Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Må det en psykopat til?

Publisert over 2 år siden - 948 visninger

Empati er viktig, men det er psyko-patene som får slått ting igjennom – er det ikke?Se nå på hva amerikanerne får til i kandidatoppløpet, er det empatien som blinker og lyser? Eller må man være passe gal for overhodet å komme på tale?

Det er tid for å trekke frem igjen en oppsiktsvekkende og tilsvarende omtalt studie av 42 amerikanske presidenters personlighet, utført av psyko­logen Scott Lilienfield ved Emory University i 2012. Egenskapene blomstret i tusen retninger, men oppsiktsvekkende – selv for forskeren – var at historiens dom over hvor gode ledere de var og graden av gjennomføringsevne, påfallende ofte falt sammen med treff på flere psykopatiske trekk.

Bra for det hele. Men var de dermed psykopater? Noen, kanskje, men sånt skal man være forsiktig med å si. Det som er sikkert – og det gjelder jo i mer enn presidentsammenheng – er at det er «småpsykopaten» som evner å gjennomføre de upopulære beslutningene: De som har store, ofte negative konsekvenser for mange, men som sett i litt større sammenheng er bra for helheten.

Empati et plussord. Vi liker ordet «empati», det er et plussord, det er vi helt enige om. Og samtidig kommer flere og flere forskere og forteller oss at visst er det bra med medfølelse, men uten rasjonalitet (ordet «små­psykopati» dukker stadig opp), går det galt med all empatien. Forskeren Paul Bloom ved Yale University er blodig opptatt av dette. At evnen til å sette seg inn i en annens sted, medleve og medlide, er et i høyeste grad et positivt
trekk. Men at empatien også har en innsnevrende effekt, som gjør at de store – Bloom vil si de 
vesent­ligere - konturene forsvinner. Han skrev nylig i tidsskriftet The Atlantic: «Det er på grunn av empatiens zoom-effekt at hele verden bekymrer seg mer for en liten pike som sitter fast i en brønn, enn for alle de millioner av dødsfall som potensielt kan utløses av klimaforandringene».

Hjelpe andre. Og slik er det ­antakelig, slik må det kanskje også være: Hvis vi skal klare å mobilisere empati overfor noen, må vi ha dem tett på. Vi pleier i hvert fall å si det sånn. At kapasiteten vår, menneskets kapasitet, ikke har evnen til å ta hele den store verden inn over seg i empati, det lille får være vårt bidrag.


Da sier forskerne: «Nei, balan­sert rasjonalitet er like viktig som følelser, hvis vi virkelig skal hjelp­e andre». Det er til å skjønne,­ i hvert fall til å tenke over. Men empatien, denne under­lige, lille, varme «tingen», er den ikke til noe? Jo, den er selve drivkraften. Det mener forskerteamene også. Men.

Edle intensjoner. Forskeren Barbara Oakley ved universitetet­ i Oakland sier i et intervju: «I et samfunn hvor vi i stigende grad indoktrineres til å følge våre ­lidenskaper og til å tro på empati­ som en universell løsning på alt som er vanskelig i verden, skaper en de beste vekstbetingelser for det en kan kalle en ­patologisk ­altruisme, en godhet og selv­oppofrelse, som kan ha de mest edle intensjoner, men som ender­ med å gjøre utilsiktet­ skade.­ Kanskje også mot dem empatien er rettet mot.»

Og det er mer (litt for gjen-kjennelig): Gjentatte forsøk og undersøkelser antyder at jo mer empatisk man er, desto raskere lar man seg fyre opp til aggresjon og heftige utfall. Paul Bloom gjorde et forsøk med personer som ble utsatt for en håndfull riktig ekle skrekkhistorier. De som var med på undersøkelsen fikk flere muligheter å reagere på – fra diplomati og dialog til invasjon og krav om dødsstraff. Det viste seg at jo høyere de scoret­ på empatitesten, desto skarpere straffemidler valgte de. Til dels hat.

Hard nøtt. Hva kan vi bruke dette til? Noen vil si: Lite. «Psyko­paten» vil neppe kjenne seg igjen i det, det vil den ­«empatiske» kanskje heller ikke. Da er vi like langt. Men forskerkonklusjonen er rimelig klar: Ja takk, begge deler! Uten empati kan den mer hardhendte realisten ende som «småpsykopat», uten realisme blir empati en hard nøtt.

Bløtere naturer. Så presidentene? Vi trenger ikke gå så høyt ut, karrierefolk av alle slag scorer­ høyt på øvre del av psyko­patiskalaen, viser flere undersøkelser. Men – vi andre, bløtere­ naturer skal ikke fortvile, vi må bare lære litt. Skjønt det må begge.­ Uten empati, ikke noe engasjement. Uten «småpsykopater», dårlig gjennomføringsevne. Vi kan saktens sitte ved TV-en og fjerndiagnostisere amerikanske presidentkandidater. Best er det om vi – som sitter i styrer og utvalg, utgjør familier og foreninger – tenker over det som kommer frem når forskerne «ser» inn i oss. Der er det mye interessant.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17.3.2016

Gå til innlegget

Religions-fobiens svøpe

Publisert over 2 år siden - 3158 visninger

ÆRLIG TALT: Hvorfor blir verdens-nyheter ikke-nyheter i Norge?

Da det ble kjent at pave Frans I vil delta ved feiringen av reformasjonsjubileet i Lund i Sverige i oktober, var det en verdensnyhet i Tyskland og ­andre land som fanget det opp på ­timen. I Skandinavia – Sverige og Norge inkludert – var det knapt synlig.

Samme kveld ba han om «forlatelse for den lite evangeliske måten katolikker har forholdt seg til andre kristne samfunn på». Altså – nok en braknyhet som runget omkring i verden: På vegne av 1,2 milliarder kato­likker, ba Frans om forlatelse for kirkens århundrelange «mistenkeliggjøring» av 800 millioner protestanter. Det var en ikke-­nyhet i det protestantiske Skandinavia.

Da kristne over hele verden holdt pusten mens patriarken Kirill og pave Frans møttes i mildt sagt et toppmøte på Cuba for et par uker siden, var det ingen stor sak i nordlige media. NTB var våkne nok og spredde nyheten, som ble fanget opp av en og annen avis, gjerne i notisform. Yngve Kvistad skrev en innsiktsfull og våken kommentar i VG, de kristne dags-avisene Vårt Land og Dagen så naturligvis perspektivene og den store, verdenspolitiske/religiøse betydningen, men ellers suste det forbi oss som en kuriositet.

Selv om de der, og nettopp da, representerte en mulig, begynnende opptining av et 1.000 år gammelt hardt religiøst, men også verdenspolitisk, klima, fant ikke Dagsrevyen det verd et ­minutt da nyheten kom. Mens en kneskade og litt forkjølelse på sportsarenaen får fem.

Hva er det vi er redde for? Er vi så religionsblinde at vi ikke bryr oss? Er det dype strømninger av fobi? Eller er det rett og slett norsk ignoranse og kunnskapsløshet?

Da David ­Bowie døde til akkompagnement av et hav av minneord like ­etter jul, var det få – bortsett fra Vårt Lands kunnskapsrike Olav Solvang – som kom på å nevne at Bowies tekster har et sterkt, religiøst språk. Koblingen var åpenbar. Men usynlig for de fleste på banen. Lazarus var den siste ­låten han skrev – hvem visste vel at det hadde sin grunn et sted?

Språket vårt er fullt av religiøse­ bakgrunnsklanger, de runger. Mens den allmenne kunnskapsløsheten trekker nerven ut av det og gjør mye til meningsløse vendinger. Altså ikke-kommunikasjon, vi skjønner ikke hva «den andre» sier.

Når religionen – som nå – forsvinner ut av ­nyhetsbildet, forsvinner også store deler av språket. Vi er i ferd med å integrere noen titusen­ ­religiøse asylsøkere. Hvordan gjør vi det, hvis vi ikke har en inngang til vårt eget språk, vårt religiøse språk?

Den svenske forfatteren og kronikøren i Svenska Dagbladet, Lotte Lundberg, setter ord på bekymringen for oss: «For det er mangelen på dette fundamentale språket som gjør at vi tror at religion alltid handler om «de andre». Sånn kommer fordommer og klisjeer rusende: «Buddhistene virker snille, de tror på en indre fred. De har jo Dalai Lama. Muslimer, derimot, er krigerske og kvinnefiendtlige. De har jo IS og Osama. Paven liker jo verken homofile eller abort – nei, glem gubben». Hun fortsetter: «Denne­ infame språkløsheten er et av fremmedfiendtlighetens fremste tegn. Tro er ferskvare. Vi må hele tiden oppdatere våre verdener,­ ellers råtner de og projiseres på «de andre».»

Visste vi – og klarte vi å lese konsekvensen av det – hva som er i bevegelse når paven, som representant for 1,2 milliarder katolikker, ber 800.000 millioner protestanter om unnskyldning og får hjertene til å banke? Da burde selv en skarve journalist våkne. Det er de store klossene i verden som beveger seg.

Og hva da Angela Merkel før jul ba sine landsmenn gå i kirke for å få bukt med fremmedfrykten, det utløste knapt en linje i norske medier. Selv bilaget syntes det var nok med en blek énspalter i papirutgaven. I utlandet runget det, til glede og forargelse.

Vi kan være så moderne vi bare vil, men vi kan aldri omskrive historien. Den følger oss. Som Lundberg sier: «Religionsfrihet kan vi bare forsvare dersom vi vet hva religion er».

Først publisert i Vårt Land 27.2.2016

Gå til innlegget

Sekser i tøv og arroganse, Jon Hustad

Publisert over 2 år siden - 1560 visninger

Det er lenge siden jeg har kastet bort så mange TV-minutter på så mye tøv.

Det var på fredagskvelden, roen hadde senket seg og vi satt og skled sløvt mellom kanalene – det er håp i hengende snøre. Der seiler Jon Hustad inn, selvnytende kranglefant i kjent positur, nesen høyt hevet og med en genuin forakt for andres meninger, særlig de som ikke kan klemmes inn i tre setninger. Underhuset, heter programmet – TV 2 har virkelig valgt sin debattprofil.

Det er underlig at seriøse kunnskapsfolk orker å utsette seg for en programleder som har plombert alle inngående kanaler med bly. På twitter oppdager jeg at en jeg har respekt for, Arild Rønsen, skriver: «Det er faktisk ikke mange forunt å kunne opptre så gjennomført ufordragelig som Jon Hustad. Sånn sett spiller han rollen sin til en sekser på terningen.»
Jeg tenkte: Ja! Jon Hustad som i Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid har buldret i vei om alle som lever på trygd og leger med lav IQ.

Meningene får han ha, den retten tilkommer alle borgere i et land som Hustad stort sett er misfornøyd med. Men debattformen? Her har han trommet sammen kunnskapsrike debattanter som professor emeritus Bernt Oftestad, biskop Atle Sommerfeldt, presten Gyrid Gunnes og stortingspolitiker Tina Bru for å gjøre sirkusartister av dem i sitt eget, insisterende, humørløse sirkus. Poenget var «hvorfor kirken alltid velger venstresidepolitikk» – ikke et spørsmål, men en stadfestelse. Etter at saken er detaljdebattert i alle kanaler de siste 14 dagene, forenkler Hustad det med arroganse til en flis i fingeren.

Etter hvert ble de fire «debattantene» såpass stresset at de stotret, Hustad hadde så mange spørsmål han ville ha svar på at det ikke var tid til svar. Da det begynte å ligne et resonnement, brøt Hustad av enhver fornuft. Og jeg tenkte: «Fornuften er en ensom ting», som Darwin P. Erlandsen sa. Slik virket det: Spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, og så videre.

Da det retoriske spørsmålet «hva ville Jesus ha sagt?» kom, forsvant Jesus stille ut kjøkkenveien. Mens Hustad arbeidet energisk videre for å senke nivået i norsk TV-debatt.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST, VÅRT LAND 16.02.2016

Gå til innlegget

Personlig er jeg kristen

Publisert over 2 år siden - 848 visninger

Når uttrykket «personlig kristen» blir viktigere enn sjelenes frelse, melder også jeg pass. Det er det jeg prøvde å uttrykke.

Debatten i forbindelse med kommentaren min «Hilsen fra en «upersonlig kristen» (Vårt Land tirsdag 9. februar) går hardt for seg – på nett, via sms og en rekke ­e-poster fra røft sett tre grupper:

1) De som takker forsiktig eller med utropstegn for at jeg gir dem tillit til å være kristne, 2) de som begrunnet deltar i debatten med saklig uenighet, konstruktive korrigeringer og utdypinger (sett fra et annet ståsted) eller de som er enige i min frustrasjon, og 3) de som skjeller meg huden full med ordbruk og hatuttrykk som fraskriver meg ­enhver identitet som kristen. Flere av de siste sier at de kaller seg «personlig kristen». Og fradømmer meg alt håp.

Fikk du med deg Oddvar Søviks innlegg? «Jesus er en personlig venn»

Misforståelser. Siden én del bygger på misforståelser (eller kanskje ikke?), har jeg behov for å presisere kort: Når jeg prøver ut ordet «upersonlig kristen» i motsetning til «personlig kristen», mener jeg å si at jeg er «kristen rent personlig», ikke «personlig kristen» som indikerer at bekjennende kristne jeg ofte møter ikke tør å kalle seg «personlig» kristne, fordi de ikke vet – i forhold til begrepet – om de tror nok. Altså får sjelelig krampe, fordi de opplever seg ekskludert av andre kristne. Jeg ber dem skrive et innlegg om det, men de «tør» ikke.
Her, som i andre tilfeller, kan en se ting fra flere sider. I dette tilfellet har det mer med tradisjon å gjøre, enn «bibelsk begrunnelse». Sett stort går forskjellene på om vi som kristne står alene i kampen om vår personlige frelse, eller at vi bærer ansvaret sammen, mot samme mål. Underlig nok falt en ny bok av den kloke pinsevennen, predikanten og forfatteren Peter Halldorf (Mellom skumring og mørke, oversatt av Asle Dingstad, Luther forlag 2016) ned på pulten min for et par dager siden.

Et brev. Her siterer han (som sitt eget, slik jeg forstår ham) den reformerte, franske Elisabeth Behl-Sigel, som i et brev til sin kommende mann sier at hun er kommet til den erkjennelsen at «når protestantismen ensidig selvstendiggjør religionen, forstår den ikke hva kjærlighetens prinsipp i det åndelige livet innebærer. Den er individualistisk.

Hver protestant er rede til å bryte med hele kirkens tradisjon, bare fordi han tror han kan komme til Gud helt på egenhånd, uten fellesskap med de hellige og sine brødre. For meg er dette herasi (kjetteri). De katolske kirkene derimot, den østlige og den romerske, fremholder at hver enkelt av oss blir frelst og forvandlet alene takket være alles forbønn og i fellesskap med hele kirken. Du merker altså at jeg ikke forkaster protestantismen bare på grunn av en ren intellektuell feilslutning, men for noe som er galt i hele dens grunnleggende holdning».

Protestant eller katolikk? Det lar jeg ligge, det er ikke viktig her. Men når et uttrykk («personlig kristen») blir viktigere enn sjelenes frelse, melder også jeg pass. Det er det jeg prøvde å uttrykke. Dropp ordet «upersonlig kristen» siden mange har lest det som «ikke kristen». Til fordel for «personlig er jeg kristen». Hvilket jeg er. Da er jeg med.

Publiseres i Vårt Land 13.02.2016

Gå til innlegget

Hilsen en «upersonlig kristen»

Publisert over 2 år siden - 964 visninger

En dag gikk det opp for meg at troen hadde meg. Helt personlig, men det «upersonlige» fellesskapet bærer den sammen med meg.

Jeg har vokst opp med det, jeg har vært klemt selv. Ikke hjemme, men i miljøene. «Personlig kristen» ble stresset så hardt at undergangs­følelsen tidvis sto oppunder kjake­beinene. Du mistet pusten. Det vil si, jeg mistet pusten. Etter hvert skjønte jeg at jeg var ikke alene om det – og tok et oppgjør: «Personlig kristen» var over evne. Jeg så til og med hvordan man smykket seg med ordene på en måte som skapte noe hardt og hensynsløst.

Avskydde massen. Hvor kommer den fra? – denne forestillingen om at kristen tro er en privatsak, et eller annet spesielt og skreddersydd for dem som sitter med trosmuskler som fjell.

Søren Kierkegaard – som hadde stor innflytelse på tros- og tankelivet i Norge – snakket om «hin enkelte», som ensomt ble tolket som at tro er et glede­løst, ensomt samvær mellom meg og Gud.

Nå var det antakelig ikke det han mente. Han mente at vi skulle­ ta ansvar – tro kommer ikke av seg selv: «Hin enkelte» må ta opp kampen i sin egen kropp. Vel vitende om at «det motsatte av synd er ikke dyd, men tro» (Kierkegaard).

Når mange gir ham mye av skylden for «personlig tro», skal en være klar over Kierkegaards grunnleggende avsky for alle former for masseopptrinn, en inderlig antipati, som det var raskt å snu i retning av at det kun var «hin enkelte» som teller. Jeg vet ikke.

Troens isolerte nedslag. ­Ordene «personlig kristen» er ingen gammel arv, minner nylig­ avdøde Lars Roar Langslet oss om i boken Tanker om tro (St. Olav forlag): «Privatiseringen av troslivet og degraderingen av kirken var en strømendring som vant frem så sent som på 1800-tallet, under påtrykk fra tre sterke impulser i tiden: For det første, de pietistiske vekkelsesbevegelser, som vendte ryggen til kirken og søkte bedehusene som et samlingssted for ‘de vakte,
med sin inntrengende appell til hver enkelt: Er du omvendt? Er du så redd som du burde være, for å gå fortapt?

For det annet, Søren Kierkegaards dramatiske forkynnelse av troens isolerte nedslag i «hin enkelte» og hans morderiske ­polemikk mot kirken som den forløyede besteborgerlighetens varmestue – det virket sterkt også i norsk åndsliv: ‘Subjektivi­teten er sannheten’.
Og for det tredje, liberalismen som en fellesnevner i tidens poli­tikk, positivismens fremmarsj i vitenskapene, den kirkekritisk­e holdning i store deler av vårt ­intellektuelle liv. Individualismen var en fellesnevner for alt dette, skjønt i svært ulike varianter og innramminger.»

Gud som gransker. En lang, men sannsynlig forklaring på hvordan kristendommen ble «personlig», og kanskje av den grunn på veg ut av samfunnet.­ Når rundt halvparten som stemte­ på Åpen folkekirkes liste under kirkevalget 1915, svarte at de ikke betraktet seg som «personlig kristne», håper jeg det er begrepet som skremmer, ikke troen. Kristen er kristen, troende­ er troende. Hjerter og nyrer er det Gud som gransker, troen er det stedet hvor meterstokken Gud skje lov kommer til kort.

For tro er aldri noe man presterer, den er en gave som kommer til oss. Deretter arbeider vi aktivt for å ta imot og integrere­ den i vårt liv – ellers faller ­såkornet på steingrunn.
Eksplosiv gass. Hvis begrepet «personlig kristen» – og jeg vil innrømme at det er sånn – opptrer som en luktfri, eksplosiv 
gass av selvgodhet, er det på 
tide å avskaffe det. Når jeg kjenner på det, kan jeg godt gå for ­ordene «upersonlig kristen», selv om ­jeg aldri i livet ville brukt 
ordene.

For det er jo ikke alltid enkelt med hånden på hjertet å si at ­jeg har troen. Men – en dag gikk det opp for meg at troen hadde meg. Helt personlig, men det «upersonlige» fellesskapet bærer den sammen med meg.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 9. FEBRUAR 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Kristen politikk i et sekularisert demokrati
8 minutter siden / 493 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bin Salmans sanne ansikt
rundt 1 time siden / 80 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 1 time siden / 9410 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 2 timer siden / 9410 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Satire, ikkje religion
rundt 3 timer siden / 590 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 10 timer siden / 9410 visninger
Floris Groesz kommenterte på
Satire, og religion
rundt 10 timer siden / 689 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 10 timer siden / 482 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Regjeringen mangler mot og politisk vilje
rundt 11 timer siden / 371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 11 timer siden / 9410 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 11 timer siden / 9410 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 11 timer siden / 9410 visninger
Les flere