Olav Egil Aune

Alder: 70
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Religion gjør politisk comeback

Publisert over 4 år siden

Mens vi hardnakkete tror at religion er på veg ut av samfunnet, gjør den i virkeligheten politisk comeback i Norden, kan forsker fortelle.

Det er ikke sikkert vi tror mer, men vi snakker mer om tro. Den er ikke lenger en privatsak. For noen tiår siden var religionens plass blant dem som tok beslutningene i landet, et tomt spørsmål – det var lite å finne. De siste årene har det skjedd en forandring, religionen høres tydelig i samfunnsdebatten, og troende stemmer blander seg oftere inn. For ikke å si: Blir oftere kalt inn.

Tilspisset debatt. Det er til å skjønne at når kulturene møtes og innvandring står høyt på kartet, blir religion en vesentlig del av det politiske bildet. Hvis det ikke blir og vi (som i Norge, ofte) skyver ting under teppet, blir religionsdebatten heftig tilspisset – fordi muslimer er like bevisst sin tro som vi er ubevisste. Det går på trosfrihet, om hva som er hellig i tilværelsen og om religiøs likegyldighet. Men det handler om religion. Og er til syvende og sist med på å bevisstgjøre tro.

Tall i kolonner. Den svenske presten og religionsforskeren Jonas Lindberg har satt tallene i kolonner og klart kommet fram til at multireligiøsitet, religionsfrihet, homofile ekteskap, burkaforbud og forbud mot kors i offentlig sammenheng, har satt religionsbegrepet på prøve med tilspisset debatt. Han ser tiltagende motsetninger og viltvoksende konfliktsaker som grunnen til at det er blitt sånn - og at det har synliggjort at de nordiske folkekirkene faktisk er grunnlaget for en nordisk identitet: «Dette har skjedd på en måte og i den grad vi ikke har opplevd før. Man kan ofte få inntrykk av at Norden er et av de mest sekulariserte områdene i verden. Det viser seg derimot at religion har stor betydning for hvem vi er», sier Jonas Lindberg i en kommentar til Kristeligt Dagblad.

Knapt et menneske. Men det er ikke bare debatt som vekker trossamtalene – det finnes knapt et offentlig menneske som de siste årene ikke er blitt utfordret om sin tro, ikke-tro eller likegyldighet til tro. Det er et comeback. Jeg leste forleden et intervju med en profilert tysk stemme, han undret seg: «Hvor ligger bevisbyrden? Tvileren krever at jeg skal bevise at alt ikke er meningsløst.

Nei, det skal jeg ikke – snarere skal min motpart bevise at alt er meningsløst! Hvorfor står du da opp om morgenen? – vil jeg vite. Og hvorfor lever du som om det finnes en mening?» Sånne «debatter», bekjennelser, undringer finner vi overalt. Det skjedde ikke for 20 år siden, enn si ti. I gårsdagens Aftenposten konstaterer Morten Holmqvist, forfatteren av boken Jeg tror jeg er lykkelig, at «ungdom er mer åpne og nysgjerrige på tro enn foreldrene». Og minner om at 63 prosenter av de unge tar kirkelig konfirmasjon i en eller annen form.

Underlig akkurat nå. Er det ikke litt underlig at religionens voksende oppmerksomhet skulle komme nettopp da Sverige og Norge endret sin status fra statskirke til folkekirke – mange ventet det motsatte? Lindberg undrer seg også, men konstaterer: «Jeg ser tvert imot tegn på at båndet mellom samfunn og kirke er blitt forsterket. Forklaringen kan være at globaliseringen skaper en økt usikkerhet om grunnverdier og nasjonal identitet, og der viser den kristne bakgrunn seg å være mer seiglivet enn en skulle tro.»

Tenker vi oss om, føyer det seg inn i aktuelle sammenhenger: Det har vært flere opprør mot at det ikke skal innkalles til skolegudstjeneste, mange vil ha tilbake Du som metter liten fugl i stedet for Kua mi, jeg takker deg når det er pause i barnehagen og det vakte voldsomme reaksjoner da en TV-vert her til lands ikke fikk bære kors på halsen når hun var på jobb.

Ut kjøkkenvegen. Som så mange andre friske profetier, er den langvarige om at religionen er på vikende front, en av de mest truede. Vi er tvert imot – viser forskerens arbeid – på veg mot det han kaller en «postsekularisering», hvor religionen lever sin betydning i et bredt lag av samfunnet.

Godt er det, også for kirken. For det krever skjerping og bevisst tenkning over hva levende tro er og hvor den gjelder, om den vil være del av hverdagssamtalen.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 27. MARS 2015

Gå til innlegget

Hva ... ???

Publisert nesten 5 år siden

Det er et massivt problem når ­lederen for et av landets viktigste­ museer syns det er greit med barnesex på veggene.

Jeg har vanligvis tiltro til ørene mine. Men da Munch-museets direktør Stein Olav Henrichsen med selvsikker stemme, forsvarte – jeg tror det var i «Dagsnytt atten» – maleren Bjarne Melgaards aparte, og etter norsk lov og gjengs folkemoral, forkastelige barnesexfiksering og selvskading på veggene i Munchmuseet, trodde jeg de ramlet av. Når utstillingen «Melgaard møter Munch» begrunnes med at Munch og Melgaard er en slags likeverdige stemmer – om enn i forskjellig tid, er det å gjøre Munch liten. Ikke nødvendigvis kunstnerisk, men moralsk.

Vri seg vekk. Utstillingen reiser «sentrale spørsmål» som det er viktig å snakke med barna om, sier Henrichsen. Er det «sentrale problemstillinger» at en mann eller gutt har tredd plastposen over hodet mens han får utløsning? Er anus­penetrering med pistol akkompagnert av grove tekster en «sentral problemstilling»? Eller en mann som ­suger en hund som ligger på gulvet med labbene i været? Melgaard har – så vidt jeg kjenner til – aldri problematisert dette. Derimot vrir han seg vekk og påberoper seg «kunstens frihet fremfor menneskets». Når Henriksen påstår at bare barn (som kommer til utstillingen) har en foreldrehånd å holde i og noen å snakke med, der de står, så er det – sagt på den mildeste måten – tøys.

Legalisere barnesex. Munchs­ prosjekt var å se menneskets allmenne følelser gjennom sitt eget temperament, hele ­tiden med respekt for humanistiske­ verdier, aktelse for livet og for ens nabo. Han møtte motstand, men det var for måten han malte på. Visst ble Munchs­ første Tysklands-utstilling (Berlin 1892) stengt bare noen dager­ etter ­åpningen, den gangen også med «upassende» som begrunnelse.­ Grensene gikk et annet­ sted den gangen, men like fullt: Han malte for å beskytte menneske­verdet. Det motsatte av pornografi. Melgaard henter bilder fra et magasin utgitt av organisasjonen NAMBLA, som jobber for å legalisere pedofili­ – og gjør dem til sine. Også han ser verden gjennom sitt eget sjelsliv, men – derimot – uten ­respekt for det vi er enige om å ha ­respekt for her til lands. Kun et steinhjerter kan sympatisere med slike holdninger.

Beste reklame. Jeg er ikke svartsynt, ikke moralist, ikke religiøs fanatiker og jeg er ikke ute etter noen – jeg vil rope når ytringer tar seg sånn til rette at de skader og går ut over mennesker, i Melgaards tilfelle barn og unge, dyr og til syvende og sist alle. Jeg fryser langs virvlene, jeg vil ikke – som Henrichsen – normalisere dette og kalle det «sentrale problemstillinger». Det er såre «sentralt» å beskytte sårbarhet.

Kanskje er vi inne i en stim. Spekulantene bak filmen Fifty Shades of Grey møtte kritikerforakt så hatten passet, sist uke. Det gikk mest på estetikk: Den var «elendig». Færre ble støtt av at sadomasochisme blir fremstilt som en normalvariant av sexlivet, en kvinneundertrykkende form for lyst, om vi vil. Noen (kvinner, ikke minst) roper høyt og kjenner seg ubeskyttet, de ­roper ut i den tynne luft. Samtidig som NRK har bedt en porno­stjerne om å gjøre opptak av en alminnelig dag på jobben, den seiler i kveld inn i hus og norske hytter. Bedre reklame for yrket kan ingen ønske seg.

Vi debatterer tiggerforbud og bompenger, snus og busstider – mens de fleste av oss står tause på sidelinjen og ser (om vi ser det?) at sexens ansvarsgrenser flyttes millimeter for millimeter. Vi er Gud skje lov raske på avtrekkeren når barn misbrukes i samfunnet. Men hvorfor i all verden bejaer vi at noen står opp og promoterer­ seksuelle overgrep – fordi det er kunst? Det er bare en unnfallende nasjon uten selvrespekt som kan finne på noe sånt.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 17.2.2015

Gå til innlegget

Nei til en tigger?

Publisert nesten 5 år siden

En skummel og omseggripende «tanke» er på veg inn i det norske omsorgssamfunnet: Det at fattige romfolk og andre skal «straffes» når de ber oss rike om noen skarve kroner

Regjeringen forslag om tiggeforbud i Norge, er på rundgang i norske kommuner.  Når regjeringen vil at også de som «medvirker til tigging» – altså de som yter penger, mat og husly – også skal straffes, er vi på markant kollisjonskurs med hevdvunne idealer om menneskeverd i Norge.

Nå kan en si: Hva slags menneskeverdighet ligger det i å tigge? Ingen synes det er bra med tigging. Men tigging finnes. Og vil alltid finnes, så lenge urett eksisterer og godene fordeles som de gjør. Et forbud kan dermed - i logisk sammenheng - ikke betraktes som noe annet enn et forbud for å beskytte oss selv mot ubehaget, ikke vår neste.

Tiggeforbudet det legges opp til, er et etisk dilemma. Ikke et kulturelt, økonomisk eller ubehagelighetsdilemma. I et kristenkulturelt samfunn er vi forpliktet til å se på vår neste som et menneske, ikke som et problem. Det vil si at vi setter oss i det andre menneskets sted og trekker konklusjonen derfra. Det kan være nyttig å lese historien om Lasarus ved den rikes bord. Den rike fikk ikke øye på tiggeren, det gikk riktig ille.

Mens folk lider og fryser på norske gatehjørner i den norske vinterkulda, foreslår altså utredningskomiteen høytidsstemt at «fattigdomsproblemene i Europa må løses gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid. Mange land, humanitære og religiøse organisasjoner bidrar i land med utpreget fattigdom», leser vi – og at «det er komiteens oppfatning at Norge må bidra til å finansiere målrettede tiltak som kan avhjelpe underliggende årsaker til tigging, som nød og fattigdom i hjemlandet til tiggerne. Den avtalen Romania og Norge har inngått om bruk av EØS-midler, er et eksempel på dette. Tiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel er særlig viktige.»

Det ligger ikke medfølelse i dette språket. Tvert i mot, vi rister av oss en ubehagelighet ved, antakelig, å sette ned en ny komité som skal utrede hvordan dette «nasjonale og internasjonale samarbeidet» skal skje fyllest – i praksis. Som igjen føder en ny komité som skal utrede hvem som skal få penger og hvem ikke. Som resulterer i nok en komité som skal oppklare hvorfor vi ikke har klart å fått bukt med «problemet» før, siden det nå én gang ikke er noe nytt, men har eksistert siden tidenes morgen. Klokkertroen på at vi kan administrere oss fra elendighet, er et typisk liberalistisk styrt standpunkt – så lenge vi holder utredningene i gang, tror Valmuen» at det skjer noe.

Det er enkelt å snakke abstrakt og teoretisk om disse tingene. For eksempel denne knakende, knusktørre passusen i forslaget: «Norge må bidra til å finansiere målrettede tiltak som kan avhjelpe underliggende årsaker til tigging, som nød og fattigdom i hjemlandet til tiggerne». Vi hører bare på språket at dette ligger uendelig langt fram i tid. Om det i det hele tatt kommer til å skje noe. 

For det sies lite om omfanget av denne elendigheten, nemlig at romfolket er en gruppe mennesker, som – akkurat som indianerne ble fordrevet i sin tid – blir skjøvet lenger og lenger ut i forsteder med slumlignende tilstander, etter hvert som storbykapitalen i Romania krever mer plass. Tiggingen i norske gater avslører bare en promilles promille av denne, faktiske elendigheten. Den kan ikke avhjelpes med «kontrollert», statlig støtte – den kan kun stanses ved at grådigheten opphører og at denne stadige fordrivingen stanser. Vi skjønner at det er langt fram.

Det verste argumentet mot et forbud er vårt eget ubehag. Dette at vi blir utslitte av å gå forbi elendigheten hver dag vi skal på jobb, hygge oss eller spasere rundt. Noen får dårlig samvittighet. Og det er jo noe. For da er løsningen tett på - det er bedre å gi til én eller to, enn å ikke gi. Det er vårt ubotelige selvforsvar som gir oss ubehag.

Vi sier som fungerende generalsekretær i Kirkens Bymisjon, da han ble intervjuet i NRK Radio i går morges: «Vi har arbeidet blant nødstilte på gata i 140 år. Det kommer vi til å gjøre fortsatt».

Det er norsk kulturarv. 


Gå til innlegget

Ikke tøys med Dagsrevyen!

Publisert nesten 5 år siden

Jeg trodde Dagsrevyen skulle være en buffer mot dårlig redigering av verdens daglige fortellinger.

Tidlig i uka opplevde vi noe merkelig: I Dagsrevyens hjerte, omtrent midt i, var Petter Stordalen invitert i studio for å fortelle at hans kone, Gunhild, er ferdig med behandlingen, ute av sykehuset og over på rehabilitering. Dagen etter var hovedoppslaget fotballspilleren Martin Ødegaards kontraktgjennombrudd med Real Madrid. Først deretter blafret nyheten om at ekstreme muslimer hadde tent på 60 kirker i Niger. Karikaturene var årsak, ti mennesker drept og 173 såret i et land hvor troende kristne er et mindretall. 

Forventningen. I frykt for å beskyldes for manglende empati, vil jeg få sagt at historien om hotellmagnaten Petter Stordalens 36 år gamle, kone som er livstruende syk, er dypt tragisk - for dem det gjelder. Men i Dagsrevyen? Stordalen er verken en ruvende eller betydelig samfunnsdriver i norsk offentlighet, så hva gjør han i Dagsrevyen da? Innslaget hadde verken prinsipielle eller allment betydelige føringer, slik vi forventer i en Dagsrevyen-kvalifisering. Det måtte være anelsen om at Stordalens kone var behandlet på privatklinikk i utlandet for atskillige hundretusener private kroner. Det ble ikke problematisert. Vettugt nok.

Ingen stemme roper. Jeg vil heller ikke «skytes» som sportshater og grinebiter for å mene at Martin Ødegaards historie veier mindre enn massakre og masseforfølgelse av minoriteter i Niger. Det siste må vi i vår ytringsfrihetsjubel i tillegg også kunne skrive inn på listen: For hvem kan kjenne til grufullhetene, om ikke en seriøs presse forteller om det? Selv har de ingen stemme å rope med. Så får andre gjøre det. Det må være «viktigere» i beste sendetid, enn å fortelle historien om en som løper lystig etter en ball. Gledelig nok, men verdens høyeste prioritet har det neppe.

Nok en observasjon: På et eller annet tidspunkt i løpet av noen måneder, har det blant nyhetsoppleserne sneket seg inn en nesten umerkelig liten setning i sordin, det kan ikke betraktes som annet enn en unnskyldning, kanskje en advarsel: « ... og så et kort blikk på verden». Det er helt sikkert markedsmålernes «bisetning», de anbefaler en advarsel om at innslagene slett ikke tar lang tid: «Bli bare sittende!».

En begynnelse. Nå skal det sies, jeg er ikke av dem som rumler med trompeten og blåser ut at NRK er blitt Se og Hør, at forfallet er synlig, at nå har siste skanse mot tøyset falt. Sånn er det ikke. Men en begynnelse er en begynnelse, vet vi som har vært med på både nedturer og oppturer. Om jeg har en forventning, er det denne: At Dagsrevyen, vår tradisjonsbærer på oversikt i verden, forblir et vern mot intoleranse og uvett, ved å opplyse meg, redigere fortellingene og rangere nyheter etter vekt. Holder noen meningsmålere sin klamme hånd over dette, bes de vennligst flytte seg. Alt skal ikke underholde. For dem som mener det, finnes det andre, mer passende jaktmarker. 

Som Danmarks Radios styreformann sier i et intervju med Kristeligt Dagblad: «Det er viktig at man ikke vektlegger underholdning over andre ting. Men man kan godt undervise på en ‘underholdende måte’. Prioritering først. Men det er ikke nok at innholdet er i orden. Presentasjonen skal også være i orden, så man pirrer folks nysgjerrighet og gir dem lyst til å lære mer». Slik har Dagsrevyen fungert. Gode journalister forteller viktige historier på en kunnskapsrik, engasjert måte. For dem som har øyne og ører. 

Du skal ikke tåle. Er nå dette noe å blåse seg opp over, vil noen si – det er da ikke så ille: Det er grenser for hvor mye elendighet vi klarer å ta inn, eller bør ta inn, for ikke å gå i svart. Vi vil høre det positive!

Naturligvis. Men ikke til døden underholdning. Dagsrevyen har til sånn rundt dags dato holdt på hatten – og balanserer fint, med smil og det hele. Dette er kanskje ikke stedet for poesi, men likevel, det er et godt redigeringsprinsipp for oss som holder på med slikt: Arnulf Øverlands strofe «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke gjelder deg selv».

Forleden sto jeg på et gatehjørne sammen med en venn, samtalen gikk om verdens svært skjeve gang. Han hadde konkludert, han ville ikke ta elendigheten inn over seg. Som han sa: «Må jeg vite om alt dette, det interesserer meg ikke om et kinesisk skip med 100 kinesere har gått ned,». Da måtte jeg si: «Det kalles kynisme».

Dagsrevyens topp proffe, utfordrende reportere får aktører til snakke fra dypet av lomma på de korte minuttene de har til rådighet. Men denne kvelden var det Stordalen (slik føltes det, i hvert fall) som vippet verden til side. La det ikke bli en «neste gang». 

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 22.1.2015 (Mrk: Gunhild Stordalens diagnose er rettet i forhold til papiravisen)

Gå til innlegget

Uskikken med å tro på det bastante

Publisert rundt 5 år siden

En nøktern vitenskapsmann som Jan-Olav Henriksen sier han har varme hender. Hvorfor i all verden skal han «skytes» ned?

I går, i torsdagens Vårt Land, forteller MF-professor Henriksen om sine «varme hender», en gave fra Gud, som han sier – eller mer muntert: En gave på 50-årsdagen. Det tar ikke mange linjene før en annen professor, Arve Flaten, forteller at eventuell helbredelse bare skyldes aktivisering av «kroppens egen morfin», at «varme hender ikke er noen egenskap» og at «ingen mennesker har helbredende kraft». Da sier jeg: En vitenskapsmann som bruker ordet «ingen» som referanse og ikke har åpning for at det finnes ting vi ydmykt må skyve til side for å skjønne, er ingen vitenskapsmann for meg. 

Klaustrofobisk. Jeg noterer 1–0 til Henriksen, som refererer til de mange spørsmålene han får om dagen – og svarer: «Men det som kjennetegner god, akademisk virksomhet, er at man er åpen om ting man ikke forstår. Det er ikke slik at det en ikke forstår, ikke eksisterer.»

Visst gjør vitenskapen fabelaktige framskritt, vi skjønner mer (og tusen takk for det). Men forsøkene hittil lider av én katastrofal og klaustrofobisk mangel: Den har ikke plass til mennesket, til hver enkelt, til mine tanker om «meningen med det hele», i det hele tatt for min lengsel og undringen over det uforklarlige som skjer meg. 

Bastante sannheter. Sånne debatter ender gjerne med at noen tar på seg rollen – i dette tilfellet professor Flaten – som (selvfølgelige) forsvarere av «fornuften», det vil si tallene. De ser sin oppgave i å nedkjempe «ufornuften», de som tror at tall og intuisjon med fordel kan arbeide sammen. Noen - jeg - oppfatter det omvendt: Det er ufornuftig å tro på bastante sannheter, historien har vist det. Mens intuisjon pluss erfaring (kall det gjerne statistikk) har brakt verden fremover til nye og forhåpentlig bedre erkjennelser. Akkurat som klisterhjerne sementerer verden, åpner intuisjonen. Hva mener Flaten for eksempel om musikk - virker den fordi den er statistisk bevist, eller virker den fordi den virker? 

Varme hender. «Varme hender» i helbredelsens grenseland har eksistert gjennom uminnelige, for ikke å si minnelige, tider. Rasker vi sammen de titusener gjennom tidene som viser til grunnleggende effekter av «varme hender» og tilstøtende «vitenskaper», begynner det å ligne vitenskap. Vitenskap bygger på et visst antall menneskers erfaring. Det gjør «varme hender» også. 

Mens steinharde vitenskapsfolk teller sine forsøk og slår fast at hvis tallene og teoriene passer på 50 prosenter av en ting, passer det også for den andre halvparten. Når de som stiller med «varme hender» eller uforklarlige egenskaper ellers, tar ordet, sier de (som Henriksen) gjerne: «Noen ganger virker det, noen ganger ikke. Man skal ikke ha for store forventninger». Når mennesker som har gått med intense traumesmerter i musklene siden de var barn, blir kvitt dem med det samme – ja, da bøyer jeg meg, i mitt univers har det lite med «selvmobilisering» å gjøre. Det eneste jeg kjenner til i den skuffen, er noen buddhistiske munker som mediterer seg så sterkt inn i konsentrasjonen at de kan styre sitt eget cellesystem.

Noen er «brent». Så skal det for all del sies: Noen, ikke få, er «brent» av sjarlataner og kvakksalvere, særlig i kristen sammenheng. «Helbredere» som i sine bestrebelser tramper innenfor menneskets intimsone og blir demagoger. De må ikke tåles, de kjennes på avstand. Men det utrydder ikke poenget om at noen på merkelig vis har fått gaver andre ikke har. De er få, en promillenes promille og antakelig mindre enn det. Det som skiller sjarlataner fra andre er om det virker – i all vennlighet.

Vi kan titte verdensmekanismene i kortene og ned i de fineste årsakssammenhenger, men meningsproblemet står like åpent: Hvem er vi? - ikke hva er vi? Og i dette tilfellet: Hva er best for min kropp, ikke for gjennomsnittskroppen. 

Rare dager. Jan-Olav Henriksen, som jeg ikke kjenner personlig, kommer til å få noen underlige dager. Noen vil håne, andre undre. Slik har det alltid vært, slik vil det bli. Åpner vi for at både Henriksen og Flaten – ut fra sine forskjellige erfaringer – har rett, kan vi komme videre. Den sanneste «sannheten» har gjerne flere sider. 

Jeg skulle ønske debatten ikke nok én gang havner i skråsikkerhet fra det akademiskvitenskaplige rom.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 7.11.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
16 dager siden / 5173 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
14 dager siden / 3711 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
15 dager siden / 1261 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1125 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 951 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
3 dager siden / 901 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
20 dager siden / 895 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere