Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 64
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Vinen har guddommelig innstiftelse, og skal æres ved å nytes, men også fryktes.

Jeg er vokst opp i et avholdshjem. Min far, som var prest i tredje generasjon, kom selv ikke fra noe avholdshjem. Men som teologisk student var han engasjert i det som den gang het Prestenes kirke i Oslo, eller i dag Majorstuen nedlagte kirke, og han reagerte på at en av prestene der dro til polet på Grünerløkka for å handle sine polvarer. Han kunne fått samme varer på polet på Majorstuen, men da risikerte han å bli sett av folk i menigheten. Hykleri, tenkte min far, som snart var klar for prestetjenesten. Som prest i Bergen, på Sunnmøre og på Sørlandet møtte han mang en menneskeskjebne og familier som var nedbrutt av alkohol. Valget var enkelt: Ikke noe dobbeltliv. Det er et standpunkt jeg har respekt for. Ikke minst synes jeg det er respektabelt når mange unge i dag faktisk velger avhold. De er flere enn man skulle trodd, og de gjør det ikke uten grunn. De har sett og erfart sitt og tar konsekvensen av det.

Min mor var derimot fra et ganske fanatisk avholdshjem, og var bestyrtet over sin svigermor som pleide å tilsette en skvett madeira i sausen for å løfte smaken. Min morfar, som også var prest, begynte sin pastorale gjerning som sekretær i Norges Godtemplar ungdomsforbund. Det var ikke den fjordpoll langs kysten han ikke besøkte med avholdspropaganda. Han var visstnok den første som drog rundt i bygdene med propandrevet filmfremviser. Levende bilder var for et mirakel å regne på 1920-tallet, så det var ikke vanskelig å samle folk. Men film var også minst like stort tabu som alkohol i mang en vestlandsbygd. En møteleder i Sunnhordland som skulle introdusere min morfar, vågde ikke å uttale det syndige ordet "film", så min morfar ble i stedet introdusert på følgende måte: "Og no skal oss sløkkje ljoset og so skal pastor Hilland taka fram sakene sine og syna oss".

I et intervju med Agderposten en gang på 1970-tallet er min far, prost Olav Ekeland, sitert på følgende:

"Alkoholisme er en sykdom oppfunnet av oss som ikke har den, fordi den er vårt bekvemme alibi for å skaffe oss en akseptert stimulans. Derfor aksepteres den også av alkoholistene selv og slik blir den deres livsløgn. Men i stedet for å skjelle på alkoholistene burde vi begynne å snakke om oss selv og vårt forhold til alkohol."

Det skal sies at da min far ble pensjonist, tok han seg gjerne et glass. Avhold var for ham først og fremst en pastoral solidaritetshandling i møte med dem alkoholen hadde ødelagt. De var og er mange, alkoholisme har vært og er fortsatt vår største folkesykdom. Ha respekt for det når vi kjekker oss over hvor liberale vi er.

Leser man Eilert Sundt - og det bør enhver som gjør krav på å være opplyst gjøre - får man et sterkt inntrykk av hvordan småkårsfolk i Norge tidligere ble holdt i slavelenker av brennevinet. Vi kan i dag ikke forestille oss hvor store dimensjoner dette hadde den gang Norge var et fattig og uutviklet samfunn. Det er derfor ikke rart at arbeiderbevegelse og lavkirkelig vekkelse hadde en felles sak her. En sosial frigjøring av arbeiderklassen og av småkårsfolk i det hele var umulig uten å begynne med det mest akutte: å bekjempe brennevinsondet. For den lavkirkelige vekkelsen gikk det så langt som til å bli en salighetssak.

I en bestemt kontekst er det mulig å forstå det. For den som bokstavelig talt hadde erfart å stige opp av fordervelsens grav, måtte alkoholen nødvendigvis fremstå som djevelens fristelse.

Jeg er tilhenger av en streng alkoholpolitikk, og jeg elsker Vinmonopolet. Vinen har guddommelig innstiftelse og skal æres ved å nytes, men også fryktes. Alkoholens skadevirkninger synes å være geografisk, kanskje også metereologisk, betinget. Det går et belte rundt jordkloden, der nordlige samfunn synes mindre rustet til å tåle alkoholens skadelige virkninger enn folk i varmere strøk. Da er det klok sosialpolitikk å forholde seg til realitetene, slik vi gjør i Norge.

Så handler alkohol også om kultur, ja, om dannelse. Enhver som går over Karl Johan en sen lørdagskveld, vil se en Gazastripe av fyll og elendighet, særlig i førjulstiden når Corona ikke herjer. Slik er det i de fleste byer i Norge. Det er ikke mange andre steder på jordkloden man vil se slikt, i alle fall ikke i slikt omfang det kan ses i Norge. Merkelig nok aksepterer vi det. Vi har ikke lært at alkohol og dannelse faktisk har noe med hverandre å gjøre. Men egentlig er det enkelt. Det handler om å lære at måtehold og moderasjon er en nøkkel i alle livsforhod. Det lærer vi ikke når alkohol blir et tabu.

Jens Bjørneboe, 100-årsjubilant og selv et alkoholvrak, skrev følgende om vårt ulike kulturelle (og geografiske) til alkohol: "Mens vi germanere fortsatt satt i trærne og hylte eller lå og rullet oss på skinnfeller mens vi gnog på en rå skinkeknoke, kokte latinerne sine muslinger i hvitvin".

Gå til innlegget

Ånden fra Calmeyergaten

Publisert 3 måneder siden

Det er fullt mulig å stå for sin overbevisning og samtidig anerkjenne oppriktigheten i motpartens. For eller imot kvinnelige prester eller homofiles rettigheter: Det handler ikke bare om teologi, men om visse standarder for sivilisert oppførsel.

«Husk at det er enveiskjøring i Calmeyergaten», skrev tidligere redaktør i avisen «Dagen», Arthur Berg, for mange år siden. Han siktet ikke til en av de heller triste gatene i Oslo sentrum med dette navn, men til en famøs tale professor Ole Hallesby holdt i 1920 i det kolossale misjonshuset som engang lå her. Parolen lød: «Intet samarbeid med de liberale». Talen har siden fått navnet Calmeyergatetalen. Praksisen med enveiskjøring i lærespørsmål er i konservative lekmannsmiljøer gjerne blitt omtalt som Calmeyergatelinjen. Den har man i de samme miljøene tradisjonelt vært nøye med å følge. 

Aktuelle begivenheter viser at Calmeyergatetalen 100 år etter den ble holdt, fortsatt gir resonans. Med folk man er uenige med skal man ikke ha noe å gjøre. Man skal sky dem, helst ikke puste i samme luft som dem. Eller sagt litt penere: Man reserverer seg. Eller rett og slett boikotter dem.  I praksis har det fungert som en uformell ekskommunikasjon av prester og teologiske lærere man var uenige med. Det har som Arthur Berg ganske riktig skrev, vært praktisert som enveiskjøring. Boikotten har aldri gått motsatt vei. Ikke før nå. Domprost Stig Lægdene i Tromsø vil nemlig - sekundert av Gyrid Gunnes -nå sette Calmeyergatelinjen i revers.

Hva var bakgrunnen for Hallesbys tale? Den umiddelbare foranledning var en «tabbe» begått av Oslobiskop Jens Tandberg i 1919. Som angivelig konservativ teolog hadde han invitert føreren for den liberale side i den pågående kirkestrid, professor Lyder Brun, til å tale ved et stort kirkestevne i Drammen i 1919. Tandberg var også formann i Menighetsfakultetets forstanderskap hadde hatt et uplettet rykte som konservativ tolog. Men han var ikke like sterk i troen som Hallesby. Hans legning var å ville se ting fra to sider. Han mente begge sider i striden gjerne måtte komme til orde. Med et mer moderne ord ønsket Tandberg dialog fremfor strid. Men slikt lå ikke for Hallesby. Striden var tvert imot hans element. I lærespørsmål gjaldt kun én regel: enveiskjøring i Calmeyergaten. 

Et første resultat av Calmeyergatelinjen var altså at formannen i forstanderskapet ved samme læreinstitusjon som professor Hallesby underviste ved, selv ble stemplet som teologisk uren. Siden ble mange rammet av Hallesbys bannstråle - direkte av ham selv og indirekte gjennom standarden han satte for generasjoner etter ham. Denne teologiske mccarthyismen har hatt mange ødeleggende virkninger for Den norske kirke – for debattklimaet i kirken, for tilliten mellom kristne og for kirkens troverdighet i samfunnet.

Hendelsene i 1919 og 1920 var en bølgetopp i en strid som alt hadde pågått i mange år. En ny bølgetopp kom tre år senere da domprosten i Oslo, Jens Gleditsch, ble utnevnt til biskop i Nidaros. Gleditsch ble regnet som liberal. Tandberg var nå gått av og blitt etterfulgt av den konservative Johan Lunde. Som biskop i Oslo og kirkens primas nektet Lunde å ordinere Gleditsch til embetet. Ifølge en av sin tids skarpeste penner, journalist Paul Gjesdahl i Dagbladet, var Lunde «den ubetydeligste mann som noen gang har sittet i en bispestol». Han er mest kjent som «barnebispen» - en teologiens svar på Margrethe Munthe – på grunn av sine barneprekener. Jeg har lest noen av dem. De handler stort sett om å være flink og snill og gjøre som mor og far sier. Hans bidrag til salmediktningen – «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» - var heller ikke av det ypperste.

Saken fikk sin løsning først da biskopen i Agder, Bernt Støylen, etter lange samtaler med Gleditsch sa seg villig til å ordinere ham, Da blåste Hallesby på ny i basunen og bannstrålen rammet også Støylen, til tross for at han aldri hadde tonet flagg som liberal teolog. Tvert imot. Han var runnet av den sunnmørske Voldapietismen, som i kontrast til annen pietisme var mer kirkelig, mer frilynt og med tydelige anstrøk av grundtvigiansk kulturåpenhet. Av samme røtter var gode folk som Anders Hovden og Anders Vassbotn også runnet. De kunne skrive salmer alle tre, men liberale i datidens betydning av liberal teologi, var de på ingen måte. 

Voldapietismen, skapt gjennom sunnmørsbygda Volda sin rolle som skolested siden 1700-tallet, var et kulturelt og teologisk interessant blandingsfenomen man finner flere paralleller til fra tilsvarende skolesteder med røtter tilbake til den tidlige pietismes opplysningsidealer. Blant disse var Jens Gleditschs hjembygd Voss. Kirkelige og teologiske tradisjoner som i utgangspunktet var uforenlige fant indre forbindelseslinjer til hverandre og dannet symbiotiske kombinasjoner som med sin høye kulturelle standard på mange måter var mønstergyldig. Slik kunne pietisten Støylen og liberaleren Gledtisch finne en felles grunn. Men begge var forkjetret, De fulgte ikke Calmeyergatelinjen. Det rammet dem begge svært hardt.

Ved begynnelsen av 1930-tallet ebbet kirkestriden ut. Man var gått lei av å høre de samme argumenter repetert. Det interessante er imidlertid at idet striden ebbet ut, gav det rom for en ny åndelighet i Den norske kirke – en ny sans for spiritualitet. På teologisk fakultet ble prestefellesskapet «Ordo Crucis» dannet, Oxfordbevegelsens nye åndelighet med større vekt på liv enn på lære satte varige spor hos mange. Ikke minst åpnet kristningsjubileet i 1930 opp noen nye perspektiver på kirkens plass i historie og samfunn. Og da krigen kom i 1940, maktet lederne for de ulike teologiske fraksjonene, blant disse ikke minst Hallesby selv, å samle seg om en felles oppgave: å bekjempe nazistaten.

Da kvinneprestspørsmålet for alvor ble satt på spissen med Ingrid Bjerkås’ ordinasjon i 1961, kom Calmeyergatelinjen igjen til anvendelse blant kvinneprestmotstandere som var  betydelige flere den gang enn i dag. Det var for øvrig Anders Hovdens sønn, Øystein Hovden, som åpnet Vang kirke for ordinasjonen av Bjerkås. Men for mange av dem som var imot, ble det å bevege seg i samme luftrom som en kvinnelig prest nærmest ensbetydende med å svikte evangeliet. Homofilispørsmålet har ytterligere forsterket ånden fra Calmeyergaten. Tesen lød – og lyder i dag som et spedere ekko – at å delta i gudstjenestefellesskap med noen med mer liberale synspunkter enn ens egne var ensbetydende med legitimering.  

Men slik må det ikke være. Mange motstandere av kvinnelige prester og av homofiles rettigheter har faktisk klart utmerket godt å samarbeide med kolleger man er uenige med uten å oppgi egen overbevisning og uten å ramme motparten med repressiv oppførsel som utfrysning eller samarbeidsnekt. Det er fullt mulig å stå for sin overbevisning og samtidig anerkjenne oppriktigheten i motpartens. Det handler med andre ord ikke bare om teologi, men om visse standarder for sivilisert oppførsel. 

Dette gjelder selvsagt også motsatt vei. Det flertallet som i dag står for liberale standpunkt, må på sin side kunne anerkjenne at det finnes et legitimt bibelsk og tradisjonsoverlevert grunnlag for en motsatt overbevisning. Det handler ganske enkelt om å kunne oppføre seg dannet uten å se enhver teologisk markering som et frontalangrep på ens egen tro og samvittighet. I den anglikanske kirke, som ikke er mindre fragmentert enn den norske, har man et eget uttrykk for dette: «comprehenciveness». Uttrykket har mange betydningsvalører – ikke minst dette: forståelse for den menneskelige faktor i alle ting.

Alt er ikke teologi. Takk Gud for det!

Gå til innlegget

Prinsessen og sjamanens foredrag ble avlyst

Publisert over 1 år siden

Stavangerbiskopen tok til slutt til vettet og fikk stoppet galskapen.

Det var ikke et minutt for tidlig. Det underlige er at refleksen ikke slo inn mye tidligere.

Saken om prinsessen og sjamanen har nemlig også denne side: en billettpris stivere enn et normalt husholdningsbudsjett er dimensjonert for. Vi vil trolig se mange parallelle eksempler på dette i fremtiden. Den norske kirke har skilt seg fra staten uten noen økonomisk kontrakt, som ellers er vanlig i skilsmissesaker. Man stoler på at staten likevel vil sørge vel for den forsmådde part, men det er neppe noen evigvarende lykke.

Meningsløs dialog

Presset til å generere egne inntekter vil bli stadig sterkere. Siden det gamle evangelium ikke kaster mye av seg i kroner og øre, må man ty til det ekstraordinære. Så kaller man det dialog for å gi det et skjær av legitimitet, men dermed vil også dialogbegrepet ganske snart miste ethvert fornuftig innhold. Det vil bli meningsløst.

Spørsmålet er om det ikke allerede er blitt det. Stavanger har her gitt sitt bidrag til det postmoderne prosjekt om å tømme begreper for mening. Dialog er nemlig viktig når det virkelig gjelder. Men dialog, med håp om å kunne være meningsfull, forutsetter et minstemål av felles rasjonalitet for at motsatte parter skal ha håp om å kunne produsere noe sammen.

Hinsides rasjonalitet 

Å tro at det skal være mulig med folk som mener de kan snu atomkjerner, er hinsides all rasjonalitet. Det er kanskje å håpe på for mye at Den norske kirke klarer å rydde opp i dette vaset.

Gå til innlegget

I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er

Hvorfor føles det som om hjertet ble revet ut av meg? Først fordi jeg som ung tilbrakte noen helt definerende øyeblikk under nettopp Notre Dames velv. Det var her jeg forstod at ingen ting i denne verden kan forstås om man ikke forstår det i, gjennom og i samhørighet med historien. En slik erfaring av å være i full samklang med historien kan man egentlig bare få ett sted: I de store - i de meget store katedraler. I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er.

For dette er det andre: I vår historie, så fylt av menneskelig ondskap og dårskap som den er, forteller den store katedralen om en motsigelse av den undergangens lovmessighet som ellers preger historien. Disse store katedraler forteller hva mennesket kan nå når det forløser det beste i seg, og om at dets dypeste begjær og høyeste streben når alt kommer til alt er dette: skjønnhet og godhet. "I slike byggverk får en stor respekt for mennesket – ærefrykt for livet", sa Albert Schweizer.

Gå til innlegget

Språklig ugressluking

Publisert nesten 3 år siden

Måles fromhet i lengden på vokalene?

Fastetid er en tid for ugressluking. Så la meg luke litt i et bed det sjelden lukes i: prekenspråk og forkynnerstil. Som tilhører til cirka ti tonn prekener gjennom karrieren har jeg noen irritasjonspunkter når det gjelder retoriske unoter hos en del prester og predikanter.

Først gjelder det navnet på kirkeårs­tiden vi nå går inn i: Faste uttales fasste, og ikke faaaste. Når noen sier faaaste, får jeg lyst til å kaaaste opp. Faste kommer av å holde fast, det vil si holde fasteregelen. Vi holder ikke noe faaast. (Men det heter fortsatt pååske og ikke påssske).

Velgjerninger. Videre heter det RettFERDiggjørelse og ikke rettferdigGJØØØRelse, HELliggjørelse og ikke helligGJØØØRelse, OMvendelse og ikke omVEEENDelse. Titt og ofte hører vi om Herrens velgGJERNinger, sjeldnere det som er korrekt: Herrens VELgjerninger. For ikke å snakke om vederKVEGelse og sønderKNUSelse. Men vi sier da ikke ­julibelumskomitE, bringeBÆRsaft eller at vi skal spise middag på ThéatercaFEen?

Så hvordan oppstår da slike merkverdige trykkforskyvninger i bestemte ord og uttrykk straks de opptrer i en kristelig kontekst? Måles fromhet i lengden på vokalene? Svaret synes å være ja.

Liksom frommere. Dette handler om inderlighetsspråk, om en trang til å ­inderliggjøre visse ord og uttrykk med en bestemt følelsesstyrke. Fra å være et allment ord blir velGJERNinger da liksom hakket frommere enn VELgjerninger.

Utenfor den religiøse inderlighets­sfæren vil språkbruk som dette bare oppleves komisk. Hadde legen bedt deg møte faaastende til prøvetaking på sykehuset, ville vi lurt på hva han mente. I kirken, derimot, er det helt greit å faaaste.

Jeg tror fenomenet som her beskrives, egentlig er en form for svesismer. Før vi begynte å hente vekkelsespredikanter fra USA, hentet vi dem fra Sverige. Noen av dem, som sangevangelisten Oscar Ahnfeldt (mannen bak salmen «Blott en dag»), virket nesten like mye i Norge som i Sverige. Enkelte uttaleformer i svensk, lavkirkelig forkynnerstil har smittet over og satt seg i norsk, evangelikal forkynnerstil. Men jeg har merket meg at det har spredd seg derfra og har etablert seg som uttale­former også utenfor typiske evangelikale miljøer.

Komisk. Vær så snill og slutt med det. Det er en form for intern bruk av språket man ikke er bevisst på når man selv ­hører til i den lille flokk, men som for uinnvidde må fremstå som både merkverdig og ­komisk. Men trykkforskyvninger og lange vokaler gjør ingen noe frommere.

Mens vi først er i gang – her er en linje av Herman Wildenwey da man kranglet som verst om uttalen på bynavnet Stavern:

«Det heter STAAvern og ikke StaVÆRN. Vi sier jo DÆGGern og ikke DeggÆRN.» (Ang det siste sier vi selvsagt ingen av ­delene).

Olav Rune Bastrup

Kantor ved Grønland kirke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere