Bård Rebbestad Løkken

Alder:
  RSS

Om Bård Rebbestad

Følgere

Klimasak er en disippelsak

Publisert rundt 1 måned siden

Europas skoleelever marsjerer i gatene for mer handling i klimasaken. De har helt rett og som Norges største kristne student- og elevorganisasjon ønsker Laget å delta i den samme kampen.

Faktum er at Guds skaperverk er sykt. Jorden er i trøbbel. Temperaturen stiger. Målet om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, slik 195 land vedtok i Paris i 2015, er det få forskere som tror vi klarer. Bare det å holde oss under 2 grader krever store omveltninger, mange av de omveltningene er vi knapt begynt på. Konsekvensene for verden, ikke bare for naturen i seg selv, men også for mange av verdens fattige blir enorme.

Et viktig spørsmål for alle kristne er om en kolossal global utfordring har noe med det å være en disippel av Jesus å gjøre? Kan man bekjempe klimaendringer i Jesu navn? I Laget har vi valgt å svare «ja» på dette spørsmålet. Her følger kort noen grunner til hvorfor.

Lausannebevegelsens Cape Town-erklæring (CTE) står i direkte sammenheng med Lausanne-pakten som et stort antall evangeliske kirker verden over har sluttet seg til. Denne erklæringen fra 2010 inneholder flere gode perspektiver om vårt forhold til naturen.

«Jorden og det som fyller den hører Herren til, verden og de som bor der, er hans (Salme 24,1).» Det som tilhører Gud er vi kalt til å ta vare på. Eller som CTE sier: «Vi har omsorg for jorden ganske enkelt fordi den tilhører han vi kaller Herre.»

Bekjennelsen til Jesus som Herre var den første trosbekjennelsen som lød i de tidligste kirker. CTE sier at det å «forkynne det evangelium som sier at Jesus er Herre, er å forkynne det evangelium som inkluderer jorden, siden Kristi herredømme er over alt det skapte.»

Et kristent klimaengasjement begrunnes også i det forvalteroppdraget over jorden som vi er gitt (1. Mos 1,26). Dette forvalteroppdraget er vi nå i ferd med å svikte. Vi har misbrukt det mandatet vi ble gitt og er i ferd med å ødelegge en del av Guds gode skaperverk. Vi har ingen andre å skylde på enn oss selv heller, det er menneskene som er skyld i at temperaturen stiger, med de dramatiske konsekvensene det fører med seg.

Vi står derfor i en situasjon som krever omvendelse fra «vår del i ødeleggelsen, sløsingen med og forurensingen av jordens ressurser og vår skjulte medvirkning i forbrukersamfunnets giftige avgudsdyrkelse (CTE).»

Ser vi videre fra forvalteroppdraget er det naturlig å peke på engasjement for klimasaken som en del av et sosialetisk engasjement som har de mest utsatte for øye. Det er verdens fattige som vil lide mest når havene stiger og ustabilt vær fører til mer tørke og dårlige avlinger. Derfor er klimaengasjement i bunn og grunn et spørsmål om nestekjærlighet og hjelp til de som trenger det mest. Det er å stå i en linje fra de gammeltestamentlige profetene, Jesus lære, Paulus sine formaninger, klostrenes sykehus, Martin Luther Kings borgerrettighetskamp til dagens kamp mot menneskeskapte klimaforandringer.

Lagets visjon er «å gjøre Jesus kjent på alle skoler og studiesteder i Norge så han blir trodd, elsket og etterfulgt». Det er et fantastisk privilegium å være med på. Det konkretiseres på mange forskjellige måter, en av dem er å ta ansvar for Guds syke skaperverk.  I Jesu navn.

Bård Rebbestad Løkken

Assisterende generalsekretær i Laget

Gå til innlegget

En jente som ønsket å starte et kristent skolelag kontaktet skoleledelsen. Etter knappe halvtimen i samtale med den skeptiske rektoren, forlot en slukøret jente kontoret med et engasjement på is.Historien er dessverre ikke enestående og vi lurer, er dette den livssynsåpne skolen politikerne ønsker?

Skal rektor ha all makt?

Er det riktig at rektor skal ha denne type makt til å nekte unge idealister muligheten til å utøve sitt frivillige engasjement? Burde ikke kulturdepartementet gitt retningslinjer som i større grad vernet om elevers frivillighet, snarere enn rektorers råderett? De fleste steder møter vi heldigvis en åpen og positiv holdning hvor rektor ser på skolelaget som en berikelse for skolen. En slik holdning er helt i takt med den norske frivilligheten og burde være default mode på alle ungdomskoler og vgs.-skoler.

 

Gi elevene retningslinjer og rettigheter

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er klar i sin tale. På årets barne- og ungdomsting foreslo de å utarbeide konkrete retningslinjer for bruk av offentlige lokaler slik at ungdommen slipper å måtte kjempe seg til å bruke disse. Resolusjonen avsluttes med et viktig poeng, at slike retningslinjer må gjelde ”uavhengig av politisk partitilhørighet, livssyn og type ungdomsorganisasjon.” LNU ønsker altså, i likhet med oss, tydeligere retningslinjer og krav om likebehandling for å verne om den unge frivilligheten. Som livssynsorganisasjon tilslutter vi oss dette helhjertet. Muslimene skal få be, humanistene synge ”din tanke er fri” og de kristne få samles i storefri for å lese Bibelen – all den tid samlingene er åpen for alle.

 

Nei til en livsynslukket skole

Noen frykter at dette kan bidra til klikkdannelser. Vel, klikker finnes rett som det er og man bryter dem ikke ned ved å fortrenge grunnen til at de oppstod. Vi tror ikke på et samfunn hvor religion er henvist til den private sfære, mens det offentlige rom skal være sekulært og liksomnøytralt. Vi tror vi lever bedre sammen ved at vi blir vant med at folk utøver sin tro og sine livssyn på forskjellige måter, også i det offentlige rom. Det er gledelig at partiene ser ut til å samles rundt visjonen om et livsynssåpent samfunn. Men skal dette virkelig gjelde alle andre steder enn skolen?

 

En utfordring til kulturministeren

Ettersom stortinget i neste periode skal behandle en overordnet tros- og livssynspolitikk, forventer vi en avklaring på hva både kulturministeren og utdanningsministeren mener om saken. Hvordan vil dere legge til rette for en politikk hvor skolene også blir gode øvingslokaler for det livssynsåpne samfunn, og bokstavelig talt, gir rom for den unge frivilligheten?

 

Åpent brev til kulturminister Linda Hofstad Helleland og utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen.

 

Bård Rebbestad Løkken, assisterende generalsekretær i Laget

Karl-Johan Kjøde, generalsekretær Laget

Gå til innlegget

Protestantismen og dens misjonærer har hatt avgjørende betydning for utvikling av demokratiet i Europa såvel som i store deler av verden. Det er en historie som er blitt neglisjert, men denne artikkelen viser hvordan dette har skjedd.

Som tidligere historielærer i videregående ble jeg presentert for et historiepensum som veldig forenklet formidlet historien om demokratiets utvikling slik: Demokratiet hadde sin begynnelse i de greske bystatene. Etterpå kom kristendommen og middelalderen og lite skjedde før romantikken og senere opplysningstiden bragte mennesket inn i sentrum, dyttet Gud ut i periferien og erstattet tro med fornuft. Dermed fikk vi sekularisering og utvikling av demokratiske ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter. Religionens rolle i denne utviklingen hører vi lite om, og det lille vi hører er ofte med negativt fortegn. 

Sosiologen Robert D Woodberry utfordrer denne typen historiefortelling og hevder både med historisk og statistisk forskning i hånd at utviklingen av demokratiet ikke lar seg forklare uten å ta med protestantisk tenkning og misjon som en betydelig og avgjørende faktor verden over. Han har sett på utviklingen av demokrati over hele verden og konklusjonen er entydig: Der hvor protestantismen og protestantisk misjon har vært aktiv ble demokratiet utviklet tidligere og det står sterkere den dag i dag. Mønsteret er det samme over alt, selv om man kontrollerer opp mot en rekke andre variabler.

Forskningen er publisert i det anerkjente amerikanske tidsskriftet «American Political Science Review». 19. november presentert Woodberry deler av sin forskning under Missiologisk forum, arrangert av NORME, på Menighetsfakultetet. Denne teksten baserer seg på den nevnte artikkelen og hans foredrag på MF.

De fleste av opplysningsfilosofene, sier Woodberry, var enten kalvinister eller kom fra en kalvinistisk bakgrunn. De teoriene de presenterte var ofte sekulære versjoner av allerede eksisterende teologiske teorier. Hobbes og Locke tok ikke sine teorier om sosiale kontrakter og alle menneskers ukrenkelige verdi ut fra løse luften. De var direkte inspirert fra puritanske og andre dissenteres[1] teologiske arbeider.

I historiebøkene på videregående fremheves sammenhengen mellom antikkens filosofer og utviklingen av det moderne demokratiet. Den sammenhengen eksisterer nok, men en del moderne historikere har de siste årene nedtonet den sammenhengen fremfor andre forklaringer for demokratiets fremvekst. Woodberry sier at så sent som i perioden 1760-1805 er Bibelen mer sitert i politiske skrifter enn både andre opplysningsfilosofer og de antikke filosofene (33 prosent, mot henholdsvis 22 og 9 prosent).

Videre kan man bedre forutse fremveksten av demokratiet gjennom å se på hvor stor den kalvinske og dissenterske innflytelsen var på samfunnet, heller en innflytelsen fra opplysningsfilosofene og de greske filosofene. De greske klassiske skriftene var mest tilgjengelig i middelhavsområdet og i muslimske land. Renessansen var mest utbredt i Sør-Europa, men demokratiet ble ikke utviklet i disse områdene. Dette skjedde først 2100 år etter at de greske filosofene hadde sådd demokratifrøet, så langt borte som i Nordvest-Europa og Nord-Amerika. Det var mye på grunn av den protestantiske religionen i de områdene.

Opplysningsfilosofene i protestantiske England og Skottland var ikke utpreget antikristelige. Der deres tanker fikk innflytelse, der fikk man stabile demokratier. I katolske Frankrike var opplysningsfilosofene, slik vi kjenner det fra den franske revolusjonen, særdeles antikristelige. Der deres innflytelse spredde seg, fikk man ikke stabile demokratier. Det er altså de protestantisk-dominerte landene i Europa som først utvikler seg til stabile demokratier. Ikke bare det, men de koloniene som disse landene tar, følger det samme mønsteret. Dette skyldes ikke nødvendigvis koloniherrene, men de protestantiske misjonærene som følger med. Dette skal vi se nærmere på.

USA, Canada, New Zealand og Australia var av de tidlige settlerkoloniene[2] som ble erobret av protestantisk-dominerte England. På omtrent samme tid fikk vi settlerkolonier i Argentina, Chile, Uruguay og Costa Rica kolonisert av katolske Spania. På tross av like førkoloniale forhold, har de protestantiske koloniene hatt (og har) langt sterkere demokratiske tradisjoner enn de katolske. Dette kan selvfølgelig skyldes måten britene og spanjolene utøvde sin kolonimakt på, men tendensen er den samme også i andre kontekster og med andre herrefolk.

Etter kommunismens fall har overgangen i land med protestantisk og katolsk bakgrunn (Polen, Ungarn, Øst-Tyskland, Slovakia, Slovenia og Tsjekkia) hatt tidligere og mer stabile overganger til demokrati enn ortodokse og muslimske land (Albania, Romania, Bulgaria, Serbia og Bosnia). Grunnen til at katolisismen her bidro positivt til overgangen til demokrati, sier Woodberry, er en utvikling etter 1970 hvor den katolske kirke har omfavnet demokratiet og dermed bidratt til dets utbredelse de senere år. Mer om dette senere.

Hvis vi utelukker alle europeiske land og alle protestantiske settlerkolonier, finner vi fremdeles et klart mønster i at protestantiske misjonærer var avgjørende for utviklingen av demokratiet i de områdene de var tilstede. På hvilken måte skjedde dette?

Misjonærenes misjon var ikke å spre demokratiet. De var riktignok tilhengere av demokratiet som politisk styringsform, men det var ikke som demokratiets misjonærer de reiste ut. Deres mål var å forkynne evangeliet om Jesus Kristus og gjøre disipler av alle folkeslag. Det var konsekvensene av arbeidet de drev som var avgjørende for demokratiutviklingen.

Et viktig element var formidlingen av forståelig litteratur til mannen i gata. En av Martin Luthers store prosjekter var å gjøre Bibelen og dens lære tilgjengelig på et språk som vanlige folk kunne forstå. Denne tankegangen tok de protestantiske misjonærene med seg. Lese og skrivekunsten hadde eksistert i hundrevis av år over store deler av verden da misjonærene begynte å reise ut. I Kina oppfant de trykkerikunsten 600-800 år før Gutenberg fikk æren for det i Europa. Eliten i omkringliggende land fikk del i denne kunnskapen av kineserne. Problemet var at det ikke fantes insentiv for å spre lese-og skrivekunsten ut til massene. Kunnskap er makt og vanlige folk ble ikke ansett som skikket til å kunne lese og skrive og dermed tilegne seg skriftlig kunnskap. De ville da utgjøre en trussel mot den regjerende eliten. Vi finner det samme mønsteret i mange andre land.

Før reformasjonen var det Italia som hadde den største trykkeindustrien. Etter reformasjonen fikk man derimot en eksplosjonsartet vekst i trykkeindustrien i England og andre steder i Europa hvor protestantismen spredte seg. Dette skyldtes at protestantene brukte traktater og bøker til å spre sitt budskap til vanlige folk. Protestantenes motstandere så den enorme effekten dette hadde og begynte med samme taktikk. Dermed fikk du en helt annen offentlig debatt hvor alminnelige mennesker deltok med liv og lyst. Dette førte igjen til opprettelsen av flere aviser, prisnedgang på traktater og teknologiske nyvinninger for å gjøre trykkingen mer effektiv. Fra 1600-tallet og fremover ser man at protestantiske land i Europa har høyere produksjon av bøker og trykkerisaker per innbygger enn tilsvarende katolske land.

I resten av verden blir dette mønsteret enda tydeligere. Mange av de asiatiske økonomiene lå foran de europeiske i teknologi og utvikling helt frem til 1800-tallet. Det var altså ikke tilgangen på teknologi, markeder eller økonomisk utvikling som hindret dem i trykke for massene. Det var beskyttelse av egen makt og privilegier. Når så de protestantiske misjonærene ankom og startet skoler og trykket traktater og bibler på de lokale språkene, ble det fart i trykkingen fra de nasjonale lederne også. De måtte svare på utfordringene fra misjonærenes religiøse budskap. Vi fikk den samme snøballeffekten som i Europa med en utvidet offentlig debatt, opprettelsen av aviser og alfabetisering av folket. Dette mønsteret er helt tydelig i land som India, Libanon, Iran, Myanmar, Thailand, Syria, Malaysia og Sudan. Mønsteret er så tydelig at ved å se på antallet protestantiske misjonærer i forskjellige områder så kan man forutse variasjon i avislesing per innbygger gjennom hele forrige århundre.

Allmenn utdannelse er en viktig faktor for å sikre et stabilt demokrati. Også her er protestantismen og protestantisk misjon en avgjørende faktor. Hverken renessansen, opplysningstiden eller den industrielle revolusjon førte til en særlig økning i utdannelsesnivået til folk flest, i alle fall ikke på kort sikt. Det skjedde derimot der hvor protestantismen fikk rotfeste. Det var protestantiske bevegelser som startet med alfabetiseringsarbeid blant kvinner og fattige. De landene som først fikk tilnærmet 100 prosent alfabetisering var protestantiske Skandinavia, Island og de protestantiske kantonene i Sveits (altså ikke de katolske kantonene). Forskjellen i utdannelsesnivå i Europa er gjennomgående slik at protestanter har høyere utdannelsesnivå enn katolikker. Forskjellen er størst blant kvinner og fattige og minst blant eliten. Tendensen er også den at katolikkene er høyere utdannet i områder hvor de «konkurrerte» med protestanter eller andre (Nord-Amerika, Balkan og britiske kolonier) enn der hvor de hadde religiøst monopol (Spania, Italia og Portugal).

Der de protestantiske misjonærene dro ut, startet de ofte skoler og alfabetiseringsarbeid for vanlige folk slik at de kunne lese Bibelen selv. I koloniene var utdannelse stort sett reservert for eliten. Koloniherrene investerte lite i utdannelse av lokalbefolkningen fordi de helst ville forholde seg til en liten lokal elite og ikke de store massene. Både i dag og historisk sett kan man forutse utdanningsnivået i befolkningen i mange land ved å se på utbredelsen av protestantiske misjonærer gjennom historien. Ser man på protestanter i Afrika og Asia i dag er de jevnt over høyere utdannet og har større utdannelsesambisjoner på vegne av sine egne barn enn de tilhørende andre religioner. Interessant nok representerer pinsevennene et lite unntak. De har i mindre grad vektlagt bygging og drift av skoler i sin misjonsvirksomhet og har derfor i mindre grad bidratt til demokratisering i form av utdannelse.

For å bygge stabile demokratier er utviklingen av velfungerende sivilt samfunn nødvendig. Det sivile samfunn er organisasjoner og institusjoner som ikke er offentlige. I Norge ser vi dette for eksempel i form av utallige frivillige organisasjoner som menigheter, velforeninger, idrettsklubber, politiske grupperinger og så videre. Det var kalvinistene og dissidentene som banet vei for opprettelsene av såkalte NGOer (non-governmental organizations). I Norge var Hans Nielsen Hauge avgjørende for å få opphevet konventikkelplakaten som forbød religiøse ansamlinger uten godkjennelse av sognepresten. Hauges innsats var avgjørende for å utvikle forsamlingsfriheten i Norge. Vi ser det samme i Europa også, det er protestanter som sitter i forsetet i kampen mot myndighetene og andre autoriteter når det gjelder å fremkjempe politiske rettigheter for minoriteter og folket generelt. De protestantiske bevegelsene myndiggjorde lekfolket, trente dem i organisasjonsarbeid og banet vei for de politiske protestbevegelsene som protestantene selv var en viktig del av.

Nok en gang ser vi hvordan misjonærene tar med seg dette ut i sin misjonsvirksomhet. Der de protestantiske misjonærene dro ser man et langt bedre utviklet sivilt samfunn, i form av antall NGOer og grad av involvering i disse, enn der de ikke dro. De som gikk på misjonærenes skoler var i stor grad de som involverte seg i samfunnet gjennom politisk og religiøst arbeid. De utfordret makteliten og la grunnlaget for selvstendiggjøringen fra koloniherrene.

De protestantiske misjonærene kom fra land hvor man tidlig fikk religionsfrihet (som de selv hadde kjempet frem). Det førte til at de i stor grad var frigjort fra sine respektive myndigheter og fungerte som en alternativ stemme i koloniene. De talte ut mot maktmisbruk, overgrep og hjalp de lokale til å organisere seg i nasjonale og lokale bevegelser. De katolske misjonærene derimot, var utpekt av staten de representerte og var dermed koloniherrens forlengede arm dit de dro. Det gav lite rom for protest.

Generelt hadde koloniherrene få insentiv for å bedre lokalbefolkningens levevilkår. Tvert i mot tjente de ofte penger på at de levde under vanskelige kår. Misjonærene derimot, var avhengig av et godt forhold til de lokale for å nå frem med sitt budskap. I tillegg var de vant med å jobbe for sosiale reformer hjemmefra siden de hadde erfaring fra avholdsbevegelser og anti-slaveriarbeid. Videre skrev de jevnlig hjem til sine støttespillere hjemme i Europa om hva de opplevde. Misjonærene ble derfor et naturlig talerør for lokalbefolkningens rettigheter, ofte i opposisjon mot koloniherrene som drev streng informasjonskontroll og helst ville holde på uten innblanding andre.

Interessant nok ser vi at i de områdene hvor misjonærene var lønnet av koloniherrene, så var opposisjonen mot koloniherrene liten. Misjonærene veide også sine interesser. I flere tilfeller av store overgrep reagerte de i mindre grad og med lavere stemme enn vi i dag kanskje kunne forvente. Forkynnelsen av evangeliet gikk foran politisk engasjement og de ville ikke risikere å protestere så høyt at de ble kastet ut.

Likevel, enda viktigere enn misjonærenes egne protester, var det at de istandsatte de lokale selv til å protestere og fremme sine rettigheter. Det førte til stor forandring på sikt og vitner om misjonærenes innflytelse den dag i dag.  

Hva så med de katolske misjonærene? De bygde også skoler og lagde trykkerier. Hvorfor fikk ikke deres aktiviteter de samme effektene? Det skyldes i stor grad at skolene i stor grad var rettet mot elitene. De skapte ikke grasrotbevegelser som myndiggjorde lekfolket og bygde ikke et sivilt samfunn som arbeidet for sine rettigheter. Noen katolske misjonærer protesterte mot koloniherrenes overgrep, men igjen var det enkeltpersoner som protesterte, og få bevegelser med reell makt oppstod. Gjennom store deler av 1800-tallet og et godt stykke inn i forrige århundre var den katolske kirke i opposisjon mot mye av opplysningstidens tankegods. De allierte seg med konservative krefter blant de etablerte maktinstitusjonene og var i liten grad en stemme for reform. Dette skulle forandre seg etter andre verdenskrig og spesielt etter Den annet vatikankonsil (1962-65). Da ble Den katolske kirke i langt større grad en forkjemper for demokratiet og generelle menneskerettigheter. Dermed har den også bidratt til mer demokrati der hvor den involverer seg.

Woodberry dokumenterer altså en neglisjert del av demokratiets utvikling. Protestantisk misjon har gjennomgående bidratt til utvikling av demokrati gjennom å fremme trosfrihet, spredning av trykkerikunsten, fremme utdannelse for alle, utfordre nasjonale og lokale makteliter, dempe overgrep fra kolonimaktene og bygge det sivile samfunn. Denne sammenhengen står seg godt statistisk sett også kontrollert opp mot 50 andre årsaksforklaringer.[3]

Fortellingen om demokratiets utvikling bør derfor i langt større grad involvere protestantismen som viktig årsak og drivende kraft enn det som er gjort til nå. Samtidig er det fristende å spørre hvorfor dette området har vært neglisjert i historieskrivingen? Muligens ligger noe av svaret i at misjonæren bedriver en aktivitet som i mange moderne menneskers øyne er suspekt og lite politisk korrekt. Woodberry fortalte selv om kollegaer som nektet å tro på de dataene han fremla, rett og slett fordi det i deres øyne ikke kunne være sant. Antropologen Thorgeir Storesund Kolshus fra Universitet i Oslo, responderte på Woodberrys fremlegg og medga at hans fagfelt har vært preget av skepsis mot religion og at det muligens har påvirket forskningen som er gjort.

Uansett gir Woodberrys forskning oss grunnlag for å oppvurdere misjonærenes innsats, ikke bare som kristendommens forkjempere, men også som katalysatorer for demokratiets fremgang i store deler av verden de siste 200 år.  

Artikkelen som denne teksten i hovedsak baserer seg på finnes her:

http://www.academia.edu/2128659/The_Missionary_Roots_of_Liberal_Democracy

 

 

 

 

  

 

 

 

[1] Dissenterne var i England en betegnelse på de som ikke tilhørte den Anglikanske kirke, de aller fleste var medlemmer av diverse frikirker som metodistene, baptistene, kvekerne, Frelsesarmeen osv. I Norge ble betegnelsen på samme måte brukt på de som ikke var medlem av Den norske kirke.

[2] Settlerkolonier var kolonier som ikke bare ble erobret av en kolonimakt, men også befolket, som for eksempel Australia og Nord-Amerika.

[3] En god del av Woodberrys artikkel består av statistiske analyser hvor han kontrollerer misjonærenes påvirkning opp mot andre årsaksforklaringer til utvikling av demokratiet. Den nysgjerrige leser må gjerne se på dette materialet selv, men det blir for omfattende og komplisert å gjennomgå i denne sammenhengen. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2572 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2236 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1952 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1437 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1426 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1171 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere