Israel er blitt verdens syndebukk. Akkurat som jødene var det, og er det fortsatt i mange kretser. Nærmest uansett hva Israel gjør for å forsvare sine innbyggere, så sables jødestaten ned av kritikk fra flere hold. Denne avskyelighet, denne uviljen, denne sfære av kritikk mot Israel er, ikke bare litt, men svært påfallende.

Verden var taus da jødene ble rensket ut fra gammelt jødisk område i Judea og Samaria (Vestbredden) mens Jordan okkuperte og annekterte området.  Men straks jøder i dag prøver å bosette seg der det har bodd jøder i tusener av år og lenge før araberne kom, da ropes det ut fra alle kanter – det skal de ikke få lov til. Jødene skal vær så god holde seg borte fra disse områdene. Anklageropene er både heftige og fordømmende og høres klart, også her på VD. 

Hvis bare jødene trakk seg ut fra Gaza, skulle alt bli fredelig og bra der. Israel gjorde det og trakk sine ut fra Gaza i 2005. Ei stund etter kom Hamas til makta. Etter først en borgerkrig med Fatah, ble angrepene i form av raketter rettet mot Israel. Det ble verre. Nå hadde israelhaterne / islamistene der fri adgang til angrep mot Israel. Når så jødestaten i fortvilelse prøver å forsvare seg med å ødelegge utskytingsstedene – så blir også det galt. 

Fra dag én i 1948 har den jødiske staten blitt angrepet. Men hvis Israel forsøker å forebygge angrep, ved å bygge gjerder – og mur enkelte steder – og holde kontroll - så er også det galt. Tonen kjennes igjen; alt det jødene foretok seg, ble temmelig bevisst mistolket. Det var jødene som var årsak til elendighet i verden. Og nå er det Israel som er årsaken. 

Det er antisemittismen som slår inn. Jødene skal ikke få bosette seg noe sted, heller ikke i sine opprinnelige områder. De skal vekk. Israel skal vekk. Og heiaropene som støtter antisemittismen er mange – også heiarop fra Norge. Ofte i bekledning i fordømmelse av Israel og landets rett til å forsvare sine innbyggere.  Lengre er vi ikke kommet. Vi trenger flere som kan gå i Henrik Wergelands spor – og kjempe for likeverd og rettferdighet også for jødene – og nå også for deres rett til å ha et lite område, en liten stat i fred og få verne om sine innbyggere – slik alle andre stater har rett til.

”- Dette er bare begynnelsen!” var beskjeden som massemorderen gav til fransk TV etter hendelsene. På det tidspunktet lå fire jøder, derav tre barn, døde – i tillegg til soldater som var drept. En av årsakene til drapene, slik han hevdet, var Frankrikets forbud mot burka. I samtalen med fransk TV virket massemorderen rolig, veltalende, høflig og overbevist over at det han gjorde var rett.

Selv om drapsmannen, Mohammed Merah, kanskje var alene om drapene, har han sannsynligvis mange sympatisører internasjonalt. Jødehatet fra den kretsen Mohammed tilhører, er kjent fra før av. I Frankrike førte dette hatet til drap på barn og voksne. I Norge tør ikke jødiske skolebarn å fortelle sin identitet i redsel for å bli plaget – plaget nettopp fra miljø som berører samme ideologi som drapsmannen fra Toulouse hadde.

Og hvilken tilhørighet / krets tenkes det her på? Det er islamistinspirerte fanatikere som får sine ideer bl.a. fra ekstreme nettsteder. Og noen unge drar ned til islamistiske miljøer i Afghanistan / Pakistan for å få mer inspirasjon og opplæring. Det gjorde Mohammed Merah – og det har også norskfødte islamisttilhengere gjort.

Nå er drapsmannen fra Frankrike død. Men hans idé og hans iver etter å drepe, er ikke død. Den lever videre. 

ABBs terror 22/7 kommer snart opp for retten. Da vil hans ideologi, og hans iver etter å drepe, bli belyst.  Og hvis det er slik at det er en ideologi som ligger bak islamistenes terror, så må også det kunne belyses. Ikke minst burde her i vårt samfunn Islamsk Råd Norge gå i bresjen for å få dette belyst.

Det våre samfunn nå først og fremst trenger er opplysning – opplysning om hvor denne drapsiveren kommer fra. Islamistiske terrorister legger da heller ikke skjul på det. Men fra myndighetenes side legges det lokk på. For opplysning skal vi ikke ha. Ledelsen i europeiske samfunn så vel som islamske samfunn burde komme sammen og seriøst drøftet islamsk terrorisme. Men dette skjer ikke. De som taper på slik unnfallenhet, er kommende generasjoner av europeere.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10079594      

Tirsdag overførte utenriksminister Jonas Gahr Støre 240 millioner kroner til selvstyremyndighetene i Palestina. Noe av disse pengene går til undervisning av barn og unge. I denne undervisningen inngår det at Israel har ingen rett til å eksistere. Nedsettende syn på jøder følger med i oppleggene. Israel blir demonisert.

Utenriksministeren så vel som hele regjeringen vet hvordan holdningene er i palestinske skoler i forhold til Israel og i forhold til jøder. Men ingenting gjøres for å sette betingelser til pengeoverføringene. Og da kan det ikke bety annet enn at Israel-hatet og jødehatet aksepteres også av den norske regjeringen – og at vår regjering aktivt medvirker på denne måten til at dette hatske synet får fortsette.

Skolen er ved siden av familien, samfunnets viktigste moraldannende institusjon. Og når det svikter fundamentalt her – så kan det aldri bli fred. Dette er så grunnleggende viktig at det burde vår regjering vite. Derfor burde vesentlige forutsetninger være til stede før pengeoverføringene. Men her er det en klar svikt fra vår regjering.

Dette gjelder Norge, men selvfølgelig gjelder det også flere andre europeiske stater som bistår med slik støtte – uten at det settes klare betingelser. På denne måten kan freden være lengre unna enn vi aner. Og Norge og flere andre giverland medvirker til denne uheldige situasjonen.

Nå hadde hun møtt den store kjærligheten, trodde hun. Han utpreget seg i menigheten som en selvsikker ”kristen” – og forsamlingen så opp til han. De giftet seg. Dette var starten på Jessicas liv med ektemannen.

Men etter hvert oppdaget hun en annen side ved mannen – ei side som aldeles ikke kom fram i den menigheten han opererte i. Han måtte få sin vilje i ett og alt – for han mente at dette var Guds vilje. Jessica ble mer og mer usikker på seg sjøl. Og mannen og hans påfunn dominerte.

Da det første barnet kom, ble mannen også voldelig mot Jessica. Han kunne kaste henne ned i sengen med brutale grep og holde henne der. Han kunne låse henne inne på et rom. Han dominerte fullstendig over henne med sine vonde ord og sin brutalitet. Men utad, overfor andre, overfor forsamlingen, oppførte han seg som et eksemplar av en kristen. Og han gav klar beskjed til sin kone at hun aldeles ikke fikk lov til å si noe om problemene i ekteskapet. Og derfor opptrådte hun i lang tid utad som ei lykkelig kone og mor. De ble av andre sett på som det perfekte ekteparet.

Men en morgen, da mannen var reist på jobb, orket hun ikke mer. Hun tok barna med seg og dro til et krisesenter.  Der fikk de snakke ut. Da fortalte en av sønnene om hvordan faren hadde misbrukt han. Jessica brast i gråt – i fortvilelse over situasjonen.

På krisesenteret møtte Jessica og barna en kristen sykepleier som utstrålte varme og kjærlighet – og her fikk hun mye hjelp. Men i sin menighet ble Jessica nærmest utpekt som årsaken til familiesplittelsen. Den ene etter den andre ville hjelpe henne tilbake til mannen. Slike tanker klarte hun ikke. Hun fant seg en ny menighet som forstod henne – og der møtte hun forsamlingens kjærlighet, omsorg og varme.

--------------------------------------------------------------------------------------

Jessica er neppe den eneste som opplevde, eller opplever, vanskeligheter i sitt ekteskap, som opplever fysisk eller psykisk vold – eller begge deler. Det kan være problemer for mange. Men utad kan mange klare å opptre som et lykkelig par overfor omgivelsene – i Jessicas tilfelle også overfor menigheten. 

Jessicas ekteskapelige opplevelser bør lære oss at livet har mange sider – og at alt er kanskje ikke så greit som det ser ut utenpå. Mennesket er ikke bare det ytre, det fysiske, det er også ei psykisk side med i bildet. Og det er viktig at vi er klar over denne vesentlige delen av menneskelivet. Klarer vi å se sammenhengen mellom det ytre og det indre, er vi også bedre i stand til å hjelpe hverandre. Og mange trenger hjelp og forståelse slik at vanskelige situasjoner og perioder i ens liv kan mestres på en god måte.

I kristen sammenheng må kjærligheten til våre medmennesker være fundamentet. Og da skal en ikke forsøke å presse noen inn i et akseptert mønster slik Jessica ble utsatt for. Når kjærligheten er det grunnleggende, vil også forståelsen for andres vansker bli bedre.

Mer om Jessica på:   http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=298289

Mulla er ikke en hvilken som helst person. Det er en betegnelse på rettslærd innenfor islam. Det er en muslimsk prest som har studert Koranen og Hadith og er regnet som ekspert på religiøse spørsmål i islamsk religion. Mulla Krekar sier han er uskyldig, han har bare sitert Koranen. Og så vet vi at Koranen står over den enkelte nasjons lover i muslimsk oppfatning.

Rettssaken dreier seg om dødstrusler mot en tidligere norsk statsråd, Erna Solberg.  Ugjerningen skulle effektueres dersom utvisningen ble realisert og det ender galt for Krekar.   I tillegg har mulla Krekar kommet med dødstrusler mot bl.a. Halmat Goran med denne begrunnelse:  ”Han er vantro, og drap på denne personen er lov.”

Når så Krekar blir spurt om han erkjenner skyld, er svaret: ”- Nei, jeg erkjenner ingen skyld!”

Og det kan være helt riktig. Krekar er en sterkt troende muslim som holder seg til Koranens ord. Og det er Koranen som har slike drapstrusler i seg. Krekar bare siterer Koranens budskap. Og det å sitere Koranen må vel være tillatt i vårt samfunn. Det mener Krekar. Og her har han helt rett.

Det som burde vært satt under ”tiltale” er Koranens ord om vold, undertrykkelse og drap. Men det er aldeles ikke populært i vårt samfunn. Her velger vi heller naivitetens vei. Resultat av dette kan lett bli at trusler realiseres.

I alle fall skal det bli interessant å følge denne rettssaken. Den stopper neppe i tingretten.

De få jødene som bor i landet vårt, må kunne føle seg trygge. Dette er dessverre ikke situasjonen i dag. Vi vet om tilfeller der jødiske barn og unge blir mobbet på skolen, mobbet nettopp fordi at de er jøder. Vi vet om at flere jøder ikke tør fortelle sin identitet av frykt for å bli mobbet. Vi vet at den jødiske synagoge i Oslo er blitt beskutt.

Avisen NORGE I DAG viser til en artikkel i Jerusalem Post som tar opp jødenes situasjon i landet vårt. At de få jødene som bor i vårt samfunn skal ha det slik, er uverdig. Slik kan det ikke være – og slik kan det ikke få fortsette.  Og når vi vet og vil erkjenne disse forholdene – da må det også gjøres noe som kan bidra til å gjøre slutt på mobbingen, på truslene – og på skuddene.

Den jødiske menigheten i Oslo har to ganger, ifølge Jerusalem Post, anmodet det norske justisdepartementet om støtte til bevoktning av menighetens bygninger, men hver gang fått avslag. Også synagogen i Trondheim har bedt om hjelp til sikkerhetstiltak.

Slik kan vi ikke ha det i vårt land at jødene kjenner seg utrygge. Tiltak må settes i verk – og det snart.

http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=20529

Jødehatet kan ha mange utgaver. Vi mener å ha lagt bak oss jødehatet slik vi var kjent med det for årtier og århundrer siden. Jødene fikk skylden for det meste som var galt. Hos oss har pipen nå fått en annen lyd. Det er selvfølgelig ikke jødene som har skyld når noe går på tverke – og ikke blir slik det var tenkt i utgangspunktet. Vi er da siviliserte mennesker og har lært av tideligere dumheter, tenker vi.

Men hva er det vi opplever når det gjelder urolighetene i Midtøsten? Jo, for en stol del så utpekes Israel til syndebukken. Det er ikke vanskelig å merke – heller ikke her på verdidebatt. 

Helt fra starten i 1948 har Israel blitt forsøkt utslettet. Landets borgere blir nærmest daglig utsatt for rakettangrep og annen terror. For å gi borgerne, som også er arabere, beskyttelse mot terror og angrep utenfra, har staten sett seg nødt til å bygge vern i form av mur og gjerde. Men det er galt. Det kritiseres de for. De har vært nødt til å innføre streng kontroll ved grensene. Det kritiseres de også for. Israel har flere ganger sagt ja til tostatsløsning dersom sikkerheten ivaretas. Men det blir framstilt som om det er Israel som er til hinder for tostatsløsning – osv, osv. Hele tida er det jødestaten som er den store syndebukken – og som er grunnen til at det ikke blir fred.

Etnisk rensing har vært utført i stor stil mot jødene.  Det var ikke bare Hitler og naziregimet hans som hadde den idéen.  Det ble akseptert internasjonalt at jødene skulle renses ut av det palestinske området Transjordan /Jordan, der det hadde bodd jøder i generasjoner.  Resten av det palestinske området, som bare var en liten brøkdel av det opprinnelige, skulle så deles mellom jødene og palestinaaraberne.  Araberne motsatte seg det.  Jødene aksepterte det.  Araberne motsatt seg ethvert forslag som betydde jødisk nasjonalhjem – uansett hvor i palestinaområdet.  Jødene skulle så aldeles ikke være der.  De skulle bort.  Og denne antijødiske holdningen lever den dag i dag.

Jordan, som er den vestlige verdens favorittstat blant de arabiske, okkuperte Vestbredden i 1948 og annekterte området i 1950.  Da ble det foretatt etnisk rensing også av dette området, slik at det ble jødefritt på samme måte som Jordan.  Når så Israel seinere, etter å ha blitt angrepet /provosert av diverse araberland – deriblant Jordan, tok tilbake området av sikkerhetsmessige grunner, ble det helt galt.  Det skulle Israel ikke få lov til.  Og aldeles ikke skal jøder, som ble jaget ut av området, få lov til å flytte tilbake.  Flytter jøder tilbake, settes det straks det stemplet på Israel at de driver med etnisk rensing overfor palestinaarabere.  Kan det bli verre?  Kan det bli mer historieløst?

Israel er den eneste nasjonen i Midtøsten som fungerer som en rettsstat.  Dets menneskerettighets-rulleblad er bra, sammenlignet med ethvert land i verden stilt overfor tilsvarende farer.  Likevel er det Israel, jødestaten, som er den store syndebukken.  Det er det ikke vanskelig å registrere – verken her på verdidebatt og ellers.  Det trengs aldeles ikke å være noen forbindelse mellom antisemittisme og kritikk av Israel.  Men ensidig og vedvarende kritikk av Israel har sterk grobunn i antisemittiske miljø og kan slik sett øke jødehatet.  Det kan en ikke komme bort fra.

Den egyptiske salafistlederen, Yassir Al-Burhami, sammenlignet i en TV-sendt tale 3/12 2011 de kristne kopterne i Egypt med jødene i Medina. Disse måtte bestemt underlegge seg islamsk styre. Motsatte de seg det, ble de utryddet. Jødene motsatte seg det med den følge at de ble utryddet. Denne framgangsmåten foreslås nå brukt overfor de kristne kopterne i Egypt.

I Egypt har salafistene og det muslimske brorskap fått 75 prosent av stemmene til det nye parlamentet. Det betyr at det er et klart flertall for et islamsk / islamistisk styre. Muligheten for et totalitært styre er klart til stede. Blir det slik som salafistlederen ønsker, blir det langt fra noen ”vår”, men mer en vinter der menneskerettighetene er fraværende i stor grad.

For de kristne kopterne i Egypt ser det, på en slik bakgrunn, ikke akkurat lyst ut. Skal de leve et selvstendig og likeverdig liv med andre egyptere, og ikke akseptere undertrykkelse fra islamsk overherredømme – kan de etter Al-Burhamis innstilling risikere å bli utryddet. Kopterne representerer den opprinnelige egyptiske befolkning – før araberne og islam kom og inntok landet.

Utdrag av Yassir Al-Burhamis tale finnes på:   http://www.memritv.org/clip/en/3278.htm#.TyJmtcnoGFM.facebook

Dette er altså salafistenes holdning – og muslimbrødrene har i enkelte kretser mye av det samme. Disse skal nå styre Egypt. Mot denne klart umenneskelige holdningen er det bare en ting som kan hjelpe – og det er opplysning. Men i hvor stor grad er vårt norske samfunn – og det internasjonale samfunn villig til å legge fram islams mørke side? I svært liten grad.  

(En tråd her på Verdidebatt har tittelen: Islam = Fredsreligion.  Det er vanskelig å komme lengre vekk fra sannheten - hvis hele islam skal legges til grunn.  Og det bør den.)

Flere har påpekt at det i dag eksisterer en religiøs lengsel etter å drepe. Men geistligheten vår så vel som våre styresmakter har hittil forsøkt å tie og late som om problemet ikke eksisterer. Men da de samme fanatikerne /islamistene nå har offentliggjort en video der både kongehus og regjeringsmedlemmer er plassert i drapsfokuset – da begynner en å tenke en smule.

Jødene har lenge vært utsatt for drapstrusler, og trusler om utslettelse, fra den samme islamistiske krets – og uten at dette er blitt tatt opp – verken av våre eller av andre europeiske myndigheter.

De som har forsøkt å ta dette opp seriøst, har gjerne fått munnkurv – eller blitt nærmest jaget ned fra talerstolen – slik som ei stakkars kvinne ble feiet vekk av en av våre tidligere biskoper.  Det skjedde på Stiklestad for kort tid siden.             http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7948794

Nå er det på tide at naiviteten – både innenfor geistligheten og hos våre politikere tar slutt. Det er også muslimer hos oss som krever en oppvask i forhold til den gruppen innenfor islam som truer og dreper i Allahs navn. Denne volds- og drapsgruppen må under lupen. Og en må finne ut hva det er som motiverer disse til å drepe.

Og hvilke drapsorgie i ord ble nettopp utbasunert av PA-muftien Muhammed Hussein, utnevnt av PA-president Mahmoud Abbas:   ”Timen [Oppstandelsen] kommer ikke før dere bekjemper jødene. Jødene vil gjemme seg bak steiner og trær. Da vil steinene og trærne rope: ‘O muslim, tjener av Allah, det er en jøde bak meg, kom og drep ham.”   (Dette ble servert på en markering av 47-årsdagen for grunnleggelsen av Fatah.)   http://kabylia.wordpress.com/2012/01/18/mufti-muhammad-hussein-endelig-en-muslimsk-mann-lojal-og-aerlig/

Den samme holdningen serveres gjennom medier, også til barn.   Så slike drapsuttalelser hører ikke fortiden til.  Det er blodferskt – fra januar 2012.  Og de som uttaler slikt, lønnes av bl.a. norske midler!   Se jødehatet på barneTV i Egypt :   http://www.memritv.org/clip/en/3271.htm

Det eksisterer altså en religiøs lengsel etter å drepe.  Og barna blir oppdratt til det.  Jødene har lenge vært utsatt for dette.  Nå er trusler om det samme blitt rettet til norsk kongehus og norske politikere.  Det er også en realitet at muslimsk norsk ungdom sendes nedover til islamske miljø for å kurses i radikal islam.

Er det bare liksom OK  - eller skal islamistene under lupen ?