Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 64
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Ånden fra Calmeyergaten

Publisert 22 dager siden

Det er fullt mulig å stå for sin overbevisning og samtidig anerkjenne oppriktigheten i motpartens. For eller imot kvinnelige prester eller homofiles rettigheter: Det handler ikke bare om teologi, men om visse standarder for sivilisert oppførsel.

«Husk at det er enveiskjøring i Calmeyergaten», skrev tidligere redaktør i avisen «Dagen», Arthur Berg, for mange år siden. Han siktet ikke til en av de heller triste gatene i Oslo sentrum med dette navn, men til en famøs tale professor Ole Hallesby holdt i 1920 i det kolossale misjonshuset som engang lå her. Parolen lød: «Intet samarbeid med de liberale». Talen har siden fått navnet Calmeyergatetalen. Praksisen med enveiskjøring i lærespørsmål er i konservative lekmannsmiljøer gjerne blitt omtalt som Calmeyergatelinjen. Den har man i de samme miljøene tradisjonelt vært nøye med å følge. 

Aktuelle begivenheter viser at Calmeyergatetalen 100 år etter den ble holdt, fortsatt gir resonans. Med folk man er uenige med skal man ikke ha noe å gjøre. Man skal sky dem, helst ikke puste i samme luft som dem. Eller sagt litt penere: Man reserverer seg. Eller rett og slett boikotter dem.  I praksis har det fungert som en uformell ekskommunikasjon av prester og teologiske lærere man var uenige med. Det har som Arthur Berg ganske riktig skrev, vært praktisert som enveiskjøring. Boikotten har aldri gått motsatt vei. Ikke før nå. Domprost Stig Lægdene i Tromsø vil nemlig - sekundert av Gyrid Gunnes -nå sette Calmeyergatelinjen i revers.

Hva var bakgrunnen for Hallesbys tale? Den umiddelbare foranledning var en «tabbe» begått av Oslobiskop Jens Tandberg i 1919. Som angivelig konservativ teolog hadde han invitert føreren for den liberale side i den pågående kirkestrid, professor Lyder Brun, til å tale ved et stort kirkestevne i Drammen i 1919. Tandberg var også formann i Menighetsfakultetets forstanderskap hadde hatt et uplettet rykte som konservativ tolog. Men han var ikke like sterk i troen som Hallesby. Hans legning var å ville se ting fra to sider. Han mente begge sider i striden gjerne måtte komme til orde. Med et mer moderne ord ønsket Tandberg dialog fremfor strid. Men slikt lå ikke for Hallesby. Striden var tvert imot hans element. I lærespørsmål gjaldt kun én regel: enveiskjøring i Calmeyergaten. 

Et første resultat av Calmeyergatelinjen var altså at formannen i forstanderskapet ved samme læreinstitusjon som professor Hallesby underviste ved, selv ble stemplet som teologisk uren. Siden ble mange rammet av Hallesbys bannstråle - direkte av ham selv og indirekte gjennom standarden han satte for generasjoner etter ham. Denne teologiske mccarthyismen har hatt mange ødeleggende virkninger for Den norske kirke – for debattklimaet i kirken, for tilliten mellom kristne og for kirkens troverdighet i samfunnet.

Hendelsene i 1919 og 1920 var en bølgetopp i en strid som alt hadde pågått i mange år. En ny bølgetopp kom tre år senere da domprosten i Oslo, Jens Gleditsch, ble utnevnt til biskop i Nidaros. Gleditsch ble regnet som liberal. Tandberg var nå gått av og blitt etterfulgt av den konservative Johan Lunde. Som biskop i Oslo og kirkens primas nektet Lunde å ordinere Gleditsch til embetet. Ifølge en av sin tids skarpeste penner, journalist Paul Gjesdahl i Dagbladet, var Lunde «den ubetydeligste mann som noen gang har sittet i en bispestol». Han er mest kjent som «barnebispen» - en teologiens svar på Margrethe Munthe – på grunn av sine barneprekener. Jeg har lest noen av dem. De handler stort sett om å være flink og snill og gjøre som mor og far sier. Hans bidrag til salmediktningen – «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» - var heller ikke av det ypperste.

Saken fikk sin løsning først da biskopen i Agder, Bernt Støylen, etter lange samtaler med Gleditsch sa seg villig til å ordinere ham, Da blåste Hallesby på ny i basunen og bannstrålen rammet også Støylen, til tross for at han aldri hadde tonet flagg som liberal teolog. Tvert imot. Han var runnet av den sunnmørske Voldapietismen, som i kontrast til annen pietisme var mer kirkelig, mer frilynt og med tydelige anstrøk av grundtvigiansk kulturåpenhet. Av samme røtter var gode folk som Anders Hovden og Anders Vassbotn også runnet. De kunne skrive salmer alle tre, men liberale i datidens betydning av liberal teologi, var de på ingen måte. 

Voldapietismen, skapt gjennom sunnmørsbygda Volda sin rolle som skolested siden 1700-tallet, var et kulturelt og teologisk interessant blandingsfenomen man finner flere paralleller til fra tilsvarende skolesteder med røtter tilbake til den tidlige pietismes opplysningsidealer. Blant disse var Jens Gleditschs hjembygd Voss. Kirkelige og teologiske tradisjoner som i utgangspunktet var uforenlige fant indre forbindelseslinjer til hverandre og dannet symbiotiske kombinasjoner som med sin høye kulturelle standard på mange måter var mønstergyldig. Slik kunne pietisten Støylen og liberaleren Gledtisch finne en felles grunn. Men begge var forkjetret, De fulgte ikke Calmeyergatelinjen. Det rammet dem begge svært hardt.

Ved begynnelsen av 1930-tallet ebbet kirkestriden ut. Man var gått lei av å høre de samme argumenter repetert. Det interessante er imidlertid at idet striden ebbet ut, gav det rom for en ny åndelighet i Den norske kirke – en ny sans for spiritualitet. På teologisk fakultet ble prestefellesskapet «Ordo Crucis» dannet, Oxfordbevegelsens nye åndelighet med større vekt på liv enn på lære satte varige spor hos mange. Ikke minst åpnet kristningsjubileet i 1930 opp noen nye perspektiver på kirkens plass i historie og samfunn. Og da krigen kom i 1940, maktet lederne for de ulike teologiske fraksjonene, blant disse ikke minst Hallesby selv, å samle seg om en felles oppgave: å bekjempe nazistaten.

Da kvinneprestspørsmålet for alvor ble satt på spissen med Ingrid Bjerkås’ ordinasjon i 1961, kom Calmeyergatelinjen igjen til anvendelse blant kvinneprestmotstandere som var  betydelige flere den gang enn i dag. Det var for øvrig Anders Hovdens sønn, Øystein Hovden, som åpnet Vang kirke for ordinasjonen av Bjerkås. Men for mange av dem som var imot, ble det å bevege seg i samme luftrom som en kvinnelig prest nærmest ensbetydende med å svikte evangeliet. Homofilispørsmålet har ytterligere forsterket ånden fra Calmeyergaten. Tesen lød – og lyder i dag som et spedere ekko – at å delta i gudstjenestefellesskap med noen med mer liberale synspunkter enn ens egne var ensbetydende med legitimering.  

Men slik må det ikke være. Mange motstandere av kvinnelige prester og av homofiles rettigheter har faktisk klart utmerket godt å samarbeide med kolleger man er uenige med uten å oppgi egen overbevisning og uten å ramme motparten med repressiv oppførsel som utfrysning eller samarbeidsnekt. Det er fullt mulig å stå for sin overbevisning og samtidig anerkjenne oppriktigheten i motpartens. Det handler med andre ord ikke bare om teologi, men om visse standarder for sivilisert oppførsel. 

Dette gjelder selvsagt også motsatt vei. Det flertallet som i dag står for liberale standpunkt, må på sin side kunne anerkjenne at det finnes et legitimt bibelsk og tradisjonsoverlevert grunnlag for en motsatt overbevisning. Det handler ganske enkelt om å kunne oppføre seg dannet uten å se enhver teologisk markering som et frontalangrep på ens egen tro og samvittighet. I den anglikanske kirke, som ikke er mindre fragmentert enn den norske, har man et eget uttrykk for dette: «comprehenciveness». Uttrykket har mange betydningsvalører – ikke minst dette: forståelse for den menneskelige faktor i alle ting.

Alt er ikke teologi. Takk Gud for det!

Gå til innlegget

Prinsessen og sjamanens foredrag ble avlyst

Publisert over 1 år siden

Stavangerbiskopen tok til slutt til vettet og fikk stoppet galskapen.

Det var ikke et minutt for tidlig. Det underlige er at refleksen ikke slo inn mye tidligere.

Saken om prinsessen og sjamanen har nemlig også denne side: en billettpris stivere enn et normalt husholdningsbudsjett er dimensjonert for. Vi vil trolig se mange parallelle eksempler på dette i fremtiden. Den norske kirke har skilt seg fra staten uten noen økonomisk kontrakt, som ellers er vanlig i skilsmissesaker. Man stoler på at staten likevel vil sørge vel for den forsmådde part, men det er neppe noen evigvarende lykke.

Meningsløs dialog

Presset til å generere egne inntekter vil bli stadig sterkere. Siden det gamle evangelium ikke kaster mye av seg i kroner og øre, må man ty til det ekstraordinære. Så kaller man det dialog for å gi det et skjær av legitimitet, men dermed vil også dialogbegrepet ganske snart miste ethvert fornuftig innhold. Det vil bli meningsløst.

Spørsmålet er om det ikke allerede er blitt det. Stavanger har her gitt sitt bidrag til det postmoderne prosjekt om å tømme begreper for mening. Dialog er nemlig viktig når det virkelig gjelder. Men dialog, med håp om å kunne være meningsfull, forutsetter et minstemål av felles rasjonalitet for at motsatte parter skal ha håp om å kunne produsere noe sammen.

Hinsides rasjonalitet 

Å tro at det skal være mulig med folk som mener de kan snu atomkjerner, er hinsides all rasjonalitet. Det er kanskje å håpe på for mye at Den norske kirke klarer å rydde opp i dette vaset.

Gå til innlegget

I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er

Hvorfor føles det som om hjertet ble revet ut av meg? Først fordi jeg som ung tilbrakte noen helt definerende øyeblikk under nettopp Notre Dames velv. Det var her jeg forstod at ingen ting i denne verden kan forstås om man ikke forstår det i, gjennom og i samhørighet med historien. En slik erfaring av å være i full samklang med historien kan man egentlig bare få ett sted: I de store - i de meget store katedraler. I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er.

For dette er det andre: I vår historie, så fylt av menneskelig ondskap og dårskap som den er, forteller den store katedralen om en motsigelse av den undergangens lovmessighet som ellers preger historien. Disse store katedraler forteller hva mennesket kan nå når det forløser det beste i seg, og om at dets dypeste begjær og høyeste streben når alt kommer til alt er dette: skjønnhet og godhet. "I slike byggverk får en stor respekt for mennesket – ærefrykt for livet", sa Albert Schweizer.

Gå til innlegget

Språklig ugressluking

Publisert over 2 år siden

Måles fromhet i lengden på vokalene?

Fastetid er en tid for ugressluking. Så la meg luke litt i et bed det sjelden lukes i: prekenspråk og forkynnerstil. Som tilhører til cirka ti tonn prekener gjennom karrieren har jeg noen irritasjonspunkter når det gjelder retoriske unoter hos en del prester og predikanter.

Først gjelder det navnet på kirkeårs­tiden vi nå går inn i: Faste uttales fasste, og ikke faaaste. Når noen sier faaaste, får jeg lyst til å kaaaste opp. Faste kommer av å holde fast, det vil si holde fasteregelen. Vi holder ikke noe faaast. (Men det heter fortsatt pååske og ikke påssske).

Velgjerninger. Videre heter det RettFERDiggjørelse og ikke rettferdigGJØØØRelse, HELliggjørelse og ikke helligGJØØØRelse, OMvendelse og ikke omVEEENDelse. Titt og ofte hører vi om Herrens velgGJERNinger, sjeldnere det som er korrekt: Herrens VELgjerninger. For ikke å snakke om vederKVEGelse og sønderKNUSelse. Men vi sier da ikke ­julibelumskomitE, bringeBÆRsaft eller at vi skal spise middag på ThéatercaFEen?

Så hvordan oppstår da slike merkverdige trykkforskyvninger i bestemte ord og uttrykk straks de opptrer i en kristelig kontekst? Måles fromhet i lengden på vokalene? Svaret synes å være ja.

Liksom frommere. Dette handler om inderlighetsspråk, om en trang til å ­inderliggjøre visse ord og uttrykk med en bestemt følelsesstyrke. Fra å være et allment ord blir velGJERNinger da liksom hakket frommere enn VELgjerninger.

Utenfor den religiøse inderlighets­sfæren vil språkbruk som dette bare oppleves komisk. Hadde legen bedt deg møte faaastende til prøvetaking på sykehuset, ville vi lurt på hva han mente. I kirken, derimot, er det helt greit å faaaste.

Jeg tror fenomenet som her beskrives, egentlig er en form for svesismer. Før vi begynte å hente vekkelsespredikanter fra USA, hentet vi dem fra Sverige. Noen av dem, som sangevangelisten Oscar Ahnfeldt (mannen bak salmen «Blott en dag»), virket nesten like mye i Norge som i Sverige. Enkelte uttaleformer i svensk, lavkirkelig forkynnerstil har smittet over og satt seg i norsk, evangelikal forkynnerstil. Men jeg har merket meg at det har spredd seg derfra og har etablert seg som uttale­former også utenfor typiske evangelikale miljøer.

Komisk. Vær så snill og slutt med det. Det er en form for intern bruk av språket man ikke er bevisst på når man selv ­hører til i den lille flokk, men som for uinnvidde må fremstå som både merkverdig og ­komisk. Men trykkforskyvninger og lange vokaler gjør ingen noe frommere.

Mens vi først er i gang – her er en linje av Herman Wildenwey da man kranglet som verst om uttalen på bynavnet Stavern:

«Det heter STAAvern og ikke StaVÆRN. Vi sier jo DÆGGern og ikke DeggÆRN.» (Ang det siste sier vi selvsagt ingen av ­delene).

Olav Rune Bastrup

Kantor ved Grønland kirke

Gå til innlegget

Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Uheldigvis for Giske har han så langt vi vet ikke gjort noe straffbart. Uheldigvis, for om det han har gjort var straffbart, ville saken kommet for domstolene som ville felt den endelige dom, og vi, de umettelige, kunne fått vår renselse på redelig vis.

Når man ikke gjør noe straffbart, men noe som "bare" er umoralsk og upassende, er man overlatt til noe mye, mye verre, til gatens justis. Det er den hardeste justis av alle. Her venter ikke fengsel eller bot, her venter bare den ytterste fornedrelse mens blodhundene står ringside og ser mannen krype. Da først, når vi ser ham krype, har vi fått vår del, vår katarsis.

Det er en klassisk gresk tragedie dette her, det er en dramaturgi i det hele med universell gyldighet. Men Sofokles så litt dypere enn oss. I de greske tragedier finnes ingen helter, her dras alle ned, de gode som de onde, til slutt kryper alle. Og det er dette som skjer nå. En god sak (for det er nemlig svært lite bra å tafse på damer og stikke tungen nedi halsen på 23 år gamle jenter mens du holder dem fast mot veggen), forvandles under dramaets forløp til sitt vrengebilde, der vi vi blir fanger av vårt eget raseri, et raseri der vi selv dras sakte ned. 

Det er noe veldig, veldig sykt over det dramturgiske forløp denne saken har fått, og samtidig noe så altfor tragisk menneskelig. For det er som om man i et glimt stirrer på langs gjennom hele historien og plutselig ser den tragiske fellesnevner i alt menneskelig og forstår den psykologiske dynamikk bak både kjetterprosesser, korstog og heksejakter.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om nåde. Nåde er mer enn en formalitet - at du sier unnskyld og får tilgivelse. Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er både det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere