Olav Rune Ekeland Bastrup

Bill Shankley, mannen som gjorde Liverpool til en toppklubb, uttalte i en alder av 83 år: ”Det er blitt sagt at fotball er like viktig som liv og død. Det er helt feil. Det er mye, mye viktigere.”

Av alle uvesentlige ting...

Det spørs likevel om ikke den tidligere paven Johannes Paul II – som selv var en merittert fotballspiller i sin ungdom – uttalte de mest treffende ord om fotball: ”Av alle uvesentlige ting er fotball det mest vesentlige.”

I en biografi om den kommunistiske frigjøringslegenden Che Guevara fortelles det at han avslørte sambandsnettet til geriljaen sin for amerikansk etterretning da han måtte ringe hjem fra geriljaleiren for å høre hvordan hjemmelaget hans hadde klart seg i en kamp mot erkerivalen. Men det var verd prisen, for da det viste seg at hjemmelaget hadde vunnet, fikk ”vi alle nye krefter og fornyet tro på seier over imperialistene”.

Jo, fotball kan være vesentlig nok! Sannsynligvis er det bare religion som er vesentligere. Både i fotball og religion er det de samme følelsesmessige strenger som spilles på, og som ytrer seg i det samme grenseløse engasjement, den samme lidenskap og lojalitetsfølelse. ”Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga, du kødder ikke ustraffa med oss”, heter det i en av bydelsklubbens kampsanger. For i neste strofe heter det: ”For gjørru det, kom uttafor å sloss.”

På Vålerengen – eller Vål’enga, for Guds skyld – har man da også for lengst forstått det: ”Vål’enga, du er min rellion.” Det forekommer sågar at babyer døpes i fotballdrakt i Vålerenga kjerke. Sangen med nettopp denne tittelen er for øvrig blitt klubbens oppsang og synges her i mitt nabolag hver gang Vål’enga spiller på Ullevål. Det handler om en dramatisk og etter hvert mytologisk hendelse i bydelens historie, nærmere bestemt i 1979, da flammene danset over Vålerenga og ”kjerka oppi parken” tok fyr. ”Da Vål’enga kjerke fikk himmeln sjøl til tak” er blitt motto både for menighet og fotball på Oslo østkant.

Fotball – politikk eller estetikk

Tilfellet vil at jeg bor i Lynland, og heier på denne engang stolte vestkantklubben, men jobber på Vålerenga. Da sokneprest Gelius begravde Lynspøkelset da klubben rykket ned i fjor, truet jeg med å spille Lynsangen fra klokkespillet i Vålerenga kirke utover hele bydelen. Nå er jeg ikke like PR-kåt som Vålerengapresten, så jeg lot være, selv om stuntet sikkert ville gitt medieoppslag. Men mest lot jeg være av frykt for liv og helse. I fotball og religion er det alltid noen som ikke forstår forskjell på spøk og alvor.

I Oslo har fotballkartet vært inndelt etter gamle sosiale skillelinjer og som spiller opp om et mytologisk motsetningsforhold mellom Oslo øst og Oslo vest. Til tross for sosialdemokratisk utjevningspolitikk i et par mannsaldre er motsetningsforholdet mnerkelig nok høyst relevant, og særlig når det spilles ut på fotballarenaen. Vålerenga skryter av å representere den gamle arbeiderklassen og ser foraktelig på FC Lyn med sin historiske forankring i Ullevål Haveby som en gjeng blonde pappagutter med seilersko og krøll i håret.

Selv om det sosiale og kulturelle skillet fortsatt er høyst reelt, er dette likevel mer myte enn historisk realitet. Vålerengen idrettsforening,  eller VIF, ble stiftet av borgerlige småkjøpmenn på Oslos østkant i 1913 i et forsøk på å gi ungdommen andre fritidstilbud enn slikt som satte sosialistiske griller i hodet på dem. Og tilsvarende ble Lyn stiftet i 1896 som et rent filantropisk prosjekt blant rotløs arbeiderklasseungdom på Majorstuen. Gatene øst for Bogstadveien er nemlig gammelt arbeiderklassestrøk. Jeg er også rimelig sikker på at flertallet av dem som med størst nostalgi dyrker Vålerngas arbeiderklasseimage, stemmer FrP. Vålerengas arbeiderklasseimage er i beste fall hult. I Oslo finnes nemlig bare ett fotballag med historisk hevd på å kunne kalle seg et ekte arbeiderklasselag, den gamle storklubben Skeid.

Fotball har ikke alltid stått så sterkt som i dag. For et par tiår siden ville publikumstallene klubbene i dag opplever, forekommet som eventyrlige. At fotballen dominerer i alle kanaler, er bare en refleks av dens økende popularitet.

Fotball er en lagsport som i likhet ishockey alltid har hatt sterkere gjennomslag innen arbeider- og middelklasse enn i de øvre sosiale sjikt, der soloidretter som tennis og ski (samt av en eller annen grunn bandy) har vært mer foretrukne. På Vål’enga ser man nokså foraktelig på skisport og folk i nickers. Det er bare vestkantfiff som driver med slikt – tradisjonelt sett. Lagsport, derimot, uttrykker typiske sosialdemokratiske verdier som samhold og lagånd, mens soloidretter uttrykker de mer velstående klassers selvforståelse. Her er det enkeltprestasjoner som teller, man gjør ting på sin egen måte, man trenger ikke laget for å oppleve styrke.    

Fotball er postmodernisme

I sitt opus magnum om idrettens historie tar Rune Slagstad også for seg fotallens kultur- og mentalitetshistorie. Blant de myter Slagstad slår hull på, er forestillingen om at idretten speiler et politisk innhold. Forsøkene som av og til gjøres, blant annet av forfatteren Kjartan Fløgstad, på å se fotballkamper som symbolske politiske og sosiale oppgjør, er tøv, ifølge Slagstad. Idrett, og fotball ikke noe mindre enn andre idrettsgrener, handler først og fremst om estetikk, og fotballen suksess i vår tidsalder, er et uttrykk for den postmoderne dyrking av det estetiske og berusende. Å nyte en god fotballkamp, oppleve stemningen på tribunene, høre jubelen og se bannerne vaie, er en opplevelse som bare kan sammenlignes med det å oppleve et berusende vakkert stykke musikk eller et kunstverk. Eller for den saks skyld religion.

Men, tilføyer Slagstad: Der kunstverket (eller religionen) refererer til noe ytre som det gir en symbolsk fortolkning av, er det karakteristiske for fotballen at den ikke gjør det. Fotballen er ikke noe annet enn seg selv, representerer bare seg selv og kan ikke tolkes som uttrykk for noe annet enn det den utgir seg for å være. Det er dette som ifølge Slagstad gjør fotballen til et erketypisk uttrykk for postmodernistisk kultur. Fotball har bare to verdier, og som svarer fullt ut til det postmoderne menneskes virkelighetsforståelse: å vinne og å tape.

Det handler også om å tape

Min yngste sønn var i noen år toppscorende spiss på Lyns yngres avdelinger. De var skikkelig gode, og bortskjemte med å vinne det meste. Så hadde de ikke hvem som helst som trener: Selveste Erik ”Myggen” Mykland trente denne guttegjengen i storhetstiden. Men etter mange måneders ubrutt tapsrekke kom Simon (min sønn) en dag storgråtende hjem og var aldeles utrøstelig. De hadde tapt. Simon skyldte på dommeren og på skoene. Så måtte vi ta en alvorsprat far og sønn i mellom. Fotball handler like mye om å tape som å vinne.

Alle vil vinne, alle vil være vinnere. Men ordet vinner bærer i seg en enkel, men brutal logikk. For å vinne må noen tape. Uten en taper mister begrepet å vinne all mening. Å karakterisere noen som vinner, betyr at det sitter noen som har tapt, tilbake.  

Vi kan ikke alle være vinnere. Og vi kan ikke alle være tapere. Men vi er alle vinnere i noe, og vi er alle tapere i noe. Den som tror han alltid vinner, er dømt til nederlag i siste runde.

Tilfeldighetenes spill

Fotball er som livet. Det er et spill som følger en bestemt struktur, et bestemt regelverk og som har sin fastlagte form. Men i spillet selv, i de avgjørende øyeblikkene, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør. Det er ikke alltid beste laget som vinner. Det beste laget kan møte så kompakt motstand at ballen rett og slett ikke vil i mål. Og motsatt handler det bare om et ørlite sekunds flaks, der en mann står på rett plass til rett tid, og det dårligste laget klarer å lirke det matchvinnende målet i nettet. Jeg har opplevd mange slike merkelige kamper. Og slik er også livet. Man trenger ikke være god for å vinne. Derimot hjelper det å være hardfør og ha evne til å stå imot press. Vinneren er den som ikke mister troen, men står løpet ut.

Fotball ligner livet på både godt og ondt. I det ofte forvirrende, men like fullt regelstyrte dramaet som utspiller seg på banen, gjenkjenner vi noe av vår egen kamp, vår egne forspilte muligheter, vår egne tap, men også våre små, stolte øyeblikk da vi fikk det til og alt satt som det skulle. Fotball er ikke viktigere enn liv og død, men i all sin banalitet (for fotball er i bunn og grunn et sjarmerende banalt spill), tror jeg hovedforklaringen på hvorfor så mange elsker fotball fremfor alle andre idretter, ligger nettopp her.

Bill Shankley, mannen som gjorde Liverpool til en toppklubb, uttalte i en alder av 83 år: ”Det er blitt sagt at fotball er like viktig som liv og død. Det er helt feil. Det er mye, mye viktigere.”

Av alle uvesentlige ting...

Det spørs likevel om ikke den tidligere paven Johannes Paul II – som selv var en merittert fotballspiller i sin ungdom – uttalte de mest treffende ord om fotball: ”Av alle uvesentlige ting er fotball det mest vesentlige.”

I en biografi om den kommunistiske frigjøringslegenden Che Guevara fortelles det at han avslørte sambandsnettet til geriljaen sin for amerikansk etterretning da han måtte ringe hjem fra geriljaleiren for å høre hvordan hjemmelaget hans hadde klart seg i en kamp mot erkerivalen. Men det var verd prisen, for da det viste seg at hjemmelaget hadde vunnet, fikk ”vi alle nye krefter og fornyet tro på seier over imperialistene”.

Jo, fotball kan være vesentlig nok! Sannsynligvis er det bare religion som er vesentligere. Både i fotball og religion er det de samme følelsesmessige strenger som spilles på, og som ytrer seg i det samme grenseløse engasjement, den samme lidenskap og lojalitetsfølelse. ”Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga, du kødder ikke ustraffa med oss”, heter det i en av bydelsklubbens kampsanger. For i neste strofe heter det: ”For gjørru det, kom uttafor å sloss.”

På Vålerengen – eller Vål’enga, for Guds skyld – har man da også for lengst forstått det: ”Vål’enga, du er min rellion.” Det forekommer sågar at babyer døpes i fotballdrakt i Vålerenga kjerke. Sangen med nettopp denne tittelen er for øvrig blitt klubbens oppsang og synges her i mitt nabolag hver gang Vål’enga spiller på Ullevål. Det handler om en dramatisk og etter hvert mytologisk hendelse i bydelens historie, nærmere bestemt i 1979, da flammene danset over Vålerenga og ”kjerka oppi parken” tok fyr. ”Da Vål’enga kjerke fikk himmeln sjøl til tak” er blitt motto både for menighet og fotball på Oslo østkant.

Fotball – politikk eller estetikk

Tilfellet vil at jeg bor i Lynland, og heier på denne engang stolte vestkantklubben, men jobber på Vålerenga. Da sokneprest Gelius begravde Lynspøkelset da klubben rykket ned i fjor, truet jeg med å spille Lynsangen fra klokkespillet i Vålerenga kirke utover hele bydelen. Nå er jeg ikke like PR-kåt som Vålerengapresten, så jeg lot være, selv om stuntet sikkert ville gitt medieoppslag. Men mest lot jeg være av frykt for liv og helse. I fotball og religion er det alltid noen som ikke forstår forskjell på spøk og alvor.

I Oslo har fotballkartet vært inndelt etter gamle sosiale skillelinjer og som spiller opp om et mytologisk motsetningsforhold mellom Oslo øst og Oslo vest. Til tross for sosialdemokratisk utjevningspolitikk i et par mannsaldre er motsetningsforholdet mnerkelig nok høyst relevant, og særlig når det spilles ut på fotballarenaen. Vålerenga skryter av å representere den gamle arbeiderklassen og ser foraktelig på FC Lyn med sin historiske forankring i Ullevål Haveby som en gjeng blonde pappagutter med seilersko og krøll i håret.

Selv om det sosiale og kulturelle skillet fortsatt er høyst reelt, er dette likevel mer myte enn historisk realitet. Vålerengen idrettsforening,  eller VIF, ble stiftet av borgerlige småkjøpmenn på Oslos østkant i 1913 i et forsøk på å gi ungdommen andre fritidstilbud enn slikt som satte sosialistiske griller i hodet på dem. Og tilsvarende ble Lyn stiftet i 1896 som et rent filantropisk prosjekt blant rotløs arbeiderklasseungdom på Majorstuen. Gatene øst for Bogstadveien er nemlig gammelt arbeiderklassestrøk. Jeg er også rimelig sikker på at flertallet av dem som med størst nostalgi dyrker Vålerngas arbeiderklasseimage, stemmer FrP. Vålerengas arbeiderklasseimage er i beste fall hult. I Oslo finnes nemlig bare ett fotballag med historisk hevd på å kunne kalle seg et ekte arbeiderklasselag, den gamle storklubben Skeid.

Fotball har ikke alltid stått så sterkt som i dag. For et par tiår siden ville publikumstallene klubbene i dag opplever, forekommet som eventyrlige. At fotballen dominerer i alle kanaler, er bare en refleks av dens økende popularitet.

Fotball er en lagsport som i likhet ishockey alltid har hatt sterkere gjennomslag innen arbeider- og middelklasse enn i de øvre sosiale sjikt, der soloidretter som tennis og ski (samt av en eller annen grunn bandy) har vært mer foretrukne. På Vål’enga ser man nokså foraktelig på skisport og folk i nickers. Det er bare vestkantfiff som driver med slikt – tradisjonelt sett. Lagsport, derimot, uttrykker typiske sosialdemokratiske verdier som samhold og lagånd, mens soloidretter uttrykker de mer velstående klassers selvforståelse. Her er det enkeltprestasjoner som teller, man gjør ting på sin egen måte, man trenger ikke laget for å oppleve styrke.    

Fotball er postmodernisme

I sitt opus magnum om idrettens historie tar Rune Slagstad også for seg fotallens kultur- og mentalitetshistorie. Blant de myter Slagstad slår hull på, er forestillingen om at idretten speiler et politisk innhold. Forsøkene som av og til gjøres, blant annet av forfatteren Kjartan Fløgstad, på å se fotballkamper som symbolske politiske og sosiale oppgjør, er tøv, ifølge Slagstad. Idrett, og fotball ikke noe mindre enn andre idrettsgrener, handler først og fremst om estetikk, og fotballen suksess i vår tidsalder, er et uttrykk for den postmoderne dyrking av det estetiske og berusende. Å nyte en god fotballkamp, oppleve stemningen på tribunene, høre jubelen og se bannerne vaie, er en opplevelse som bare kan sammenlignes med det å oppleve et berusende vakkert stykke musikk eller et kunstverk. Eller for den saks skyld religion.

Men, tilføyer Slagstad: Der kunstverket (eller religionen) refererer til noe ytre som det gir en symbolsk fortolkning av, er det karakteristiske for fotballen at den ikke gjør det. Fotballen er ikke noe annet enn seg selv, representerer bare seg selv og kan ikke tolkes som uttrykk for noe annet enn det den utgir seg for å være. Det er dette som ifølge Slagstad gjør fotballen til et erketypisk uttrykk for postmodernistisk kultur. Fotball har bare to verdier, og som svarer fullt ut til det postmoderne menneskes virkelighetsforståelse: å vinne og å tape.

Det handler også om å tape

Min yngste sønn var i noen år toppscorende spiss på Lyns yngres avdelinger. De var skikkelig gode, og bortskjemte med å vinne det meste. Så hadde de ikke hvem som helst som trener: Selveste Erik ”Myggen” Mykland trente denne guttegjengen i storhetstiden. Men etter mange måneders ubrutt tapsrekke kom Simon (min sønn) en dag storgråtende hjem og var aldeles utrøstelig. De hadde tapt. Simon skyldte på dommeren og på skoene. Så måtte vi ta en alvorsprat far og sønn i mellom. Fotball handler like mye om å tape som å vinne.

Alle vil vinne, alle vil være vinnere. Men ordet vinner bærer i seg en enkel, men brutal logikk. For å vinne må noen tape. Uten en taper mister begrepet å vinne all mening. Å karakterisere noen som vinner, betyr at det sitter noen som har tapt, tilbake.  

Vi kan ikke alle være vinnere. Og vi kan ikke alle være tapere. Men vi er alle vinnere i noe, og vi er alle tapere i noe. Den som tror han alltid vinner, er dømt til nederlag i siste runde.

Tilfeldighetenes spill

Fotball er som livet. Det er et spill som følger en bestemt struktur, et bestemt regelverk og som har sin fastlagte form. Men i spillet selv, i de avgjørende øyeblikkene, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør. Det er ikke alltid beste laget som vinner. Det beste laget kan møte så kompakt motstand at ballen rett og slett ikke vil i mål. Og motsatt handler det bare om et ørlite sekunds flaks, der en mann står på rett plass til rett tid, og det dårligste laget klarer å lirke det matchvinnende målet i nettet. Jeg har opplevd mange slike merkelige kamper. Og slik er også livet. Man trenger ikke være god for å vinne. Derimot hjelper det å være hardfør og ha evne til å stå imot press. Vinneren er den som ikke mister troen, men står løpet ut.

Fotball ligner livet på både godt og ondt. I det ofte forvirrende, men like fullt regelstyrte dramaet som utspiller seg på banen, gjenkjenner vi noe av vår egen kamp, vår egne forspilte muligheter, vår egne tap, men også våre små, stolte øyeblikk da vi fikk det til og alt satt som det skulle. Fotball er ikke viktigere enn liv og død, men i all sin banalitet (for fotball er i bunn og grunn et sjarmerende banalt spill), tror jeg hovedforklaringen på hvorfor så mange elsker fotball fremfor alle andre idretter, ligger nettopp her.

En kristen kvinne nektet av religiøse overbevisningsgrunner å benytte en muslimsk eiendomsmegler. Hun er nå blitt felt i Likestillings- og diskrimineringsnemda, som hevder kvinnen handlet i strid med diskrimineringsloven da hun nektet å benytte den megleren eiendomsmeglerfirmaet Eie sendte for å gi en prisvurdering av hennes bolig. Kvinnen har opplyst at hun ikke kan benytte en muslimsk eiendomsmegler, fordi det vil gjøre henne medskyldig i alt det onde muslimer gjør. 

Rektor ved Nygård skole i Bergen, med høyt innslag av fremmedkulturelle elever, nekter et kristent filmteam å filme på skolen, fordi formålet med filmingen er å fremme det kristne budskap. Rektor legger vekt på å opptre nøytralt i forhold til skolens multikulturelle virkelighet.

Alenemødre får ikke nyte godt av gunstige rabattordninger for barn hos Star Tours. Bare barn i kjernefamilier med mor og far blir tilgodesett.

Svenske prester mener det er kvinnediskriminerende å la far følge kronprinsesse Victoria opp kirkegulvet, fordi det uttrykker en tankegang om at faren eier kvinnen, og overlater henne til en ny eier.

En hivpositiv i en statlig bedrift i Sverige får ikke dele kontorlandskap med andre, til tross for at han ikke er smittefarlig. Enkelte arbeidskolleger føler seg distrahert i arbeidet ved å vite at en kollega med en allmennfarlig, smittsom sykdom er til stede, tett innpå dem, hele tiden. Den hivpositive kontoransatte har fått tilbud om eget kontor, men nekter å akseptere dette. Han er derfor tilbudt en annen stilling i samme bedrift med mindre ansvar.

Listen kunne gjøres lang. Noen har behov for å diskriminere. Andre har behov for å føle seg diskriminert. Atter andre, som undertegnede, har behov for å forstå bakenforliggende motiver når vi diskriminerer eller opplever oss diskriminert. Selv tilhører jeg landets mest diskriminerte minoritet - B-menneskene.

Men - for å sette spørsmålene på spissen: Bør det være tillatt å velge megler på grunnlag av religiøs tilhørighet? Bør det være tillatt å reservere seg mot å arbeide sammen med en hivpositiv? Bør det være tillatt å favorisere kjernefamilier fremfor barn i andre familietyper?

Min første tanke da Reidar Voith gikk ut med sine anklager mot pater Pollestad, var: Du har nå sørget for meget stor fallhøyde for deg selv. Med sine anklager har han gjort dette til et persondrama på høyt nivå, der vi alle er invitert inn for å stirre på den rykende branntomten etter et vennskap i ruiner.

Uavhengig av sant eller usant vil anklagene mot Pollestad hefte ved ham for resten av hans liv og trolig langt inn i historien. Å legge opp et forsvar mot slike anklager, lar seg vanskelig gjøre uten å måtte ramme hardt tilbake. Det finnes tre alternative måter å bedømme Voiths rolle på, og enten ett eller alle tre samtidig kan være riktige.

1.      Voith er en person som lider av seksuelle vrangforestillinger og sjalusi.

2.      Voith er kommet under andre personers dominans på samme måte som han engang stod under Pollestads og gradvis fått snudd sine opplevelser av noe som skjedde i fortid, på hodet. 

3.      Voith har latt seg utnytte av krefter innen Kirken som ikke skyr noe middel for å knekke sine motstandere.

Uansett ett eller alle alternativer har Reidar Voith sørget for stor fallhøyde for sin gen del. Det er en følge av den ondskapens dramaturgi som ligger til grunn for denne saken i utgangspunktet. For i denne katolske versjon av en gresk tragedie står det mennesker bak som har operert med en slik forblindet lidenskap og som har skjult sin vilje til selv å ville herske så dårlig, at om dette hadde vært teater, så hadde blod flytt for lenge siden.

Men dette er ikke teater. Det er virkelighet. Det vi får, er ikke blod, men noe som er nesten verre: Mennesker (ikke bare Pollestad) som får sin verdighet langsomt hakket i stykker. Rundt en klikk av homohatere (det er dét, og ingen ting annet de er), står Norges liberale presse og lar seg bruke til klappjakten. Det er mer enn paradoksalt. Det burde føre til selvoppgjør på diverse morgenmøter rundt omkring i norske avisredaksjoner. Også i Vårt Land. (Før Pollestads navn var ute, skrev Vårt Land om overgriperen som en kjent forfatter og tidligere sokneprest i Tønsberg. Hvor mye hyklerisk kristelig dydferdighet tror Vårt Land det er mulig å komme unna med?)

Ethvert oppegående menneske innser at hva som er sant og ikke i denne saken, kan nødvendigvis bare de to som var til stede i samme soverom, vite. Så lenge det ikke finnes - og nødvendigvis ikke kan finnes - noe endelig og entydig svar på sant og usant, er sannhetsspørsmålet også av underordnet betydning. Det lever sitt eget liv i folks fantasier, og det visste anklagerne også svært godt da de spikret Pollestad til korset. Han ble utlevert til hopens primitivitet som sexovergriper, og det stemplet vil fra nå av stå som et kainsmerke i hans panne.  

Sannhetsspørsmålet er altså av underordnet betydning - og for Pollestads anklagere mest av alle. Det eneste som har betydning, er troverdigheten som henholdsvis anklager og anklagd fremstår med. Det er dette som er sakens kjerne. I artikkelen "Billig av Pollestad" karakteriserer professor Bernt Oftestad Pollestads forsvar som "et virvar av ukontrollerbare opplysninger fra lukkede rom" og sågar som ”det rene småplukk”. Som om anklagernes påstander i mindre grad skulle være fra det lukkede rom? Som om det finnes en sannhet som lar seg kontrollere? Oftestad vet godt at det ikke finnes, men skriver likevel som om det gjør det. Det eneste som finnes, er en ”taktisk sannhet” – en ”sannhet” som kan la seg bruke.

Oftestad har nødvendigvis ingen større innsikt i sant eller usant enn noen annen. Derimot har han og hans klikk av slagfeller brukt det som har latt seg bruke  - en anklage som innholdsmessig, logisk og rettslig står på særdeles vaklende ben. Men det spilte ingen rolle. Den lot seg bruke for et høyere formål – et formål som synes å ha vært høyere enn selv sann­heten: Å få Pollestad vekk. For å nå dette målet har man ikke skydd noe middel. Jeg tror nemlig ikke noe på at Pollestads motstandere er særlig interessert i sannheten. Dramaturgien i dette dramaet forteller noe annet. Var det sannheten det gjaldt, ville Pollestads motstandere stått frem med blanke våpen og sloss i åpent lende. Det har de ikke gjort. De har tvert imot operert i det mørke og det lave. De har hatt hotline til VG og i noen grad til Vårt Land, og de har sanket på hva de kunne finne for så å bruke det til det som har vært deres eneste interesse: Å korsfeste Pollestad. I femten år har de surret rundt i en vrangforestilling om at det er de som reresenterer sannhet, rett og moral. De har ringt rundt til den ene etter den andre i det katolske miljøet og kommet med den ene overspente historien etter den annen, bl.a. om "orgier" i St. Dominikus. Liv Hegna uttaler til Morgenbladet 23. april at dette var noe "alle" visste. Blant dem som måtte ha visst det, var i så fall meg selv. Jeg var så husvarm i klosteret gjennom hele 1980-tallet at jeg hadde egen nøkkel og kunne komme og gå som jeg ville. Oppå det hele var jeg ung og faktisk ganske kjekk... Men sorry, VG, sorry, Liv Hegna  - det forekom aldri noen orgier.

Dette illustrerer klimaet klappjakten har skjedd i. Om merkelappen "UMORAL" skal henges noe sted, så er det her og ikke utenfor noe hotellerom på Høvringen eller i Roma. For Pollestads motstandere var det ideologi og kirkepolitikk det dreide seg om. For å nå sitt mål, skydde de ikke det simpleste av alle knep: å knekke ryggen på mennesker, frata dem troverdighet og verdighet og henge dem ut til den gemene hops skitne fantasiliv.   

Hva er det ved Voiths anklage som gjør at den står på så ustø bein? Her kunne det sies mye som anstendigvis ikke bør sies. Blant annet lurer man jo på hvordan en som ble voldtatt i august lot det samme skje med seg i oktober samme år – mens han utad i følge vitners erklæring fremstod lykkelig og tilfreds. Men la meg heller komme med noen intime betroelser på egne vegne: Jeg har nemlig selv - når jeg får tenkt meg om - delt rom med Pollestad. Han har også - når jeg får tenkt meg om - sittet på min sengekant mens vi hadde en "night talk". Og - når jeg får tenkt meg ekstra grundig om - tror jeg min santen at han ikke bøyde seg ned og gav meg en godnattklem. Og i minnenes dagbok skinner samtidig opplevelser jeg hadde fra reiser med atskillige dominikanedrmunker på 1980-tallet. En av dem reiste jeg Europa på langs med helt alene i en hel måned, og vi delte rom hver eneste natt. Den andre reiste jeg Europa på tvers med like lenge. Vi delte rom hver eneste natt. Hvis noen lurer på hvorfor jeg er så flink, så skyldes det blant annet alt jeg lærte på disse reisene. Men sorry, VG  og Liv Hegna - heller ikke her har jeg noe skandaløst kjøttbein til dere. Da ville jeg enten ha løyet – eller det ville innebære at jeg på lang avstand fra alt dette begynte å vri litt på konteksen og latt tankene falle på noe ”alle” jo visste: De var jo homofile disse prestene. Den godnattklemmen... – var det ikke noe litt klissent ved den? Og sett nå at en av disse prestene av andre grunner endte opp med å bli min fiende? Hvor klissen ville ikke den godnattklemmen kunne fortone seg da? Og sett nå at jeg kom under forhør i Akersveien, hvor jeg fant meg nye venner og hvor jeg oppdager at man er ute etter nettopp den mannen som engang var meg så nær, men som jeg nå bare kjenner bitterhet mot – hvor tilbøyelig ville jeg ikke da være til å...? Psykologiens veier er uransakelige.

Blant Pollestads anklagere finner vi juridisk og teologisk lærde mennesker. Men uansett hvor lærd man er, kan det fort svikte i presisjonsnivået når man bare er lidenskapelig nok. Det er ganske mye som ikke henger på greip. Blant de ting ingen til nå har kunnet gi noe i nærheten av en troverdig forklaring på, er dette: Ordet ”voldtektsforsøk” har først i den seneste tid dukket opp, det var aldri med i den opprinnelige historien. Det jeg ble konfrontet med da jeg ble kjent med saken i 1996, var ”visse pastorale mistak”, hvori det lå innbakt mistanker om utilbørlighet. Men det kortet ble spilt ut i 2004 i forbindelse med en helt annen sak, og anklagerne kom ingen vei med det. Påtalemyndigheten henla den med et stempel som sjelden brukes: ”Det er bevist at intet straffbart har skjedd.” Det ble m.a.o. erklært at det ikke fantes skygge av tvil. For den anklagde i denne saken fikk det heller ingen kirkerettslige konsekvenser (de personlige konsekvensene har selvsagt vært meget store).

Begrepsmessig forvandling. Men for Polle­stads motstandere var det kortet nå svidd av. Det som da skjer, er at anklagen nærmest av seg selv undergår en begrepsmessig metamorfose og blir til ”voldtekstforsøk”. Men ”voldtekstforsøk” hører til i en begrepsmessig og juridisk helt annen verden. Det er per definisjon kriminelt og dermed straffbart. Men hvis noe som skjedde i 1994 fremstilles som ”voldtektsforsøk” i 2010, må det også ha vært det i 1996 da saken først ble kjent. Det finnes visse ufravikelige krav til logisk konsistens, blant disse er ”handlingens enhet i tid og rom”. Og om det nå virkelig var to voldtektsforsøk og anklagerne vurderte dem som det, var det deres plikt å anmelde forholdet til politiet. Hvorfor gjorde de ikke det? Hadde de ikke ryggrad til det?

Nei, de hadde verken ryggrad eller mot til en slik sannhetskrevende handling. De visste at de ikke ville nå frem ad sannhetens vei. Så gjorde man det heller slik: La oss vente til saken er foreldet. Da vil ingen ha mulighet til å etterprøve sannheten. Da er man nemlig henvist til det Oftestad i sitt meget avslørende tilsvar til Pollestad karakteriserer som ”et virvar av ukontrollerbare informasjoner fra det lukkede rom.”

Stilig sjakktrekk! Men det stinker - det stinker fra kirkehistoriens mørkeste avkroker.

KATOLSK GJØRMEBRYTING

Mediene har de siste dagene virvlet sammen beskyldningene mot pater Pollestad med avdekkingen av biskop Müllers sexovergrep mot barn. Utover at begge sakene angår forhold innen Den katolske kirke i Norge og i begge tilfeller handler om sex, har de prinsipielt intet med hverandre å gjøre. I Müllers tilfelle snakker vi om  et erkjent kriminelt forhold. I den sak som nå har dukket opp, er det først og fremst en makt- og personkamp internt i Kirken som luftes ut. Hvorfor sakene kommer i den rekkefølge de nå gjør, gir grunn til undring. Hvorfor akkurat Pollestads sak? Hvorfor ikke andre saker som med større rett kunne vært fremme i lyset? Det er naturlig å spørre om noen i kjølvannet av Müllersaken har tatt regi på hvordan informasjon skal fordeles. Har noen en agenda her, er det noen som pisker i opprørt hav?

Men skal det først luftes ut, får man i anstendighetens navn lufte skikkelig. For her er ennå skitne saker som ikke har nådd offentlighetens oppmerksomhet.Det er risikabelt å skrive om dette, men slik denne saken nå utvikler seg, ser jeg det som nødvendig.

Realitetene om hva som har skjedd og ikke skjedd i forholdet mellom Pollestad og Voith, kjenner jeg ikke til, og uttaler jeg meg derfor ikke om. Hva jeg derimot vet noe om, er at det spill Pollestads motstandere har spilt, det tjener dem lite til ære. At det midt på 1990-tallet var en betent konflikt som preget ånd og atmosfære i kirken for oss som jobbet der, kan jeg skrive under på. Det var også en medvirkende årsak til at jeg sluttet i min stilling ved St. Olav domkirke. Jeg klarer for min del ikke å leve i ufrisk luft særlig lenge uten at det går utover både trivsel og helse. Da jeg bad om permisjon for å komme meg på avstand fra noe som mer og mer lignet et ormebol og ikke fikk det, valgte jeg å si opp.

For visse personer innen det katolske miljøet var forholdet til Pollestad preget av noe som lignet hat. Bak dette hatet ante man både sjalusi og raseri fordi Pollestad hadde etablert en posisjon som Den katolske kirkes eneste ansikt utad i norsk offentlighet. Både hans personlige form, friheten han tok seg og visse uredde uttalelser han kom med, provoserte meget sterkt. Pollestad har riktignok aldri hatt navn for å være særlig liberal. Han var likevel som de fleste prester i sin generasjon et produkt av det annet Vatikankonsils milde og kulturåpne passatvind som blåste over Kirken gjennom hele 1960-, 70- og 80-tallet. På 1990-tallet begynte en konservativ reaksjon å gjøre seg gjeldende også i det norske katolske miljøet, og særlig blant yngre som knyttet seg til Kirken, blant dem enkelte som senere ble prester. Til dels snakker vi også om mennesker med reaksjonære holdninger. Man kunne merke det både i teologiske synspunkter og i holdning til spørsmål som angikk autoritet og liturgi. Politisk kunne også reaksjonære synspunkter skinne igjennom. En sakristan vi hadde på visitt og som representerte dette miljøet, sørget for eksempel alltid for å fjerne de fineste alterlysene og sette frem noen nedbrente stumper når spansktalende skulle ha messe. Mer unte han ikke latinamerikanere.

Pollestad og intelligentsiaen i og rundt klosteret på Majorstuen svarte så visst ikke til de katolske idealer innen dette miljøet. Jeg tror hans store frimodighet og litt flottenfeieraktige måte å opptre på utfordret dette konservative miljøets autoritære instinkter. Likeså ble klosteret i Neuberggaten med det hoff av akademikere som omgir miljøet der, sett på med den største mistenksomhet. At man var ute etter å ta Pollestad, er hevet over tvil. Det skjønte jeg da jeg selv ble innkalt til forhør og ble presentert for en rekke halvkvedede forhold som angivelig skulle finnes mot ham.

Jeg var gjennom det meste av 1990-tallet medlem av salmebokkomiteen, der Pollestad var formann, og hadde mye med ham å gjøre. Han var meget dominerende og det kunne by på problemer å bli hørt om man var uenig med ham i noe. Han valset lett over folk og hadde ikke alltid musikalitet for de små situasjoner. Hans kompetanse og kreativitet, for ikke å snakke om hans smak og sans for kvalitet, var det derimot ikke noe å si på.

Samtidig jobbet jeg altså i en del av det katolske miljøet der Pollestads fiender fantes. Jeg begynte å oppleve dette konfliktfylt. Det var en av Pollestads mektige uvenner som i 1996 innkalte meg til forhøret. Det skjedde i form av noe som i det ytre hadde preg av en hyggelig aftentur på Vår Frelser gravlund, men det var ikke mindre inkvisitorisk i sitt innhold av den grunn. Jeg ble presentert for en meget alvorlig situasjon som var oppstått, men uten å få annet enn generaliserte fakta om hva det alvorlige skulle bestå i. Det ble antydet grove pastorale mistak, men for alt utover det ble det henvist til taushetsplikt. Mest oppsiktsvekkende var det å bli fortalt at VG satt på en bombe som snart ville springe. Siden det var kjent at jeg stod Pollestads krets nær, var det meget viktig, ble det sagt, at jeg fortalte alt jeg visste. Alle fakta måtte på bordet om Kirken skulle kunne møte den varslede mediestormen uten for store skadevirkninger. Jeg opplevde situasjonen særdeles ubehagelig, og hadde også fint lite å fortelle.

Den varslede mediestormen lot vente på seg i åtte år, og det var helt andre forhold enn Pollestads som utløste den. Den saken VG tok opp i 2004, kokte imidlertid bort i ingen ting og ble henlagt av påtalemyndigheten med den noe sjeldne formuleringen: "Det er bevist at intet straffbart har skjedd."  Saken ble altså ikke henlagt "på grunn av bevisets stilling", som ellers er vanlig formulering, men motsatt: Intet straffbart hadde skjedd.

Da Vatikanets utsendinger senere kom på en såkalt kanonisk visitas til Oslo, ser de imidlertid raskt ut til å ha oppfattet den reelle situasjonen: VGs avsløringer og det forutgående bråket var resultat av en mangeårig person- og maktkamp som hadde gått seg skikkelig varm. Den samme person som innkalte meg til forhør fordi en angivelig medieskandale var like om hjørnet, viste seg selv å ha vært aktiv i å få saken ut i media. Jeg følte meg manipulert – eller forsøkt manipulert. Det eneste konkrete utfall av saken så vidt jeg kan se, var at begge leire måtte skygge banen og ta tilflukt i utlandet for å motvirke ytterligere polarisering i det hjemlige miljø. Saken fikk altså ikke noe heldig utfall for Pollestads antagonister. De ble satt på plass av Vatikanets representanter, som med sitt blikk utenfra tydelig så at dette først og fremst dreide seg om en person- og maktkamp som hadde fått utvikle seg helt ukontrollert og blitt ondartet. Biskop Schwenzers svake ledelse gjennom disse stormkastene lå trolig også bak hans avgang noe senere, men i trygg avstand fra begivenhetene, så ikke sammenhengen skulle bli for opplagt.

Pollestad refererer i sitt innlegg i Aftenposten til et opprop fra sine kolleger i forbindelse med at hans oversettelse av Kavafis' dikt ble utgitt. På "hatlisten" mot Pollestad stod bl.a. navnet på en prest som var notorisk beryktet for utsvevende sexliv. Ryktene hadde gått i mange år, og de må også ha nådd det katolske establishment, noe annet er utenkelig. En venn av meg hadde selv opplevd å få tilnærmelser fra ham en gang tidlig på 1980-tallet, og betrodde meg dette den gang nokså bestyrtet. Min venn var da svært aktiv i kirken, men har siden passivisert sitt medlemskap av grunner som bl.a. de her omtalte. Å se angjeldende prest på "hatlisten" mot Pollestad fordi han angivelig skulle ha forherliget homofil samliv, var imidlertid ytterst selsomt. Jeg begynte å ane at hykleriet, som av en eller annen grunn ser ut til å trives godt i religiøse miljøer, hadde tatt grep. Det var Pollestad som skulle tas.

Riktig uhyggelig begynte dette å bli da jeg midt under mediestormen i 2004 fikk en oppringing fra en bekymret katolsk familie som hadde hatt en sak gående med bispedømmet angående mistanke om overgrep mot deres datter. Familien var meget oppbrakt over skriveriene i avisene, fordi de på sin side hadde en historie som satte fakta i et noe annet lys. Vedkommende ønsket imidlertid ingen offentlighet rundt saken, da belastningene med den allerede hadde vært svært store. Faktum i saken var at datteren i familien etter en katolsk barneleir hadde endret adferd i så påfallende grad at det vakte foreldrenes bekymring. Hun viste tydelige tegn til ubehag når forhold på leiren ble omtalt, og da særlig en bestemt person. Vedkommende var blant pater Pollestads mektige uvenner. Etter hvert kom visse fakta om denne personens oppførsel  på bordet, og familien fant dem så graverende at de anmeldte forholdet til bispedømmet. Der ble de først tatt vennlig imot, for deretter å bli behandlet meget lunkent og avvisende. Saken ble undersøkt, faktum i saken stod ikke på helt trygg grunn bevismessig, det ble ord mot ord. En psykiater uttalte seg på grunnlag av bispedømmets egen fremstilling av faktum og uten å ha møtt barnet han uttalte seg om. Han konkluderte med at de omtalte forhold ikke var så graverende at noen varig skade var sannsynlig. Familiens versjon, for ikke å si deres oppplevelse av datterens tilstand, ble ikke lagt til grunn. På grunnlag av psykiaterens rapport ble saken henlagt.

Fra mitt lekmannsståsted med erfaring fra både overgrepssaker og fra psykiatrisk idioti i mangehånde former, forekom denne psykiaterens uttalelse meg å være skandaløs og faglig sett særdeles kompromitterende. Hadde psykiaterens rapport sirkulert i et større miljø med større kompetanse til å vurdere fagligheten i hans bidrag, er jeg overbevist om at det ville kunne ha ført til problemer for ham. Men denne saken finnes trolig ikke i biskop Eidsvigs mye omtalte hemmelige arkiv. Den hører til i kategorien av saker som sikkert havnet et annet sted, som ble behandlet internt og deretter henlagt. Den ble en ikke-sak. Men familien satt igjen med ulegede sår, og valgte etter i mange år å ha vært svært aktive i Kirken både nasjonalt og internasjonalt, å legge sitt medlemskap dødt. Enhver nærhet til det kirkelige miljø føltes i uoverkommelig grad som ubehagelig.

Slik har jeg selv følt det selv også. Det katolske miljøet i Norge er lite, og kretsløpene som rykter sirkulerer i, uhyre korte. Ofte er det også slik at de som konverterer, har en eller annen historie. De er ikke alltid personer det går 13 av på dusinet. Enkelte i dette lille miljøet har i en syndig grad elsket å fordype seg i andres større eller mindre ulykker i livet og lage rene eventyr ut av dem, enten det var skilsmisser, utroskap eller de ennå mer pikante sider av tilværelsen. Den katolske kirke i Norge har vært befengt med et ondsinnet ryktemakeri, og det har vært med på å gi vår lille avkrok av verdenskirken et sekterisk preg. Mange er blitt svært såret på grunn av dette og har trukket seg stille tilbake fra alt kirkelig engasjement. En katolsk prest jeg setter svært høyt, uttalte en gang at om alle rykter om ham var sanne, så hadde han minst 25 barn spredd over hele verden.

Dette er et bidrag til å lufte ut. Mange vil sikkert være sinte på meg for det. Men kirkelige miljøer har for lenge operert som om det åpne, moderne samfunnet ikke finnes. Jeg har dessuten ingen offisielle posisjoner i noen kirkelig sammenheng, og trives også svært godt med ikke å ha det. Jeg har lært meg at man gjør lurt i å holde kirkelige miljøer på en armlengdes avstand, og vel så det. Jeg er dermed fri til å fortelle sannheten så langt jeg kjenner den. Sannheten skader bare den som har noe å frykte av den.

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Den katolske kirkes tilnærming den gang var terapi, og denne linjen er det som er blitt fulgt frem til i dag, hvor vi har innsett at terapi i saker som dette ikke hjelper. I full samforstand med det rådende optimistiske menneskesyn som preget det liberale 60- og 70-tallet, trodde man at terapi var det som skulle til for å korrigere det som mer ble sett på som en følelsesmessig forstyrrelse enn som kriminalitet i tradisjonell forstand.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre.

Kaster man et nærmere blikk på sakene som er avdekket i DKK, så er det ikke bare unnfallen­heten som er et gjennomgående trekk, men også den overdrevne tro på terapi som kurmiddel. DKK etter Vaticanum II var preget av liberale strøminger, og troen på terapi samsvarte med det som den gang var rådende sosialpolitisk ideologi, men som i dag er erstattet av et langt mer realistisk og deterministisk syn.

Kirken gjennomlever en nødvendig systemkrise.  Ingen institusjon i verden har en lengre og mer trøblete historie på godt og vondt enn Den katolske kirke. Dens reaksjonsmønstre er ikke alltid lette å forstå og kan sette grå hår på et moderne, demokratisk oppdratt menneske. Sett i et litt større historisk perspektiv blir reaksjonsmønstrene litt mer forståelige, men ikke dermed hevet over kritikk. Med i bildet hører at Kirken gjennom sin historie alltid har vært angrepet utenfra. Den har alltid vært i strid. Følgelig har Kirken også alltid hatt fiendebilder, hvorav noen er mer rasjonelle enn andre. Av samme grunn har den også innøvde motstrategier som er dypt rotfestet i systemets historie og i dets strukturer. Systemet er på en måte forhåndsprogrammert for motangrep. Det er denne mekanismen jeg tror nå trer i i kraft etter hvert som angrepene mot Kirken er i ferd med å få dimensjoner som ligner dem Kirken har opplevd i forfølgelsestider. Men omsatt i en moderne, demokratisk virkelighet som Kirken ikke er ajourført med, ender disse strategiene opp som formidable medieflauser. Det har vært en hel rekke av dem under pave Benedikts pontifikat så langt.

Enhver som kjenner historien vil vite at Kirken har en merkverdig evne til å komme mer styrket enn svekket ut av kriser. Reformasjonen og den franske revolusjon er eksempler på dette. Men det er selvsagt ingen automatikk i dette. Kirken trenger å ta oppgjør med en kultur og med interne strukturer som har latt disse skandalene få et slikt omfang. Den trenger å ta et oppgjør med sin taushets- og lukkethetskultur. Den trenger å forstå at demokratiske verdier er et sivilisatorisk gode, Og den trenger en annen rekrutteringspolitikk til presteskapet. Noe av det første jeg reagerte på i møte med Kirken, var hvor mange umodne menn som ble sluppet igjennom til presteskapet. Mange ble satt på det geistlige spor allerede som 14-15-åringer og oppdratt til sin rolle i lukkede, institusjonelle omgivelser. De ble oppdratt med andre sosiale normer, de hadde få forutsetninger til å lære sitt følelsesliv å kjenne på en normal måte og de kunne selv være ofre for en reproduktiv overgreps­kultur, slik alle institusjonskulturer, religiøse eller ikke, ofte har vist seg å være.

Gi folket en symbolsak, og du har en innertier. Gi folket i tillegg en lokaliseringsdebatt av godt gammelt norsk merke, og du har seieren helt inne.

Det er nå i realiteten avgjort at Norges nye erkebiskop skal sitte på sitt gamle sete i Nidaros. Vel, dette er det ingen som våger å si høyt, men i realiteten er det det Den norske kirke har fått: en erkebiskop. Forsøket på å kalle ham "ledende biskop" er bare en strategisk avledningsmanøver, og en svært lite gjennomtenkt sådan.

Biskopene ville ha en administrerende direktør med den ekspedisjonssjefaktige, grå tittelen "ledende biskop". men de som var nærmest til å skulle se og forstå, så ikke at mot et rent instrumentelt og pragmantisk forsvar for Oslo ville hovedstaden tape så det suser straks det emosjonelle og historisk tunge argument for Nidaros ble brakt på banen. Da var saken i realiteten avgjort.

Ikke beklag dere over at kirkedemokratiet er overkjørt, kirkeledere. Hvis dere virkelig ønsket dere Oslo så sterkt, så har dere vist strategisk utforstand med hensyn til å forstå hvordan beslutningsprosesser i store symbolsaker skjer. I tillegg har dere opptrådt merkverdig visjonsløst i forhold til å se hvilke muligheter Nidaros med alt hva det representerer, faktisk har.

Dere bad om en administrerende direktør og fikk en erkebiskop i Nidaros uforberedt i fanget i stedet. Og det av en rødgrønn regjering. Sannelig ikke verst.

I dag åpner utstillingen "Dødens ingeniører" på Teknisk Museum i Oslo. Den bør alle få med seg. Vanligvis er det teknologiens fremskritt og menneskets grensesprengende utviklingstro vi kan studere på Teknisk Museum. Denne gang er det teknologiens janusansikt - dens allianse med dødbringende ideologi - som er temaet. Holocaust var nemlig ikke bare et massemord muliggjort av forkvaklet ideologi. Holocaust var først og fremst et industrielt massemord. Uten teknologi - og uten teknologiens lydige ingeniører - hadde Holocaust ikke vært mulig.

At nazismen var ond, vil heldigvis de fleste si seg enig i. At nazismen også er et produkt av vår tro på teknologien som frelsesvei, er vanskeligere å ta inn, for da utfordres vi på bredere front. Noe av det denne utstillingen dokumenterer er at teknologi har et dehumaniserende potensial. Det er en problematikk vi vegrer oss mot å se til bunns i, for enten vi vil eller ikke er vi alle teknologiens slaver.

De lydige og usynlige. Det er mot de maurflittige teknokratene i Nazi-Tysklands kulisser denne utstillingen retter søkelyset. Mange av dem var verken antisemitter eller jødehatere, men høyst vanlige mennesker som stilte sin kompetanse til disposisjon for et morderisk system. De tilpasset seg friksjonsfritt det moderne, teknologiske samfunns krav til effektivitet og organisasjon, og lot dette overstyre enhver etisk betenkelighet de måtte ha. For at dødens ingeniører var fullt på det rene med at de tjente et morderisk formål, dokumenterer utstillingen til fulle. 

Krematorieovnene. Utgangspunktet for utstillingen er historien om firmaet Toph & Söhne, som leverte krematorieovner til konsentrasjonsleirene. Det dokumenteres bl.a. at standardene for hvordan krematorieoovner skulle produserers var svært strenge i Tyskland inntil 1939 - omtrent på samme nivå som dagens standarder. Men fra 1939 inntrer en endring. Ovnene ble nå designet etter nye standarder, der bestillers krav til effektivitet og mengdehåndtering måtte tilpasses produksjonen og utviklingen av nye ovnsprototyper. I realiteten var dette ikke krematorieovner etter strenge definisjonsmessige kriterier, men rene søppelforbrenningsanlegg. Ovnenes bruk i konsentrasjonsleire fikk en direkte innvirkning på selve produksjonen og den tekniske utførelsen. Bak denne markedstilpasning av ovnsproduksjonen stod en skare av tause, lydige og ellers svært oppegående ingeniører som ikke hadde større perspektiver på tilværelsen enn å tjene til familiens underhold og være lydige borgere.

Teknologi er ikke bare teknikk, men også en bestemt måte å organisere på. Teknologi stiller krav til fornuft, til hensiktsmessighet og effektivitet. Det virker direkte inn på måten vi former samfunnet på - og måten vi selv tilpasser oss dette samfunnet på. En vesentlig del av denne tilpasningen består i at individet må utslette, eller i det minste vesentlig innskrenke, sin autonomi og underordne seg den lovmessighet teknologien bygger på. Det moderne menneske er her fanget i et system det ikke kan velge å frigjøre seg fra uten å bryte selve samfunnspakten. Men hvilken status har moralske valg når individets autonomi utraderes? Dette er spørsmålet utstillingen "Dødens ingeniører" stiller på en særdeles ubehagelig og nærgående måte. 

Psykologen Stanley Milgram dokumenterte i 1963 i en uhyggevekkende studie at menneskets lydighet til systemer og øvrighet er mye større enn til dets egen frie vilje og dets egne moralske valg.  Milgram ønsket å finne ut hvordan regler, normer, lydighet og pliktfølelse påvirker enkeltmenneskets valgfrihet, uavhengighet og samvittighet. En grupper mennesker ble invitert til å være med på et påstått forskningsprosjekt som skulle finne ut hvor mye smerte et menneske kunne tåle. Personene ble plassert i et eget rom med lyd- og blikkontakt med en forsøksperson i et annet rom som hadde festet elektriske ledninger til kroppen. I rommet hvor de inviterte personene befant seg, var det et elektrisk apparat hvor man kunne skru på strøm opp til dødelig styrke. På oppfordring fra forskerne ble de inviterte personene bedt om å skru strømstyrken gradvis opp. For hvert trinn opp på skalaen gav forsøkspersonen i det andre rommet fra seg stadig mer hørbare smerteskrik. Hva de inviterte ikke visste, var at forsøkspersonen var skuespiller og smerteskrikene innspilt på bånd.

Eksperimentet viste at 26 av 40 personer var villig til å skru strømmen opp til dødelig styrke bare fordi de stolte på forskerens autoritet og på at de deltok i et eksperiment til forskningens fremme.

Eksperimentet er gjentatt mange ganger og med visse modifikasjoner, men med stort sett samme resultat.

Milgram uttalte bl.a. følgende da resultatene av eksperimentet ble bublisert i 1963:

"De juridiske og filosofiske aspektene ved lydighet er av enorm viktighet. Jeg gjorde dette forsøket ved Yale University for å teste hvor mye smerte et alminnelig menneske var villig til å påføre andre bare fordi han ble bedt om det av en forsker. Sterk autoritet ble satt opp mot enkeltmenneskets sterkeste moralske følelser mot å skade andre, og autoritet vant oftere enn omvendt. Forsøket dokumenterer voksne menneskers ekstreme tilbøyelighet til å kunne gjøre hva som helst så lenge det skjer med ryggdekning fra en høyere autoritet. Det er et faktum som roper på nærmere utdyping og forklaring."

Det mest pinlige ved Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen, var at de var fullstendig uvitende om bildets famøse bakgrunnshistorie. Hun som opprinnelig tegnet og offentliggjorde tegningen med profeten Muhammed fremstilt som en gris, Tatiana Süsskind, ble idømt to års fengsel for å ha gjort det - i Israel av alle steder!

Süsskind var aktiv i en jødisk nasjonalistisk organisasjon som både av Israel, USA og EU er definert som en terroristorganisasjon. Etter å ha hengt opp Muhammedbildene ble hun prompte arrestert. Hun er her avbildet med en t-skjorte med symbolet for den ekstreme, høyreorienterte antiarabiske Kachbevegelsen som hun var medlem av. Publiseringen av bildene i Hebron i 1997 utløste en voldsom voldsbølge, der 15 000 palestinere tok til gatene.

Dette stod det ikke et ord om i Dagbladet tre siders lange artikkel + forside i forbindelse med at Muhammedkarikaturen ble trykket.

For øvrig er det tankevekkende at tyskere som i 1933 oponerte mot publiseringer av bilder som disse, i sin samtid ble karakterisert omtrent på samme måte som enkelte her på Verdidebatt i dag omtaler utenriksminister Støre: som servile.

Debatten om ytringsfrihet er i ferd med å bli en karikatur i seg selv. Man klynger seg til ytringsfrihetsargumentet ut fra en "lufta er for alle"-tankegang, der det plutselig er blitt om å gjøre å trykke gasspedalen i bånn og dure på for full musikk.

Men det er noe dere som plutselig har blitt så hissige etter å forsvare ytringsfriheten, overser: Den er et hardt tilkjempet produkt av kultiur og sivilisasjon. Vi er derimot i ferd med å forvandle den til en ren latterlighet som mennesker med en viss kulturell standard, for hvem det å sjikanere andre mennesker under enhver omstendighet er å anse som uttrykk for tarvelighet og lav dannelse, bare må riste på hodet av.

Å delta på Verdidebatt kan være ganske tidskonsumerende hvis man virkelig lar seg engasjere av de mange gode og halvsprø innleggene som kommer i løpet av et døgn. For meg har det stadig vært nye saker å engasjere seg i og ha en mening om. Dette har vært mulig fordi jeg i den peroden jeg har vært aktiv, har vært delvis langtidssykemeldt og hatt tid til overs.

Nå må jeg fremover bruke tiden på større prosjekter og slikt som måtte vente i tiden jeg var sykemeldt. Jeg må derfor ta en pause herfra Verdidebatt i noen måneder, men håper å komme sterkt tilbake.

Mvh

Olav Rune Bastrup

Mens noen her på VD fabulerer over Herrens straffedommer over Haiti, kan fornuftige folk ringe

og gi så det monner til nødhjelp for lidende barn

(Bildet viser Flekkefjord radesykehus, grunnlagt i 1775 og i kontinuerlig drift frem til 1992, da bygningen ble revet.)

Trolig vet du ingen ting om radesyke – sykdommen som endret våre begreper om sykdom og sykeomsorg, om kirkelig diakoni og om det offentliges ansvar for sykepleie og sykdomsbekjempelse. Medisinalhistorisk, sosialhistorisk og kirkehistorisk er radesyken både en av de verste og nest etter Svartedauden den viktigste sykdom som har grassert i Norge. Viktigere enn tuberkulose, polio, syfilis, hiv og aids.

Ennå vet ingen sikkert hva radesyken, eller saltflod som den også ble kalt, egentlig var. I de 150 årene da sykdommen herjet (1709 til ut på 1850-tallet), hersket det stor uenighet i vårt den gang beskjedne medisinske miljø om hva slags sykdom det var. Noe kunne man imidlertid slutte seg til ut fra enkel observasjon: Det var en armodssykdom og den var sterkt smittsom. Men hvorfor sykdommen slo særlig sterkt til på Sør-Vestlandet i byer som Stavanger, Egersund, Flekkefjord, Mandal og Kristiansand – og hvorfor det var i de om­kringliggende bygdene og ikke i byene selv den tok hardest for seg – forblir til denne dag en gåte. Epidemiske sykdommer hjelpes vanligvis frem i tette, urbane befolkninger. Radesyken, derimot, var en landsbygdssykdom. Foruten Sør-Vestlandet var også Trøndelag og Namdal hardt rammet.

Tertiær syfilis eller lepra? Den mest utbredte oppfatning i samtidens medisinske miljø var at radesyken var et sykdomsfenomen forbundet med tertiærstadiet av syfilis. Sykdommen var imidlertid overførbar ved vanlig kontaktsmitte og var ingen vanlig kjønnssykdom.

Basert på sykdommens symptomata var det imidlertid like nærliggende å se den som en variant av lepra.  Betegnelsen radesyke skriver seg fra et gammelt dialektord i Flekkefjord – rata/raten – som betyr råtten, ussel, ond - en beskrivelse som også ofte gikk igjen om lepra. Igjen var det sykdommens symptomata som lå til grunn. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, deformasjoner av ledd og nesens ytre deler samt kjønnsorganer kunne bli "oppspist" av sårdannelser. Sykdommen var kronisk og utviklet seg langsomt og ondartet.

Radesyken var en sykdom det fulgte stor vanære med, den rammet de fra før svakeste i samfunnet med et synlig og sterkt vansirende kroppslig stigma. Ikke minst bidrog den utbredte oppfatning av at det var en kjønnssykdom i særlig ondartet form til at sykdommen ikke bare var sosialt, men også moralsk skambelagt.

Hvorfor så viktig? Radesyken er i historisk perspektiv viktig fordi den førte til en ny forståelse av sammenhengene mellom sykdom og samfunnsforhold. Våre fremste medikuser hadde sin utdannelse fra Københavns Universitet, som var internasjonalt anerkjent for sitt høye nivå innen medisin. Radesyken ble den første store utfordring for en ny generasjon norske leger som etter datidens målestokk var usedvanlig godt kompetente. Tross innbyrdes faglig uenighet om sykdommens art, var de fleste i det medisinske miljøet samstemte om at sykdommens epidemiologi hadde sammenheng med de hygieniske forhold på landsbygda. Radesykens hissige utbredelse utover på 1700-tallet etter at den første gang ble registrert i Stavanger i 1709, utløste voldsom frykt og førte til at det offentlige for første gang i norsk historie igangsatte organiserte tiltak for sykdomsbekjempelse. Den store oppmerksomheten radesyken resulterte i en rekke vitenskapelige publikasjoner og som er de første medisinske forskningspublikasjoner vi kjenner fra norsk historie. Den første doktorgrad som ble tildelt i Norge gikk i 1817 til vår første samfunnsmedisiner, Fredrik Holst, på en avhandling om nettopp radesyken.  

Dette fikk flere viktige konsekvenser. For det første førte medisinske fremskritt til at man klarte å utvikle symptomdempende behandling for radesyken som viste seg ganske effektiv. For det andre førte det til en forståelse av hygienens betydning som utover på 1800-tallet førte til store forbedringer på den norske landsbygda. Rundt 1850 hadde radesyken forsunnet i Norge nærmest av seg selv. For det tredje – og ikke minst viktig – førte radesyken til en massiv sykehusutbygging over hele landet, som begynte rundt 1750 og fortsatte med stigende intensitet utover hele 1800-tallet. I småby etter småby ble det bygget radesykehus – sykehus som etter hvert gikk over til ordinære sykehus og som i mange tilfeller fortsatt består. Farsund, Flekkefjord, Mandal, Namsos – de kan alle takke radesyken for sine sykehus.

Guds venner – sykt og friskt, normalt og abnormt. Vel så viktig var det moralske aspektet ved radesyken. Den vekket til bevissthet om at det heller ikke stod så bra til med seksualmoralen på landsbygda. Dette var med på å forme en ny og moderne forståelse av sykeomsorg. Sykdom var ikke lenger en abstrakt abnormalitet, den hadde en konkret årsak som kunne angripes både materielt og åndelig. Det tradisjonelle kirkelige syn på diakoni har vært at den skulle være lindring av nød. I kirkelig barmhjertighetstenkning har helbredelse tradisjonelt ikke vært noe sentralt aspekt. I middelalderen ble de syke pleiet nærmest som en egen kaste med særlige rettigheter. De ble sett på som mennesker som stod Gud særlig nær, de var i særskilt forstand Guds venner. Med renessansen kom en ny forståelse av sykt kontra friskt, normalt kontra abnormt, som resulterte i en massiv utskilling av de syke fra samfunnet. De var ikke lenger Guds venner, men samfunnets lavkaste.

Fra frelse til helse til moralsk og sosialt fremskritt. Med medisinens fremskritt på 1700-tallet fulgte en ny forståelse av sykdom som noe som ikke bare skulle lindres, men også helbredes - dvs tilbakeføring av det abnorme til det normale. Helbredelse var imidlertid ikke bare å forstå som medisinsk helbredelse. Like viktig var den moralske helbredelse. Omsorg var mer enn passiv barmhjertighet med sikte på å lindre, det var aktiv handling med sikte på å endre – endre både på individuelt plan og på et samfunnsmessig. Kirkelig diakoni ble dermed del av en større misjonsstrategi med sikte på å løfte de ”moralsk laverestående klasser” opp til moralsk og sosial forbedring.

I bunnen ligger det et pietistisk omvendelsesideal til grunn, men på det samfunnsmessige plan var det radesyken som representerte selve utløsermekanismen. Radesyken er helt sentral i utviklingen av en nordisk forståelse av helse og velferd der renhet – både i hygienisk og i moralsk og puritansk forstand – skulle bli et ledemotiv, og som i fortsettelsen skulle bli det enda mer under kampen mot den virkelig store epidemiske sykdommen som truet folkehelsen: tuberkulosen. Fra rundt 1930-tallet å ha vært Europas hardest rammede land klarte Norge i løpet av et par tiår å bli det første land i Europa som helt hadde utryddet tuberkulose fra befolkningen. Samtidig var vi det første land i Europa etter Danmark som innførte en steriliseringslov som muliggjorde tvangssterilisering av tatere og andre som ble sett på som arvemessig tilbakestående. Det skjedde i 1933, samtidig som Hitler vedtok en parallell lov i Tyskland. Renhet har mange sider…

(Ekstrakt fra et bokmanuskript om sykdom og sykdomsforståelse som er under arbeid.)

Hanne Habintu Herland – kristenfolkets svar på Tor Erling Staff, alle mannsjåvinisters Jeanne d’Arc - skapte orkan i kastene med sitt innlegg om ”Misjonærbarnas selvmedlidenhet”. I debatten som fulgte hennes sjikanøse omtale av overgrepsofre som selvmedlidende prinsesser på erten, har fokuset først og fremst vært på hennes retorikk, og i minimal grad på dem dette egentlig handler om: ofrene selv. Men en debatt som dette kan ikke avrundes på an­stendig vis uten at vi korrigerer dette perspektivet og forsøker å forstå virkeligheten sett med overgrepsofrenes øyne.

Offerbegrepet. Aller først skal jeg gi Herland rett i at begrepet offer er dypt problematisk. Å tildele mennesker en offerrolle kan i seg selv være et overgrep. For den som har opplevd overgrep er det å kunne krype ut av offeridentiteten og etablere en ny og sunn selvopplevelse sentrale forutsetninger for at helbredelse skal kunne finne sted.

Vi har imidlertid ikke noe bedre ord. Dette er symptomatisk for et dypere problem – nemlig språkets utilstrekkelighet i møte med alt som har med sykdoms­er­faringer å gjøre. På basis av egen sykdomserfaring har jeg i det siste fordypet meg i forholdet mellom språk og sykdom. Språk er ut­viklet for å beskrive en normalvirkelighet. Når vi skal beskrive ekstraordinære, rystende eller spektakulære opplevelser, kommer språket til kort: ”Ord blir så fattige”, ”jeg har ikke ord” etc. Den som er syk, enten somatisk syk eller ”syk” i betydningen av å oppleve mer udefinerbare tilstander av smerte og savn, vil ofte oppleve en glassvegg mellom seg selv og virkeligheten utenfor som ord ikke klarer å passere gjennom. Den som er syk, opplever at verden utenfor ikke forstår og maktesløshet i forhold til å kunne gjøre seg forstått. Det å bli sittende fast i et slikt språkløst rom, forsterker og vedlikeholder sykdomsopplevelsen og er et reelt hinder for å kunne komme videre i livet.

For utenforstående kan dette undertiden oppleves som sutring og selvmedlidenhet, mens det for den syke er uttrykk for den hjelpeløshet som er en følge av den skade som er forvoldt en i utgangspunktet. Det er på denne bakgrunn at jeg har omtalt Herlands språkbruk om overgrepsofre som innsiktsløs, uetisk og uempatisk.

Overgrepsofferets forståelse. Den grunnleggende mentale skade som seksuelle overgrep påfører mennesker, er brudd på tillit, og det i en helt grunnleggende forstand. Å få skadet sin evne til tillit påvirker alle livsfunksjoner og kan innebære et livslangt tap av lykke, fordi det medfører at den grunnleggende evne til å skape gode og sunne relasjoner til seg selv og sine medmennesker er skadet. Relasjoner blir overflatiske og uforpliktende, den forgrepne vil føle en instinktiv frykt for alt som kan utfordre hans eller hennes sårbarhet. Jo mer nær og intim en relasjon blir, som i ekteskap eller familie, desto tydeligere vil denne dysfunksjonaliteten komme til uttrykk.  

En person som har opplevd overgrep vil ofte bære på en skam som man utvikler mentale strategier for å hanskes med. Man vil kompensere for skamfølelsen ved å ikle seg en ytre identitet man føler man mestrer, men som ikke er i samsvar med de indre følelsene, som ofte vil være preget av dyp tomhet og hjelpeløshet. Det kreves innsikt og erfaring for å få øye på mangelen på samsvar mellom ytre og indre. Det ytre kan fremstå som velfungerende og harmonisk. Først ved nærmere kjennskap og når overgrepsofferet utsettes for store følelsesmessige eller eksistensielle belastninger, vil man kunne se at det dreier seg om et hus bygget på sandgrunn.

Herlands argument om at mange angivelige overgrepsofre har klart seg bra, blir derfor nok et uttrykk for den grunnleggende innsiktsløshet som preger hennes artikkel. Det finnes uendelig mange eks­emp­ler på mennesker som lykkes i det ytre, men som bærer på unevnelige indre smerter og som de har brukt all sin mentale energi på å utvikle strategier for å takle. Men ved et visst tidspunkt vil kort­huset rase sammen for de fleste. Som oftest vil det skje i moden alder etter at man er fullstendig utslitt av å holde sitt indre og ytre jeg sammen.

Å snakke sant. Når denne krisen før eller siden inntreffer, er det helt avgjørende at det snakkes sant og at man har de rette begreper om skyld, ansvar, rett og urett. Den som har opplevd overgrep må erverve seg en ny selvforståelse, der man innser at skammen man har gått og båret på ikke er noe man har skyld i selv. Derfor er det også så viktig for å kunne komme videre i livet at skyld og ansvar blir plassert der det hører hjemme. Og derfor er det så viktig at fastleggelsen av skyld og ansvar får et konkret ut­trykk, ikke nødvendigvis i form av straff til overgriperen, som i mange tilfeller enten vil være død eller beskyttet av rettslige regler om foreldelse, men i form av noe som forplikter den ansvarlige. I praksis vil det si et oppgjør om kontanter. Penger vil i denne sammenheng kun ha symbolsk betydning, men er likevel viktig som et konkret uttrykk for at skyld og ansvar er plassert et annet sted enn hos offeret selv. Skal den som har opplevd overgrep komme videre i livet, er en slik tydelig markering av skyld og ansvar av aller største viktighet.  

I dette perspektiv er Herlands mistenkeliggjøring av overgrepsofres troverdighet ikke bare inn­siktsløs, men i seg selv en forlengelse av det overgrep som er gjort i utgangspunktet. At overgrep avler overgrep, og at overgripere ofte selv er overgrepsofre, er en del av overgrepets diabolske logikk.  

Helbredelse av de skader som overgrep påfører, vil som regel være en livslang prosess. Det avgjørende er å lykkes der hvor man har svakest forutsetninger for å lykkes – nemlig i å bygge tillitsfulle relasjoner til mennesker. Det kan stille mennesker i nær relasjon til et overgrepsoffer overfor enorme utfordringer. Man må ikke bare kunne bevise at man er tilliten verdig, og det betingelsesløst og uavkortet, man vil også kunne oppleve at tillitsforholdet blir utfordret og mistrodd og med destruksjon av alt positivt som måtte være i relasjonen som følge. Om ikke en ektefelle kan mobilisere det ytterste av kjærlighet, tålmodighet og klokskap, vil det som i utgangspunkt var en ond handling rettet mot én person, kunne forplante seg videre og dra både ektefelle og hele familier med seg ned i ulykken.

Milde eller alvorlige overgrep. Omfattende forskning på dette temaet er forholdsvis samstemt om at et overgrep objektivt sett ikke behøver å være veldig grovt for å kunne forårsake alvorlige skade. Det er selve tillitsbruddet, ikke den fysiske handlingen isolert sett, som er det skadevirkende. Omfanget av skade er vel så mye betinget av offerets individuelle forutsetninger for å takle skade som av selve den skade­vold­ende handlingen. Graden av nærhet overgriperen har til offeret har også alt å si. Følgelig er også forutsetningene for helbredelse også individuelt forskjellig. Av denne grunn er det også dypt problematisk når utenforstående, som Hanne Herland, forsøker å gradere overgrep som milde eller alvorlige. Det er kun i relasjon til individet, ikke til ovegrepshandlingens objektive karakter, at et overgrep kan karakteriseres som mildt eller alvorlig.  

Tilgivelse og forsoning er kristne dyder, men som vi ofte omgås på en lettvint og uryddig måte. Ingen kan kreve tilgivelse. Tilgivelse er siste stadium i en lang og smertefull prosess, der mye skal klaffe for å komme i mål. Men tilgivelse må like fullt vær et overordnet mål, for uten evne til å tilgi er det ikke mulig å legge det onde bak seg og komme videre i livet. Å tilgi innebærer også å ha nådd et nivå der man innser sammenhenger som før var skjult for en, blant annet det å kunne erkjenne at overgriperen selv i mange tilfeller var et stakkarslig, dysfunksjonelt menneske som ikke nødvendigvis handlet i ondskap, men selv var ondskapens offer. Min kloke prestefar gjentok akkurat dette ofte: Å tilgi er å forstå. Det har tatt meg mange år å forstå dybdene i det.

Enda mindre er forsoning noe som kan kreves. Det er heller ikke alltid ønskelig. Man skal ikke for­sones med urett. Forsoning kan bare skje når alle parter taler sant om uretten. Hanne Nabintu Herland har talt usant om uretten. Da kan forsoning ikke skje. Da vil forsoning bety det samme som å forlenge uretten. Derfor må vi også sørge for at Herlands uttrykte ønske om at det nå må bli stille fra selvmedlidelsesfronten aldri går i oppfyllelse.

”Det hvite båndet” er tittelen på en av årets mest prisbelønte filmer (gullpalmen i Cannes). Det er en meditativ og samtidig uhyggevekkende studie i ondskapens forutsetninger. Siden handlingen er lagt til et tysk landsbymiljø i tiden rett før første verdenskrig, har det vært nærliggende å se filmen som en studie i nazismens opphav. En slik tolkning er nærliggende, men ikke åpenbar, da filmens budskap er langt mer universelt enn som så. Regissøren er østerrikeren Michal Haneke, kjent blant annet for filmen ”Pianolærerinnen”.

En barnefortelling. ”Det hvite båndet” er en film om barn, men så visst ikke for barn. Handlingen er lagt til den nordtyske landsbyen Eichwald med sitt velorganiserte, begivenhetsløse liv tuftet på puritansk strenghet og protestantisk dyd, og med maktens representanter tungt til stede personifisert gjennom lege, prest, godsforvalter og en baron som hersker allfaderlig over sine undersåtter. I tillegg kommer den unge læreren Michael, som er filmens fortellerstemme. En rekke grusomme hendelser inntreffer uten noen forklarlig årsak, men der barna viser seg å spille en sentral rolle som manifestasjoner for de voksnes ondskap. Under overflaten syder onde, uforklarlige krefter og som vi aner som en stadig mer trykkende og uhyggevekkende stemning etter hvert som handlingen i filmen skrider frem. En rekke gåtefulle spørsmål reises i filmen uten andre svar enn uhyggelige anelser.  

Fedrenes synder. Dette er en film om pervertert følelsesliv skjult bak en fasade av tilsynelatende veltilpasset tysk orden og moral. Om rituelle og ydmykende avstraffelser av barn, om incest og følelsesmessig underkuing, om undertrykt følelsesliv, om menneskelig kulde og forsteinet raseri som frigjør seg og finner sitt utløp i indirekte former.

”Vet du hva du har gjort galt?” spør landsbypresten sin 14 år gamle sønn Martin med pisken i hånden.  Martin vet ikke hva han har gjort galt, han er totalt uten erkjennelse av å ha gjort noe galt i det hele tatt. Men hans strenge far kan fortelle ham det han selv ikke vet. At han har begått den grueligste av alle synder - han har onanert. Som straff må Martin bære det hvite båndet som påminnelse om kyskheten han skal strebe etter, men som han ennå er langt fra å ha nådd. Om natten er begge hender bundet så han ikke skal falle i fristelse igjen.  

Barnlig renhet og underliggende ondskap. ”Vet du hva du har gjort galt?” – prestens spørsmål til sønnen har en dobbelt bunn i denne filmen. Det er det universelle spørsmål om ondskap og skyld, og det er samtidig et religionskritisk spørsmål om hva og hvem som anklager oss? Noe uttømmende svar på ondskapens gåte gir filmen ikke, men lar heller svaret ligge antydet i gåtefulle kontraster – og der kontrasten mellom barnas renhet og uskyld og den underliggende ondskap de er bærere av, er det som gjør sterkest inntrykk.

Bergmansk dysterhet. Det hviler en bergmansk dysterhet over denne filmen, som kan lede tankene mot ”Fanny og Aleksander”. Som filmkunstverk er ”Det hvite båndet” et langt mer perfeksjonistisk produkt enn Bergmann noen gang var i nærheten av å lage. Vi møter i denne filmen skuespillerprestasjoner fra barn som er enestående i sitt slag og som det knapt er oppvist maken til. ”Det hvite båndet” er en ”must see”-film for alle som er opptatt av de store, tunge spørsmålene.

Komponist: C.E.F. Weyse, 1841
Tekst: B.S. Ingemann, 1839

Julen har bragt velsignet bud.
Nu glædes gamle og unge:
Hvad englene sang i verden ud,
nu alle små børn skal sjunge.
Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste.
Det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.

Glæden er jordens gæst i dag
med himmelkongen den lille.
Du fattige spurv! Flyv ned fra tag
med duen til julegilde!
Dans, lille barn, på moders skød!
En dejlig dag er oprunden:
I dag blev vor kære frelser fød
og paradisvejen funden.

Frelseren selv var barn som vi,
i dag han lå i sin vugge.
Den have, Guds engle flyve i,
vil Jesus for os oplukke.
Himmerigs konge blandt os bor,
han juleglæden os bringer,
han favner hver barnesjæl på jord
og lover os englevinger.

GLEDELIG JUL TIL ALLE MEDDEBATTANTER PÅ VERDIDEBATT

Olav Rune Bastrup

Julens poet, den mest sungne av dem alle, er samtidig den minst kjente: Bernhard Severin Ingemann.Han er forfatteren til våre kjæreste julesanger, Deilig er jorden og Glade jul og mange mindre kjente, blant dem Julen har bragt velsigned Bud.

Sentimentalitet - eller sublim enkelhet? I forhold til de store danske genier, som stod i kø i Ingemanns samtid, som Grundtvig, Kierkegaard, Oehlenschläger og H. C. Andersen, har han gått inn i litteraturhistorien som en annenrangs dikter. Samtidens litterære smaksdommere bedømte hans poesi som sentimental og naiv, og dette bildet har blitt hengende ved ham. Blant dansker flest var han like fullt mer populær enn sine store samtidige. Denne folkelige populariteten har ikke fortatt seg. Fortsatt sprenger tåren i øyekroken på noen hver når tonene smelter sammen med teksten i julesalmen med den nesten meningsløst frimodige påstanden Deilig er Jorden! For jorden er så visst ikke mye deilig, og den var det heller ikke da Ingemann skrev den i historiske kulisser av napoleonskrigenes herjinger og et Europa i vilt opprør. En moderne parallell ville vært å sette seg ned den 12. september 2001 og skrive noe tilsvarende. Deilig er jorden? Den som skrev slikt måtte enten være gal eller genial. Ingemann var ingen av delene, men han oppnådde noe som Napoleon aldri klarte: å beseire menneskenes hjerter!

Historien om Bernhard Severin Ingemann handler om sublim enkelhet som har vunnet over det komplekse. Ingemann hadde ikke Grundtvigs poetiske tyngde, ei heller hans dramatiske sinn. Han var en følelsesmessig og lettbevegelig natur med hang til mystikk. Teologisk strømlinjeformet var han heller ikke. Han la ikke skjul på at han hadde problemer med dogmatikken, og derfor har han heller aldri vært teologenes favoritt.  

Ved første øyekast synes Ingemanns diktning å være fri for bakgrunnsskygger. Her er en overflod av dansk deilighet. Når man synger Glade Jul, dejlige Jul (som det typisk nok heter i original­versjonen), kan man for en stakket stund lukke verdens ondskap ute mens vi kildres av duftene fra julegås, rødkål, kardemomme og nostalgiske stemninger. Da blir vi som barn igjen.

Ingemann var en romantiker og hangen til det svermeriske lar seg ikke fornekte. Men hans diktning mangler verken kraft eller tyngde, slik kritikerne påstår. Hvilken kraft ligger det ikke i denne utrolige påstanden som det bare trengs tre ord for å uttrykke: Deilig er jorden!

Den første poet som tok barnet på alvor. Ingemanns diktning gjemmer på dype innsikter, men formidlet med bilder og i et språk som bevisst strebet mot enkelthet. Ingemann er nemlig en av de første diktere i litteratur­historien som tar barnet på fullt alvor. Klangbunnen i hans poesi er barnets fantasi­verden. Livsvisdom finnes ikke bare i de kompliserte sannheter. Heller tvert imot. De dypeste visdommer skjuler seg i de enkle, allmennmenneskelige sannheter. Ingemanns diktning er gjennomstrømmet av barnlig enfold og tillitsfullhet – egenskaper han ikke hadde i seg selv, men som levde i ham som en kunstnerisk drøm og som han som få maktet å gi dikterisk liv til.

Slik representerer Ingemann også noe av det beste og mest typiske i dansk litterær tradisjon, og som vi finner en gjenklang av også hos en sørlandsk dikter som Gabriel Scott. Slik den enfoldige fiskeren Markus rommer et kosmos av livsvisdom, slik skjuler det seg også en dyp innsikt i Ingemanns tilsynelatende virkelighetsfjerne postulat: Dejlig er Jorden, prægtig er Guds Himmel, skjøn er Sjælenes Pilgrimsgang.

Det som kommer til uttrykk i disse ordene, er en innsikt i noe dypt menneskelig - vår iboende evne til tillit og til mottagelighet for det gode – egenskaper som barnet har i særdeleshet og som gjør dem til eksempler for voksne på hva det vil si å være troende.

Barnet – den fullkomne syntese av ånd og natur. Dikteren som ble beskyldt for både å være platt, sentimental og naiv, var i virkeligheten en særdeles intelligent og akademisk begavet mann. Samtidig som engelskmennene angrep Danmark i 1807 i det berømte slaget på Københavns red, tok Ingemann sin filologiske embetseksamen, bare atten år gammel. Ingemann stod selv på vollene mens kulene smalt rundt ham og hans gode venn, Steen Steensen Blicher, som senere ble Danmarks fremste folkelivsskildrer. Han var født 28. 05. 1789 på Falster, og ble tidlig preget av den tyske romantikken som på dette stadium ennå var preget av en ungdommelig og pubertetsaktig høystemthet. Ingemann utmerket seg med et skarpt intellekt og evne til å tilegne seg store mengder kunnskap. Han ble spådd en glitrende akademisk kar­riere. Et rundhåndet stipend satte ham i stand til å tilbringe flere år på reisefot i Europa, der han gjorde seg kjent med litteratur og kultur særlig i Italia, Frankrike og Tyskland. I 1822 ble han utnevnt til professor i dansk språk og litteratur ved det prestisjetunge Sorø akademi, der han var ansatt hele livet (død 1862), lengst som rektor og direktør. Sorø akademis ry er i stor grad forbundet nettopp med Ingemann, og her hegner man også med flid om hans minne. 

Sammen med Oehlenschläger og sin venn Grundtvig var Ingemann den fremste representant for romantikken i dansk åndsliv. Som åndsretning var romantikken preget av polaritet mellom opplevelsen av en tapt fullkommenhetstilstand og lengselen tilbake til en uskyldens urtid. Romantikken uttrykker både dyster og melankolsk lidenskap og en ekstatisk lengsel etter den tapte gullalder.    

Romantikerne trodde på et guddommelig slektskap mellom naturens og åndens verden. Mellom den melankolske opplevelse av tap og den høystemte lengsel etter fullkommenhet står en optimistisk tro på at naturen har en slags iboende guddommelig kraft som driver historien målrettet fremover og som materialiserer seg i noe allmenngyldig. Dette allmenngyldige var nasjonen og folket.

Det var dette som var Grundtvigs utgangspunkt, og enda mer var det slik for Ingemann. Han tok skrittet helt ut og gav barnet en status i denne forestillingsverden som ingen før hadde gitt det. Der Grundtvig satte nasjonen, folket og det folkelige, satte Ingemann barnet og det barnlige. Barnet representerte den fullkomne syntese av natur og ånd. Barnet er et stykke ren natur, men representerer også en unik åndelighet. Barnet er mottagelig, det er tillitsfullt, det har evnen til å gi seg selv helt hen i leken, og kan skape seg en rik indre verden av bilder og fantasier. 

Julen – barnets høytid. Det var derfor ikke merkelig at Ingemann ble julens poet fremfor noen. For julen ikke bare kaller på det barnlige i oss, den setter nettopp barnet i sentrum og forkynner at Gud viser seg for oss i et barns skikkelse. For Ingemann dreide kristendommen seg om julen. Han forlot aldri stallen med barnet i vuggen. Påskens dramatikk appellerte ikke til ham. Julen med sin skjønnhet og lengsel og sin hjemlige trygghet, der vi alle blir som barn igjen, var for Ingemann selve virkeliggjøringen av Guds rike på jord. Med dette utgangspunkt skapte han poesi med en livskraft som mange diktere større enn ham aldri har oppnådd.

Ingemann er ikke de dype eksistensielle konflikters dikter. Han har ikke Grundtvigs manisk-depressive dramatikk. Men Ingemanns diktning mangler av den grunn ikke lys og skygge. I sin kjente begravelsessalme med bare to linjer i hvert vers, Lyksalig, lyksalig, danner hver linje en antitese til den neste: Lyksalig, lyksalig hver Sjæl som har Fred/Dog ingen kjender Dagen før Solen gaar ned. Og videre: God Morgen! God Morgen! sang Fuglen paa Kvist/ Tidt saa han Aftensolen bag Fængselets Rist. Polariteten som uttrykkes i disse setningene, er typisk for den romantiske livsfølelse.

Det spenningsfylte hos Ingemann ligger ofte i motsetningen mellom det hjemlige og trygge og verden med sine mange farer utenfor. Hjemmets trygghet og varme, slik det ikke minst ytrer seg i våre mest romantiske julestemninger, og den kalde og farlige verden utenfor, er hans perspektiv. Men dette litt private perspektivet betyr ikke at Ingemann mangler tyngde. Tvert imot. Ingemann er nem­lig tro mot det barnlige perspektivet. Barnets perspektiv er jo nettopp hjemmet. For barnet er hjemmet hele verden. Og hjemmet, med dets dufter, stemninger og leker, er hos Ingemann representativt for Guds rike. Juletreet i hjemmets storstue er livets tre i Edens hage, og fuglene som flyr der ute mens frost og sult gnager, er menneskesjelene som lengter etter å få komme inn og fly mellom grenene i livets tre og kvitre i forløst, fullendt glede.

Julen blir med andre ord som en stor billedbok som danner fortolkningsramme ikke bare for menneskets dypeste eksistensielle lengsler, men for Guds nyskapte rike. Slik heter det i en av hans mindre kjente julesalmer, Julen har bragt velsignet Bud:

Grenen fra Livets Tre staar skjønt

Med Lys som Fugle paa Kviste

Det barn, som sig glæder fromt og kjønt

Skal aldrig den Glæde miste.

Glæden er Jordens Gjest i dag

Med Himmelkongen, den lille.

Du fattige Spurv, flyv ned fra Tag

Med Duen til Julegilde!

Himmerigs Konge blandt os boer;

Han Juleglæden os bringer;

Han favner hver Barnesjæl paa Jord,

Og lover os Englevinger.

Det Ingemann her gjør er å sette opp en ikonostas – en hellig billedvegg – hvorigjennom vi ser og blir sett og hvor våre liv tolkes og tydes inn i en guddommelig sammenheng. Samtidig uttrykker det en dyp allmennmenneskelig og eksistensiell lengsel – lengselen etter fred og fullkommenhet, slik den med kraft uttrykkes i julesalmen over alle julesalmer:

Englene sang den
først for markens hyrder,
skønt fra sjæl til sjæl det lød:
Fred over jorden!
Menneske, fryd dig,
os er en evig frelser fød!

Debatten om Vårt Lands eventuelle ideologiske slagside i forhold til kritikk av islam har ansatser til å kunne bli en viktig prinsipiell debatt om et emne der følelser har en tendens til å ta overhånd, men hvor saklighet er påkrevd. Denne debatten bør derfor ikke slippes, men tvert imot ut­vides. Min oppfordring til VLs redaktører er å ta initiativ til dette og invitere islamske intellektuelle inn i den.  

Aladins lampe. Debatter om islam har lett for å bli følelsesmessig infiserte og der det tilgrunnliggende premiss hos mange islamkritikere er demoniserende forstillinger om hva islam representerer. Selv har jeg aldri kunnet forstå slike følelser. Jeg tror det skyldes en grunnleggende erfaring jeg gjorde som barn, lenge før det fantes muslimer i Norge. En onkel av meg visste at jeg var opptatt av eventyr, og han spurte om det var noe jeg manglet i samlingen min. ”1001 og en natt”, svarte jeg. Den påfølgende julen fikk jeg denne ypperste av den arabiske kulturs litterære frembringelser i julegave. Parallelt med bibelhistorien og Asbjørnsen og Moe lærte jeg på et tidlig tidspunkt av livet til å elske magien og den helt spesielle auraen av det orientalske fra Aladins lampe. For en som var heldig å få med seg dette som kulturell reisebagasje i unge år, kan det aldri komme på tale å hate islam. Siden har jeg vandret i Toledo og Granada og pustet inn luft fra en for lengst forgangen tid da islam stod for de ypperste kulturelle frembringelser inne på det kristne Europas eget område.

Islam er fortolkning. Opplevelser som dette gav meg ballast til å reflektere både over min egen religiøse bakgrunn og over hva som skiller og forener våre to ulike religiøse systemer. Jeg har måttet innse at islam som religiøst og filosofisk system er avansert og høyt utviklet og også inneholder elementer som gir vel så gode ansatser for dynamisk og kritisk tenkning som i kristendommen. Islam er en tekstreligion. Boken er i islam i en helt annen grad enn i kristendommen et objekt for religiøs tro. Slik er det ikke i kristendommen. For oss er det ikke Boken som er troens gjenstand, men ham som boken åpenbarer. Like fullt finnes det i kristendommen en like sterk tendens som i islam til å ville gjøre Boken til troens hovedgjenstand. Men fordi Boken i islam i selve sitt dogmatiske utgangspunkt eren av troens gjenstander, har islam også nøye definerte regler for hvordan den skal leses. Et hovedprinsipp i islamsk teologi er at en tekst aldri kan leses uten også å fortolkes. Tekst er i islam lik fortolkning. Eller sagt på en annen måte: Tekst er i islam identisk med aktualisering. Bokstavfundamentalisme er derfor egentlig et brudd på et sentralt teologisk premiss i islam.

Jeg kan forstå kritikken fra dem som mener at vi som kristne har vært for lite tydelige i å konfrontere muslimer med åpenbare menneskerettsbrudd i Allahs navn. Vi er alt for engstelige for at saklig kritikk av islam skal slås i hartkorn med den usaklige og som har sitt grunnlag i demoniserende forestillinger om hva islam er. Er det fordi vi selv står i en kristen teologisk tradisjon med heller svakt utviklet forståelse for at også i kristendommen er det slik at tekst er lik fortolkning? Et resultat av det er at vi legger feltet åpent for dem som leser Koranen med et bokstavfundamentalistisk utgangspunkt og ser ethvert menneskerettsbrudd som en logisk følge av islams religiøse system. Hva er resultatet av slike tankemessige frontforkortninger annet enn konflikt, konfrontasjon og til slutt krig?

At bokstavfundamentalistiske absurditeter har livsvilkår innen kristendommen i like sterk grad som i islam, trenger vi ikke gå lenger enn til dette forumet for å finne. For et par uker siden startet pinsepastor Anders Helge Myhren en debattråd her på forum der det friskt og freidig ble hevdet at Gud tillot Holocaust fordi det beredte veien for Guds vilje: gjenopprettelsen av staten Israel. Med et passe forskrudd teologisk utgangspunkt kan Bibelen som kjent benyttes til alt som måtte behage en. Ingen stilte Myhren det betimelige spørsmålet: Ville han selv i 1940 stilt seg på nazistenes side for å være med på å fremme Guds påståtte plan?   

Dialog og kritikk. Skal vi som kristne kunne etablere kritisk dialog med muslimske troende er det ikke uvesentlig at vi erkjenner og har kunnskap om islams mykere sider, og at moderate kristne og moderate muslimer har en felles interesse av å forstå religionens rolle som livsfortolkning der vi på samme måte som i våre egne liv er henvist til stadig refleksjon og nyfortolkning av universelle sannheter. En slik felles refleksjon utelukker ikke fra vårt ståsted saklig kritikk mot islam der det er grunnlag for det. Det er fullt akseptabelt å gå islamske ledere hardt inn på klingen når de svarer på kritikk på en måte som er åpenbart tilslørende i forhold til hvordan islam praktisreres i mange land i den muslimske verden i dag. Slik debatt må kunne føres mellom siviliserte mennesker uten å demonisere hverandre.

Norske muslimer er i dag i all hovedsak utlevert til et sekulært samfunn som mangler de sentrale nøkler til å forstå grunnlaget for en religiøs forståelse av virkeligheten overhodet. I møte med en kultur der muslimer erfarer at mulighetene for gjensidighet er borte, reagerer mange, for den saks skyld også mange kristne, med tilbaketrekning til fastlåste posisjoner.

En felles nøkkel. Kristne og muslimer har imidlertid noen nøkler felles som gjør fruktbar dialog mulig under visse forutsetninger: Troen på Guds hellighet og på religionens plass i det offentlige rom.  Er det noe muslimer kan forstå og respektere så er det dette som vi som kristne synger hver søndag i våre gudstjenester: Tu solus sanctus – Du alene er hellig! Jeg vet at mange muslimer ønsker at de kristne i Norge var mye tydeligere i sin tro, fordi det gjør det lettere for dem selv å reflektere over hva det vil si å være muslim i en minoritetssituasjon. I stedet må denne refleksjonen skje på det sekulariserte samfunns premisser. Men her finnes ingen nøkler, ingen bro av gjensidighet å gå på. Særlig annengenerasjons muslimer opplever ofte voldsomme konflikter i rivningen mellom sin religiøse bakgrunn og det sekulære samfunn de er utlevert til. De leter etter nøkler som ikke finnes til å forsone konflikten de står i. Valget står mellom å forbli i en ødeleggende konflikt, ta skrittet helt ut, løsrive seg og la seg sekularisere - eller motsatt vei: slå kontra og ta tilflukt i en hermetisert religiøs forestillingsverden med den følge at de radikaliseres i sine holdninger. Dette er realiteter som annengenerasjons muslimer i Norge i dag står midt oppe i.

Tro som forsoning. Jeg kjenner et par tilfeller der presten i den lokale menigheten kunne gå forsonende inn i en slik konflikt mellom første og andre generasjon i en muslimsk familie og hvor han ble respektert fordi han var en troende mann. Kirke og kristne i Norge har her en oppgave vi tar for lite på alvor. Det må være mulig å skape mer aktive arenaer for tillitsfull samtale, for felles teologisk refleksjon, for kritikk og gjerne også konfrontasjon innenfor en ramme som ivaretar hensynet til saklighet og respekt. Som den sentrale kristne medieaktør i Norge og med en profil som stort sett er overbevisende respektfull, synes jeg faktisk Vårt Land har et visst ansvar her. Kunne debatten om Vårt Lands påståtte ideologiske slagside munne ut i noe konkret – som for eksempel et debattmøte i samme siviliserte former som tidligere debattmøter i Vårt Lands regi – så vil et forum som Verdidebatt allerede ha overoppfylt sin kvote av positive forventninger.

Chapter 1

Her i nabolaget, ikke mer enn et par hundre meter fra der jeg bor, har Elkjøp nettopp åpnet landets største elektronikkvarehus. 4000 kvadratmeter med alt fra vaskemaskiner til duppedingser, mest det siste. Voldsomme greier – og navnet er deretter: MEGASTORE.

Stor var min forundring da jeg om morgenen på åpningsdagen kikket ut gjennom stuevinduet og så en skare av biler så stor at ingen kunne telle dem strekke seg som seigtflytende lava fra John Collets plass til Ullevål stadion. Ikke bare denne morgenen, nei, hele dagen og dagen etter sneglet bilene seg frem til det nye elektroniske Mekka her på Ullevål. Og enda større var min forundring da jeg senere på dagen konstaterte at køen av mennesker utenfor butikken på det lengste strakte seg nesten ut på Ring 3 ved Sogn.

Hvilken utrolig innsats mennesker kan legge for dagen når det først gjelder! Her gjaldt det et åpningstilbud som sikkert var sjenerøst – hva det bestod i har jeg ikke giddet å skaffe meg kunnskap om.

Samtidig samles verdens ledere i København for å redde vår syke klode. Og jeg spør meg selv: Hva er det som får så mange mennesker til å investere en slik uhyrlig energi - en hel dag i kø i hustrig novembervær - bare for å høste gevinsten av en rabatt på noen hundre kroner? En tilsvarende innsats fra hver og en av oss for å redde vår klode – og den ville vært reddet.

Jeg merker et tungsinn sige inn over meg og en depressiv stemme hviske meg noe i øret som jeg ikke liker å høre: Denne kloden fortjener ikke å bli reddet. Eller er det kanskje jeg som har havnet på feil klode?

Chapter 1

FINNES DET LATTER I BIBELEN? Finnes det en setning eller passasje som er frivillig lattervekkende og som viser at våre bibelske helter fra patriarker til apostler via vår Herre og Mester selv var i be­sittelse av humor – eller i alle fall noe som ligner? Apostelen Paulus skriver at ”intet menneskelig er meg fremmed”, og siden humor og latter må sies å være såre menneskelige egenskaper, må vi formode at både Paulus og Jesus og selv de aldersstegne gammeltestamentlige patriarker kunne le.

Men gjorde de det? Nei, ikke ifølge Bibelen. Mye godt kan sies om Paulus, men det vil være en stor overdrivelse å påstå at humoristisk sans var blant hans fremste egenskaper. Det vil nok også være å ta for sterkt i å si om de gammeltestamentlige profeter at de hadde særlig sans for humor, om enn det må ha fortont seg nokså lattervekkende den gang profeten Esekiel gaflet i seg bokrullene som Gud Herren hadde budt ham å spise. Komisk, men hadde Esekiel gjort noe lignende i dag, ville det nok ha båret strake veien til Gaustad. I bunn og grunn tragikomisk med andre ord, og dermed er vi like langt.

Det heter i Salme 2 ”Hvorfor ler hedningene?” Men da er det altså hedningene som ler. For øvrig er det ikke mye latter å spore i den hellige skrift. Hvorfor er Bibelen så humørløs? Skjønt er den egentlig dét?

ROSENS NAVN. Som ung student tidlig på 1980-tallet var en av mine store intellektuelle opplevelser lesingen av Umberto Ecos verdenssuksess, ”Rosens navn”. Det er en kriminalroman der fenomenet latter står sentralt. Handlingen finner sted i senmiddelalderen i et stort benediktinerkloster i Nord-Italia, der ett av verdens største biblioteker befinner seg. I boksamlingen inngår en hemmelig utgave av Aristoteles’ ”Om komedien”. Nå skrev Aristoteles aldri et verk om komedien. Derimot skrev han et viktig verk ”Om tragedien.” Men i romanen påstås det altså at han også hadde skrevet et verk om komedien som gjennom århundrene var blitt holdt hemmelig av Kirken, fordi dens budskap var farlig.

Latter er det motsatte av språk - en form for anti-språk. Språket er middelet vi bruker til å skape mening, sammenheng og fornuft i virkeligheten på. Men mye av det vi tillegger mening, orden og fornuft har bare eksistens i og gjennom språket. Tar vi språket vekk, forsvinner også all mening.

Latteren er den frigjørende, korrigerende kraften som opphever det fasttømrede og statiske. Derfor er latter farlig, for idet noe les av, river vi på sett og vis eksistensen vekk under det. Latter er farlig også fordi den demonstrerer fryktløshet. Derfor er latter særlig farlig for alle som besitter makt. Maktpersoner krever å bli fryktet og tatt på alvor – dette er selve fundamentet for deres makt. Å le av makten er å true den i selve dens grunnvoll.  

LATTERENS FILOSOF. En viktig filosof som i motsetning til Aristoteles skrev om komedien, var den jødiske tenkeren Henri Bergson (1859-1941), som på sine gamle dager bekjente seg som kristen og katolikk, men som av solidaritet med jødene under krigen unnlot å ta det siste skritt og konvertere. Bergson gjorde latter til et sentralt begrep i sin filosofiske refleksjon. Tilsvarende er han den eneste som har gjort afasi, altså det å være uten språk, til gjenstand for filosofisk refleksjon. Bergson var en av Europas viktigste filosofer i første halvpart av det 20. århundre, og vant i 1927 Nobelprisen i litteratur.

Tre begreper er sentrale hos Bergson: evolusjon, intuisjon – og latter. Disse tre begrepene inngår i et enda større begrep, og som er det samlende prinsipp som beskriver Bergsons filosofi: den vitale impuls (”élain vitale”).  

Bergson var opptatt av Darwin og aksepterte det evolusjonære prinsipp som grunnlag for all skap­else. Men alle steder der det hos Darwin heter evolusjon, heter det hos Bergson den vitale impuls. Bergson brøt med – eller snarere korrigerte - den naturvitenskapelige forståelse av evo­lusjon som en statisk-mekanistisk prosess. Han kritiserte naturvitenskapen for ikke å ta på alvor det enestående og aldeles utrolige i at liv i det hele tatt finnes, og at det som fremfor alt karakteriserer liv der hvor det forekommer, er at det i seg selv er en kreativ, nyskapende kraft som hele tiden byr på overraskelse og korreksjon. Evolusjon hos Bergson er ikke noe som kan forstås ensidig ut fra naturlovmessig determinisme. Evolusjon var styrt av noe enda mer grunnleggende, en kreativ og aldri opp­hørende skapende kraft, det som hos Bergson rommes av begrepet den vitale impuls. Denne skap­ende kraft følger ikke statiske lover. Biologien selv er det beste bevis på at alt lev­ende søker divergens, differensitet, det alltid nye, nyskapte – det overraskende. Fordi evolusjon alltid søker differensitet, da måtte det ifølge Bergson innebære at også skapelsesprinsippet, selve den impuls som skaper og opprettholder liv, er av den samme dif­fe­ren­sierte, dynamiske natur.

KONSEKVENSER FOR GUDSBILDET. Dette får konsekvenser for våre forestillinger om Gud som skaper. Han lar seg ikke sette på noen enkel formel. Gudsbegrepet er blitt tatt til fange i en statisk-mekanistisk forståelse av virkeligheten hvor Guds eksistens enten fornektes helt, eller hvor han snevres inn til et singulært prinsipp som danner første årsak i en evolusjonær utviklingskjede.  Men en slik Gud er kun en projeksjon av de statisk-mekanistiske forestillinger vi danner oss av virkelig­heten gjennom språklige begreper. Det må forholde seg motsatt, i følge Bergson. Det faktiske mangfold i naturen - dynamikken, vitaliteten, den stadig nyskapende, reproduserende kraften i de biologiske prosessene - viser tilbake til egenskaper ved Gud selv. Dette er ikke egenskaper som lar seg påvise innenfor en naturvitenskapelig, statisk-mekanistisk forståelse. Men de kan påvises i en egenskap ved det biologiske mangfold selv - i den mentale kapasitet som hos Bergson kalles intuisjon. Intuisjon er hos Bergson et evolusjonært prinsipp, et skapende prinsipp som innebærer evnen til å se fra eksistens til essens, til å se gjennom tingene og ane deres innerste kjerne  

Det er i denne sammenheng latteren kommer inn. Latteren er det menneskelige uttrykk for den vitale impuls som er en iboende evolusjonær kraft i alt skapt. Latter kan altså forstås som et evolusjonært prinsipp – eller heller kanskje som et evolusjonært korrektiv - den vitale impuls som overstyrer det determinerte og lar alt ta en annen vei. Det er nettopp dette som er evolusjon, i følge Bergson – bruddene, korrektivene, det overraskende, det nyskapte og nyskapende. Latter er det motsatte av determinisme, den er det genuint menneskelige, skapende og korrigerendeprinsipp. Men slik gjenspeiler latteren også en egenskap ved Gud selv. Gud er både det skapende, det nyskapende og det korrigerende prinsipp.

DET ER KVINNENE SOM LER – DE GAMLE PATRIARKER LER IKKE. Dermed er vi tilbake til ut­gangs­punktet. Les det noen steder i Bibelen? Ja, det les to steder. To steder – og det er begge ganger kvinner som ler. De ler – og det på en måte som lyder som en dom over all patriarkalsk snusfornuft. De ler i to helt like situasjoner og som begge har med umulige barnefødsler å gjøre. To barnefødsler som korrigerer historien...

Den ene gangen latteren runger er i det punkt der den kongelige slekt tar sin begynnelse, den som i tidens fylde skulle gi oss Kongen, Guds Messias, hvis komme vi snart skal feire. Vårherre og den gamle patriark Abraham har hatt et stevnemøte i Mamre Lund, som munner ut i et løfte fra Herren gitt til Abrahams kone, Sara: Hun skal bli barn. Sara, som er over 80 år gammel, synes det høres ut som en god vits. Det står at ”DA LO SARA”. Noe forundret og en smule irettesettende sier Herren til henne: ”Sara, du lo,” men hun benekter det hele: ”Nei, jeg lo ikke.”

(Joda, Sara, visst lo du. Prøv ikke å nekte.)

Les gjøres det også neste gang en slik umulig barnefødsel skjer. Denne gang er det Hanna, Samuels mor, som får budskapet om at også hun i høy alder skal bli med barn: ”Nå kan jeg le av mine fiender,” svarer Hanna da. En direkte oversettelse av grunnteksten vil lyde noe i retning av ”Nå kan jeg sette munnen på vidt gap”. Hun altså ikke bare lo, hun skrattlo.  

Begge disse hendelser peker frem mot høytiden vi nå nærmer oss og som handler om den umuligste barnefødsel av alle: ”Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.”  Også her er latteren til stede, om enn noe mer indirekte. Da Maria får engelens budskap, synger hun den sang som har blitt Kirkens lovsang fremfor noen: Magnificat – en lovsang som nesten er en tro kopi av Hannas lovsang, der det heter om Hanna at hun satte mun­nen på vidt gap. Og like etter bebudelsen begir Maria seg til Elisabeth, som like i forveien også var blitt svanger i høy alder – svanger med budbæreren. Også i dette møte er latteren til stede, om enn ikke direkte nevnt, men som uttrykk for det samme – som tegn på det frelseshistoriske korrektiv som begynte med Sara latter og som fullendes i Marias og Kirkens evige lovsang. Det heter at da Maria hilste Elisabeth, hoppet fosteret i hennes morsliv av fryd. Å hoppe av fryd – hva er vel det annet enn latter opphøyd i annen. Latteren er Guds evolusjonære korrektiv, for å tale bergsonsk, frelseshistoriens begynnelse og fullendelse.

Den norske oppdageren Jens Munk ble født i Arendal 3. juni 1579. 12 år gammel reiste han til Brasil, der han gjorde karri­ere som kjøpmann, men vendte i 1599 hjem igjen etter en dramat­isk flukt. Etter en mangeårig, eventyrlig karriere som kongelig sjøkaptein og pioner innen hvalfangst, drog han i 1619 på eget initiativ ut på en eks­pe­­disjon til Hudson Bay som resul­terte i at 62 av den 65 mann store beset­ningen omkom. Tre overlevende, blant dem Munk selv, seilte jakten ”Lamp­­­renen” tilbake til Norge året etter. Skuta var halvfull av vann, mann­skapet dødssykt, pumpen øde­lagt, roret like­så og fokkemas­ten ble knust under en storm utenfor Kapp Farvel. Den 25. sep­tember 1620 seilte Munk og de to andre overlevende mer døde enn lev­ende inn i Dals­­fjor­den i Sunnfjord. En større sjømanns­bedrift er knapt gjenn­om­­ført i Norge.

Dramaet er skildret i Jens Munks loggbok ”Navigatio Sep­tent­­rionalis”  utgitt i 1624. Originalbladene til denne dødens pro­tokoll finnes under kata­­­lognummer ”Additamenta nr 184”  i Nationalbiblioteket i Køben­havn - fortsatt flekkete av blodet fra kap­teinens sprukne hender.

Kildene til Jens Munks eventyrlige liv finnes i et variert arkivmateriale, hans egen loggbok samt i ”Captien Jens Munckes Levneds Beskrivelse” utgitt av en anonym forfatter i 1723, men som bygger på opptegnelser av Munk som er tapt.

Fra det fjerne dukker også et annet kildeskrift opp, og som på en oppsiktsvekkende måte setter Jens Munk i forbindelse med et større drama i renessansens Europa. Forfatteren er i dag ingen kjent skikkelse mer – like fullt er han en av renes­san­­sens betydeligste person­lig­heter. Hva Galilei var for astronomien var denne man­nen for teologien og antropologien. Ufri­villig skulle han bli rasis­mens ideologiske far. Nav­­net er Isaac de la Peyrère, og en av dem som så lyset da han leste hans lærde skrifter, var filo­so­fen Baruch de Spinoza. de la Peyrère er antropologiens - og rasismens - far.

Blant de la Peyrères skrifter fin­ner vi også dette: ”Relation du Groen­land”, utgitt i Paris i 1647, og hvori inngår Jens Munks historie. Boken ble oversatt til en rekke språk og utkom i mange utgaver. Den inneholder en rekke detaljer om Jens Munks liv som ikke er kjent fra andre kilde­r.

Graver man videre i de la Peyrères liv, begynner det hele å bli riktig spenn­ende. Isaac de la Peyrère var født 1596 i Bor­deaux i en jødisk familie som hadde konvertert til kristen­dom­men av kal­vinsk observans, de såkalte hugenotter. De la Pey­rère studerte teologi, men gikk tidlig inn i diplomatiets tjeneste. Dette førte ham i 1644 til København som sekretær for den franske ambassadør de la Thuilerie, som var megler under fredsforhand­ling­ene mel­lom Danmark og Sverige, og som mun­net ut i den vel­kjente Brøm­sebro-traktaten, der Norge måtte avstå Bo­hus­län.

Mens de la Peyrère oppholdt seg i København ble hans interesse for antropologi vek­ket gjennom kunnskap han samlet om samer og eskimoer, og som han gir en bemerkelses­verdig korrekt beskrivelse av i ”Relation du Groenland”. Forbindelsen mellom Danmark – Norge og Grønland ble gjenopprettet i 1605 da Godske Lind­enow gjenoppdaget øya. Lindenow brakte med seg inu­itter som fanger til København, der de måtte vise sine kajakk-kunster på hav­nen til forlystelse for all­muen. Inuittene døde raskt av sorg og misti­lpasning – om en av dem ble det sagt at han hylte og skrek bare han så en mor med et barn, fordi han savnet dem han var blitt bru­talt revet bort fra. Etter dette opp­hørte for lang tid Dan­marks kon­takt med Grønland, og de la Peyrère har derfor ikke hatt mange kilder til kunnskap om grønlandske forhold. Men det fantes én kilde: ”Navigatio Septentrionalis” av Jens Munk, som gir en svært sympatisk beskrivelse av eskimoene etter hans første møte med dem ved det nåværende Lake Harbour på vestkysten av Baffins Island.

De la Peyrère festet seg ved denne beskrivelsen og gjør stort vesen ut av den i sin bok. Det som imidlertid gjør dette bemerkelsesverdig, er betydningen det skulle få for de la Pey­rères videre karriere. I 1655 utgav han nemlig det lærde verket ”Prae Adamitae” som bl.a. ga avgjørende impulser til Spinoza. Her førte de la Peyrère bevis for to på­stan­der som førte til at han få år etter Galilei led samme skjebne som ham: Han måtte tilbakekalle. Første påstand: Moses var ikke forfatter til Mose­bøkene. Andre påstand: Adam var bare stamfar til jødene og de andre folk som ned­stammet fra Adams ætt. Før Adam hadde det skjedd en første skapelse, der andre folkeslag som indi­anere og eskimoer ble skapt.

I dag kan dette synes kuriøst, men på 1600-tallet var dette blodig alvor. For teologien og den katolske kirke var de la Pey­rères på­stan­der ikke noe mindre alvorlige enn Galileis. Han hadde jo også rett: Moses skrev ikke Mosebøkene, og skapelsen foregikk neppe slik den er beskrevet i Skapelsesberetningen.

Spørsmålet om de fremmede folkeslagenes status dukket opp i kjølvannet av oppdag­elsen av Amerika, og engasjerte renessansens opplyste menn mer enn planetbanene: Hvem hadde skapt indianerne i Peru, Mexico og Brasil? Var de i det hele tatt mennesker? Blant mange lærde som be­fattet seg inngående med dette var filosofene Thomas Hobbes og Hugo Grotius, men ingen hadde gitt en systematisk fremstilling av problemet før de la Pey­rère.

Den franske regjering, som under ledelse av kardinal Richelieu nettopp hadde ned­kjem­­pet hugenottenes bastioner i Frankrike, bestemte at ”Prae Ada­mitae” skulle brennes, hvilket skjedde i Paris i 1655. Den katolske kirke forlangte også at de la Peyrère skulle av­sverge sin protestantiske tro. De la Peyrère gjorde som Galilei: Han tilbake­kalte – og gikk i kloster. Der brukte han resten av livet til å videreutvikle de teorier han var blitt fordomt for.

De la Peyrères skrift skulle få store konsekvenser. I Tractatus Theologico-Politicus videreutviklet Spinoza de la Peyrères tanker. Viktigere var det like­vel at de la Peyrères tanker fant veien til de nyetablerte koloniene i Nord-Amerika, der de inn­gikk i de protestantiske kolo­­nimyn­dig­­hetenes argumentasjon om at indianerne og eski­mo­ene ikke hadde sjel og følge­lig heller ikke men­nes­keverd. Den katolske kirke bekjempet slike opp­­fatninger energisk, men amerikanske protestanter trykket lenge de la Peyrère til sitt bryst. For øvrig har debatten om ”Prae Adamitae” rullet og gått i USA i alle år siden, og de la Peyrère har fortsatt tilheng­ere som benytter ham som grunnlag for rasist­isk tanke­gods av mest obskure merke. Med jevne mellomrom har preadamittene et forbigående oppsving – sist under debatten om rasesegregerte skoler på 1960-tallet, før det under kampen mot slaveriet, som de var for.

De la Peyrère var den første som gav en systematisk fremstilling av de ulike rasers opp­­­rinnelse og status. I kraft av sin virkning representerer ”Prae Adamitae” det første grunn­lag for en ideologisk begrunnet rasisme. Det startet imidlertid med Jens Munks ”Navigatio Septentrionalis”.

Mens de la Peyrère oppholdt seg i København pleide han om­gang med byens aka­dem­iske krets, herunder professor Ole Worm, Kristian IV’s senere livlege. Worm gjorde de la Pey­rère oppmerksom på Munks skrift og oversatte det til fransk for ham. Men Worm var også inngiftet i Jens Munks svigerfamilie i Oslo. Munk ble i 1626 gift med datter av den norske dommeren Tage Eriksen, senere lagmann i Hamar. Worm har der­med trolig også kunnet for­telle famili­ens versjon av Jens Munks skjebne, og den atskiller seg på ett vesentlig punkt fra andre kilders. Med diplomatisk diskre­sjon hevder nemlig de la Pey­rère at Kristian IV drepte Jens Munk. Mens det for årene 1620-28 finnes et rikholdig arkiv­materiale vedrørende Munk, ender omstendighetene rundt hans død opp i en merkver­dig tåke­leg­g­ing. Like før sin død hadde Munk deltatt i Kris­tian IV’s fatale innblanding i Trettiårs­krigen, og et hollandsk flyge­blad fra samtiden viser et sam­men­støt mellom kongen og Munk, der Kristian IV lar sin bitter­het gå utover kap­teinen som hadde feilet så tragisk i Hudson Bay. De la Peyrère vet imidlertid mer om denne episoden. Jens Munk hadde et forferdelig tempe­ra­ment, bl.a. hadde han skjelt ut noen av kongerikets fremste adelige, herunder selveste rikskansleren Christian Friis, og be­skyldt dem for inkompetanse. Til slutt fikk også Kristian IV føle Munks skarpe tunge. De la Peyrère forteller at kongen da slo til ham, og at Munk ble så bitter over dette at han gikk hjem og døde. 

Akkurat slik gikk det neppe til. Som sendemann for en fremmed stat kunne ikke de la Peyrère skrive det rett ut – han visste det ville komme kong Kristian IV for øre. Der­­for måtte han antyde forsiktig det Munks svigerfamilie var overbevist om: At det var Kris­tian IV som drepte ham. Jens Munk hadde nemlig tapt alle sine store prosjekter. Han var den første som forsøkte seg på Nordostpas­sas­jen og den første som gikk i gang med organi­sert hvalfangst i Skandinavia. Til slutt satte han hele sin energi inn på å finne veien til Kina gjennom Nord­vestpassasjen. Jens Munk ble en fotnote i historien. Men Isaac de la Peyrère gjorde Munk berømt i Frankrike, der karttegnere i hundre år etter hans død fortsatt benyttet Munks navn på de steder han oppdaget.

Dr. scient. Ole Jørgen Anfindsen har i flere innlegg om innvandrings- og migrasjonsproblematikk tatt for seg ulikhet i IQ mellom etniske grupper som argument for at det multikulturelle samfunn er et destruktivt prosjekt som leder vår sivilisasjon mot katastrofe. Han forsøker å bruke vitenskap til å understøtte et bestemt ideologisk standpunkt og som etter min mening er suspekt både som ideo­logi og som vitenskap.

I siste innlegg tar han for seg den svært kontroversielle studien ”The Bell Curve” som vakte furore og ble bestselger da den ble lansert i 1994. Anfindsen betegner den som en klassiker, noe som er riktig om man ser på dens virkningshistorie. Den markerer et veiskille, der det for første gang i nyere tid ble legitimt å snakke om arv, genetikk og biologi i relasjon til IQ uten at man ble ideologisk våt på beina. Bell Curve markerer et stort skritt bort fra den typiske modernistiske tenkningen om men­neskelig ulikhet og variasjon som resultat av kultur og sosiale forhold, som inntil da hadde hatt tanke­monopol innen sosial­vitenskapene. Med Bell Curve ble fokus flyttet over mot det biologiske, hereditære og genetiske på en måte som nødvendigvis måtte skape både uro og indignasjon. Det er denne dreining i fokuset Anfindsen finner grunn til å feire og som han bruker til å understøtte inn­vandringskritisk ideologi.

Anfindsen underslår imidlertid at Bell Curve er et særdeles kontroversielt skrift og at det aldeles ikke står på så vitenskapelig stødige bein som han gir inntrykk av. Jeg skal gjøre nærmere rede for dette etter hvert.  

Én grunn til at Bell Curve ble så kontroversiell, var at man straks så hvordan den ble utnyttet politisk og ideologisk. Blant annet i skolepolitikken. Hvis alt er genetisk og arvelig betinget, nytter det jo ikke med kostnadskrevende spesialtilpasset undervisning for dem med lav IQ. Man vil uansett stange hodet i en genetisk mur. Og hva skal man med kostnadskrevende utjevningstiltak i fattige, svarte bydeler i USAs storbyer, hvis årsaken til problemene dypest sett er genetiske og dermed uløselige? En av påstandene i Bell Curve er at IQ representerer en gitt ramme for intelligenskapasitet som ikke lar seg påvirke av ytre tiltak. Her ligger det jo an til innsparing på mangt et ekspansivt budsjett.  Og her ligger det an til en oppfriskning av pedagogiske modeller som samfunnet i humanitetens navn for lengst har forlatt – lavbudsjettinstitusjoner for de angivelig mindre intelligente hvis formål primært er å tjene som sosialt kontroll- og sanksjonsmiddel, ikke å stimulere skjult intelligens­kapasitet, den finnes nemlig ikke, eller skjulte evner, som heller ikke finnes. Alt er gitt, målt og veid i noe genetisk forutbestemt. Dette er essensen i budskapet.  

Enhver med nese for realpolitikk så straks potensialet for formidable budsjett- og dermed skattekutt. I en velferdsstat er helse- og velferdsbudsjettet alltid det største, og hvor fristelsen til å kutte også er størst. Snart 15 års turbulent debatt rundt Bell Curve i USA har vist at dette sosialøko­nom­iske aspektet temmelig fort ble gjort hovedsak fremfor hva som var sant eller usant. Nødvendigvis måtte det bli slik. Det økonomiske argumentet vinner alltid.

Ja, det er riktig at det finnes en større arvemessig komponent i IQ enn vi er oppdratt til å like. Men fra å fastslå genetisk variasjon til å si at variasjonen lar seg addere opp på demografisk og geografisk nivå og kan avleses som kulturelle minus- eller plussvarianter, er det et kvantesprang. Hvis det er slik, hvordan forklarer Anfindsen da følgende: På et tidspunkt av historien da vi germanere fortsatt satt i trærne og hylte eller lå og rullet oss på skinnfeller mens vi gnog på en rå skinkeknoke, hadde de land som vi dag importerer innvandrere fra, allerede hatt høykulturer i mange tusen år. Var vi ger­manere så my mindre intelligente den gang? Nei, det kan det jo ikke stemme. Ifølge den viten­skape­lige empiri som Anfindsen rosemaler sine artikler med linker til, er IQ et stabilt genetisk forråd. Et sen­tralt poeng i hele Bell Curve-tenkningen er at IQ er statisk. Slingringsmonnet til å for­bedre IQ gjennom ytre, positiv stimulans er mikroskopisk.

Å tro at intelligensforskning er et nøytralt og lukket område som kan leve i fred for motsigelse fordi det er objektiv vitenskap og derfor uimotstridelig, er en naivitet så stor at det grenser til det util­givelige. Det finnes ingen ting – absolutt ingen ting – innen samfunnsvitenskapelig forskning – innen ingen annen forskningsgren heller, for den saks skyld - som er ideologisk eller for den saks skyld øko­nomisk nøytralt. Det er bare sprenglærde tosker som på ramme alvor tror det.

Dette gjelder også innenfor IQ-testens historie, ja, ganske særlig der. All historisk empiri med IQ-testene viser med overtydelighet at de er normative - dvs at de bygger på visse oppfatninger av ”godt” vs ”dårlig”, ”ønskelig” vs ”uønsket”, og som nødvendigvis og uunngåelig gir mer eller mindre sterke ideologiske og politiske føringer. Hvorfor er det for eksempel slik at nordeuropeeres IQ alltid svinger rundt over 100 (som er normaltallet for IQ), mens andre folkegrupper alltid detter på nedsiden? Tror Anfindsen at det er ren tilfeldighet at normaltallet 100 alltid viser seg å være sammenfallende med det som er angitt som nordeuropeeres gjennomsnittlige IQ? Forteller det ikke noe om hvem som sitter med begrepsmakten? Hvorfor viser ikke Anfindsen til forskning som dokumenterer at kvinner i mye større grad gjør bruk av mentale og kognitive reservoarer som alltid har vært underestimert i IQ-testing? Tror Anfindsen det er helt uavhengig av at det er menn som stort sett sitter med begreps­makten? Eller blodfersk forskning som viser at godt og effektivt lederskap i bedrifter er ned mot 20 prosent IQ-avhengig – mye mindre enn påstått i høyttravende studier som ikke har rukket å bli ti år gamle engang.

Poenget er ikke å si at IQ-testing ikke har noen verdi, eller at de er uvitenskapelige. Det er ikke dette som er min agenda. Jeg står ikke på noe ytterliggående standpunkt. Poenget er så langt bare dette:  IQ kan bare måles som en relativ størrelse, ikke som en absolutt. Å mene noe annet er å åpne en dør for forbrytelser mot menneskeheten. Jeg skal vise hvordan.

SKREKKEKSEMPEL. Hvor galt det kan bli, skal jeg vise med et eksempel som for en gangs skyld ikke har noe med Nazi-Tyskland å gjøre.Nedenstående er et sterkt redigert utdrag fra relevante kapitler i min bok "En landevei mot undergangen" (Universitetsforlaget 2008).

Testpsykologiens kvotering av intelligensgrupper inngikk da den ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet, som en helt essensiell del av psykologiens selvlegitimeringskamp som selvstendig viten­skapsgren. Den var anfektet fra mange hold, ikke minst fra medisinsk. For å legitimere sin viten­skapelighet, måtte psykologifaget dokumentere at det var nyttig for noe – at det hadde relevans utover terapi for hysteriske kvinner, at det hadde samfunnsrelevans. Testpsykologien og IQ-testen skulle vise seg å bli selve trumfesset.

Stanford-Binets intelligenstest, som var blitt utformet av Terman i 1916 og som har vært i bruk helt opp til våre dager og som fortsatt benyttes, fikk i USA sitt gjennombrudd ved innføringen av 1924-loven om innvandringskontroll. Ensidig på grunnlag av Stanford-Binet-testing ble i perioden 1925-39 seks millioner mennesker nektet adgang til USA. Det altoverveiende flertall av disse var jøder, italienere eller østeuropeere. 

Terman, testpsykologiens store guru, uttalte i denne forbindelse: ”Det er en sjelden og stor lykke for en teoretisk vitenskap å få blomstre i en tid da dens resultater straks kan tjene statens interesser.”

Terman uttalte også: ”Lav intelligens er svært vanlig hos spanske, indianske og mexikanske familier og blant negre. Portugisere står om mulig enda lavere enn italienere, mens indianerne står svakere enn disse igjen. Deres latskap synes å være rasebetinget. (…) Barn fra slike familier bør skilles ut i egne klasser. (…) De kan ikke mestre abstraksjoner, men de kan ofte bli dyktige arbeidere.”

VELKOMMEN TIL Å FEIRE, ANFINDSEN! Fra dette punkt fikk testpsykologien, og parallelt med den psykiatrien, en stadig større politisk aksjonsradius. Testpsykologien inngikk som en essensiell del i det massesterilisasjonsprogrammet som på 1920-, 30- og 40-tallet gikk som en farsott over USA, og som bare omfattet fattige hvite av nordeuropeisk herkomst.  I perioden 1927 til 1972 ble mer enn 70 000 tvangssteriliseringer utført på hvite amerikanere, de aller fleste barn i puberteten.  Det skjedde systematisk oppsporing og innsamling av antatt arvelig defekte personer i områder med overveiende hvit, fattig befolkning. Årsaken til at bare hvite ble rammet, var at det var den hvite rasen som måtte beskyttes, de øvrige var allerede sett på som degenererte og trengte ingen vernetiltak. Det ble aldri gitt varsler om hvilket inngrep som ble foretatt, men det ble for hvert tilfelle holdt pro-forma­rettssaker der hver kandidat for sterilisering fikk en offentlig oppnevnt advokat, men uten at dem det gjaldt eller deres familier, ante noe om hva som foregikk. Dette systemet ble over­tatt av nazist­ene da Hitler ved makt­overtakelsen i 1933 umiddelbart innførte en steriliseringslov som var en blåkopi av den amerikanske. Kontakten mellom rasehygieniske miljøer i Tyskland og USA var tett.

I beste amerikanske stil ble IQ-hysteriet feiret med premiering av familier med god avl på land­bruks­messer, Hollywood produserte filmer på løpende bånd som propaganderte for at svarte var mindre intelligente enn hvite etc.

De to sentrale personlighetene bak det amerikanske massesteriliseringsprogrammet var Albert Priddy, leder for den største steriliseringsklinikken, Lynchburg i Virginia med plass til 1700 pasienter, samt lederen for arvehygieneregisteret, biologen Harry Laughlin. (Han døde for øvrig av en av de arvelige sykdommene som ble brukt som indikasjon for sterilisering: epilepsi. Da han fikk diagnosen, ble han oppsagt fra sin stilling.) Priddy sendte ved Hitlers maktovertagelse i 1933 følgende telegram til en tysk kollega: ”Bruk skalpellen flittig (”with vigor”). ”Tyskland slår oss på hjemmebane”, skrev Priddy bekymret til Laughlin i 1937 da denne var kreert til æresdoktor ved universitetet i Heidelberg i Tyskland.  

BUCK VS BELL. Sterilisering i stort omfang hadde i USA skjedd i flere år før man hadde en egen steriliseringslov på plass. For å imøtegå kritikk fra flere hold om at tvangssterilisering var grunn­lovs­stridig, tok dr. Priddy ut én enkeltsak og prøvde den for Høyesterett. Saken er kjent som Buck vs Bell og er en av de største rettsskandaler i amerikansk historie. Priddys kronargument, og som han vant frem med, var at tvangs­sterilisering måtte bedømmes i lys av lov om vaksinering, som gav myndig­hetene rett til massevaksinering når allmennfarlige epidemiske sykdommer truet.

Carrie Buck kom fra en fattig hvit familie, der dr. Priddy allerede hadde sterilisert moren. Carrie ble anbrakt i et velstående og høyt respektert fosterhjem, der hun ble voldtatt og gravid med en nevø av fostermoren. Hun fødte datteren Vivian, som umiddelbart ble tatt fra henne og anbrakt på Lynchburg.  

I retten ble det ført tre vitner – Harry Laughlin, som aldri hadde sett Carrie, en sykepleier fra Lynchburg som kjente Carrie derfra, samt fosterfaren. I hans vitneprov het det at Carrie Buck var moralsk mangelfull og erotisk forførende.  Det ble gjort et num­mer av at hun ved ett tilfelle skulle ha malt tåneglene sine røde. Sykepleieren fra Lynchburg-klinikken sa i sitt vitneprov om Carrie: ”Det er noe merkelig ved barnet, jeg vet ikke hva det er, men det er noe merkelig.”  Høyesterettsdommer Oliver Holmes konkluderte med at prinsippet bak vaksinering var vidt nok til å omfatte sterilisering. I omtalen av tilfellet Carrie Buck spesielt, uttalte han: ”Tre generasjoner imbesile får være nok.” 

VITENSKAP ER ALDRI UAVHENGIG! Dette er bare litt negleskraping som viser noen bisarre eks­empler på hvordan vitenskap aldri er ideologisk eller politisk nøytral. La meg på dette punkt da gjenta: Det finnes virkelig forskjeller i IQ. At disse også er biologisk betinget, er hevet over tvil. Så la oss holde akkurat dét utenfor.  

Det er spørsmålet om relevans, om ideologisk overbygning og om hvilke utenforliggende interesser som finnes for å innta det ene eller det andre standpunkt i spørsmålet om hva som er biologisk-genetisk kontra kulturelt-sosialt, som er det sentrale. Bell Curve-tenkningen er en reaksjon mot en annen ytterliggående ideologisk måte å forstå IQ på, og som Anfindsen med en viss rett hevder er marxistisk inspirert. Men at det ene er ideologisk befengt, gjør ikke det motsatte standpunkt noe mindre ideologisk befengt. Fornuften, derimot, har en tendens til å lande et sted midt imellom.

Det er dette som er mitt poeng. Forskningen Anfindsen viser til, er ikke ideologisk nøytral. Den er skapt for å brukes til noe. Etikken i dette er ikke hva som på snevert vitenskapelig grunnlag er sant eller usant. Etikken er overbygningene som definisjonene av sant og usant inngår i. Eller sagt med et annet ord: kontekst.

Kontekst. Kontekst. Kontekst. Det kan ikke sies ofte nok.

Vitenskapen må alltid ha historien med seg. Vitenskap og historisk empiri lever ikke i atskilte rom. Vitenskap som tror den kan agere nøytralt i forhold til historien, som om den - i motsetning til alt annet – ikke selv er et produkt av og ansvarlig overfor historien, er umoralsk. Om dette ikke er klart nok sagt, vil jeg gjerne gjenta det: UMORALSK!

Spørsmålet er da dette: Hvordan kan vi holde noe for vitenskapelig sant – så ubehagelig det enn måtte være – og samtidig holde det for godt?

Dette er sakens kjerne. Det som er vitenskapelig sant er ikke med noen form for selvfølgelighet moralsk rett. Det er dette spørsmålet Ole Jørgen Anfindsen nå må begynne å nærme seg og gi et helt og utfyllende svar på. Det har han hittil bare gjort antydningsvis og i en form som står og svever på uklar ideologi.

HOVEDTESEN I ”BELL CURVE” ER MOTBEVIST. Da min bok ”En landevei mot undergangen” (Universitetsforlaget 1996) ble utgitt, skulle det vise seg at den vakte oppsikt bl.a. i USA. Denne del av USAs historie er ukjent for amerikanere flest, og da en norskættet journalist i Chicago Herald Tribune kom over en omtale av min bok, ble det slått opp som nyhetssak på første side i Chicago-avisen. Så gikk det slag i slag. Store TV-stasjoner og mediebyråer fra hele verden var i en to ukers tid på tråden, bl.a. kom CNNs Berlin-korrespondent ens ærend til Oslo for å intervjue meg. Min svoger lå og zappet med fjernkontrollen på et hotellrom i London da han plutselig så meg fylle TV-skjermen med CNNs logo. ”I have had my minutes of fame.” Men skryt til side.

Flere av de forskere som inngikk i teamet rundt Bell Curve, står i den rasehygieniske tradisjonen som jeg har beskrevet ovenfor og som man i USA aldri har tatt noe oppgjør med. Den har ligget der som en mer eller mindre sterk understrøm i nyere amerikansk historie frem til denne dag. Flere IQ-forskere knyttet opp mot Bell Curve-ideologien er tilknyttet tidsskriftet Mankind Quarterly som står i tradisjonen fra steriliseringsprogrammet og som har en klar rasehygienisk agenda, bl.a. uttalt støtte til rasesegregerte skoler. Når Anfindsen siterer følgende utsagn fra Bell Curve-manifestet: ”Intelligence tests are not culturally biased against American blacks or other native-born, English-speaking peoples in the U.S.”, så er det en ren retorisk tilsløring av fakta.   

Men hva sier annen forskning om Bell Curve? Jeg kan ikke ta for meg alt, for det er mye god kritisk forskning som både utdyper, korrigerer og motsier Bell Curve på et fullt ut saklig og vitenskapelig nivå. Men jeg skal innrømme at sosialvitenskapene ble tatt på senga da Bell Curve kom. Det tok tid før de fikk summet seg. Det var et enormt vitenskapelig materiale å kjemme. Jeg vil her nevne én sentral forsker, fordi han representerer den vitenskapsgren som i sterkest grad er blitt utfordret til nyorientering etter Bell Curve og som har gjort det med heder, nemlig psykologien.

Erik Turkheimer er professor i psykologi ved University of Virginia, og kjent som den som har gjort de mest substansielle studier som imøtegår sentrale teser i Bell Curve. Takket være ham er ikke Bell Curve blitt den Bibelen noen ville gjøre den til. Turkheimer fant ikke bare løs­revne feil og grunnløse slutninger, men rene strukturelle metodiske feil. Turkheimer gjorde enkelte av delstudiene i Bell Curve på nytt og med mye større grunnlagsmateriale, data fra hele 50 000 individer som fantes i en database fra 1970, ble stilt til rådighet. Det gjaldt bl.a. en delstudie i Bell Curve som angivelig skal bevise at variasjonen i IQ var betydelig større hos toeggede enn hos eneggede tvillinger, noe som er en sterk indikasjon på at arv er den sterkeste faktor i IQ. Turkheimer fant for det første at Bell Curve bygget dette på et urepresentativt utvalg av individer fra middelklassen. Turkheimers mye større mate­ri­ale gav ham mulighet til å studere utslagene hos individer fra rike familier kontra fattige. Det gav et resultat som underminerte en av Bell Curves sentrale teser full­stendig.

Turkheimer fant at for eneggede og toeggede tvillinger med overklassebakgrunn stemte funnene i Bell Curve godt. Forskjellene i IQ kunne her forklares som genetisk variasjon. Det store ut­slaget kom for individer fra fattige familier. Her viste det seg at det forholdt seg stikk motsatt! Turkheimer fant her at det var like stor variasjon i IQ mellom eneggede og toeggede tvillinger. Det rev beina vekk under arvelighetshypotesen. Dette kunne ikke forklares på annen måte enn at i fattige familier var miljø den dominerende faktor, mens i rike familier, der individene hadde mulighet til å reali­sere sin intelligenskapasitet så langt biologien tillot dem det, var arvelighet den dominerende faktor. Turkheimer skriver:

“If you have a chaotic environment, kids’ genetic potential doesn’t have a chance to be expressed. Well-off families can provide the mental stimulation needed for genes to build the brain circuitry for intelligence.”

Turkheimers studie skapte stor oppmerksomhet da den kom i 2003. Den slo ikke bare ned på en grunnleggende strukturell feil ved Bell Curve, men den viste også hvordan det å ekskludere det sosiale, kulturelle og politiske aspektet fra det man forsker på, får følger for hvordan man kon­struerer vitenskapelige fakta. I denne konstruksjonsprosessen ligger det ideologiske føringer.

Slik ligger det også føringer i den måten Anfindsen bruker vitenskap til å bygge ideologi på. An­findsens tretrinnsrakett – fra empiri til ideologi til teologi og som munner ut i et ”Nei til innvandring” – er i mine øyne suspekt både som vitenskap og som ideologi. Empirien Anfindsen presenterer er ikke så klokkeklar som han og Bell Curve vil ha det til – klokkeren enda mindre.

Med jevne mellomrom vil jeg presentere noen etiske tablåer, noen selvopplevde, der jeg utfordrer til stillingtagen. De store moralske kvaler opplever vi heller sjelden, mens hverdagen derimot er full av en rekke små.

Jeg begynner med en selvopplevd hendelse fra et par år tilbake som gav meg grå hår i hodet. Jeg kaller denne lille noveletten

MINIBANKEN

Det er en sur vintermorgen utenfor Majorstuhuset i Oslo ved Nordeas filial. Klokken er ca halv åtte, mennesker haster forbi uten tanke for annet enn å rekke frem til et bestemmelsessted så fort som mulig.

Jeg står i minibankkø, og foran meg står en kvinne som tripper og forbanner køen som beveger seg altfor langsomt. Hun ber til og med personen som står foran seg om hun kan få lov til å snike i køen. Hun har det travelt, sier hun. Ønsket blir ikke innvilget. Alle har det nemlig travelt denne morgenen.

Omsider blir det hennes tur. Kvinnen står fortsatt og tripper, men nå er det bankautomaten som ikke jobber raskt nok, hun forbanner.  

Som alle vet, virker minibanker slik at man først må ta tilbake bankkortet før maskinen gir deg pengene. Følgende skjer nemlig: Idet bankautomaten gir kvinnen tilbake minibankkortet, griper hun det - og springer! Oppdrag utført – men uten hovedsaken, som var å ta ut penger. I luken foran meg ligger 2500 kroner som ikke er mine.

Det går noen sekunder før jeg summer meg. Hva skal jeg gjøre? En gammel Adam inne i meg har litt lyst på pengene, men mine foreldre utstyrte meg med noe som heter samvittighet, så det er ikke aktuelt å gi etter for Adam denne gang. Jeg synes nemlig altfor synd på kvinnen når hun om ikke alt for lenge kommer til å få minst et hundretalls nye gråe hår i hodet.

Jeg setter etter og løper inn på t-banestasjonen i håp om å få et glimt av kvinnen slik at jeg kan få gitt henne pengene. Men hun er ikke å se noe sted. Hun er forduftet.

Det er ennå en god stund før banken åpner, jeg kan ikke levere pengene der. Å vente til banken åpner er ikke aktuelt. Jeg har det også travelt. Så jeg har ikke annet valg enn å beholde pengene.

Ved titiden ringer jeg Nordeas filial på Majorstuen og spør om noen har etterlyst pengene. Personen i andre enden forhører seg litt distré rundt med sine kolleger, men ingen har hørt noe.

Jeg spør om ikke banken kan finne ut hvem som tok ut penger på det angitte tidspunkt. Jo, men det kan ikke skje før om ettermiddagen. Deretter gir bankfunksjonæren meg beskjed om å levere pengene til banken!

Jeg stusser. Kan dét være riktig?

Neste morgen ringer jeg banken på ny og spør om noen har ringt og om de har funnet ut hvem som tok ut 2500 NKr på det angitte tidspunkt. Nei, ingen har ringt – kvinnen anser nok pengene for tapt, opplyser bankfunksjonæren. Han forteller også at det er opp til flere som har tatt ut likelydende beløp i det angitte tidsrommet. Men ingen kvinne! Det trenger ikke å bety annet enn at kvinnen nok disponerer sin manns konto, opplyser funksjonæren. (Dét også, da har hun vel fått en real skyllebøtte av mannen sin, tenker jeg. Om han da ikke har banket henne opp.) Igjen ber bankfunksjonæren meg komme til banken og levere tilbake pengene.

Men nå har jeg fått tenkt litt over den siden av saken. Hvis pengene er herreløse, tilhører de vel ikke banken? Jeg er dessuten den eneste som kan identifisere kvinnen dersom hun skulle dukke opp likevel. Om jeg gir pengene til banken, forsvinner de inn i bankhvelvets sorte hull. Dessuten: Hvilken garanti har jeg for at ikke bankfunksjonæren like gjerne stikker dem i sin egen lomme? De 2500 kronene skal ikke regnskapsføres noe sted. Det vil være et vanntett underslag. Jeg, derimot, er en ærlig finner. Hvis pengene forblir herreløse, tilhører de vel... – meg?

Jeg skal ikke røpe konklusjonen på dette lille hverdagsdramaet. Fikk gamle Adam de 2500 til slutt? Hva er det moralsk rette standpunkt her?

Kjør debatt.  

Dette er et humoristisk appendix til debatten om innvandring.

Den første virkelig opphetede debatt om innvandring og fremmedkultur jeg deltok i, skjedde langt borte fra Norge, nærmere bestemt i Launceston på den australske øya Tasmania.

Min kone og jeg hadde i 1990 en månedslang turné over hele Australia inntil vi strandet på det som i australsk sammenheng er ”outback”. Tasmania er en beskyttet idyll med landsbyer i engelsk stil og elver som renner gjennom grønne, bølgende landskap. Sceneritet er som skapt for en Agatha Christie-film. Det engelske – vel og merke ”the rural England” - dyrkes på Tasmania med en lidenskap man knapt finner sidestykke i morderlandet selv. Som eneste delstat i Commonwealth utenom moderlandet er Tasmania tilstått privilegiet å kunne utdele adelstitler etter engelsk mønster. Kultursjefen i Launceston, som var vår vert, gjorde det klart at jeg ikke trengte ruinere meg om jeg ville ha en adelstittel selv.

Kultursjefen var gift med en landsens anglikansk prest i en landsby like utenfor Launceston, og som til overmål hadde en doktorgrad i teologi. Vi bodde i en koselig, men hustrende kald prestegård, siden dette var midt på sommeren, dvs. midt på vinteren her på ett av de sørligste steder hvor det bor mennesker på jordkloden. Samtalen var hyggelig oss hvite imellom, for Tasmania er virkelig hvitt og så til fullkommenhet etnisk renset at et svart ansikt ville vakt oppsikt om det viste seg på gata i Launceston.

Jeg hadde lest meg opp på tasmansk historie før vi kom, og den er brutal i en grad som får historien inne på ”the main land” til å blekne, hvor den er brutal nok. En måneds rundreise i Australia, hvor vi hadde bodd privat alle steder og blitt kjent med mange hyggelige mennesker, hadde gitt meg anelser om at Australia er et dypt rasistisk land. Med en kultursjef og en doktor uti teologi hadde jeg imidlertid sett for meg at vi kunne føre en mer balansert samtale om noe som plaget meg og som tross alt lå hundre år tilbake i tid: den tasmanske historien. Den er ikke særlig vakker, sa jeg antydende.

For å sitere Gygrid i Harry Potter-filmene: Jeg skulle aldri ha sagt det. For nå tok debatten av, og et øyeblikk nærmet vi oss et punkt hvor det gikk storm i tekoppene og hvor det ville bli ubehagelig om vi fortsatte.

Men i dette tilfelle er historien selv enda ubehageligere og ikke til å løpe fra til tross for kultursjefens og teologidoktorens forente krumspring: Urbefolkningen på Tasmania ble utryddet til siste mann. Folk gikk manngard med tau, omringet urfolket som det var kveg, drev dem oppover på en klippe og styrtet dem i hopetall i havet. Ti tusen av gangen – minst 100 000 totalt – ble drevet i døden på denne måten. Det er ikke lenge siden – ikke mer enn 120 år. Så sent som i 1903 satt en av de siste overlevende eksemplarer av den tasmanske urbefolkningen levende utstilt i en monter i British Museum i London, hvor man for en cent kunne få et blikk av henne.  Hun hadde ytret ett ønske før hun døde: å få dø etter sitt folks skikk. Det ble ikke innvilget.

Fru kultursjefen var på vei til å bli oppbrakt – hun hadde bodd inne på ”the main land” selv og visste hva slags folk dette var, de var jo ikke riktig mennesker, det var bare å se på dem, som innså jo enhver det, de så nesten neanderthalske ut. Kultursjefen kunne ikke få sagt hvor lykkelig hun var for sin del over å ha kunnet vende tilbake til sitt hjemlige Tasmania der man slapp hele uvesenet.

”Og dessuten”, sa hun med en selvrettferdiggjørende dirrende finger, ”så har dere like store pro­blemer med vikingene i Norge. Jeg har lest om det. Det er jo fryktelig hvordan de farer frem!”

Jeg var bokstavelig talt stum.

Hallo, hallo! Vikingene!?

Kanskje er dette sjarmen ved å bo i en idyll fjernt fra den store verden man engang kom fra. I så fall er det tragikomisk sjarme. Her stoppet all fornuftig samtale opp. Så jeg mumlet noe om at jo, vikingene toppet kriminalitetsstatistikken i Norge. Eller de ville i alle fall ha sendt den rett til himmels om de fortsatt hadde vært iblant oss.

Noe de – pris skje Gud - ikke er. For det er jo vi selv som er vikingene – bare med den ikke ubetydelige forskjell at vi har tusen år med siviliserende kristendom imellom.

Fru kultursjefen lærte noe nytt denne kvelden, skjønt hun ble tydelig mer skeptisk innstilt til oss da det gikk opp for henne at hun hadde fått to levende, om enn temmelig overvintrede og åpenbart fredelige eksemplarer av vikingarten i sitt hus.

Australia, som på mange måter er en tro kopi av et hvilket som helst vestlig land, er ikke helt som oss likevel. På mange områder er de mer liberale enn oss. For eksempel var det her de store Gay Pride-paradene startet i sin tid.

Men de har også denne siden: Australia har fortsatt et rettssystem i forhold sin aboriginske urbefolkning som bygger på særlovgivning. Aboriginere og hvite har ikke samme rettigheter på alle områder. Til gjengjeld har regjeringen gått foran og gitt særlig rettsvern til aboriginernes helligsteder – helligsteder som kan dukke opp midt i folks hager eller i ranch­eiernes åkre. Slikt er ikke særlig populært. Slikt blir det rabalder av. Men en prorsess i retning av selvoppgjør for landets brutale koloniale fortid er i alle fall kommet i gang, men den er langt fra kommet så langt som man kunne forventet i en sivilisert stat. Australierne lever ennå for konfliktfylt med den sosiale utfordringen aboriginerne representerer til at en slik historisk selvransakingsprosess har kunnet komme skikkelig i land.

Landet har en knalltøff asylpolitikk, og til tross for skarpe protester både innenfra og utenfra, viker ikke regjeringen en tomme. Med sin nærhet til fattige land i Asia, som de allerede har en del flyktninger fra, ser de for seg en demografisk tsunami om de åpner grensene. Kritikerne mot asylpolitikken har vært få, men én stemme når ut med særlig kraft og gjør livet med jevne mellomrom surt for regjeringen: Australias mektige kirkeleder og en av pave Benedicts fortrolige, den erkekonservative kardinal George Pell. Han er den som i hardest ordelag har konfrontert regjeringen i asylpolitikken og brukt ord som inhuman. Pell taler det samme røffe språk som han lærte seg under sin egen oppvekst på den australske landsbygda. Han har vært eliteseriespiller i fotball og var også engang en kjent roer. Når den to meter høye kardinalen tar ordet og fillerister regjeringen, føler folk helt opp på statsminister­nivå seg brydd. Kardinalen er ikke elsket, men til gjengjeld er han fryktet og respektert.   

Liberale er australierne like fullt, smilende og hyggelige som få. Oss hvite imellom, vel og merke.

«Om
Gud hadde villet, kunne han gjort dere til et samlet
trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han
har gitt dere. Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere
alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige
om.»

                                                                              Koranen, Sure 5, 53

Hvis vi skal bygge et pluralistisk samfunn på grunnlag av det som forener oss, må vi først gripe tak i det som skiller oss.

                |                                                            Salman Rushdie

KIRKENS OPPGAVE ER Å VÆRE PRINSIPIELL. Kirkens oppgave i innvandrings- og asyldebatten er å tenke og tale prinsipielt. Den skal holde frem det kristne syn på menneskeverdet, en kristen forståelse av ”hvem er min neste” og kristnes medmenneskelige, humanitære forpliktelser. Det er disse grunnleggende verdier som er i spill i innvandrings- og asylpolitikken og som det er avgjørende for en kristen kirke å ha en fundamental forståelse av. Alt annet må komme i andre rekke.

Biskop Tor B. Jørgensen gjorde derfor rett da han kritiserte norske myndigheters innvandringspolitikk og uttalte at vi svikter vårt moralske ansvar. Jørgensen er ikke den eneste kirkeleder som har brukt harde ord overfor sine hjemlands myndigheter. Mest konfronterende har kanskje Australias mektige kirkeleder, kardinal George Pell, vært. Den erkekonservative kardinalen har et helt annet teologisk og politisk utgangspunkt enn biskop Jørgensen, men i sin prinsipielle stillingtagen i innvandrings- og asylpolitikken, faller de ned på samme standpunkt. Det er fordi de tenker prinsipielt. Hvis ikke kirken kan tenke prinsipielt i slike spørsmål, kan vi ikke forvente at noen andre skal gjøre det. Og kan vi ikke tenke prinsipielt, da er vi virkelig ille ute.

Debatten etter Ole Jørgen Anfindsens angrep på biskop Tor B. Jørgensen i forbindelse med at denne stemplet norsk innvandrings- og asylpolitikk som umoralsk, har klargjort en del fundamentale menings­for­skjeller. Det mest overraskende har vært å se hvor langt enkelte kristne er villige til å gå i å vektlegge biologiske og genetiske forskjeller som argument mot kulturelt mangfold. Anfindsen polemiserer mot antirasismen og antyder at den hviler på et marx­istisk grunnlag. Han hevder at det antirasistiske verdensbildet har et påtrengende problem når genetisk betingede forskjeller mellom folkegrupper ikke tas hensyn til. Ifølge Anfindsen fører naturgitte ulikheter folkegrupper imellom nærmest naturlovmessig til selvødeleggende konflikt. På dette grunnlag mener han at Norge og Europa styrer mot katastrofe. Han belegger sine påstander med store mengder vitenskapelig empiri.

ANFINDSENS PÅSTÅTTE EMPIRI. Jeg er fundamentalt uenig i Anfindsens resonnement. Jeg spør meg om ikke Anfindsens bruk av vitenskap bygger på en positivistisk virkelighetsforståelse, der vitenskapelige argumenter brukes uten hensyn til at vitenskap, som alt annet, aldri er kontekstfri. Det som er rasjonelt i én kontekst, kan være irrasjonelt i en annen. Det er kontekst som avgjør. Vitenskapspositivismen, derimot, som står særlig sterkt, i Amerika, i moderne markedsliberalistisk tenkning og etter hvert også i vårt hjemlige helsevesen, hevder at alt kan måles og veies, og at det målte og veide er sannheten. Slik er det ikke. Det målte og veide kan aldri bli annet enn statistiske variabler, og deres overføringsverdi til virkeligheten er avhengig av kontekst.  En pasient på dødsleiet kan betraktes på to måter – som en statistisk variabel eller som et individ, et menneske ved den siste korsvei. Begge deler er riktig, men det er åpenbart hvilken av svarene som er det eneste som har og bør ha relevans.

Om vi river vekk den vitenskapelige innpakning rundt Anfindsens argumentasjon, står vi igjen med en lang rad av sjablonger: Afrikanere er genetisk underlødige, muslimer er voldsdyrkende, antidemokratiske og hegemoniske etc. Riv vekk nok et retorisk lag, og vi er nede på ”Jævla pakkis”-nivå. Anfindsens argumentasjon er ikke teologisk prinsipiell – den er ideologi innpakket i teologi. Kombinasjonen av ideologi og teologi er ikke mer sympatisk når den opptrer i kristen forkledning enn i muslimsk. Historien gir talløse eksempler på at det er en særdeles lite lykkelig kombinasjon.

Siden Anfindsen legger så stor vekt på vitenskapelig empiri, er det underlig at han overser det viktigste empiriske faktum av alle: At mennesker kan samtale med hverandre og har en forbløffende evne til læring og kompleks samhandling. Hvorfor klarer da ikke mennesker, som demonstrerer slike evner daglig på alle andre områder, dette på den kul­turelle sameksistensens område? Fordi vi har en naturgitt predis­posisjon til ikke å klare det? Jeg tror ikke det. Jeg tror Anfindsen, når han får tenkt seg om, må kunne være enig i følgende – at når fornuft og kommunikasjon opphører og sameksistens blir konfliktfylt, da skyldes det i hovedsak to forhold: 1) urettferdighet, både økonomisk urettferdighet og den urettferdighet som består i at et flertall dikterer betingelser for et mindretall, og 2) ideologisk forblindelse, den være seg religiøs eller sekulær, som blokkerer for rasjonell samtale. All historisk erfaring tilsier at når disse hindrene ikke er til stede, har mennesker selv med vidt forskjellig kulturelt og religiøst utgangspunkt en forbløffende evne til å sam­tale fornuftig med hverandre. Uten denne evnen hadde verken kristen eller muslimsk kultur kunnet utvikle seg. All kulturbygging er et resultat av grenseoverskridende samtale. Vår europeiske kultur er det i aller høyeste grad.

Anfindsen overser også et annet vitenskapelig faktum: Mislykket integrering har ført til en styrking av motkulturell muslimsk identitet. Det finnes en rekke rykende ferske studier rundt dette, ikke minst i England. Her fremholdes blant annet at første generasjon muslimer som innvandret til Vest-Europa, i liten grad hadde en sterk identitet som muslimer. På samme måte som med kristne europeere var den nasjonale identiteten mye sterkere enn den religiøse. Og på samme måte som med de store innvandrergruppene i USA, blant dem ikke rent få nordmenn, ønsket disse gruppene primært å utvikle en ny nasjonal identitet i sine nye hjemland. De hadde ingen religiøs eller antidemokratisk agenda, og det har det store flertall av dem fortsatt ikke.

Når dette har endret seg, skyldes det i hovedsak to forhold: 1) Våre myndigheter har i religionsfrihetens navn gitt betydelig økonomisk støtte til de religiøse institusjonene og sett dem som representative for de muslimske minoritetsmiljøene. Det har virket fremmende på den religiøse motidentiteten og har hemmet integrering. 2) Et hardere konfronterende klima skapt av ekstrem islamistisk terrorisme har tvunget muslimer inn i stillingskrig mot det ”dekadente Vesten”.

Poenget er: Dette er situasjonsbetingede konflikter der alle parter må ta sin del av skylden for at rasjonaliteten har måttet vike for stadig mer ekstreme standpunkter på hver side. Spørsmålet er da: Er det mulig å gjenopprette denne rasjonaliteten? Ja, selvfølgelig er det det. Men med Anfindsens retorikk, og tilsvarende retorikk på motsatt hold, vil det ikke være mulig. La meg også tilføye: Med sosialdemokratisk integrasjonspolitikk, som tar utgangspunkt i at forskjeller er noe som skal slipes ned inntil vi engang blir lykkelige sosialdemokrater alle sammen, vil det heller ikke være mulig. Vellykket integrering forutsetter at vi evner å anerkjenne ”de andre” som hva de er: ulike oss.    

DET HANDLER OM HVA VI SETTER FØRST. Faktum vi først av alt må forholde oss til i møte med det flerkulturelle samfunnet, er at det finnes hundre tusen måter å være menneske på. Ethvert menneske er unikt og ulikt et annet. Det høres kanskje floskelaktig ut, men det er ikke desto mindre viktig å holde fast ved. Igjen og igjen definerer vi nemlig mennesker ut fra kollektive overbygninger, som rase, nasjon, religion, kultur etc. Men slike overbygninger kan aldri representere annet enn sekundær tilhørighet. Det overordnede, prinsipielle utgangspunkt og som danner grunnlag for et kristent og humanistisk menneskesyn, er individet som en endegyldig, gitt verdi. Verken humanismen eller kristendommen tar utgangspunkt i likheten mellom mennesker, men tvert imot i fastholdelsen av at ethvert menneske er ulikt et annet. Kun med dette utgangspunkt kan vi hevde at mennesket er fritt og i stand til å gjøre frie valg.

Det er altså ikke likhet menneskene har felles, men ulikhet. Det gjelder på alle plan, i verden i stor målestokk, innen kulturkretsen, innen nasjonen, ja, også innen en familie. Å leve handler om å måtte forholde meg til min nestes ulikhet, hans individualitet, enten min neste er i min egen familie eller kommer fra en annen kultur. Utgangspunktet er alltid det samme: Enhver relasjon vi har, nær eller fjern, består i å måtte forholde meg til ”den andres” ulikhet.   

Det er på dette grunnlag jeg tilbakeviser Anfindsens gjentatte påstand om at bare likhet kan danne grunnlag for fredelig sameksistens mellom mennesker. Det forholder seg tvert om. Det er kun i anerkjennelsen av min egen og min nestes ulikhet at sann toleranse og sann samtale kan utfoldes.

Jeg er ikke sosialdemokrat, men sosialliberaler. I min oppvekst i et kulturåpent statskirkelig prestehjem fikk jeg innprentet to kjerneverdier som jeg ser på som humanisme satt på formel. Det første er det sosial­liberale ”Frihet under ansvar”, det andre det grundtvigianske ”Menneske først, kristen så.”

Når jeg ikke er sosialdemokrat, er det fordi jeg tror det sosialdemokratiske likhetsidealet er til­slør­ende og fører til det motsatte av hva som er ønskelig, nemlig at faktisk ulikhet oppleves truende. Et stykke på vei kan jeg altså være enig med Anfindsen i at norsk integrerings­tankegang er feilsporet. Den bygger på en forestilling om at mennesker av ulik etnisk og kulturell opprinnelse bare kan tole­rere hverandre på grunnlag av det minste vi har felles, og at alt det andre er rariteter vi i overbæren­hetens navn må tåle på veien til sosialdemo­kratisk lykke.   

Et slikt likhetsideal tåler ikke møtet med virkeligheten. Det er toleranse satt i revers – det er fordekt intoleranse. Denne toleranse i falske fjær er ett av de største hindrene vi i dag har for interkulturell sameksistens.

Den motsatte posisjon, som Anfindsen står for, er ikke noe bedre. Han skifter bare pluss og minus. Han betoner ulikhetene folkegrupper og kulturer i mellom og ser dem som noe per definisjon kon­fliktskapende og destruktivt. Denne tankegangen er i sin grunntype like kollektivistisk som sin motset­ning, fordi også her defineres mennesket ut fra sekundær tilhørighet, dvs. til rase, stamme, nasjon, religion etc, og ikke gjennom sin individualitet. Den tar som utgangspunkt at mennesker bare kan leve i fred med hverandre når vi er mest mulig like. I motsetning til den sosial­demokratiske varianten ses imidlertid ikke ulikhetene på som noe som kan eller bør slipes bort. De er naturgitte og gudvillet, og skal bestå som det innenfor en likeså gudvillet og naturgitt orden. Ulik­hetene leses inn i et skjema der ”dem” står mot ”oss”. Ulikhet ses ikke på som en av tusen måter å være til på, men som symboluttrykk for noe dypereliggende og utenompersonlig og følgelig som noe potensielt farlig. Slik blir en hijab til noe mer enn et hodeplagg og et kulturuttrykk, men et symbolladet uttrykk for noe farlig. Når en muslimsk kvinne sier at hun bærer sin hijab av fri vilje, ser vi det som et bevis på det motsatte – at hun er ufri og undertrykket. Men med hvilken rett kan vi egentlig mene at en muslimsk kvinne som går med hijab, er mer ufri og undertrykket enn en angivelig frigjort vestlig kvinne som legger seg på operasjonsbordet for å fikse på puppene sine? Fri i forhold til hva? Undertrykket i forhold til hva? 

AKTIV ULIKHET. Jeg tror på den aktive ulikhet. Jeg tror frihet for meg selv og frihet for min neste består i å erkjenne og anerkjenne ikke bare den andres ulikhet, men også min egen. Med aktiv ulikhet forstår jeg en bevissthet om menneskelig liv og eksistens der jeg erkjenner min egen ulikhet som forutsetning for å kunne anerkjenne andres. Med et annet ord heter dette humanisme, vår sivilisasjons fremste gode og det eneste vi kan møte utfordringene fra det flerkulturelle samfunnet med.  

Denne mulighet til sameksistens er verken urealistisk eller utopisk. Tvert imot hviler den i noe dypt og karakteristisk menneskelig: evne til læring, evne til fornuft, evne til kompleks samhandling.

Det er disse evnene vi må reaktivere i møte med det flerkulturelle samfunnet. Men igjen og igjen ser vi at innvandringsdebatten på begge sider ledsages av en kollektivistisk retorikk som stenger av for en slik tilnærming. Vi opererer med nasjon, kultur, religion som statiske størrelser. Da forsvinner muligheten for samtale, da gjenstår bare konfrontasjon.

Anfindsen bringer sågar inn Paulus til støtte for et syn som ser det som en gudvillet ordning at mennesker er inndelt i raser og folkegrupper som er tildelt sine territorier som de skal holde seg på. En slik argumentasjon er ikke bare irrelevant, den er ekstremistisk og fører i ytterste konsekvens til absurde slutninger. Med den forståelse av ”folk” som her ligger til grunn, vil man kunne hevde at det er Guds vilje at trøndere skal holde seg i Trøndelag og hordabyggjer i Hordaland. Slik tankegang har aldri på noe tidspunkt vært fremherskende i kristendommens historie med unntak av i visse ekstremistiske, sekteristiske og høyreorienterte protestantiske miljøer.  Ingen av dem har en særlig vakker historie å vise til. Om vi skal ta Anfindsens argumentasjon på alvor, vil det innebære en regress til stammereligion og et far vel til kristendommen som altomfattende, allmenn og universell.  

TRYGGHET PÅ OSS SELV – DET HELLIGE SOM FELLES ARENA. Aktiv ulikhet betyr fryktløshet og trygghet på seg selv. Jeg tror noe av det nordmenn opplever tru­ende ved muslimers nærvær i Norge, er at så mange av dem er så trygge i sin ulikhet til oss. En slik trygghet er provoserende, fordi den setter vår egen utrygghet i relieff. Følgelig oppleves ulikhet som noe farlig og potensielt truende og vi søker beskyttelse i over­bygninger som skal kompensere for utryggheten, som rase, nasjon eller religion. Inne i disse overbygningene kan vi produsere alt vi trenger av selvbekreftelse.

Det vi da gjør, er å skru konfliktnivået opp.  I samme øyeblikk som vi gjemmer oss inne i våre kulturelle, nasjonale eller religiøse overbygninger, forsvinner vår evne til rasjonalitet og vi taler og tenker ikke lenger fritt. Retorikken tar ikke lenger farge av samtale, men av konfrontasjon. Da går det med nødvendighet galt.

Ett av mange hindre for integrasjon og multietnisk forståelse, ligger i vår vestlige kulturs sekularisme. Vår kulturs ignoranse i forhold til en religiøs virkelighetsforståelse, fører til at det oppstår et kommunikasjonsmessig vakuum i forhold til grupper som ikke har del i vår historiske utvikling mot sekularisme. Hvor fullstendig ”blåst” vårt sosialdemokrati er i forhold til å forstå religiøse problem­stillinger, har vi sett på rad og rekke i forbindelse med debattene om blasfemiparagraf og bruk av hijab.

Kirken har en stor mulighet i å fremme flerkulturell forståelse på basis av en felles forståelse av det hellige som noe synlig nærværende i samfunnet og kulturen. Muslimer og kristne har til felles troen på den ene Gud, på Guds hellighet og det helliges synlighet. Her har muslimer og kristne en felles arena å møtes på som kan danne grunnlag for fornuftig samtale. Det er dette vi som kristne bør investere vår energi i.

Et slikt felles møtested har muslimer og kristne hatt også tidligere i historien. Det beste eksemplet er faktisk korsfarertiden – en epoke i vår historie preget av voldelig ideologisk konfrontasjon mellom kristendom og islam. Men dette er bare én side av historien. Korsfarertiden førte også til en kulturell og religiøs utveksling som var konstruktiv og kulturbyggende, fordi muslimer og kristne møttes på felles arenaer. Kristne korsriddere hentet hjem kunnskap fra den muslimske verden som var gått tapt i vesten, ikke minst innen vitenskap. Konstantinopel var på denne tiden en flerkulturell  smeltedigel.

Flere europeiske land har en meget lang historie som flerkulturelle samfunn. Det liberale Nederland er et eksempel på et vestlig kristent land som helt siden 1600-tallet har hatt et sterkt flerkulturelt preg. Nederlands liberale tradisjoner går svært langt tilbake. Landet var allerede på slutten av 1500-tallet en frihavn for muslimske og jødiske intellektuelle og et sentrum for humanisme. Allerede på 1600-tallet var analfabetismen utryddet her, Amsterdam var et sentrum for internasjonal forleggervirksomhet, frihandel og en ny forståelse av ”folkenes rett” – alt sammen særdeles viktige bidrag til felleseuropeisk kulturell identitet. Dagens utvikling i Nederland retning av høyrepopulisme er i his­torisk sammenheng kun et bølgeskvulp som reflekterer et situasjonsbetinget konfliktnivå. Det flerkulturelle Nederland har aldri truet landets nasjonale identitet, men tvert imot formet en liberal nasjonal identitet.

Anfindsen vil mot dette kunne påstå at eksemplene på det motsatte – at kulturmøter fører til konflikt og krig – er langt flere. Det har han muligens rett i. Men å påstå at konflikt mellom kulturer og folkegrupper er naturnødvendige og en følge av en gitt skapelsesmessig orden, kan aldri bli annet enn ideologi uansett hvor mye vitenskapelig empiri man forsøker å drapere det med. Ett unntak er i seg selv nok til å falsifisere en slik påstand.

Det multikulturelle samfunnet er allerede en realitet. Vi kan ikke reversere dagens situasjon med mindre vi starter med deportasjoner av ikke-vestlige innvandrere i stor skala. Det er det bare de mest rabiate som i fullt alvor kan ta til orde for. Altså gjenstår som eneste alternativ at vi må lære oss å forholde oss til den virkelighet som foreligger enten vi liker den eller ikke. Vi må lære oss å svømme.

Spørsmålet om retorikk – om hva slags kommunikasjonsmessige plattformer vi skaper mellom ”oss” og ”de andre” - er da helt vesentlig. Vi kan trekke oss tilbake i en type retorikk som skrur kon­fliktnivået opp, eller vi kan la oss utfordre av det beste i vår egen humanistiske tradisjon og dyrke evne til læring og fornuftig samhandling som første forutsetning for å lykkes med noe som helst. I Anfindsens tenkemåte ser jeg dessverre ikke annet endepunkt enn at konfliktnivået skrus opp – til liten hjelp for både oss selv og ”de andre”. Katastrofeprofetier har en stygg tendens til å bli selvoppfyllende.