Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 61
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Språklig ugressluking

Publisert 2 måneder siden - 288 visninger

Måles fromhet i lengden på vokalene?

Fastetid er en tid for ugressluking. Så la meg luke litt i et bed det sjelden lukes i: prekenspråk og forkynnerstil. Som tilhører til cirka ti tonn prekener gjennom karrieren har jeg noen irritasjonspunkter når det gjelder retoriske unoter hos en del prester og predikanter.

Først gjelder det navnet på kirkeårs­tiden vi nå går inn i: Faste uttales fasste, og ikke faaaste. Når noen sier faaaste, får jeg lyst til å kaaaste opp. Faste kommer av å holde fast, det vil si holde fasteregelen. Vi holder ikke noe faaast. (Men det heter fortsatt pååske og ikke påssske).

Velgjerninger. Videre heter det RettFERDiggjørelse og ikke rettferdigGJØØØRelse, HELliggjørelse og ikke helligGJØØØRelse, OMvendelse og ikke omVEEENDelse. Titt og ofte hører vi om Herrens velgGJERNinger, sjeldnere det som er korrekt: Herrens VELgjerninger. For ikke å snakke om vederKVEGelse og sønderKNUSelse. Men vi sier da ikke ­julibelumskomitE, bringeBÆRsaft eller at vi skal spise middag på ThéatercaFEen?

Så hvordan oppstår da slike merkverdige trykkforskyvninger i bestemte ord og uttrykk straks de opptrer i en kristelig kontekst? Måles fromhet i lengden på vokalene? Svaret synes å være ja.

Liksom frommere. Dette handler om inderlighetsspråk, om en trang til å ­inderliggjøre visse ord og uttrykk med en bestemt følelsesstyrke. Fra å være et allment ord blir velGJERNinger da liksom hakket frommere enn VELgjerninger.

Utenfor den religiøse inderlighets­sfæren vil språkbruk som dette bare oppleves komisk. Hadde legen bedt deg møte faaastende til prøvetaking på sykehuset, ville vi lurt på hva han mente. I kirken, derimot, er det helt greit å faaaste.

Jeg tror fenomenet som her beskrives, egentlig er en form for svesismer. Før vi begynte å hente vekkelsespredikanter fra USA, hentet vi dem fra Sverige. Noen av dem, som sangevangelisten Oscar Ahnfeldt (mannen bak salmen «Blott en dag»), virket nesten like mye i Norge som i Sverige. Enkelte uttaleformer i svensk, lavkirkelig forkynnerstil har smittet over og satt seg i norsk, evangelikal forkynnerstil. Men jeg har merket meg at det har spredd seg derfra og har etablert seg som uttale­former også utenfor typiske evangelikale miljøer.

Komisk. Vær så snill og slutt med det. Det er en form for intern bruk av språket man ikke er bevisst på når man selv ­hører til i den lille flokk, men som for uinnvidde må fremstå som både merkverdig og ­komisk. Men trykkforskyvninger og lange vokaler gjør ingen noe frommere.

Mens vi først er i gang – her er en linje av Herman Wildenwey da man kranglet som verst om uttalen på bynavnet Stavern:

«Det heter STAAvern og ikke StaVÆRN. Vi sier jo DÆGGern og ikke DeggÆRN.» (Ang det siste sier vi selvsagt ingen av ­delene).

Olav Rune Bastrup

Kantor ved Grønland kirke

Gå til innlegget

Uheldigvis for Giske har han ikke gjort noe straffbart

Publisert 4 måneder siden - 375 visninger

Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Uheldigvis for Giske har han så langt vi vet ikke gjort noe straffbart. Uheldigvis, for om det han har gjort var straffbart, ville saken kommet for domstolene som ville felt den endelige dom, og vi, de umettelige, kunne fått vår renselse på redelig vis.

Når man ikke gjør noe straffbart, men noe som "bare" er umoralsk og upassende, er man overlatt til noe mye, mye verre, til gatens justis. Det er den hardeste justis av alle. Her venter ikke fengsel eller bot, her venter bare den ytterste fornedrelse mens blodhundene står ringside og ser mannen krype. Da først, når vi ser ham krype, har vi fått vår del, vår katarsis.

Det er en klassisk gresk tragedie dette her, det er en dramaturgi i det hele med universell gyldighet. Men Sofokles så litt dypere enn oss. I de greske tragedier finnes ingen helter, her dras alle ned, de gode som de onde, til slutt kryper alle. Og det er dette som skjer nå. En god sak (for det er nemlig svært lite bra å tafse på damer og stikke tungen nedi halsen på 23 år gamle jenter mens du holder dem fast mot veggen), forvandles under dramaets forløp til sitt vrengebilde, der vi vi blir fanger av vårt eget raseri, et raseri der vi selv dras sakte ned. 

Det er noe veldig, veldig sykt over det dramturgiske forløp denne saken har fått, og samtidig noe så altfor tragisk menneskelig. For det er som om man i et glimt stirrer på langs gjennom hele historien og plutselig ser den tragiske fellesnevner i alt menneskelig og forstår den psykologiske dynamikk bak både kjetterprosesser, korstog og heksejakter.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om nåde. Nåde er mer enn en formalitet - at du sier unnskyld og får tilgivelse. Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er både det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Gå til innlegget

Gi meg de feilbarlige

Publisert 4 måneder siden - 463 visninger

Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Forskjellen mellom dem er som mellom liv og død.

Vi lever i en tid for renselser. Men når offentligheten skal være skriftestol for alle våre misgjerninger, betyr det bare en ting: At nåden har trange kår. Mediene er nådeløshetens skriftestol. Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Men der hvor det ikke er nåde, er alternativet døden.

Min sympati for politikeren Trond Giske har aldri vært stor. Men jeg unner verken ham eller noen annen å få sitt liv hakket i stykker slik som nå.

"Hvad ved vi, o børn, om vei og sti", skriver Knut Hamsun i "Det vilde kor".  "Værer ydmyge, børn", føyer han til. 

Det engelske ord for renselse er purification. Av dette ordet er betegnelsen på den religiøse retningen puritanisme avledet. Den lever i beste velgående i sekularisert form.

Puritanisme er dødelig. Renselse, derimot, er en god ting. Men gi meg da en god, gammeldags skriftestol som har nåde å tilby. Gi meg de feilbarlige mennesker tilbake. 

Gå til innlegget

I krig tier loven

Publisert 6 måneder siden - 404 visninger

NRKs serie om Vietnamkrigen er en påminnelse om kraften i og forutsetningen for 68-opprøret.

NRKs serie om Vietnamkrigen er besettende interessant og til å få forstand av. USAs ugjerninger i denne krigen, som serien godt dokumenterer, preget uunngåelig min generasjons oppfatning av verden med varig virkning.

At ugjerningene var minst like store på motsatt side, dokumenteres også godt. En viktig årsak til at supermakten USA aldri kunne vinne en krig man i utgangspunktet trodde skulle være avsluttet på en uke, var den dødsforaktende fanatismen som det kommunistiske regimet i nord førte den med.

Ikke om territorier. Vietnamkrigen var ikke en krig om
territorier. Tap og vinning ble ikke målt i erobringer, men i antall døde. Til stigende forskrekkelse for verden kastet Nord-Vietnam nye titusener av ungdommer inn i krigens kjøttkvern for hver massakre USA utsatte regimet i nord for. Kilden syntes uuttømmelig. Derfor ble også krigens morderiske spiral så uhyggelig og dødstallene
astronomiske.

Den morderiske fanatismen til regimet i nord ble helt klart underkommunisert den gang, uten at jeg dermed vil si at USAs ugjerninger ble overkommunisert. Tvert imot. Det skjedde langt grusommere ting fra det hold enn vi langhårede hippier som gikk i tog mot Vietnamkrigen hadde fantasi til å forestille oss, og som først nå kommer frem etter at historikere har kunnet ta fatt i materien med kjøligere temperament.

Det som derimot ble klart underkommunisert, var hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.

Tull om sekstiåtterne. Neste år er det 50 år siden 68-opprøret i Paris, og det kommer til å bli skrevet mye tull om sekstiåtterne. At 1968 var et paradigmeskifte på mange områder, er det ingen tvil om. Men i vår historieløshet glemmer vi bakgrunnen. Uten Vietnamkrigen hadde det ikke blitt noe opprør. Andre motiver spilte selvsagt også inn. 68-opprøret hadde også med foreldregenerasjonens svik i etterkrigsoppgjøret å gjøre (Tyskland), med kolonialismen (Frankrike) og en rekke andre bakenforliggende forhold.

Men den virkelig motiverende kraft til å gå ut i gatene med bannere, var USAs overgrep i Vietnam. Det var de daglige TV-
bildene fra slagmarken og den hule retorikken om «peace with honor» fra USAs skurkaktige president, Richard Nixon, som drev oss ut på gatene.

Da Nobels fredspris ovenikjøpet ble tildelt representantene for de to sidene i krigen som begge hadde gjort seg skyldige i uhyrlige krigsforbrytelser mot sivile, Le Duc To og Henry Kissinger, følte vi at begeret var fylt. Førstnevnte hadde i det minste vett til ikke å ta imot prisen. Kissinger kom alene til Oslo og ble bejublet av Nobelkomiteens leder, Aase Lionæs.

Linjene derfra og til i dag. Det er synd å si at man nesten blir fylt med nostalgisk lengsel av denne TV-serien og tenker O ungdomstid!

Men dette er faktisk TV-seriens sterkeste side: Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.

Vietnamkrigen var en krig uten mening og der ingen ting – absolutt ingen ting – ble oppnådd, men den forandret likevel verden helt grunnleggende.


Gå til innlegget

Når humanetikere lukter kristenmannsblod

Publisert 7 måneder siden - 1990 visninger

Som kristen og kirkelig ansatt skal jeg ikke mene så mye om hvordan Human-etisk Forbund gjennomfører sine begravelsesseremonier. De får styre med sitt. Samtidig kan jeg ikke annet enn flire.

Human-etisk Forbund har fått pepper for ikke å tillate musikk i sine begravelsesseremonier, der Gud og Jesus nevnes. Jeg hører også gjenfortalt en historie om at «Air» av Bach, som er et instrumentalstykke der ikke et skjevt ord i noen retning nevnes, visstnok også ble funnet som for sakral av en humanetisk seremonileder. Men jeg leser også kommentarer som roser humanetikerne for ærlighet og konsekvens.

Hva man enn måtte mene om det, er det interessant å registrere at det også for humanetikere må trekkes en grense et sted. Det er det isolert sett ikke vanskelig å respektere. Det må vi jo fra kirkens side av og til gjøre også, og da hagler det som regel med beskyldninger om sneversynthet og intoleranse.


Plaget prestemann. Human-etisk Forbunds talsmann, Jens Brun Pedersen, så da også ut som en plaget prestemann da han skulle forklare at humanetikerne både er tolerante som bare det og ikke så tolerante likevel. Et sted må det settes en grense. Den går ved Gud og Jesus.

Jeg er ikke skadefro. Tvert imot respekterer jeg at det å stå for noe nødvendigvis må få noen grensesettende konsekvenser av og til.

I kirken pågår det en løpende debatt om utviklingen innen gravferdsfeltet. Vi ser en tendens til at flere og flere gravferder blir til eventer som de pårørende fyller med innhold som i mange tilfeller fungerer dårlig sammen med den kirkelige begravelsens karakter av gudstjenstlig handling.


Snublesteiner. Dette er et område som er fullt av snublesteiner, men er det et sted man ikke ønsker å snuble, så er det i fanget på sørgende mennesker.

Gravferd er ikke stedet for å ri kjepphester. Er dilemmaene vi fra kirkens side ofte står i sammenlignbare og prinsipielt sett parallelle til dem seremonilederen i Human-etisk Forbund opplevde da han satte foten ned for Lloyd Webbers «Pie Jesu» i en humanistisk begravelse?

Nei, de er ikke fullt ut sammenlignbare. En kirkelig begravelse har rikelig rom for innslag av allmenn karakter uten at det bryter med begravelsens kirkelige karakter eller kommer i konflikt med det kirken står for.


Lar seg integrere. Når vi fra kirkens side av og til må trekke en grense for det akseptable, er det ikke på grunnlag av noe vi er programforpliktet til å bekjempe. Vi er ikke mot tekster av verken Erik Bye, Arnulf Øverland eller andre i samme kategori – tekster som ikke er spesifikt kristne, men som på ingen måte heller er ukristelige og som meget vel lar seg integrere i en kirkelig begravelse på en meningsfull måte.

Fra humanetisk ståsted ser virkeligheten noe annerledes ut. Her trekkes grensen på grunnlag av noe man er imot, ikke på grunnlag av hva men er for. Man er for det meste, men én ting er man inderlig imot: Gud og Jesus.


Polemisk brodd. Min kommentar til dette er da ganske enkelt dette: Når humanetikerne innretter seg slik, blir enhver humanistisk begravelse i realiteten en seremoni med polemisk brodd mot det man er imot, en demonstrasjon av forskjellighet fra alt som lukter av kristenmannsblod.

For øvrig er nemlig en humanetisk begravelse kliss lik en gravferd i Den norske kirke. Her er både klokkeringing, orgelspill, Byssanlull og svada så det holder. Likevel er det noe helt, helt annet: Gud og Jesus er forskjellen.

Der en kristen begravelse er en bejaelse av det man er for, er en humanistisk en besvergelse av det man er imot.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sterke ytringer
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 169 visninger
2 kommentarer
Mye på spill
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Om å innrømme feil
av
Øyvind Holmstad
rundt 16 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Trump, Kim og Iran
av
Erling Rimehaug
rundt 20 timer siden / 365 visninger
8 kommentarer
Kynisk altruisme?
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 777 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
18 minutter siden / 1798 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
En djevelsk løgn.
20 minutter siden / 1186 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Sterke ytringer
27 minutter siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
33 minutter siden / 1131 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sterke ytringer
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
Finn en ny Gud
rundt 2 timer siden / 1663 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
rundt 2 timer siden / 332 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
En djevelsk løgn.
rundt 2 timer siden / 1186 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Menneskerettene under press
rundt 2 timer siden / 710 visninger
Les flere