir en budbringer for noe større enn seg selv. Han handlet feil, men hadde likevel litt rett. Det er etter mitt syn en moralsk falitt. For da har terroristren faktisk fått innfridd ett av sine mål med terroren. Det kan et sivilisert samfunn ikke leve med.

Jakob Sande føles av mange grunner spesielt aktuell på en 1. nyttårsdag

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Hitler og Stalin var utvilsomt syke. Det vil likevel ikke falle noen inn å hevde at de var utilregnelige. Deres ugjerninger var ikke bare diktert av deres personlige patologi, de var også logisk konsistente med deres ideologier. Slik også med ABB.

Like lite som en psykiatrisk diagnose eliminerer det faktum at ondskap finnes, like lite eliminerer den det faktum at Breiviks terroraksjon var en politisk og ideologisk handling. Valgene Breivik foretok var logiske videreføringer av hans ideologiske overbevisning. Mener man at Norge står under angrep av islam, at hele vår kultur er truet, at våre politikere er landsforrædere, da er det å erklære krig en logisk konsistent handling. Derfor har også den offentlighet som ble satt under angrep 22.07. krav på å få innsyn i de premisser som ligger til grunn for å erklære ham utilregnelig.

Spørsmål om skyld og ansvar er overordnede spørsmål av juridisk og moralsk karakter. I norsk rettspleie er imidlertid psykologer og psykiatere tillagt en betydelig normativ makt på et område som strengt ligger utenfor deres fag å ha noen mening om. I andre sammenlignbare land er de sakkyndiges rolle begrenset til å stille diagnose, mens det er rettens oppgave å definere tilregnelighet. Slik bør det også være. I Norge hopper vi imidlertid over et ledd og lar den psykiatriske diagnosen også være en dom i tilregnelighetsspørsmålet. Det er ikke bindende for den endelige dom, men det er likevel prinsipielt svært betenkelig at sakkyndige er tillagt en så sterk normativ makt i spørsmål som det ikke ligger under psykovitenskapenes fagområde å felle dom over.

De sakkyndiges rolle i rettspleien har lenge vært anfektet, men noen gjennomgripende debatt har vi aldri fått om dette i Norge. Rettspraksis viser at det skal mye til for retten å sette de sakkyndiges votum til side, til tross for at det finnes en rekke eksempler på at sakkyndigheten har vært en reell trussel mot rettssikkerheten. Det verste eksemplet er Bjugnsaken. Rettsstaten viste seg til slutt som den sterkeste og ryddet opp i det katastrofeaktige kaos psykologer og psykiatere forårsaket, men lite tyder på at faggruppene har ryddet opp i egne rekker. De psykovitenskapelig sakkyndige er i Norge tillagt en normativ makt som på mange måter ligner den som i tidligere tider tilkom kirke og geistlighet. Stilt overfor autoritetens tyngde skal det mye til å motsi den.

Jeg betviler ikke at de sakkyndiges diagnose over Anders Behring Breivik er korrekt. Jeg betviler imidlertid diagnosens relevans i forhold til de overordnede spørsmål om tilregnelighet, skyld og ansvar. Psykiatriske diagnoser har ingen autonomi, er ikke uten implisitte kulturelle komponenter og bygger ikke på eksakt vitenskap. Etter 22.07. så vi fra første stund tendenser til å ville patologisere Breivik. Særlig kom dette fra de hold som ideologisk og politisk deler mange av ABBs synspunkter. Underforstått: Det er personen, ikke hans ideologi, som er syk.

Uten tvil er ABB syk og hans forestillinger om verden og virkeligheten kvalifiserte vrangforestillinger. Men å være syk er ikke å være uten bevissthet om rett og galt. Å ha vrangforestillinger er ikke å¨være uten valgmulighet. ABB har da også tatt valg som ut fra de premisser som gjelder innenfor hans forestillingsunivers var både logiske og overveide. Han var heller ikke uten moralske skrupler. Han måtte overvinne både emosjonelle og moralske betenkeligheter før han skred til sitt verk, han sparte de yngste barna. Breiviks handlinger var diktert ikke bare av hans patologi, de var også diktert av hans ideologiske overbevisning, og i henhold til denne tok han overveide valg.

Her er vi ved et springende punkt. På samme vis som det finnes syke mennesker finnes det syke ideer. Samspillet mellom en persons psyke og hans ideer og forestillinger er imidlertid komplisert. Vi kan ikke sette likhetstegn mellom personen og de ideer han forfekter. Det var dette som skjedde i sovjetstaten, der psykiatrien ble brukt til å sykeliggjøre ideologiske dissidenter. Men vi kan heller ikke falle i motsatt grøft og hevde at det er atskilte kategorier. Mennesker kan bli syke av syke ideer og syke mennesker kan skape syke ideer. Vi kan ikke bedømme en persons psykopatologi uavhengig av de ideer og forestillinger som har okkupert hans psyke. Visse ideer og forestillinger er åpenbart mer sykeliggjørende enn andre. Senterpartiets partiprogram vil neppe kunne motivere en person til å drepe, men fryktbetonte ideologier med en politisk virkelighetsforståelse behersket av trusselopplevelse, som at muslimene vil utradere vår kultur etc, er klart mer sykeliggjørende enn andre og vil lett kunne danne et rasjonale som legitimerer drap og terror.

Enklest blir det å se denne problematikken når vi relaterer den til historiens store despoter. Både Stalin og Hitler og mange tyranner med dem var åpenbart syke. At valgene de foretok var betinget av deres personlige patologi, er utvilsomt. Men deres handlinger var like fullt konsistente, logiske videreføringer av deres ideologier, deres virkelighetsforståelse og verdensanskuelse. Ingen ville finne på å kalle Hitler og Stalin utilregnelige eller uten skyldevne. Vi tar stilling til dem ikke bare som syke personer, men også som sine ideologiers fremste agenter.

Jeg kan ikke se noe prinsipielt som tilsier at det forholder seg annerledes med Anders Behring Breivik. Det illustrerer absurditeten ved den situasjon som er skapt gjennom de sakkyndiges erklæring om Anders Behring Breiviks utilregnelighet. Og det illustrerer etter min mening også like mye absurditeten i det forhold at store og komplekse spørsmål av metafysisk og moralsk karakter, som ondskap, skyld og ansvar, reduseres ned til banale medisinske diagnoser. For hva så? Hva skal vi mene som ikke er psykologer og psykiatere og ikke har innsyn i fagfolkenes subtile overlegninger? Skal vi bare gjøre knefall for autoritetene?

Selvsagt skal vi ikke det. I en demokratisk rettsstat er det offentligheten som er den moralske dommer, verken psykologer eller prester. ABBs angrep var et angrep på denne demokratiske offentlighet. Derfor har den også et krav på å få kjennskap til hele premissgrunnlaget for å erklære som utilregnelig og uten skyldevne den mann som angrep oss slik han gjorde. Kort sagt: Den rettspsykiatriske rapporten må offentliggjøres.

På samme vis er det ute i offentligheten debatten skal skje om de ideer Breivik og flere med han står for. Vi kan ikke avskrive dem som én manns patologi. For det er åpenbart gjennom historien at dette er en type ideer som over en skala fra lysebrunt til brunt har forårsaket noen av menneskehetens verste udåder. Det er sammenheng mellom patologi og syke handlinger. Men det er også sammenhenger mellom syke ideer og syke handlinger. Like lite som en psykiatrisk diagnose kan eliminere det faktum at ondskap finnes, like lite kan den tilsløre at det er sammenheng mellom ideer og handlinger.

Fascistiske ideologier er oportunistiske, de kan gjøre bruk av et hvilket som helst fiendebilde som tjener deres formål. De kan være både antisemittiske og antiislamske, men også sionistiske og endog liberal politisk korrekte.

Den postmoderne fascisme. Den som leser Anders Behring Breiviks manifest mer enn flyktig, vil stadig støte på paradokser. Han opptrer i et skjæringspunkt mellom liberal politisk korrekthet og høyreorientert populisme. Det er ikke noe han er alene om, det er et særpreg ved dagens høyrepopulisme og som gjør den vanskelig å avgrense. For dagens høyrepopulisme kler seg i andre klær enn gårsdagens.

Så vel Breiviks manifest som den høyrepopulistiske agitasjon i det hele preges av en rekke paradokser som henger sammen i et mønster som er like typisk postmoderne som det er typisk for det fascistiske. Reaksjonært tankegods klippet og limt fra diverse kilder er kombinert med egenprodusert stoff, der Breivik på ingen måte fremstår som spesielt reaksjonær, men som en nokså tidstypisk representant for sin liberale, postmoderne samtid. Et kjennetegn ved postmodernismen er dens eklektisme, at den setter sammen elementer som ikke tradisjonelt hører sammen i nye kombinasjoner. Den er tilbakeskuende, samtidig som den dekonstruerer det fortidige og benytter elementer herfra som tilfeldige byggeklosser i kollasjer av gammelt og nytt. Vi ser det i kunsten, i motene og i arkitekturen. En dorisk søyle plasseres f.eks. umotivert inn i en moderne setting uten annen funksjon enn å være et minne om det fortidige, men som nettopp ved å være løsrevet fra sin opprinnelige funksjon blir moderne.

En sionistisk nazi. Det finnes en rekke momenter hos Breivik som understreker denne tilsynelatende selvmotsigende dobbeltheten. Han låner en kappe av kristenkonservatisme, men fremtrer i alle deler som en sekulær agnostiker uten noe internalisert forhold til kristen tro. Samtidig er han korsfarerfetisjist og en dyrker av forhistoriske ridderidealer, men utover det er han helt ut adaptert til en moderne, liberal og urban livsstil. Han har hip-hop som favorittmusikk og Lacoste som merkevare, er treningsfetisjist, partyløve og eksperimenterer med dop. Samtidig agiterer han for konservative kristne dyder som askese og måtehold, men skryter i neste øyeblikk av sine seksuelle utskeielser. Han er pro-gay, for abort, men full av forakt for kvinnesak og rettigheter for homofile og andre minoriteter. Privat har han muslimske venner, men er full av forakt for islam.

I dette paradoksale bildet hører også en annen kombinasjon av holdninger: Han er antiislamist, men også antisemitt. Samtidig er han pro-Israel. Når han i sitt manifest ironisk presenterer seg selv som en sionistisk nazi, er paradokset fullkomment, for en sionistisk nazi, hva er nå det?

Raseriet mot den indre fiende. Er dette bare utslag av terroristens personlige forvirring, eller ser vi her et mønster som vi kan gjenfinne på flere nivåer innenfor dagens høyrepopulistisme? Nei, dette er mer enn et tilfeldig utslag hos Breivik, men representativt for en type inkonsistens som preger dagens nykonservative og høyrepopulistiske tenkning, og som er et mønster i fascistiske ideologier. Jeg skal komme tilbake til dette om litt, men her og nå peke på noe karakteristisk og neppe tilfeldig i Breiviks morderiske handlemåte. Når han skred til handling, var det ikke mot den ytre fienden, men den indre han rettet sitt angrep. Breivik er anti-jihaddist, men det var ikke islamister han angrep, men ungdommer av hans egen tid, de mest tidstypiske representanter for dagens og fremtidens Europa. Det er disse, de ideologiske svikerne blant hans egne, som er Breiviks fiende. .

Flere fremståënde representanter for dagens høyreorienterte ideologier, som avdøde Piet Fortuyn og Geert Wilders for bare å nevne et par, representerer mye av det samme. Fienden i den voksende anti-immigrasjonspopulismens resonnementer er «det syke Europa», ikke islam i og for seg. Drivfstoffet for Breiviks hat er dem som tillater masseimmigrasjon, islam er bare den ytre rettferdiggjøring av dette hatet. Dette er et mønster som går igjen i høyrepopulistisk agitasjon. Det er mot politikerne i våre egne rekker mistilliten og hatet rettes, disse som svikter Europa, Europas kultur og identitet.

Fascisme som tilbakeskuing. Men når dette Europa manes frem som en positiv størrelse som det er verdt å dø og endog drepe for, da er det ikke det moderne Europa, men en hildring av et arkaisk, premoderne Europa som trer frem i bevisstheten – det være seg korsfarernes og riddertidens Europa, eller de gamle kristne dyders Europa med «Kinder, Küche und Kirche». Det bilde av Europa som dyrkes, er drømmen om noe som fantes, men som i virkeligheten bare eksisterer som et spøkelse i den kulturelle underbevissthet. Det er det samme spøkelset som jager den fascistiske psyke og forvandler dens affiniteter fra kjærlighet til det som var til hat mot det som er. Ut av slik ulykkelig kjærlighet fødes den fascistiske psyke, her ligger den irrasjonalitetens impuls som er tennsats for alle fascistiske bevegelser: drømmen om det som var, ubehaget ved det som er, lengselen etter en fortidstilstand som var bedre og frykten for det truende her og nå.

Måten Breivik konstruerer sin fiende på er typisk for holdninger innen dagens høyrepopulisme. Fiendebildet består av en kombinasjon av tre elementer som innbyrdes ekskluderer hverandre, men som fremtrer i en kollasj av negative affiniteter som binder dem sammen: det marxistiske radikale venstre, den multikulturalistiske liberalisme og islamistisk religiøs fundamentalisme. Den gamle fascistiske vane med å tillegge fienden egenskaper fra innbyrdes ekskluderende størrelser (jødisk verdensherredømme ses f.eks. i det ene øyeblikk som synonymt med kommunistisk verdensherredømme og i neste som synonymt med kapitalistisk), returnerer her i ny drakt.

Enda mer indikativ er måten Breivik kombinerer radikal høyreorientert ideologi med konservativ kristendom på. Breivik blir en talsmann for kristendommen, men forblir aldri noe annet enn en sekulær agnostiker. Kristendommen er for ham bare en kulturell konstruksjon, en gjenstand hentet frem fra fortidens kulisselager for å hegne om en truet identitet, men i alt det øvrige favoriserer han et sekulært samfunn.

Høyrepopulisme og liberal korrekthet. Den moderne høyrepopulistiske ideolog som fresmtår som mest lik Breiviks tenkning, er nederlenderen Pim Fortuyn, som ble drept i mai 2002, to uker før valget der han var spådd å få en femdel av stemmene. Fortuyn var som Breivik en paradoksal skikkelse: høyrepopulistisk, men med personlige egenskaper og politiske standpunkter som i de fleste saker var nesten perfekt politisk korrekte. Han var homofil, hadde gode personlige relasjoner til mange innvandrere, opptrådte i det daglige som en vidsynt og tolerant liberal, unntatt på to områder: Han var fanatisk motstander av muslimsk innvandring, og hans politiske agitiasjon spilte på følelser for premoderne europeiske verdier. Geert Wilders faller inn i det samme mønsteret. Som Breivik danner Fortuyn og Wilders dermed et skjæringspunkt, der høyreorientert populisme og liberal politisk korrekthet krysser hverandre. De er levende bevis på at det påståtte motsetningsforhold mellom høyreorientert populisme og liberal toleranse ikke uten videre er riktig, men at vi faktisk her kan ha å gjøre med to sider av samme sak som forholder seg til hverandre som natt og dag, men med skumringssoner imellom. Vi møter det stadig oftere i høyreideologisk retorikk. Man snakker varmt om demokatiet, men demokratibegrepet er et annet enn det moderne. Det høyrepopulistiske (og det fascistiske) begrep om demokrati er det ekskluderende demokrati som bygger på forutsetningen om folkets rett til å ekskludere «den andre».

Den samme paradoksale dobbelthet finner vi i Breiviks hat mot Hitler, samtidig som han helt ned på detaljnivå benytter seg av pro-nazistiske symboler og spiller på den samme sentimentale dyrking av det fortidige og det arkaiske som nazismen gjorde, som i hans dyrking av den svenske pronazistiske sangeren Saga og i hans middelalderromantkk. Samtidig erklærer Breivik en av de fremste antinazistiske motstandsmenn, Max Manus, som sin helt.

Sionismen som fascismens retoraktive omdreiningspunkt. Sist men ikke minst er Breivik antisemittisk, men pro-Israel. Dette paradoks kan forklares på samme måte som Breiviks kombinasjon av konservativ kristendom med sekulær agnostisisme. Slik kristendommen får en funksjon som markør for en europeisk identitet kontra islam, slik tillegges Israel den samme funksjon som et potent symbol for det antiislamske. Breivik ønsker f.eks. å se det jødiske tempel gjenoppbygd, men bare ut fra et motiv om at det skal danne bolverk mot den muslimske verden. For øvrig tar han avstand fra alt det den internasjonale jødedommen representerer i historie og nåtid.

Er det mulig å forstå de mange selvmotsigelser som noe annet enn selvmotsigelser, eller finnes det en indre logikk her?

En nøkkel til forståelse gir flere høyreorienterte ideologer selv i deres respons på 22.07. De fordømmer Breiviks morderiske handling, men legger til at han adresserer ekte problemer. Dette er gjentatt så ofte at det er i ferd med å bli høyresidens mantra i dens respons på 22.07.

Men den nøkkel som lettest åpner opp til dypere forståelse, finner vi i en famøs artikkel i Jerusalem Post publisert noen dager etter 22.07. Artikkelen ble riktignok beklaget redaksjonelt etter voldsomme protester, men den uttrykker like fullt et tenkesett hvor vi ser tydelige konturer av en implisitt og vanhellig allianse: europeisk høyrepopulisme og sionisme. Dermed er vi inne ved det virkelige smertepunktet: Sionismen som et retroaktivt omdreiningspunkt i dagens høyrepopulisme.

Jeruslam Post skrev at «vi bør bruke Oslo-tragedien som en mulighet til seriøst å revurdere politikken for integrering i Norge og ellers.»

Det Jerusalem Post skrev var selvsagt ikke uten referanse til Israel. Det som ligger implisitt er at et multikulturelt Israel er en umulighet. Skal Israel overleve, er monokultur eneste mulighet. Breiviks terrordåd brukes altså for å bygge oppunder et slikt syn. Skal palestinernes krav kunne rettferdiggjøres, kan det bare skje ved full segregasjon. Og her er ironien total, for budskapet Jerusalem Post sender til Europas høyrepopulister, er dermed det følgende: «Vi anerkjenner deres intoleranse overfor andre kulturer i deres midte dersom dere anerkjenner vår rett til ikke å anerkjenne palestinere i vår midte.»

Det ekskluderende demokrati. En sirkel er her sluttet, alliansen pro-Israel og europeisk høyrepopulisme anno 2000 er etablert. Det skjer på det mest paradoksale vis og som tydeligere enn noe illustrerer hvordan dagens høyrepopulisme trer frem i ny drakt i forhold til tidligere generasjoners. Men historien spøker likevel i bakgrunnen. Prisen for denne vanhellige pakt er å gi tilbakevirkende kraft til oppfatninger som på tidligere stadier i europeisk historie rammet jødene selv. For mer enn noen andre har nettopp jødene stått som representant for det multikulturelle Europa. Det Europa som høyrepopulismen maner frem som noe det er verd å dø for, det eksisterte aldri uten nettopp jødene som et dominerende multikulturelt innslag. Det vi kaller europeisk kultur fantes aldri og kunne heller ikke ha eksistert uten jøders formidable bidrag innen kultur, økonomi og vitenskap. Når Anders Behring Breivik presenterer seg som en sionistisk nazi, da er det med ironi og overdrivelse, men bevisst eller ubevisst slår han her an en akkord som til tross for sine skingrende dissonanser tydeliggjør to temaer som gjensidig ekskluderer hverandre samtidig som de også er intimt forbundet til hverandre i en felles logisk diskurs: retten til å ekskludere den andre, det ekskluderende demokrati. Og dette er klassisk fascisme.

Spørsmålet er imidlertid: Hva vil skje i Europa hvis resonnementer som dette settes igjennom og blir den nye politiske diskurs? Hva om Europa aksepterer dette paradoks at dens demokratiske åpenhet skal være basert på retten til å ekskludere den andre?

Her er det at vi må være spesifikke. Europa er truet av økonomisk krise og sosial destabilisering i kjølvannet av dette. Det er noe jeg frykter mye mer enn følgene av innvandring. Den folkelige oppslutning om EU er svak, det europeiske prosjekt er ikke en markør for fellesskap og identitet, mens derimot nasjonen – eller snarere minnet om det nasjonale som var før multikulturalismen «ødela» det – finnes der fortsatt som en identitetsmarkør med et retroaktivt kraftpotensial. Her vet vi fra vår nære historie hvordan det ene lett lenker seg til det andre med skjebnesvanger konsekvens. Settes dette neo-fascoistiske tankegods om det ekskluderende demokrati igjennom som en akseptabel politisk modell, bereder man også en kulturell og psykologisk grunn for en politikk som forvandler demokratisk åpenhet til ekskluderende demokrati og med Holocaust som ytterste konsekvens.

Høyrepopulistiske ideologier har vind i seilene over hele Europa og ikke minst i landene i den tidligere sovjetsfæren. Det er ikke mot muslimer eller andre av fremmedkulturell opprinnelse deres raseri rettes. Som hos Breivik rettes det mot den indre fiende, mot det politiske establishment og de symbolske representanter for det forvitrende Europa hva enten dette er gay pride-bevegelsen, muslimer eller jøder. De symbolske representanter for forvitringen kan i prinsippet være hva som helst, men i en eller forstand må de representere «det andre», noe fremmed og uopprinnelig som defineres som et fremmedlegeme som ødelegger det som var. I Øst-Europa har hatobjektet i det siste i sørlig grad vært gay pride-bevegelsen, men gammel antisemittisme blomstrer og trives som før. I begynnelsen av 2011 var det en fredelig gayparade i muslimske Istanbul, mens ikke langt unna, i Serbia og Kroatia samt i Latvia, Moskva og mange andre østeuropeiske byer, er lignende parader blitt møtt med vold og et politi som trakk seg tilbake uten evne og vilje til å beskytte de demonstrerende.

Den demokratiske åpenhetens fiende er verken islam eller kristendom, men en fascistisk fundamentalisme av enhver støpning som oportunistisk låner de fiendebilder som fungerer for formålet, enten de er konstruert med utgangspunkt i kristent, islamsk eller for den saks skyld postmoderne liberalt tankegods. Skillelinjene går ikke så mye i det ideologiske, som i den overordnede diskursen, det facsistiske postulat om retten til å ekskludere den andre, det eksluderende demokrati.

Hatet mot gay pride og andre former for fobier mot alt moderne går hånd i hånd med en likeså økende antisemittisme, ikke bare i Øst-Europa, også i USA er den blitt mer enn sporbar. Og det er her staten Israel gjør en katastrofal feil ved at den i de senere år har tonet ned den tradisjonelle antisemittisme til fordel for nye definisjoner med vekt på den såkalte «progressive antisemittisme», antisemittismen av i dag, der all kritikk av staten Israels politikk stemples som antisemittisme i ny drakt. Dette skjer samtidig som Israel mer og mer gir konsensus til det ekskluderende demokratis logikk, der i utgangspunktet gjensidig ekskluderende størrelser som antisemittisme og sionisme står i en paradoksal og vanhellig, men like fullt avhengighetsbetingende allianse med hverandre, og med fascismens ideal om det ekskluderende demokrati som felles retningsviser. Det settes i skarpt relieff om vi parafraserer Jerusalem Posts artikkel etter 22.07 og lar setningen gå slik: «Vi bør bruke de palestinske terrorhandlingene som en mulighet til å revurdere Israels politikk.» Når så man slik logikk lagt til grunn i Israel? Aldri.

Skjønner Fjordman så lite at ikke norsk politi gjorde jobben sin da de etterforsket hans mulige forbindelser til Anders Behring Breivik, så skjønner han neppe så meget annet heller.

Fjordmanns innlegg i Aftenposten i dag er ganske avslørende, og som Oddbjørn Johannessen korrekt skriver i denne kommentaren, mest uttrykk for patetisk sutring. Jeg ser på det mest som et emosjonelt forsøk på å skape martyrglorie om seg selv og sine meningsfeller. Det prinsipielle i det han anfører er tynnere enn tynt og fullstendig substansløst.

Et eksempel på den retoriske vinklingen Fjordman benytter for å skape ubegrunnet sympati for sin sak, er følgende sitat:

"De konfiskerte også en koffert med klær og sokker som ikke inneholdt noe elektronisk utstyr. På et tidspunkt da altfor mange voldtekter og andre grove forbrytelser står uoppklart i deler av landet kan man spørre seg om det er en riktig prioritering av politiet å bruke flere måneder på å studere sokkene til en person fullstendig uten kriminelt rulleblad."

Enhver med noe gangsyn vet at norsk politi ikke er synderlig interessert i å studere sokkene til Fjordman fremfor å oppklare voldtektssaker. Og skjønner Fjordman så lite at ikke norsk politi gjorde jobben sin da de undersøkte hans mulige forbindelser til Anders Behring Breivik, sett i lys av at terroristen selv oppgir ham som en av sine fremste inspirasjonskilder, så skjønner han neppe så meget annet heller.

Fjordmans overbevisningskraft innad i sin sekteriske menighet rokkes selvsagt ikke av dette. Enhver opplevelse av å være forfulgt, enten det er av politiet, av kulturmarxister eller hvem det nå måtte være, vil alltid være velegnet til innvortes bruk for å styrke samholdet blant de troende. De fleste mennesker med gangsyn gjennomskuer imidlertid den banale psykologien i dette temmelig lett.

I sin kronikk i Aftenposten 13. oktober 2011 gjør Ole-Jørgen Anfindsen massemorderen og terroristen til en budbringer. Det er en innfallsvinkel til 22. juli som er moralsk forkastelig. Det er å pulverisere skylden og si at terroristen har LITT rett.

Det er mange ting å gripe fatt i i Ole Jørgen Anfindsens kronikk i Aftenposten i går, der han spør hvilken lærdom vi kan trekke av 22.07.

Anfindsens svar på det spørsmål han selv stiller, er et stykke på vei å legitimere noen av de beveggrunner Breivik hadde for sine handlinger, men selvsagt ikke selve handlingene.

Anfindsen åpner sin kronikk med et spørsmål:

Hva er det som har gått galt i Norge? Hvorfor er vi blitt rammet av en så grusom terroraksjon? Hva kan vi gjøre for å helbrede samfunnet og demokratiet?

Å stille spørsmålet slik stiller som forutsetning at det finnes årsaker utenfor Anders Behring Breivik selv og det verdensbilde han opererer med, som kan forklare hans skjendselsdåd. Det er med på å gi terroristens handlinger et slags rationale og kaste noe av skylden for dem tilbake på samfunnet, på multikulturalismen og på integreringspolitikken. Spørsmålet stiller som forutsetning at noe har gått galt i Norge. Det stiller ikke som forutsetning at det er selve Anders Behring Breiviks verdensbilde, som jo Anfindsen et godt stykke på vei selv deler, som det er noe fundamentalt galt ved. Fra mitt ståsted kan derfor Anfindsens kronikk ikke ses som annet enn en gigantisk unnamanøver.

Akkurat det får så være. Men i tillegg til at måten Anfindsen stiller spørsmålet på er forførerisk, er det også moralsk forkastelig. Det er å gjøre Anders Behring Breivik til en budbringer, det er å si at han - tross alt - hadde litt rett.

Dermed er også Anfindsen med på å innfri en av de langsiktige målsetninger Breivik hadde med sin terror, og som er alle terroristers langsiktige målsetning, som ikke er å få sympati på kort sikt, men på lang sikt. 

- Breivik kjenner til nasjonens avsky, forteller hans advokat, Geir Lippestad, en avsky jeg er sikker på at Anfindsen fullt ut deler med resten av det norske folk. Noe annet enn avsky hadde heller ikke Breivik ventet seg, det går også tydelig frem av hans manifest, som jeg har lest. Mens Breiviks perspektiv er ikke her og nå, det er heller ikke ti år frem i tid, men 70, 80, ja, 100 år frem! Terroristers tidsperspektiv er alltid langsiktig. Terrorens fremste virkninger på samfunnet er først og fremst de langsomme og indirekte virkningene.

Anfindsen annonserte etter 22.07. at han ville gå i tenkeboksen. Det gav jeg ham honnør for. Jeg har ikke forventet at han skulle komme ut igjen av tenkeboksen som et nytt menneske med andre meninger enn dem han alltid har hatt, til tross for det sjokk det må ha vært for ham å måtte erkjenne at han - i alle fall indirekte - har vært leverandør av ideologiske råmateriale til Breivik, og som han har brukt som legitimasjon for sine handlinger.

Men nettopp på denne bakgrunn hadde jeg forventet, eller kanskje heller håpt på, et annet fokus fra Anfindsens side enn å gjøre Anders Behring Breivik til en budbringer for et verdensbilde som i sitt vesen er fiendebasert og dermed også potensielt, men ikke per definisjon, voldelig.

Spørsmålet Anfindsen stiller - Hva har gått galt med Norge? - er derfor feil stilt, og i virkeligheten en unnamanøver fra de spørsmålene som heller må stilles. Reaksjonene og den folkelige mobiliseringen etter 22.07. viste at det ikke er så mye i Norge det har gått galt, at vårt folks moralske instinkter er intakte. Måten det norske folk stod opp for sine verdier mot alt det Breivik står for, har imponert en hel verden.

Skal Anfindsen komme noen vei videre under sitt fortsatte opphold i tenkeboksen, må han derfor stille spørsmålet annerledes: Hva er det som har gått galt i ABBs hode, og hva er det som er galt med en ideologi og et verdensbilde som kan tjene som legitimasjonsgrunnlag for vold og terror? 

Det Anfindsen hittil har bidratt med etter 22.07 er ikke å nærme seg slike spørsmål. Hans kronikk i Aftenposten i går viser tvert imot at han har brukt tiden i tenkeboksen til å bygge opp en forsvarsmur mot dette grunnleggende spørsmålet.

Nedenstående artikkel fra 2009 republiseres med ny aktualitet. Kåte nordmenn valfarter til kjøttmarkedet i Riga, hovedstad i ett av Europas fattigste land - og som er vår nabo.

- Dere er så dumme og rike, sier Ruta, koordinator for frivillig bymisjonsarbeid blant prostituerte og rusmisbrukere i Latvias hovedstad, Riga. Hun sier det med et trist, galgenhumoristisk smil. Hver helg er flyene fra Norge og Sverige til Baltikums hovedsteder fulle av kåte nordmenn. Horene i Riga er billige og byen ligger ikke mer enn en drøy times flytur unna Oslo. 

- Takk, Norge, takk, Sverige, sa Ruta da den nye lovgivningen som forbyr sexkjøp, ble innført. – Dere flyttet virkelig problemene deres over til oss. 

Litauere er på tjuvraid i rike Norge. De stjeler av vår materielle overflod. Nordmenn er på et annet tjuvraid i fattige Latvia. De stjeler foreldreløse tenåringsjenters menneskeverd. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jo, forresten, det vet jeg. Etter en fredagskveld i minibussen sammen med feltarbeidere fra bymisjonsorganisasjonen Dialogs, er jeg ikke i tvil. 

Det handler om nærhet og avstand og om øynene som ser. Fra vårt norske ståsted er det selvsagt et problem at tjuvbander fra Baltikum flommer inn over våre villastrøk. Men sett fra Riga blir proporsjonene med ett annerledes.

Riga er en usedvanlig vakker by og med en rik historie. I gamlebyen ligger butikkene til Hugo Boss, Lacoste, Versace og Gucci tett og med priser som ikke engang frister nordmenn. Utenfor står BMW-ene og Lamborghiniene parkert. Nypolerte på rekke og rad.

- Hvem er disse menneskene som kjører alle disse flotte bilene, og som kan handle i butikker, der prisene matcher Oslos og vel så det, spør jeg. Og føler meg dum i samme øyeblikk som spørsmålet er stilt.

- You wouldn't like to know, svarer Ruta.

Innimellom Gucci og Lacoste ligger Dressmann, Rimi, Rema1000 og DNBs filialer samt spillehallene og nattklubbene. Midt i sentrum ligger den praktfulle lutherske domkirken omgitt av kvartaler med arkitektoniske variasjoner fra renessanse og barokk til art noveau, som alt sammen har til felles at det er vakkert.

Dette er byen turistene ser. Men det er bare Rigas ytre skall. Hovedstaden i Latvia har fått finanskrisen som et støvelspark i magen. Snart 20 år med rovdyrkapitalisme har endt i en økonomisk tragedie for den tidligere sovjetrepublikken. Ekstrem og galoppartet vekst gjennom et par tiår har gjort fallet desto hardere. Resultatet er en sosial nød man ikke skulle tro var mulig i et sivilisert europeisk land som attpåtil er vårt naboland.

- På andre siden av jernbanelinjen vil jeg ikke anbefale noen å gå, i alle fall ikke etter mørkets frembrudd og absolutt ikke alene.

Advarselen kommer fra Agitta, en annen frivillig i Dialogs, utdannet lærer og en kjenner av Latvias kultur og historie.

Men det er inn i disse gatene på den andre siden av jernbanelinjen vi er på vei en hustret kveld i oktober. Her møter vi Riga vendt inn ut. Vår sjåfør, Varis, stanser ved en gateport til en forfallen bygård. Han fløyter to ganger med hornet. Frem fra bygårdens tussmørke som selv ikke gatelyktene klarer å fordrive, kommer to sjokkblonde kvinner med knehøye, skinnende boots og lårkorte skjørt. I de oversminkede og slitte ansiktene lyser triste øyne som forteller om sorg, sykdom og døde håp. Agitta og Varis deler ut kondomer og rene sprøyter. Brukte sprøyter returneres og legges i en påleggsboks av plast. Hurtigtesting for hiv og tuberkulose tilbys. Varis og Agitta snakker med kvinnene, de klapper hverandre på kinnet, de smiler og omfavner hverandre, men uten å skjønne et ord latvisk, forstår jeg at i bunnen ligger det en trist historie som Ludmila, den ene av horene, har fortalt dem. Etterpå får jeg vite det. En kunde har skåret henne opp i ansiktet med lommekniv. Sårene er dekket med maskara, de er bare synlige når lyset faller rett på ansiktet hennes. Men i hennes jobb er det sjelden at lyset faller rett på ansiktet. Ludmilas kunder trives best i mørket.

I EU-landet Latvia er velferd ennå et fremmedord. Her finnes ikke noe sosialt sikkerhetsnett. Faller du, faller du helt igjennom. Finanskrisen har dratt mange med seg ned. Norske aviser skriver om tomme butikkvinduer i Riga sentrum, men de skriver ikke om alle kvinnene som tvinges ut på gaten for å skaffe medisiner for sine syke barn. En sykehuskonsultasjon i Riga koster 400 Lats – nesten 5000 kroner, nær det tredobbelte av en gjennomsnitts månedslønn. Hivepidemien går med rasende fart over Øst-Europa. Verst stilt er Estland med en årlig smitterate som er nesten dobbelt så høy som de verst stilte land i Afrika. Latvia ligger ikke langt etter. Epidemien slo til ved årtusenskiftet. Siden hiv dreper langsomt, er det først nå aidsbølgen kommer skyllende. Livreddende behandling når ut til et fåtall, om enn til stadig flere – inntil finanskrisen kom og alt stoppet opp, vel å merke. I Rigas gater – på den andre siden av jernbanelinjen, der togene fra Moskva kjører inn med narkotikaen - dør kvinner og barn.

Alt er blitt dyrere i Riga, unntatt horene. På ukedagene faller prisen for en sextur ned mot 10 Lats. I helgene er det bedre, for da sørger svensker og nordmenn for at etterspørselen stiger og med den prisene. 

- Hun er villig til å svare på spørsmål, forteller Agitta etter å ha presentert oss for Ludmila. Jeg føler meg brydd, vet ikke hvilke av mine mange spørsmål jeg kan stille uten at de blir for private. Ludmila forteller om et regnestykke i kraftig minus, selv om hun tross alt er heldig. Hun har ennå ikke mistet jobben sin, som ikke er å være prostituert. Ludmila har et normalt dagarbeid. Men med et sykt barn går regnestykket uansett ikke i hop. Med normal inntekt står Ludmila overfor et valg om hun skal sulte, fryse, mangle tak over hodet eller la barnet sitt dø av mangel på medisiner. Slik ble gata siste utvei. På kjøpet har hun fått et alvorlig rusproblem samt hiv. Kampen for datteren er det som holder siste rest av livsvilje oppe. Men snart kan også den kampen være over. Ludmila står i fare for å miste sitt syke barn, for uten medisiner vil det dø. Selv ikke 18 timers arbeidsdag er nok til å betale det medisinene koster. 

Sex i mørket. Vi kjører ut på motorveien som leder ut fra sentrum. Her ligger kjøpesentraene på rad og rekke og med en tett skog av lysskilt for merkevarer vi kjenner godt: Dressmann, Cubus, Lindex, Narvesen, Rimi, Statoil og Rema 1000. Tjue minutter utenfor sentrum tynnes skogen av lysskilt og vi ser de stalinistiske høyblokkene som var ment å stå i tjuefem år, men som ved et naturens under står frem­deles. Etter ytterligere ti minutters kjøring, åpner landsbygda seg og oktobernatten sniker seg sur og svart inn på oss. Her ligger noen nedlagte fabrikklokaler samt en parkeringsplass der det innimellom ses Mercedeser og BMWer i grå metallic, samt en og annen langtransport.

Stemningen er lettere uhyggelig, jeg ser meg selv inn i en scene fra en eller annen halvgod narkofilm. Jeg føler meg usikker på om vi er helt trygge. Inne i ett av fabrikkskurene beveger to menn seg rundt som halvskygger i det dimme lyset. Agitta forteller at det er far og sønn som opererer sin narkodealergesjeft herfra. Moren, Olga, betjener kundene fra Stockholm og Oslo, som har funnet ut at det ikke bare er sexen som er billig i Riga, men kokainen likeså.

Olga ser bussen fra Dialogs og kommer for å avlevere sine urene sprøyter og få rene i bytte samt gratis kondomer. Like etter kommer far og sønn. De holder øye med Olga, er aldri mer enn noen skritt unna. Også hun har opplevd å bli skåret opp i ansiktet. For jo billigere horene er, desto mer brutale blir kundene.

På vei tilbake til byen kjører et godstog forbi oss. Varis peker.

- Det kommer fra Moskva, sier han. - Det eneste som er sikkert, er at det frakter en verdifull last med narkotika. Det er det eneste det er overflod av i Riga. Det og prostituerte.

Noen dager senere møter vi samfunnsforskeren Marcis som forteller om et land som i tillegg til å være nær økonomisk bankerott også er i ferd med å miste det meste av sin intellektuelle kapital. For 20 år siden bodde det 2,5 millioner innbyggere i lille Latvia. Nå er bare 1,9 millioner tilbake. Ikke noe land i verden er blitt så kraftig tappet for ressurser. Selv har Marcis fått flere smigrende tilbud om stillinger ved amerikanske universiteter, for hans akademiske CV er, skjønner vi, god. Men han har valgt å bli.

- Det trengs noen tilbake som kan forstå det som skjer med mitt hjemland, sier han. - Når tidene en gang blir bedre, kan den kunnskapen være med på å hjelpe Latvia inn på et bedre spor. 

- Snart 20 år med kapitalisme har ødelagt mer enn kommunismen rakk på enda lengre tid. Når rovdyrkapitalismen har fått så ødeleggende virkninger, skyldes det likevel at kommunismen ødela vernet vi kunne hatt mot denne ødeleggelsen, selve samfunnsmoralen. Evnen til empati er borte. Enhver har nok med sitt, fellesskapene der folk stiller opp for hverandre, er borte. Med 18 politiske partier representert i nasjonalforsamlingen Saimae er politikken blitt fragmentert til smålig interessekamp. Latviere står mot russere og russere mot latviere. Ingen tar et overordnet grep. Vi mangler det meste på de to områdene man er nødt til å lykkes på om man skal bygge et godt samfunn: velferd og utdanning. Først og fremst trenger vi å utvikle en ny forståelse av solidaritet. De skandinaviske samfunnene kunne vært en modell for oss. Men nordmenn og svensker er ikke udelt populære her i Latvia, om enn langt fra så upopulære som russerne. Norske og svenske firmaer utgjør en stor del av samfunnsøkonomien og har mye av skylden for både veksten og fallet dette landet nå opplever. Så dere er ikke udelt populære. Jeg tror mange latviere er litt redde dere. Dere er så rike.

- Rike og dumme? spør jeg.

- Ja, kanskje det kan sies slik, svarer Marcis og smiler.