Bjørn Are Davidsen

Alder: 58
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Bokanmelder bommer

Publisert 5 måneder siden - 394 visninger

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale.


Det er uvanlig å se en gå inn for å finne feil med så stor iver som Erik Steenhoff i hans anmeldelse «Et forsvar for en rasjonalistisk religion» (28. november) om Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler, av undertegnede og Atle O. Søvik. Resultatet er kritikk av alt fra tittel (inkludert på vår forrige bok), tekst på omslaget og skrivestil, til valg av temaer og hva vi ikke skriver om. Selvsagt er det mulig å finne feil og mangler ved vår bok, men det får være grenser for negativitet.

Anmeldelsen finner det til og med negativt at en kristen bok om evolusjon bruker noen sider på å imøtegå kreasjonisme. Nivået stiger heller ikke ved at Steenhoff skriver som om denne retningen kun handler om å være kritisk «til en del aspekter ved evolusjonsteorien», når alle med et snev av innsikt vet at kreasjonisme avviser evolusjonslæren. Blant detaljer som likevel unngår Steenhoffs årvåkne blikk, er de titalls problemstillinger boken faktisk tar opp.

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale, og i det han oppfatter som en hovedutfordring: Forfatternes «rasjonalistiske» religion.

Bommer. Han bommer dermed stygt når han hevder at vi «veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen (...) sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner». Eksemplet som brukes er da Peter og Johannes får se Moses og Elia. Ifølge Steenhoff tror ikke forfatterne at de «faktisk var til stede», noe som får ham til å bemerke at «de var jo ikke til stede, de heller».

Dette er underlig logikk, og man lurer på hvor mye Steenhoff selv var til stede, da han leste boken. Selv om han ikke skulle være kjent med at vi i flere tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av alle, Jesu oppstandelse (som også nevnt flere steder i boken), er litt forvirrende at noen hevder at vi avviser visjoner når vi argumenterer for at den nevnte hendelsen kan ha vært en visjon.

Sitatet over er for øvrig knyttet til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss, ett av mange spørsmål en anmeldelse kunne ha nevnt at vi belyste. Vi tenker at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de rent faktisk var der, kroppslig. Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler.

Ydmykhet. Anmeldelsen blir ikke mindre underlig når den nærmer seg konklusjonen. Steenhoff hevder at «dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet». Steenhoff hevder «Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen» og synes det ikke er «mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk».

Å kalle det å argumentere over mange titalls sider for å «klubbe ned», er nok et underlig grep. At flere kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet, antydes også av at Steenhoff ikke nevner våre forbehold som at «forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene.»

«Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig.» Det mener vi som kristne at han ellers «kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?» (side 113).

Ingen fasit. Vi understreker til og med at vi ikke «tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit», og fortsetter: «Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro» (side 120).

Steenhoff gir lite hjelp til dem som ønsker sakssvarende informasjon om boken. Det er sjelden man ser så stor kontrast mellom en bokanmeldelses innhold og mediets evne til å gi den en flott presentasjon.

PUBLISERT I VÅRT LAND 3.12.2016

Gå til innlegget

Styrker myter om kristen tro

Publisert 6 måneder siden - 1754 visninger

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet.

(Skrevet sammen med Atle O. Søvik ved MF. Sammen har de publisert boken: Evolusjon eller kristen tro? Ja, takk begge deler.)

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.

Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»).

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria.

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Nei, slett ikke. I strid med hva vi ofte hører har ikke vitenskap gjort gudstro til et umulig prosjekt. I stedet kan gudstro ha gjort vitenskap til et mulig prosjekt. I følge vitenskapshistorik­ere kom et avgjørende gjennombrudd da greske filosofer i antikken ikke lenger så for seg guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter lover. Å finne ut av disse ble etter hvert å ære Gud, en religiøs plikt.

Derfor kunne Augustin rundt år 400 i Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok argumentere for at Gud hadde skapt naturen med kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger». For Augustin ville­ det være en underlig tanke at vitenskap konkurrerte med gudstro. Som han uttrykte i samme­ bok var «naturen hva Gud gjorde». Ikke fordi Gud var hva naturen gjorde, men fordi han hadde lagt lovmessigheter inn i den.

Ikke seks dager. Men tok ikke Augustin en skapelse på «seks dager» bokstavelig? Nei, og begrunnelsen var enkel. En allmektig Gud burde ikke trenge så lang tid. Dermed konkluderte Augustin, senantikkens største filosof, med at Gud hadde skapt alt på en gang, som potensiale som utviklet seg gjennom historien, på linje med frø. Også middel­alderens største filosof, Thomas Aquinas, holdt seg til denne tanken:
«På den dagen Gud skapte­ himmelen og jorden, skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde ‘grodd fram’, altså potensielt».

Hans læremester Albertus Magnus understreket at naturstudier ikke handlet om å lete etter mirakler, men om å «spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig». Vitenskapen ga ikke Gud mindre plass. Tvert i mot bekreftet den eksistensen av naturlover og dermed av Gud.

Men bygger den ikke på såkalt metodologisk naturalisme, altså forutsetter kun naturlige forklaringer, slik at den opplagt er ateistisk? Nei, slett ikke. Selv om begrepet naturlover i dag er løsrevet fra livssyn og beskrives i større grad som statistiske sammenhenger, lener tanken seg opprinnelig på at Gud har lagt lover inn i naturen. I teorien kunne vi i stedet like gjerne snakket om metodologisk teisme. Fremfor å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.

Panikk. Skapte virkelig ikke Darwins bok panikk blant prester og publikum i 1859? Nei, slik John van Wyhe understreker i BBC History Magazine 1/2009 førte utgivelsen ikke til «et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion».­ Eldgamle fossiler og lange geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. ­«Informerte som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første Mosebok i særdeleshet, måtte leses ­metaforisk».
Bestselgere som Combes The Constitution of Man fra 1828 (300.000 eksemplarer) og Chambers Vestiges of the Natural History of Creation i 1844 (40.000) forsterket tanken om at naturlover styrte alt. Det nye i debatten var at stadig flere tenkte at dette utelukket Gud, noe som indirekte skulle føre til reaksjoner som kreasjonismen hundre år senere.

Likevel handlet datidens debatt mindre om vitenskap enn verdier. Darwins geologilærer Adam Sedwick var bekymret for at dette ville svekke kampen mot slaveriet. Som han skriver til Darwin i 1859 kan menneske­verdet om vi ser oss kun som dyr synke lavere «enn noen gang i historien». Selv om sosialdarwinisme først kom senere på 1800-tallet, og rasehygiene og nazisme århundret etter, fryktet han tidlig hva som kunne komme.

Støtte. Evolusjonslæren fikk likevel støtte fra mange prester, også i USA, ikke minst med Asa Gray. «Fundamentalister» som B.B. Warfield tidlig på 1900-tallet støttet også en lang evolusjon. Mens kritikerne i stor grad var ikke-kristne forskere som Louis Agazzis og Rudolf Virchow.

Heller ikke i Norge var teologiske innvendinger fremtredende. Og debatten kom ikke for alvor før teologiprofessor J.C. Heuch­ på 1880-tallet. Interessant nok henviser han bare kort til kritikere som Virchow og er mer opptatt av å imøtegå en «materialistisk» vitenskap som ikke er åpen for undere. Mens en annen toneangivende teolog, professor Fredrik Petersen, argumenterte for at det ikke var en motsetning mellom vitenskap og religion, hvis man undersøkte begge deler nøye.

Polariseringen i Norge tilhører likevel i større grad første del av 1900-tallet, påvirket av radikale som i kommunistisk ånd hevdet at vitenskapen motbeviste kristendommen. Politiseringen gjorde det nok også problematisk i noen lavkirkelige miljøer å støtte evolusjon. Likevel var det ikke vanskelig i 1921 for en ­konservativ lekmannshøvding som Ole Hallesby å akseptere at Gud hadde skapt ved evolusjon, selv om han mente vi var tilført noe ekstra som «skapt i Guds bilde».

Den moderne kreasjonisme med vekt på at verden ble skapt på seks dager, fikk ikke særlig betydning før på 1960-tallet i USA. Intelligent design som hevder at det finnes så komplekse strukturer i naturen at de ikke kan forklares med en gradvis evolusjon, stammer fra så sent som 1980-tallet.

Vanskelig valg. Også i Norge opplever noen det som viktig å støtte en av disse retningene, dels av bibeltroskap og dels som et apologetisk grep. Bak ligger en moderne tanke om at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe naturlig. I stedet for å følge klassisk kristen tro der naturprosessene peker mot Gud, prøver man å bevise Gud ved å avvise evolusjonslæren.


I praksis er resultatet dessverre motsatt. Ungdom får et vanskelig valg – enten evolusjon eller kristen tro. Man forsterker myter og stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det kan tenkes bedre grep for å øke vår troverdighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Er Norge et kristent land?

Publisert 10 måneder siden - 1600 visninger

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Jeg får av og til spørsmålet om Norge er et kristent land. Det er lett å svare nei når så mange svikter kristne idealer for arbeidsetikk, selvopp-ofrende kjærlighet eller trofasthet. Det er fristende å bruke utestemmen. Vi er fiksere og feriomane. Vi er mer opptatt av å tjene penger enn mennesker. Kjeder vi oss, skiller vi oss.

Man kan også tenke at vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et overgrep. Du er ordentlig norsk selv om du ikke er kristen.Men noen ganger svarer jeg altså ja. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne motiver i litteratur og lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.

På 1000-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter og den klassiske arven, romerrett og rasjonalitet, hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen. Reformasjonen understrekte personlig tro, toregimentslæren og Bibelen. På 1800-tallet kom haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.

Men nå lever vi altså i 2016. Mange oppfatter kristen tro som avleggs eller kjedelig, selv om kirken takket være opplysningstiden ikke alltid er i strid med moderne verdier. Det er like mange som tror og som ikke tror på Gud. Når KrF ikke har flertall i Stortinget, kan Norge umulig være et kristent land.

Samtidig sitter mye i ryggmargen. Vi trekker næring fra røtter som ikke så lett rives opp. Og de handler ikke bare om menneske­verd, nestekjærlighet og for­valtersansvar.

Arbeidsetikk. For Max Weber­ var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for Vestens­ velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger til­bake. Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk
og vendeplog, møller i hver landsby, briller, univer­siteter, laug, bedre verktøy, ­våpen, seilskip, handelshus og så ­videre. I Europa ble ideer koblet på ­meningsfulle og motiverende­ måter, filtrert, forankret og videre­utviklet i kristen tenkning.

I den forstand er avkristning ikke at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Mye handler om premisser som er blitt ubevisste selvfølgeligheter. Så selvfølgelige at de forsvares på tvers av mange livssyn.

Så grunnleggende at det for noen høres ut som en spøk, eller­ lyder sjåvinistisk at de har noe å gjøre med kristen tro. Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

Fundamentalt. Hvor fundamentalt dette er, antydes av Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke i 2011: «Kristendommen 
la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble opp­fordret til selvransakelse, til selv å ta ­ansvar og vurdere egne synder».

For vi snakker ikke om en nødvendig utvikling. Det var ingen automatikk i en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. ­Eller historisk nødvendig med en rettsstat der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende. Der lover var fornuftsbaserte og i stor grad basert på naturretten. Noe som fikk en muslimsk tenker som Averroes til å kommentere på 1100-tallet­ at i kristne byer har de ikke tidløse lover, men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid».

Ikke selvinnlysende. Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er ikke selvinnlysende. Det er heller ikke en allmennskole som handler om mer enn å lære utenat. Ikke alle omfavnet­ boktrykker­kunsten like ivrig som i Europa, selv om det ikke manglet sensurorganer. Ikke alle ­religioner dyrker kunst og musikk­ like ­intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Eller ser tvangsekteskap og æresdrap som lovstridige overgrep, som i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den ­jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. Den har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver. Han mener at «denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet er et postmoderne rør».

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT (Det nye testamentet) til FN.

Lover i naturen. Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Kristne naturfilosofer understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra lover i naturen. Naturvitenskap har mange røtter, men den europeiske syntesen ga et rasjonelt prosjekt bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

Habermas finner også mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen tenkning som avgjørende for vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens klare tro på fornuften. Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i West­falen, maktpolitikk, grusomheter, ­intoleranse og dårskap.

Tape ansikt. En kultur der vi kan vedgå feil uten å tape ­ansikt er heller ingen selvfølge. Skriftestolen har gjort selvkritikk stue­rent. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse.­ At dette i noen tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig – selv om det ikke alltid følges. 

Når slutter et land å være kristent? Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.6.2016

Gå til innlegget

Ateisme eller kritisk tenkning?

Publisert over 1 år siden - 2375 visninger

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.

Med en slik innledning, stiller jeg meg lagelig til for hogg. Ikke har jeg formell utdannelse på feltet og vil med et kristent livssyn ikke automatisk oppfattes som nøytral observatør. 
Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?

Og, enda viktigere, hvordan unngå en apologetisk tone der man forsvarer livssynsstandpunkter bare for å forsvare dem?
Uansett er det viktig å se dette også utenfra. Hvor kommer den type vinkling fra som vi finner hos Tunstad? 

Mye henger nok sammen med en populærvitenskapelig kultur som i generasjoner har snakket ned religion, påvirket av religiøse grasrotbevegelser mer enn lettere kjemisk frie for vitenskapelige eller en gang akademiske tilnærminger. 

Annet skyldes nok modernitetens ikoner, disse oppbyggelige anekdotene og andaktene for ateister om at kirken brant biblioteket i Alexandria og dermed ødela arven fra antikken, hevdet jorden var flat, stadig fryktet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn og så videre. 

Dermed kan noen hevde at Kirken bremset naturvitenskapens utvikling med tusen år. Har man alt dette i bakhodet, er det ikke enkelt å la være å skrive kritisk om tro og vitenskap.

Uansett virker det ikke som Tunstad har lest stort mer enn kreasjonisme og populær religionskritikk. Noe som dessverre får ham selv til å fremstå som kreasjonist i møte med teologifaget. 

At heller ikke spesielt mange i kommentarfeltet ser dette, er et symptom. Det er lett å tenke på Dunning-Kruger-effekten, altså at man er så lite informert om et fagfelt at man ikke aner hvor lite informert man er.

Som når noen hevder at evolusjon ikke kan være riktig, siden det finnes aper den dag i dag.
Det er forståelig at VG kan slippe til innlegg som Hans-Petter Halvorsens folkelige om det ondes problem, mot folkelige uttalelser fra Sylvi Listhaug, begge tydelig på religionsfilosofisk bortebane (flere hjertesukk om denne type fremstillinger). 

På forskning.no er slike ikke-faglige fremstillinger mindre forståelige. I motsetning til slike gjennomganger av om religiøse påstander kan kritiseres.

Muligens er den beste innfallsvinkelen å gi eksempler på Tunstads tankefeil, uten om og men.

Den mest grunnleggende er at Tunstad ser det som en svakhet at religion er dårligere enn naturvitenskap til å gi oss kunnskap og teknologi.

«Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.

Han skriver som om naturvitenskap skulle være et livssyn.

Ser man ikke hvor absurd dette er, hjelper det kanskje å endre på ordene. La oss bytte ut religion med ateistisk orienterte livsperspektiver som naturalisme eller sekulærhumanisme. : «Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Spørsmålet er altså ikke hva "religiøs kunnskap" har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.

Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.

Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.

Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at «Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv. Når Tunstads utgangspunkt er som galest, er det ikke rart resultatet blir som originalest.»

Dermed imponerer heller ikke hans konkrete kritikk, eller rettere sagt hans fekting mot selvlagde stråmenn.

En av disse er påstanden at vi ikke kan takke religion eller kristen gudstro for noen former for kunnskap.

For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturlover og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.

Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene «at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.» Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var «bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.»

Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.

Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.

Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn: «Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».»

Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.

Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt «Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?» Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.

Nå begynner dette tilsvaret å bli langt, selv om jeg har rørt bare ved noen få av Tunstads påstander. For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggenet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.

«De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».»

Men igjen er dette altså basert på feiloppfatninger. Denne ganger er det ikke så mye at livssyn er naturvitenskap, som at han ikke er kjent med at teologi er en vitenskap - eller rettere sagt flere. Og at spørsmålet om Guds eksistens kan og må vurderes ut fra fakta, slik Atle Ottesen Søvik og jeg gjør i Eksisterer Gud? En drøftelse av argumenter for og i mot.

Som jeg viser i Svar på tiltale består teologi «av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk.»

Dermed leverer teologi stadig ny kunnskap i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker på forlag med fagfellevurdering.

Men forutsetter ikke dette at Gud eksisterer, for at vi skal kunne kalle det "kunnskap"? Er det ikke en annen type kunnskap enn den vi finner i fysikk og kjemi?

«Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens» Ja, det er ulikheter, men det er også likheter.

For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren: «Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.»

Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.


FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Trasig kristendom

Publisert over 1 år siden - 7991 visninger

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med oppfatningen i deler av USA at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!»  Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge.  Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes ikke Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes ikke unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes ikke Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Dropp både RLE og KRLE
av
Tomas Moltu
rundt 2 timer siden / 172 visninger
4 kommentarer
For folket, ikke for Gud
av
Vårt Land
rundt 13 timer siden / 1781 visninger
4 kommentarer
Å velge barn
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 175 visninger
1 kommentarer
4 prosent flytende
av
Arne Berggren
rundt 19 timer siden / 423 visninger
2 kommentarer
Oppstandelse med dato og adresse
av
Knut Grønvik
rundt 24 timer siden / 1116 visninger
3 kommentarer
Fornyeren
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2812 visninger
46 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Fornyeren
9 minutter siden / 2812 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
16 minutter siden / 172 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Å velge barn
28 minutter siden / 175 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
32 minutter siden / 172 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
39 minutter siden / 172 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
For folket, ikke for Gud
rundt 1 time siden / 1781 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
For folket, ikke for Gud
rundt 1 time siden / 1781 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om mysteriet, ikke nytten, ved å tro
rundt 1 time siden / 69 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 172 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Fornyeren
rundt 9 timer siden / 2812 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Fornyeren
rundt 10 timer siden / 2812 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Jens Christian Hauge
rundt 10 timer siden / 221 visninger
Les flere