Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 62
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Prinsessen og sjamanens foredrag ble avlyst

Publisert 3 måneder siden

Stavangerbiskopen tok til slutt til vettet og fikk stoppet galskapen.

Det var ikke et minutt for tidlig. Det underlige er at refleksen ikke slo inn mye tidligere.

Saken om prinsessen og sjamanen har nemlig også denne side: en billettpris stivere enn et normalt husholdningsbudsjett er dimensjonert for. Vi vil trolig se mange parallelle eksempler på dette i fremtiden. Den norske kirke har skilt seg fra staten uten noen økonomisk kontrakt, som ellers er vanlig i skilsmissesaker. Man stoler på at staten likevel vil sørge vel for den forsmådde part, men det er neppe noen evigvarende lykke.

Meningsløs dialog

Presset til å generere egne inntekter vil bli stadig sterkere. Siden det gamle evangelium ikke kaster mye av seg i kroner og øre, må man ty til det ekstraordinære. Så kaller man det dialog for å gi det et skjær av legitimitet, men dermed vil også dialogbegrepet ganske snart miste ethvert fornuftig innhold. Det vil bli meningsløst.

Spørsmålet er om det ikke allerede er blitt det. Stavanger har her gitt sitt bidrag til det postmoderne prosjekt om å tømme begreper for mening. Dialog er nemlig viktig når det virkelig gjelder. Men dialog, med håp om å kunne være meningsfull, forutsetter et minstemål av felles rasjonalitet for at motsatte parter skal ha håp om å kunne produsere noe sammen.

Hinsides rasjonalitet 

Å tro at det skal være mulig med folk som mener de kan snu atomkjerner, er hinsides all rasjonalitet. Det er kanskje å håpe på for mye at Den norske kirke klarer å rydde opp i dette vaset.

Gå til innlegget

I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er

Hvorfor føles det som om hjertet ble revet ut av meg? Først fordi jeg som ung tilbrakte noen helt definerende øyeblikk under nettopp Notre Dames velv. Det var her jeg forstod at ingen ting i denne verden kan forstås om man ikke forstår det i, gjennom og i samhørighet med historien. En slik erfaring av å være i full samklang med historien kan man egentlig bare få ett sted: I de store - i de meget store katedraler. I en sum representerer Notre Dame alt hva europeisk sivilisasjon er.

For dette er det andre: I vår historie, så fylt av menneskelig ondskap og dårskap som den er, forteller den store katedralen om en motsigelse av den undergangens lovmessighet som ellers preger historien. Disse store katedraler forteller hva mennesket kan nå når det forløser det beste i seg, og om at dets dypeste begjær og høyeste streben når alt kommer til alt er dette: skjønnhet og godhet. "I slike byggverk får en stor respekt for mennesket – ærefrykt for livet", sa Albert Schweizer.

Gå til innlegget

Språklig ugressluking

Publisert over 1 år siden

Måles fromhet i lengden på vokalene?

Fastetid er en tid for ugressluking. Så la meg luke litt i et bed det sjelden lukes i: prekenspråk og forkynnerstil. Som tilhører til cirka ti tonn prekener gjennom karrieren har jeg noen irritasjonspunkter når det gjelder retoriske unoter hos en del prester og predikanter.

Først gjelder det navnet på kirkeårs­tiden vi nå går inn i: Faste uttales fasste, og ikke faaaste. Når noen sier faaaste, får jeg lyst til å kaaaste opp. Faste kommer av å holde fast, det vil si holde fasteregelen. Vi holder ikke noe faaast. (Men det heter fortsatt pååske og ikke påssske).

Velgjerninger. Videre heter det RettFERDiggjørelse og ikke rettferdigGJØØØRelse, HELliggjørelse og ikke helligGJØØØRelse, OMvendelse og ikke omVEEENDelse. Titt og ofte hører vi om Herrens velgGJERNinger, sjeldnere det som er korrekt: Herrens VELgjerninger. For ikke å snakke om vederKVEGelse og sønderKNUSelse. Men vi sier da ikke ­julibelumskomitE, bringeBÆRsaft eller at vi skal spise middag på ThéatercaFEen?

Så hvordan oppstår da slike merkverdige trykkforskyvninger i bestemte ord og uttrykk straks de opptrer i en kristelig kontekst? Måles fromhet i lengden på vokalene? Svaret synes å være ja.

Liksom frommere. Dette handler om inderlighetsspråk, om en trang til å ­inderliggjøre visse ord og uttrykk med en bestemt følelsesstyrke. Fra å være et allment ord blir velGJERNinger da liksom hakket frommere enn VELgjerninger.

Utenfor den religiøse inderlighets­sfæren vil språkbruk som dette bare oppleves komisk. Hadde legen bedt deg møte faaastende til prøvetaking på sykehuset, ville vi lurt på hva han mente. I kirken, derimot, er det helt greit å faaaste.

Jeg tror fenomenet som her beskrives, egentlig er en form for svesismer. Før vi begynte å hente vekkelsespredikanter fra USA, hentet vi dem fra Sverige. Noen av dem, som sangevangelisten Oscar Ahnfeldt (mannen bak salmen «Blott en dag»), virket nesten like mye i Norge som i Sverige. Enkelte uttaleformer i svensk, lavkirkelig forkynnerstil har smittet over og satt seg i norsk, evangelikal forkynnerstil. Men jeg har merket meg at det har spredd seg derfra og har etablert seg som uttale­former også utenfor typiske evangelikale miljøer.

Komisk. Vær så snill og slutt med det. Det er en form for intern bruk av språket man ikke er bevisst på når man selv ­hører til i den lille flokk, men som for uinnvidde må fremstå som både merkverdig og ­komisk. Men trykkforskyvninger og lange vokaler gjør ingen noe frommere.

Mens vi først er i gang – her er en linje av Herman Wildenwey da man kranglet som verst om uttalen på bynavnet Stavern:

«Det heter STAAvern og ikke StaVÆRN. Vi sier jo DÆGGern og ikke DeggÆRN.» (Ang det siste sier vi selvsagt ingen av ­delene).

Olav Rune Bastrup

Kantor ved Grønland kirke

Gå til innlegget

Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Uheldigvis for Giske har han så langt vi vet ikke gjort noe straffbart. Uheldigvis, for om det han har gjort var straffbart, ville saken kommet for domstolene som ville felt den endelige dom, og vi, de umettelige, kunne fått vår renselse på redelig vis.

Når man ikke gjør noe straffbart, men noe som "bare" er umoralsk og upassende, er man overlatt til noe mye, mye verre, til gatens justis. Det er den hardeste justis av alle. Her venter ikke fengsel eller bot, her venter bare den ytterste fornedrelse mens blodhundene står ringside og ser mannen krype. Da først, når vi ser ham krype, har vi fått vår del, vår katarsis.

Det er en klassisk gresk tragedie dette her, det er en dramaturgi i det hele med universell gyldighet. Men Sofokles så litt dypere enn oss. I de greske tragedier finnes ingen helter, her dras alle ned, de gode som de onde, til slutt kryper alle. Og det er dette som skjer nå. En god sak (for det er nemlig svært lite bra å tafse på damer og stikke tungen nedi halsen på 23 år gamle jenter mens du holder dem fast mot veggen), forvandles under dramaets forløp til sitt vrengebilde, der vi vi blir fanger av vårt eget raseri, et raseri der vi selv dras sakte ned. 

Det er noe veldig, veldig sykt over det dramturgiske forløp denne saken har fått, og samtidig noe så altfor tragisk menneskelig. For det er som om man i et glimt stirrer på langs gjennom hele historien og plutselig ser den tragiske fellesnevner i alt menneskelig og forstår den psykologiske dynamikk bak både kjetterprosesser, korstog og heksejakter.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om nåde. Nåde er mer enn en formalitet - at du sier unnskyld og får tilgivelse. Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er både det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Gå til innlegget

Gi meg de feilbarlige

Publisert over 1 år siden

Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Forskjellen mellom dem er som mellom liv og død.

Vi lever i en tid for renselser. Men når offentligheten skal være skriftestol for alle våre misgjerninger, betyr det bare en ting: At nåden har trange kår. Mediene er nådeløshetens skriftestol. Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Men der hvor det ikke er nåde, er alternativet døden.

Min sympati for politikeren Trond Giske har aldri vært stor. Men jeg unner verken ham eller noen annen å få sitt liv hakket i stykker slik som nå.

"Hvad ved vi, o børn, om vei og sti", skriver Knut Hamsun i "Det vilde kor".  "Værer ydmyge, børn", føyer han til. 

Det engelske ord for renselse er purification. Av dette ordet er betegnelsen på den religiøse retningen puritanisme avledet. Den lever i beste velgående i sekularisert form.

Puritanisme er dødelig. Renselse, derimot, er en god ting. Men gi meg da en god, gammeldags skriftestol som har nåde å tilby. Gi meg de feilbarlige mennesker tilbake. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere