Helge Årsheim

Alder:
  RSS

Om Helge

Postdoc. Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo

Følgere

Satire, og religion

Publisert 9 dager siden - 717 visninger

At Det hellige spaghettimonsterets kirke har satiriske innslag gjør den ikke noe mindre til et trossamfunn.

I en kommentar i Vårt land 8. ­oktober tar Alf Kjetil Walgermo til orde for at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) bør avvise saken til den ­nederlandske pastafarianeren Mienke de Wilde, som har fått avslag på sitt ønske om å ­stille til passfoto med et dørslag på hodet, slik hun opplever at trosretningen ­hennes krever.

«Nyoppretta satirereligionar». 

Ifølge Walgermo bør domstolen, i likhet med Fylkesmannen i Rogaland og Kulturdepartementet, konkludere med at «nyoppretta satirereligionar» ikke skal ha tilgang til samme tros­frihet som alle andre, ettersom de ikke kan karakteriseres som «sann religiøs ­utøving».

Kommentaren hviler, i likhet med vedtakene fra fylkesmannen og ­departementet, på en grunn­leggende misforståelse av trosfriheten. FNs menneskerettighetskomité har ­uttalt at trosfriheten strekker seg langt ­forbi etablerte trosoppfatninger og ­
-uttrykk, og har i likhet med EMD ­knesatt en rekke kriterier som må 
være ­oppfylt dersom trosuttrykk skal kunne ­underlegges statlige begrensninger.

Det faktiske innholdet, ­seriøsiteten eller den satiriske kvaliteten ved det aktuelle trosinnholdet er ikke blant disse kriteriene, ettersom dette ­ville gjort domstolene til autoriteter i ­lærespørsmål. Snarere er det fast­heten, intensiteten og oppriktigheten ved det anførte trosinnholdet som kan prøves for å avgjøre om bestemte trosuttrykk skal kunne gjøres til gjenstand for ­statlige begrensninger.

Majoritetsreligionenes hegemoni. 

Siden grunnleggelsen av Det hellige spaghettimonsterets kirke (DHSK) i 2005, har trosretningen spredt seg over store deler av verden, og har inspirert en lang rekke aktivister som de ­Wilde til å utfordre etablerte majoritets­religioners hegemoni. ­Aktivismen har funnet sted både på uskyldige ­arenaer som pass- og ­førerkortfoto, og på mer alvorlige områder som ­undervisning av ­kreasjonisme i skolen, eller som her hjemme, der ­avslaget på DHSKs ­søknad om registrering som tros­samfunn ­utfordret den grunnlovs­festede ­skjevfordelingen mellom Den norske kirke og de andre tros­samfunnene.

Slike aksjoner framviser nettopp den formen for fasthet, intensitet 
og oppriktighet som trosfriheten i Den europeiske menneskerettig­-
hets­konvensjonens artikkel 9 er ­utformet for å verne. Dette er satire. Og religion.

Gå til innlegget

Statskirken lever

Publisert over 1 år siden - 827 visninger

Ryktene om skillet mellom kirke og stat er sterkt overdrevet – og kan være i strid med menneske­rettighetene.

Ved årsskiftet fikk Den norske kirke tilbake den rettslige handle­evnen som den har manglet i snart fem hundre år. Endringen av Kirkelovens paragraf 2 er del av Kulturdepartementets «forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat». Reformen skal følge opp grunnlovsendringene som i 2012 satte punktum for statens rolle som kirkestyre.

Akkurat hvilke rettigheter og plikter kirken skal pålegges som følge av denne endringen, er ennå ikke klart. Før endringene i 2012 var ikke Den norske kirke nevnt i Grunnloven, som nøyde seg med å presisere at staten fortsatte å holde seg til den evangelisk-lutherske religion, at det var Kongens oppgave å «anordne» offentlig kirke- og gudstjeneste, og at regjeringsmedlemmer som sto utenfor kirken ikke skulle delta i saksbehandling knyttet til kirkens virksomhet.

Kirken var i så stor grad en del av statsapparatet at dens nærmere rettigheter og plikter ikke behøvde nærmere ­avgrensning utover sin rolle som et ­instrument for å fremme statens ­offentlige religion.

Etter endringene i 2012 forsvant alle bestemmelsene om statens offentlige religion. Istedenfor fikk staten et «verdigrunnlag», som ifølge Grunnlovens paragraf 2 er «kristent og humanistisk», uten at det er klart om det også her siktes til den evangelisk-lutherske kristendom, eller noe mer allment kristent, som samtidig også er humanistisk.



Den folkelige kirken 

I tillegg til dette verdigrunnlaget fikk staten også en helt ny konstruksjon i sin midte. Til forskjell fra verdi­grunnlaget, som altså er omtrentlig og upresist, fremholder Grunnlovens nye paragraf 16 at Den norske kirke, «en evangelisk-luthersk kirke», forblir Norges «folkekirke», og at nærmere bestemmelser om kirkens ordning fastsettes ved lov.

Dermed har Stortinget vedtatt at staten ikke lenger har en religion, men at den har et kristent og humanistisk verdigrunnlag, og at den har en evangelisk-luthersk folkekirke underlagt statlig lovgivning – samtidig som kirken altså har fått rettslig handle­evne.

For riktig å understreke hvor tette båndene mellom stat og kirke forutsettes å være også for fremtiden, fastslår den ­autoriserte engelske oversettelsen av Grunnlovens paragraf 16 like godt at «The Church of Norway (…) will remain the Established Church of Norway», en formulering det er vanskelig å tolke i noen annen retning enn at ryktene om statskirkens død er betydelig overdrevet.

At Stortinget samtidig har en uautorisert oversettelse fra Grunnlovsjubileet i 2014 som karakteriserer kirken som «The National Church» liggende ute på sine nettsider, gjør det ikke lettere å få tak på hva som har skjedd med forholdet mellom kirke og stat i Norge.


Den understøttede kirken

Grunnlovens paragraf 16 forplikter ikke bare staten til å gi nærmere lover og regler for kirkens ordning, men også til å «­understøtte» kirken, en forpliktelse den også har påtatt seg overfor alle andre tros- og livssynssamfunn, som skal «understøttes på lik linje».

Denne likheten kommer også med en del forbehold. Andre tros- og livssynssamfunn får ­årlig et beløp som «etter ­måten» skal tilsvare tilskuddet Den norske kirke får per medlem. I 2015 fikk kirken lovnad om en fast, ­årlig tilleggsbevilgning for å kompensere bortfallet av prestenes boplikt.

Trossamfunnslovens paragraf 19 ble imidlertid endret til å presisere at dette beløpet, sammen med særtilskudd til opprettelsen av kirken som rettssubjekt og til inndekking av de ansattes pensjonsrettigheter, ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

En annen forskjell mellom støtten til Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene er hva tilskuddet kan brukes til. Etter Kirkelovens ­paragraf 2a gir staten tilskudd til prestetjenesten og kirkens virksomhet, men kan også til «andre kirkelige formål», uten at dette er nærmere presisert. Trossamfunnsloven paragraf 19 krever på sin side at det statlige tilskuddet skal gå til «religiøse formål», som skal regnskapsføres og kan kontrolleres av fylkesmennene.

Livssynssamfunn må sørge for at tilskuddet går til «føremål som går inn under verksemda som livssynssamfunn», uten at det er åpenbart hva som sorterer under denne kategorien.



Den andre kirken

Til tross for både grunnlovsendringer og forvaltningsreform er de rettslige forskjellene mellom Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene holdt ved like, og fordelingen av statsstøtten til tros- og livssynssamfunnene går sin skjeve gang.

Dette kan imidlertid fort forandre seg, ikke minst dersom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) eller FNs menneskerettighetskomité får den autoriserte oversettelsen av Grunnlovens paragraf 16 sammenholdt med justeringene i Trossamfunnslovens paragraf 19 på sitt bord.

Dersom Oslo katolske bispedømme (OKB) velger å anke Oslo tingretts dom fra tidligere i år om tilbakebetaling av 40 millioner kroner, til noen av disse internasjonale organene, er det ordlyden «The Church of Norway (…) will remain the Established Church of Norway» som vil legges under lupen og ses i sammenheng med kravet om likebehandling.

Både i saken mot OKB og i forvaltningsreformen har staten vist til at EMD i saken Ásatrúarfélagid mot Island (2012) aksepterte­ økonomisk forskjellsbehandling mellom den islandske stats­kirken og andre trossamfunn. Den islandske lovgivningen har imidlertid ingen likebehandlingsparagraf eller krav om at tilskudd til andre trossamfunn skal gå til «religiøse formål», noe som åpner muligheten for et ­annet resultat.

Samme år kritiserte dessuten FNs menneskerettighetskomité­ den islandske statskirkeordningen for økonomisk forskjells­behandling, og anbefalte endring av den islandske trossamfunnsloven.

Norge har ikke lenger én, men mange religioner, kirker, tros- 
og livssynssamfunn, og et økende­ antall ikke-troende. Staten har forpliktet seg til å like­behandle alle disse. Det gjør den ikke i dag.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 31.01.2017

Gå til innlegget

Ny religionspolitikk – fullt og helt, eller stykkevis og delt?

Publisert rundt 2 år siden - 246 visninger

Det er vanskelig å se for seg hvordan arbeidet med en ny melding på tros- og livssynsfeltet vil kunne komme utenom­ de samme utfordringene som Stålsett-utvalget støtte på, med tilsvarende mengde dissenser og uenigheter.

Kulturdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny tros- og livssynsmelding på en «utradisjonell måte». Departementet skal «skape egne debatter og dialogmøter­» og snakke med de andre partiene før embetsverket­ slipper til.

Initiativet til meldingen ble tatt av fire stortingsrepresentanter fra Venstre like før jul i form av et representantforslag som siterte­ blant annet rot i trossamfunnenes medlemsregistre, debatten om skolegudstjenester før jul, barnehijab og spørsmålet om kors i asylmottak som eksempler på behovet for en egen melding for tros- og livssynsfeltet.

Forslagsstillerne karakteriserer grunnlovsendringene om forholdet mellom kirke og stat i 2012 som «et riktig skritt på veien» til likebehandling av alle livssyn i Norge, men påpekte at det fortsatt gjensto viktige avklaringer i forholdet mellom kirke og stat i andre deler av lovverket, samt statens rolle på tros- og livssynsfeltet i mer overordnet forstand. Forslaget fikk enstemmig tilslutning fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som likevel fant grunn til å presisere Den norske kirkes «særlige stilling» i Grunnloven og dens «krav om både nasjonal og lokal tilstedeværelse på en helt annen måte enn det som gjelder andre trossamfunn».

Hvorfor nå? Selv om dette­ åpenbart er viktige, ubesvarte spørsmål, er det uklart hvorfor det er hensiktsmessig å starte arbeidet­ ­med en egen tros- og livssynsmelding nå: Prosessen med å gjennomføre­ skillet mellom kirke og stat i omkringliggende­ lovgivning har pågått­ siden­ 2014, og har så langt avstedkommet­ en rekke høringer, proposisjoner og debatter­ av ulikt omfang. I representantforslaget presiseres det at disse endringene «bør ses i sammenheng» med det øvrige tros- og livssynsfeltet, men i så fall er forslagsstillerne ute i seneste laget, siden flere sentrale spørsmål i denne prosessen er vedtatt av Stortinget.

Et av de mest betente spørsmålene som allerede er avgjort, er konsekvensene av bortfallet av boplikten for prester i Den norske kirke, som ble avviklet 1. september 2015. Bortfallet medfører at prester over hele landet ikke lenger har krav på tjenestebolig, og for å kompensere de berørte­ prestene, forhandlet Preste-
foreningen seg fram til en avtale­ med Kulturdepartementet om en ny, fast ekstrabevilgning til Den norske kirke på om lag 60 millioner kroner per år. Dette beløpet­ vil imidlertid ikke inngå i beregningsgrunnlaget­ for tilskudd til de andre trossamfunnene, til tross for kravet i Grunnlovens paragraf 16 om at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Folkekirke. Spørsmålet om beløpet skulle inngå i beregningsgrunnlaget, ble på oppdrag fra departementet vurdert av Lovavdelingen i Justisdepartementet, som observerte at kravet måtte leses i sammenheng med paragrafens øvrige ordlyd, som gir «dels et generelt utgangspunkt­ om religionsfrihet for alle, dels en anerkjennelse av at Den norske kirke fortsatt har en særlig stilling».

Spørsmålet om hvilken rekkevidde denne «særlige stillingen», som i grunnlovsparagrafen er formulert som at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke­» vil ha for øvrige spørsmål om likebehandling­ på tros- og livssynsfeltet er etter dette åpent og uavklart. En viss indikasjon på hvor Lovavdelingen mener at denne grensen bør gå, fikk vi imidlertid ved at den viktigste internasjonale rettsavgjørelsen som ble brukt for å begrunne uttalelsen var Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i Ásatrúarfélagið v. Iceland (2012) – som anerkjente Islands økonomiske forskjells-
behandling av sin fortsatt grunnlovsfestede statskirke.

I tillegg til dette enkeltstående­ eksempelet, kommer det en rekke­ parallelle prosesser som allerede er påbegynt og til dels underordnet prioriteringene på helt andre saksfelt: Sylvi Listhaug har uttalt at reglene for opphold for religiøse ledere må vurderes på nytt, i integreringsavtalen fra desember i fjor er det tatt inn et forslag om at «kun stater som praktiserer religionsfrihet får finansiere trossamfunn», regjeringspartiene har inngått en vag avtale med KrF om å bedre saksbehandlingen i asylsaker med konvertitter.

Et eget Samvittighetsutvalg overleverte 6. september utredningen­ «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet» (NO2016: 13), som tar sikte på å «utrede forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utfør-
else av arbeidsoppgaver». Alle disse prosessene griper på ulike måter­ inn i tros- og livssynsfeltet i bred forstand, men er for lengst startet opp som deler av andre politiske prosesser.

Uenighetsfellesskapet? Et annet spørsmål i det forestående­ arbeidet med en egen tros- og livssynsmelding er hvor anvendelig den bredest anlagte utredningen på feltet, Det livssynsåpne samfunn (NO2013:1) fra Stålsett-utvalget er som praktisk, politisk verktøy. Utvalget presenterte over 465 sider dyptpløyende avveininger knyttet til statens ansvar for å legge til rette for privat og offentlig, individuell og kollektiv utøvelse av tros- og livssynsfriheten. I arbeidet med en ny melding på feltet har kulturminister Linda Hofstad Helle-
land hentet utredningens anbefalinger opp igjen fra skuffen.

Kanskje mest fremtredende i medienes omtale da Stålsett-utvalget kom i januar 2013, var utvalgets forslag om å tillate bruk av religiøse hodeplagg i politiet og i domstolene. Standpunktet rippet opp i den betente politiske­ debatten som hadde rast kort tid i forveien, og daværende kulturminister Hadia Tajik erklærte allerede under overleveringen av rapporten at en slik endring ikke kom på tale «i overskuelig framtid». Inge Lønning påpekte­ det usedvanlig høye antallet dissenser­, og Edvard Hoem frem-
hevet den manglende erkjennelsen av kristendommens betydning for Norge.

Ønskelig? En annen årsak til at arbeidet med utredningen ikke kom videre i 2013 kan imidlertid knyttes til selve utformingen av mandatet: Spørsmål på tros- og livssynsfeltet er knyttet til alle statens forpliktelser til å beskytte­ den internasjonalt anerkjente retten til tros- og livssynsfrihet, et rettsområde som i særdeleshet er sektorovergripende, noe Stålsett-utvalget også presiserte og framhevet i sin utredning.

Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke etater som er riktige adressater for å utvikle en «mer helhetlig» politikk på tros- og livssynsfeltet, og om det i det hele tatt er mulig – eller ønskelig – å utvikle en helhetlig politikk på et rettsområde som preges av særlig stor variasjon både nasjonalt og internasjonalt. En slik tankegang risikerer å ta utgangspunkt i en feilaktig forutsetning om at felles verdier er et slags samfunnslim, og dermed underkjenne betydningen av det sosiolog Lars Laird Iversen har karakterisert som «uenighets-
fellesskapet», der anerkjennelsen av at vi ikke behøver å komme­ fram til endelige avklaringer av alle verdispørsmål betraktes som en verdi i seg selv.

Bit for bit. Det er vanskelig å se for seg hvordan arbeidet med en ny melding på tros- og livssynsfeltet vil kunne komme utenom de samme utfordringene som Stålsett-utvalget støtte på, med et tilsvarende antall dissenser og uenigheter, men med helt ulike konsekvenser: Der en utredning forsøker å presentere et kart over landskapet, er selve hovedformålet med nye meldinger til Stortinget å formulere­ nye politiske målsettinger og regelverk på området. Dermed kan spørsmål som ble gjort til gjenstand for forsiktige avveininger og inngående drøftelser i Stålsett-utvalgets rapport, oversettes til styringsdokumenter, bevilgninger­, lover og forskrifter som skal tolkes, håndheves og anvendes.

En slik «helhetlig» rettslig-
gjøring av tros- og livssynsfeltet kan på enkelte områder, som relasjonene­ mellom kirke og stat, skape viktige avklaringer og nyanseringer­.

Samtidig risikerer tiltroen til rettssystemet som løsningsarena å fasttømre og fordype forskjeller og uenigheter. Det er vanskelig å se for seg hvordan utfordringene løftet fram av forslagsstillerne bak meldingen, som bruken av barnehijab, kors på asylmottak og skolegudstjenester, er bedre egnet for gjennomgang i en «helhetlig» stortingsmelding enn ved utformingen av lokalt tilpassede løsninger innenfor uenighets-
fellesskapet.

PUBLISERT I VÅRT LAND 13.09.2016. FØRST PUBLISERT PÅ BLOGGEN RELIGION GOING PUBLIC

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
8 minutter siden / 3983 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
10 minutter siden / 1282 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
23 minutter siden / 478 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
31 minutter siden / 629 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 289 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 289 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 629 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hvorfor KrF bør følge Hareides råd
rundt 1 time siden / 732 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 1 time siden / 247 visninger
Les flere