Bernt Aksel Larsen

Alder: 52
  RSS

Om Bernt

Følgere

Julebudskapet og #metoo

Publisert 21 dager siden - 909 visninger

Det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring.

NRK meldte nylig at halvparten av våre kvinnelige stortings­representanter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i politikken. Det er et paradoks at de vi har valgt for å gi oss lover for et trygt og velfungerende samfunn selv må leve med et slikt problem.

Debatten i politikk, media og ­samfunnet for øvrig, er stort sett fokusert på eksponering, bevisstgjøring og straff. I en kampanje som #metoo er det lett å bli opprørt og ha sterke meninger om hvordan overgripere skal straffes. Disse temaene fortjener sin plass, men dersom det grunnleggende problemet ikke blir adressert, kan resultatet fort bli dobbeltmoral.

Paradoks. #metoo-kampanjen har sin opprinnelse i underholdnings­industrien, der situasjonen har vist seg å være graverende. Personlig er jeg glad for ­kampanjen og håper den kan føre til reell endring i samfunnet. Den vekker et engasjement som kan gi gjennomslagskraft.

Det er likevel et paradoks at få ­stiller spørsmål ved de etiske idealene som løftes fram av den samme industrien. Publikum, de samme som nå uttrykker avsky, ser med forventning fram til neste film eller TV-episode fra Hollywood. Og i disse ser vi stadig at kvinner er redusert til kjønnsobjekter. Suksess og lykke er ofte knyttet til realisering av et egoistisk ideal. I virkelighetens verden fører ­jakten på dette idealet ofte til at andre må lide. #metoo-kampanjen har tydelig ­demonstrert dette.

I USA er mange i harnisk over situasjonen som kampanjen har fått fram i lyset. Da er det nok et paradoks at det samme folket, inkludert en stor andel kvinner, har valgt en president med holdninger og oppførsel på dette området som er forkastelig. I Europa har vi nok av ­lignende eksempler.

Sammenheng. En betydelig andel av de kvinnelige ­stortingspolitikerne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra journalister. ­Medienes budskap er gjerne en oppfordring til å ­utforske, eksperimentere og framfor alt ikke ­legge ­begrensning på seg selv. Å flytte eller utviske grenser blir framstilt som ­progressivt, selv når den ­bakenforliggende drivkraften er de ­egoistiske behovene. Det er få politikere eller debattanter som våger å argumentere imot. Kan det være en sammenheng mellom idealet – at i jakten på selvfokusert nytelse er grenser til for å flyttes – og at noen gir etter for sine tilbøyeligheter i et svakt øyeblikk?

Ett av forslagene i etterkant av NRKs oppslag er at redaksjonene må klargjøre for journalistene hva som er akseptabel oppførsel. Likestillingsombudet melder om overbookede kurs om seksuell trakassering. Det ser derimot ikke ut til at noen våger å gå dypere – å vurdere om de etiske prinsippene som du og jeg har som basis for livet holder når det ­kommer til stykket.

Løsning. I julen feirer vi at Guds sønn ble født til jorden som et menneske og ble vår frelser. Dette er kjernen i julebudskapet. I Brunstad Christian Church legger vi også vekt på at Jesus formante sine etterfølgere til hver dag å ta opp sitt kors og fornekte seg selv. Paulus skrev at han selv var korsfestet sammen med Kristus ved tro. Det vi som syndere har lyst til og anlegg for, vårt «selv», kan ved troen på Jesus altså fornektes. På korset møter det døden, selv om det kan være en smertefull prosess. Vi tror dette er Jesu løsning for den som vil bli et bedre menneske.

Noen synes å mene at det er skadelig å undertrykke sine menneskelige behov. I så fall er det en vrangforestilling. Ethvert ærlig menneske ser lyster som ikke kan få fritt utløp uten at det skader andre. Det er sunt å ta et oppgjør med seg selv, erkjenne sine tilbøyeligheter, og bli enig med seg selv om hvilke etiske idealer man vil leve etter.

Jeg har liten tro at det hjelper så mye å bli fortalt av andre hva som er ­akseptabel oppførsel. Vi kan diskutere straff og ­bevisstgjøring, men det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring. Aldri har verden trengt denne delen av julebudskapet mer enn i dag!

Gå til innlegget

Den nye gapestokken

Publisert rundt 2 måneder siden - 900 visninger

Stadig oftere gjengis rykter og påstander fra sosiale medier under påskudd av å «viderebringe allerede offentlig informasjon».

Sosiale medier har skapt en ny virkelighet. En virkelighet der vanlige mennesker med minimal risiko kan avsløre maktmisbruk, overgrep og kritikkverdige forhold. Men også en virkelighet der falske anklager i løpet av sekunder kan legge framtiden i ruiner for uskyldige. Og som om ikke dette var nok må man i dag også forholde seg til at korrekte avslørende nyheter stemples som fake news.

I Apostlenes gjerninger fortelles det om opptøyene i Efesos. Sølvsmeden Demetrius ble irritert over sviktende omsetning og la skylden på Paulus. Han plukket ut et løsrevet sitat fra en tale Paulus hadde holdt, vrengte litt på sammenhengen og brukte det som bevis for at Paulus hånte samfunnets viktigste verdier.

Sølvsmeden trommet raskt sammen en stor folkemengde i byens teater, som snart var «i full forvirring; de ropte og skrek i munnen på hverandre, og de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen».

Drittpakke

Folk i Efesos var neppe lettere å manipulere enn folk ellers i verden. I dag samles ikke provoserte folkemengder på torget eller i teateret, de samles under en hashtag eller på en facebookgruppe. Den to tusen år gamle fortellingen fra Efesos kunne like gjerne vært skrevet i dag.

Omdømmeskader er blitt en av de største truslene mot organisasjoner og profilerte personer. Å reparere eller forbedre omdømmet kan bli både dyrt og vanskelig. Og man får ikke bare problemer selv. Både bankforbindelser, leverandører og rådgivere kan vegre seg mot å bli assosiert med virksomheter med skadet omdømme. De opplever det som uforholdsmessig å kontrollere de faktiske forhold, og dette fjerner som regel heller ikke problemet.

Det var neppe mange kremmere som ville selge teltmakeren Paulus’ produkter etter hendelsene i teateret. Den kristne forsamlingen i byen sto nok heller ikke høyt i kurs etter dette. Sølvsmeden hadde oppnådd sitt mål.

En godt plassert drittpakke på sosiale medier kan i dag påføre økonomiske og politiske konkurrenter fatale skader. Den amerikanske valgkampen er bare ett av eksemplene på noe som faktisk skjer hver dag.

I dag er det mange som opplever at privat eller konfidensiell informasjon blir lekket, hacket eller på annen måte havner i offentlighetens søkelys. Advokater, banker og store bedrifter våkner opp til at deres konfidensielle kommunikasjon pryder avisforsidene. Kjendiser åpner Facebook og finner at de over natten har gått fra å være idolet alle elsket til å være overgriperen alle hater.

De positive sidene er utvilsomt mange og sterke. Økt transparens og ansvarlighet er en av dem. Muligheten til å løfte fram viktige samfunnsproblemer som ellers ville blitt holdt skjult er en annen.

Balanse og fakta

Her kan redaktørstyrte medier spille en viktig og konstruktiv rolle, men gjør det ikke alltid. Stadig oftere gjengis rykter og påstander fra sosiale medier under påskudd av å «videre­bringe allerede offentlig informasjon». Når det skjer, har ikke mediene gjort jobben sin godt nok. Jeg mener de har en plikt til å sørge for opplysninger som bringer fakta, saklig balanse og kritisk vurdering av kildene, inn i sakene.

Ikke minst er trossamfunn sårbare når vår tids sølvsmeder greier å rive opinionen med seg i en slags lynsjestemning. Når det først skjer, er det vanskelig å slippe gjennom med nyanser og forklaringer. Slik kan omdømmet bli ødelagt uten at man har fortjent det.

Både Brunstad Christian Church og mange andre trossamfunn har opplevd å bli plassert i gapestokken for sitt ståsted og praksis. Når det skjer kan det være for sent å forsøke å forklare seg. I manges øyne er anklager det samme som dom, og konsekvensen for omdømmet kan bli dramatiske.

Men også det har en positiv side: Vi forstår at vi må skjerpe oss enda mer for å ha kvalitet og ryddighet i alle ledd.

Gå til innlegget

Mannen som lærte oss å tenke selv

Publisert 3 måneder siden - 5875 visninger

I morgen feirer vi 500-års jubileet for reformasjonen. ­En modig mann sto oppreist for det han trodde på og trosset den tidens mektigste ledere.

I dag tar vi det for gitt at vi har rett til å tenke selv. Men mye taler for at dette­ var en av flere ettervirkninger av Luthers kamp, blant annet for det allmenne prestedømmet. Dermed har Luther en stor del av fortjenesten for at også vår menighet i dag nyter godt av denne retten. Prinsippet at vi som enkeltmennesker kan nærme oss Gud og være ledet av ham, uten å være avhengig av helgener og ordinerte mellommenn, står sentralt i vårt kristenliv. Dette prinsippet dannet også grunnlaget for lekmannsbevegelsen, som vår menighet er en del av.

Retten til å tenke selv er noe de fleste­ mennesker er begeistret for. Men den utfordres når vi møter mennesker som mener noe annet enn vi selv. Gjennom årene er det skapt et inntrykk av at vår menighet står utenfor det meste og markerer seg i opposisjon til alle kristne som tror annerledes enn oss. Dette inntrykket kan ha flere årsaker. Delvis kan det være selvforskyldt, men måten vårt ståsted ble omtalt og bekjempet på kan også ha fått betydning.

Forskjeller

I BCC var det på samme måte som i mange andre frikirkelige lekmannsbevegelser behov for å markere og definere trosgrunnlaget menigheten bygget på. De som sluttet seg til BCC kom i den første tiden som regel fra andre trossamfunn. Man opplevde det som nødvendig å framheve forskjellene i lære og bibelforståelse. Vektleggingen av disse forskjellene preget også det offentlige ordskiftet. Alt dette tror jeg var viktig for å gi BCC sin egen identitet og profil.

I dag, mer enn hundre år etter menighetens fødsel, har flertallet av de norske medlemmene en historie innenfor BCC som går flere generasjoner tilbake. Vår identitet og vårt teologiske grunnsyn er blitt godt etablert og forankret. Medlemmene i menigheten tar for det aller meste del i samfunnets aktiviteter på lik linje med alle andre.

Personlig ser jeg ikke noe behov for å fokusere opp forskjeller lenger. Det er ikke noen grunn til å markere avstand til det etter hvert så mangfoldige Kristen-Norge.

Likheter

Vi har definitivt element i vår teologi som skiller oss fra mange andre trossamfunn innenfor den frikirkelige tradisjonen. Men jeg tror likhetene er flere enn forskjellene. Interessant er det også å legge merke til at fra flere hold opplever vi økende respekt for BCCs ståsted i verdispørsmål. Vi opplever også interesse for hvordan ungdom engasjerer seg i menighetslivet med slik entusiasme. På tross av at en del oppslag har skapt mye støy, er det gledelig å registrere at en hel del evner å se gjennom støyen.

En slik utvikling gir også BCC noe å ta stilling til. Kan det være nyttig å etablere et tettere forhold til det Kristen-Norge som vi er en del av? Vil det være positivt å bedre kunne forstå andres ståsted, samtidig som vi skaper bedre forståelse for vårt ståsted? Jeg tror svaret er ja. Og jeg tror at å arbeide for gjensidig respekt og forståelse ikke er det samme som å la seg assimilere inn i andres identitet og profil. At jeg respekterer naboen og har et godt forhold til ham, betyr ikke at jeg lar ham styre i mitt eget hus.

Retten til å tenke selv gjelder også i BCC. Alle er tjent med å tenke over hvorvidt man kan slutte seg til vårt trosgrunnlag og virksomhet. Er man uenig, og opplever at man ikke får gjennomslag internt, er det en helt ærlig sak å velge noe som passer bedre. Vi har ikke noe ønske om å mure inne medlemmer, og på et tidspunkt må man ta et valg.

I morgen feires Martin Luther, og jeg slutter meg til feiringen. Jeg mener ikke at alt han sto for kan lovprises, heller ikke at BCC skal tilpasse seg Den norske kirkes utvikling. Men det ville være galt å lukke øynene for at Luther har en god del av æren for den utviklingen som vi selv nyter godt av som kristne.

Det ville være galt å fornekte at reformasjonen var en av årtusenets viktigste hendelser. Derfor bør vi være glade for Luther, som lærte oss å tenke selv.

Gå til innlegget

Johan Veltens kritikk

Publisert 3 måneder siden - 908 visninger

Det finnes kanskje en liten krets rundt Velten som vil ­karakterisere det han skriver som kritikk. De fleste andre vil nok se at det handler om noe helt annet.

Johan Velten har i debattinnlegg 21. oktober kommet med svært alvorlige beskyldninger mot Kåre J. Smith og undertegnede. Når man forsøker å gjennomføre slike karakterdrap, bør man ha solid belegg. Dessverre må vi nok en gang konstatere at Velten mangler dette.

Jeg ser absolutt ingen poeng i å holde gående noen debatt med Velten på slike premisser. I flere innlegg på min blogg berntaksel.no har jeg gitt dokumenterbare fakta om disse forholdene, og det er ikke nødvendig å gjenta alt her. For ­ordens skyld ønsker jeg likevel å presisere noen få forhold:

Ryktespredning

Johan Velten har over lengre tid deltatt svært aktivt i dialoger der temaet var at jeg hadde begått seksuelle overgrep mot barn, basert på det han senere måtte erkjenne var «rene fantasi­fortellinger». Jeg finner hverken i Vårt Lands artikkel, eller i hans eget innlegg, noen antydning til beklagelse eller selvkritikk overfor dette faktum. Han unn­later også å nevne at han selv har formidlet andre alvorlige usannheter om navngitte personer i BCC.

Velten mener at jeg burde ha irettesatt de som hadde hentet ut denne informasjonen­ fra hans Facebook-konto. Det riktige er at Velten selv hadde lagt sitt brukernavn og passord ut på sin offentlige Facebook-side. Jeg vet fortsatt ikke hvem som hentet ut denne informasjonen.

Straks jeg ble gjort kjent med informasjonen kontaktet jeg selv Velten for å få ­bekreftet om han faktisk hadde noe å gjøre med disse usannhetene. Han valgte å ikke svare. Da min advokat deretter kontaktet ham med forslag til en løsning der han tok tilbake sine påstander, valgte Velten å svare, tre uker etter at jeg kontaktet ham første gang. Dessverre var han totalt avvisende til å rydde opp i ryktespredningen. Da jeg senere ble kontaktet av TV 2 om saken, så jeg det nødvendig selv å fortelle historien på min egen blogg.

Ikke kritikk

Velten skriver uten forbehold at «Både Kåre Smith og Bernt Aksel Larsen har blandet sammen privatøkonomi og menighetens økonomi, og er med det blitt meget velstående.» Dette er enda en alvorlig usannhet. Jeg skal ikke trette avisens lesere med å ramse opp hva vi har bidratt med i direkte pengegaver til BCC og kapitaltilførsel til andre ideelle formål, men den lett beviselige sann­heten er så langt fra Veltens påstand som den kan komme.

Det jeg har publisert på min blogg av informasjonen jeg fikk overlevert, er i hoved­sak direkte sitater fra Velten selv. Det finnes kanskje en liten krets rundt ­Velten som vil karakterisere det han skriver­ som kritikk. De fleste andre vil nok se at det handler om noe helt annet. Det karakteriseres best med Vårt Lands overskrift: Vondt blod.

Gå til innlegget

På kne for drømmen?

Publisert 4 måneder siden - 1103 visninger

Å generelt omtale mennesker som tilhører den muslimske tro på en spottende og nedverdigende måte, er ikke en ærlig sak.

Mer enn 50 år er gått siden ­Martin Luther King Jr. holdt talen som ble en av verdens mest berømte. «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i et land der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet.»

I debatten som har oppstått i USA siteres denne talen ofte. Etter mer enn 50 år er det sjokkerende stor uenighet om hva som egentlig er drømmen.

Trump har sin versjon som innebærer å gjøre landet «great», og stempler sine meningsmotstandere som upatriotiske. Han mener fotballspilleres kneling er mangel på respekt for landet og flagget. Hans meningsmotstandere har sin egen versjon av drømmen, og stempler de som er uenige som intolerante. Begge sider mener å representere sann patriotisme og verdibasert kulturarv.

Selv om hudfarge har fått mindre ­betydning for rettigheter i samfunnet, ser den enkle drømmen om å bli vurdert ut fra karakter og personlighet ut til å være lengre borte enn noen gang.

I toleransens navn

Vi kan riste på ­hodet over dette, men vi har ikke mye å slå oss på brystet av. Her hjemme i Norge opplever flere og flere mennesker å bli satt i bås på grunnlag av sine moralske standpunkt, sine verdivalg eller sin tro. De blir vurdert ut fra stempelet de har fått, ikke ut fra sin karakter og personlighet.

I større og større grad er det også kategoristempelet som hentes fram når verdispørsmål skal debatteres. Mennesker som har tatt et moralsk standpunkt som er forskjellig fra majoriteten stemples som hatefulle. I USA blir tusenvis av religiøse grupper fra stort sett alle verdensreligioner betegnet som hatgrupper, og trenden begynner å komme også til våre hjemlige trakter.

Intoleranse ser i dag dessverre ut til å være utbredt og akseptert både på politisk venstre og høyre side. Det interessante er at dette skjer nettopp i toleransens navn. Forståelsen av toleransebegrepet synes å være at de som kan applaudere de mest ytterliggående moralske standpunkt er de mest tolerante. De som holder fast på sine egne moralske standpunkt er altså intolerante og hatefulle.

I bås

Er det å ha et tydelig moralsk standpunkt det samme som at man ikke kan respektere de som har andre standpunkt og bedømme dem ut fra deres ­karakter og personlighet? For min del kan jeg si at det finnes mange ­grupperinger i samfunnet med et ideologisk og moralsk ståsted som jeg har svært lite til overs for. Men at jeg av denne årsak skulle hate disse, eller at jeg ikke skulle kunne ha ­respekt for deres menneskelige kvaliteter, blir for meg absurd.

I Brunstad Kristelige Menighet opplever vi dessverre også alt for ofte effekten av kategoristempelet. En kvinne i 30-årene fortalte meg nylig at hun i flere år hadde glidd godt inn i miljøet på sin arbeidsplass, helt til det kom for en dag at hun tilhørte menigheten. Da var hun satt i bås, og ble plutselig ikke lenger satt pris på ut fra sin karakter og personlighet. Lignende opplevelser er det mange andre som har hatt. Og det finnes andre trossamfunn og grupperinger som har det adskillig verre enn oss.

Kristen intoleranse

Dessverre registrerer jeg at kristne miljøer heller ikke alltid er så tolerante. Kategoristempelet brukes flittig også i disse kretsene. Når jeg leser hva en del kristne kan få seg til å si om andre mennesker, eksempelvis ­muslimer, blir jeg oppgitt. Å være gnistrende uenig i den muslimske ideologien er en ærlig sak. Men å generelt omtale menneskene som tilhører den muslimske tro på en spottende og nedverdigende måte, er ikke en ærlig sak.

Vær gjerne uenig med ideologi. ­Argumenter gjerne mot standpunkt i verdispørsmål. Men sørg for å ­bedømme ­menneskene, uansett om de tilhører ­Brunstad Kristelige Menighet, stats­kirken eller muslimer, ut fra deres karakter og personlighet. Da er du også med på å ­realisere Martin Luther Kings drøm.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Lars Jørgen Vik kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
14 minutter siden / 336 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 1 time siden / 336 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 484 visninger
Bjørn Wichstrøm kommenterte på
Krisen vi gjemte – og glemte.
rundt 2 timer siden / 355 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
"Rett" til å dø?
rundt 2 timer siden / 614 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Viktige Venstre-gjennomslag i ruspolitikken
rundt 2 timer siden / 377 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 484 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 120 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 120 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1384 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1384 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 4 timer siden / 484 visninger
Les flere