Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 60
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Med et skjevt blikk på Reformasjonen

Publisert 5 måneder siden - 1554 visninger

Om Martin Luther hadde støtt på tiggerne utenfor våre kirker i dag, ville han ha uttalt seg mer hatefullt om dem enn selv det verste nettroll. Fortellingen om Luther og reformasjonen har lite med virkeligheten å gjøre.

Det var ikke bare papister og jøder Martin Luther hadde imot. Minst like harde ord falt om dem som levde av almisser og tigging. Mennesket skal slite for sin føde. Eller som sokneprest Boye Ording uttalte i 1894 i en stortingsdebatt om sosiale tiltak for taterne: «Den der ikke vil svede, skal heller ikke æde».

Eventyr for voksne. I jubileumstider flyr store ord lett i luften – noe skal man jo juble over. Ifølge vår statsminister samt tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnsen fant Luther opp skolevesenet. Det er med respekt å melde sprøyt. Det var Jesuittordenen som startet de første skoler, for øvrig den samme orden som i 1814 ble utestengt fra riket. Grunnlovsbestemmelsen ble opphevet først i 1956, mot KrFs stemmer. Lov om allmenn skoleplikt kom ikke før i 1860 her til lands.

Så får vi høre at Luther nærmest fant opp demokratiet. Men demokrati som ligner på noe av det vi i dag forstår med begrepet, stammer fra de katolske tiggerordenene fransiskanere og dominikanere, som grunnla de første universiteter, og som overførte et prinsipp fra sine ordensregler til universitetene: «Det som angår alle, skal avgjøres av alle». At Luther er begynnelsen på det moderne demokrati, er som mye annet av jubileumspoesien i disse dager et eventyr for voksne. Det som derimot kan hevdes, er at Luthers oversettelse av Bibelen til tysk hadde en formidabel demokratisk sprengkraft i seg. Lutherbiografen Gerhard Ebeling uttrykte det slik: «Han vekket den sovende kjempen: det tyske språk.»   

Hva feires? Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig feires. Er det noe å feire at Kirkens enhet ble brutt? Burde det ikke heller vært en markering av sorg? For reformasjonen var på mange vis også en katastrofe, der mye gikk tapt. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud ymtet frempå om det i et foredrag ved Reformasjonsjubileet i 1937. Han fikk kjeft av Eivind Berggrav etterpå. Å kritisere reformasjonsverket var upassende.

Revolusjonære stadier. Reformasjonen var vel så mye en revolusjon som en reformasjon, dens utviklingsmønster følger Marx’ revolusjonære stadier nokså eksakt.

Første stadium var omstyrtingen av de herskende samfunnsforhold, som skjedde ved at kirkens eiendommer ble konfiskert og klostrene stengt.

Andre revolusjonære stadium var etableringen av nye maktinstitusjoner og et nytt lovverk. I de nordiske land skjedde det med etableringen av et luthersk-ortodokst teokrati og innføring av mosaiske renhetsforskrifter i lovverket. Det var et sivilisatorisk sjumilssteg bakover. At klostrene ble stengt, fikk enorme følger både kulturelt og akademisk, men ikke minst sosialt – for kvinners stiling og ikke minst for enslige kvinner. Verre var det for syke og vanføre siden klostrene også var sin tids velferdsinstitusjoner. De ble satt på gaten og kravlet rundt i bygd og by som pariaer. Det fikk langsiktige konsekvenser. Sosialt utstøtte dannet flokker som ble til omstreifende subkulturer som vokste etter hvert som de fikk tilførsel av flyktninger fra de påfølgende religionskrigene.

Tredje revolusjonære stadium var den ideologiske omforming av samfunnet, som kom med den lutherske ortodoksi, der en lett risikerte å bøte med sitt hode om man bommet på de teologiske desimaler. Det var som del av dette ideologiske ensrettingsprosjektet at utdanningsinstitusjoner kom til å spille en stadig viktigere rolle.

Verre er det at reformasjonen – slik alle revolusjoner tenderer mot – utløste en voldsorgie som historien til da knapt hadde sett maken til. Volden hersket ikke bare på det maktpolitiske makronivå, som kulminerte i Tredveårskrigens utbrudd i 1618. Tidens rettsprotokoller gir et bilde av hvordan volden økte i hele samfunnet. Antall drap var enormt. Særlig ille var det på Sørlandet. Norges egentlige reformator, Peder Claussøn Friis (for øvrig denne forfatters stamfar) skrev at «til Åmli tør ingen prestemann komme. Den ene hugget de hånden av, den andre kvalte de, den tredje stengte de inne i badstuen når de skulle drikke».

Spenningsfylt Luther. Med dette mener jeg ikke å demonisere verken Luther eller reformasjonsverket. Luther var en ekstremt sammensatt person. Som den revolusjonære skikkelse han var, var han både genial og gal, subtil og vulgær, enøyd og trangsynt, men også dyp i innsikt og vidd. Til enhver påstand om ham hører en antitese som er like sann. Spenningsfylte personer som Martin Luther lar seg ganske enkelt ikke beskrive på enkle formler.

Ingen benekter i dag at Kirken på Luthers tid var i dypt forfall og i behov for reformer. Det var Borghiapavenes tid, korrupsjon rådde høyt og lavt. Kirken hadde hatt en lignende forfallsperiode på 900-tallet, men da ryddet den opp selv. I 1517 handlet det om mer enn forfall, men om maktpolitiske spenninger mellom keisermakt og lokale fyrdster som ville ha utløst krise før eller siden også uten Luther. Men holder vi oss til det rent teologiske, var mange av Luthers anliggender isolert sett gode. Ett av de fremste var å befri folk fra frykten som behersket dem, som fikk sitt mest korrumperte uttrykk i avlatshandelen. Det holdt å stole på evangeliet, sa Luther. Mye av det Luther stod for, kunne under andre omstendigheter lett latt seg innfase i en av den katolske kirkes mange romslige folder, dog neppe alt. I nyere tid har samtaler mellom lutheranere og katolikker avklart en rekke misforståelser. På det språklige, spirituelle og kulturelle plan er likevel forskjellene store. En katolikk kan ikke annet enn kjenne seg fremmed for Luthers pessimistiske menneskesyn og avvisningen av fornuften, for hans religiøse individualisme og teologiske formalisme.

Sekularister bør takke. Det mest problematiske er likevel hvordan Luthers mildt sagt kompliserte temperament er blitt gjort til en slags målestokk for hvordan vi individuelt skal forstå og motta evangeliet. Til tross for sin intensjon om det motsatte gjorde Luthers teologiske formalisme at spiritualitetens rom ble trangere, troen ble noe eksklusivt og kristendom et sett av postulater løsrevet fra historie og samfunn. Lutherdom i strikt form ble på mange måter et maskulint og ufeminint fenomen, en religion for de sterke og myndige. Det har over århundrene fremmedgjort folk fra Kirken og troen. De som har mest grunn til takknemlighet for Luther og reformasjonsverket, er sant å si dagens sekularister.   

Ganske sært. Noe av det merkeligste ved årets jubileum er forestillingen om at noe som skjedde for 500 år siden har overføringsverdi til vår tid. Å forklare årsaks- og virkningsforhold i historien over et så stort spenn som 500 år er dristig, for mye har skjedd i mellomtiden som har påvirket oss mye mer enn hendelser i Wittenberg i 1517. At folk i 2017 går rundt og kaller seg lutheranere etter en mann som har hvilt i graven i hundrevis av år, forekommer meg ganske sært. Det finnes andre nærmere oss som kan gi mer relevante innsikter enn det Luther kan.

Norges KFUM-KFUK har laget en animasjonsfilm om Luther beregnet på ungdom, der konklusjonen er at han var en som stod opp for det han trodde på. Mer fikk man ikke ut av det. Det viser hvor anstrengt det blir når man skal forsøke å applisere Luther på nåtiden. Det finnes personer langt mer relevante for vår tid som ofret mer for det de trodde på enn Luther. Det holder å peke på slike som Martin Luther King og Nelson Mandela. Da slipper man også pinlige omveier med å bortforklare Luthers jødehat og mangt annet.

Salmer og musikk. Jeg ønsker ikke å tegne et ensidig bilde, for reformasjonen førte også til mye bra. Dens største gave til menneskeheten var verken skolevesen eller demokrati. Det var Bach, Händel, Telemann og Schütz. Det var Kingos og Brorsons salmer. En større gave kunne vi ikke fått. Det var salmene og musikken som gav reformasjonsverket vinger. Uten musikken og poesien ville det ikke blitt noen reformasjon.

Men på motsatt hold førte reformasjonen indirekte til at vi fikk Jesuittordenen, den katolske orden som i sin radikale forskjellighet fra det lutherske paradoksalt nok også ligger tettest opp til. I tidens fylde gav den oss pave Frans. Han er høyst levende. Luther ligger i graven. Og bør holde seg der.  

Gå til innlegget

Bør starte egne begravelsesbyråer

Publisert 6 måneder siden - 242 visninger

De kirkelige fellesrådene bør starte egne begravelsesbyråer.

Ved skillet mellom Den norske kirke og staten bør ingen ting være i veien for dette. Bakgrunnen for at jeg foreslår dette er at kirken mer eller mindre har mistet kontrollen over sin egen gravferdspraksis og latt kommersielle byråer overta regien over noe som det egentlig er kirkens ansvar å forvalte.

Gravferdene er blitt mer og mer privatisert, noe som speiler kulturelle holdninger i dagens individs­entrerte samfunn. De private 
byråene har kommersielle hensyn å ta og må forholde seg til dette. Flere av de store byråene har til og med en stall av egne freelanceprester, som i realiteten står utenfor kirkelig tilsyn, eller de har egne gravferdstalere som er så kommersielt føyelige at de er i stand til å tilpasse sin svada til enhver tenkelig situasjon.

Som kirkemusiker blir jeg mer og mer frustrert over hvordan byråene ser på oss som representanter for dem, og ikke som representanter for kirken med en kirkelig integritet å ivareta.

Et annet vesentlig aspekt er også at kostnadene ved en begravelse i dag er i ferd med å bli så svimlende høye at det etablerer et stadig tydeligere klasseskille på seremonienes omfang og form. I storbyene er dette merkbart. Kirken bør ikke forholde seg passivt til dette.

En kirkelig gravferdstjeneste vil kunne levere betydelig billigere tjenester enn de kommersielle aktørene ved at man ikke er avhengig av høye fortjenestemarginer samtidig som man kan levere tjenester av høy kvalitet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Verden ifølge Trump

Publisert 7 måneder siden - 1905 visninger

Jeg trodde ideologiene var døde og lot seg erstatte med politisk pragmatisme. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

 

Overskriften er misvisende i den forstand at den antyder at USAs nye president har et sammenhengende og koherent syn på verden, ennsi på historien. Det har han ikke. Donald Trump er en narsissist som først og fremst ser verden ut fra sitt eget messianske selvbilde, slik det kom til uttrykk i hans tiltredelsestale. Han er uten politisk erfaring, er uforutsigbar og mangler grunnleggende kunnskaper om historie og om hvordan verden er skrudd sammen siden 1945.

Derimot har Trump en hærskare av ideologisk bevisste rådgivere rundt seg med et syn på verden og historien som han vil lytte til de neste fire årene. Overskriften «Verden ifølge Trump» sikter derfor først og fremst til hvordan disse tenker.    

Trump vil imidlertid måtte lytte til andre enn de etnonasjonalistiske populistene som vil få Det hvite hus som lekeplass de neste fire årene. Politikkens realiteter vil daglig føre ham opp i situasjoner der han tvinges til å lytte til eksperter uten denne ideologiske forankring, det være seg innen økonomi, etterretning eller det militære. Dernest vil han tvinges til å ta hensyn til sitt parti, det republikanske parti, som tradisjonelt har tenkt i helt andre baner enn det de etnonasjonalistiske svermerne i Trumps hoff gjør, og som drømmer om å gjenskape en svunnen gullalder da Amerika skinte. Endelig har Trump seg selv og de messianske løfter han gav det amerikanske folk ved sin tiltredelsestale å ta hensyn til. Knapt noen politiker i nyere tid har sørget for større fallhøyde for seg selv. Spenningene mellom ideer og virkelighet vil være enorme i tiden som kommer. Det kan føre til at Trump ikke får utrettet stort. Eller det kan føre oss i helt uforutsigbare retninger.

Et av de store og åpne spørsmål er hvilken retning det republikanske parti (GOP) nå vil ta. Vil Trump fortsatt få motstand innen sitt eget parti eller vil det langsomt drives i høyrepopulistisk retning og utvikle seg til en amerikansk versjon av Front National i Frankrike eller Ukip i Storbritannia?

Enkelte signaler tyder på at Trumps linje vinner mer og mer oppslutning i partiet og at gamle republikanske helter som John MacCain skyves ut på sidelinjen. Om dette mest er uttrykk for opportunisme for å flytte seg nærmere maktens sentrum eller peker på en reell trend, gjenstår å se.

Etter 1945 har GOPs utenrikspolitiske strategi bestått i å bygge og stadig utvide sterke USA-ledede allianser som binder demokratiske stater til hverandre og forplikter dem på et felles sett av normer og verdier. Slik skulle verdensfreden bevares. Det er denne utenrikspolitiske hovedlinjen siden 1945 Trump har varslet et brudd med. I stedet lyder nå et etnonasjonalistisk mantra: «America first» og «Make America great again».

Det er mange paradokser i Trumps politikk. Ett av dem ligger nettopp i disse slagordene vi har hørt så ofte i det siste. Det tilbakeskuende «Make America great again» markerer et brudd med nettopp det som en gang gjorde Amerika «great». Historisk sammenfaller nemlig Amerikas storhet med den æraen som Trump nå vil avvikle, tiden etter 1945 da USA har vært ledende som alliansebygger og som verdens suverent sterkeste økonomiske og militære makt.

Trumps etnonasjonalister har imidlertid en annen fortolkning av historien. Det store ved USA som man vil gjenreise, ligger ikke så mye i landets økonomiske og militære overlegenhet, men i de indre, bakenforliggende fortrinn av rasemessig, moralsk og kulturell karakter som er forutsetningene for at USA kunne bli overlegen på disse og alle andre områder. Som en av de ideologisk mest markante i Trump-leiren, Steve Bannon, har uttrykt det, fantes det en gang et organisk, immaterielt fellesskap av jødisk-kristne samfunn som var kulturelt enhetlige og koherente, og som i kraft av sine indre, felles verdier gjorde dem kulturelt og økonomisk overlegne alle andre. Slike stater trengte ikke inngå i overnasjonale allianser med hverandre, de hørte likevel organisk sammen gjennom sitt felles verdigrunnlag, og kunne således opprettholde sin nasjonale autonomi fullt ut.

Disse samfunnene er imidlertid blitt systematisk undergravd av fremmede og destruktive ideologier, som globalisme, moralsk relativisme, pluralisme, multikulturalisme og tro på mangfoldets velsignelser. Tradisjonell moral ble erstattet av feminisme, abort og homofrigjøring. Sunn bibelsk kapitalisme ble erstattet av en rå og vill kapitalisme som førte til finanskrisen og til ulykke for vanlige mennesker som hadde slitt og strevd.  Nasjonalstaten ble undergravd av overnasjonale monstre som EU. Som følge av sitt moralske og religiøse forfall og sin utopiske tro på mangfoldets goder har dette i sin tur ledet til at den jødisk-kristne verden har gjort seg sårbar for den ytre fiende, for islam og den aggressive og omseggripende islamofascismen.   

Innenfor dette historiefilosofiske fortolkningsskjema er ikke lenger Sovjetunionen eller i dag Russland den frie, jødisk-kristne verdens motpol, men snarere en alliert – ja, mer enn det også: Putin er selve ledestjernen. Putins autoritære nasjonalisme er nettopp det man ser opp til og beundrer. Den frie verdens liberale eliter, representert ved finans, kultur og media, representerer derimot alt som er foraktelig og som må bekjempes. Bannons historiefilosofi kan da også leses som en blåkopi av Putins sjefsideolog, Alexander Dugins tanker om den russisk-ortodokse kirke som bærer av Russlands sjel og nasjonens gjenfødelse gjennom religionen. I begge tilfeller dreier det seg om grandiose, apokalyptiske ideer om kulturens vekst og fall, om ondt som står mot godt og om den store renselse som står for døren, der det gode reiser seg mot det onde og trår det under fot.

Ved sin tiltredelse annonserte Trump at man står ved begynnelsen av en bevegelse som verden aldri har sett maken til, og hvor slagordene nå høres på begge sider av Atlanterhavet: Amerika først, Frankrike først, Polen først. Eller Norge først… Etnopopulistene ser ikke på den gamle alliansepolitikkens verdier, som dialog, fredelig sameksistens og respekt for minoriteter, som et gode i seg selv. Tvert imot. Både Dugin og Bannon har understreket betydningen av et helt nytt sett av allianser som ikke har fredelig sameksistens og respekt for menneskeretter som mål, men å avskaffe den herskende politisk korrekte verdensorden og erstatte den med en ny. Dugin gir klart uttrykk for hva første trekk i etableringen av en slik verdensorden skal bestå i: avskaffe menneskerettene og alle egalitære ideologier. Det sier seg selv at i et slikt verdensbilde har minoriteters rettigheter heller ingen plass. I dette ser vi også det totalitære avtegne seg: Individet skal underordne seg historiens større mål.

Her rører vi ved de irrasjonelle sentimenter i den høyrepopulistiske tankeverden som all appell til fornuft og rasjonalitet kommer til kort overfor. Historien bestemmes nemlig i siste instans ikke av politiske, fornuftsbaserte valg, men av en guddommelig skjebne som gjennom lutring og kamp ubønnhørlig driver den mot et endelig oppgjør mellom ondt og godt. Men innen vi kommer dit, skal vi gjennom en renselse. Advarslene om at Trumps politikk vil gjøre verden til et farligere sted og føre til global spenningsoppbygging, gjør derfor ikke noe inntrykk, for konfrontasjon og kamp er det som driver historien fremover mot et siste uomgjengelig oppgjør. Mot Armageddon.   

Trump er neppe noen apokalyptisk figur slik Bannon ser ham for seg i sine våteste drømmer. Trump er ikke Putin. Der Trump knapt husker hva han sa i går og motsier seg selv i ett sett, er Putin kynisk, kalkulerende og disiplinert i forfølgelsen av sine mål. Trump er heller ingen ideolog med et helhetlig sett av ideer han skal drive igjennom. Med sitt oppblåste ego vil han neppe motstå fristelsen til å få skinne blant finanseliten også i fremtiden, han vil føle han er blant sine egne, til tross for at han offisielt er forpliktet til å forakte dem og alt de representerer. Jo, han vil lytte til høyrepopulistene med sympati, han vil imøtekomme dem, men samtidig vil han måtte høre på partiet og ikke minst på ekspertene innen finans, jus, etterretning og det militære. For USA er ikke Russland. USA er alt det Russland ikke er - et grunnfestet demokrati med sterke demokratiske institusjoner. Ikke minst har det en fri presse som Trump alt har rukket å terge på seg, og som ikke vil gi ham et øyeblikks fred. Hvis plikt det også er å ikke gi ham et øyeblikks fred. Trump vil temmelig snart havne i kryssild av motstridende preferanser, og han har verken intelligens eller trygghet nok på egne kunnskaper til i et kritisk øyeblikk å ta helt ut selvstendige valg. Hva gjør man da? Man gjør det som er tryggest. Man lytter til ekspertene. Man stoler på institusjonene. La oss i alle fall håpe på dette som et minste onde.

Det som betyr mer, er hva ettervirkningene av fire år med Trump vil være. Tea Party-bevegelsen, som på mange måter er den viktigste forutsetningen for at Trump har nådd dit han er, har arbeidet maurflittig i påvente av at Obamas åtte år skulle være over, og de har vært dyktige i forfølgelsen av sine mål. At de har lykkes, kan det være liten tvil om. Det store spørsmål er derfor i hvor stor grad det republikanske partiet vil skifte karakter og gli i høyrepopulistisk retning. Partiet er i en dyp krise og har vær det lenge. Høyrepopulisme kan være en fristende vei ut av den. På den religiøse høyresiden finnes det mye i høyrepopulismen som har sterk appell. Men det kan også være spikeren i likkisten. Som igjen åpner for nye og ikke nødvendigvis hyggelige konstellasjoner i amerikansk politikk.  

 

Det 20. århundre er beskrevet som ideologienes århundre. Vi trodde de hadde gått til grunne og at politisk pragmatisme kunne erstatte dem. Som kristenhumanist og verdikonservativ er mitt utgangspunkt at politikken begynner med det enkelte menneske, at dens oppgave er å regulere forholdet mellom individer som hver for seg er unike. At ondskapen i politikken, som Hannah Ahrendt skriver, begynner når dette utgangspunktet forkastes og politikk blir ideologi som skal sette sine mål igjennom uavhengig av menneskets situasjon. Et fundament for et slikt politisk livssyn er menneskerettene og troen på det enkelte menneskes umålelige verdi. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

Gå til innlegget

Puritanerne

Publisert 8 måneder siden - 2516 visninger

Den som kan litt historie, vet at puritanske vekkelsesbevegelser kommer og går. De har noe til felles: Forakten for historie, for enkle menneskelige behov og tilbøyeligheter. For kulturen. Og for skolegudstjenester.

I neste uke skal Grønland kirke fylles (og den er svær) av skolebarn fra Vahl, Tøyen og Gamlebyen skoler. Flertallet av dem er muslimske barn. Deres muslimske foreldre sender dem dit, fordi de VIL det. De anser det som viktig for barnas integrering. De kommer til å synge våre kristne julesanger. Ikke noe snakk om å føle seg ekskludert her. Tvert imot.

Så hvem er det da som føler seg så ekskludert at "Deilig er jorden" må nynnes for at noen angstnevrotiske mennesker ikke skal føle seg støtt? I alle fall ikke våre nye landsmenn.

Men i kjølvannet av saken ved Nylund skole i Stavanger flommer nå sosiale medier over av stygge angrep mot nettopp disse, og da selvsagt muslimene i første rekke, fordi en del folk tror det er DISSE som er årsaken til det hysteriet som nå er begynt å bli like årvisst som julen selv. Og de får unngjelde i språk som ikke skal gjengis her. Så urettferdig kan det altså bli.

Men det er ikke våre nye landsmenn som krever religionen forvist fra offentligheten og til freudianske avkroker av privatlivet. Det er de strenge, puritanske humanetikerne som startet denne sekularistiske vekkelsesbevegelsen i sin tid, og som i likhet med andre vekkelsesbevegelser frembyr tydelige sekteriske trekk. De er vår tids billedstormere, de er Oliver Cromwells og Jean Calvins etterfølgere.

Symptomatisk nok er det i det puritanske bibelbeltet at motstanden mot skolegudstjenester har slått sterkest ut. Det er neppe tilfeldig. Rogaland bør i det hele tatt underkastes en sosiologisk analyse. De har problemer der borte.

Men den som kan litt historie, vet at puritanske vekkelsesbevegelser kommer og går. De har noe til felles: Forakten for historie, for enkle menneskelige behov og tilbøyeligheter. For kulturen.

Renhetsprofeter har aldri ført med seg annet enn kulturhærverk. Det er i beste fall. I verste fall har det kunnet bli blodig. Vi kommer neppe dit i Norge. Men kulturhærverket er vi godt i gang med.

Gå til innlegget

Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump

Publisert 10 måneder siden - 1654 visninger

Årets presidentvalg kan være det siste hvor konservativ evangelisk kristendom er en maktfaktor i amerikansk politikk. Det kan man takke Donald Trump for.

Konservativ evangelikal kristendom har vært en maktfaktor på den politiske høyresiden i USA som ingen republikaner med presidentambisjoner har kunnet unngå å ta hensyn til. Gruppen av såkalte «evangelicals» er imidlertid atskillig mindre homogen enn det medienes trang til stereotype forenklinger kan gi inntrykk av. Den omfatter alt fra sprø tv-predikanter som markedsfører overlevelsesdrakter til et nært forestående Armageddon til mer siviliserte former for kristendom som mange nordmenn vil kjenne seg igjen i. Når gruppen av «evangelicals» har kunnet stå frem som noen lunde enhetlig, skyldes det en liten bukett av politiske fanesaker som har holdt flokken samlet, hvor tradisjonelle familieverdier og «pro life» er de viktigste.

Men Donald Trump har splittet flokken. «Om det er noe Trump har oppnådd, så er det å slukke lyset på den kristne høyresiden,» sier Russel Moore, en av lederne for USAs største evangelikale kirkesamfunn, «Southern Baptist Convention» med mer enn 15 millioner medlemmer.   

En splittet flokk
De fleste evangelikale ledere av betydning har – riktignok med noen betegnende unntak - vendt Trump ryggen og advart kristne mot å stemme på ham. Russel Moore rykket ut allerede i september 2015 i et innlegg i New York Times, der han advarte evangeliske kristne mot å gi sin støtte til en person som beskrives som uten moralsk kompass og med et kvinnesyn som en krigsherre fra bronsealderen. Moore har til og med gått så langt som til å si at ingen kan stemme Trump uten å måtte forkaste sine kristne verdier. Det er rammende ord mot evangelikale velgere som mer enn noe annet ser på seg selv som «value voters».  

I evangelikale kretser er det vanligvis slik at flokken lytter når hyrden taler. Men ikke denne gang. Til tross for Trumps åpenbare religiøse analfabetisme og med holdninger og en livsstil som står tradisjonelle kristne dyder bent imot, har fortsatt godt over halvparten av dem som regner seg som «evangelicals», Trump som sin favoritt. Gjennom hele sommeren 2016 lå oppslutningen om Trump fra evangeliske kristne på mellom 78 og 79 prosent. Etter at skandalevideoen med Trumps griseprat ble avslørt, falt oppslutningen blant evangelikale noe, men mindre i denne gruppen enn i andre grupper med affinitet for Trump. I ukene som har gått, der nye skandaler har lagt seg oppå hverandre, har oppslutningen om Trump blant evangelikale holdt seg stabilt høy.  

De underliggende realiteter her er at Donald Trump har splittet det vi inntil nå har vært vant til å se på som en samlet front. Vi snakker ikke om små og ubetydelige sprekkdannelser. Det er store rifter som har kommet til syne, der grupper og enkeltpersoner beskylder hverandre for å ha tapt sin kristne troverdighet og legitimitet. Kommentatoren Jack Jenkins i Thinkprogress.com skriver at Trump har fått den evangelikale høyresiden i USA til å implodere.

Tilnærmet unison fordømmelse av Trump
Det dreier seg om mer enn for eller imot Trump. Når fronten krakelerer, kommer gjerne mange andre underliggende spenninger til uttrykk samtidig. En av disse er spenningene mellom generasjonene. Et symptom på hva som er i gjære, kom da en gruppe studenter ved USAs største kristne universitet, Liberty University, offentlig tok avstand fra sin rektor, Trumptilhengeren Jerry Falwell jr, og hevdet at å støtte Trump er å skade evangeliet. I studentenes uttalelse het det videre:

"Because our president (altså Falwell, min anmerkning) has led the world to believe that Liberty University supports Donald Trump, we students must take it upon ourselves to make clear that Donald Trump is absolutely opposed to what we believe in, and does not have our support."

Dette kom på toppen av en meningsmåling som viste at det blant unge «evangelicals» skjer interessante forskyvninger i synet på det som har vært viktige fanesaker på den kristne høyresiden, ikke minst i spørsmålet om kjønnsroller og LGBT-rettigheter. En ny generasjon av «evangelicals» overtar ikke uten videre forrige generasjons holdninger.

Jerry Falwell er ingen hvem som helst på den kristne høyresiden i USA. Den våpenglade predikanten og kristenentreprenøren er både beundret og respektert, ikke minst på grunn av sin suksess med å bygge kristne foretak etter forretningsmessige modeller som ikke er helt ulike Trumps. Her ligger nok også forklaringen på at Trump har vært Falwells favoritt helt fra begynnelsen av, dvs også på et tidspunkt da man kunne velge kandidater som står den kristne høyresiden mye nærmere, som Ted Cruz eller Marcio Rubio.

Når så 80 av de fremste evangeliske ledere i USA følger opp med en unison fordømmelse av Trump, burde kanskje skriften lyse på veggen for de mange millioner amerikanere som identifiserer seg som «evangelicals» eller «born again Christians», og som vil stemme på Trump 8. november. Budskapet fra de 80 pastorene er ikke akkurat Kanaans språk:

“Mange kristne støtter Hillary Clinton, mange gjør det ikke. Begge deler er ok. (…) Men uansett hvor vår politiske sympati ligger, er det ikke akseptabelt for evangeliske kristne å støtte en person som vedvarende og med overlegg sår splid og fiendskap mellom raser og folkegrupper, og som demonstrerer en så tydelig forakt for kvinner».

For det store flertall av evanglikale ledere, for Falwells studenter ved Liberty University og for svært mange andre som regner seg som «evangelicals», er et punkt nådd hvor det ikke lenger handler om politikk og religion, men om troverdighet og legitimitet. Falwell var en av mange evangelikale som ved valget i 1997, da Bill Clinton ble valgt til sin andre presidentperiode, stilte seg bak oppropet «Character matters». Stikket til kvinnebedåreren Clinton var selvsagt tilsiktet. Men Falwell sliter når han skal forklare hvorfor moralsk karakter ikke veier like tungt når presidentkandidaten heter Donald.    

Den evangeliske grasrota er upåvirket av fordømmelsen
Den evangeliske grasrota virker likevel nokså upåvirket av fordømmelsen fra sine religiøse ledere. De synes å ville støtte Trump uansett hvilke skjeletter som hopper ut av realitystjernens og eiendomsmogulens skap. Ved begynnelsen av presidentvalgkampen i juli hadde Trump til og med 5 – 6 prosents høyere oppslutning blant evangelikale enn hva Mitt Romney fikk fra samme gruppe ved valget i 2012.

Forklaringen på hvorfor så mange evangeliske kristnes støtter Trump ligger dels i de samme konservative refleksene som hos alle andre som ser med frykt på de hurtige endringene i det amerikanske samfunnet, som er redde for jobbene sine, for latinos, muslimer og homofile. Men dels ligger også forklaringen i et religiøst tenkesett som virker legitimerende på mye av det Trump representerer. Evangelisk kristendom i USA har dype historiske røtter i puritanisme og kalvinsk teologi, der den arbeidsomme velsignes med fremgang og suksess. Mange evangelikale ser den suksessfulle forretningsmannen Trump i et slikt lys. At han er en synder (om enn aldri en angrende sådan), taler egentlig bare til hans fordel, for desto større er velsignelsen over denne mannen som Gud har utvalgt til å gjøre «America great again». Det er langs samme spor Falwell jr. argumenterer når han nekter å vende Trump ryggen. Trumps mange tabber unnskyldes med forblommede vendinger om at «we are all sinners» og lignende pueril bibeleksegese. Når Russel Moore så retorisk spør om det er grunn til å tro at en mann som skryter av å ha vært notorisk utro mot ikke bare én, men hele tre koner, vil være mer trofast mot sine politiske løfter til det amerikanske folk, er man selvsagt svar skyldig.

Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt
Misforholdet mellom hva lederne advarer mot og hva fotfolket gjør forteller noe svært interessant, og som kan sammenfattes i en spissformulering: Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt. Beveggrunnene for deres valg er ikke primært religiøse, men politiske. Så lenge det råder sammenfall mellom politisk og religiøs overbevisning, kan man hevde at man stemmer ut fra religiøs overbevisning. Men i det øyeblikk religionen peker i en annen retning av det man er mest politisk tilbøyelig til å ville støtte, er det ikke religionen, men politikken som vinner.

Årets presidentvalgkamp demonstrerer nettopp dette. Når så mange innen den evangelikale saueflokken velger å ikke lytte til sine hyrders nesten unisone advarsler, er det en indikasjon på at politikk er viktigere enn religion tross alt.  

En meningsmåling som har fått en viss oppmerksomhet i USA, underbygger dette ytterligere. På spørsmål om en person som begår uetiske handlinger privat kan være en god leder i et offentlig verv, svarte 72 % prosent i gruppen «hvit, evangelikal kristen» ja i 2016, men i 2012 foran valget av Barack Obama, svarte bare 30 prosent i den samme gruppen ja på samme spørsmål.

Et slikt markant skifte i holdning kan bare forklares ved at ens politiske sympati i 2016 ligger hos den kandidaten som har lavest moralsk troverdighet, nemlig Trump. Da lar man politisk sympati overstyre  andre, mer prinsipielle hensyn.

Den store gruppen som regner som «evangelicals» i USA, er også den gruppe som har færrest kirkeaktive og flest indifferente i forhold til medlemstallet sammenlignet med andre kirkesamfunn. Dette peker på noe viktig: Etiketten «evangelical» er i store deler av det rurale USA en markør for kulturell tilhørighet som ikke sier noe om personlig trosdedikasjon. Markøren «evangelical» står for svært mange som et autentisk uttrykk for hva det vil si å være hvit, amerikansk og kristen. Vi kan med andre ord snakke om «kulturelle evangelicals». Men denne gruppen, som er tallrik i USA, vil dermed også være bærer av mange av de mest usympatiske holdninger i det amerikanske samfunnet, ikke minst den inngrodde rasismen som fortsatt lever i beste velgående, og i hatretorikken mot minoriteter som står utenfor det typisk hvite og amerikanske. For denne gruppen vil Trump med alt han kanaliserer av småborgerlige angstreflekser og raseri naturlig være den foretrukne kandidat.  

Hykleriet
Evangeliske kristne målbærer ofte en selvforståelse om at de tar sin tro mer alvorlig enn andre kristne, som de mener står for en falsk og utvannet kristendom. Vi hører av og til lignende toner i Norge også. I USA rammer dette ikke minst landets mange katolikker, som tradisjonelt har stemt demokratisk og lent seg mer mot venstre enn mot høyre i politikken. For stadig flere som er fremmedgjort overfor evangelikal mentalitet, ikke minst blant unge og de mange som har sin religiøse oppdragelse i ikke-evangelikal kristendom, oppleves en slik selvforståelse som religiøst hykleri. Ingen ting tyder på at områder dominert av evangelisk kristendom, som i «the deep south», scorer særlig høyt på områder som kvalifiserer dem til noe som er "mer kristent". Man kan snarere vende argumentasjonen motsatt vei og si tvert imot. De typiske bibelbeltestatene scorer lavt på de fleste sosiale indikatorer. Utdannelsesnivået er lavere, skilsmissestatistikken høyere enn blant alle andre grupper, ikke-religiøse medregnet - til tross for et fundamentalistisk bibelsyn som skulle tilsi at skilsmisser er mot Guds vilje. Men den samme bibel som forbyr skilsmisse, er samtidig et effektivt våpen når homofile og muslimer fordømmes. Delstater der evangelikal kristendom er dominerende, har også størst utbredelse av husbråk, konemishandling og høyest risiko for konedrap.


Intet av dette skyldes selvsagt evangelisk kristendom isolert sett. Årsakskjeden er tvert imot lang og komplisert. Men inne i denne kjeden finnes også religionen som en av mange faktorer. Blant annet kan det pekes på at tradisjonell kjønnsrolletenkning, som evangelikale miljøer i USA er de fremste forsvarere av, gjør kvinner mer tilbøyelige til å finne seg i vold fra sine ektemenn. Følgelig har de også større statistisk risiko for å dø som følge av slik vold. Dersom det er sant at evangelikale kristne tar sin tro mer alvorlig enn andre, burde man som et minimum forventet et oppgjør med en kjønnsrolletenkning som gjør kvinner mer tilbøyelige til å tåle undertrykkelse og mishandling fra voldelige ektemenn. Men i disse kretser vil nettopp dét være umulig. Det vil være å utfordre noe av det kulturelle grunnlaget for deres amerikanske identitet, vel og merke slik de oppfatter den, hvor tradisjonelle familieverdier og tradisjonell kjønnsrolletenkning er to sider av samme sak. Samtidig vil det innebære å krysse den tabubelagte grensen mellom konservativ og liberal.

Det rekker lenge med Trump
Når evangelikale ledere rykker så hardt ut mot Trump som de gjør, er dette ikke uten konsekvenser overfor den store og nokså ubestemmelige mengde av amerikanere som ser på «hvit», «amerikansk» og «evangelical» som essensielle komponenter i deres identitet. Mange som regner seg som «evangelicals», men uten å ha noe sterkt religiøst engasjement, vil føle en gradvis svekkelse av sin tilhørighet til evangelisk kristendom. De vil stemme Trump uansett hva deres evangeliske ledere sier. De stemmer på grunnlag av de samme politiske reflekser som hos alle andre Trump-tilhengere som er redde for jobbene sine, for muslimer, for latinos og som synes alt var bedre på 1950-tallet. Hva deres pastorer mener, raker dem ikke. Trumps virkelighetsforståelse stemmer bedre med deres enn pastorenes og predikantenes. I stedet for å trekkes nærmere kirken eller forsamlingshuset, vil de mindre enn før oppleve kirken som et hjem som omslutter deres tilværelse og føle på en økende fremmedgjøring.

Politisk kan dette få vidtrekkende følger. Det vil kunne innebære at den store og temmelig løst definerte gruppen som går under etiketten «evangelicals» og som ingen republikanske politikere til nå har kunnet overse, i stadig mindre grad vil utgjøre en enhetlig gruppe som politiske strateger trenger å ta særlige hensyn til. Stemmene til det store flertall av dem som i dag regner seg som «evangelicals», vil man kunne vinne like sikkert uten å gå veien om religionen. Det er nettopp dette årets presidentvalg har vist: Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 806 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
38 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 621 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere