Ikke alle institusjoner er slik at de kan få en av samtidens største matematikere som leder.

Ingen matematikere har vært amerikansk president, norsk statsminister eller generelsekretær i FN. Ingen matematikere har ledet en mediebedrift eller Nobelkomiteen, i hvert fall ikke i Norge.

Nå kan jo en av årsakene være at matematikere ikke akkurat har ord på seg for å være folkelige og fingernemme. Det er i hvert fall lett å tenke at en som er svært god på abstrakte analyser er tilsvarende dårlig på praktisk politikk. Selv analysebyråer ledes ikke alltid av matematikere.

Likevel er det i hvert fall en institusjon som skiller seg ut. Det er rett og slett mulig å finne en matematiker som ikke bare fikk en lederstilling, men en av de viktigste lederstillingene på kloden. Da snakker vi altså ikke om multinasjonale bedrifter som må sjonglere med store tall eller en livssynsorgansisasjon som Human-Etisk Forbund som er opptatt av rasjonalitet. 

Vi snakker selvsagt om Den katolske kirken.

For realiteten er at for tusen år siden satt en matematiker i pavestolen, slik The Renaissance Matematicus delte i går, på dødsdagen til Gerbert av Aurillac (945-1003). 

Historien om Gerbert er interessant, av mange grunner. For det første viser den hvilke muligheter det var for sosial mobilitet i middelalderen. De fleste bønder ble boende og mange skomakersønner ble ved sin lest, men hadde man de rette talenter var det ikke umulig å bytte spor. Særlig om man gikk inn i Kirken.

Bondesønnen Gerbert ble raskt skyflet fra kjøkkentjeneste til studiekammeret. Han fikk den høyeste matematiske utdannelsen som var mulig i Europa på den tiden, i Katalonia - den kristne delen av Spania med tilgang til den antikke og arabiske matematikken.

Gerbert ble etterhvert lærer for den tyskromerske keiseren sønn, den senere Otto III, og for pave Gregor V. Han ble pave etter Gregor i 999, under navnet Sylvester II. 

Denne historien viser ikke bare muligheten for mobilitet og utdannelse. Den understreker den posisjonen og respekten som naturfilosofer - som var hva man kalte vitenskapsmenn dengang - hadde i middelalderen.

For det var ikke slik at Kirken forfulgte eller fryktet vitenskap og kunnskap. Den var tvert i mot og uten sammenligning naturfilosofiens største støttespiller og sponsor, enten vi snakker om universitetene (som altså var opprettet og finansiert i kirkelig regi) eller om stillinger som pavelig astronom.

Takket være kirkelige ledere, munker og klostere, fikk vi overlevert svært mye av den latinske naturfilosofien i Vest-Europa (Bysants tok selvsagt vare på det meste av den greske, og delte den med araberne).

I økonomiske oppgangstider var det kort vei til renessanser. Europa opplevde dermed flere slike før den vi normalt tenker på. Vi snakker da både om den karolinske rundt år 800, den ottonske fra andre halvdel av 900-tallet og den enda mer betydelige med universitetenes fremvekst fra 1100-tallet.

Leser du noe sted at kirken forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen vil du fort oppdage at kildene er populærvitenskapelig forkynnelse farget av 1800-tallets myter om middelalderens mørke. 

Dessverre bremset Svartedauden prosjektet 150 år. Først på Kopernikus sin tid var det like mange utdannede naturfilosofer i Europa som i 1349.

Hva gjorde så Gerbert? Hadde han egentlig noen betydning? Eller noe kunnskapsnivå å snakke om? Var ikke middelalderens vitenskap og matematikk så tilbakestående at man like gjerne kunne sagt at han var en av samtidens beste rakettforskere eller racerkjørere?

Nei, selv om kunnskapsnivået var lavere enn i dag, eller hva det skulle bli de nærmeste århundrene, var det altså ikke ubetydelig. Han bygget tidlig bro mellom arabisk og europeisk naturfilosofi. Han skrev verker om aritmetikk, geometri og astronomi. Han var en iherdig samler av vitenskapelige manuskripter. Han introduserte flere astronomiske instrumenter til det latinske Europa, som astrolaben.

Nå var dette fortsatt en svært urolig tid. Selv om de store folkevandringene var over, fortsatte vikingene sine plyndringstokter. Det skulle ta et par generasjoner før Europa kunne komme på offensiven naturfilosofisk, for ikke å si politisk og militært.

Selv om andre senere fikk armslag til å bidra mer, var ikke Gerberts bidrag uten betydning. Og ikke bare fordi fortellingen om matematikeren som ble pave kan hjelpe oss til å motvirke noen myter. 

Du finner mer om dette her.

Enkelte liker å tenke at Norge er et kristent land. Noen fordi de da kan kritisere kristne, andre fordi de kan kritisere Norge. Men tanken om at Gud kan straffe Norge fordi vi har feil syn på Israel handler mer om tunnelsyn enn teologi.

Tanken er enkel. Israel står under Guds beskyttelse og når noen ødelegger for Israel, må selvsagt Gud reagere. Dette og andre grep fra politisk hold har gjort at vi er i ferd med å miste Guds velsignelse.

Kort sagt ser man på Norge som Femte Mosebok ser på Israel.

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et heller oppsiktsvekkende foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

LES HELE HAAKONSENS FOREDRAG HER

LES OGSÅ NILS PETTER ENSTAD: Hevnens Gud

LES OGSÅ JAN RUDY KRISTENSEN: «Sarpsborg KrF bør beklage»

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning", det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

En av dem som har gått klart ut mot denne type tenkning er Jan Bygstad i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

"Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!"

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med nasjonalistisk teologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Debatten om kristne bør bruke akupunktur reiser flere spørsmål enn livssyn og personlig engasjement. Hvorfor spør så få om akupunktur eller andre behandlingsformer faktisk virker? Er det medias oppgave å være mikrofostativ for alternativbransjen?

Asbjørn Kvalbein svarte på et spørsmål om blant annet akupunktur og alternativ medisin.

Det er ingen overraskelse at Kvalbein ikke støtter alternativ åndelighet, og det bør det heller ikke være at han baserer en kritikk av akupunktur på empiriske studier.

"Sammenhengen mellom kropp og sjel gjør at det ofte oppstår såkalte placebo-effekter. Når folk tror på et hjelpemiddel, så hender det at det virker for dem. Men var det innbilning, eller fikk det en målbar virkning? Den såkalte skolemedisinen, som norsk legevitenskap og sykestell bygger på, vil bygge på anerkjent forskning.

Hva er akupunktur? Det er en urgammel kinesisk helbredelsesmetode der en setter nåler på visse steder på kroppen, for å påvirke nerver. Praksisen, som opprinnelig hadde kontakt til årelating, demonlære og varmebehandling, bygger på et syn at kroppen har 365 avdelinger (etter årets dager) og 12 meridianer (etter antall store elver i Kina). I kinesisk tradisjon ville en ikke forske på og skjære i døde legemer, derfor bygger en på «kunnskap» utenom kroppen selv, dvs. på religiøse og filosofiske tanker.

I akupunktur finner en fram til qi-punkter og utnytter meridianer. Men ingen forskning har bevist at qi-punkter eller meridianer fins. En del studier kan fortelle om en viss placebo-effekt av nålestikkene, men det fins ingen solid dokumentasjon på at det er effektivt, slik en finner ut om andre medisiner og metoder.

Lenge har akupunktur blitt regnet som lavstatus og useriøst i Europa, men aktive akupunktører søker å få det anerkjent på bred basis."

Dette har imidlertid vakt oppsikt. Muligens har noen akupunktører eller brukere reagert. Muligens har journalisten ringt rundt og fått utvalgte personer til å "rase" i media.

Det som er mer sikkert er at man primært har valgt å vinkle dette åndelig. Dermed blir spørsmålet om kristne kan bruke akupunkter ikke et spørsmål om akupunktur, men om kristne.

Og kristne som avviser akupunktur blir fort oppfattet som revirbeskyttende, bakstreverske og intolerante. At de i tillegg er uvitende sier seg selv.

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten setter dermed tingene på plass.

"I Norge bruker godkjent helsepersonell som leger og fysioterapeuter akupunktur som en del av behandlingen fordi den har dokumentert effekt for eksempel mot smerter. Det å hevde at bruken av nåler skulle ha et religiøst aspekt blir helt feil, hevder Høybråten.
Allikevel vil ikke Høybråten bestride Kvalbeins teologiske kompetanse."

Mens Kvalbein altså argumenterer grundig med henvisning til undersøkelser (selv om han ikke oppgir referanser) og nevner at akupunktur kan ha placebokeffekter, avviser Høybråten dette med "dokumentert effekt" (fortsatt uten at det er oppgitt noen kilder).

Høybråten får så spørsmål om han er forbauset over det Kvalbein svarer.

"– Ja, og jeg tror at mange kristne som praktiserer akupunktur blir lei seg. Også de av oss som har benyttet oss av nåler når vi har trengt det, blir lei oss. Det er ingen grunn til å utstede en generell fordømmelse over seriøs, kunnskapsbasert anvendelse av akupunktur.
Vinklingen er altså personlig, nesten litt sjelesørgerisk. Tenk om vi skulle støte noen som praktiserer eller bruker akupunktur. Ikke minst når bruken er ... kunnskapsbasert."

Hele saken skriker etter oppfølgingsspørsmål om kilder og kunnskap. Men av en eller annen grunn kommer de aldri. Det bare forutsettes at Høybråten har rett i sine løse henvendelser til studier, mens Kvalbein ikke har det. Og at hele saken egentlig handler om teologi, ikke om tall.

Mens Kvalbein fremstår i et dårlig lys, blir Høybråten en modig foregangsfigur.

"I sin tid som helseminister var Høybråten pådriver for å avskaffe kvakksalverloven. Mens han ledet helsedepartementet ble loven om alternativ behandling innført.

– Jeg provoserte vel store deler av det etablerte helsemiljøet da jeg på en offisiell reise i Kina i 2002 la meg på benken ved det største akupunktursykehuset i Beijing, sier han."

Hvorfor i all verden vinkler Vårt Land saken på denne måten? Hvorfor tror man dette handler om livssyn og ikke vitenskap? Hvorfor stiller man ikke det enkle oppfølgingsspørsmålet om hvilke undersøkelser som man lener seg mot.

Det enkleste måtte vel være bare å sjekke wikipedia, for så å se om det som står der har noe hold - noe det mange ganger har.

Først det positive, som antagelig er hva helseministeren opprinnelig lente seg mot da beslutningen ble tatt om å innføre alternativ behandling i helsevesenet.

"I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.

Akupunktur er kanskje effektiv ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt."

Dette kan selvsagt høres tilforlatelig ut. Hvis man ikke går det etter i sømmene, med kvalifiserte blikk. For selv om mange kan fortelle om positive effekter av akupunktur, er og blir dette anekdotiske bevis med mange mulige årsaksforklaringer.

"Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at "Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs."Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes".

Merk ordbruken - "sterkt kritisert", "nærmest verdiløs", "ikke har effekt utover placebo".

Hadde journalisten tatt seg bryet med å bruke tre minutter på Wikipedia, ville det fremkommet at det er Kvalbein som får støtte - ikke Høybråten.

Tar man seg bryet med å se enda litt etter, vil man oppdage at det er fremkommet svært sterk og klar kritikk (som denne om statsstøttet kvakksalveri) av Høybråtens beslutninger - og ikke minst av spillet rundt dem.

Noen snakker til og med om en av helse-Norges helt store skandaler. Noe som burde vært av interesse for media.

Nå er selvsagt ikke denne kritikken nøytral, men den finnes og viser langt på vei til etterprøvbare forhold.

Og det burde vært det første Vårt Land undersøkte. Har Kvalbein rett i sine påstander om undersøkelser?

Man kunne altså gått et steg til siden og tatt av seg teologi og livssynsbrillene. Man kunne ha gjort dette til en opplysende sak om hva alternativ medisin er, hvilke former som finnes og hvorfor så mange bruker dette, selv om det ikke er vist at noen behandlingsform virker - i hvert fall ikke slik de opprinnelig var ment.

Men man gjør altså det motsatte. Man blir mikrofonstativ for alternativbransjen.

I stedet for å utfordre og kritisere Høybråtens faglig sett svært omstridte og tvilsomme standpunkter på feltet, bruker man dem ukritisk til å utfordre en som faktisk bygger på faglige konklusjoner.

Og det blir verre.

Dagens Vårt Land (ligger ikke på nettet) avslutter et oppslag om saken med en klar oppfordring fra en pinsevenn.

"Du er nødt til å bruke seriøse behandlere, for det er mye snusk i bransjen. Jeg går jevnlig til en homeopat som er kristen, sier han".

Uten et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det er belegg for å si at homeopati virker.

Konklusjonen er altså at alternativ medisin er bra og flott, så lenge man bruker seriøse behandlere. Uten at det forklares hva sistnevnte er - eller hvilket ... seriøst grunnlag det er for å tro at homeopati har en effekt utover placebo.

Kort sagt er det sjelden å se en artikkelserie som bygger på tynnere grunnlag. I stedet for å finne ut om det er noe grunnlag, forutsetter man at det finnes.

Om ikke annet gir det grunnlag for flere artikler.

Per-Willy Amundsen forsvarer Frp's kritiske holdning til islam med perspektiver og verdier som han vet er populære - og tror er forankret i forskning og fakta. Muligens har han mye rett i det første, men det er sikkert at han foregner seg i det siste

Dermed fremstår Amundsens kronikk med en helt grunnleggende historieløshet, som omtalt her. Han bruker i full offentlighet feil, fordommer og fiendebilder til å begrunne holdninger og politikk.

Skulle noen savne noen poenger henvises også til en lengre presentasjon av andre sider ved hans håpløse historieløshet.

Men kort sagt er Amundsens fortelling like enkel som den er vakker.
Det var en gang lyst og storslagent før trollene fikk overtaket. Folk og filosofi og fornuft og annet flott ble fanget av slemme og dumme krefter. Men takket være en iherdig kamp fikk heltene overtaket etter tusen års undertrykkelse og uvitenhet. Og snipp snapp snute er himmelriket i rute. Bare vi går varlig.

På ene siden har vi skurkene med turban og tiara: kristendommen, islam og middelalderen.

På den andre siden heltene med lys og lærdom: antikken, renessansen, reformasjon og opplysningstiden. 

Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk?

Handler det om noe mer enn behovet for å legitimere politiske fiendebilder?

Det er dessverre svært enkelt. For vi snakker rett og slett om en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Den gjenfortelles i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.

Som jeg skrev i Humanist i fjor, i artikkelen Mørkets makt - hvorfor faller vi så lett for mytene? er ikke problemet faren for å få en toer i historie, men at dette er "kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier."

Men de skyldes verken dumhet eller ond vilje. Vandrehistoriene er heller ikke uttrykk for en kløktig uttenkt sekulær konspirasjon. Skulle vi likevel si noe i én setning, handler dette et stykke på vei om et bevisst opprør mot fortidens autoriteter og en ubevisst tro på dagens. Vi har hørt generasjoner i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Det i Vesten som er bedre enn andre kulturer skyldes ene og alene opplysningstiden. Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til dem vi finner i Bibelen, synes det forventet at vi skal den bokstavelig som rammefortelling med tilhørende oppbyggelige historier.

 Disse historiene handler om alt fra at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat og brant det store biblioteket i Aleksandria slik at kunnskapsarven fra antikken gikk tapt, forbød disseksjoner og forbød tallet null, for ikke å si at paven bannlyste Halleys komet.
Amundsens tokt mister kursen allerede når han setter scenen med verdiene.

"Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse."

Siden disse er så opplagte trenger ikke Amundsen bruke plass på hvor ideene er hentet fra, eller hvilke premisser han mener best støtter dem. At ingen ideer kommer rekende på en fjøl affiserer ham ikke synlig.

I stedet fortsetter han med honnørordene. Han støtter "vitenskapens vei", "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", "demokratiet og rettsstaten" og hele det "byggverket vi kaller 'Den vestlige sivilisasjon'".

Og understreker at dette er verdier som kostet kamp. 

"Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier - og gjorde de enda bedre."

Her er så mye sagt og usagt at det ikke er enkelt å vite hvor vi skal begynne. Men siden grunnlaget "kan spores tilbake til antikken" kan vi starte med det som han tydeligvis mener er stedet for våre "gamle verdier".

Og da er jo spørsmålet straks hvor han finner dem. De verdiene han har nevnt over er ikke uttrykk for noe generelt eller allment ved antikken. Selv om noen av dem kan gjenkjennes i enkelte tradisjoner, er det noe helt annet enn at de utgjorde noen form for felles eller bærende og begrunnet visjon.

Amundsen må kort sagt lete en stund i antikken etter verdiene han selv nevner, som at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.
Det er ingen grunn til å holde pusten mens han leter.

Han må også streve noen sekunder med å finne mange steder eller perioder i antikken der "vitenskapens vei" var det saliggjørende og der man vektla "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", for ikke å si "demokratiet og rettsstaten". 

Selv om man kan finne kimer i greske forhold på 3-400-tallet f.Kr. (sokratisk metode, atensk demokrati og aristotelisk tenkning) var dette kort sagt ikke spesielt levende og logiske forestillinger som kirken og/eller middelalderen kom og ødela på 300-tallet e.Kr. eller i århundrene etter.

I stedet vokste kirken fram i en totalitær og brutal stat som forlystet seg med gladiatorkamper og massehenrettelser av krigsfanger. I lange perioder ble keisere myrdet over en lav sko og offentlige beslutninger kunne tas på grunnlag av tolkninger av høners innvoller.

Hverdagen for folk flest handlet om mat og magiske formularer. Man fryktet sulten og at man skulle miste gunst hos guder, ledere, naboer og kjærester, hva som nå skapte mest angst. Dermed gjaldt det å sikre seg med trylleformler og ofringer.

Likevel er det altså vanlig i dag å forestille seg at antikken var nesten litt vel ensidig rasjonell. Og at det var en tragedie at det var den irrasjonelle kirken som skulle forvalte arven. Siden man ikke ville ta vare på alt, og ødela mye, har vi altså gått glipp av store mengder viten og vitenskap.

Nå henger selvsagt hva vi har bevart av skrifter langt på vei sammen med hva man fant det interessant å bevare. Noe annet ville vært merkelig. Og siden det var snakk om en rasjonell kristen og (her er det tydeligvis bare å holde seg fast) rasjonell islamsk ettertid, har vi fått se mye av vårt inntrykk av antikken, og spesielt grekerne, gjennom dette filteret.

Men her er det kanskje at noen kan skvette litt.

For grunnen til at vi har hatt denne rasjonalistiske oppfatningen av antikken og grekerne, var at ettertiden – kristne og muslimer – var mest interessert i den delen. Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på viten og vitenskap, ble inntrykket at antikkens kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.  

Det er kort sagt et stykke på vei på grunn av kirkens fokus på kunnskap, innsikt og rasjonalitet (selv om det selvsagt langt i fra var det eneste som var i fokus) at vi har fått myten om at kirken bekjempet kunnskap, innsikt og rasjonalitet.Selv om den reelle fortellingen ikke er direkte motsatt, og middelalderen ikke manglet kriger og konflikter, overtro og opprør, er hovedperspektivet så skjevt at det ikke kan brukes politisk hvis man skal holde seg til dagens kunnskap om fortiden.

For historien handler ikke om veien fra middelalderens fundamentalisme til moderne fornuftstro. Tvert i mot er det takket være middelaldernes nærmest forelskelse i rasjonalitet at vi fikk et fundament som moderne naturvitenskap kunne bygge på.

I tillegg drev ikke toneangivende tenkere med det vi oppfatter som fundamentalisme. Bibelen ble først og fremst lest metaforisk og moralsk. Og var noen lesninger av Bibelen i strid med noe som var demonstrert naturvitenskapelig (eller naturfilosofisk som det het) var det rasjonelt å lese dem på andre måter.

I en monumental analyse av rasjonell tenkning i middelalderen (God and reason in the Middle Ages) lander da også Edward Grant på at opplysningstiden

"lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter. "

Som Grant peker på, stod dette sterkt allerede hos Abelard på 1100-tallet og vi finner lange og dype røtter i århundrene før.

I diskusjonen om vitenskapens fremvekst er ikke lenger spørsmålet hvorvidt Europa hadde et fundamentalt bedre grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men årsaken.  

Selv om den muligens ikke passer Fremskrittpartiets politikk.

Innebærer funn av av liv på andre planeter et farvel til kristen tro? Svaret er kort og godt nei. Kristne har i mange hundre år ment at det kan eksistere liv utenfor jorden.

Spørsmålet om tro og liv på andre planeter dukker opp med jevne mellomrom.

Altså, betyr det et mulig farvel for gudstroen at NASA har oppdaget en planet i en beboelig sone, med andre ord i en slik avstand fra den lokale solen at det kan eksistere flytende vann på overflaten?

Eller for å si det med første kommentar til oppslaget om saken på Dagbladet.no 5. desember:

"Hva vil kristendommen si nå?

Help! Vi er ikke de eneste og dermed ikke guds utvalgte?"

Svaret er kort og godt nei. Det er med andre ord ingen grunn til å si "hjelp!"

For det vi snakker om er verken noe nytt spørsmål eller en ny mulighet. Tvert i mot har som jeg viser i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø tanken om liv på andre planeter vært bredt akseptert i Europa mange hundre år.

Dermed er det noe misvisende når det i Nettavisen fortelles at

"- Oppdagelsen støtter den voksende troen på at vi lever i et univers som myldrer av liv. Kepler er på randen av fastslå den faktiske overfloden av jordlignende planeter i vår galakse, sier en av forskerne bak oppdagelsen av Kepler-22b, Alan Boss ved Carnegie Institution for Science i Washington."

I stedet er det nok nærmere sannheten at man kan ha mistet noe av troen på at universet myldrer av liv, siden forskningen ennå ikke har funnet noe, tross alle medieoppslag om nesten, muligens og (la oss legge til) kanskje.

Likevel er det ingen uvanlig oppfatning at Guds eksistens vil motbevises av liv på andre planeter. Når det til og med finnes kristne som hevder at det ikke kan bli gjort slike funn fordi Gud angivelig kun skapte liv på jorden, er det ikke annet å vente enn at også andre presenterer dette som en trussel mot kristen tro.

VG kunne dermed for noen år siden spørre astronomer om de var “religionenes verste fiende” og fikk til svar at det ikke var hensikten, men at funn av liv på andre planeter nok var i strid med hva religionene mente.

Holdningen er tydelig i blogger og diskusjonsfora. Vi finner fort utsagn som at

”Tror det nesten bare er religiøse fanatikere som sitter der som noen sutreunger [og] tviholder på gudslæren sin fordi [de] ikke har godtatt faktum at liv andre steder er så godt som sikkert.”

I en diskusjon om et prosjekt for å utforske Mars sies det rett ut at

"Et så stort prosjekt vil også gi oss en mengde kunnskap. De eneste tapere vil i tilfelle liv på Mars, bli de etablerte religioner. Uten at det nødvendigvis vil få noen større konsekvenser. Kristendommen og vitenskap kan ikke kombineres, uansett hvor ’kreativ man måtte være’" (Kommentar av Skule, 05.12.2006 kl. 19:56, i romforsker Pål Brekkes weblogg).

Vi ser samme selvfølgelige mønster hos astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard i VG 3. mars 2004.

"Hvis vi finner spor av liv eller virkelig liv på Mars, så setter dette funnet oss mennesker i et helt nytt lys. Dette åpner for at intellektuelt liv kan ha oppstått og fortsatt eksisterer på andre planeter i verdensrommet. Ja, det er utrolig mange kloder der dette kunne være mulig."

Han legger til at ”Vi har i uminnelige tider gått ut fra at vi er den eneste kloden i universet med liv”.

Det konkurrerer i liten grad til researchprisen når NTB hevder (som gjengitt i Teknisk Ukeblad) at

"Det første sikre funnet av liv utenfor Jorden vil være tidenes vitenskapelige oppdagelse. Prestisjen vil være enorm for vitenskapsfolkene som kan fortelle resten av verden at «Vi er ikke alene». Et eventuelt funn, selv av enkle mikrober, vil ha store implikasjoner for filosofi, religion, og selvfølgelig for astronomien."

Selv om dette garantert vil være en av tidenes største oppdagelser, er slike oppslag mer misvisende enn meningsfulle. Uansett årsak står tanken om at utenomjordiske er noe nytt for kirken og vestlig kultur sterkt i manges bevissthet. Noe så avansert som aliens kan da ikke ha vært diskutert før moderne tid.

Temaet har imidlertid vært tatt opp med jevne mellomrom siden middelalderen. Vi finner tanken om liv på andre planeter hos teologer og naturvitere allerede på 1200-tallet.

Bakgrunnen for mye av dette var en diskusjon om det var filosofien som bestemte over Gud, eller om Gud var fri til å gjøre også ting som filosofer mente var umulig.

Denne type filosofiske begrensninger av Gud førte til at biskop Etienne Tempier i Paris, der den store filosofiske debatten foregikk, i 1277 fordømte med pavens velsignelse en rekke påstander om slik, blant annet at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Vi ser med andre ord at det ikke var slik at kirken var bekymret for tanken om liv på andre planeter. Det ble tvert imot regnet som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter, men mente at det ikke var nødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. I 1610 mente Kepler at det var liv på månen, Saturn og Jupiter. Slike syn kom inn i lærebøker på 1700-tallet.

Den skotske presten Thomas Chalmers hadde en serie foredrag om dette i 1815. Han var en talebegavelse, og tusener møtte opp. Boken med foredragene var en bestselger i mange tiår, første året ble det solgt 20 000. Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland.

Chalmers åpnet foredraget med å si at det kun er vantro som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Det er å fordreie kristen tro. Og han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være i et nesten grenseløst univers.

Nå appellerte ikke løsningen til alle. I 1853 publiserte den kristne naturviteren William Whewell en skarp kritikk. Han viste at Gud arbeidet i ”store mønstre”, enten vi ser på jordas forhistorie eller universet som helhet. Det stred ikke mot Guds vesen å la universet være tomt. Mennesket hadde så mye større verdi enn mineraler at det uansett universets størrelse holdt med liv kun på jorda.

Fordi Gud handler i alle deler av universet etter sine lover er selv ikke ”den fjerneste planet uten liv, for Gud bor der”.

Uansett var det en vanlig oppfatning både før og etter at det var liv på andre planeter. I 1820 foreslo matematikeren Gauss at man skulle plante bartrær og forme Pythagoras formel i Sibir, slik at dette kunne observeres i kikkert av innbyggerne på månen, Venus og Mars. Astronomen Schiaparelli mente å se utgravde kanaler på Mars i sitt teleskop i 1877.

Percival Lowell kunne tilsynelatende bekrefte dette et par tiår senere og skapte en mediestorm. Selv om den ikke kunne sammenlignes med panikken i 1938, da tusener av amerikanere trodde radiohørespillet War of the Worlds var ekte nyheter om angrep fra Mars.

Skal vi se på hvordan kristne har tenkt om dette kommer vi ikke utenom

C.S. Lewis. Ved siden av bøker om tro og tanke, og barnebokserien om Narnia, skrev han en serie romaner som koblet fantasysjangeren til science fiction. Reisen til Malacandra (1938) og Perelandra (1943) er en syntese av middelalderens og Chalmers perspektiver.

Lewis fulgte opp med artikkelen Shall we lose God in Outer Space (1958).

Lewis forteller at da han var ung, ble det sagt

"at universet ikke bare var uvennlig overfor liv, men direkte fiendtlig. Liv hadde bare oppstått på vår planet ved en ren tilfeldighet...og det ville være drøyt å tro at det kunne skje mer enn en gang. Livet var antagelig bare et rent jordisk avvik. Vi var alene i en uendelig ørken. Hvilket bare viste det meningsløse i den kristne troen på en skaper som interesserte seg for levende vesener."

Men dette endret seg. “Alle jeg møtte hadde bestemt seg for at universet antagelig var vel besørget med beboelige planeter og liv. Hvilket igjen bare viste det meningsløse i den foreldete kristne troen på at Gud kunne interessere seg for mennesker”.

Lewis trekker fram at det er fem spørsmål som må besvares før liv på andre planeter kan bli en utfordring for troen. Det første er om det finnes noe liv andre steder. Dette er imidlertid kun en hypotese, den vitenskapelige debatten pågår fortsatt, over 50 år etter Lewis' artikkel.

Neste spørsmål er om vesenene har et ”rasjonelt sjelsliv”, med høyere verdier enn ren overlevelse.

Tredje spørsmål er om de har hatt et syndefall. Når Gud sendte Jesus for å ta et oppgjør med synden og gjøre tilgivelse mulig, er det ikke fordi vi har noen høyere verdi enn vesener på andre planeter. Tvert imot er det de som minst fortjener frelse, som mest trenger det.

Det fjerde spørsmålet er om disse falne vesenene ikke kan tilgis for Jesu skyld.

Og det femte er om Guds løsning på jorden er den eneste muligheten andre steder. Først hvis alle disse spørsmålene er besvart med ja, blir dette en utfordring for troen.

Lewis bekymrer seg derfor mer for vår moralske holdning enn for metafysikken.

”Jeg frykter dermed heller de praktiske enn de teoretiske problemene hvis vi noensinne møter rasjonelle skapninger som ikke er mennesker. Overfor dem vil vi, hvis vi klarer, begå alle de forbrytelser som vi allerede har begått mot mennesker som skiller seg ut fra oss av utseende og farge. Den stjerneklare himmelen vil da bli noe gode mennesker kommer til å se opp mot med en uutholdelig skyldfølelse, smertelig medfølelse, og brennende skam”.

For mange kristne tenkere handler dette også om en tro på at Gud fryder seg over liv. Hvorfor skulle Gud bare skape liv på jorden, en bortgjemt liten planet i utkanten av en galakse?

Kanskje er det en større trussel for troen om det ikke er liv andre steder i universet?

Når gudstro har mistet troverdighet i vesten skyldes blant annet en serie myter som har gjort det vanskelig for moderne mennesker å tro på Gud.

Dessverre misoppfattet enkelte hva jeg skrev i går om "Barnelærdom" som uttrykk for min mening og ikke som en presentasjon av hvordan myter om historien påvirker mange i den offentlige samtalen, inkludert politiske ledere. 

La meg derfor nevne noen få slike myter. 

1: I middelalderen mente man at jorden var flat.

2: Kirken satte fyr på biblioteket i Aleksandria der kunnskapen fra antikken var samlet. 

3: Bibelen ble lest bokstavelig og gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen. 

4: Kirken har nesten alltid motsatt seg kunnskap og opplysning, noe som jo er troens natur 

5: Kirken fryktet ny kunnskap så mye at Galilei ble torturert og satt i inkvisisjonens fengsel. 

6: Darwins evolusjonslære kom som et sjokk og ble iherdig motarbeidet av de kristne. 

Jeg går forøvrig gjennom rundt 50 slike i boken Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø basert på historiske kilder fra samtiden. 

Det vi snakker om her er rett og slett omoverdrivelser og oppspinn fra 17- og 1800-tallets polemiske skrifter som er blitt opplagte sannheter i vår tid. Dette er blitt til Den store fortellingen om veien fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Om at vi kan takke opplysningstiden for vestens vitenskap og verdier.   

Vi snakker kort sagt om modernitetens skapelsesfortelling som det synes vi skal ta bokstavelig, med alle tilhørende anekdoter. De har gått inn i fortelling som ikke bare gjør det vanskelig for mange å se noen verdi i kristen tro, i stedet har man plikt til å forkaste den om man skal være et opplyst og oppegående menneske. 

Hvor ofte møter vi så dette i 2011? 

Et bedre spørsmål er hvor vi ikke møter det. For her råder et selvfølgelighetsregime av de sjeldne, fra skole og media til bestselgere, populærvitenskap og politikk. Det er ikke bare løst omtalt, det er blitt et sentralt poeng. Og et pedagogisk funn for skoleverket. Kirkens kamp mot vitenskapen er så lett å dramatisere at det hadde vært fint om den var sann. 

Dermed kan vi trekke fram sitater som dem jeg brakte i går. Vi kan spe på meden vitenskapsjournalist som Bjørn Vassnes som altså sprer 1700-tallshistorikeren Gibbons myte om ”en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der.” 

Det hele er blitt til en stor fortelling som gjør at anekdoter og vandrehistorier glir inn uten motforestillinger, enten vi snakker Nasjonal digital læringsarena eller NRK2’s innkjøpsavdeling. Siden Kirken er opptatt av å beskytte egen makt og dogmatikk med alle midler, var vitenskap umulig. I stedet var Bibelen urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

At det i realiteten var omtrent motsatt, bør være et tankekors. For ser vi nærmere etter vil vi rett og slett oppdage noe helt annet. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen var … urokkelig naturvitenskap. 

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av middelalderens egne lærde, hos de gamle grekere eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt. Dette åpnet for at man i stedet for å definere virkeligheten rent filosofisk, også ble tilskyndet til å gå ut og se etter. Skulle vi finne hvilke lover Gud hadde lagt inn i naturen, måtte vi reise oss fra lenestolen. 

Vi finner røttene tidligere, ikke minst i gresk og arabisk naturfilosofi, men moderne naturvitenskap vokste for alvor fram gjennom impulsene fra 12-1300-tallets tenkning. Selv om prosjektet ble satt kraftig tilbake av Svartedauen, var antallet naturfilosofer tilbake på nivået fra 1349 da Kopernikus studerte på slutten av 1400-tallet.   

På noen områder fantes det imidlertid lenge ingen naturfilosofisk demonstrasjon. Skulle man for eksempel si noe om jordens alder brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk. Luther fulgte tolkningstradisjonen fra Augustin når han foreleste over Første Mosebok. For man måtte ikke snakke tøv om vitenskap ut fra Bibelen. En astronom hadde selvsagt rett til å bruke sin faglige kunnskap om planeters posisjoner og baner. ”Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi”. 

Da Darwin kom med Artenes opprinnelse i 1859 var det få prester eller kristne i England som ikke mente at jorden var millioner av år gammel. En av Darwins viktigste støttespillere var den konservative kristne botanikeren Asa Grey. Motstanden Darwin møtte var primært vitenskapelig, ikke religiøs, slik Livingstone viser i "Darwin's forgotten defenders". 

Den store fortellingen om kirkens angivelige kamp mot vitenskapen har også sin historie. Etter hvert som man fikk tilgang til en økende mengde kunnskap i middelalderen, ble det stadig mer vanlig å betrakte sin egen tid som en opplyst nytid, i motsetning til århundrene før. Dette ble forsterket i renessansen og enda mer med opplysningsfilosofenes kamp for politiske rettigheter.

I kjølvannet av dette spritet Washington Irving i 1828 opp sin biografi om den tapre sjømannen Kolumbus med å dikte opp at han ble angrepet fordi han hevdet jorden var rund. Han etablerte dermed forestillingen om at man i middelalderen mente jorden var flat.  Enkeltepisoder, anekdoter og rene påfunn ble til bredt anlagte fremstillinger med fynd og fotnoter i bøker som Dickson Whites A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom fra 1896. 

I realiteten handler imidlertid kunnskapshistorien mindre om teologiens krig med vitenskapen enn om dens kameraderi. Noe av debatten på slutten av 1800-tallet skyldtes da også fremveksten av en ny yrkesgruppe, profesjonelle naturvitenskapsmenn. Noen av disse ønsket å markere avstand og fremheve egen fortreffelighet i forhold til tidligere tiders forskere som i stor grad drev på hobbybasis og ofte var prester i omgivelser med spennende natur som de likte å utforske. 

Middelalderforskeren Edward Grant sier rett ut at opplysningstiden ”lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter”.

I diskusjonen om fremveksten av moderne vitenskap er ikke lenger spørsmålet om Europa hadde en fundamentalt mer bærende grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men om årsaken til at den hadde dette. Grants poeng er rett og slett at Kirken hadde en positiv påvirkning på utviklingen ved sin langvarige støtte til universiteter og naturfilosofer, og ved å etablere et kulturelt bakteppe med en gudstro som begrunnet naturens og menneskets rasjonalitet og verdi. Det gjør en forskjell om en kultur oppfatter naturen som et spill av lunefulle guder, som egentlig tilfeldig, deterministisk eller skjebnebestemt eller som skapt av en Lovgiver utenfor naturen. 

Men er så dette så farlig? Betyr det noe for flere enn historienerder? 

Ja, og ikke bare fordi vi går glipp av en viktig visjon som kan styrke vitenskapens plass i samfunnet. Vi har å gjøre med en fortelling som i sjelden grad forurenser den offentlige samtalen. Det bør reise noen spørsmål om vår europeiske selvforståelse når 1800-tallets fiendebilder fortsatt kan sette tonen i samtalen om tro og vitenskap - for ikke å si i skoleverket og NRK i beste sendetid. 

Dessverre er høyskolelektor Bjørn Smestads analyse Matematikkhistorie i grunnskolens lærebøker: en kritisk vurdering fra 2002 like aktuell. Blant eksemplene er en lærebok som forteller at kirken i Europa lenge hevdet at jorden var flat, og kunne straffe med døden folk som hevdet noe annet. ”Skal slike myter viderebringes, synes jeg i hvert fall tre krav bør stilles: det må opplyses at de ikke er historisk korrekte, de må være relevante og de må være politisk ’ufarlige’. En myte som stempler kristne som uvitenskaplige oppfyller heller ikke det siste av disse kravene”. 

Skal politiske ungdomsledere oppfatte kristen tro som interessant, for ikke å si troverdig, hadde det nok hjulpet med en motsatt fortelling på pensum. Ikke minst fordi man da holder seg til kildene.

Det er ikke merkelig at fem av seks politiske ungdomsledere ikke tror på Gud, i følge en serie innlegg i Vårt Land. De følger bare media og moderne lærebøker.

Historien er enkel og grei. Jeg møter den drøyt ni av ti ganger når jeg snakker med noen som ikke er kristne.

Kristen tro ble tvunget på oss med sverd. Forsøkte noen seg på vitenskap i middelalderen ble de brent på bålet. Kirken presset folk til en hjernedød tro på dogmer uten argumenter. Det hele hvilte kun på autoritet og makt. Og når man lot som man hadde argumenter, som med de såkalte gudsbevisene, var de så opplagte logiske feilslutninger at hvis noen virkelig falt for dem og altså ikke bare lot som, kan det kun forklares med kirkens kvelning av tenkning og kunnskap.

Dette varte helt fram til Kolumbus, Leonardo, Kopernikus og Galileo turde å stille spørsmål ved kirkens autoritet. Når det først hadde skjedd dalte dogmene til jorden. Og ikke i skjul.

I dag er det ikke mulig å tro på Gud for stort flere enn dem som er blitt indoktrinert som barn og som lever med et farlig skille mellom tro og viten.

Gudstro skyldes kort sagt manglende kunnskap og er tvunget til å dø ut fordi verden går fremover.

Holdningen er klar hos politikere og journalister. I en lengre artikkel i Dagsavisen 29.12.10. blir det fortalt at ”Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat”. Den som sier dette er generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, altså en premissgiver ikke helt uten talerstol.

Journalisten Kjetil B. Alstadheim fulgte opp i en kommentar 17.02.2011 i Dagens Næringsliv da han skrev at Dagfinn Høybråten ”stod plantet i lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål”.

I en TV-serie om kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 4, får vi vite at ”Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden.”

Terje Nordby opplyser i Mytekalenderen på NRK P1 at Bibelen gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser det samme i skolens lærebøker.

Globus 5 Naturfag for barneskolen forteller i lærerveiledningen at jordens form ”gjennom tidene har vært gjenstand for diskusjon og uenighet mellom naturforskere og kirkens menn”. Dette følges opp av en prøve der en av oppgavene er å beskrive hvordan menneskene trodde at jorden så ut tidligere. Svaret er at ”De trodde at den var flat, og at du falt utfor kanten når du kom til verdens ende”.

Tellus 8 for ungdomsskolen opplyser at ”Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud”.

Gudstro er ikke bare lite relevant og uten argumenter, men bygger på uvitenhet og frykt for kunnskap. Den tar gleden fra oss siden så mange gudstroende snakker om tidligere stengetider, strammere ekteskapslover og nei til abort.

Den norske kirke bør forstå at det er et skille mellom det verdslige og det åndelige. Vi lever tross alt snart i 2012.

Fortidens mørke bekreftes av at dagens gudstroende ødelegger for vitenskapen med kreasjonisme og avvisning av stamcelleforskning.

Oppegående mennesker bør kort sagt ta avstand fra gudstro. Den type forestillinger er det verste av alt, rett og slett ... middelalderske.

Dermed er det ikke merkelig at fem av seks politiske ungdomsledere ikke tror på Gud, i følge en serie innlegg i Vårt Land.

De følger bare media og moderne lærebøker.

Det er ikke uvanlig å se i debattfora at Hitler var kristen og praktiserende katolikk. Siden dette er helt uvanlig å se hos historikere, er det et godt spørsmål hvordan myten har oppstått.

Som jeg skrev i ”Svar skyldig” (2007) skyldes muligens mye debattklimaet i USA, som en motild mot påstander om at Hitler var ateist eller at Stalin var drevet av hans ateisme.

Et resultat er at Richard Dawkins i ”The God Delusion” bruker under to sider på Aquinas sine tre første gudsbevis, og fem på å diskutere om Hitler var kristen, ateist eller noe annet. Dawkins konklusjon? At Hitler nok ikke var kristen. Men at han spilte sine politiske kort så godt at paven ikke stod opp mot nazistene.

Dawkins siterer noen av Hitlers uttalelser fra 1922 som ”Min følelse som kristen viser meg min Herre og Frelser som en kriger”, men har heldigvis forstand nok til ikke å la seg rive med av retorikken. Det er en grei leveregel ikke å stole på Hitler.

Det er dermed bra at Dawkins balanserer fremstillingen med enkelte av Hitlers klart antikristne uttalelser som at

• ”Kristendommen var det tyngste slaget som noen gang traff menneskeheten”
• ”Overlagt løgn på det religiøse området ble innført av kristendommen”
• ”Grunnen til at antikkens verden var så ren, lys og vakker var at den ikke kjente noe til de to store svøpene: Pest og kristendom”

 Vi kan også trekke fram utsagn som

• “Føreren er dypt religiøs, men dypt antikristen. Han ser på kristendom som symptom på forfall” (Goebbels dagbok, 1939).
• ”Kristendommen er et påfunn av syke hjerner” (bordtaler, 1941).

Som så mange nye ateister som behandler spørsmålet er det interessante å se at Dawkins holder seg unna faglitteratur. Han har ikke spurt religionshistorikere eller eksperter på Hitler og nazismen. For selv om det kan være litt uklart akkurat hva Hitler stod for religiøst, er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme.

Skal man først sette et navn på det, vil nok materialistisk monisme (altså at alt er dypest sett materie) være det beste, slik heldigvis norsk wikipedia har fått med seg med godt kildebelegg. Kort fortalt handler dette om at alt som eksisterer er materielt og at ”Gud” dermed er det samme som en evig og uforgjengelige natur. Dette gjør religiøs tro fornuftsstridig og Jesus til en mislykket svermer. Selv om bønn er meningsløst, kan meditasjon og inderliggjøring (hva Hitler kaller Verinnerlichung) brukes til en forening med verdensnaturen. Får vi til dette blir vi renere, ektere og høyere, på veien mot det høyeste = overmennesket.

Hitlers uttalelser som kan tas til inntekt for noe kristent er kort sagt retorikk og forsøk på å knytte seg opp mot begreper som mange oppfattet som positive. Det samme er hans besøk i kirker og møter med prominente prester. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen.

Leser man Hitler, er det tydelig at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Når Dawkins hevder at paven ikke stod opp mot nazistene er dette også langt på vei en myte, i stor grad basert på John Cornwells ”Hitler's Pope: The Secret History of Pius XII” fra 1999. Denne er ikke bare blitt grundig imøtegått, forfatteren selv har tatt avstand fra sine konklusjoner (i Economist, 9. desember, 2004).

Spørsmålet om Hitler var kristen handler om propaganda og praktisk politikk. Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Og motsatt, dess mer personen oppfattes som en skurk, dess mer vil det sverte kirken.

Sier vi at Hitler var kristen er det ikke noe nøytralt uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne, selv om man skulle være nøye med å si at man ikke tror det var dette som motiverte ham.

Men siden Hitler ikke var i nærheten av kristen tro stiller man først og fremst seg selv i dårlig lys ved å kalle ham kristen.

Dagens Spekter på NRK2 20:45 i dag handler om Avkristningen av Norge.

Mange er bekymret for at Norge fjerner seg fra sin kristne arv. Har de grunn til det? Spekter ser på hvordan Norge avkristnes og hva som er drivkraften bak.

Siden programmet ennå ikke er sendt, er det fritt fram å forestille seg innholdet. Muligens blir det tankevekkende og viktig med så stor bredde og dybde i analysen at mange får seg en vekker.

Muligens ikke.

Etter noen års empiri er det vanskelig å se for seg at vi vil møte stort flere enn tre innfallsvinkler. Med én fellesnevner. De vet ikke hva den kristne kulturarven er.

Vi ser dette hos de grupperingene vi tradisjonelt møter i debattene på nett og NRK.

Den første er den relativt store gruppen som vil ta vare på verdier som nestekjærlighet og kristen julefeiring. Man er bekymret over et mindretall av venstresiden, materialister og muslimer som forstyrrer stemninger og sinnelag med utvannete eller fremmede skikker. Den kristne arven er en garantist for norske tradisjoner.

Dermed kjemper man for kristne julesanger, skolegudstjenester og statskirken. Alle kulturer er selvsagt likeverdige, men kristne verdier er likere enn andre.

Den andre gruppen oppfatter den kristne kulturarven som først og fremst noe negativt. Hvorfor mase om den når vi har gått fra middelaldernes mørke der kirken undertrykket vitenskap og annerledestenkende, til moderne vitenskap og et liberalt samfunn? Takket være opplysningstiden er vi reddet fra fortidens fordummende overtro. Jorden er ikke lenger flat.

Den kristne arven er en hemsko for utvikling og fremskritt. Hallesbyes Sedelære viste at vi ikke er kvitt tendensene. Å snakke om kristne verdier som noe positivt og unikt er en tilsnikelse. Ofte er de verken eller. Og det som er bra har vi fått prentet inn som nyttige overlevelsesmekanismer i evolusjonen.

Den tredje gruppen ønsker vekkelse eller i det minste politisk flertall for sitt syn. Man drømmer om et samfunn med faste og gode verdier, med en religionsfrihet og ytringsfrihet som garanterer retten til å være kristen og forkynne evangeliet. Man er i mot aktiv dødshjelp. Man ønsker å tale Israels sak. Man ønsker strengere abortlov og at ekteskap bør forbeholdes heterofile.

Alle bør få del i den kristne arven. Noe bedre enn kristne grunnverdier, De ti bud og nestekjærlighet finnes ikke. Når folk flest ikke ser dette, skyldes det først og fremst en svekket kristendomsundervisning og at venstresiden har skapt et skjevt mediabilde.

Det er ikke underlig om det blir tilløp til debatt når disse tre grupperingene møtes.

Som så ofte blir resultatet originalest når utgangspunktet er galest. Avkristning handler ikke om at andelen som kan sitt Fadervår eller tror på jomfrufødselen daler. Eller at det brennes færre hekser. Det er heller ikke at det over tid har skjedd en svekkelse av kristne grunnverdier. Eller at KrF går tilbake.

Det handler om at man i det hele tatt snakker om kristne grunnverdier.

For praten om grunnverdier er en tilsløring og avsporing. For å si det lettere pretensiøst er vår store, kulturelle utfordring er at vi i så liten grad forstår dypverdiene. Vi er i ferd med å forlate den virkelige kristenarven uten at vi oppdager det.

For dette er ikke trivielt. Vi snakker om ikke mindre enn kreative og konstruktive kulturimpulser som over tid på ulike måter spleiset og verdiøket vesentlige deler av den jødiske, greske og romerske arv.

I den grad kristendommen er sann eller bra, er det ikke fordi enkeltelementene nødvendigvis er unike.  Vi ser i stedet at verdier og visjoner kobles og begrunnes meningsfullt og motiverende. På måter som mange har opplevd som unike.

Og som gjør at vi kan se fremover og utvikle stadig bedre samfunn.

Vi snakker rett og slett om den store syntesen som ble skapt og forankret i Europa gjennom senantikken og middelalderen. En bred visjon av virkeligheten som bidro til å skape moderniteten. En kulturarv som er så fundamental at den fortsatt styrer tankene til selv de som tar avstand fra den.

Nå er ikke dette noe vi bare finner på for anledningen. Det er ikke Dekodet som prøver å være morsom eller vil provosere.

Som jeg tar opp i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø lander den engelske historikeren Edward Grant i en bredt anlagt analyse av rasjonell tenkning i middelalderen på at Opplysningstiden

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

 En ateistisk filosof som Jürgen Habermas sier det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).

Hvis den jødisk-kristne arven blir borte er det et spørsmål om ikke også verdiene og visjonene som ble forankret og universalisert gjennom den over tid kan miste fotfestet.

Nå betyr ikke det at vi trenger å underslå negative sider i historien. Det er ingen grunn til å være naive eller nonsjalante om intolerante trekk og hendelser i kirkehistorien, kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske alminnelig maktmisbruk.
 
Men det er heller ingen grunn til å tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder. Eller bygge historiske linjer på myter og manipuleringer.

Eller tro at vi er kommet så langt at det ikke er så galt om den kristne kulturarven kjennes død og maktesløs.