Bernt Aksel Larsen

Alder: 54
  RSS

Om Bernt

Følgere

Takk for meg

Publisert 8 måneder siden

For tre år siden tok jeg mitt første skritt ut i det offentlige rom. Det ble en interessant opplevelse.

Høsten 2015 startet jeg min egen blogg. Erfaringene ble både ­positive og negative. ­Engasjementet knyttet til en del av ­sakene jeg skrev om overrasket meg. Tilbakemeldingene ble mange, og spente fra overstrømmende ros via saklig kritikk til personlige trusler.

Høsten 2016 ble jeg invitert til å skrive her i denne spalten, og de to årene som har gått har vært lærerike.

Beskjedenhet. 

Brunstad Christian Church (BCC) må fortsatt betegnes som en religiøs minoritet. Når man befinner seg litt utenfor det som blir ansett som «vanlig» er det lett for å bli tilbakeholden i offentligheten. Det enkleste er å drive på med sitt og la verden for øvrig gå sin gang. I det lange løp tror jeg dette er en dårlig strategi. Minoriteter trenger å være frimodige og fortelle hva vi står for. Dersom vi ikke forteller om det selv finnes det nemlig nok av andre som gjør det, og da blir det sjelden riktig.

De fleste minoriteter er opptatt av sin rett til å være annerledes og forventer å bli respektert for dette. En slik respekt bør alle kunne forvente i et velfungerende samfunn. Men som minoritet bør vi heller ikke glemme å respektere andres rett til å mene det de vil og leve slik de vil. Respekt og toleranse handler ikke om enveiskjøring.

I de sakene der jeg føler et sterkt personlig engasjement, følger jeg den ­offentlige debatten med interesse. De debattinnleggene jeg finner mest nyttige er ikke sjelden innlegg fra personer som uenige med meg, men som forklarer sitt ståsted på en velfundert og saklig basis. Ofte endrer de ikke mitt standpunkt, men slike innlegg skaper forståelse for hva de bygger sitt standpunkt på. Og forståelse er gjerne grunnlag for respekt.

Honnør. 

På dette området er det på sin plass å gi honnør til Vårt Land, som de siste årene har gitt mange minoritetsrøster plass til å få fram sine syn. Det er ikke alltid populært, og kanskje liker vi heller ikke standpunktene som kommer fram. Men det er liten tvil om at det å gi et mangfold av røster en anledning til å bli hørt er svært nyttig. Jeg vil også si at det er viktigere enn mange tenker.

De siste 15 årene har vi sett en dramatisk endring i medieverdenen. Alle og ­enhver kan i dag være innholdsprodusenter og få tilgang til kanaler der det er mulig å nå ut over hele verden. Det er ­interessant å se at denne utviklingen ikke har redusert behovet for gode redaktørstyrte medier. Faktisk er det stikk motsatt. ­Jakten på ­lesertall og klikk gjør det fristende for mang en redaktør å fire på kvalitets­kravene.

De som forsøker å gi en balansert historie og la ulike syn komme fram er kanskje ikke de som oppnår de største følgerskarene på kort sikt. Personlig tror jeg likevel medienes framtid er avhengig av at det finnes en kvalitetsforskjell på redaktørstyrte medier og de som ikke er det.

Respekt. 

Kristen-Norge utgjør et mangfoldig landskap. I sakene som gjelder livssynsområdet er det naturlig nok mange røster og sterke følelser. Å skape en arena der slike saker kan behandles med respekt og saklighet er ingen liten oppgave. På dette området har Vårt Land utmerket seg. De kontroversielle sakene er ikke blitt feid under teppet i frykt for leserflukt, men de er heller ikke blitt sensasjonalisert i jaget etter klikk. Det fortjener ­avisen honnør for.

Etter cirka 25 innlegg takker jeg i dag av som spaltist her, da tiden ikke strekker til. Jeg sitter igjen med en overveiende positiv opplevelse, og det er på sin plass å takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått både fra fjern og nær. Jeg håper også at Vårt Land fortsetter det gode arbeidet med å la minoritetsrøster bli hørt.

Kristentroen er en positiv kraft som har stor betydning for samfunnet. I vår tid tjener vi på å stå samlet for at den positive kraften ikke skal forsvinne. Konflikter er som ugress, de trenger ikke ­dyrkes for å vokse opp og overskygge det meste. Respekt og toleranse må derimot ­dyrkes fram. Jeg håper det er mange som vil ­engasjere seg i dette framover.

Gå til innlegget

Handling foran ord

Publisert 10 måneder siden

Hvem er mest kristen – Erna eller Jonas?

Kristelig Folkeparti skal 2. november bestemme om Norge skal styres av en regjering ledet av statsminister Erna Solberg eller av Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre. Landsmøtedelegatene er kanskje i ferd med å få et nytt forhold til strofen «To veier ligger foran deg, på en må du gå».

Troende i Norge har de siste årene kunnet oppleve en Ap-leder­ som er åpen om sin kristne tro. Han sier at troen kom til ham i voksen alder. På samme måte som troen på sosialdemokratiet, vil muligens noen bemerke.

Trangere kår. 

Jonas Gahr Støre­ har jevnlig stilt opp på ulike arrangement­ for å snakke om sin tro, blant annet i Sarons Dal. Dette er nytt fra en Ap-leder, og det må også sies å være noe positiv­t. Tro har fått trangere kår i Norge, og mange troende opplever det som befriende at en så sentral politisk leder er åpen om sin tro, selv om han omtaler seg som en «tvilende troende».

Statsministeren er også åpen om sin tro, og kan fortelle at hun av og til ber til Gud. Hun har stilt opp på en rekke religiøse arr-
angement, og har snakket om nåden­ i Johanneskirken i Bergen. Erna Solberg er opptatt av at troen­ opplever trangere kår i Norge og at det må være takhøyde for troende. At en parti-
leder i Høyre snakker om sin kristne tro er ikke noen nyhet, tvert imot. Det ville nok vakt større oppmerksomhet hvis hun hadde erklært seg som humanetiker.

Selv om de to er ulike både med hensyn til tidspunktene når troen kom, og når den politiske overbevisningen ble klar, omtaler de ofte sin tro på en ganske lik måte. Landsmøtedelegater som er på vippen når det gjelder retningsvalget til KrF, vil derfor neppe bli frelst til Erna eller Jonas­ bare ved å se på de to statsministerkandidatenes omtale av sin personlige tro. Spørsmålet – hvem er mest kristen? – gir dem ikke noe meningsfullt svar.

Se på gjerningene. 

Det betyr­ at delegatene må gjøre som apostelen Jakob skriver: Å se på gjerningene som troen fører­ til. Dette er uansett det riktige å gjøre når politisk retning skal velges – man må se på de to led-
ernes politiske verdivalg. Hvilke kamper har de tatt, hvor står de i viktige verdispørsmål for et kristendemokratisk parti? Der er det ikke vanskelig å finne forskjeller. Det gjelder ikke bare i parti-
programmene, men også i de to ledernes valg av kamper de har stilt opp i.

Jonas Gahr Støre var helseministeren som startet kampen mot fastlegenes reservasjonsrett i abortspørsmålet, Erna Solberg var statsministeren som sto opp for Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiets slag for reservasjonsmuligheten­, selv når Ap og SVs mobilisering førte til at 8. mars og 1. mai-togene ble ekstra lange.

Skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner er en ordning KrF fikk innført da de satt i regjering. Ordningen har stor betydning både for kristenliv og annen frivillighet i Norge, men satsene sto på stedet hvil i perioden da de rødgrønne satt i regjering. I Ernas tid har KrF fått gjennomslag for stadige økninge­r, slik at maksimalfradraget har økt fra 12.000 i 2013 til 40.000 i 2018.

Eugenisk indikasjon. 

Jonas Gahr Støre var partilederen som satt i ro da Arbeiderpartiets landsmøte vedtok sine radikale standpunkt i bioteknologisaken – uten debatt. Erna var partilederen som tok kampen for å endre abortloven og fjerne «eugenisk­ indikasjon». Hun viste at hun trolig kom til å tape på Høyres­ landsmøte, men gikk like-
vel på talerstolen. Alle som var til stede forsto at dette handlet om en dyptfølt personlig overbevisning, som ikke lot seg kompromittere av de taktiske hensyn det ville være nærliggende for en statsminister og partileder å ta.

Det er nok også mange av Kristelig Folkeparti sine delegater som husker det famøse inter-
vjuet med Gahr Støre der han først svarte nei på spørsmålet om han hadde hatt samtaler med Hamas, og som når han ble konfrontert med uttalelse fra Hamaslederen, prøvde å av-
bryte intervjuet. «Det er totalt uakseptabelt», sa Knut Arild Hareide­ den gangen i januar 2013. I dag sier han at «Israel er et land i verden». Denne observasjonen gjør det kanskje lettere­ å svelge Gahr Støres posisjon, men jeg undres på hvor mange av landsmøtedelegatene som ser dette som et godt argument?

Underslår SV. 

Gahr ­Støres behov for støtte fra SV blir underkommuniser­t, er det mange­ som mener. Hareide ønsker­ at landet skal styres av en statsminister som er avhengig av SV. Ap-lederen er opptatt av å skille tro og politikk. Det er riktig og viktig. Men verdiene til en leder­ kommer fram gjennom hvilke kamper en tar, også når motstanden er stor og sannsynligheten for å tape er stor. Hareide­ har synliggjort hva som er viktig for ham når han ønsker at partiet skal skifte ut statsminister Erna Solberg med Jonas Gahr Støre som partiets foretrukne leder av Norge. Det er langt fra sikkert at KrF-flokken er med på det når de tar verditesten på de to alternativene.

Apostelen Jakob hadde en praktisk tilnærming til tro. Ordene­ betydde lite, handlingene desto mer. Tvileren hadde han ikke så mye til overs for, «splittet som han er, og ustø i all sin ferd». At Arbeiderpartiet kan ha «troende tvilere» er så sin sak. I KrF burde man vite bedre. Hareide vil vinne makt ved kongens bord. Men jeg må spørre som Mesteren gjorde: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv?

Gå til innlegget

Seier over synd

Publisert 10 måneder siden

BCC er beskyldt av andre kristne for å lære at mennesket kan bli syndfrie. Jeg mener vi har snakket forbi hverandre.

Forrige gang jeg skrev i Vårt Land pekte jeg på hvordan BrunstadChristian Church (BCC) har havnet på sidelinjen av Kristen-Norge på grunn av at man misforstår måten vi snakker om Jesus på. Det kan være interessant å se på et annet spørsmål som har skapt splittelse, nemlig troen på seier over synd.

Det er en grunnleggende bæresøyle i luthersk teologi at frelsen er en gave fraGud, som gis alene ved troen på Kristus som soningsoffer. Mennesket er helt avhengig av Guds nåde. Selv de sterkeste viljer og sjelsevner kan ikke gjøre noe fra eller til.

LES MER: Synet på Jesus

Så langt jeg kan forstå er BCC helt på samme plattform her. Men på samme måte som jeg viste i forrige innlegg tror jeg litt ulik begrepsbruk kan skape oppfatning av en uenighet. I luthersk tradisjon brukes etter det jeg forstår «rettferdiggjørelse»og det å bli «forsonet medGud» i samme betydning. Stilt overfor fortapelsens dom, blir mennesket erklært rettferdig ved troen på Kristus.

«Sola fide». 

I BCC har «rettferdiggjørelse»hatt to betydninger. Den ene er felles med den lutherske. I den andre betydningen har ordet blitt brukt om den prosessen den kristne kommer inn i etter forsoningen med Gud, det Bibelen noen steder kaller helliggjørelse.Spørsmålet er om forståelsen av rettferdiggjørelsen bare handler om ulik begrepsoppfatning eller om det er en reell læremessig uenighet. Jeg tror BCC kan stille seg bak det lutherske «Sola fide»- rettferdiggjørelse av tro alene. Vi tror fullt ut på Paulus’ ord om at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger.

En reell endring. 

Det som kanskje særpreger BCC, er vektleggingen av prosessen som følger etter forsoningen. Paulus taler om at når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv? Slik vi leser det nye testamentet handler svært mye av Jesu og apostlenes forkynnelse om denne videre utviklingen.Så langt jeg kan forstå er dette heller ikke noe brudd på klassisk luthersk teologi.Jeg finner ikke noe hos reformatorene som tilsier at den kristne etter omvendelsen skal leve akkurat som før. Å ikke bry seg om hvordan man lever regnes iden lutherske vekkelsestradisjonen som et tegn på at man har falt ut av nåden.Det må altså skje en reell endring i livsførselog en utvikling i kristenlivet etter omvendelsen.

Aldri fullkommen? 

I BCC snakker vi mye om seier over synd. Slik jeg oppfatter det, er heller ikke dette i strid med reformatorene. Men de vektlegger at ingen seier er fullkommen, det er hele tiden noe som kunne vært bedre og enda mer likt Kristus.Gud ser ikke mellom fingrene på det ufullkomne, for Guds lov krever fullkommenhet.Derfor er det bare på tilgivelsens og forsoningens plattform at fordømmelsen er borte, også for et menneske som står i helliggjørelsen.

LES OGSÅ; Sammen mot oppdragervold

Mer nåde. 

Her er det viktig å merke seg at heller ikke BCC ser på helliggjørelsen som noe et menneske kan gjøre seg fortjent til eller har noen ære av. Vi kan ikke helliggjøres på grunnlag av vår egen kraft og sjelsevner. Men vi tror at etter forsoningen kan et menneske ved troen på Kristus motta en nåde som ifølge Paulus«oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nåer». Vi tror også på Hebreerbrevets ord om at fordi Jesus selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.

Får man ryddet av veien misforståelser og ulik begrepsoppfatning er jeg altså ikke så sikker på om det er store uenigheter i det læremessige grunnlaget mellom BCC og mange andre kristne trossamfunn.Samtidig er det nok ingen tvil om at det i forkynnelsen kan være betydelige forskjeller på hva som vektlegges. Hos BCC er helliggjørelsen vektlagt på stort sett alle våre oppbyggelige møter og samlinger. Jeg kjenner ikke hele det kristne landskapet i landet, men nok fått det et inntrykk av at BCC er nærmest alene om å legge så stor vekt på dette.At enkelte sider vektlegges ulikt i forkynnelsen har historisk sett skapt uenighet.Kan det i framtiden heller skape muligheter for å utfylle ulike sider av det oppdraget Jesus har gitt oss?

Trykket i Vårt Land 1.oktober 2018 i spalten Fra sidelinjen.

Gå til innlegget

Synet på Jesus

Publisert 11 måneder siden

Hva hadde skjedd dersom vi la bort den tilspissede debatten og i stedet undersøkte standpunktene bak ordene?

Denne sommeren arrangerte Norsk Luthersk Misjonssamband sin generalforsamling på Oslofjord Convention Center. Konferansestedet er eid av en stiftelse med tilknytning til Brunstad Christian Churc (BCC). Under generalforsamlingen ble BCCs lære nevnt, blant annet i et innlegg i Dagen. Her ble «syndefrihetslære, syn på Jesus, nåde og tilgivelse» brukt som eksempler på at BCC fører en vranglære som er «såpass alvorlig at det har noe å si for om de kan bli sett på som kristne søsken i det hele tatt».

Som en lekmannsbevegelse har BCC hatt lite fokus på teologiske definisjoner. Vi har ingen ansatte forkynnere, og teologisk utdannelse har ikke vært en del av vår virksomhet. Kontakten med andre kristne har dessuten vært relativt liten, og derfor har det ikke vært maktpå­liggende å rydde bort læremessige uklarheter. ­Siden vi opplever oss som en del av den lav­kirkelige, evangelisk kristne tradisjonen, tror jeg det kan være nyttig å bruke litt tid på slike spørsmål framover.

Debatt om syndfrihet. 

Man diskuterte mye i frikirkenes barndom på begynnelsen av 1900-tallet. En av debattene handlet om hvorvidt «syndelegemet blir uttatt ved Åndens dåp», en lære som hadde bredt seg i det som etter hvert ble Pinsebevegelsen.

BCCs grunnlegger, Johan O. Smith, tok avstand fra dette. Han og BCC-profilen Elias Aslaksen forsvarte sine ståsted med fynd og klem, og møtte kraftig motstand. De viste blant annet til Jesu rolle som ­eksempel for de troende, at han hadde lidt og vært fristet. Disse innleggene ble, slik jeg ser det, misforstått. Man mente Smith og Aslaksen tilla Jesus en urenhet, at han ikke var syndfri.

Læren om at «syndelegemet blir uttatt ved åndens dåp» forsvant fort. Misforståelsene og påstandene som i løpet av den tilspissede debatten hadde oppstått om BCCs syn på Jesus, var langt mer seig­livede, og dukker opp den dag i dag.

‘En annen mening.’ 

«Uttrykket er riktig nok anvendt av oss, men dere legger en annen ånd og mening i det enn vi gjør» skrev Elias Aslaksen i forbindelse med en debatt der uttrykket «synd i kjødet» ble brakt på bane. Aslaksen peker her på et sentralt punkt. Når begreper og definisjoner er forskjellige risikerer vi fort å tillegge motparten standpunkt som denne ikke innestår for selv.

Hvis vi forlater den tilspissede debatten som ramme, og heller bruker dialogens tilnærming og undersøker meningen bak ordene: Hva vil resultatet bli? Jeg er ingen teolog, men jeg tror man vil finne at vi ­deler mye av det som er sentralt med blant annet lutherske kristne. Denne spalten er for kort til å gi noen grundig utredning av vårt syn på Jesus, men jeg vil gjerne forsøke å oppsummere noen hovedpunkt.

Jeg leser Johan O. Smiths innlegg om dette temaet slik at han absolutt ikke ­mente at Jesus var syndig. Både han og ­Aslaksen tar ved flere tilfeller sterk ­avstand fra en slik tolkning. Han ønsket derimot å påpeke Bibelens paralleller mellom Jesu menneskelighet og vår, hans åndelige utvikling som inspirasjon for den troendes utvikling – det som gjør at han blir et reelt eksempel for kristne.

Denne betoningen finnes så langt jeg kan forstå også blant en del lutherske ­teologer, men siden de bruker litt andre begreper oppfattes ikke dette å være i konflikt med det felles kristne synet på Jesus.

Ren. 

BCC er helt enig med andre ­kristne om at Jesus aldri gjorde synd – i ­tanker, ord og gjerninger. Det ­innebærer også at han ikke brøt budet «du skal ikke ­begjære». Når vi vektlegger at han ble ­fristet ­mener vi derfor ikke at dette ­skjedde på en måte som gjør ham til en del av den falne ­menneskeslekten. ­Jesus var soningsofferet for våre synder, og han kunne ikke selv være blant dem som trengte et soningsoffer.

Både Jesu menneskelighet og guddommelighet er en forutsetning for at han kunne bli vår frelser. Også når det gjelder denne frelsen tror jeg at den læremessige basisen egentlig er ganske lik mellom BCC og den lutherske tradisjonen. Dette håper jeg vi får mulighet til å avklare senere.

Trykket i Vårt Land 3. septemeber i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Prisen for å ytre seg

Publisert rundt 1 år siden

Hadde jeg vært 25 år i dag ville jeg fulgt samfunnsdebatten med stor interesse. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville våget å engasjere meg i den.

I kommentaren Kirkens svake stemme etterlyste redaktør Alf Gjøsund for noen uker siden de lavkirkeliges stemmer i samfunnsdebatten. «Problemet er at lavkirkelige ledere stort sett er defensive. Man svarer når man blir angrepet, men det stopper gjerne der,» skrev Gjøsund.

Gjøsund peker på at de lavkirkelige vil bruke tiden på å forkynne evangeliet og bygge menighet, ikke på å ytre meninger offentlig. Det tror jeg stemmer, men jeg tror også det er en annen årsak.

«Om det er krevende å søke jobb med et kristent vedheng, så er det å heve stemmen i det offentlige rom et livsvarig offer», skrev redaksjonsleder i Korsets Seier, Karl A. Jahr, på NRK Ytring i fjor. Han beskrev hvordan det å stikke hodet fram som lavkirkelig gir et stempel som blir et handikapp i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. «Frykten for å bli stemplet er for høy. Fordommene er for store og toleransen for liten», skrev Jahr.

Toleranse er et argument som trumfer det meste. Derfor er det interessant at toleransen er lav for dem som gjør andre verdivalg enn majoriteten. Ytringsfriheten har hatt avgjørende betydning for samfunnsutviklingen siden opplysningstiden. Men hvor reell er ytringsfriheten hvis det å stå fram som lavkirkelig i samfunnsdebatten påvirker, og kanskje ødelegger, både karriere og sosialt liv?

Skal en debatt være til reell nytte, må den både engasjere bredt og få fram motstridende syn og vinklinger. Ikke minst må den engasjere ungdom. Middelaldrende mennesker kan debattere så mye de vil, men det er valgene ungdommen tar som har størst betydning for samfunnet på lang sikt.

Hadde jeg vært 25 år i dag ville jeg fulgt samfunnsdebatten med stor interesse, men å engasjere meg i den ville være en krevende beslutning. Konsekvensene for karriere og omdømme ville vært store. Debattklimaet på nettforaene ville ikke ha fristet meg. Det er ikke så usannsynlig at jeg stort sett måtte bruke tiden på å svare for hva tidligere generasjoner i BCC foretok seg i en helt annen tid.

Det som av flere er omtalt som omdømmetyranni har tatt grep om mange områder i dag. Hvis jeg var 25 år, sterkt engasjert i samfunnsdebatten fra et lavkirkelig ståsted, bidro i frivillighet, og støttet kristne formål økonomisk, hvordan ville mitt omdømme være? Hvordan ville jeg bli sett på av framtidige arbeidsgivere? Hvordan ville en bank vurdere omdømmerisikoen ved å bli assosiert med min offentlige profil?

Da jeg fikk invitasjon til å skrive i denne spalten var jeg i den heldige situasjon at jeg både økonomisk og sosialt sto på egne ben. Jeg hadde allerede egen blogg, og skrev det jeg ønsket uten å bry meg om omdømme. Det er ikke veldig mange andre som er i samme situasjon. Og selv om jeg var forberedt på diskusjon, ble jeg ikke sjelden overrasket over intensiteten i personangrepene og de absurde beskyldningene jeg gang etter gang ble utsatt for – nesten uansett hva temaet opprinnelig var. Å invitere noen inn i et slikt debattklima er ikke helt enkelt.

Noen unge, modige samfunnsdebattanter kunne på den annen side kanskje være akkurat det som skal til for å få fjernet gamle fordommer. Å lukke døren i håp om å få være i fred er en dårlig strategi for et kirkesamfunn. Derfor er Vårt Lands satsning på å få fram stemmene fra de som representerer minoriteter og mangfold prisverdig. Og derfor er redaktør Gjøsunds invitasjon til de lavkirkelige stemmene viktig.

Engasjert ungdom vil kanskje tenke at prisen for å bruke sin stemme er blitt for høy. Men når enkeltpersoner tar ansvar, påvirker det framtiden for mange. Kanskje finnes det også flere enn man skulle tro som vil støtte opp der ute. Å være den svake, men modige mindretallsstemmen vil kunne gi andre mot og frimodighet. For å bruke et bibelsk uttrykk: Frimodighet har stor lønn!

Trykket i Vårt Land 9. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere