Bjørn Are Davidsen

Alder: 58
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Umulig­ moraldebatt

Publisert rundt 2 måneder siden - 4494 visninger

Mye av utfordringene med debatter om moral er nok at de lett oppfattes som angrep på ens egen moral. Ett resultat er at man dessverre kan ende mer med å påstå enn å begrunne.

Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn ­andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så’, skriver Ole Martin Moen i Dagbladet (20. september). Innlegget er et svar på Espen ­Ottosens kronikk «Kan man være god uten Gud?» (Aftenposten, 16. september).

Det Ottosen sier er egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud «må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)», tvert imot understreker han at det «finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer».

Poenget hans er at de som avviser Gud får problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig, som ikke er det samme som å si at det finnes ferdigsydde regler for alt.

I stedet for å ta tak i dette, hevder Moen at «Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud», noe han altså ikke gjør. Ottosen diskuterer ikke etikk i sin ­alminnelighet, men etikkens forankring. Kan det også være i noe objektivt, eller er det kun i følelser eller noe annet subjektivt?

Mye av utfordringene med debatter om moral er nok at de lett oppfattes som angrep på ens egen moral. Ett resultat er at man dessverre kan ende mer med å påstå enn å begrunne.

Debatten her blir dermed vanskelig når Moen synes å forutsette det han skal bevise, antagelig fordi han mener han har bevist det andre steder - og bygger på noe som vanskelig kan kalles annet enn følelser.

Som han skriver: «Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.»

Nøkkelsetningen er den neste: «Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.» Nei, nettopp. Men er den objektiv?


Gå til innlegget

Nødvendig opplysning

Publisert 3 måneder siden - 1552 visninger

Der Harald Eia synes å se en mot­setning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale.

Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men
 Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av.

Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner.

Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.

Middelalderens forelegg. Edward Grant er ingen ensom svale når han i en bok om universitetenes historie forklarer at opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens kristne tenkere som oppfattet fornuften som så avgjørende viktig, med en rasjonell Gud som tilværelsens opphav.

Dermed er det en pussig forestilling at man først fra 1750 kunne basere etikken på fornuft fremfor «en gammel bok». Perspektivet blir ikke bedre når Eia hevder at man før dette oppfattet livet på jorden som bare en liten mellomfase. I stedet er livet her og nå viktig langt tilbake i middelalderen, for ikke å si hos Luther. At man så det evige livet som det endelige målet, var ikke til hinder for at man formante til et godt og rettskaffent liv på jorden, ved Guds nåde.

Vi finner også sterkt fornuftsbaserte etiske og legale teorier med ulike rettskilder. Ikke på sidelinjen blant anonyme anarkister, men sentralt på universitetene som vokste frem. Hos helt toneangivende tenkere som Thomas Aquinas på 1200-tallet.

Fornuft fremfor åpenbaring. Som oppsummert av Encyclopedia Britannica var Thomas’ teori om grunnlaget for rett og galt «utviklet som et alternativ til synet på moral som kun bestemt av Guds vilkårlige vilje». Også hedenske filosofer, som hans forbilde Aristoteles, kunne forstå det grunnleggende i et godt etisk liv. Selvsagt passet Thomas nøye på å ha Bibelen og kirkefedrene på sin side, men «substansen i hans etiske system er i bemerkelsesverdig grad basert på fornuft fremfor åpenbaring».

Endringene på 15- og 1600-tallet skyldtes ikke at man, som lyn fra klar himmel, begynte med fornuft, men at man brøt med Aristoteles. Samtidig var kritikerne uenige om fornuftens rolle.

Enkelt sagt mente rasjonalistene, med Descartes (1596–1650) i spissen, at man kunne finne sannheten ved fornuften
alene. Empirister som Locke (1632 –1704) mente vi måtte bygge på sansene. Begge var bevisste og bekjennende kristne. Mot dem kom skeptikerne som stilte spørsmål ved både fornuften og sansene, som den ikke fullt så kristne David Hume (1711-1776). Mye av Kants filosofi må forstås på bakgrunn av denne debatten.

Og Kant? Han var kristen.

Underbestemt av data. Eia legger frem viktige tall for utviklingen, men de kan passe med mange slags historier. I
 vitenskapelige termer er teoriene underbestemt av data. Det kan lages andre fortellinger enn om overgangen fra «tro til fornuft». For eksempel om en fortid som så tortur og harde straffer som fornuftige verktøy for gode samfunn. Der slaveriet ble avskaffet i mange land i middelalderen, men gjeninnført som et nødvendig onde siden handel var viktigere enn likeverd, til tross for protester fra munker, for ikke å si paver som Paul III i 1537.

Kampen mot slaveriet på 17- og 1800-tallet ble i stor grad begrunnet i kristen tro, ikke minst hos den utrettelige William
 Wilberforce. Mens man kan finne fornuftsbasert støtte av slaveriet hos kjente opplysningsfilosofer som David Hume.

Og fra det attende århundre i stigende grad fikk frihetsutopier, løsrevet fra syllogismer og snusfornuft.

Vekkelsestid. Det er ikke vanskelig å beskrive dette som også en vekkelsestid. Mens man i Frankrike så kampen mot prester som nødvendig for opplysning, var det motsatt i Norden. Pietistene fremmet vitenskap og skole. Det var nærmest en plikt å utforske skaperverket. Mye skjedde i regi av teologer, potetprester og predikanter. Kristne dissentere og grasrotbevegelser som Hans Nielsen Hauges fikk stadig mer innflytelse. Det nye var ikke at fornuften vant frem, men folkebevegelsene.

En av historiene som kan fortelles er om regjeringen i Dansk Vestindia som argumenterer for slavehandelen i 1787. Slik Thorkild Hansen siterer i Slavernes Øer er det selvsagt forståelig at en «følsom handelskyndig» reagerer på «denne unaturlige handel», men han må like fullt kvele «hvert friheds, hvert medlidenheds råb i hans barm. Han må tro sig at repræsentere en stat, og stater, ved man, kender ingen vigtigere lov end at søge at blive rigere end ens nabo».

Hansen viser også at en kristen tanke om å gi slavene frihet
kunne møte skarpe reaksjoner, som hos den opplysningsinspirerte Hans West (1758–1811). «Disse ere da frihedens og christendommens sørgelige frugter», sier rektor West. «Negrenes frihed bliver ulykkelige for dem selv og ulykkelig for det samfund, hvor de leve».

Naturretten. Og bak lå en sterk forståelse av naturretten og individuelle rettigheter. I litt ulike betoninger hos Locke på 1600-tallet, Grotius på 1500-tallet – og hos Thomas på 1200-tallet. På slutten av 1700-tallet er det beskrevet i den amerikanske uavhengighetserklæringen som selvinnlysende, forankret hos Gud: «Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken».

Slike tanker var ikke til hinder for at statsmakter kunne finne «fornuftige» eller «nødvendige» måter å begrunne seg vekk fra dem, som Frankrike under revolusjonen, eller i kommunistiske land som hevdet de bygget på fornuft og opplysning. Det er ikke vanskelig å finne tall som kan sette datidens ideer i et mørkt skjær.

Det er ikke til hinder for å se viktige endringer i opplysningstiden, politisk, teknologisk og kulturelt. Men i iveren må vi ikke avvise en lang forhistorie, eller se bort fra hva de oppfattet som bærekraftige begrunnelser og motivasjoner. For mange handlet dette om at vi lever i en virkelighet som springer ut av noe rasjonelt og godt, der likeverd, rett og galt er mer enn noe vi bare bestemmer politisk.

Bjørn Are 
Davidsen, skribent og forfatter

Gå til innlegget

Når noen krever dere til regnskap

Publisert 4 måneder siden - 3556 visninger

Å kritisere «apologetikk» er like meningsløst som å advare mot «forkynnelse» eller «politikk». Både Peter Halldorf og Håvard Nyhus kunne med fordel uttalt seg mer nyansert.

Apologetikk har for meg aldri vært annet enn å forsøke å svare på ­ærlige spørsmål jeg får – og som jeg stiller selv. Det handler slik vi leser i 1. Petersbrev 3,15-16 om å være «klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier», i ydmykhet.

Enkelte opplever det imidlertid som skummelt. Dermed kan Vårt Land advare mot «apologetikken» på forsiden 1. august. Det blir ikke mindre sterkt av å komme fra et kristent forbilde som Peter Halldorf. Og det er ikke første gang de seneste ­årene avisen velger intervjuobjekter 
eller bokanmeldere med negativt syn på rasjonelt trosforsvar – og slår det stort opp.

Jeg kan ikke tro annet enn at det er tilfeldig, men i fravær av motsatte førstesider fremstår det dessverre som en linje ­avisen støtter.

En karikatur. Leser man mer enn overskriftene, ser man ­heldigvis at det sjelden er ­apologetikk som sådan, men en ­bestemt type man har i ­tankene. Den som får alt til å gå opp, ­tunnelsynet der logikk er ­eneste verktøy, der det rasjonelle er hva kristen tro handler om og ­bygger på.

Men dette er noe alle advarer mot. Det er å slå inn åpne dører. Det er en karikatur ingen ­støtter, selv om enkelte av oss i­blant kan bli vel ivrige med logikken ­eller noen skulle tro at spissfindig ­religionsfilosofi er apologetikk.

Når vi diskuterer slike spørsmål, er det dessverre lett å tro at jeg selv er normen, uansett hvor mye jeg egentlig vet at vi er forskjellige, med ulike interesser, studier og erfaringer, favoritter og prosjekter. Noen trives mest med naturvitenskap, andre liker mystikk, noen elsker argumenter, andre fellesskap og lovsang. Og noen av oss trives med det meste.

Søren Kirkegaard. Det er ­altså mange potensielle feller når jeg skal tolke Peter Halldorf eller Håvard Nyhus som dro i gang debatten 19. juli ved å gjøre seg til talsmann for at «Du skal ikke ile Gud til unnsetning» med ­ingressen «Gud trenger ikke noe forsvar. Om noe trenger han det stikk motsatte».

Nyhus lener seg her til ­Søren Kirkegaard som sier at «Det krist­elige behøver intet forsvar, er ikke tjent med noe forsvar» og at apologetikken «er av alle forvanskninger den ­uforsvarligste, den mest bakvendte, og den ­farligste – den er det ubevisst underfundige forræderi».

Ja, i første halvdel av 1800-­tallet behøvde nok ikke «det ­kristelige» så mye forsvar. De færreste avviste Gud eller kristen tro – i teorien. Den ­store utfordringen var 
etterlevelse. Kierkegaard anliggende var dermed et engasjert og autentisk kristenliv – ikke at vi skulle stupe ut i hva som helst ­irrasjonelt ved første innskytelse.

Spørsmålet er imidlertid ikke hva 1800-tallsfilosofer så som utfordringer. På livssynstorget i 2017 ser vi at andelen guds­troende har falt dramatisk på mindre enn én generasjon. ­Ifølge undersøkelser er det nå flere som ikke tror at Gud eksisterer enn som tror det.

Hodet under armen. Selvsagt trenger ikke Gud noe forsvar. Like selvsagt er det ikke frelse i rasjonelle argumenter. Nei, dette går på noe så sentralt i kristen tro som å elske min neste
 – også når jeg møter ærlige spørsmål. ­Finnes det gode grunner for gudstro, som altså er noe annet enn gudetro? Kan man på ramme alvor tro at Jesus stod opp fra de døde, uten å ha hodet ­under armen? Har han i det hele tatt eksistert? Man må da bygge livet på viten og ikke på tro?

Selv om det holder i massevis 
med barnetro for å bli frelst, er det viktig å kunne snakke ­voksent om virkeligheten. Noen ganger til og med i et fagspråk.

Uten dette fremstår ­kristne ukjærlige mot alle som har spørsmål, nysgjerrighet og ­undring over vitenskap og verdier, tro og tanke, liv og lære. For ikke å si i møte med alle fordommer, ­fiendebilder og konspirasjons­teorier skapt av mytene om ­kirkens lange kamp mot kunnskap, enten man tror at den ødela biblioteket i Alexandria eller forfulgte alle som trodde at jorden var rund.

Relevant for fornuften. Selv falt det meg ikke engang inn å vurdere kristen tro før jeg møtte argumentasjon for Jesu oppstand­else. Da jeg oppdaget en religion som ikke bare handlet om «følelser og ­bortforklaringer, terapi og psykologi» (slik jeg som student opplevde ­religiøse drev med), ble jeg nysgjerrig på hva dette var for noe. Jeg ­tenkte vel også noe i retning av at hvis Gud fantes, var det underlig at han ikke også skulle være ­relevant for fornuften. Kunne bare følelses­mennesker finne Gud, kunne ikke en ordentlig Gud finnes.

Hva så med Peter ­Halld­orfs innvendinger? Hans store ­bekymring synes å være dem som søker i «protestantisk ­apologetikk» for å «eliminere usikkerhet», når Gud oppleves fjern eller man møter livets tvetydige mangfoldighet.

Ja, Halldorfs bøker og forkynnelse kan forhåpentligvis hjelpe mange som søker stadige opplevelser og bekreftelser, troens bevis i hverdagen. Men god apologetikk kan også være til hjelp. Selv om argumenter ikke fjerner all usikkerhet, kan de gi et mer stabilt grunnlag for noen steg i tro enn omskiftelige følelser.

Halldorfs innlegg viser også at han har mangelfull kunnskap om fagdebatten. Han kjenner ­tydeligvis ikke til den katolske filosofen Edward Fesers kritikk av den protestantiske William Lane Craig.

Ankepunktet er at Craig i så stor grad ­argumenterer for Guds eksistens ut fra hva som er mest sannsynlig ut fra ­fysikk, mens Fesers ­thomistiske tradisjon ­demonstrerer Guds ­eksistens ­logisk ut fra meta­fysikk. Skal man eliminere ­usikkerhet, 
synes det altså som det er mer å hente i katolsk enn protestantisk filosofi.

Alle lever i tro. Men uansett hvilken tradisjon man måtte stå i, handler mye om å vise at vi må leve med usikkerhet. Nettopp ­fordi så mange avviser kristen tro med at «du skal vite, ikke tro», er det så viktig å forklare hvor lite vi faktisk kan vite. Selv om finnes bedre grunner for noen typer tro enn for andre, må vi alle leve i tro.

Å slå opp «apologetikk» ­negativt i overskrifter er like meningsløst som å advare mot «forkynnelse» eller «politikk». Det dannes fort et bilde av at dette er noe betenkelig, i seg selv. Ja, det er grunn til å advare mot politisk ekstremisme eller TV-predikanter som lover fremgang og helbredelse. Men det har sine grunner at vi ikke ser førstesider i Vårt Land som advarer mot «forkynnelse» eller «politikk».

Gå til innlegget

Bokanmelder bommer

Publisert 12 måneder siden - 410 visninger

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale.


Det er uvanlig å se en gå inn for å finne feil med så stor iver som Erik Steenhoff i hans anmeldelse «Et forsvar for en rasjonalistisk religion» (28. november) om Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler, av undertegnede og Atle O. Søvik. Resultatet er kritikk av alt fra tittel (inkludert på vår forrige bok), tekst på omslaget og skrivestil, til valg av temaer og hva vi ikke skriver om. Selvsagt er det mulig å finne feil og mangler ved vår bok, men det får være grenser for negativitet.

Anmeldelsen finner det til og med negativt at en kristen bok om evolusjon bruker noen sider på å imøtegå kreasjonisme. Nivået stiger heller ikke ved at Steenhoff skriver som om denne retningen kun handler om å være kritisk «til en del aspekter ved evolusjonsteorien», når alle med et snev av innsikt vet at kreasjonisme avviser evolusjonslæren. Blant detaljer som likevel unngår Steenhoffs årvåkne blikk, er de titalls problemstillinger boken faktisk tar opp.

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale, og i det han oppfatter som en hovedutfordring: Forfatternes «rasjonalistiske» religion.

Bommer. Han bommer dermed stygt når han hevder at vi «veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen (...) sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner». Eksemplet som brukes er da Peter og Johannes får se Moses og Elia. Ifølge Steenhoff tror ikke forfatterne at de «faktisk var til stede», noe som får ham til å bemerke at «de var jo ikke til stede, de heller».

Dette er underlig logikk, og man lurer på hvor mye Steenhoff selv var til stede, da han leste boken. Selv om han ikke skulle være kjent med at vi i flere tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av alle, Jesu oppstandelse (som også nevnt flere steder i boken), er litt forvirrende at noen hevder at vi avviser visjoner når vi argumenterer for at den nevnte hendelsen kan ha vært en visjon.

Sitatet over er for øvrig knyttet til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss, ett av mange spørsmål en anmeldelse kunne ha nevnt at vi belyste. Vi tenker at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de rent faktisk var der, kroppslig. Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler.

Ydmykhet. Anmeldelsen blir ikke mindre underlig når den nærmer seg konklusjonen. Steenhoff hevder at «dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet». Steenhoff hevder «Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen» og synes det ikke er «mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk».

Å kalle det å argumentere over mange titalls sider for å «klubbe ned», er nok et underlig grep. At flere kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet, antydes også av at Steenhoff ikke nevner våre forbehold som at «forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene.»

«Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig.» Det mener vi som kristne at han ellers «kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?» (side 113).

Ingen fasit. Vi understreker til og med at vi ikke «tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit», og fortsetter: «Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro» (side 120).

Steenhoff gir lite hjelp til dem som ønsker sakssvarende informasjon om boken. Det er sjelden man ser så stor kontrast mellom en bokanmeldelses innhold og mediets evne til å gi den en flott presentasjon.

PUBLISERT I VÅRT LAND 3.12.2016

Gå til innlegget

Styrker myter om kristen tro

Publisert rundt 1 år siden - 2141 visninger

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet.

(Skrevet sammen med Atle O. Søvik ved MF. Sammen har de publisert boken: Evolusjon eller kristen tro? Ja, takk begge deler.)

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.

Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»).

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria.

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Nei, slett ikke. I strid med hva vi ofte hører har ikke vitenskap gjort gudstro til et umulig prosjekt. I stedet kan gudstro ha gjort vitenskap til et mulig prosjekt. I følge vitenskapshistorik­ere kom et avgjørende gjennombrudd da greske filosofer i antikken ikke lenger så for seg guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter lover. Å finne ut av disse ble etter hvert å ære Gud, en religiøs plikt.

Derfor kunne Augustin rundt år 400 i Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok argumentere for at Gud hadde skapt naturen med kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger». For Augustin ville­ det være en underlig tanke at vitenskap konkurrerte med gudstro. Som han uttrykte i samme­ bok var «naturen hva Gud gjorde». Ikke fordi Gud var hva naturen gjorde, men fordi han hadde lagt lovmessigheter inn i den.

Ikke seks dager. Men tok ikke Augustin en skapelse på «seks dager» bokstavelig? Nei, og begrunnelsen var enkel. En allmektig Gud burde ikke trenge så lang tid. Dermed konkluderte Augustin, senantikkens største filosof, med at Gud hadde skapt alt på en gang, som potensiale som utviklet seg gjennom historien, på linje med frø. Også middel­alderens største filosof, Thomas Aquinas, holdt seg til denne tanken:
«På den dagen Gud skapte­ himmelen og jorden, skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde ‘grodd fram’, altså potensielt».

Hans læremester Albertus Magnus understreket at naturstudier ikke handlet om å lete etter mirakler, men om å «spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig». Vitenskapen ga ikke Gud mindre plass. Tvert i mot bekreftet den eksistensen av naturlover og dermed av Gud.

Men bygger den ikke på såkalt metodologisk naturalisme, altså forutsetter kun naturlige forklaringer, slik at den opplagt er ateistisk? Nei, slett ikke. Selv om begrepet naturlover i dag er løsrevet fra livssyn og beskrives i større grad som statistiske sammenhenger, lener tanken seg opprinnelig på at Gud har lagt lover inn i naturen. I teorien kunne vi i stedet like gjerne snakket om metodologisk teisme. Fremfor å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.

Panikk. Skapte virkelig ikke Darwins bok panikk blant prester og publikum i 1859? Nei, slik John van Wyhe understreker i BBC History Magazine 1/2009 førte utgivelsen ikke til «et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion».­ Eldgamle fossiler og lange geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. ­«Informerte som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første Mosebok i særdeleshet, måtte leses ­metaforisk».
Bestselgere som Combes The Constitution of Man fra 1828 (300.000 eksemplarer) og Chambers Vestiges of the Natural History of Creation i 1844 (40.000) forsterket tanken om at naturlover styrte alt. Det nye i debatten var at stadig flere tenkte at dette utelukket Gud, noe som indirekte skulle føre til reaksjoner som kreasjonismen hundre år senere.

Likevel handlet datidens debatt mindre om vitenskap enn verdier. Darwins geologilærer Adam Sedwick var bekymret for at dette ville svekke kampen mot slaveriet. Som han skriver til Darwin i 1859 kan menneske­verdet om vi ser oss kun som dyr synke lavere «enn noen gang i historien». Selv om sosialdarwinisme først kom senere på 1800-tallet, og rasehygiene og nazisme århundret etter, fryktet han tidlig hva som kunne komme.

Støtte. Evolusjonslæren fikk likevel støtte fra mange prester, også i USA, ikke minst med Asa Gray. «Fundamentalister» som B.B. Warfield tidlig på 1900-tallet støttet også en lang evolusjon. Mens kritikerne i stor grad var ikke-kristne forskere som Louis Agazzis og Rudolf Virchow.

Heller ikke i Norge var teologiske innvendinger fremtredende. Og debatten kom ikke for alvor før teologiprofessor J.C. Heuch­ på 1880-tallet. Interessant nok henviser han bare kort til kritikere som Virchow og er mer opptatt av å imøtegå en «materialistisk» vitenskap som ikke er åpen for undere. Mens en annen toneangivende teolog, professor Fredrik Petersen, argumenterte for at det ikke var en motsetning mellom vitenskap og religion, hvis man undersøkte begge deler nøye.

Polariseringen i Norge tilhører likevel i større grad første del av 1900-tallet, påvirket av radikale som i kommunistisk ånd hevdet at vitenskapen motbeviste kristendommen. Politiseringen gjorde det nok også problematisk i noen lavkirkelige miljøer å støtte evolusjon. Likevel var det ikke vanskelig i 1921 for en ­konservativ lekmannshøvding som Ole Hallesby å akseptere at Gud hadde skapt ved evolusjon, selv om han mente vi var tilført noe ekstra som «skapt i Guds bilde».

Den moderne kreasjonisme med vekt på at verden ble skapt på seks dager, fikk ikke særlig betydning før på 1960-tallet i USA. Intelligent design som hevder at det finnes så komplekse strukturer i naturen at de ikke kan forklares med en gradvis evolusjon, stammer fra så sent som 1980-tallet.

Vanskelig valg. Også i Norge opplever noen det som viktig å støtte en av disse retningene, dels av bibeltroskap og dels som et apologetisk grep. Bak ligger en moderne tanke om at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe naturlig. I stedet for å følge klassisk kristen tro der naturprosessene peker mot Gud, prøver man å bevise Gud ved å avvise evolusjonslæren.


I praksis er resultatet dessverre motsatt. Ungdom får et vanskelig valg – enten evolusjon eller kristen tro. Man forsterker myter og stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det kan tenkes bedre grep for å øke vår troverdighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 330 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 804 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
1 minutt siden / 804 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
44 minutter siden / 330 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 330 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 804 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4402 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere