Bernt Aksel Larsen

Alder: 52
  RSS

Om Bernt

Følgere

Noen ganger må vi si nei

Publisert 14 dager siden - 3246 visninger

De deltar ikke i menighetslivet resten av året, men vil gjerne være på sommerstevnene.

Når dette leses er vår Brunstad kristne menighet godt i gang med sin første av to stevneperioder denne sommeren. Hos oss, i likhet med hos mange andre kristne trossamfunn, er sommerstevnene en tradisjon som er innarbeidet gjennom generasjoner. For mange er det å tilbringe noen dager på stevne om sommeren blitt en naturlig og nesten selvsagt del av livet.

Å kunne møtes til sommerstevne har først og fremst en åndelig og oppbyggelig verdi. Stevnedagene gir en spesiell anledning til å høre og tenke over det åndelige innholdet som utgjør menighetens basis, på en måte som ikke er så lett å få til resten av året. Den store bredden blant deltakerne gir nye perspektiv og vekker ettertanke. Å møte så mange likesinnede som deler den samme troen gir inspirasjon og pågangsmot for hverdagen.

Sosial verdi

Sommerstevnene har også en sosial verdi som har betydning. På årets stevner på Brunstad kan deltakerne oppleve et stort antall aktiviteter for alle aldre, de får et rikholdig underholdningstilbud og de festlige anledningene er mange. Både de naturgitte og menneskeskapte omgivelsene gjør stevnene til et eldorado for trivsel, avslapning og dyrking av godt vennskap. Mange tusen mennesker i inn- og utland sitter med noen av sine beste barndoms- og ungdomsminner fra stevnedagene om sommeren.

Det sosiale perspektivet er altså til stor glede for veldig mange. For oss som trossamfunn kan akkurat dette innimellom også gi utfordringer. Faktum er nemlig at det finnes enkelte som ikke lenger slutter seg til menighetens trosgrunnlag, men som fremdeles setter så stor pris på det sosiale perspektivet at de ønsker fortsatt å komme på stevnene. De deltar ikke i menighetslivet resten av året, men de vil gjerne være på sommerstevnene for å oppleve trivselen og det sosiale livet.

Fra tid til annen hender det at menig­heten ikke kan gi disse plass. Det kan være ubehagelig både for Brunstad kristne
menighet og for dem det gjelder. Ved første øyekast kan det kanskje også virke underlig. Hvorfor kan ikke menigheten gi dem rom til å være under den gode påvirkningen på stevnene?

Sprengt kapasitet

Selve utgangspunktet er i seg selv positivt. Når selv de som ikke lenger støtter menighetens trosgrunnlag fortsatt ønsker å komme til stevnene, må det være noe med trivselen og livet der som tiltaler og tiltrekker.

Sommerstevnene er likevel menig­hetens egen høytid, der vi samles om det som knytter oss sammen og som er så verdifullt for oss. Drivkraften for de aller fleste, det som trekker dem til stevnene, er ønsket om oppbyggelse på det trosgrunnlaget som betyr så mye for oss. Hvis det blir mange innslag av mennesker som ikke er interessert i dette, vil det påvirke opplevelsen for de som er opptatt av den åndelige og oppbyggelige verdien. Det blir som å invitere inn kommunister til Høyres landsmøte.

Selv om det sosiale kan være hyggelig nok blir det kollisjon i det som danner grunnlaget for hele samlingen. I tillegg er det en realitet at kapasiteten på stevnene er sprengt, og det gjør at behovet for å prioritere er stort.

Forstyrrende

Også i et trossamfunn må det være rom for å vise åpenhet og respekt overfor de som velger annerledes. Vi tror på mennesket som Guds skapning, elsket av Gud, og vi bør alltid omgås Guds skapning med respekt og omtanke. Det medmenneskelige perspektivet er grunnleggende innenfor det kristne budskapet, og vår menighet er ikke noe unntak i så måte.

På våre fremste høytider er det likevel vårt eget trosfellesskap, vår egen felles plattform, det handler om. Alt som ikke bygger opp om dette blir forstyrrende i akkurat den settingen. I norsk sosialdemokrati passer en slik tanke kanskje ikke helt inn, men det er ikke helt enkelt å se hvordan det kunne være annerledes.

Jeg ønsker de mange titusener som samles til stevner rundt omkring i landet en riktig god og utbytterik sommer.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land, 10. juli 2017.

Gå til innlegget

De som havner på utsiden

Publisert rundt 1 måned siden - 3474 visninger

Historisk tror jeg dessverre noen av oss har hatt usunne holdninger til de som forlater Brunstad kristelige menighet.

I likhet med mange frikirkelige trossamfunn er menigheten jeg tilhører, Brunstad kristelige menighet, ingen folkekirke. Vi forsøker ikke å favne alle. Vi har vår profil, vårt trosgrunnlag og våre verdier.

Siden vi er overbevist om at det er disse som er kilden til den livskraften og livsgleden vi opplever, ønsker vi å hegne om disse. Derfor er medlemskap i menigheten forbeholdt de som støtter og identifiserer seg med menighetens verdier og som ­deler dens tro. Dette gir en plattform som skaper sterke bånd mellom medlemmene og gjør at fellesskapstanken står sterkt.

Avgrensning

Et spørsmål som gjerne dukker opp er hvordan vi som er innenfor trossamfunnet forholder oss til dem som velger å forlate menigheten. På enkelte områder er det nemlig ikke til å unngå at det blir en avgrensning mellom «innenfor» og «utenfor», slik det vil være i enhver gruppe ­eller sosial struktur der fellesskapsfølelsen er sterk.

Selvfølgelig vil det være medlemmer som finner ut at de ikke lenger kan identi­fisere seg med vårt trosgrunnlag, og ­endrer syn på hva som er viktige verdier. I de aller fleste tilfeller er dette helt udramatisk, og slik bør det etter min oppfatning også være. Vi ønsker ikke å legge bånd på mennesker. Slike velger som regel å forlate menigheten i ro og fred og det er et gjensidig godt forhold mellom dem og de som er igjen på «innsiden».

Uhyre sjelden

Unntaksvis har det et fåtall ganger hendt at noen ikke bare har blitt uenige i trosgrunnlaget, men begynner å angripe og sverte dette, kanskje i kombinasjon med sterke personangrep på de som er toneangivende i forkynnelsen. På samme måte som det er begrenset hvor lenge en politiker får angripe sitt partis politikk fra dets egne talerstoler, er det begrenset hvor lenge man i Brunstad kristelige menighet kan målbære denne­ type angrep fra innsiden. På et tidspunkt er man ikke lenger velkommen på menig­hetens samlinger. Dette skjer uhyre sjelden og så langt jeg vet har det neppe­ skjedd mer enn en håndfull ganger i menig­hetens historie i Norge.

Det er også stor forskjell på saklig kritikk og den type angrep som jeg skriver om her. I Brunstad kristelige menighet er det i dag stor takhøyde for saklig kritikk, og jeg tror dette er en av årsakene til den positive utviklingen menigheten står i. Men et trossamfunn som tillater at selve verdiene og trosgrunnlaget forvitrer, har ingen framtid.

Trist, men naturlig

Når noen forlater et trossamfunn, opplever de kanskje også sosiale endringer. Jeg tror det er et gjensidig godt forhold mellom de aller fleste av de som forlater menigheten og de som fortsatt tilhører den, men deler man ikke lenger troen og synet på hva som er viktig i livet, er det likevel noen av de tetteste båndene som forsvinner. Det er trist, men det er også naturlig.

Historisk tror jeg dessverre noen har hatt usunne holdninger til dem som for­later menigheten. Familier eller enkeltpersoner har tatt unødvendig stor avstand fra dem. Jeg håper og tror at disse holdningene er så godt som borte i dag.

En annen sak er at Bibelen gir noen retningslinjer for hvem som bør ha adgang til å delta på menighetens samlinger, og noen vil på grunn av sin livsførsel ikke kunne delta i enkelte settinger. Det har å gjøre med respekten for de verdiene som er så verdifulle for medlemmene, og jeg tror ikke egentlig det er så vanskelig å forstå.

Dramatisk

I de få tilfellene der noen har forlatt menigheten gjennom en sterk konflikt har det sosiale bruddet kanskje blitt mer dramatisk. Familie og venner har ikke lenger ønsket omgang med noen som angriper og sverter verdiene de bygger livet på. Slike forhold er tunge og vanskelige for alle involverte. De utgjør også takknemlig stoff for medier som ønsker å framstille menigheten i et negativt lys, og historier som ligger 25–30 år tilbake i tid trekkes gjerne fortsatt fram når menighetens indre liv skal beskrives.

Heldigvis er det ikke disse problemstillingene som preger hverdagen vår. Vi ønsker å leve i fred med våre omgivelser og være en positiv kraft i våre lokalsamfunn. Men vår profil, vårt trosgrunnlag og våre verdier vil vi ikke la forvitre. De vil vi kjempe for når det trengs.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 12. juni 2017.

Gå til innlegget

Paulus og politikken

Publisert 2 måneder siden - 671 visninger

Hvorfor er så få i vår menighet politisk aktive?

Året 2017 blir et spennende år politisk, og Norge står foran en valgkamp. I Brunstad Kristelige Menighet har vi tradisjonelt vært mindre politisk aktive enn gjennomsnittet. Skal jeg gå ut fra min egen erfaring, betyr ikke det at de har mindre meninger om politikk enn det samme gjennomsnittet. Diskusjonene kan til tider gå varme, og så godt som hele det politiske spekteret fra rødt til blått er representert. Å engasjere seg aktivt i politikken er det likevel lite av, selv om det finnes unntak.

Det er nærliggende å stille spørsmål om hva dette skyldes. Årsaken tror jeg er å finne i vekten forkynnelsen legger på å arbeide med seg selv – det som litt banalt kan kalles å bli et bedre menneske.­ Mange av oss tenker at det var dette apostelen Paulus ville prioritert om han hadde levd i dag.

Utvikling

I forkynnelsen fra våre ­talerstoler ligger det en tro på at det best­e jeg kan gjøre for meg selv og for mine medmennesker er det Paulus skrev til den unge Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det!» Vi tror at ved å være opptatt med hva Guds ord sier, og sammenligne dette med slik vi selv er og oppfører oss, vil vi komme inn i en god utvikling som menneske.

Det å være i en slik utvikling er det ­aller beste vi kan bidra med for samfunnet. «Læren» som Paulus viser til, handler mye om å ikke være selvopptatt, men i stedet være opptatt med hva jeg kan gjøre for mine medmennesker. Dette er ikke ­naturlig for mennesker, men vi har en sterk tro på at utvikling er en mulighet.

Som grunnlag for det politiske systemet ligger behovet for å ha opinionen med seg. En politiker som har aldri så gode intensjoner, men som ikke har velgerne i ryggen, får ikke utrettet noe. Slik må det være i et demokrati, men her ligger også noe av årsaken til at relativt få medlemmer i vår menighet er politisk aktive. Å framheve seg selv for å oppnå popularitet får ryggmargsrefleksene til å stritte imot. Å måtte kompromisse i verdispørsmål fordi man ellers ikke vil ha det tilstrekkelige antall velgere med seg vekker heller ikke lysten til å gå inn i det politiske livet.

En forskjell

Selv er jeg svært takknemlig for politikere som legger ned tid og krefter til beste for samfunnet. Klartenkte mennesker med ryggrad, som er opptatt av å bruke sine verv til å gjøre en forskjell, betyr mye. I det perspektivet vil noen kanskje mene at det er galt av samfunnsengasjerte kristne å ikke engasjere seg i politikk. At med et engasjement for å gjøre verden bedre burde gi dette engasjementet utløp innenfor det systemet samfunnet har etablert.

Jeg vil ikke avfeie en slik argumentasjon. Heller ikke tror jeg det er noe galt i å engasjere seg i politikk når man ser at det er mulig å få utrettet noe. Men jeg tror fortsatt at det viktigste vi kan gjøre, både for samfunnet og for oss selv, er å følge Paulus’ formaning: Å arbeide med oss selv. Arbeide med å løfte blikket opp fra våre egne behov og bli genuint opptatt av hva vi kan gjøre for andre. Et menneske kan utgjøre en enorm forskjell uten å være i rampelyset, uten å være populær. Her er det uante muligheter og få begrensninger.

Vente på Herren

Verden er full av urettferdighet og nød, dette er et faktum ingen bør lukke øynene for. Det gjord­e heller ikke apostelen Jakob, når han skriver om hvordan de rike og mektige utnyttet de fattige til egen fordel. Urettferdigheten var så stor at nødropet har «nådd fram til Herren», skrev han. Rådet var imidlertid ikke å engasjere seg i de politiske maktstrukturene, men heller å vent­e på Herren. Jakobs brev inneholder for øvrig mange formaninger om hvordan vi kan utgjøre en forskjell for våre medmennesker.

Vil vi se flere fra vår menighet i politikken framover? Det vet jeg ikke, men det er slett ikke umulig. Det jeg vet er at alle som følger Paulus’ og Jakobs formaning vil ha stor betydning for landet og for sine omgivelser. De er med på å gjøre verden til et bedre sted å leve. Verdien av det bør ikke undervurderes.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 15. mai 2017.

Gå til innlegget

Vårt oppgjør med askesen

Publisert 4 måneder siden - 5069 visninger

I vår menighet burde man ikke være rik eller ta høy utdanning. Da vi tok et oppgjør med denne linjen, begynte kritikken.

Menigheten jeg tilhører har snart 120 års historie bak seg. Trosgrunnlaget er uforandret siden starten, men noen stiller nok spørsmål om hvorvidt den etiske forståelsen har endret seg. Dette gjelder for eks­empel et bibelvers som har vært viktig i vår forkynnelse: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.» (1. Joh 2,15)

Grunnlegger Johan Oscar Smith mente ikke at «det som er i verden» i seg selv er noe negativt. Det viktige var at den kristne elsket Gud, ikke «det som er i verden». Smith var opptatt av at vi skulle avvise «kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier».

Usunn dreining

Etter grunnleggerens død endret dette seg noe i menigheten vår. Man la fortsatt mest vekt på menneskets indre liv, og på å fornekte begjæret, men det ble i økende grad fokusert på «det som er i verden». Forståelsen dreide i en asketisk retning. Fra talerstolene ble det av og til forkynt at man ikke burde være rik, man burde ikke ta høyere utdanning, og – ut over det høyst nødvendige for å overleve – burde en kristen ikke eie særlig mye jordisk gods.

En slik forståelse kan skape grobunn for usunnhet og ta bort noe av livsgleden Gud ønsker å gi oss. Særlig på 80-tallet preget dette deler av menigheten. Det kunne sees på klær, på biler, på hus og inventar. Etikken handlet om hva man ikke burde eie, i stedet for hva man kunne utrette for andre med det man eide.

Selv ut på 90-tallet hang noe av denne forståelsen igjen. Brunstad, menighetens samlingssted utenfor Tønsberg, var for eks­empel fullt av telt og camping-
vogner. Selv om det kunne være både svært upraktisk og ukomfortabelt å ­stable en stor familie inn i en gammel campingvogn, var det uaktuelt å bygge mer komfortable hytter. Det skulle følge litt ­«lidelse» med et kristenliv.

Radikal endring

Etter et lederskifte i menigheten tidlig på 90-tallet ble det ­arbeidet med å føre forståelsen tilbake til den linjen Johan O. Smith hadde stått for. Et kristenliv skal ikke være asketisk og trist, kristendom handler om livsglede og sunnhet. Helliggjørelsen – det å utvikles til å bli mer lik Kristus – handler ikke om å ta avstand fra jordiske ting i seg selv, men om det som skjer inne i mennesket, om å vinne over begjæret etter det jordiske.

I løpet av noen år ble forståelsen radikalt forandret. Menigheten har bygget ut Brunstad til å bli et moderne konferansesenter der man kan bo komfortabelt. Det blir satset tungt på fasiliteter for å gi barn og unge et sunt aktivitetstilbud.

Etter min mening forsvant oppmerksomheten på «det som er i verden». I stedet er vi mer enn noen gang blitt opptatt av kampen mot menneskets begjær, og av kjærligheten til Gud. Menighetslivet og de ytre rammene har endret karakter. Det er blitt mer fritt og åpent. Så langt jeg kan skjønne vil det overveldende fler­tallet av medlemmer i dag si at menigheten først og fremst er preget av trivsel, sunnhet og livsglede.

«Mammondyrkelse»

Det underlige er at det er ingenting vi er blitt så sterkt kritisert for som nettopp denne endringen. De som fremdeles­ ­ønsket en asketisk linje har funnet en ­felles plattform med ikke-troende som har sterke meninger om menigheten. Det hevdes at vår kristendom nå bare handler om «dyrkelse av mammon». Også fra enkelte kristne utenfor vårt trossamfunn opplever vi betydelig kritikk som synes å være basert på en forståelse om at kristen­livet bør være asketisk.

La meg understreke at jeg absolutt ikke har noen sans for såkalt «herlighetsteologi». Jeg tror ikke kristenlivet handler­ om rikdom. Derimot tror jeg at en som elsker Gud gjerne vil skaffe seg midler til å få utrettet så mye som mulig for andre mennesker i sin levetid.

Hva ville apostelen Johannes sagt om han kunne se hvordan menigheten vår har endret seg? Jeg tror faktisk han ville nikket anerkjennende.

Først publisert i Vårt Land, 20. mars 2017. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 36 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 327 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 182 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 11 timer siden / 114 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 444 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 746 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 52 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 746 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 3 timer siden / 4212 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 444 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 827 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 327 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 182 visninger
Les flere