Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 60
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Bør starte egne begravelsesbyråer

Publisert rundt 1 måned siden - 217 visninger

De kirkelige fellesrådene bør starte egne begravelsesbyråer.

Ved skillet mellom Den norske kirke og staten bør ingen ting være i veien for dette. Bakgrunnen for at jeg foreslår dette er at kirken mer eller mindre har mistet kontrollen over sin egen gravferdspraksis og latt kommersielle byråer overta regien over noe som det egentlig er kirkens ansvar å forvalte.

Gravferdene er blitt mer og mer privatisert, noe som speiler kulturelle holdninger i dagens individs­entrerte samfunn. De private 
byråene har kommersielle hensyn å ta og må forholde seg til dette. Flere av de store byråene har til og med en stall av egne freelanceprester, som i realiteten står utenfor kirkelig tilsyn, eller de har egne gravferdstalere som er så kommersielt føyelige at de er i stand til å tilpasse sin svada til enhver tenkelig situasjon.

Som kirkemusiker blir jeg mer og mer frustrert over hvordan byråene ser på oss som representanter for dem, og ikke som representanter for kirken med en kirkelig integritet å ivareta.

Et annet vesentlig aspekt er også at kostnadene ved en begravelse i dag er i ferd med å bli så svimlende høye at det etablerer et stadig tydeligere klasseskille på seremonienes omfang og form. I storbyene er dette merkbart. Kirken bør ikke forholde seg passivt til dette.

En kirkelig gravferdstjeneste vil kunne levere betydelig billigere tjenester enn de kommersielle aktørene ved at man ikke er avhengig av høye fortjenestemarginer samtidig som man kan levere tjenester av høy kvalitet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Verden ifølge Trump

Publisert rundt 2 måneder siden - 1864 visninger

Jeg trodde ideologiene var døde og lot seg erstatte med politisk pragmatisme. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

 

Overskriften er misvisende i den forstand at den antyder at USAs nye president har et sammenhengende og koherent syn på verden, ennsi på historien. Det har han ikke. Donald Trump er en narsissist som først og fremst ser verden ut fra sitt eget messianske selvbilde, slik det kom til uttrykk i hans tiltredelsestale. Han er uten politisk erfaring, er uforutsigbar og mangler grunnleggende kunnskaper om historie og om hvordan verden er skrudd sammen siden 1945.

Derimot har Trump en hærskare av ideologisk bevisste rådgivere rundt seg med et syn på verden og historien som han vil lytte til de neste fire årene. Overskriften «Verden ifølge Trump» sikter derfor først og fremst til hvordan disse tenker.    

Trump vil imidlertid måtte lytte til andre enn de etnonasjonalistiske populistene som vil få Det hvite hus som lekeplass de neste fire årene. Politikkens realiteter vil daglig føre ham opp i situasjoner der han tvinges til å lytte til eksperter uten denne ideologiske forankring, det være seg innen økonomi, etterretning eller det militære. Dernest vil han tvinges til å ta hensyn til sitt parti, det republikanske parti, som tradisjonelt har tenkt i helt andre baner enn det de etnonasjonalistiske svermerne i Trumps hoff gjør, og som drømmer om å gjenskape en svunnen gullalder da Amerika skinte. Endelig har Trump seg selv og de messianske løfter han gav det amerikanske folk ved sin tiltredelsestale å ta hensyn til. Knapt noen politiker i nyere tid har sørget for større fallhøyde for seg selv. Spenningene mellom ideer og virkelighet vil være enorme i tiden som kommer. Det kan føre til at Trump ikke får utrettet stort. Eller det kan føre oss i helt uforutsigbare retninger.

Et av de store og åpne spørsmål er hvilken retning det republikanske parti (GOP) nå vil ta. Vil Trump fortsatt få motstand innen sitt eget parti eller vil det langsomt drives i høyrepopulistisk retning og utvikle seg til en amerikansk versjon av Front National i Frankrike eller Ukip i Storbritannia?

Enkelte signaler tyder på at Trumps linje vinner mer og mer oppslutning i partiet og at gamle republikanske helter som John MacCain skyves ut på sidelinjen. Om dette mest er uttrykk for opportunisme for å flytte seg nærmere maktens sentrum eller peker på en reell trend, gjenstår å se.

Etter 1945 har GOPs utenrikspolitiske strategi bestått i å bygge og stadig utvide sterke USA-ledede allianser som binder demokratiske stater til hverandre og forplikter dem på et felles sett av normer og verdier. Slik skulle verdensfreden bevares. Det er denne utenrikspolitiske hovedlinjen siden 1945 Trump har varslet et brudd med. I stedet lyder nå et etnonasjonalistisk mantra: «America first» og «Make America great again».

Det er mange paradokser i Trumps politikk. Ett av dem ligger nettopp i disse slagordene vi har hørt så ofte i det siste. Det tilbakeskuende «Make America great again» markerer et brudd med nettopp det som en gang gjorde Amerika «great». Historisk sammenfaller nemlig Amerikas storhet med den æraen som Trump nå vil avvikle, tiden etter 1945 da USA har vært ledende som alliansebygger og som verdens suverent sterkeste økonomiske og militære makt.

Trumps etnonasjonalister har imidlertid en annen fortolkning av historien. Det store ved USA som man vil gjenreise, ligger ikke så mye i landets økonomiske og militære overlegenhet, men i de indre, bakenforliggende fortrinn av rasemessig, moralsk og kulturell karakter som er forutsetningene for at USA kunne bli overlegen på disse og alle andre områder. Som en av de ideologisk mest markante i Trump-leiren, Steve Bannon, har uttrykt det, fantes det en gang et organisk, immaterielt fellesskap av jødisk-kristne samfunn som var kulturelt enhetlige og koherente, og som i kraft av sine indre, felles verdier gjorde dem kulturelt og økonomisk overlegne alle andre. Slike stater trengte ikke inngå i overnasjonale allianser med hverandre, de hørte likevel organisk sammen gjennom sitt felles verdigrunnlag, og kunne således opprettholde sin nasjonale autonomi fullt ut.

Disse samfunnene er imidlertid blitt systematisk undergravd av fremmede og destruktive ideologier, som globalisme, moralsk relativisme, pluralisme, multikulturalisme og tro på mangfoldets velsignelser. Tradisjonell moral ble erstattet av feminisme, abort og homofrigjøring. Sunn bibelsk kapitalisme ble erstattet av en rå og vill kapitalisme som førte til finanskrisen og til ulykke for vanlige mennesker som hadde slitt og strevd.  Nasjonalstaten ble undergravd av overnasjonale monstre som EU. Som følge av sitt moralske og religiøse forfall og sin utopiske tro på mangfoldets goder har dette i sin tur ledet til at den jødisk-kristne verden har gjort seg sårbar for den ytre fiende, for islam og den aggressive og omseggripende islamofascismen.   

Innenfor dette historiefilosofiske fortolkningsskjema er ikke lenger Sovjetunionen eller i dag Russland den frie, jødisk-kristne verdens motpol, men snarere en alliert – ja, mer enn det også: Putin er selve ledestjernen. Putins autoritære nasjonalisme er nettopp det man ser opp til og beundrer. Den frie verdens liberale eliter, representert ved finans, kultur og media, representerer derimot alt som er foraktelig og som må bekjempes. Bannons historiefilosofi kan da også leses som en blåkopi av Putins sjefsideolog, Alexander Dugins tanker om den russisk-ortodokse kirke som bærer av Russlands sjel og nasjonens gjenfødelse gjennom religionen. I begge tilfeller dreier det seg om grandiose, apokalyptiske ideer om kulturens vekst og fall, om ondt som står mot godt og om den store renselse som står for døren, der det gode reiser seg mot det onde og trår det under fot.

Ved sin tiltredelse annonserte Trump at man står ved begynnelsen av en bevegelse som verden aldri har sett maken til, og hvor slagordene nå høres på begge sider av Atlanterhavet: Amerika først, Frankrike først, Polen først. Eller Norge først… Etnopopulistene ser ikke på den gamle alliansepolitikkens verdier, som dialog, fredelig sameksistens og respekt for minoriteter, som et gode i seg selv. Tvert imot. Både Dugin og Bannon har understreket betydningen av et helt nytt sett av allianser som ikke har fredelig sameksistens og respekt for menneskeretter som mål, men å avskaffe den herskende politisk korrekte verdensorden og erstatte den med en ny. Dugin gir klart uttrykk for hva første trekk i etableringen av en slik verdensorden skal bestå i: avskaffe menneskerettene og alle egalitære ideologier. Det sier seg selv at i et slikt verdensbilde har minoriteters rettigheter heller ingen plass. I dette ser vi også det totalitære avtegne seg: Individet skal underordne seg historiens større mål.

Her rører vi ved de irrasjonelle sentimenter i den høyrepopulistiske tankeverden som all appell til fornuft og rasjonalitet kommer til kort overfor. Historien bestemmes nemlig i siste instans ikke av politiske, fornuftsbaserte valg, men av en guddommelig skjebne som gjennom lutring og kamp ubønnhørlig driver den mot et endelig oppgjør mellom ondt og godt. Men innen vi kommer dit, skal vi gjennom en renselse. Advarslene om at Trumps politikk vil gjøre verden til et farligere sted og føre til global spenningsoppbygging, gjør derfor ikke noe inntrykk, for konfrontasjon og kamp er det som driver historien fremover mot et siste uomgjengelig oppgjør. Mot Armageddon.   

Trump er neppe noen apokalyptisk figur slik Bannon ser ham for seg i sine våteste drømmer. Trump er ikke Putin. Der Trump knapt husker hva han sa i går og motsier seg selv i ett sett, er Putin kynisk, kalkulerende og disiplinert i forfølgelsen av sine mål. Trump er heller ingen ideolog med et helhetlig sett av ideer han skal drive igjennom. Med sitt oppblåste ego vil han neppe motstå fristelsen til å få skinne blant finanseliten også i fremtiden, han vil føle han er blant sine egne, til tross for at han offisielt er forpliktet til å forakte dem og alt de representerer. Jo, han vil lytte til høyrepopulistene med sympati, han vil imøtekomme dem, men samtidig vil han måtte høre på partiet og ikke minst på ekspertene innen finans, jus, etterretning og det militære. For USA er ikke Russland. USA er alt det Russland ikke er - et grunnfestet demokrati med sterke demokratiske institusjoner. Ikke minst har det en fri presse som Trump alt har rukket å terge på seg, og som ikke vil gi ham et øyeblikks fred. Hvis plikt det også er å ikke gi ham et øyeblikks fred. Trump vil temmelig snart havne i kryssild av motstridende preferanser, og han har verken intelligens eller trygghet nok på egne kunnskaper til i et kritisk øyeblikk å ta helt ut selvstendige valg. Hva gjør man da? Man gjør det som er tryggest. Man lytter til ekspertene. Man stoler på institusjonene. La oss i alle fall håpe på dette som et minste onde.

Det som betyr mer, er hva ettervirkningene av fire år med Trump vil være. Tea Party-bevegelsen, som på mange måter er den viktigste forutsetningen for at Trump har nådd dit han er, har arbeidet maurflittig i påvente av at Obamas åtte år skulle være over, og de har vært dyktige i forfølgelsen av sine mål. At de har lykkes, kan det være liten tvil om. Det store spørsmål er derfor i hvor stor grad det republikanske partiet vil skifte karakter og gli i høyrepopulistisk retning. Partiet er i en dyp krise og har vær det lenge. Høyrepopulisme kan være en fristende vei ut av den. På den religiøse høyresiden finnes det mye i høyrepopulismen som har sterk appell. Men det kan også være spikeren i likkisten. Som igjen åpner for nye og ikke nødvendigvis hyggelige konstellasjoner i amerikansk politikk.  

 

Det 20. århundre er beskrevet som ideologienes århundre. Vi trodde de hadde gått til grunne og at politisk pragmatisme kunne erstatte dem. Som kristenhumanist og verdikonservativ er mitt utgangspunkt at politikken begynner med det enkelte menneske, at dens oppgave er å regulere forholdet mellom individer som hver for seg er unike. At ondskapen i politikken, som Hannah Ahrendt skriver, begynner når dette utgangspunktet forkastes og politikk blir ideologi som skal sette sine mål igjennom uavhengig av menneskets situasjon. Et fundament for et slikt politisk livssyn er menneskerettene og troen på det enkelte menneskes umålelige verdi. Men jeg innrømmer å ha tatt feil. Ideologiene er ikke døde. Vi har mye i vente.

Gå til innlegget

Puritanerne

Publisert 3 måneder siden - 2437 visninger

Den som kan litt historie, vet at puritanske vekkelsesbevegelser kommer og går. De har noe til felles: Forakten for historie, for enkle menneskelige behov og tilbøyeligheter. For kulturen. Og for skolegudstjenester.

I neste uke skal Grønland kirke fylles (og den er svær) av skolebarn fra Vahl, Tøyen og Gamlebyen skoler. Flertallet av dem er muslimske barn. Deres muslimske foreldre sender dem dit, fordi de VIL det. De anser det som viktig for barnas integrering. De kommer til å synge våre kristne julesanger. Ikke noe snakk om å føle seg ekskludert her. Tvert imot.

Så hvem er det da som føler seg så ekskludert at "Deilig er jorden" må nynnes for at noen angstnevrotiske mennesker ikke skal føle seg støtt? I alle fall ikke våre nye landsmenn.

Men i kjølvannet av saken ved Nylund skole i Stavanger flommer nå sosiale medier over av stygge angrep mot nettopp disse, og da selvsagt muslimene i første rekke, fordi en del folk tror det er DISSE som er årsaken til det hysteriet som nå er begynt å bli like årvisst som julen selv. Og de får unngjelde i språk som ikke skal gjengis her. Så urettferdig kan det altså bli.

Men det er ikke våre nye landsmenn som krever religionen forvist fra offentligheten og til freudianske avkroker av privatlivet. Det er de strenge, puritanske humanetikerne som startet denne sekularistiske vekkelsesbevegelsen i sin tid, og som i likhet med andre vekkelsesbevegelser frembyr tydelige sekteriske trekk. De er vår tids billedstormere, de er Oliver Cromwells og Jean Calvins etterfølgere.

Symptomatisk nok er det i det puritanske bibelbeltet at motstanden mot skolegudstjenester har slått sterkest ut. Det er neppe tilfeldig. Rogaland bør i det hele tatt underkastes en sosiologisk analyse. De har problemer der borte.

Men den som kan litt historie, vet at puritanske vekkelsesbevegelser kommer og går. De har noe til felles: Forakten for historie, for enkle menneskelige behov og tilbøyeligheter. For kulturen.

Renhetsprofeter har aldri ført med seg annet enn kulturhærverk. Det er i beste fall. I verste fall har det kunnet bli blodig. Vi kommer neppe dit i Norge. Men kulturhærverket er vi godt i gang med.

Gå til innlegget

Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump

Publisert 5 måneder siden - 1598 visninger

Årets presidentvalg kan være det siste hvor konservativ evangelisk kristendom er en maktfaktor i amerikansk politikk. Det kan man takke Donald Trump for.

Konservativ evangelikal kristendom har vært en maktfaktor på den politiske høyresiden i USA som ingen republikaner med presidentambisjoner har kunnet unngå å ta hensyn til. Gruppen av såkalte «evangelicals» er imidlertid atskillig mindre homogen enn det medienes trang til stereotype forenklinger kan gi inntrykk av. Den omfatter alt fra sprø tv-predikanter som markedsfører overlevelsesdrakter til et nært forestående Armageddon til mer siviliserte former for kristendom som mange nordmenn vil kjenne seg igjen i. Når gruppen av «evangelicals» har kunnet stå frem som noen lunde enhetlig, skyldes det en liten bukett av politiske fanesaker som har holdt flokken samlet, hvor tradisjonelle familieverdier og «pro life» er de viktigste.

Men Donald Trump har splittet flokken. «Om det er noe Trump har oppnådd, så er det å slukke lyset på den kristne høyresiden,» sier Russel Moore, en av lederne for USAs største evangelikale kirkesamfunn, «Southern Baptist Convention» med mer enn 15 millioner medlemmer.   

En splittet flokk
De fleste evangelikale ledere av betydning har – riktignok med noen betegnende unntak - vendt Trump ryggen og advart kristne mot å stemme på ham. Russel Moore rykket ut allerede i september 2015 i et innlegg i New York Times, der han advarte evangeliske kristne mot å gi sin støtte til en person som beskrives som uten moralsk kompass og med et kvinnesyn som en krigsherre fra bronsealderen. Moore har til og med gått så langt som til å si at ingen kan stemme Trump uten å måtte forkaste sine kristne verdier. Det er rammende ord mot evangelikale velgere som mer enn noe annet ser på seg selv som «value voters».  

I evangelikale kretser er det vanligvis slik at flokken lytter når hyrden taler. Men ikke denne gang. Til tross for Trumps åpenbare religiøse analfabetisme og med holdninger og en livsstil som står tradisjonelle kristne dyder bent imot, har fortsatt godt over halvparten av dem som regner seg som «evangelicals», Trump som sin favoritt. Gjennom hele sommeren 2016 lå oppslutningen om Trump fra evangeliske kristne på mellom 78 og 79 prosent. Etter at skandalevideoen med Trumps griseprat ble avslørt, falt oppslutningen blant evangelikale noe, men mindre i denne gruppen enn i andre grupper med affinitet for Trump. I ukene som har gått, der nye skandaler har lagt seg oppå hverandre, har oppslutningen om Trump blant evangelikale holdt seg stabilt høy.  

De underliggende realiteter her er at Donald Trump har splittet det vi inntil nå har vært vant til å se på som en samlet front. Vi snakker ikke om små og ubetydelige sprekkdannelser. Det er store rifter som har kommet til syne, der grupper og enkeltpersoner beskylder hverandre for å ha tapt sin kristne troverdighet og legitimitet. Kommentatoren Jack Jenkins i Thinkprogress.com skriver at Trump har fått den evangelikale høyresiden i USA til å implodere.

Tilnærmet unison fordømmelse av Trump
Det dreier seg om mer enn for eller imot Trump. Når fronten krakelerer, kommer gjerne mange andre underliggende spenninger til uttrykk samtidig. En av disse er spenningene mellom generasjonene. Et symptom på hva som er i gjære, kom da en gruppe studenter ved USAs største kristne universitet, Liberty University, offentlig tok avstand fra sin rektor, Trumptilhengeren Jerry Falwell jr, og hevdet at å støtte Trump er å skade evangeliet. I studentenes uttalelse het det videre:

"Because our president (altså Falwell, min anmerkning) has led the world to believe that Liberty University supports Donald Trump, we students must take it upon ourselves to make clear that Donald Trump is absolutely opposed to what we believe in, and does not have our support."

Dette kom på toppen av en meningsmåling som viste at det blant unge «evangelicals» skjer interessante forskyvninger i synet på det som har vært viktige fanesaker på den kristne høyresiden, ikke minst i spørsmålet om kjønnsroller og LGBT-rettigheter. En ny generasjon av «evangelicals» overtar ikke uten videre forrige generasjons holdninger.

Jerry Falwell er ingen hvem som helst på den kristne høyresiden i USA. Den våpenglade predikanten og kristenentreprenøren er både beundret og respektert, ikke minst på grunn av sin suksess med å bygge kristne foretak etter forretningsmessige modeller som ikke er helt ulike Trumps. Her ligger nok også forklaringen på at Trump har vært Falwells favoritt helt fra begynnelsen av, dvs også på et tidspunkt da man kunne velge kandidater som står den kristne høyresiden mye nærmere, som Ted Cruz eller Marcio Rubio.

Når så 80 av de fremste evangeliske ledere i USA følger opp med en unison fordømmelse av Trump, burde kanskje skriften lyse på veggen for de mange millioner amerikanere som identifiserer seg som «evangelicals» eller «born again Christians», og som vil stemme på Trump 8. november. Budskapet fra de 80 pastorene er ikke akkurat Kanaans språk:

“Mange kristne støtter Hillary Clinton, mange gjør det ikke. Begge deler er ok. (…) Men uansett hvor vår politiske sympati ligger, er det ikke akseptabelt for evangeliske kristne å støtte en person som vedvarende og med overlegg sår splid og fiendskap mellom raser og folkegrupper, og som demonstrerer en så tydelig forakt for kvinner».

For det store flertall av evanglikale ledere, for Falwells studenter ved Liberty University og for svært mange andre som regner seg som «evangelicals», er et punkt nådd hvor det ikke lenger handler om politikk og religion, men om troverdighet og legitimitet. Falwell var en av mange evangelikale som ved valget i 1997, da Bill Clinton ble valgt til sin andre presidentperiode, stilte seg bak oppropet «Character matters». Stikket til kvinnebedåreren Clinton var selvsagt tilsiktet. Men Falwell sliter når han skal forklare hvorfor moralsk karakter ikke veier like tungt når presidentkandidaten heter Donald.    

Den evangeliske grasrota er upåvirket av fordømmelsen
Den evangeliske grasrota virker likevel nokså upåvirket av fordømmelsen fra sine religiøse ledere. De synes å ville støtte Trump uansett hvilke skjeletter som hopper ut av realitystjernens og eiendomsmogulens skap. Ved begynnelsen av presidentvalgkampen i juli hadde Trump til og med 5 – 6 prosents høyere oppslutning blant evangelikale enn hva Mitt Romney fikk fra samme gruppe ved valget i 2012.

Forklaringen på hvorfor så mange evangeliske kristnes støtter Trump ligger dels i de samme konservative refleksene som hos alle andre som ser med frykt på de hurtige endringene i det amerikanske samfunnet, som er redde for jobbene sine, for latinos, muslimer og homofile. Men dels ligger også forklaringen i et religiøst tenkesett som virker legitimerende på mye av det Trump representerer. Evangelisk kristendom i USA har dype historiske røtter i puritanisme og kalvinsk teologi, der den arbeidsomme velsignes med fremgang og suksess. Mange evangelikale ser den suksessfulle forretningsmannen Trump i et slikt lys. At han er en synder (om enn aldri en angrende sådan), taler egentlig bare til hans fordel, for desto større er velsignelsen over denne mannen som Gud har utvalgt til å gjøre «America great again». Det er langs samme spor Falwell jr. argumenterer når han nekter å vende Trump ryggen. Trumps mange tabber unnskyldes med forblommede vendinger om at «we are all sinners» og lignende pueril bibeleksegese. Når Russel Moore så retorisk spør om det er grunn til å tro at en mann som skryter av å ha vært notorisk utro mot ikke bare én, men hele tre koner, vil være mer trofast mot sine politiske løfter til det amerikanske folk, er man selvsagt svar skyldig.

Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt
Misforholdet mellom hva lederne advarer mot og hva fotfolket gjør forteller noe svært interessant, og som kan sammenfattes i en spissformulering: Det religiøse høyre er egentlig ikke opptatt av religion i det hele tatt. Beveggrunnene for deres valg er ikke primært religiøse, men politiske. Så lenge det råder sammenfall mellom politisk og religiøs overbevisning, kan man hevde at man stemmer ut fra religiøs overbevisning. Men i det øyeblikk religionen peker i en annen retning av det man er mest politisk tilbøyelig til å ville støtte, er det ikke religionen, men politikken som vinner.

Årets presidentvalgkamp demonstrerer nettopp dette. Når så mange innen den evangelikale saueflokken velger å ikke lytte til sine hyrders nesten unisone advarsler, er det en indikasjon på at politikk er viktigere enn religion tross alt.  

En meningsmåling som har fått en viss oppmerksomhet i USA, underbygger dette ytterligere. På spørsmål om en person som begår uetiske handlinger privat kan være en god leder i et offentlig verv, svarte 72 % prosent i gruppen «hvit, evangelikal kristen» ja i 2016, men i 2012 foran valget av Barack Obama, svarte bare 30 prosent i den samme gruppen ja på samme spørsmål.

Et slikt markant skifte i holdning kan bare forklares ved at ens politiske sympati i 2016 ligger hos den kandidaten som har lavest moralsk troverdighet, nemlig Trump. Da lar man politisk sympati overstyre  andre, mer prinsipielle hensyn.

Den store gruppen som regner som «evangelicals» i USA, er også den gruppe som har færrest kirkeaktive og flest indifferente i forhold til medlemstallet sammenlignet med andre kirkesamfunn. Dette peker på noe viktig: Etiketten «evangelical» er i store deler av det rurale USA en markør for kulturell tilhørighet som ikke sier noe om personlig trosdedikasjon. Markøren «evangelical» står for svært mange som et autentisk uttrykk for hva det vil si å være hvit, amerikansk og kristen. Vi kan med andre ord snakke om «kulturelle evangelicals». Men denne gruppen, som er tallrik i USA, vil dermed også være bærer av mange av de mest usympatiske holdninger i det amerikanske samfunnet, ikke minst den inngrodde rasismen som fortsatt lever i beste velgående, og i hatretorikken mot minoriteter som står utenfor det typisk hvite og amerikanske. For denne gruppen vil Trump med alt han kanaliserer av småborgerlige angstreflekser og raseri naturlig være den foretrukne kandidat.  

Hykleriet
Evangeliske kristne målbærer ofte en selvforståelse om at de tar sin tro mer alvorlig enn andre kristne, som de mener står for en falsk og utvannet kristendom. Vi hører av og til lignende toner i Norge også. I USA rammer dette ikke minst landets mange katolikker, som tradisjonelt har stemt demokratisk og lent seg mer mot venstre enn mot høyre i politikken. For stadig flere som er fremmedgjort overfor evangelikal mentalitet, ikke minst blant unge og de mange som har sin religiøse oppdragelse i ikke-evangelikal kristendom, oppleves en slik selvforståelse som religiøst hykleri. Ingen ting tyder på at områder dominert av evangelisk kristendom, som i «the deep south», scorer særlig høyt på områder som kvalifiserer dem til noe som er "mer kristent". Man kan snarere vende argumentasjonen motsatt vei og si tvert imot. De typiske bibelbeltestatene scorer lavt på de fleste sosiale indikatorer. Utdannelsesnivået er lavere, skilsmissestatistikken høyere enn blant alle andre grupper, ikke-religiøse medregnet - til tross for et fundamentalistisk bibelsyn som skulle tilsi at skilsmisser er mot Guds vilje. Men den samme bibel som forbyr skilsmisse, er samtidig et effektivt våpen når homofile og muslimer fordømmes. Delstater der evangelikal kristendom er dominerende, har også størst utbredelse av husbråk, konemishandling og høyest risiko for konedrap.


Intet av dette skyldes selvsagt evangelisk kristendom isolert sett. Årsakskjeden er tvert imot lang og komplisert. Men inne i denne kjeden finnes også religionen som en av mange faktorer. Blant annet kan det pekes på at tradisjonell kjønnsrolletenkning, som evangelikale miljøer i USA er de fremste forsvarere av, gjør kvinner mer tilbøyelige til å finne seg i vold fra sine ektemenn. Følgelig har de også større statistisk risiko for å dø som følge av slik vold. Dersom det er sant at evangelikale kristne tar sin tro mer alvorlig enn andre, burde man som et minimum forventet et oppgjør med en kjønnsrolletenkning som gjør kvinner mer tilbøyelige til å tåle undertrykkelse og mishandling fra voldelige ektemenn. Men i disse kretser vil nettopp dét være umulig. Det vil være å utfordre noe av det kulturelle grunnlaget for deres amerikanske identitet, vel og merke slik de oppfatter den, hvor tradisjonelle familieverdier og tradisjonell kjønnsrolletenkning er to sider av samme sak. Samtidig vil det innebære å krysse den tabubelagte grensen mellom konservativ og liberal.

Det rekker lenge med Trump
Når evangelikale ledere rykker så hardt ut mot Trump som de gjør, er dette ikke uten konsekvenser overfor den store og nokså ubestemmelige mengde av amerikanere som ser på «hvit», «amerikansk» og «evangelical» som essensielle komponenter i deres identitet. Mange som regner seg som «evangelicals», men uten å ha noe sterkt religiøst engasjement, vil føle en gradvis svekkelse av sin tilhørighet til evangelisk kristendom. De vil stemme Trump uansett hva deres evangeliske ledere sier. De stemmer på grunnlag av de samme politiske reflekser som hos alle andre Trump-tilhengere som er redde for jobbene sine, for muslimer, for latinos og som synes alt var bedre på 1950-tallet. Hva deres pastorer mener, raker dem ikke. Trumps virkelighetsforståelse stemmer bedre med deres enn pastorenes og predikantenes. I stedet for å trekkes nærmere kirken eller forsamlingshuset, vil de mindre enn før oppleve kirken som et hjem som omslutter deres tilværelse og føle på en økende fremmedgjøring.

Politisk kan dette få vidtrekkende følger. Det vil kunne innebære at den store og temmelig løst definerte gruppen som går under etiketten «evangelicals» og som ingen republikanske politikere til nå har kunnet overse, i stadig mindre grad vil utgjøre en enhetlig gruppe som politiske strateger trenger å ta særlige hensyn til. Stemmene til det store flertall av dem som i dag regner seg som «evangelicals», vil man kunne vinne like sikkert uten å gå veien om religionen. Det er nettopp dette årets presidentvalg har vist: Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump.

Gå til innlegget

Godhetstyranni og maktkritikk

Publisert 12 måneder siden - 1558 visninger

Skal kritikk av godhetstyranniet ha noen mening, må det være som maktkritikk. Men retorikken i dagens harselas over «godhetstyranniet» peker mer i retning av at kynisme og selvtilstrekkelighet har fått en legitimitet det tidligere ikke har hatt.

Språket har fått et nytt ord: Godhetstyranni. Etter min mening et ord uten innhold og språklig logikk. Språk skal skape klarhet og presisjon. Det bygger på en forutsetning om at noe ikke kan være både seg selv og sin motsetning på samme tid. Kjærlighet er ikke hat. Smørrebrød er ikke mat. Godhet er ikke ondskap.

Språket har imidlertid ikke presise ord for ethvert fenomen. En lang rad av følelsesmessige og psykologiske fenomener finnes det ikke klare begreper for, og vi må benytte et indirekte språk for å komme tettere på hva saken gjelder. Et uttrykk som kjærlighetshat er logisk sett også meningsløst. Men en pasjon kan faktisk være så sterk og voldsom at ordet har mening likevel.

På samme måte kan godhet være en maske for noe annet enn seg selv. Godhet kan f.eks. være svært velegnet til både å utøve og tilsløre makt. Den som gjør seg til hjelper for et annet menneske, setter seg i en maktposisjon overfor dette mennesket. I relasjonen mellom hjelper og klient ligger alltid en skjult, uuttalt diskurs: Jeg er sterk. Du er svak. Jeg har makt til å hjelpe, men også til å knuse. Den sterke kan bare være sterk fordi den andre er svak. Den svakes avmakt blir den sterkes næring. Uavhengig av hjelperens personlige godhet vil det alltid ligge en slange ved korsets fot.

Hvis godhet kan være tyranni, hva er da alternativet? De hardeste kritikere av det såkalte «godhetstyranniet» mener at alternativet er mer realisme. Vi kan ikke hjelpe alt og alle. Men er alternativet til godhetstyranni mer realisme? Er ikke faren – ja, nettopp hvis man er realistisk - like stor for mer kynisme, mer selvtilstrekkelighet? Hva vinner vi ved det?  

Det er professor Terje Tvedt som har skapt nyordene «godhetstyranni» og «det nasjonale godhetsregime». Ordene har oppstått i Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. I en kronikk i Aftenposten 13. mars i år presiserer hva han legger i begrepene:

Godhetstyranni-begrepet representerer altså overhodet ingen kritikk av Den gode handling eller Den gode intensjonen. Det er heller ikke en kritikk av det kristne ideal om medmenneskelighet.

Det dreier seg snarere om et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet som skjuler seg bak retorikk om godhet og kamp om den selvklebende empati-merkelappen.

Strålende. Her er jeg nemlig helt på linje med professor Tvedt. Dette er det eneste som gir et snev av mening til et i utgangspunktet innholdsløst begrep. Maktkritikk av godhet er viktig. Godhet er en stor arena for skjult maktutøvelse. Jeg har selv gitt en del bidrag til slik maktkritikk gjennom årene.

Funksjonen ordet «godhetstyranni» har fått i den offentlige polemikk er imidlertid en annen enn det har i professor Tvedts bruk av det. Som polemisk uttrykk anvendes ordet i dag nettopp som kritikk, mistenkeliggjøring og til dels også latterliggjøring av Den gode handling og Den gode intensjon, jfr. Fremskrittspartiets forslag om å kriminalisere hjelp til tiggere. Det er blitt et fyndord som fungerer som beskyttelse mot for mye empati slik at vi lettere kan begrense vår humanitære plikt. Da bør vi bruke språket til det det skal brukes til, nemlig til å skape klarhet. Til å kalle en spade for en spade. Skal skjult maktutøvelse som maskerer seg bak godhet avsløres, må samme lov selvsagt gjelde for den kynisme som kler seg i realismens gevanter. Også den må avsløres.  

Idealer er viktige for oss både som enkeltmennesker og som samfunn. Uten idealer vil vi ikke føle plikt. Å ha idealer er imidlertid ikke det samme som å ha svar. Ingen ideelle fordringer kan føres ut i full virkeliggjørelse. Vi strekker oss like fullt etter dem. Kirken har en plikt til å peke på noen overordnede idealer, hvis ikke svikter den menneskene. Å tro at vi i verdens rikeste land kan leve beskyttet mot verdens nød uten at det skal koste oss noe, kanskje til og med koste oss dyrt, er ikke bare naivt, det er også ukristelig. Verken mer eller mindre ukristelig. Men å ville hjelpe er aldri en garanti for at hjelpen tjener sitt formål. Hjelp er en risiko både for den som hjelper og den som hjelpes. Vi må likevel gjøre så godt vi kan.

Norge er et land dypt rotfestet i pietistisk tradisjon. Våre godhetsidealer og begreper om filantropi er sterkt preget av pietistisk dydsfromhet. Pietismen har også preget moderne terapeutisk tenkning og sosialdemokratiske idealer om det gode samfunn, uten at disse er dette historiske opphav bevisst. Den pietistiske vekkelsen fra 1850-tallet og utover var helt avgjørende for utformingen av den moderne velferdsstaten og det vi i dag nedsettende omtaler som «det nasjonale godhetsregime», men som i min verden har et annet og historisk sett mer dekkende navn: den sosialliberale staten. Disse idealene hadde sin opprinnelse i Tyskland, i «Die Innere Mission der Deutschen Evangelischen Kirche» og i den hjelpefilosofi som prestene Friedrich von Bodelschwingh (far og sønn) og Johann Hinrich Wicherns utviklet ved de store diakonale institusjonene for fattige og foreldreløse barn som de var pionerer for. Da Norsk misjon blant hjemløse begynte byggingen av anstalter for omstreifere og tatere på begynnelsen av 1900-tallet, var forbildet von Bodelschwinghs og Wicherns megalomane anstalter i Bethel bei Bielefeld og Witzwyl i Sveits.  

Det er mye godt å si om den betydning pietistisk dydsetikk har hatt for utviklingen av Norge slik vi kjenner det. Hvor hadde vi vært i dag som samfunn uten det sosiale (og religiøse) oppbruddet som pietistiske idealer for det gode liv førte til? Det kan trygt fastslås at vi hadde vært et annet og mindre harmonisk samfunn.

Samtidig har den pietistiske dydsetikken mange problematiske sider, som vi ser klarere med historiens avstand mellom den gang og nå. Hjelp skulle ikke bare være hjelp og fattigpleie, men tjene et samfunnsformål utover dette. Den skulle normalisere sosiale avvikere til det borgerlige samfunns kristne idealer for det gode liv slik at de kunne bli nyttige borgere. Hjelp skulle bevirke en endring hos den hjelpetrengende som hjelperen hadde definert målet for på forhånd. Hjelpen var da en maske for noe annet enn seg selv og tilslørte at den i realiteten var en skjult form for maktutøvelse. På denne måten kunne hjelp brukes som et middel til å oppnå sosial kontroll med grupper som ikke tilpasset seg et konservativt samfunns dyder og normer. Bismarck tenkte på lignende vis da han introduserte den tyske velferdsstaten. Fikk arbeiderklassen bare mat i magen, ville den slå seg til ro og slutte å rope på revolusjon.

Men den hjelpetrengende var ikke alltid særlig mottagelig for det hjelperen ville oppnå med ham. Da ble det satt inn makt og tvang. Kravet til normalisering var sterkere enn ønsket om å hjelpe, og den Herren elsker, tukter han som kjent.

Som samfunnsprosjekt var dette både vellykket og mislykket på samme tid. Vellykket fordi det grunnfestet oss i noen overordnede idealer som i stort har vært et gode for det norske samfunnet – sosialliberale idealer, der enkeltmenneskets verdi uavhengig av bakgrunn eller forutsetninger er det retningsgivende for samfunnets innretning. Selv en landstryker kan det bli folk av. Det gav oss i 1902 Europas mest liberale straffelov, der den primitive tanken om straff som hevn ble forlatt til fordel for tanken om straff som sosial og moralsk oppdragelse. Og det ledet frem mot de såkalte castbergske barnelover i 1915, hvor barnet er definert som et individ med autonom rettsstatus for første gang. Og mye mer.

Men det var også mislykket. Mislykket, fordi den aktivistiske forståelsen av hjelp som et middel til å forme mennesker og dernest samfunnet i en ønsket retning, førte til at dem som hjelpen ikke virket på, ble utsatt for de mest umenneskelige tvangstiltak for å tvinge frem det man ville oppnå. Mislykket, fordi når hjelpen ikke virket, skapte den en økende kynisme og desillusjonering overfor dem som var uimottakelige for den, og som fra 1920-tallet og utover virket favoriserende på rasistisk og rasehygienisk tenkning. Mislykket, fordi det gav legitimitet til psykiatrisk tvang overfor mennesker og grupper av mennesker som ikke levde opp til samfunnets krav til normalitet og tilpasning. Mislykket, fordi den alt for lenge gjorde at oppdragelse og pedagogikk ble hovedtilnærming i sosialpolitikken til fortrengsel for sosialmedisinsk og psykologisk innsikt i hva som fremmer hjelp. Først midt på 1970-tallet, ved nedleggelsen av oppdragelsesanstalter som Bastøy og Ulvsnesøy, ble pedagogikkens hegemoni brutt og erstattet av sosial- og psykofaglig kompetanse. Da hadde skandalene rundt slike institusjoner tårnet seg opp gjennom hele 1960-tallet. Med skandalene rundt Reitegjerdet og Arnold Juklerød på 1970- og 80-tallet samt Gro-saken, knaket det alvorlig også i psykiatriens sammenføyninger.

Det jeg her har pekt på ligger prinsipielt i samme spor som professor Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. Også den bygger på idealistisk motivasjon, men i mange slike foretak ser det ut til å være innebygd en treghet mot selvkorreksjon. Jeg tror årsaken bunner i en frykt for å miste de idealer som var opprinnelig motivasjon for å handle. Manglende resultater av hjelpen fører da ikke automatisk til korreksjon og selvkritikk, men til at man gjør mer av det som ikke virker. Resultatet er at man utøver mer skade enn hjelp.    

Men på samme måte som professor Tvedt ikke retter noen kritikk mot den gode handling og den gode motivasjon, er jeg påpasselig med å unngå det samme. Det står nemlig mye på spill her. Svaret når idealene svikter oss, er ikke å bli desillusjonerte og kyniske. Svaret er å være bevisst vår rolle når vi opptrer som godhetsentreprenører. Det er nemlig ingen automatikk i at mindre godhetstyranni betyr mer fornuft, mer realisme. Tvert imot er det mer realisme i å frykte at vi blir desillusjonerte og gir slipp på idealer som overordnet sett har vært svært viktige for formingen av det Norge vi ønsker å beskytte.   

Skal kritikk av «godhetstyranniet» ha noen mening, må den være helt spesifikk, den må være maktkritikk som avkler den «godhet» som ikke har noe med godhet å gjøre. Mest av alt skal den falske godheten som bruker menneskers nød som leverandører av selvbekreftelse og god samvittighet til en selv, avsløres.

Men dagens harselas over «godhetstyranniet» inneholder lite overbevisende maktkritikk. Tvert imot peker mye av retorikken i polemikken i retning av at mer kynisme og mer selvtilstrekkelighet har fått en slags legitimitet det ikke tidligere har hatt i det norske samfunnet. Det er da jeg spør meg selv om vi egentlig har tålt vår store rikdom. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2332 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere