Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Personlig er jeg kristen

Publisert over 3 år siden

Når uttrykket «personlig kristen» blir viktigere enn sjelenes frelse, melder også jeg pass. Det er det jeg prøvde å uttrykke.

Debatten i forbindelse med kommentaren min «Hilsen fra en «upersonlig kristen» (Vårt Land tirsdag 9. februar) går hardt for seg – på nett, via sms og en rekke ­e-poster fra røft sett tre grupper:

1) De som takker forsiktig eller med utropstegn for at jeg gir dem tillit til å være kristne, 2) de som begrunnet deltar i debatten med saklig uenighet, konstruktive korrigeringer og utdypinger (sett fra et annet ståsted) eller de som er enige i min frustrasjon, og 3) de som skjeller meg huden full med ordbruk og hatuttrykk som fraskriver meg ­enhver identitet som kristen. Flere av de siste sier at de kaller seg «personlig kristen». Og fradømmer meg alt håp.

Fikk du med deg Oddvar Søviks innlegg? «Jesus er en personlig venn»

Misforståelser. Siden én del bygger på misforståelser (eller kanskje ikke?), har jeg behov for å presisere kort: Når jeg prøver ut ordet «upersonlig kristen» i motsetning til «personlig kristen», mener jeg å si at jeg er «kristen rent personlig», ikke «personlig kristen» som indikerer at bekjennende kristne jeg ofte møter ikke tør å kalle seg «personlig» kristne, fordi de ikke vet – i forhold til begrepet – om de tror nok. Altså får sjelelig krampe, fordi de opplever seg ekskludert av andre kristne. Jeg ber dem skrive et innlegg om det, men de «tør» ikke.
Her, som i andre tilfeller, kan en se ting fra flere sider. I dette tilfellet har det mer med tradisjon å gjøre, enn «bibelsk begrunnelse». Sett stort går forskjellene på om vi som kristne står alene i kampen om vår personlige frelse, eller at vi bærer ansvaret sammen, mot samme mål. Underlig nok falt en ny bok av den kloke pinsevennen, predikanten og forfatteren Peter Halldorf (Mellom skumring og mørke, oversatt av Asle Dingstad, Luther forlag 2016) ned på pulten min for et par dager siden.

Et brev. Her siterer han (som sitt eget, slik jeg forstår ham) den reformerte, franske Elisabeth Behl-Sigel, som i et brev til sin kommende mann sier at hun er kommet til den erkjennelsen at «når protestantismen ensidig selvstendiggjør religionen, forstår den ikke hva kjærlighetens prinsipp i det åndelige livet innebærer. Den er individualistisk.

Hver protestant er rede til å bryte med hele kirkens tradisjon, bare fordi han tror han kan komme til Gud helt på egenhånd, uten fellesskap med de hellige og sine brødre. For meg er dette herasi (kjetteri). De katolske kirkene derimot, den østlige og den romerske, fremholder at hver enkelt av oss blir frelst og forvandlet alene takket være alles forbønn og i fellesskap med hele kirken. Du merker altså at jeg ikke forkaster protestantismen bare på grunn av en ren intellektuell feilslutning, men for noe som er galt i hele dens grunnleggende holdning».

Protestant eller katolikk? Det lar jeg ligge, det er ikke viktig her. Men når et uttrykk («personlig kristen») blir viktigere enn sjelenes frelse, melder også jeg pass. Det er det jeg prøvde å uttrykke. Dropp ordet «upersonlig kristen» siden mange har lest det som «ikke kristen». Til fordel for «personlig er jeg kristen». Hvilket jeg er. Da er jeg med.

Publiseres i Vårt Land 13.02.2016

Gå til innlegget

Hilsen en «upersonlig kristen»

Publisert over 3 år siden

En dag gikk det opp for meg at troen hadde meg. Helt personlig, men det «upersonlige» fellesskapet bærer den sammen med meg.

Jeg har vokst opp med det, jeg har vært klemt selv. Ikke hjemme, men i miljøene. «Personlig kristen» ble stresset så hardt at undergangs­følelsen tidvis sto oppunder kjake­beinene. Du mistet pusten. Det vil si, jeg mistet pusten. Etter hvert skjønte jeg at jeg var ikke alene om det – og tok et oppgjør: «Personlig kristen» var over evne. Jeg så til og med hvordan man smykket seg med ordene på en måte som skapte noe hardt og hensynsløst.

Avskydde massen. Hvor kommer den fra? – denne forestillingen om at kristen tro er en privatsak, et eller annet spesielt og skreddersydd for dem som sitter med trosmuskler som fjell.

Søren Kierkegaard – som hadde stor innflytelse på tros- og tankelivet i Norge – snakket om «hin enkelte», som ensomt ble tolket som at tro er et glede­løst, ensomt samvær mellom meg og Gud.

Nå var det antakelig ikke det han mente. Han mente at vi skulle­ ta ansvar – tro kommer ikke av seg selv: «Hin enkelte» må ta opp kampen i sin egen kropp. Vel vitende om at «det motsatte av synd er ikke dyd, men tro» (Kierkegaard).

Når mange gir ham mye av skylden for «personlig tro», skal en være klar over Kierkegaards grunnleggende avsky for alle former for masseopptrinn, en inderlig antipati, som det var raskt å snu i retning av at det kun var «hin enkelte» som teller. Jeg vet ikke.

Troens isolerte nedslag. ­Ordene «personlig kristen» er ingen gammel arv, minner nylig­ avdøde Lars Roar Langslet oss om i boken Tanker om tro (St. Olav forlag): «Privatiseringen av troslivet og degraderingen av kirken var en strømendring som vant frem så sent som på 1800-tallet, under påtrykk fra tre sterke impulser i tiden: For det første, de pietistiske vekkelsesbevegelser, som vendte ryggen til kirken og søkte bedehusene som et samlingssted for ‘de vakte,
med sin inntrengende appell til hver enkelt: Er du omvendt? Er du så redd som du burde være, for å gå fortapt?

For det annet, Søren Kierkegaards dramatiske forkynnelse av troens isolerte nedslag i «hin enkelte» og hans morderiske ­polemikk mot kirken som den forløyede besteborgerlighetens varmestue – det virket sterkt også i norsk åndsliv: ‘Subjektivi­teten er sannheten’.
Og for det tredje, liberalismen som en fellesnevner i tidens poli­tikk, positivismens fremmarsj i vitenskapene, den kirkekritisk­e holdning i store deler av vårt ­intellektuelle liv. Individualismen var en fellesnevner for alt dette, skjønt i svært ulike varianter og innramminger.»

Gud som gransker. En lang, men sannsynlig forklaring på hvordan kristendommen ble «personlig», og kanskje av den grunn på veg ut av samfunnet.­ Når rundt halvparten som stemte­ på Åpen folkekirkes liste under kirkevalget 1915, svarte at de ikke betraktet seg som «personlig kristne», håper jeg det er begrepet som skremmer, ikke troen. Kristen er kristen, troende­ er troende. Hjerter og nyrer er det Gud som gransker, troen er det stedet hvor meterstokken Gud skje lov kommer til kort.

For tro er aldri noe man presterer, den er en gave som kommer til oss. Deretter arbeider vi aktivt for å ta imot og integrere­ den i vårt liv – ellers faller ­såkornet på steingrunn.
Eksplosiv gass. Hvis begrepet «personlig kristen» – og jeg vil innrømme at det er sånn – opptrer som en luktfri, eksplosiv 
gass av selvgodhet, er det på 
tide å avskaffe det. Når jeg kjenner på det, kan jeg godt gå for ­ordene «upersonlig kristen», selv om ­jeg aldri i livet ville brukt 
ordene.

For det er jo ikke alltid enkelt med hånden på hjertet å si at ­jeg har troen. Men – en dag gikk det opp for meg at troen hadde meg. Helt personlig, men det «upersonlige» fellesskapet bærer den sammen med meg.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 9. FEBRUAR 2016

Gå til innlegget

Djevelens
 ekskrementer

Publisert nesten 4 år siden

«Er vi opptatt av klimaet, må vi kjempe for å avskaffe kapitalismen», sier Naomi Klein. Paven følger opp.

Naomi Klein er på banen
 igjen. Etter de store 
in­spirasjonssukses­sene No Logo og Sjokk­doktrinen, katastrofekapitalis­mens frammarsj slår nok en bok ned med enorm kraft: This 
Changes Everything: Capitalism vs. the Climate. Om en måneds tid kommer den på norsk – Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet (Oktober forlag).

Eneste sjanse vi har. «Jeg 
benektet klimakrisen lengre enn jeg vil innrømme. Jeg visste det skjedde. Men jeg holdt meg utenfor når det gjaldt detaljer, jeg bare skummet nyhetene. Og overbeviste meg selv om at dette er for komplisert, vitenskapen har nok oversikt og jeg tenkte: Dette får miljøfolkene ordne opp i», sier hun i et intervju.

Nå mobiliserer hun – ikke overraskende med å ville avlyse 
kapitalismen som system. Det er et rimelig stort prosjekt. Men 
etter hennes syn: Det er den 
sjansen vi har. Motsatte, altså, av Jens Stoltenberg, som i et radiointervju sier at han ikke ser noen motsetning mellom klimatiltak og vekst. Gro Harlem Brundtland sa også det, i en lignende samtale for 30 år siden.

Ikke fantasi nok. Rovgrisk vekst ødelegger klimaet, de ­færreste av oss rekker hånden i været og protesterer mot det. Noe har vi lært. Mobiliseringen, særlig blant unge, er formidabel. Det gir håp. Som varer akkurat så lenge som til FNs klimapanel legger fram sine funn, verre og verre for hver gang. I år kommer 
siste rapport, som konkluderer med at «vi trenger en politikk og en teknologi som ikke finnes». 
Voldsomme ord, som vi 
«menige» ikke har fantasi nok til å forestille oss konsekvensene av. For hvor i all verden vil vi finne et flertall av politikere som ikke vil vekst?

Tror det er mulig. Naomi Kleins tror det er mulig, det må være mulig. Ellers er det verken 
håp for hennes barn eller 
andres (som hun sier). I sommer 
var hun invitert til å åpne den ­katolske storkonferansen om miljøet og hva som må gjøres for å gjøre verden til et bedre 
sted.

Noen dager senere sto pave Frans i Santa Cruz, Bolivias økonomiske hovedstad, og refset «kapitalen som er opphøyet til et ideal» og «den uhemmete jakten på penger». Han henvendte seg ikke bare til folket i Latin-Amerika, men til hele verden for å endre dette «subtile diktaturet», som «lukter av djevelens ekskrementer». Han oppfordret unge til å reise seg mot strømmen.

Altså: Både Naomi Klein og Frans tror det nytter, ellers ­hadde de ikke gått inn i det med hud og hår.

Trenger nye systemer. ­Naomi Klein har millioner av lesere, Frans I et par milliarder tilhørere. Sånn sett kan ikke ­«saken» ha bedre ambassadører. De appellerer til hjertene og enkelt­mennesket. Svakheten – kan 
en si – er at de ikke har et system som kan erstatte det de vil bryte ned. Tiden er der, og fastgrodde, tilsynelatende urokkelige systemer (økonomiske ikke minst) har ramlet i grus før, når de har utspilt sin positive rolle.

Kapitalismen var i sin ungdom 
et prosjekt hvor troen på at privat­eid og privatstyrt økonomi skulle gi fellesskapet fart og 
velferd. Slik fungerte det nok i enkelte sammenhenger, men raskt var den gamle Adam på banen og vrengte det gode til det mindre gode: Kapitalismen 
ble et system for å utnytte, 
samle privateiendom og -kapital og «karre til seg». I dag er den under sterkt press fra humanister, økonomiske filosofer og ikke minst kjennere av den fattige del av verden, hvor det kapitalistiske 
systemet er hovedårsak til 
elendighet. Slik sett har Klein/Frans gode krefter med seg, når slagordene skal omformes i et nytt, rettferdig system.

Elbilens minus. Så hvor starter vi, når vi så inderlig vel vet at de store internasjonaliserte nasjonene ikke engang klarer å forholde seg til klimapanelets enkle beregninger, at åtte til ti prosent av utslippene må kuttes. Mange bevegelser har startet i det små, Naomi Klein ber om samling og større front. I det lille – som fort kan bli det store, om det viser seg bærekraftig – dukker det opp områder og mindre samfunn som satser på såkalt dele­økonomi: At innbyggerne kjører 
i fellesskapets bil, hvor man 
dyrker til sin nestes beste – og deler, hvor økologisk jordbruk er 
mulig, hvor man lagrer felles mat og fryser den om nødvendig i 
store, felles rom i stedet for at hver har sin fryseboks. Ja, og hva om vi med hånden på hjertet innser at den elbilen vi kjøper 
er annen- eller tredjebil i husholdningen? Det er ikke rare ­bidraget.

Politiske linedansere. Dette blir Naomi Kleins høst, av uendelig mange vil hun bli lest som en «gudinne». Måtte hun rive med seg politiske linedansere, fyrster og konger, statsledere og fylkesmenn/kvinner, kommunepolitikere og alle som kan krype og gå. For hun har et stort oppdrag.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 5.9.2015

Gå til innlegget

Gå, for all del gå!

Publisert rundt 4 år siden

Nå, når alle løper, vil jeg hylle de som går. De som har tid til å delta i naturens kretsløp.

Vi bor i en løpetid (ikke misforstå!), vi løper og løper. Løper hverandre nærmest ned. Det slo meg i helga, jeg var ute på en sterkt «trafikkert» skogsti, løpende og oss gående var som en sverm i motlyset. Det er fint. Men det slo meg, hvorfor ser så mange av de som løper så pisket ut, nesten lidende, i hvert fall irritable og irriterte, når de brøyter seg frem mellom folk som er i veien, de som tviholder på sitt vandringstempo, går litt ujevnt og skjødesløst, siden det som er å se er like viktig som det å gå. Bli ett med.

Gjøre rikere. Den mest berømte av all verdens vandrere, den amerikanske naturfilosofen og frisksporteren David Henry Thoreau (1817 - 1862), han med Walden – livet i skogene, sa at «man går ikke for å bli frisk eller komme i god form, men for å gjøre tilværelsen rikere og mer spennende. Og for dermed å utvikle vesentlige innsikter om den posisjon vi har innenfor det store samspillet i naturen». Thoreau er alle naturentusiasters helt. Er det noe her? – noe den som løper til og fra og i ring ikke helt får med seg?

Til bruk. Det kommer stadig bøker om å løpe, færre om å gå. Men de finnes, Thomas Bernhards maniske Gå (Bokvennen forlag) er av de artigste, ellers skrev Finn Tveito en utmerket en for noen år siden: Det vandrende mennesket (Novus forlag, 2010). Thoreau er nevnt (Pax forlag). Nå drar jeg fram den nyeste, Gå! En filosofisk fodrejse av den franske filosofen Frédéric Gros (Kristeligt Dagblad, 2015 – dansk), den var brukendes da jeg kom hjem, denne søndagen.

Fylles til randen. «Hurtighetens illusjon består i å tro at man vinner tid», leser jeg i Gros' entusiastiske bok: «Gjør man tingene på to timer i stedet for tre, vinner man en time. Men det er likevel en abstrakt beregning: Man oppfører seg som om hver enkelt time på dagen er en absolutt ensartet time på et mekanisk ur. Men det er den ikke. Hastverk og hurtighet får tiden til å akselerere og gå hurtigere, når man «skynder seg» i to timer avkorter man dagen. Hvert øyeblikk blir sønderrevet fordi det oppdeles, fylles til randen, man stabler et fjell av ting opp i løpet av en time.» Og han legger til: «Dager hvor man vandrer langsomt avsted er meget lange, de lar oss leve lengre, fordi vi har latt hver time, hvert minutt, hvert sekund ånde fritt, blitt dypere ... vandringsmannens/vandringskvinnens hemmelighet er han/hun langsomt blir dradd inn i landskapet, man blir fortrolig med det.» Som et vennskap, så også i naturen – du må gi den tid, ikke ruse forbi. Det må trenge inn i kroppen.

Såre evigheten. Gros er filosof og vandrer, han henter inspirasjon hos sine, medvandrende filosofer og diktere: Nietzsche, Rimbaud, Rousseau, Thoreau, Nerval, Kant, Kierkegaard og Gandhi. De var pasjonerte. De visste hvorfor det var bedre å gå enn å løpe. Rousseau mente at «han kun for alvor kan tenke, komponere, skape, la seg inspirere, når han vandrer. Det bare syn av et skrivebord og en lenestol er nok til å gi meg kvalme og ta motet fra meg».
Gros er smittende og entusiastisk, ikke propagandist - bare en som med god penn og mykt sinn vil finne ord for det han opplever. Og som han opplever inderlig. Jeg er helt med når han siterer Thoreau: «Man kan ikke slå tiden i hjel uten samtidig å såre evigheten».

Skynde seg langsomt. Det er mange måter å gå på, mange oppskrifter på tilværelsen. Det siste lar vi ligge, det første tar vi i løs vekt - drive, lunte, liste, promenere, slentre, skride, spankulere, stavre, streife, trave, traske, trippe, vade, vandre og mange, mange andre «travere». Ingen ting nytt. Jeg tenker – det handler om å skynde seg langsomt. Hver og en og jeg har vårt og sitt eget tempo, forserer vi mister vi evnen til å stanse. For, for eksempel, å erkjenne at det er høyt til loftet i Guds natur. Og at barnet er den beste læremester, alt tar tiden det trenger. Det er selvfølgelig, men samfunnet, vi, vår egen tid har tatt seg andre luner.
Smil til vandreren på din vei, han/hun tar seg rimelig sikkert tid til å nikke tilbake.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. JUNI SOM  KOMMENTAR

Gå til innlegget

Jeg er luta lei av å være «smal»

Publisert over 4 år siden

«Folket» eller «folk flest» er en lodden masse som forblir lodden helt til noen sier at folket, det er hver og en. Alle forskjellige. Hvert sitt behov.

Nå har vi det rundt oss igjen: Kulturen skal være ung, ny, markedsorientert og pratende. Krim er tingen, spenning er ordet, om enn så overfladisk. Det som kan forklares helt, fullt og banalt så alle skjønner det, får kulturministerens oppmerksomhet. Og salmer og kunstmusikk bes gå kjøkkenveien ut, nå når NRK legger nye planer for året. Det som går rolig for seg og drar dypene så vi ser innover i oss, defineres som «smalt». «Smalt» høres trangt nok ut til at en kan vippe det av kalenderen. Merkelig.

En dum tanke. NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen bedyrer til det bedøvende at NRK skal være en allmennkringkaster, der skal vi finne bredden. Og sant skal være sagt, hvis det er noen som sørger for at de fleste får en liten bit av sitt, er det vel P2. Men også der – og akkurat nå, nettopp der – tas «små» programmer ut, for at store og mer støyende flater skal få plass. Det er ikke vanskelig å skjønne tanken, enn si ønsket.

Men oftere i det siste konkluderer vi med at det er en dum tanke. Ved siste runde forsvant søndagens salmeprogram (til tross for at en salmemaraton i TV ga massiv seeruttelling), et spørreprogram om klassisk musikk (som mange, i tillegg til spenningen, opplever som «voksenopplæring») og Kunstreisen (det mest tilstedeværende og kunnskapsrike programmet om kunst på all den tid).

NRK alltid klassisk har gått over til biter i stedet for hele verker, musikken klippes opp og blir en slags smørbrødliste over det mest iørefallende. Og Dagsrevyen klarte ikke å fange opp at Leif Ove Andsnes tok OL-gull i piano ved å bli tildelt verdens størst musikkmagasin, BBC Music Magazines pris for årets beste plate, mens Marit Bjørgens kne fikk plass som alltid og dagen før. Og flere ting. Jeg liker det ikke. Ikke fordi jeg ikke tror på fornyelse. Men fordi fornyelsen litt for ofte er identisk med en flat fregne, til døden underholdende og så «allment» at det er uinteressant for den «smale» smaken, som – beviselig – er større enn man tror, det er bare at de «stille» i landet, de roper ikke.

NRK øynes i kikkerten. Under tenkningen om «massen» ligger det alltid makt. Og penger. Makt og penger er gjerne samme sak. Den som har penger, har makta. Kultur lever ikke på pengenes premisser, vil ikke styres – da mister den vesen som samfunnets korrektur og uavhengig leverandør av sjelsimpulser, enn si sin kraft i møtet med alle våre merkelige tilbøyeligheter.

Det ligger frykt i at man ikke klarer å tro at andre er andre enn en selv. At noen har behov for noe annet enn en selv. Det kalles mangfold og er særdeles upopulært blant politikere og radio/TV/pressefolk som henger i stroppen på siste meningsmåling, la oss si leser- eller høreundersøkelse. Klart vi skal kartlegge hvor interesser ligger, men ikke nødvendigvis for å bruke det. For at flertallet har rett, vet vi her nord – med Ibsen på baklomma – slett ikke sikkert. Mangfoldet har rett. Og alt koster, kultur koster i hvert fall – men noen må vokte den kulturen som krever mer enn det umiddelbart alminnelige og øre- og iøynefallende. Det vil jeg at NRK skal gjøre, andre øyner jeg ikke i kikkerten.

Luta lei. Jeg er luta lei av å bli definert som «smal», en med «smale» interesser. For, for meg er det «smale» bredt, og det brede «smalt». Smalt/bredt er avhengig av hvem som definerer, ofte ut fra sin såre lite rause horisont. La oss i «folkets» navn la være å definere «folket», i hvert fall etter salgstall. Det er uverdig. Jeg vil forsvare det «brede» også, jeg utsetter meg til stadig for det – aldeles frivillig. Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor en skal sette dem opp mot hverandre, det «smale» og det «brede» (nå hører jeg bruker det selv). Det smale er ikke «smalt», det er bare annerledes.

Alt av ingenting. Kanskje er ikke «folket» så grådig som noen vil ha det til: At det vil ha alt. Og særlig ikke alt som alle andre har. Kanskje er «folket» interessert i det spesielle. Kanskje blir «folket» fratatt gleden ved det spesielle, nettopp ved at noen unnlater å definere «folket». Vi tenker ikke på det. Nettopp at alt dette som rører seg og som «folk» helt åpenbart vil ha (ellers hadde det nedlagt seg selv), har utviklet seg helt naturlig og funnet sin plass. Selv i små grupper.

Det er et mangfold her ute, NRK. Selv de «smale» (unnskyld!) betaler for det i form av det som smetter ut skatteseddelen vår, månedlig.
Kall meg ikke «smal» én gang til!

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 15. APRIL 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere