Bernt Aksel Larsen

Alder: 52
  RSS

Om Bernt

Følgere

Paulus og politikken

Publisert 12 dager siden - 621 visninger

Hvorfor er så få i vår menighet politisk aktive?

Året 2017 blir et spennende år politisk, og Norge står foran en valgkamp. I Brunstad Kristelige Menighet har vi tradisjonelt vært mindre politisk aktive enn gjennomsnittet. Skal jeg gå ut fra min egen erfaring, betyr ikke det at de har mindre meninger om politikk enn det samme gjennomsnittet. Diskusjonene kan til tider gå varme, og så godt som hele det politiske spekteret fra rødt til blått er representert. Å engasjere seg aktivt i politikken er det likevel lite av, selv om det finnes unntak.

Det er nærliggende å stille spørsmål om hva dette skyldes. Årsaken tror jeg er å finne i vekten forkynnelsen legger på å arbeide med seg selv – det som litt banalt kan kalles å bli et bedre menneske.­ Mange av oss tenker at det var dette apostelen Paulus ville prioritert om han hadde levd i dag.

Utvikling

I forkynnelsen fra våre ­talerstoler ligger det en tro på at det best­e jeg kan gjøre for meg selv og for mine medmennesker er det Paulus skrev til den unge Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det!» Vi tror at ved å være opptatt med hva Guds ord sier, og sammenligne dette med slik vi selv er og oppfører oss, vil vi komme inn i en god utvikling som menneske.

Det å være i en slik utvikling er det ­aller beste vi kan bidra med for samfunnet. «Læren» som Paulus viser til, handler mye om å ikke være selvopptatt, men i stedet være opptatt med hva jeg kan gjøre for mine medmennesker. Dette er ikke ­naturlig for mennesker, men vi har en sterk tro på at utvikling er en mulighet.

Som grunnlag for det politiske systemet ligger behovet for å ha opinionen med seg. En politiker som har aldri så gode intensjoner, men som ikke har velgerne i ryggen, får ikke utrettet noe. Slik må det være i et demokrati, men her ligger også noe av årsaken til at relativt få medlemmer i vår menighet er politisk aktive. Å framheve seg selv for å oppnå popularitet får ryggmargsrefleksene til å stritte imot. Å måtte kompromisse i verdispørsmål fordi man ellers ikke vil ha det tilstrekkelige antall velgere med seg vekker heller ikke lysten til å gå inn i det politiske livet.

En forskjell

Selv er jeg svært takknemlig for politikere som legger ned tid og krefter til beste for samfunnet. Klartenkte mennesker med ryggrad, som er opptatt av å bruke sine verv til å gjøre en forskjell, betyr mye. I det perspektivet vil noen kanskje mene at det er galt av samfunnsengasjerte kristne å ikke engasjere seg i politikk. At med et engasjement for å gjøre verden bedre burde gi dette engasjementet utløp innenfor det systemet samfunnet har etablert.

Jeg vil ikke avfeie en slik argumentasjon. Heller ikke tror jeg det er noe galt i å engasjere seg i politikk når man ser at det er mulig å få utrettet noe. Men jeg tror fortsatt at det viktigste vi kan gjøre, både for samfunnet og for oss selv, er å følge Paulus’ formaning: Å arbeide med oss selv. Arbeide med å løfte blikket opp fra våre egne behov og bli genuint opptatt av hva vi kan gjøre for andre. Et menneske kan utgjøre en enorm forskjell uten å være i rampelyset, uten å være populær. Her er det uante muligheter og få begrensninger.

Vente på Herren

Verden er full av urettferdighet og nød, dette er et faktum ingen bør lukke øynene for. Det gjord­e heller ikke apostelen Jakob, når han skriver om hvordan de rike og mektige utnyttet de fattige til egen fordel. Urettferdigheten var så stor at nødropet har «nådd fram til Herren», skrev han. Rådet var imidlertid ikke å engasjere seg i de politiske maktstrukturene, men heller å vent­e på Herren. Jakobs brev inneholder for øvrig mange formaninger om hvordan vi kan utgjøre en forskjell for våre medmennesker.

Vil vi se flere fra vår menighet i politikken framover? Det vet jeg ikke, men det er slett ikke umulig. Det jeg vet er at alle som følger Paulus’ og Jakobs formaning vil ha stor betydning for landet og for sine omgivelser. De er med på å gjøre verden til et bedre sted å leve. Verdien av det bør ikke undervurderes.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 15. mai 2017.

Gå til innlegget

Vårt oppgjør med askesen

Publisert 2 måneder siden - 4873 visninger

I vår menighet burde man ikke være rik eller ta høy utdanning. Da vi tok et oppgjør med denne linjen, begynte kritikken.

Menigheten jeg tilhører har snart 120 års historie bak seg. Trosgrunnlaget er uforandret siden starten, men noen stiller nok spørsmål om hvorvidt den etiske forståelsen har endret seg. Dette gjelder for eks­empel et bibelvers som har vært viktig i vår forkynnelse: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.» (1. Joh 2,15)

Grunnlegger Johan Oscar Smith mente ikke at «det som er i verden» i seg selv er noe negativt. Det viktige var at den kristne elsket Gud, ikke «det som er i verden». Smith var opptatt av at vi skulle avvise «kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier».

Usunn dreining

Etter grunnleggerens død endret dette seg noe i menigheten vår. Man la fortsatt mest vekt på menneskets indre liv, og på å fornekte begjæret, men det ble i økende grad fokusert på «det som er i verden». Forståelsen dreide i en asketisk retning. Fra talerstolene ble det av og til forkynt at man ikke burde være rik, man burde ikke ta høyere utdanning, og – ut over det høyst nødvendige for å overleve – burde en kristen ikke eie særlig mye jordisk gods.

En slik forståelse kan skape grobunn for usunnhet og ta bort noe av livsgleden Gud ønsker å gi oss. Særlig på 80-tallet preget dette deler av menigheten. Det kunne sees på klær, på biler, på hus og inventar. Etikken handlet om hva man ikke burde eie, i stedet for hva man kunne utrette for andre med det man eide.

Selv ut på 90-tallet hang noe av denne forståelsen igjen. Brunstad, menighetens samlingssted utenfor Tønsberg, var for eks­empel fullt av telt og camping-
vogner. Selv om det kunne være både svært upraktisk og ukomfortabelt å ­stable en stor familie inn i en gammel campingvogn, var det uaktuelt å bygge mer komfortable hytter. Det skulle følge litt ­«lidelse» med et kristenliv.

Radikal endring

Etter et lederskifte i menigheten tidlig på 90-tallet ble det ­arbeidet med å føre forståelsen tilbake til den linjen Johan O. Smith hadde stått for. Et kristenliv skal ikke være asketisk og trist, kristendom handler om livsglede og sunnhet. Helliggjørelsen – det å utvikles til å bli mer lik Kristus – handler ikke om å ta avstand fra jordiske ting i seg selv, men om det som skjer inne i mennesket, om å vinne over begjæret etter det jordiske.

I løpet av noen år ble forståelsen radikalt forandret. Menigheten har bygget ut Brunstad til å bli et moderne konferansesenter der man kan bo komfortabelt. Det blir satset tungt på fasiliteter for å gi barn og unge et sunt aktivitetstilbud.

Etter min mening forsvant oppmerksomheten på «det som er i verden». I stedet er vi mer enn noen gang blitt opptatt av kampen mot menneskets begjær, og av kjærligheten til Gud. Menighetslivet og de ytre rammene har endret karakter. Det er blitt mer fritt og åpent. Så langt jeg kan skjønne vil det overveldende fler­tallet av medlemmer i dag si at menigheten først og fremst er preget av trivsel, sunnhet og livsglede.

«Mammondyrkelse»

Det underlige er at det er ingenting vi er blitt så sterkt kritisert for som nettopp denne endringen. De som fremdeles­ ­ønsket en asketisk linje har funnet en ­felles plattform med ikke-troende som har sterke meninger om menigheten. Det hevdes at vår kristendom nå bare handler om «dyrkelse av mammon». Også fra enkelte kristne utenfor vårt trossamfunn opplever vi betydelig kritikk som synes å være basert på en forståelse om at kristen­livet bør være asketisk.

La meg understreke at jeg absolutt ikke har noen sans for såkalt «herlighetsteologi». Jeg tror ikke kristenlivet handler­ om rikdom. Derimot tror jeg at en som elsker Gud gjerne vil skaffe seg midler til å få utrettet så mye som mulig for andre mennesker i sin levetid.

Hva ville apostelen Johannes sagt om han kunne se hvordan menigheten vår har endret seg? Jeg tror faktisk han ville nikket anerkjennende.

Først publisert i Vårt Land, 20. mars 2017. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Teologisk nonsens
14 minutter siden / 1754 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skam
39 minutter siden / 11339 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
44 minutter siden / 1754 visninger
Torill Born kommenterte på
Du er nok verre enn meg
rundt 1 time siden / 172 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 365 visninger
Rune Holt kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 140 visninger
Torill Born kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 140 visninger
Rune Holt kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 2 timer siden / 1754 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
FrP og jødene
rundt 2 timer siden / 140 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 814 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 814 visninger
Les flere