Bernt Aksel Larsen

Alder: 53
  RSS

Om Bernt

Følgere

Grisemeldinger og rundkjøringer

Publisert 7 dager siden - 451 visninger

Russefeiring og knuteregler blir med jevne mellomrom tatt opp som kuriøse tema i utenlandske aviser, i artikler som vanligvis levner Norge liten ære.

I april var nyhetsbildet preget av grisemeldingen til Liv Signe Navarsete fra partikollegaer på hyttetur. «Det er tydelig at det finnes en ukultur i Senterpartiet som det må ryddes opp i», sa tidligere partileder Åslaug Haga til VG.

Siden i fjor høst har MeToo-kampanjen vist at Senterpartiet er langt fra alene om å ha slik ukultur. Det er få grupper som har sluppet unna. Etter syv måneder med avsløringer og debatt virker det likevel fortsatt som om ingen egentlig makter å gjøre noe med det underliggende problemet.

Vi er nå midt i den perioden da titusenvis av ungdom markerer sin overgang til de voksnes rekker. For mange betyr dette russefeiring, med et høyt alkoholkonsum og løssluppen sex. Russefeiring og knuteregler blir med jevne mellomrom tatt opp som kuriøse tema i utenlandske aviser, i artikler som vanligvis levner Norge liten ære.

Som argument for russefeiringen blir det hevdet at det er sunt for ungdom å bryte ut av etablerte konvensjoner og begrensninger. Men det er vanskelig å se hvilke konvensjoner og begrensninger de voksne har lagt på ungdommen som skulle rettferdiggjøre en slik form for markering som russefeiringen ofte blir.

Døve ører. 

Hvert år leser vi om bekymrede rektorer og skoleansatte som fortvilet ser ungdom rive ned en del av det grunnlaget som de skulle bygge voksenlivet på. De tar til orde for å avskaffe, eller i det minste radikalt endre, russefeiringen. Merkelig nok taler de stort sett for døve ører.

Jeg hører heller ikke mange politikere eller samfunnsdebattanter som ønsker å få gjort noe med holdningen om at å ha det gøy betyr overstadig beruselse. Enda færre er det som argumenterer for at seksuell eksperimentering, og stadig mer utflytende grenser, er negativt for samfunnsutviklingen. Å snakke om ansvarlighet på disse områdene er svært lite populært og gir stempel som mørkemann eller det som verre er.

Skogen i fyr. 

I dette lyset blir oppmerksomheten rundt grisemeldingen til Navarsete dobbeltmoralsk. Skal man bekjempe skogbrann er man ikke fornøyd med å konsentrere seg om å slukke flammene i en busk når hele skogen står i full fyr. Å etterforske og politianmelde kan nok være på sin plass, men hva med brannen i resten av skogen?

Det er mange som angriper meldingen som ble sendt, men ingen som angriper det fenomenet at når de unge politikerne skulle ha det gøy sammen måtte det skje som en fyllefest. Er det virkelig så sjokkerende at når rusen har tatt bort de normale hemningene hos ungdom – og da snakker vi om ungdom som i stor grad er opplært til at grenser er usunt – blir resultatet nettopp det Navarsete opplevde?

Utlendinger som kommer til Norge ser at det er mange rundkjøringer her i landet. Debatten om grisemeldingen er preget av at vi befinner oss i en rundkjøring. Vi kan etterforske, politianmelde, og gjerningsmannen får sin straff. Men uten å ta tak i det bakenforliggende problemet – de holdningene vi legger ned først i ungdommen og etter hvert i resten av samfunnet – kommer vi ikke videre. Ganske snart har vi tatt en ny runde og er tilbake i samme situasjon.

Mindre rus. 

Enhver tidsepoke har sine utfordringer. Vi er heldige og lever i en tid med både fred og velstand, men både det norske samfunnet og verdenssamfunnet står likevel foran store utfordringer. For å løse disse trenger vi mindre rus og mer edruelighet. Vi trenger mindre løssluppenhet og mer ansvarlighet. 

Når en ungdom går over i de voksnes rekker er det på sin plass å markere at det er på tide å ta på seg de byrdene som samfunnet pålegger. Det er på tide å vise at man vil opptre som en ansvarlig borger. Heldigvis er det en hel del ungdom som velger ansvarlighet og måtehold, som ønsker å ta vare på den plattformen de har bygget for livet. Det er disse vi burde støtte opp om, for det er ved å stimulere til slike valg vi kan komme ut av rundkjøringen.

Trykket i Vårt land 14. mai 2018

Gå til innlegget

En raus fellesarena

Publisert rundt 1 måned siden - 1211 visninger

For første gang på så lenge jeg kan huske er både BCC og ­andre religiøse grupper blitt møtt med oppriktig interesse og et ­ønske om å forstå.

‘Vi lever i et sekularisert samfunn der det kan være krevende for alle religiøse grupper å være troende. Samtidig er Kristen-Norge veldig fragmentert og trenger en raus fellesarena.’

Det var den nylig avgåtte redaktøren i Vårt Land, Åshild Mathisen, som sa dette i forbindelse med at hun overtok redaktør­ansvaret i 2016. Jeg har ikke forutsetninger for å bedømme Mathisen som leder. Men jeg vil berømme hvordan avisen har møtt Kristen-Norge i hennes tid som ­redaktør.

Polarisering. Samfunnsdebatten har den siste tiden stått i polariseringens tegn. Diskusjonene med de gode resonnementene, der sakkunnskap og respekt preger tonen, blir færre. Spissformuleringer som vekker de sterke følelsene blir flere. Vi trenger ikke gå lengre enn til Listhaug-saken for å finne eksempler på dette fra begge sider av bordet.

«Som universitet (og høyskole) har vi et samfunnsansvar om å si ifra og stå opp mot verdier og handlinger i samfunnet vi mener er feil», uttalte en førsteamanuensis nylig. Anledningen var at hun oppfordret alle ansatte ved sitt universitet til boikott mot Oslofjord Convention Center på bakgrunn av selskapets tilknytning til BCC.

Personlig har jeg trodd at samfunnsoppdraget til et universitet er å være en arena for å få innsikt og dypere forståelse, der meningsforskjeller ble utnyttet til å få fram de gode debattene som kan belyse problemstillinger så godt som mulig.

Hvis førsteamanuensisen var uenig i det BCC sto for, hvorfor ikke invitere BCC inn i meningsmangfoldet og i det minste la dem få fortelle sin versjon? Når interessen for å forstå er fraværende, men viljen til å stå opp mot det man «mener er feil» er tilsvarende sterk, er man i farlig ­terreng. Resultatet blir polarisering i stedet for integrering.

Avvikere. Religiøse grupper i Norge har merket slik polarisering i lang tid. Når slike grupper blir omtalt i media er agendaen sjelden å sette fokus på en del av et blomstrende mangfold. Hvor ofte har vi de siste årene sett eksempler på at de store mediehusene i Norge har tilnærmet seg religiøse grupper med respekt og et ønske om å forstå? Og hvor ofte har vi på den annen side sett de samme mediehusene utnytte snevre vinklinger til det ytterste for å få slike grupper framstilt som av­vikere i samfunnet?

I uken før påske var ca 4.500 ungdommer fra mer enn 30 land samlet til ­påskecamp i BCCs regi. Mange hadde spart penger og arbeidet dugnad i måneds­vis for å finansiere reisen. I seks dager var de fra morgen til kveld dypt engasjert i et aktivitetstilbud som spente fra flyging og dataspill til sport og TV-produksjon. Disse ungdommene valgte et sunt og rusfritt miljø. Hundrevis av dem var mentorer for yngre ungdommer.

Hvilke mekanismer som ligger bak slike valg er muligens ikke så enkelt å forstå for alle. For noen er den mest nærliggende konklusjonen at det handler om tvang eller «negativ sosial kontroll». Slike ­karakteristikker skaper fengende overskrifter, og passer godt inn i den polariserte samfunnsdebatten der det viktigste er å vekke følelser. Jo mindre kunnskapen er, jo sterkere er ofte meningene. Men hvor mange har vist noen som helst interesse for å undersøke hva som ligger bak de valgene slike ungdommer gjør?

Oppriktig. Her er det altså jeg mener at Vårt Land i Mathisens periode har vært en positiv kraft i mediebildet. For første gang så lenge jeg kan huske er både BCC og andre religiøse grupper blitt møtt med oppriktig interesse og et ønske om å forstå. Og gjennom avisen har vi fått en dypere innsikt i hva som rører seg i Kristen-Norge både på godt og vondt. Vårt Land har nemlig tatt også de vanskelige debattene på alvor, uten å miste respekten for det som er annerledes.

Jeg håper Vårt Land fortsetter å være en «raus fellesarena» for både respektfull debatt, innsiktsfull kritikk og opp­lysende informasjon. Avisen kan neppe ha et ­viktigere samfunnsoppdrag enn dette.

Gå til innlegget

BCC og andre kristne

Publisert 3 måneder siden - 1960 visninger

Over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det gjør det viktigere å stå sammen.

BCC (Brunstad Christian Church) har i mange år vært forholdsvis isolert fra øvrige kristne trossamfunn. Årsakene til dette er sannsynligvis flere. Noen av dem skrev jeg om i et innlegg i fjor med tittelen ­Mannen som lærte oss å tenke selv . Der nevnte jeg at de som sluttet seg til BCC kom i all hovedsak fra andre frikirkelige samfunn. Derfor var det viktig å markere tydelig det læremessige grunnlaget ­menigheten bygger på og peke på forskjellene mot andre trossamfunn.

God kontakt

Interessant nok var grunnleggeren av vår menighet, Johan Oscar Smith, en mann som i en hel del år søkte sammen med andre profiler i norsk kristenliv tidlig på 1900-tallet. Sammen med sin bror Aksel var han en aktiv ­bidragsyter i de kristelige bladene «Missionæren» og «Byposten». Sistnevnte ble senere Pinsebevegelsens organ og fikk navnet «Korsets Seier». Brødrene Smith hadde også god kontakt med profiler som Pinsebevegelsens grunnlegger, Thomas Ball Barrat og «De frie venners» hoved­figur, Erik Andersen Nordquelle. Etter noen år stilnet denne kontakten, og Smith ble fra flere hold utsatt for sterke angrep på den læren han og Aksel forkynte.

Angrepene var ofte begrunnet i uklarheter rundt Smiths lære om Jesus. De oppfattet ham slik at han mente Jesus hadde et «syndig kjød», og ikke var hellig, ren og guddommelig. Brødrene Smith forsvarte seg da med fynd og klem, og ­benyttet gjerne anledningen til å slå et slag mot læren om at «syndelegemet blir uttatt ved åndens dåp» som var aktuell i en del forsamlinger på den tiden. Etter Smiths død eskalerte disse motsetningene, og på midten av forrige århundre var tonen mellom BCC og andre trossamfunn til ­tider konfliktpreget og handlet ofte om å framheve forskjeller.

Stå sammen

Å forsvare sitt trosgrunnlag mot angrep og avgrense mot andre læremessige retninger kan til tider være høyst nødvendig. Det preget også den første kristne menighet, slik vi kan lese det i Det nye testamente. Dette betyr ikke at det er nødvendig å opprettholde en konflikt i tiår etter tiår når grunnlaget for konflikten ikke lenger er til stede. I dag tror jeg flere av de læremessige diskusjonene, som for hundre år siden var helt sentrale, ikke lenger har den samme betydning. De tok utgangspunkt i historiske situasjoner, problemstillinger og formuleringer som betones annerledes i dagens kirkelige ­situasjon. Jeg finner ikke noe i Johan ­Oscar Smiths skriftlige materiale som skulle hindre at BCC kan anerkjenne og lære av mennesker utenfor vår menighet som elsker Jesus og bruker livet i hans tjeneste.

Apostelen Paulus skriver til menig­heten i Efesos om to dimensjoner i forholdet mellom Jesu etterfølgere. Den ene er at de skal vokse sammen, «sammenføyes». Den andre er at de skal vokse oppover. Da ikke oppover til en apostel, til en pave – eller, for vår del, til Smith – men til «ham som er hodet, Kristus». I dag er det ikke så vanskelig å se at over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det bør da være viktigere å stå sammen for å forsvare disse verdiene enn å bygge konflikter.

Tydeliggjøring

BCC har ikke til hensikt å utviske sin profil eller endre sin forståelse av Bibelens ord. Derimot tror jeg menigheten kan tydeliggjøre og forklare sitt teologiske ståsted på en slik måte at vi med frimodighet kan søke mer inn i, og aksepteres i, det kristne fellesskapet når dette kan være til gjensidig nytte. Gjen­sidig respekt innebærer ikke alltid enighet. Men uenighet er ikke noe hinder for at vi samarbeider med, og lærer av, mennesker som ser annerledes på enkelte ting.

Jeg er overbevist om at BCC på flere områder har noe å lære av hvordan andre trossamfunn løser praktiske utfordringer de møter i det gode arbeidet. Like overbevist er jeg om at andre har noe å lære av oss. Det gjelder både vektleggelsen i forkynnelsen, og mer praktiske ting som måten vi driver vårt ungdomsarbeid på. Over mange år har vi bygget opp ressurser som gjør at BCC i dag har stor handlekraft til å bidra i oppdraget med å oppfylle Jesu misjonsbefaling. Kanskje andre med et sterkt engasjement for ungdomsarbeid og misjon kunne lære ett og annet her?

Gå til innlegget

Gå derfor ut!

Publisert 4 måneder siden - 572 visninger

Personlig tror jeg at vi er kommet inn i misjonens gullalder. Aldri har det vært så enkelt for små trossamfunn å få det glade budskapet ut til store målgrupper.

Fram til begynnelsen av 1990-­tallet var det få i vår menighet som hadde­ TV. Radio var det nok en del som hadde, uten å snakke så høyt om det.

Heldigvis var det ikke alle som hadde denne skepsisen til moderne teknologi. En tysker med sterkt misjonsengasjement drev i mange år egen radiokanal mot Øst-Europa. Det var forbausende effektivt. Tyskeren forsto hvordan teknologi kunne utnyttes til å nå ut med noe godt. Mange av våre lokalmenigheter i den delen av verden har en opprinnelse som er knyttet til disse radiosendingene.

En ny tid

I Brunstad Christian Church (BCC) ble det i 90-årene tatt et oppgjør med fokuset på ytre rammer og konformitet som hadde fått utviklet seg mange steder. I stedet for å la seg skremme av alt det negative teknologi kunne brukes til, begynte kreative medlemmer å tenke på hvordan den kunne brukes til noe godt.

Resultatene kom raskt. Allerede før ­årtusenskiftet sendte vi satellitt-TV fra internasjonale konferanser, basert på en ny teknologi som svært få hadde tatt i bruk på den tiden. I 2011 startet vi egen TV-kanal som ikke bare har innhold fra stevner og konferanser, men som også sender konkurranseshow, underholdning, barne-TV, kristne temaprogram og mye annet.

Menighetens misjonsplattformer ­besøkes daglig av mange tusen interesserte. BCC-medlemmene har enkel tilgang til litteraturarkiv helt tilbake til 1912 og mediearkiv fra stevner helt tilbake til 1950-tallet. Digitale verktøy har gjort BCC i stand til å kjøre en verdensomspennende idédugnad der store mengder innspill nå systematiseres, analyseres og brukes som underlag for videre utvikling av menighetsliv og arrangement.

Det som for 15 år siden var nærmest utenkelig for en menighet å klare, kan i dag ordnes raskt og enkelt av en håndfull kreative og teknologiinteresserte medlemmer.

Muligheter

På noen måter kan vi si at BCC er kommet langt. Men egentlig ­mener jeg at vi ikke har noen grunn til å slå oss på brystet. Sammenligner vi oss med ­bedrifter og organisasjoner som virke­lig er gode på å utnytte mulighetene til å komme ut med sitt budskap, har vi bare begynt å skrape i overflaten.

Med tanke på Jesu misjonsbefaling, «Gå derfor ut... !», er det synd at vi ikke er kommet lengre. Jeg tror ikke dette gjelder bare oss. Generelt har jeg inntrykk av at det er forholdsvis få innenfor kristenheten som skjønner å utnytte de mulighetene som er tilgjengelig for mennesker med pågangsmot og evne til nytenkning.

De gode eksemplene på hva som er ­mulig med forholdsvis enkle midler finnes­ så absolutt. Vi har den amerikanske­ ­­menigheten som for ti år siden lanserte bibel-appen YouVersion, som i dag er ­installert av nærmere 300 millioner brukere. Vi har ildsjelene i The Bible Project som for et par år siden begynte å spre enkle videoklipp med bibelske tema på sosiale medier, og som raskt fikk millioner av seere.

Jeg er ingen teknolog, men mitt inntrykk er at det ofte ikke handler om å pøse på med ressurser. Heller handler det om å skjønne egenarten i de nye mediene, og forstå dynamikken blant brukerne. Det betyr gjerne at yngre krefter må slippe til og gis tillit, kanskje med prosjekter som den eldre og mer veletablerte garde ikke skjønner så mye av.

Gullalder

Personlig tror jeg at vi er kommet inn i misjonens gullalder. Aldri har det vært så enkelt for små trossamfunn å få det glade budskapet ut til store målgrupper. Aldri har det vært så enkelt å kommunisere og holde forbindelse med søkende sjeler. Det bør vi ta inn over oss.

Om denne gullalderen vil bli lang­varig er ikke jeg i stand til å vurdere. Det er ikke så vanskelig å se at kontroll over den infrastrukturen som alle benytter gir en enorm makt. Enkel og rimelig tilgang til de populære plattformene er ingen selvsagt rettighet.

Kanskje vil det om ti år være enklere og billigere enn noen gang å «gå ut til alle folkeslag». Men det er heller ikke umulig at det vil være adskillig vanskeligere og dyrere. Derfor bør vi arbeide med å få mest mulig ut av nåtiden. Er det på tide med en teknologivekkelse?

Gå til innlegget

Julebudskapet og #metoo

Publisert 5 måneder siden - 1004 visninger

Det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring.

NRK meldte nylig at halvparten av våre kvinnelige stortings­representanter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i politikken. Det er et paradoks at de vi har valgt for å gi oss lover for et trygt og velfungerende samfunn selv må leve med et slikt problem.

Debatten i politikk, media og ­samfunnet for øvrig, er stort sett fokusert på eksponering, bevisstgjøring og straff. I en kampanje som #metoo er det lett å bli opprørt og ha sterke meninger om hvordan overgripere skal straffes. Disse temaene fortjener sin plass, men dersom det grunnleggende problemet ikke blir adressert, kan resultatet fort bli dobbeltmoral.

Paradoks. #metoo-kampanjen har sin opprinnelse i underholdnings­industrien, der situasjonen har vist seg å være graverende. Personlig er jeg glad for ­kampanjen og håper den kan føre til reell endring i samfunnet. Den vekker et engasjement som kan gi gjennomslagskraft.

Det er likevel et paradoks at få ­stiller spørsmål ved de etiske idealene som løftes fram av den samme industrien. Publikum, de samme som nå uttrykker avsky, ser med forventning fram til neste film eller TV-episode fra Hollywood. Og i disse ser vi stadig at kvinner er redusert til kjønnsobjekter. Suksess og lykke er ofte knyttet til realisering av et egoistisk ideal. I virkelighetens verden fører ­jakten på dette idealet ofte til at andre må lide. #metoo-kampanjen har tydelig ­demonstrert dette.

I USA er mange i harnisk over situasjonen som kampanjen har fått fram i lyset. Da er det nok et paradoks at det samme folket, inkludert en stor andel kvinner, har valgt en president med holdninger og oppførsel på dette området som er forkastelig. I Europa har vi nok av ­lignende eksempler.

Sammenheng. En betydelig andel av de kvinnelige ­stortingspolitikerne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra journalister. ­Medienes budskap er gjerne en oppfordring til å ­utforske, eksperimentere og framfor alt ikke ­legge ­begrensning på seg selv. Å flytte eller utviske grenser blir framstilt som ­progressivt, selv når den ­bakenforliggende drivkraften er de ­egoistiske behovene. Det er få politikere eller debattanter som våger å argumentere imot. Kan det være en sammenheng mellom idealet – at i jakten på selvfokusert nytelse er grenser til for å flyttes – og at noen gir etter for sine tilbøyeligheter i et svakt øyeblikk?

Ett av forslagene i etterkant av NRKs oppslag er at redaksjonene må klargjøre for journalistene hva som er akseptabel oppførsel. Likestillingsombudet melder om overbookede kurs om seksuell trakassering. Det ser derimot ikke ut til at noen våger å gå dypere – å vurdere om de etiske prinsippene som du og jeg har som basis for livet holder når det ­kommer til stykket.

Løsning. I julen feirer vi at Guds sønn ble født til jorden som et menneske og ble vår frelser. Dette er kjernen i julebudskapet. I Brunstad Christian Church legger vi også vekt på at Jesus formante sine etterfølgere til hver dag å ta opp sitt kors og fornekte seg selv. Paulus skrev at han selv var korsfestet sammen med Kristus ved tro. Det vi som syndere har lyst til og anlegg for, vårt «selv», kan ved troen på Jesus altså fornektes. På korset møter det døden, selv om det kan være en smertefull prosess. Vi tror dette er Jesu løsning for den som vil bli et bedre menneske.

Noen synes å mene at det er skadelig å undertrykke sine menneskelige behov. I så fall er det en vrangforestilling. Ethvert ærlig menneske ser lyster som ikke kan få fritt utløp uten at det skader andre. Det er sunt å ta et oppgjør med seg selv, erkjenne sine tilbøyeligheter, og bli enig med seg selv om hvilke etiske idealer man vil leve etter.

Jeg har liten tro at det hjelper så mye å bli fortalt av andre hva som er ­akseptabel oppførsel. Vi kan diskutere straff og ­bevisstgjøring, men det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring. Aldri har verden trengt denne delen av julebudskapet mer enn i dag!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2091 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Regjeringen vil fjerne Odelsloven.
rundt 1 time siden / 331 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2091 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2091 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 1 time siden / 2091 visninger
Rune Holt kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 1 time siden / 461 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 1 time siden / 461 visninger
Rune Holt kommenterte på
Åndens mangfold
rundt 2 timer siden / 2091 visninger
KarI Erik BirkeIand kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 461 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 461 visninger
Rune Holt kommenterte på
Dyrs rettigheter i Islam
rundt 2 timer siden / 461 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
rundt 8 timer siden / 6656 visninger
Les flere