Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Vi ble ikke mer effektive

Publisert rundt 3 år siden

Mange legger seg syke når «strategi» og «visjon» skal ­diskuteres, der de jobber. Nå får de bred støtte. Fagfolk og ledere innser at ledelsesmodellen bommet.

«Resultatbasert styring» er ord som har svidd i magen noen år. Nå kommer oppgjøret. Sist uke presenterte KORO, et institutt under det danske sosial- og integreringsministeriet, en grundig, 
vitenskapelig analyse av hvordan såkalt «målstyring» virker i offentlig sektor. De setter et stort, fett spørsmålstegn ved om det har har vært vellykket. Det vil si, det har det ikke.

Undersøkelsen har satt danskene i kok, debatten går høyt og offentlig og privat ansatte aner fjernt i synsranden slutten på en ørkenvandring i endeløse strategi- og målstyringskonferanser og møter. Politiken skriver på lederplass at «hvis det skal lykkes å få mer ut av den offentlige sektor, krever det bedre og mer intelligent styring og en offentlig debatt om hva som virker, og spesielt det som ikke virker. Kvaliteten skal opp. Et godt sted å begynne er å styrke kvaliteten på styringen». Se det.

Dette har mange visst av ren og frisk intuisjon – og skrevet om. Men ikke de riktige. Det nye er at de som i sin tid innførte tenkningen, innser at de gode intensjonene ikke endte i suksess. Henrik Hjortdal – en av dem som entusiastisk var med på å innføre målstyringen i dansk, offentlig sektor og nå prosjektleder for nettverket Forum for Fremtidens Offentlige Ledelse og Styring – sier at mye har gått galt: «Vi smadrer de ansattes arbeidsglede». Han lener seg på svensk, amerikansk, japansk, engelsk og nå altså sitt eget lands forskning. Nå kommer det.

Det er ikke bare ansattes velvære det handler om, denne gangen – det som arbeidsgivere tradisjonelt (bak lukkede dører) har definert som «arbeidsudugelighet», «surving» og «mangel på fleksibilitet». Overhengende effektivitetsteorier til tross, resultatene av undersøkelsen viser at få av mange forsøk på ny og «moderne» styring innenfor offentlig sektor, har gitt resultater. I løpet av siste tiårsperiode er det knapt spor av forbedringer å finne. Folk er bare blitt mer slitne, mer paranoide, mer oppgitte, mindre glade og innsatsdyktige. Alle definerte sykdomstegn på dårlig ledelse. Når blikket festes stivt på måltall, forsvinner synet for andre vesentlige dimensjoner. Den menneskelige faktor er ikke å spøke med. Også den har sine regler – og begrensninger.

Uendelig mange har vært igjennom kverna. De som har gruet seg til forkjølelse av «strategidager» og «visjonssamtaler». I begynnelsen var det artig, hensiktene var gode og til alles beste (får vi tro): Det er en vakker tanke at medarbeidere skal trekkes inn i beslutninger, det klinger godt. Man følte det fint å få være med på noe så viktig. Entusiasmen holdt en to-tre møter igjennom, men så dalte gleden og engasjementet proporsjonalt med innsikten om at det var jo bare ord. Det samme ble sagt år etter år. Uten at noe forandret seg, bortsett fra miljøet som ble surere og surere. Med en titt i bakspeilet, er det uvisst hvor mange verdifulle timer hundretusener på hundretusener har kastet bort i møter som jeg nå vil være med på å kalle et «pseudodemokrati». Når det gikk opp for en at resultatet var bestemt på forhånd og at det man sa ikke betydde det døyt, gikk lufta ut av det hele.

«Det må til en ledelse som har positiv effekt på medarbeiderne», kommenterer Henrik Hjortdal videre i Politiken. Og fortsetter: «Det store problemet med resultatbasert styring at de ansatte mister arbeidsgleden».

Man kan si hva man vil – «kall» er et gammelt ord, men kanskje godt nok nå. Det er ikke skjult behov for egennytte blant ansatte som har kjørt det forjettede ledelsessystemet i senk, men behovet for «mening» i arbeidet, gledene ved å hjelpe andre og det å vite at man er mer enn et tannhjul i maskineriet. Dette som altså har falt i grus på grunn av forsimplede mål. Og: vi skal være klar over at det gjerne er de svakeste det går utover, de som ikke er gode på å fylle ut skjemaene (riktig). Bare det er en jo skam for systemet.

Fremtidens lederskap ligger altså «et annet sted» enn vi trodde. Den som er raskt ute, vil være i forkant. Mens de som biter seg fast som endene på havets bunn og blir i det gamle, taper.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016

Gå til innlegget

Hjertet – en løgner?

Publisert rundt 3 år siden

Er det på tide å avlyse det «hellige», ualminnelig skjøre kjærlighetsekteskapet? For kjærlighetens skyld.

«Ja», svarer den kontroversielle, franske filosofen Pascal Bruckner. Det vil si «nei» – ikke avlyse, men balansere ut, «sikre» det slik at ikke havari­utsatte barnet må betale regningen for mors og fars vilkårlige omgang med egne drifter,­ lidenskaper og rødtdampende følelser.­ Altså å gi fornuften ­såpass plass så kjærligheten kan blomstre.

Det blåser ofte rundt Bruckner. Han refser, og han refser dem som liker minst å bli refset: 68-generasjonen og dens uansvarlighet, som vi nå betaler dyrt for. Han refser Frankrike som han mener skusler vekk og bytter bort europeisk identitet og nesegrus jubler for alt som er multikulturelt. Han tror bare ikke på det, han ser at ting krakelerer i kjølvannet. Han tar ansvarsekteskapet i forsvar i et land og en kultur hvor friheten dyrkes grenseløst. Han sier kort og godt de «feil» tingene.

Sånn sett er det mer enn interessant å følge ham i den lille boken/pamfletten Har kjærlighetsekteskapet mislyktes? – nettopp utgitt av Vidarforlaget. «Våre parforhold dør ikke av egoisme eller materialisme, men av et fatalt heltemot og for store tanker om seg selv», skriver han: Vi tror blindt på hjertets og den (omskiftelige) kjærlighetens vurderingskraft, vi tror oss til død og splittelse på at vielsesordene «i gode og onde dager» like godt kan skiftes ut med «i gode dager, ellers kan det være det samme.» Ruinene ligger i det oppblåste kjærlighetsekteskapets kjølvann. Mener han. Han vil ikke på noe vis tilbake til fortidens tvangsekteskap, men fornuftsekteskapet er det tid for å blåse støv av. For de fleste dagene er ikke glødende.

Det er noe med tiden, vi tror livet skal leves i en evig sprudlende frihet, hvis ikke er det ikke noe verd. Men denne friheten er kommet bakpå oss. For idealene vi setter opp for våre blinde kjærlighetsekteskap er over evne, de setter standarder som ingen når opp til. Vi havarerer heller, hver dag opplever mange det. Her kommer fornuftsekteskapet inn – en i prinsippet livslang forbindelse som lever og tåler fordi følelsene og lidenskapene «kontrolleres» av fornuft, og fornuften mykes opp med kjærlighet. «Det er ­muligens dette som er den fatale ligningen­ i vår epoke: En krysning av overfladiskhet og kravstorhet. Vi er troløse fordi vi har en forkjærlighet for det absolutte, fordi vi forventer alt av kjærligheten, som er blitt den vestlige formens for frelse», skriver Bruckner.

Kjærlighetsekteskapet er Bruckners uttrykk, han vil temme­ det. På våre og Europas­ vegne. Ulykken er et iboende ­ønske om å normalisere det eksep­sjonelle, gjøre det til en regel, å ville forvandle båndet­ mellom to mennesker til en verdi over alle verdier, en slags morali­tetens gullstandard. Denne fadesen har vært utprøvd av mennesker gjennom alle tider – enten er det religion, det er samvær i forsamlinger, det kan være hele nasjoners ærgjerrighet på de blankpussede idealenes vegne. Vi kjenner lusa på gangen, det går galt. Hvorfor skulle ikke ideal­ekteskapet med sine uendelige behov for fritt fotfeste og ustanselig lykkejag havarere? For alle dager er ikke lykke. Det vet fornuftsekteskapet. Og lever godt med det.

«Det å bygge et forhold ved utelukkende å basere seg på hjertet, er å bygge på sandgrunn. Den intense galskapen som skaper bånd mellom to personer i begynnelsen av et forhold kan ikke fortsette, den må forvandles til andre bånd som ikke er mindre aktverdige – fortrolighet, det ømme og det tillitsfulle vennskapet. Man må både foredle den heftige pasjonen og gi glød til det kalde fellesboet. Man må sette opp flere støtter omkring parforholdet i stedet for å innskrenke det til lidenskapens brennhete puls», er Bruckners medisin: «Nå handler det om å skape et parforhold som kan overskride kjærlighetens grenser, vokse seg kloke sammen, sørge for overleveringen generasjonene i mellom, ta vare på partnerskapet i vennskaplig ­toleranse og gjensidig respekt.»
 Ikke noe nytt. Men nytt nok i en jaget og utro tidsalder.

Så er «den gylne middelveg» ordet. I dette tilfellet bygd på overbærenhet og finfølelse, tilgivelse for våre respektive svakheter og viljen til ikke å såre dem man er glad i og heller takke for at de finnes. Det kaller Pascal Bruckner «det søte livet».

Først publisert i Vårt Land 1.4.2016

Gå til innlegget

Må det en psykopat til?

Publisert rundt 3 år siden

Empati er viktig, men det er psyko-patene som får slått ting igjennom – er det ikke?Se nå på hva amerikanerne får til i kandidatoppløpet, er det empatien som blinker og lyser? Eller må man være passe gal for overhodet å komme på tale?

Det er tid for å trekke frem igjen en oppsiktsvekkende og tilsvarende omtalt studie av 42 amerikanske presidenters personlighet, utført av psyko­logen Scott Lilienfield ved Emory University i 2012. Egenskapene blomstret i tusen retninger, men oppsiktsvekkende – selv for forskeren – var at historiens dom over hvor gode ledere de var og graden av gjennomføringsevne, påfallende ofte falt sammen med treff på flere psykopatiske trekk.

Bra for det hele. Men var de dermed psykopater? Noen, kanskje, men sånt skal man være forsiktig med å si. Det som er sikkert – og det gjelder jo i mer enn presidentsammenheng – er at det er «småpsykopaten» som evner å gjennomføre de upopulære beslutningene: De som har store, ofte negative konsekvenser for mange, men som sett i litt større sammenheng er bra for helheten.

Empati et plussord. Vi liker ordet «empati», det er et plussord, det er vi helt enige om. Og samtidig kommer flere og flere forskere og forteller oss at visst er det bra med medfølelse, men uten rasjonalitet (ordet «små­psykopati» dukker stadig opp), går det galt med all empatien. Forskeren Paul Bloom ved Yale University er blodig opptatt av dette. At evnen til å sette seg inn i en annens sted, medleve og medlide, er et i høyeste grad et positivt
trekk. Men at empatien også har en innsnevrende effekt, som gjør at de store – Bloom vil si de 
vesent­ligere - konturene forsvinner. Han skrev nylig i tidsskriftet The Atlantic: «Det er på grunn av empatiens zoom-effekt at hele verden bekymrer seg mer for en liten pike som sitter fast i en brønn, enn for alle de millioner av dødsfall som potensielt kan utløses av klimaforandringene».

Hjelpe andre. Og slik er det ­antakelig, slik må det kanskje også være: Hvis vi skal klare å mobilisere empati overfor noen, må vi ha dem tett på. Vi pleier i hvert fall å si det sånn. At kapasiteten vår, menneskets kapasitet, ikke har evnen til å ta hele den store verden inn over seg i empati, det lille får være vårt bidrag.


Da sier forskerne: «Nei, balan­sert rasjonalitet er like viktig som følelser, hvis vi virkelig skal hjelp­e andre». Det er til å skjønne,­ i hvert fall til å tenke over. Men empatien, denne under­lige, lille, varme «tingen», er den ikke til noe? Jo, den er selve drivkraften. Det mener forskerteamene også. Men.

Edle intensjoner. Forskeren Barbara Oakley ved universitetet­ i Oakland sier i et intervju: «I et samfunn hvor vi i stigende grad indoktrineres til å følge våre ­lidenskaper og til å tro på empati­ som en universell løsning på alt som er vanskelig i verden, skaper en de beste vekstbetingelser for det en kan kalle en ­patologisk ­altruisme, en godhet og selv­oppofrelse, som kan ha de mest edle intensjoner, men som ender­ med å gjøre utilsiktet­ skade.­ Kanskje også mot dem empatien er rettet mot.»

Og det er mer (litt for gjen-kjennelig): Gjentatte forsøk og undersøkelser antyder at jo mer empatisk man er, desto raskere lar man seg fyre opp til aggresjon og heftige utfall. Paul Bloom gjorde et forsøk med personer som ble utsatt for en håndfull riktig ekle skrekkhistorier. De som var med på undersøkelsen fikk flere muligheter å reagere på – fra diplomati og dialog til invasjon og krav om dødsstraff. Det viste seg at jo høyere de scoret­ på empatitesten, desto skarpere straffemidler valgte de. Til dels hat.

Hard nøtt. Hva kan vi bruke dette til? Noen vil si: Lite. «Psyko­paten» vil neppe kjenne seg igjen i det, det vil den ­«empatiske» kanskje heller ikke. Da er vi like langt. Men forskerkonklusjonen er rimelig klar: Ja takk, begge deler! Uten empati kan den mer hardhendte realisten ende som «småpsykopat», uten realisme blir empati en hard nøtt.

Bløtere naturer. Så presidentene? Vi trenger ikke gå så høyt ut, karrierefolk av alle slag scorer­ høyt på øvre del av psyko­patiskalaen, viser flere undersøkelser. Men – vi andre, bløtere­ naturer skal ikke fortvile, vi må bare lære litt. Skjønt det må begge.­ Uten empati, ikke noe engasjement. Uten «småpsykopater», dårlig gjennomføringsevne. Vi kan saktens sitte ved TV-en og fjerndiagnostisere amerikanske presidentkandidater. Best er det om vi – som sitter i styrer og utvalg, utgjør familier og foreninger – tenker over det som kommer frem når forskerne «ser» inn i oss. Der er det mye interessant.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17.3.2016

Gå til innlegget

Religions-fobiens svøpe

Publisert over 3 år siden

ÆRLIG TALT: Hvorfor blir verdens-nyheter ikke-nyheter i Norge?

Da det ble kjent at pave Frans I vil delta ved feiringen av reformasjonsjubileet i Lund i Sverige i oktober, var det en verdensnyhet i Tyskland og ­andre land som fanget det opp på ­timen. I Skandinavia – Sverige og Norge inkludert – var det knapt synlig.

Samme kveld ba han om «forlatelse for den lite evangeliske måten katolikker har forholdt seg til andre kristne samfunn på». Altså – nok en braknyhet som runget omkring i verden: På vegne av 1,2 milliarder kato­likker, ba Frans om forlatelse for kirkens århundrelange «mistenkeliggjøring» av 800 millioner protestanter. Det var en ikke-­nyhet i det protestantiske Skandinavia.

Da kristne over hele verden holdt pusten mens patriarken Kirill og pave Frans møttes i mildt sagt et toppmøte på Cuba for et par uker siden, var det ingen stor sak i nordlige media. NTB var våkne nok og spredde nyheten, som ble fanget opp av en og annen avis, gjerne i notisform. Yngve Kvistad skrev en innsiktsfull og våken kommentar i VG, de kristne dags-avisene Vårt Land og Dagen så naturligvis perspektivene og den store, verdenspolitiske/religiøse betydningen, men ellers suste det forbi oss som en kuriositet.

Selv om de der, og nettopp da, representerte en mulig, begynnende opptining av et 1.000 år gammelt hardt religiøst, men også verdenspolitisk, klima, fant ikke Dagsrevyen det verd et ­minutt da nyheten kom. Mens en kneskade og litt forkjølelse på sportsarenaen får fem.

Hva er det vi er redde for? Er vi så religionsblinde at vi ikke bryr oss? Er det dype strømninger av fobi? Eller er det rett og slett norsk ignoranse og kunnskapsløshet?

Da David ­Bowie døde til akkompagnement av et hav av minneord like ­etter jul, var det få – bortsett fra Vårt Lands kunnskapsrike Olav Solvang – som kom på å nevne at Bowies tekster har et sterkt, religiøst språk. Koblingen var åpenbar. Men usynlig for de fleste på banen. Lazarus var den siste ­låten han skrev – hvem visste vel at det hadde sin grunn et sted?

Språket vårt er fullt av religiøse­ bakgrunnsklanger, de runger. Mens den allmenne kunnskapsløsheten trekker nerven ut av det og gjør mye til meningsløse vendinger. Altså ikke-kommunikasjon, vi skjønner ikke hva «den andre» sier.

Når religionen – som nå – forsvinner ut av ­nyhetsbildet, forsvinner også store deler av språket. Vi er i ferd med å integrere noen titusen­ ­religiøse asylsøkere. Hvordan gjør vi det, hvis vi ikke har en inngang til vårt eget språk, vårt religiøse språk?

Den svenske forfatteren og kronikøren i Svenska Dagbladet, Lotte Lundberg, setter ord på bekymringen for oss: «For det er mangelen på dette fundamentale språket som gjør at vi tror at religion alltid handler om «de andre». Sånn kommer fordommer og klisjeer rusende: «Buddhistene virker snille, de tror på en indre fred. De har jo Dalai Lama. Muslimer, derimot, er krigerske og kvinnefiendtlige. De har jo IS og Osama. Paven liker jo verken homofile eller abort – nei, glem gubben». Hun fortsetter: «Denne­ infame språkløsheten er et av fremmedfiendtlighetens fremste tegn. Tro er ferskvare. Vi må hele tiden oppdatere våre verdener,­ ellers råtner de og projiseres på «de andre».»

Visste vi – og klarte vi å lese konsekvensen av det – hva som er i bevegelse når paven, som representant for 1,2 milliarder katolikker, ber 800.000 millioner protestanter om unnskyldning og får hjertene til å banke? Da burde selv en skarve journalist våkne. Det er de store klossene i verden som beveger seg.

Og hva da Angela Merkel før jul ba sine landsmenn gå i kirke for å få bukt med fremmedfrykten, det utløste knapt en linje i norske medier. Selv bilaget syntes det var nok med en blek énspalter i papirutgaven. I utlandet runget det, til glede og forargelse.

Vi kan være så moderne vi bare vil, men vi kan aldri omskrive historien. Den følger oss. Som Lundberg sier: «Religionsfrihet kan vi bare forsvare dersom vi vet hva religion er».

Først publisert i Vårt Land 27.2.2016

Gå til innlegget

Sekser i tøv og arroganse, Jon Hustad

Publisert over 3 år siden

Det er lenge siden jeg har kastet bort så mange TV-minutter på så mye tøv.

Det var på fredagskvelden, roen hadde senket seg og vi satt og skled sløvt mellom kanalene – det er håp i hengende snøre. Der seiler Jon Hustad inn, selvnytende kranglefant i kjent positur, nesen høyt hevet og med en genuin forakt for andres meninger, særlig de som ikke kan klemmes inn i tre setninger. Underhuset, heter programmet – TV 2 har virkelig valgt sin debattprofil.

Det er underlig at seriøse kunnskapsfolk orker å utsette seg for en programleder som har plombert alle inngående kanaler med bly. På twitter oppdager jeg at en jeg har respekt for, Arild Rønsen, skriver: «Det er faktisk ikke mange forunt å kunne opptre så gjennomført ufordragelig som Jon Hustad. Sånn sett spiller han rollen sin til en sekser på terningen.»
Jeg tenkte: Ja! Jon Hustad som i Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid har buldret i vei om alle som lever på trygd og leger med lav IQ.

Meningene får han ha, den retten tilkommer alle borgere i et land som Hustad stort sett er misfornøyd med. Men debattformen? Her har han trommet sammen kunnskapsrike debattanter som professor emeritus Bernt Oftestad, biskop Atle Sommerfeldt, presten Gyrid Gunnes og stortingspolitiker Tina Bru for å gjøre sirkusartister av dem i sitt eget, insisterende, humørløse sirkus. Poenget var «hvorfor kirken alltid velger venstresidepolitikk» – ikke et spørsmål, men en stadfestelse. Etter at saken er detaljdebattert i alle kanaler de siste 14 dagene, forenkler Hustad det med arroganse til en flis i fingeren.

Etter hvert ble de fire «debattantene» såpass stresset at de stotret, Hustad hadde så mange spørsmål han ville ha svar på at det ikke var tid til svar. Da det begynte å ligne et resonnement, brøt Hustad av enhver fornuft. Og jeg tenkte: «Fornuften er en ensom ting», som Darwin P. Erlandsen sa. Slik virket det: Spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, og så videre.

Da det retoriske spørsmålet «hva ville Jesus ha sagt?» kom, forsvant Jesus stille ut kjøkkenveien. Mens Hustad arbeidet energisk videre for å senke nivået i norsk TV-debatt.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST, VÅRT LAND 16.02.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere