Bernt Aksel Larsen

Alder: 53
  RSS

Om Bernt

Følgere

Prisen for å ytre seg

Publisert 14 dager siden - 3537 visninger

Hadde jeg vært 25 år i dag ville jeg fulgt samfunnsdebatten med stor interesse. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville våget å engasjere meg i den.

I kommentaren Kirkens svake stemme etterlyste redaktør Alf Gjøsund for noen uker siden de lavkirkeliges stemmer i samfunnsdebatten. «Problemet er at lavkirkelige ledere stort sett er defensive. Man svarer når man blir angrepet, men det stopper gjerne der,» skrev Gjøsund.

Gjøsund peker på at de lavkirkelige vil bruke tiden på å forkynne evangeliet og bygge menighet, ikke på å ytre meninger offentlig. Det tror jeg stemmer, men jeg tror også det er en annen årsak.

«Om det er krevende å søke jobb med et kristent vedheng, så er det å heve stemmen i det offentlige rom et livsvarig offer», skrev redaksjonsleder i Korsets Seier, Karl A. Jahr, på NRK Ytring i fjor. Han beskrev hvordan det å stikke hodet fram som lavkirkelig gir et stempel som blir et handikapp i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. «Frykten for å bli stemplet er for høy. Fordommene er for store og toleransen for liten», skrev Jahr.

Toleranse er et argument som trumfer det meste. Derfor er det interessant at toleransen er lav for dem som gjør andre verdivalg enn majoriteten. Ytringsfriheten har hatt avgjørende betydning for samfunnsutviklingen siden opplysningstiden. Men hvor reell er ytringsfriheten hvis det å stå fram som lavkirkelig i samfunnsdebatten påvirker, og kanskje ødelegger, både karriere og sosialt liv?

Skal en debatt være til reell nytte, må den både engasjere bredt og få fram motstridende syn og vinklinger. Ikke minst må den engasjere ungdom. Middelaldrende mennesker kan debattere så mye de vil, men det er valgene ungdommen tar som har størst betydning for samfunnet på lang sikt.

Hadde jeg vært 25 år i dag ville jeg fulgt samfunnsdebatten med stor interesse, men å engasjere meg i den ville være en krevende beslutning. Konsekvensene for karriere og omdømme ville vært store. Debattklimaet på nettforaene ville ikke ha fristet meg. Det er ikke så usannsynlig at jeg stort sett måtte bruke tiden på å svare for hva tidligere generasjoner i BCC foretok seg i en helt annen tid.

Det som av flere er omtalt som omdømmetyranni har tatt grep om mange områder i dag. Hvis jeg var 25 år, sterkt engasjert i samfunnsdebatten fra et lavkirkelig ståsted, bidro i frivillighet, og støttet kristne formål økonomisk, hvordan ville mitt omdømme være? Hvordan ville jeg bli sett på av framtidige arbeidsgivere? Hvordan ville en bank vurdere omdømmerisikoen ved å bli assosiert med min offentlige profil?

Da jeg fikk invitasjon til å skrive i denne spalten var jeg i den heldige situasjon at jeg både økonomisk og sosialt sto på egne ben. Jeg hadde allerede egen blogg, og skrev det jeg ønsket uten å bry meg om omdømme. Det er ikke veldig mange andre som er i samme situasjon. Og selv om jeg var forberedt på diskusjon, ble jeg ikke sjelden overrasket over intensiteten i personangrepene og de absurde beskyldningene jeg gang etter gang ble utsatt for – nesten uansett hva temaet opprinnelig var. Å invitere noen inn i et slikt debattklima er ikke helt enkelt.

Noen unge, modige samfunnsdebattanter kunne på den annen side kanskje være akkurat det som skal til for å få fjernet gamle fordommer. Å lukke døren i håp om å få være i fred er en dårlig strategi for et kirkesamfunn. Derfor er Vårt Lands satsning på å få fram stemmene fra de som representerer minoriteter og mangfold prisverdig. Og derfor er redaktør Gjøsunds invitasjon til de lavkirkelige stemmene viktig.

Engasjert ungdom vil kanskje tenke at prisen for å bruke sin stemme er blitt for høy. Men når enkeltpersoner tar ansvar, påvirker det framtiden for mange. Kanskje finnes det også flere enn man skulle tro som vil støtte opp der ute. Å være den svake, men modige mindretallsstemmen vil kunne gi andre mot og frimodighet. For å bruke et bibelsk uttrykk: Frimodighet har stor lønn!

Trykket i Vårt Land 9. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Gå til innlegget

Herrens veier

Publisert rundt 1 måned siden - 761 visninger

Menneskets utilstrekkelighet debatteres, men gudstroens styrke er forsvunnet.

Den danske TV-serien «Herrens veier» fikk mye oppmerksomhet i vinter. Presten som ble forbigått ved bispeutnevnelsen, reagerte med en fyllekule, og opplevde deretter at det familien hadde bygget livet rundt falt i grus. Serien har vakt refleksjoner fra mange hold. Folkekirken i Danmark omfavnet serien. 

«Det var noe avslørende ved disse karakterene, det at man gjerne vil fremstå som en ydmyk Herrens tjener, men likevel er fulle av sitt eget» sa prest og professor på Teologisk fakultet, Merete Thomassen til Vårt Land da serien ble lansert i Norge. Ifølge henne var hun «vilt begeistret» og nevnte at serien «…peker på det menneskelige, det forfengelige, og de høye, moralske idealene som brister. Den er ærlig om presters sårbarhet». 

Thomassen har et poeng. Prester og menighetsledere er ikke guder og er langt fra ufeilbarlige. Denne siden av bildet ble i mange hundre år skjult, og det er sunt og riktig at den de siste tiårene har kommet fram. Men jeg savner en annen side av bildet.

Herrens herlighet. 

I den 138. salme skriver David om å «synge om Herrens veier, for Herrens herlighet er stor». Davids menneskelighet er godt kjent. Det er få andre som kan få fram svakheten og de brusende følelsene i et menneske slik David gjør i sine salmer. Men det er også få andre som kan få fram styrken, sinnsroen og gleden som gudstroen gir. 

David opplevde – som mennesker flest – at Herrens veier var uransakelige, og at livet var fullt av vanskeligheter. Men han opplevde også at Herrens veier førte ham styrket ut av vanskelighetene, at de ledet til en fred som han ikke kunne forestilt seg. Derfor var Herrens veier noe han ville at menneskene skulle få høre om. 

Dramasjefen i Danmarks Radio, Piv Bernth, håpet at «Herrens veier» ville gi seerne lyst til «å samtale om tro, verdier og livsgrunnlag». Men mitt inntrykk er at det ikke er disse temaene som dominerer samtalen. 

Menneskets utilstrekkelighet debatteres, men gudstroens styrke er forsvunnet. Det som etter bibelsk standard er umoralsk og uetisk opptreden, med påfølgende sammenraste relasjoner males ut, men tryggheten ved gode verdier utelates. Livets skuffelser gis stor oppmerksomhet men gleden og stabiliteten som kommer av et solid livsgrunnlag er forsvunnet.

Sorg og smerte.

Filmseriens trailer på drøyt to og et halvt minutt inneholder tre sex-scener. Utroskap er ikke bare idealer som brister. Det påfører andre stor sorg og smerte. Å gå gjennom livet «full av sitt eget» er en ulykke, ikke bare for mennesket selv. Og hvis det handler om personer i tillitsposisjoner kan det også medføre personlige overtramp til livslang skade. 

At serieprodusenter utnytter slike konfliktfylte elementer til fulle i underholdningsøyemed er ikke underlig. Men at kirken opptrer som i stor grad ukritiske filmkritikere, uten å få fram at det kristne budskapet handler om det stikk motsatte er underlig. Fra et bibelsk ståsted er det jo vanskelig å si at serien har noe som helst med Herrens veier å gjøre.

Forvandling. 

Kirker og trossamfunn har et samfunnsoppdrag. En måte å formulere det på, er at vi skal hjelpe mennesker. Dette gjør vi ved å lede til Herrens veier, som han i sin kjærlighet har lagt åpne for alle i og ved Jesus. 

Her får vi nok se at vi er mennesker, men vi får enda mer se at veiene leder oss til noe godt, noe som er større enn oss selv. De leder oss bort fra å være «fulle av vårt eget», slik at vi får bærekraft til å hjelpe andre i stedet for å gjøre dem sorg og skade. De leder til det Bibelen omtaler som forvandling, at et menneske som tidligere ikke kunne være god og elske sine nærmeste kan forvandles til å gjøre nettopp dette. 

Kanskje kristne burde bli bedre på å vise at det glade budskap er mer enn menneskelighet? Kanskje vi kunne få bedre fram hva gudstroen og budskapet om Jesus kan gi av trygghet og glede i livet, hvordan Herrens veier leder bort fra det å være «full av sitt eget» til hjelp for andre. Herrens veier har nemlig verdi for hele samfunnet. Derfor kan vi med frimodighet både tale og synge om dem.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen

Gå til innlegget

Grisemeldinger og rundkjøringer

Publisert 2 måneder siden - 534 visninger

Russefeiring og knuteregler blir med jevne mellomrom tatt opp som kuriøse tema i utenlandske aviser, i artikler som vanligvis levner Norge liten ære.

I april var nyhetsbildet preget av grisemeldingen til Liv Signe Navarsete fra partikollegaer på hyttetur. «Det er tydelig at det finnes en ukultur i Senterpartiet som det må ryddes opp i», sa tidligere partileder Åslaug Haga til VG.

Siden i fjor høst har MeToo-kampanjen vist at Senterpartiet er langt fra alene om å ha slik ukultur. Det er få grupper som har sluppet unna. Etter syv måneder med avsløringer og debatt virker det likevel fortsatt som om ingen egentlig makter å gjøre noe med det underliggende problemet.

Vi er nå midt i den perioden da titusenvis av ungdom markerer sin overgang til de voksnes rekker. For mange betyr dette russefeiring, med et høyt alkoholkonsum og løssluppen sex. Russefeiring og knuteregler blir med jevne mellomrom tatt opp som kuriøse tema i utenlandske aviser, i artikler som vanligvis levner Norge liten ære.

Som argument for russefeiringen blir det hevdet at det er sunt for ungdom å bryte ut av etablerte konvensjoner og begrensninger. Men det er vanskelig å se hvilke konvensjoner og begrensninger de voksne har lagt på ungdommen som skulle rettferdiggjøre en slik form for markering som russefeiringen ofte blir.

Døve ører. 

Hvert år leser vi om bekymrede rektorer og skoleansatte som fortvilet ser ungdom rive ned en del av det grunnlaget som de skulle bygge voksenlivet på. De tar til orde for å avskaffe, eller i det minste radikalt endre, russefeiringen. Merkelig nok taler de stort sett for døve ører.

Jeg hører heller ikke mange politikere eller samfunnsdebattanter som ønsker å få gjort noe med holdningen om at å ha det gøy betyr overstadig beruselse. Enda færre er det som argumenterer for at seksuell eksperimentering, og stadig mer utflytende grenser, er negativt for samfunnsutviklingen. Å snakke om ansvarlighet på disse områdene er svært lite populært og gir stempel som mørkemann eller det som verre er.

Skogen i fyr. 

I dette lyset blir oppmerksomheten rundt grisemeldingen til Navarsete dobbeltmoralsk. Skal man bekjempe skogbrann er man ikke fornøyd med å konsentrere seg om å slukke flammene i en busk når hele skogen står i full fyr. Å etterforske og politianmelde kan nok være på sin plass, men hva med brannen i resten av skogen?

Det er mange som angriper meldingen som ble sendt, men ingen som angriper det fenomenet at når de unge politikerne skulle ha det gøy sammen måtte det skje som en fyllefest. Er det virkelig så sjokkerende at når rusen har tatt bort de normale hemningene hos ungdom – og da snakker vi om ungdom som i stor grad er opplært til at grenser er usunt – blir resultatet nettopp det Navarsete opplevde?

Utlendinger som kommer til Norge ser at det er mange rundkjøringer her i landet. Debatten om grisemeldingen er preget av at vi befinner oss i en rundkjøring. Vi kan etterforske, politianmelde, og gjerningsmannen får sin straff. Men uten å ta tak i det bakenforliggende problemet – de holdningene vi legger ned først i ungdommen og etter hvert i resten av samfunnet – kommer vi ikke videre. Ganske snart har vi tatt en ny runde og er tilbake i samme situasjon.

Mindre rus. 

Enhver tidsepoke har sine utfordringer. Vi er heldige og lever i en tid med både fred og velstand, men både det norske samfunnet og verdenssamfunnet står likevel foran store utfordringer. For å løse disse trenger vi mindre rus og mer edruelighet. Vi trenger mindre løssluppenhet og mer ansvarlighet. 

Når en ungdom går over i de voksnes rekker er det på sin plass å markere at det er på tide å ta på seg de byrdene som samfunnet pålegger. Det er på tide å vise at man vil opptre som en ansvarlig borger. Heldigvis er det en hel del ungdom som velger ansvarlighet og måtehold, som ønsker å ta vare på den plattformen de har bygget for livet. Det er disse vi burde støtte opp om, for det er ved å stimulere til slike valg vi kan komme ut av rundkjøringen.

Trykket i Vårt land 14. mai 2018

Gå til innlegget

En raus fellesarena

Publisert 3 måneder siden - 1260 visninger

For første gang på så lenge jeg kan huske er både BCC og ­andre religiøse grupper blitt møtt med oppriktig interesse og et ­ønske om å forstå.

‘Vi lever i et sekularisert samfunn der det kan være krevende for alle religiøse grupper å være troende. Samtidig er Kristen-Norge veldig fragmentert og trenger en raus fellesarena.’

Det var den nylig avgåtte redaktøren i Vårt Land, Åshild Mathisen, som sa dette i forbindelse med at hun overtok redaktør­ansvaret i 2016. Jeg har ikke forutsetninger for å bedømme Mathisen som leder. Men jeg vil berømme hvordan avisen har møtt Kristen-Norge i hennes tid som ­redaktør.

Polarisering. Samfunnsdebatten har den siste tiden stått i polariseringens tegn. Diskusjonene med de gode resonnementene, der sakkunnskap og respekt preger tonen, blir færre. Spissformuleringer som vekker de sterke følelsene blir flere. Vi trenger ikke gå lengre enn til Listhaug-saken for å finne eksempler på dette fra begge sider av bordet.

«Som universitet (og høyskole) har vi et samfunnsansvar om å si ifra og stå opp mot verdier og handlinger i samfunnet vi mener er feil», uttalte en førsteamanuensis nylig. Anledningen var at hun oppfordret alle ansatte ved sitt universitet til boikott mot Oslofjord Convention Center på bakgrunn av selskapets tilknytning til BCC.

Personlig har jeg trodd at samfunnsoppdraget til et universitet er å være en arena for å få innsikt og dypere forståelse, der meningsforskjeller ble utnyttet til å få fram de gode debattene som kan belyse problemstillinger så godt som mulig.

Hvis førsteamanuensisen var uenig i det BCC sto for, hvorfor ikke invitere BCC inn i meningsmangfoldet og i det minste la dem få fortelle sin versjon? Når interessen for å forstå er fraværende, men viljen til å stå opp mot det man «mener er feil» er tilsvarende sterk, er man i farlig ­terreng. Resultatet blir polarisering i stedet for integrering.

Avvikere. Religiøse grupper i Norge har merket slik polarisering i lang tid. Når slike grupper blir omtalt i media er agendaen sjelden å sette fokus på en del av et blomstrende mangfold. Hvor ofte har vi de siste årene sett eksempler på at de store mediehusene i Norge har tilnærmet seg religiøse grupper med respekt og et ønske om å forstå? Og hvor ofte har vi på den annen side sett de samme mediehusene utnytte snevre vinklinger til det ytterste for å få slike grupper framstilt som av­vikere i samfunnet?

I uken før påske var ca 4.500 ungdommer fra mer enn 30 land samlet til ­påskecamp i BCCs regi. Mange hadde spart penger og arbeidet dugnad i måneds­vis for å finansiere reisen. I seks dager var de fra morgen til kveld dypt engasjert i et aktivitetstilbud som spente fra flyging og dataspill til sport og TV-produksjon. Disse ungdommene valgte et sunt og rusfritt miljø. Hundrevis av dem var mentorer for yngre ungdommer.

Hvilke mekanismer som ligger bak slike valg er muligens ikke så enkelt å forstå for alle. For noen er den mest nærliggende konklusjonen at det handler om tvang eller «negativ sosial kontroll». Slike ­karakteristikker skaper fengende overskrifter, og passer godt inn i den polariserte samfunnsdebatten der det viktigste er å vekke følelser. Jo mindre kunnskapen er, jo sterkere er ofte meningene. Men hvor mange har vist noen som helst interesse for å undersøke hva som ligger bak de valgene slike ungdommer gjør?

Oppriktig. Her er det altså jeg mener at Vårt Land i Mathisens periode har vært en positiv kraft i mediebildet. For første gang så lenge jeg kan huske er både BCC og andre religiøse grupper blitt møtt med oppriktig interesse og et ønske om å forstå. Og gjennom avisen har vi fått en dypere innsikt i hva som rører seg i Kristen-Norge både på godt og vondt. Vårt Land har nemlig tatt også de vanskelige debattene på alvor, uten å miste respekten for det som er annerledes.

Jeg håper Vårt Land fortsetter å være en «raus fellesarena» for både respektfull debatt, innsiktsfull kritikk og opp­lysende informasjon. Avisen kan neppe ha et ­viktigere samfunnsoppdrag enn dette.

Gå til innlegget

BCC og andre kristne

Publisert 5 måneder siden - 2007 visninger

Over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det gjør det viktigere å stå sammen.

BCC (Brunstad Christian Church) har i mange år vært forholdsvis isolert fra øvrige kristne trossamfunn. Årsakene til dette er sannsynligvis flere. Noen av dem skrev jeg om i et innlegg i fjor med tittelen ­Mannen som lærte oss å tenke selv . Der nevnte jeg at de som sluttet seg til BCC kom i all hovedsak fra andre frikirkelige samfunn. Derfor var det viktig å markere tydelig det læremessige grunnlaget ­menigheten bygger på og peke på forskjellene mot andre trossamfunn.

God kontakt

Interessant nok var grunnleggeren av vår menighet, Johan Oscar Smith, en mann som i en hel del år søkte sammen med andre profiler i norsk kristenliv tidlig på 1900-tallet. Sammen med sin bror Aksel var han en aktiv ­bidragsyter i de kristelige bladene «Missionæren» og «Byposten». Sistnevnte ble senere Pinsebevegelsens organ og fikk navnet «Korsets Seier». Brødrene Smith hadde også god kontakt med profiler som Pinsebevegelsens grunnlegger, Thomas Ball Barrat og «De frie venners» hoved­figur, Erik Andersen Nordquelle. Etter noen år stilnet denne kontakten, og Smith ble fra flere hold utsatt for sterke angrep på den læren han og Aksel forkynte.

Angrepene var ofte begrunnet i uklarheter rundt Smiths lære om Jesus. De oppfattet ham slik at han mente Jesus hadde et «syndig kjød», og ikke var hellig, ren og guddommelig. Brødrene Smith forsvarte seg da med fynd og klem, og ­benyttet gjerne anledningen til å slå et slag mot læren om at «syndelegemet blir uttatt ved åndens dåp» som var aktuell i en del forsamlinger på den tiden. Etter Smiths død eskalerte disse motsetningene, og på midten av forrige århundre var tonen mellom BCC og andre trossamfunn til ­tider konfliktpreget og handlet ofte om å framheve forskjeller.

Stå sammen

Å forsvare sitt trosgrunnlag mot angrep og avgrense mot andre læremessige retninger kan til tider være høyst nødvendig. Det preget også den første kristne menighet, slik vi kan lese det i Det nye testamente. Dette betyr ikke at det er nødvendig å opprettholde en konflikt i tiår etter tiår når grunnlaget for konflikten ikke lenger er til stede. I dag tror jeg flere av de læremessige diskusjonene, som for hundre år siden var helt sentrale, ikke lenger har den samme betydning. De tok utgangspunkt i historiske situasjoner, problemstillinger og formuleringer som betones annerledes i dagens kirkelige ­situasjon. Jeg finner ikke noe i Johan ­Oscar Smiths skriftlige materiale som skulle hindre at BCC kan anerkjenne og lære av mennesker utenfor vår menighet som elsker Jesus og bruker livet i hans tjeneste.

Apostelen Paulus skriver til menig­heten i Efesos om to dimensjoner i forholdet mellom Jesu etterfølgere. Den ene er at de skal vokse sammen, «sammenføyes». Den andre er at de skal vokse oppover. Da ikke oppover til en apostel, til en pave – eller, for vår del, til Smith – men til «ham som er hodet, Kristus». I dag er det ikke så vanskelig å se at over store deler av verden angripes kristne grunnverdier mer og mer. Det bør da være viktigere å stå sammen for å forsvare disse verdiene enn å bygge konflikter.

Tydeliggjøring

BCC har ikke til hensikt å utviske sin profil eller endre sin forståelse av Bibelens ord. Derimot tror jeg menigheten kan tydeliggjøre og forklare sitt teologiske ståsted på en slik måte at vi med frimodighet kan søke mer inn i, og aksepteres i, det kristne fellesskapet når dette kan være til gjensidig nytte. Gjen­sidig respekt innebærer ikke alltid enighet. Men uenighet er ikke noe hinder for at vi samarbeider med, og lærer av, mennesker som ser annerledes på enkelte ting.

Jeg er overbevist om at BCC på flere områder har noe å lære av hvordan andre trossamfunn løser praktiske utfordringer de møter i det gode arbeidet. Like overbevist er jeg om at andre har noe å lære av oss. Det gjelder både vektleggelsen i forkynnelsen, og mer praktiske ting som måten vi driver vårt ungdomsarbeid på. Over mange år har vi bygget opp ressurser som gjør at BCC i dag har stor handlekraft til å bidra i oppdraget med å oppfylle Jesu misjonsbefaling. Kanskje andre med et sterkt engasjement for ungdomsarbeid og misjon kunne lære ett og annet her?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 27 visninger
0 kommentarer
23. juli
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 332 visninger
4 kommentarer
Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 16 timer siden / 279 visninger
0 kommentarer
Utgår
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 16 timer siden / 124 visninger
2 kommentarer
Hetebølgen
av
Vårt Land
2 dager siden / 226 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
13 minutter siden / 332 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
13 minutter siden / 2507 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
16 minutter siden / 12122 visninger
Rune Holt kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
20 minutter siden / 2238 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
23. juli
30 minutter siden / 332 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
35 minutter siden / 332 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Utgår
36 minutter siden / 124 visninger
Iver-Olaf Grimstad kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 1 time siden / 1803 visninger
Lars Gule kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 2238 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Utgår
rundt 1 time siden / 124 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 2238 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ramadan
rundt 1 time siden / 713 visninger
Les flere