Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 61
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

I krig tier loven

Publisert rundt 1 måned siden - 372 visninger

NRKs serie om Vietnamkrigen er en påminnelse om kraften i og forutsetningen for 68-opprøret.

NRKs serie om Vietnamkrigen er besettende interessant og til å få forstand av. USAs ugjerninger i denne krigen, som serien godt dokumenterer, preget uunngåelig min generasjons oppfatning av verden med varig virkning.

At ugjerningene var minst like store på motsatt side, dokumenteres også godt. En viktig årsak til at supermakten USA aldri kunne vinne en krig man i utgangspunktet trodde skulle være avsluttet på en uke, var den dødsforaktende fanatismen som det kommunistiske regimet i nord førte den med.

Ikke om territorier. Vietnamkrigen var ikke en krig om
territorier. Tap og vinning ble ikke målt i erobringer, men i antall døde. Til stigende forskrekkelse for verden kastet Nord-Vietnam nye titusener av ungdommer inn i krigens kjøttkvern for hver massakre USA utsatte regimet i nord for. Kilden syntes uuttømmelig. Derfor ble også krigens morderiske spiral så uhyggelig og dødstallene
astronomiske.

Den morderiske fanatismen til regimet i nord ble helt klart underkommunisert den gang, uten at jeg dermed vil si at USAs ugjerninger ble overkommunisert. Tvert imot. Det skjedde langt grusommere ting fra det hold enn vi langhårede hippier som gikk i tog mot Vietnamkrigen hadde fantasi til å forestille oss, og som først nå kommer frem etter at historikere har kunnet ta fatt i materien med kjøligere temperament.

Det som derimot ble klart underkommunisert, var hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.

Tull om sekstiåtterne. Neste år er det 50 år siden 68-opprøret i Paris, og det kommer til å bli skrevet mye tull om sekstiåtterne. At 1968 var et paradigmeskifte på mange områder, er det ingen tvil om. Men i vår historieløshet glemmer vi bakgrunnen. Uten Vietnamkrigen hadde det ikke blitt noe opprør. Andre motiver spilte selvsagt også inn. 68-opprøret hadde også med foreldregenerasjonens svik i etterkrigsoppgjøret å gjøre (Tyskland), med kolonialismen (Frankrike) og en rekke andre bakenforliggende forhold.

Men den virkelig motiverende kraft til å gå ut i gatene med bannere, var USAs overgrep i Vietnam. Det var de daglige TV-
bildene fra slagmarken og den hule retorikken om «peace with honor» fra USAs skurkaktige president, Richard Nixon, som drev oss ut på gatene.

Da Nobels fredspris ovenikjøpet ble tildelt representantene for de to sidene i krigen som begge hadde gjort seg skyldige i uhyrlige krigsforbrytelser mot sivile, Le Duc To og Henry Kissinger, følte vi at begeret var fylt. Førstnevnte hadde i det minste vett til ikke å ta imot prisen. Kissinger kom alene til Oslo og ble bejublet av Nobelkomiteens leder, Aase Lionæs.

Linjene derfra og til i dag. Det er synd å si at man nesten blir fylt med nostalgisk lengsel av denne TV-serien og tenker O ungdomstid!

Men dette er faktisk TV-seriens sterkeste side: Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.

Vietnamkrigen var en krig uten mening og der ingen ting – absolutt ingen ting – ble oppnådd, men den forandret likevel verden helt grunnleggende.


Gå til innlegget

Når humanetikere lukter kristenmannsblod

Publisert 2 måneder siden - 1925 visninger

Som kristen og kirkelig ansatt skal jeg ikke mene så mye om hvordan Human-etisk Forbund gjennomfører sine begravelsesseremonier. De får styre med sitt. Samtidig kan jeg ikke annet enn flire.

Human-etisk Forbund har fått pepper for ikke å tillate musikk i sine begravelsesseremonier, der Gud og Jesus nevnes. Jeg hører også gjenfortalt en historie om at «Air» av Bach, som er et instrumentalstykke der ikke et skjevt ord i noen retning nevnes, visstnok også ble funnet som for sakral av en humanetisk seremonileder. Men jeg leser også kommentarer som roser humanetikerne for ærlighet og konsekvens.

Hva man enn måtte mene om det, er det interessant å registrere at det også for humanetikere må trekkes en grense et sted. Det er det isolert sett ikke vanskelig å respektere. Det må vi jo fra kirkens side av og til gjøre også, og da hagler det som regel med beskyldninger om sneversynthet og intoleranse.


Plaget prestemann. Human-etisk Forbunds talsmann, Jens Brun Pedersen, så da også ut som en plaget prestemann da han skulle forklare at humanetikerne både er tolerante som bare det og ikke så tolerante likevel. Et sted må det settes en grense. Den går ved Gud og Jesus.

Jeg er ikke skadefro. Tvert imot respekterer jeg at det å stå for noe nødvendigvis må få noen grensesettende konsekvenser av og til.

I kirken pågår det en løpende debatt om utviklingen innen gravferdsfeltet. Vi ser en tendens til at flere og flere gravferder blir til eventer som de pårørende fyller med innhold som i mange tilfeller fungerer dårlig sammen med den kirkelige begravelsens karakter av gudstjenstlig handling.


Snublesteiner. Dette er et område som er fullt av snublesteiner, men er det et sted man ikke ønsker å snuble, så er det i fanget på sørgende mennesker.

Gravferd er ikke stedet for å ri kjepphester. Er dilemmaene vi fra kirkens side ofte står i sammenlignbare og prinsipielt sett parallelle til dem seremonilederen i Human-etisk Forbund opplevde da han satte foten ned for Lloyd Webbers «Pie Jesu» i en humanistisk begravelse?

Nei, de er ikke fullt ut sammenlignbare. En kirkelig begravelse har rikelig rom for innslag av allmenn karakter uten at det bryter med begravelsens kirkelige karakter eller kommer i konflikt med det kirken står for.


Lar seg integrere. Når vi fra kirkens side av og til må trekke en grense for det akseptable, er det ikke på grunnlag av noe vi er programforpliktet til å bekjempe. Vi er ikke mot tekster av verken Erik Bye, Arnulf Øverland eller andre i samme kategori – tekster som ikke er spesifikt kristne, men som på ingen måte heller er ukristelige og som meget vel lar seg integrere i en kirkelig begravelse på en meningsfull måte.

Fra humanetisk ståsted ser virkeligheten noe annerledes ut. Her trekkes grensen på grunnlag av noe man er imot, ikke på grunnlag av hva men er for. Man er for det meste, men én ting er man inderlig imot: Gud og Jesus.


Polemisk brodd. Min kommentar til dette er da ganske enkelt dette: Når humanetikerne innretter seg slik, blir enhver humanistisk begravelse i realiteten en seremoni med polemisk brodd mot det man er imot, en demonstrasjon av forskjellighet fra alt som lukter av kristenmannsblod.

For øvrig er nemlig en humanetisk begravelse kliss lik en gravferd i Den norske kirke. Her er både klokkeringing, orgelspill, Byssanlull og svada så det holder. Likevel er det noe helt, helt annet: Gud og Jesus er forskjellen.

Der en kristen begravelse er en bejaelse av det man er for, er en humanistisk en besvergelse av det man er imot.

Gå til innlegget

Med et skjevt blikk på Reformasjonen

Publisert 9 måneder siden - 1650 visninger

Om Martin Luther hadde støtt på tiggerne utenfor våre kirker i dag, ville han ha uttalt seg mer hatefullt om dem enn selv det verste nettroll. Fortellingen om Luther og reformasjonen har lite med virkeligheten å gjøre.

Det var ikke bare papister og jøder Martin Luther hadde imot. Minst like harde ord falt om dem som levde av almisser og tigging. Mennesket skal slite for sin føde. Eller som sokneprest Boye Ording uttalte i 1894 i en stortingsdebatt om sosiale tiltak for taterne: «Den der ikke vil svede, skal heller ikke æde».

Eventyr for voksne. I jubileumstider flyr store ord lett i luften – noe skal man jo juble over. Ifølge vår statsminister samt tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnsen fant Luther opp skolevesenet. Det er med respekt å melde sprøyt. Det var Jesuittordenen som startet de første skoler, for øvrig den samme orden som i 1814 ble utestengt fra riket. Grunnlovsbestemmelsen ble opphevet først i 1956, mot KrFs stemmer. Lov om allmenn skoleplikt kom ikke før i 1860 her til lands.

Så får vi høre at Luther nærmest fant opp demokratiet. Men demokrati som ligner på noe av det vi i dag forstår med begrepet, stammer fra de katolske tiggerordenene fransiskanere og dominikanere, som grunnla de første universiteter, og som overførte et prinsipp fra sine ordensregler til universitetene: «Det som angår alle, skal avgjøres av alle». At Luther er begynnelsen på det moderne demokrati, er som mye annet av jubileumspoesien i disse dager et eventyr for voksne. Det som derimot kan hevdes, er at Luthers oversettelse av Bibelen til tysk hadde en formidabel demokratisk sprengkraft i seg. Lutherbiografen Gerhard Ebeling uttrykte det slik: «Han vekket den sovende kjempen: det tyske språk.»   

Hva feires? Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig feires. Er det noe å feire at Kirkens enhet ble brutt? Burde det ikke heller vært en markering av sorg? For reformasjonen var på mange vis også en katastrofe, der mye gikk tapt. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud ymtet frempå om det i et foredrag ved Reformasjonsjubileet i 1937. Han fikk kjeft av Eivind Berggrav etterpå. Å kritisere reformasjonsverket var upassende.

Revolusjonære stadier. Reformasjonen var vel så mye en revolusjon som en reformasjon, dens utviklingsmønster følger Marx’ revolusjonære stadier nokså eksakt.

Første stadium var omstyrtingen av de herskende samfunnsforhold, som skjedde ved at kirkens eiendommer ble konfiskert og klostrene stengt.

Andre revolusjonære stadium var etableringen av nye maktinstitusjoner og et nytt lovverk. I de nordiske land skjedde det med etableringen av et luthersk-ortodokst teokrati og innføring av mosaiske renhetsforskrifter i lovverket. Det var et sivilisatorisk sjumilssteg bakover. At klostrene ble stengt, fikk enorme følger både kulturelt og akademisk, men ikke minst sosialt – for kvinners stiling og ikke minst for enslige kvinner. Verre var det for syke og vanføre siden klostrene også var sin tids velferdsinstitusjoner. De ble satt på gaten og kravlet rundt i bygd og by som pariaer. Det fikk langsiktige konsekvenser. Sosialt utstøtte dannet flokker som ble til omstreifende subkulturer som vokste etter hvert som de fikk tilførsel av flyktninger fra de påfølgende religionskrigene.

Tredje revolusjonære stadium var den ideologiske omforming av samfunnet, som kom med den lutherske ortodoksi, der en lett risikerte å bøte med sitt hode om man bommet på de teologiske desimaler. Det var som del av dette ideologiske ensrettingsprosjektet at utdanningsinstitusjoner kom til å spille en stadig viktigere rolle.

Verre er det at reformasjonen – slik alle revolusjoner tenderer mot – utløste en voldsorgie som historien til da knapt hadde sett maken til. Volden hersket ikke bare på det maktpolitiske makronivå, som kulminerte i Tredveårskrigens utbrudd i 1618. Tidens rettsprotokoller gir et bilde av hvordan volden økte i hele samfunnet. Antall drap var enormt. Særlig ille var det på Sørlandet. Norges egentlige reformator, Peder Claussøn Friis (for øvrig denne forfatters stamfar) skrev at «til Åmli tør ingen prestemann komme. Den ene hugget de hånden av, den andre kvalte de, den tredje stengte de inne i badstuen når de skulle drikke».

Spenningsfylt Luther. Med dette mener jeg ikke å demonisere verken Luther eller reformasjonsverket. Luther var en ekstremt sammensatt person. Som den revolusjonære skikkelse han var, var han både genial og gal, subtil og vulgær, enøyd og trangsynt, men også dyp i innsikt og vidd. Til enhver påstand om ham hører en antitese som er like sann. Spenningsfylte personer som Martin Luther lar seg ganske enkelt ikke beskrive på enkle formler.

Ingen benekter i dag at Kirken på Luthers tid var i dypt forfall og i behov for reformer. Det var Borghiapavenes tid, korrupsjon rådde høyt og lavt. Kirken hadde hatt en lignende forfallsperiode på 900-tallet, men da ryddet den opp selv. I 1517 handlet det om mer enn forfall, men om maktpolitiske spenninger mellom keisermakt og lokale fyrdster som ville ha utløst krise før eller siden også uten Luther. Men holder vi oss til det rent teologiske, var mange av Luthers anliggender isolert sett gode. Ett av de fremste var å befri folk fra frykten som behersket dem, som fikk sitt mest korrumperte uttrykk i avlatshandelen. Det holdt å stole på evangeliet, sa Luther. Mye av det Luther stod for, kunne under andre omstendigheter lett latt seg innfase i en av den katolske kirkes mange romslige folder, dog neppe alt. I nyere tid har samtaler mellom lutheranere og katolikker avklart en rekke misforståelser. På det språklige, spirituelle og kulturelle plan er likevel forskjellene store. En katolikk kan ikke annet enn kjenne seg fremmed for Luthers pessimistiske menneskesyn og avvisningen av fornuften, for hans religiøse individualisme og teologiske formalisme.

Sekularister bør takke. Det mest problematiske er likevel hvordan Luthers mildt sagt kompliserte temperament er blitt gjort til en slags målestokk for hvordan vi individuelt skal forstå og motta evangeliet. Til tross for sin intensjon om det motsatte gjorde Luthers teologiske formalisme at spiritualitetens rom ble trangere, troen ble noe eksklusivt og kristendom et sett av postulater løsrevet fra historie og samfunn. Lutherdom i strikt form ble på mange måter et maskulint og ufeminint fenomen, en religion for de sterke og myndige. Det har over århundrene fremmedgjort folk fra Kirken og troen. De som har mest grunn til takknemlighet for Luther og reformasjonsverket, er sant å si dagens sekularister.   

Ganske sært. Noe av det merkeligste ved årets jubileum er forestillingen om at noe som skjedde for 500 år siden har overføringsverdi til vår tid. Å forklare årsaks- og virkningsforhold i historien over et så stort spenn som 500 år er dristig, for mye har skjedd i mellomtiden som har påvirket oss mye mer enn hendelser i Wittenberg i 1517. At folk i 2017 går rundt og kaller seg lutheranere etter en mann som har hvilt i graven i hundrevis av år, forekommer meg ganske sært. Det finnes andre nærmere oss som kan gi mer relevante innsikter enn det Luther kan.

Norges KFUM-KFUK har laget en animasjonsfilm om Luther beregnet på ungdom, der konklusjonen er at han var en som stod opp for det han trodde på. Mer fikk man ikke ut av det. Det viser hvor anstrengt det blir når man skal forsøke å applisere Luther på nåtiden. Det finnes personer langt mer relevante for vår tid som ofret mer for det de trodde på enn Luther. Det holder å peke på slike som Martin Luther King og Nelson Mandela. Da slipper man også pinlige omveier med å bortforklare Luthers jødehat og mangt annet.

Salmer og musikk. Jeg ønsker ikke å tegne et ensidig bilde, for reformasjonen førte også til mye bra. Dens største gave til menneskeheten var verken skolevesen eller demokrati. Det var Bach, Händel, Telemann og Schütz. Det var Kingos og Brorsons salmer. En større gave kunne vi ikke fått. Det var salmene og musikken som gav reformasjonsverket vinger. Uten musikken og poesien ville det ikke blitt noen reformasjon.

Men på motsatt hold førte reformasjonen indirekte til at vi fikk Jesuittordenen, den katolske orden som i sin radikale forskjellighet fra det lutherske paradoksalt nok også ligger tettest opp til. I tidens fylde gav den oss pave Frans. Han er høyst levende. Luther ligger i graven. Og bør holde seg der.  

Gå til innlegget

Bør starte egne begravelsesbyråer

Publisert 10 måneder siden - 359 visninger

De kirkelige fellesrådene bør starte egne begravelsesbyråer.

Ved skillet mellom Den norske kirke og staten bør ingen ting være i veien for dette. Bakgrunnen for at jeg foreslår dette er at kirken mer eller mindre har mistet kontrollen over sin egen gravferdspraksis og latt kommersielle byråer overta regien over noe som det egentlig er kirkens ansvar å forvalte.

Gravferdene er blitt mer og mer privatisert, noe som speiler kulturelle holdninger i dagens individs­entrerte samfunn. De private 
byråene har kommersielle hensyn å ta og må forholde seg til dette. Flere av de store byråene har til og med en stall av egne freelanceprester, som i realiteten står utenfor kirkelig tilsyn, eller de har egne gravferdstalere som er så kommersielt føyelige at de er i stand til å tilpasse sin svada til enhver tenkelig situasjon.

Som kirkemusiker blir jeg mer og mer frustrert over hvordan byråene ser på oss som representanter for dem, og ikke som representanter for kirken med en kirkelig integritet å ivareta.

Et annet vesentlig aspekt er også at kostnadene ved en begravelse i dag er i ferd med å bli så svimlende høye at det etablerer et stadig tydeligere klasseskille på seremonienes omfang og form. I storbyene er dette merkbart. Kirken bør ikke forholde seg passivt til dette.

En kirkelig gravferdstjeneste vil kunne levere betydelig billigere tjenester enn de kommersielle aktørene ved at man ikke er avhengig av høye fortjenestemarginer samtidig som man kan levere tjenester av høy kvalitet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Verden ifølge Trump

Publisert 11 måneder siden - 1926 visninger

Jeg trodde ideologiene var døde og lot seg erstatte med politisk pragmatisme. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

 

Overskriften er misvisende i den forstand at den antyder at USAs nye president har et sammenhengende og koherent syn på verden, ennsi på historien. Det har han ikke. Donald Trump er en narsissist som først og fremst ser verden ut fra sitt eget messianske selvbilde, slik det kom til uttrykk i hans tiltredelsestale. Han er uten politisk erfaring, er uforutsigbar og mangler grunnleggende kunnskaper om historie og om hvordan verden er skrudd sammen siden 1945.

Derimot har Trump en hærskare av ideologisk bevisste rådgivere rundt seg med et syn på verden og historien som han vil lytte til de neste fire årene. Overskriften «Verden ifølge Trump» sikter derfor først og fremst til hvordan disse tenker.    

Trump vil imidlertid måtte lytte til andre enn de etnonasjonalistiske populistene som vil få Det hvite hus som lekeplass de neste fire årene. Politikkens realiteter vil daglig føre ham opp i situasjoner der han tvinges til å lytte til eksperter uten denne ideologiske forankring, det være seg innen økonomi, etterretning eller det militære. Dernest vil han tvinges til å ta hensyn til sitt parti, det republikanske parti, som tradisjonelt har tenkt i helt andre baner enn det de etnonasjonalistiske svermerne i Trumps hoff gjør, og som drømmer om å gjenskape en svunnen gullalder da Amerika skinte. Endelig har Trump seg selv og de messianske løfter han gav det amerikanske folk ved sin tiltredelsestale å ta hensyn til. Knapt noen politiker i nyere tid har sørget for større fallhøyde for seg selv. Spenningene mellom ideer og virkelighet vil være enorme i tiden som kommer. Det kan føre til at Trump ikke får utrettet stort. Eller det kan føre oss i helt uforutsigbare retninger.

Et av de store og åpne spørsmål er hvilken retning det republikanske parti (GOP) nå vil ta. Vil Trump fortsatt få motstand innen sitt eget parti eller vil det langsomt drives i høyrepopulistisk retning og utvikle seg til en amerikansk versjon av Front National i Frankrike eller Ukip i Storbritannia?

Enkelte signaler tyder på at Trumps linje vinner mer og mer oppslutning i partiet og at gamle republikanske helter som John MacCain skyves ut på sidelinjen. Om dette mest er uttrykk for opportunisme for å flytte seg nærmere maktens sentrum eller peker på en reell trend, gjenstår å se.

Etter 1945 har GOPs utenrikspolitiske strategi bestått i å bygge og stadig utvide sterke USA-ledede allianser som binder demokratiske stater til hverandre og forplikter dem på et felles sett av normer og verdier. Slik skulle verdensfreden bevares. Det er denne utenrikspolitiske hovedlinjen siden 1945 Trump har varslet et brudd med. I stedet lyder nå et etnonasjonalistisk mantra: «America first» og «Make America great again».

Det er mange paradokser i Trumps politikk. Ett av dem ligger nettopp i disse slagordene vi har hørt så ofte i det siste. Det tilbakeskuende «Make America great again» markerer et brudd med nettopp det som en gang gjorde Amerika «great». Historisk sammenfaller nemlig Amerikas storhet med den æraen som Trump nå vil avvikle, tiden etter 1945 da USA har vært ledende som alliansebygger og som verdens suverent sterkeste økonomiske og militære makt.

Trumps etnonasjonalister har imidlertid en annen fortolkning av historien. Det store ved USA som man vil gjenreise, ligger ikke så mye i landets økonomiske og militære overlegenhet, men i de indre, bakenforliggende fortrinn av rasemessig, moralsk og kulturell karakter som er forutsetningene for at USA kunne bli overlegen på disse og alle andre områder. Som en av de ideologisk mest markante i Trump-leiren, Steve Bannon, har uttrykt det, fantes det en gang et organisk, immaterielt fellesskap av jødisk-kristne samfunn som var kulturelt enhetlige og koherente, og som i kraft av sine indre, felles verdier gjorde dem kulturelt og økonomisk overlegne alle andre. Slike stater trengte ikke inngå i overnasjonale allianser med hverandre, de hørte likevel organisk sammen gjennom sitt felles verdigrunnlag, og kunne således opprettholde sin nasjonale autonomi fullt ut.

Disse samfunnene er imidlertid blitt systematisk undergravd av fremmede og destruktive ideologier, som globalisme, moralsk relativisme, pluralisme, multikulturalisme og tro på mangfoldets velsignelser. Tradisjonell moral ble erstattet av feminisme, abort og homofrigjøring. Sunn bibelsk kapitalisme ble erstattet av en rå og vill kapitalisme som førte til finanskrisen og til ulykke for vanlige mennesker som hadde slitt og strevd.  Nasjonalstaten ble undergravd av overnasjonale monstre som EU. Som følge av sitt moralske og religiøse forfall og sin utopiske tro på mangfoldets goder har dette i sin tur ledet til at den jødisk-kristne verden har gjort seg sårbar for den ytre fiende, for islam og den aggressive og omseggripende islamofascismen.   

Innenfor dette historiefilosofiske fortolkningsskjema er ikke lenger Sovjetunionen eller i dag Russland den frie, jødisk-kristne verdens motpol, men snarere en alliert – ja, mer enn det også: Putin er selve ledestjernen. Putins autoritære nasjonalisme er nettopp det man ser opp til og beundrer. Den frie verdens liberale eliter, representert ved finans, kultur og media, representerer derimot alt som er foraktelig og som må bekjempes. Bannons historiefilosofi kan da også leses som en blåkopi av Putins sjefsideolog, Alexander Dugins tanker om den russisk-ortodokse kirke som bærer av Russlands sjel og nasjonens gjenfødelse gjennom religionen. I begge tilfeller dreier det seg om grandiose, apokalyptiske ideer om kulturens vekst og fall, om ondt som står mot godt og om den store renselse som står for døren, der det gode reiser seg mot det onde og trår det under fot.

Ved sin tiltredelse annonserte Trump at man står ved begynnelsen av en bevegelse som verden aldri har sett maken til, og hvor slagordene nå høres på begge sider av Atlanterhavet: Amerika først, Frankrike først, Polen først. Eller Norge først… Etnopopulistene ser ikke på den gamle alliansepolitikkens verdier, som dialog, fredelig sameksistens og respekt for minoriteter, som et gode i seg selv. Tvert imot. Både Dugin og Bannon har understreket betydningen av et helt nytt sett av allianser som ikke har fredelig sameksistens og respekt for menneskeretter som mål, men å avskaffe den herskende politisk korrekte verdensorden og erstatte den med en ny. Dugin gir klart uttrykk for hva første trekk i etableringen av en slik verdensorden skal bestå i: avskaffe menneskerettene og alle egalitære ideologier. Det sier seg selv at i et slikt verdensbilde har minoriteters rettigheter heller ingen plass. I dette ser vi også det totalitære avtegne seg: Individet skal underordne seg historiens større mål.

Her rører vi ved de irrasjonelle sentimenter i den høyrepopulistiske tankeverden som all appell til fornuft og rasjonalitet kommer til kort overfor. Historien bestemmes nemlig i siste instans ikke av politiske, fornuftsbaserte valg, men av en guddommelig skjebne som gjennom lutring og kamp ubønnhørlig driver den mot et endelig oppgjør mellom ondt og godt. Men innen vi kommer dit, skal vi gjennom en renselse. Advarslene om at Trumps politikk vil gjøre verden til et farligere sted og føre til global spenningsoppbygging, gjør derfor ikke noe inntrykk, for konfrontasjon og kamp er det som driver historien fremover mot et siste uomgjengelig oppgjør. Mot Armageddon.   

Trump er neppe noen apokalyptisk figur slik Bannon ser ham for seg i sine våteste drømmer. Trump er ikke Putin. Der Trump knapt husker hva han sa i går og motsier seg selv i ett sett, er Putin kynisk, kalkulerende og disiplinert i forfølgelsen av sine mål. Trump er heller ingen ideolog med et helhetlig sett av ideer han skal drive igjennom. Med sitt oppblåste ego vil han neppe motstå fristelsen til å få skinne blant finanseliten også i fremtiden, han vil føle han er blant sine egne, til tross for at han offisielt er forpliktet til å forakte dem og alt de representerer. Jo, han vil lytte til høyrepopulistene med sympati, han vil imøtekomme dem, men samtidig vil han måtte høre på partiet og ikke minst på ekspertene innen finans, jus, etterretning og det militære. For USA er ikke Russland. USA er alt det Russland ikke er - et grunnfestet demokrati med sterke demokratiske institusjoner. Ikke minst har det en fri presse som Trump alt har rukket å terge på seg, og som ikke vil gi ham et øyeblikks fred. Hvis plikt det også er å ikke gi ham et øyeblikks fred. Trump vil temmelig snart havne i kryssild av motstridende preferanser, og han har verken intelligens eller trygghet nok på egne kunnskaper til i et kritisk øyeblikk å ta helt ut selvstendige valg. Hva gjør man da? Man gjør det som er tryggest. Man lytter til ekspertene. Man stoler på institusjonene. La oss i alle fall håpe på dette som et minste onde.

Det som betyr mer, er hva ettervirkningene av fire år med Trump vil være. Tea Party-bevegelsen, som på mange måter er den viktigste forutsetningen for at Trump har nådd dit han er, har arbeidet maurflittig i påvente av at Obamas åtte år skulle være over, og de har vært dyktige i forfølgelsen av sine mål. At de har lykkes, kan det være liten tvil om. Det store spørsmål er derfor i hvor stor grad det republikanske partiet vil skifte karakter og gli i høyrepopulistisk retning. Partiet er i en dyp krise og har vær det lenge. Høyrepopulisme kan være en fristende vei ut av den. På den religiøse høyresiden finnes det mye i høyrepopulismen som har sterk appell. Men det kan også være spikeren i likkisten. Som igjen åpner for nye og ikke nødvendigvis hyggelige konstellasjoner i amerikansk politikk.  

 

Det 20. århundre er beskrevet som ideologienes århundre. Vi trodde de hadde gått til grunne og at politisk pragmatisme kunne erstatte dem. Som kristenhumanist og verdikonservativ er mitt utgangspunkt at politikken begynner med det enkelte menneske, at dens oppgave er å regulere forholdet mellom individer som hver for seg er unike. At ondskapen i politikken, som Hannah Ahrendt skriver, begynner når dette utgangspunktet forkastes og politikk blir ideologi som skal sette sine mål igjennom uavhengig av menneskets situasjon. Et fundament for et slikt politisk livssyn er menneskerettene og troen på det enkelte menneskes umålelige verdi. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
30 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere