Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Banal Luther-fest?

Publisert over 2 år siden

Luther-feiring er blitt en banal festival for leketøysindustrien, turistnæringen og alle som går for Luther den milde.

Det er forfatteren og ­redaktøren Jürgen Kaube, som i en ­artikkel i sin egen avis, Frankfurter Allgemeine, langer ut mot det han kaller en løgn­aktig «forskjønnelse» av Luther og hans lære. Tittelen er: Lasst uns froh und Luther sein (Vær glad som Luther!): «Det står Luther utenpå, men inni er det ingen ting», skriver han – og spør hvor det blir av den arge Luther,­ den diskriminerende Luther, den antisemittiske Luther, Luther som ikke skapte fred og fordragelighet rundt seg. Det Kaube stort sett finner i prekener og det han hører, er ord som «forbarme», «vennlig», «ydmyk», «mildhet» og «tålmodighet». Han vil ha seg frabedt en festpyntet Luther.

Le i himmelen. Det er lang veg mellom Luther-sitatene «hvis jeg ikke får lov å le i himmelen, vil jeg ikke dit» og «Kirkens ­ansikt er en synders ansikt». Det er sannelig ikke lett å stille seg bak hans uttalelse: «Antikrist sitter ikke i en djevlestall eller i en svine­sti eller blant en flokk vantro, men på det edleste og helligste sted, nemlig i Guds tempel.»

I Luther-året er det lett å løfte frem den Luther som passer inn i vår konturløse tid, det er behagelig å jubilere sånn. Mens han blir sannere og mer å heie på, når han også får et menneskelig ansikt. Angst og beven er del av bildet.

Dyrker det pikante. Nå er det sånn at «folket» bestemmer hva slags Luther vi skal ha. Luther i vårt bilde. Det som foregår av Luther-kritikk og Luther-­
forsk­ning ved teologiske fakulteter og universiteter, når ikke så veldig langt. Dels fordi man er redd for at det ikke blir oppfattet nyansert nok, dels også fordi pressen – vi – synes «folkets» stemme er viktigere enn «tung» viten. Det er vanskelig­ å hamle opp med populismen, som ­naturligvis dyrker de ­pikante ­eller «spiselige» delene av Luther – Luther som legofigur.

Fremmed Luther. Når vi ­liker å omgi oss med fiffige sitater, skjønner vi ikke at det er en ­avgrunn mellom vår tid og hans. Vi trenger formidlere, som viser oss hva vi kan bruke og hva som er ubrukbart – i stedet for å ­repetere mytene og historien inn til det tåkeleggende. Luther tok risiko, den ser vi kanskje ikke så mye til.

Historikeren og Luther-biografen Heinz Schilling (Luther, Vårt Land forlag) sier i et intervju med Arne Guttormsen at «vi har vært for opptatt av å tolke oss selv i lyset fra Luther. Mitt utgangspunkt er det motsatte: Luther er en fremmed for oss, og vi må se etter forskjellene mellom hans tid og vår egen».

Knuser myter. Dette, mener Schilling, har skapt merkelige ting som at den moderne tid og opplysningen startet med Luther: «Det er tull. Det er ingen direkte­ linje fra Luther til toleranse, mangfold, demokrati eller opplysning. Europa måtte gjennom en tid med religiøse konflikter. Det som på en side ble en motor for forandring.»

Så får vi begynne der. Den Luther vi tror vi kjenner, kjenner vi ikke. Og knuser vi mytene – slik Schilling gjør – kan vi forlate fantasten og følge ham med historisk blikk og ikke gjøre ham til en pappfigur.

Nåden er. Når Jürgen Kaube hører en preken av lederen for den evangelisk, lutherske kirke i Tyskland, Heinrich Bedfored-Strohm, hvor han sier at «Gud virker overalt, gjennom alle og i alt», er det nok for ham. Han spør: «Men da må Han jo også virke i investeringsbankene og våpenhandelen?»

Bedfored-Strohm sier det ikke, men mellom linjene hørte Kaube «vær snillere, vær elskelige, vær hjerteligere, så kommer nåden».
Det viser hvor langt fra Luther­ lutheraneren har kommet. ­Nåden er vel der, uansett hvor «snille» eller «slemme» vi er.

Ryddet opp. Er Luther for fjern? Passer han best i forelesning eller bordtaler? – og: Endte vi med en tro som ligger for langt fra hverdagen?
Kan det hende at «teologien» i Luthers hender ble for snever og mindre gjennomtenkt enn han ville ønsket? Oppfatningen er i hvert fall blant mange at man skylder Gud noe, siden Han har gitt oss sin nåde. I stedet for at Gud gir oss sin kjærlighet.

Og – skal vi ikke være åpne for at Luther også rev ting ned fra hyller der det ikke var rotete? Og det blir som kjent tomt i huset når man rydder opp på den måten, og et halvtomt hus får ofte preg av museum.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.11.2016

Gå til innlegget

Steinene husker hvem vi er

Publisert nesten 3 år siden

Hva skal vi med noen steiner og en ny krangel om hvor Olav den Hellige ligger begravet? Det handler om hvem vi er.

Under utgravninger i Trondheim har arke­ologer funnet det de mener er rester av Clemenskirken – Olav den Helliges kirke. Kort tid etter slaget på Stiklestad ble Olavs lik brakt til Trondheim, forteller Snorre.

Overleveringer forteller at han ble oppbevart i et skur – og begravet dagen etter. Ett år senere ble graven åpnet og kisten med den helgenerklærte kongen plassert på alteret i Clemenskirken. Der sto den i 25 år. Olavskulten var i gang, og pilegrimene på vei.

Les Funnet av Olav den helliges alter er unikt

Den helliges skrin. Funnet i Trondheim sentrum omtales som det viktigste arkeologiske enkeltfunnet i katedralbyen på over ett hundre år, det vil gi ­internasjonal gjenklang, skriver Adresseavisen. Professor Axel Christophersen ved NTNVitenskapsmuseet sier at det er ikke gjort viktigere arkeologiske enkeltfunn i det historiske Trondheim på over ett hundre år. «Som den første forvalter av Olav den helliges skrin, er Clemenskirken det tidligste vitnesbyrd om fremveksten av det kristne kongedømmet. Kirken hadde en sterk symbolkraft», sier han. Slik den – uansett hvordan man ­beskriver det – også har i dag.

Forby drap. Viktig for hva? akkurat nå, 2000 år senere og noen år før helgenkongen skal feires? Fordi det kompletterer den hele og store fortellingen om den betydeligste mannen i norsk historie (selv Thor Heyerdahl tatt i betraktning), han som sørget for at Norge tok skrittet inn i en moderne tid ved å gi kvinner menneskeverd og rettigheter og forby at «uekte» og handikappede barn skulle drepes. Bak lå kristen­dommen og skjøv frem et nytt rettssystem, som skulle skjerme mot hat, urimelighet og urett. Det var Ordet som skapte rettferd.

Brakte troen til Norge. Men først og fremst og grunnen til at han er aktet i dag som han var i middelalderen, er at han brakte ånd og tro til Norge. Ordet var ennå ikke kommet for å erstatte sverdet i folkets liv. Olav hadde vært på reiser og blitt befruktet av universelle idéer (les: den kristne tanken). Han kom begeistret hjem - og sto, som konge, foran problemet: Hvordan kan disse ideene settes ut i norsk virkelighet og få dem til å bety noe for det levende livet, åndens liv – som også det praktiske.

Kristendom i fanget. Men han handlet, han mente det var riktig og til gagn for folket å tenke kristent. Det skjedde altså ikke ved «surdeigsmetoden», det skjedde i tidens tegn. Han prøvde med vold, for han hadde ikke fått den kristne tanken under huden ennå. Og folket svarte med å støte ham ut. Så prøvde han den andre, han gjorde den kristne tanken til tro i seg selv, forbandt den med sin personlighet. Da begynte det å spire.

Gudsrikets plass i kulturen. Visst er det interessant når utgravninger bekrefter oss. Men stein er stein, stål er stål og bue­ganger er bueganger - Clemenskirkens «egentlige» innhold er likevel at den har vært ramme for evangeliet, skjulte koder, mysteriet, kampen mellom lys og mørke, frelse, soning og frihet – ting som ikke slår ut på noen metrisk vektskål. Det handler om Gudsrikets plass på jorden og hva rommene, hvelvene og proporsjonene, forteller meg om det – og om min tid. Det som ga pilegrimene fred (i beste fall), når de én gang hadde klart å bakse seg hit med sine «sår».

Overtro. Lars Roar Langslet sa i en olsoktale på Stiklestad for noen år siden: «Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med Olav den Hellige – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi. Det var da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at han ble helgenkåret, men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. (...) Våre forfedre trodde fullt og fast at Hellig Olav var vår forbeder ved Guds trone, og at det bar frukt å be om hans forbønn. Imens har mange lært at dette var middelaldersk overtro. Vi har fått våre egne, moderne overtroer i stedet, men jeg undres om ikke de middelalderske ofte var mer å lite på.»

På alteret. Store ting skjer i Trondheim nå. Men det blir til luft, om vi ikke ser det i sammenheng med Olavs oppriktige anliggende – at Gudstanken er levende, den er det nå som da. Det var på alteret i Clemenskirken Olav den «grusomme» ble til «den Hellige».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2016

Gå til innlegget

Det åndelige også

Publisert nesten 3 år siden

«En er ikke eldre enn man føler seg», er blitt et slags fyndord. Da vil jeg ­heller snu det: «Vi er så gamle som samfunnet vil at vi skal være».

Det vekket tanker og var heller ikke så lite ­vemodig, å lese forfatteren Else Breens rakryggede artikkel «Om å eldes i en fremmed verden» i Vårt Land sist fredag. Et innlegg fra en «ressursperson» som har evne til å fortelle om alderdommens pluss og minus, hun føler – som Obstfelder – at hun er «kommet på en feil klode».
Hun skrev for mange.

Klinger i øret. Alle partier har behov for å markere at de har eldrepolitikken høyt oppe i flaggstangen. Det er sikkert riktig, bortsett fra at det er – som så ofte i politikken – så og si entydig penger og materialistiske behov det er snakk om. Klinger det ikke i øret fra TV-ruta: «150 nye plasser på sykehjem ...!» Bra det, hvis det blir noe av. Men slike bestemmelser må bunne i en holdning til hele mennesket, også til velvære og det åndelige. Det virker i en del uttalelser som om eldre/gamle er en pakke som skal pakkes inn i et rom.
Mens mange gruer seg for ­ensomheten.
Det handler om det å bli til overs.

Obstfelder, den sublime ­poeten, skulle ha sett dagen i 
dag.

Ekstreme tilfeller. «Alle vet at de gamles situasjon i dag er skandaløs», skrev forfatteren og eksistensialistfilosofen Simone de Beauvoire i sitt store essay Alderdommen (nettopp utgitt på norsk av Vidarforlaget) på 1970-tallet: «I ekstreme tilfeller er de gamle tapere på alle punkter, de lever i sin motsetningsfylte status. De var de første ofrene for seleksjon i dødsleirene; siden de ikke hadde krefter til å arbeide, hadde de ingen sjanse.»
Et rått eksempel. Men sant.

Begås her. Grusomt, sier vi. Og tenker ikke på at den «prioriteringen» det snakkes om – kall det like godt selektering – som et av de rikeste landene i verden, Norge, foretar når det handler om livreddende behandling for eldre: Når du passerer en viss ­alder, mister du retten til selvsagt å få hjelp, «det må prioriteres».

Alle skjønner hva det er snakk om. Men alle har også en anelse om at det begås urett. Visst må vi «prioritere», men ikke når det gjelder liv/død.

Afrikaneren. For en tid siden skrev en afrikaner, som bor i Trondheim, et leserinnlegg i Dagbladet. Han forundret seg over det norske samfunnet. Han søkte jobb på jobb på jobb, men fikk beskjed om at han var for gammel. I det samfunnet han kom fra, var det de gamle som har status – de som har levd en stund, samlet kunnskap og visdom, som de unge kunne få del i, prøve ut, for så å gi det videre til sine etterkommere. Han var forundret, han brukte ikke ordet sjokkert, han var for dannet til det.

Nesten fysisk. «Alderdommen er håpløs hvis man bare er kroppsfiksert og opptatt av ­fysiske forandringer, men den kan bli et forventningsrom hvis man godtar aldringen og regner med en større virkelighet enn den fysiske», skriver Else Breen.

Dette forventningsrommet kan en finne frem til selv. Men de fleste, i alle aldere, trenger hjelp, siden heller ikke det er «prioritert». Åndens rom i kroppen, det høres nesten fysisk ut. Desto mer nødvendig. For er det noe som karakteriserer det å bli gammel, er det den drepende rutinen –at gamle, sterile, stivnede vaner gjentas og gjentas.

Gledes ved det vakre. Jeg hadde­ en gammel venninne, hun ble rundt 100 år gammel. Hun var nonne og hadde en trygghet rundt seg som gjorde at hun kunne­ utvide det forventningsrommet Else Breen så viktig snakker om. Søster Agnes Marie, som hun het, skrev en vakker, ­liten bok om det – Kunsten å eldes uten å bli gammel (St. Olav forlag, 1993).

Der skriver hun:
«Når man ikke lenger har mot til å fortsette for å nå sitt ideal. Når man er bitter og pessimistisk på livet. Når man ikke lenger kan glede seg over det vakre, det gode. Når man ikke lenger har viljen til å overvinne redselen, angsten. Når man bare snakker om fortiden, og når fremtiden ikke lenger er tiltrekkende. Da begynner man virkelig å få en alderdommens sjel.»

Stortinget. Mens sekundviseren spankulerte videre som et stykke livløs mekanikk, holdt hun fanen. Hun burde vært ­ansatt på Stortinget.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.11.2016

Gå til innlegget

Utropstegn på ryggen

Publisert nesten 3 år siden

Danskenes dronning verner om kirkegang og danskenes tro. Men vi må ha et avslappet forhold til den, som hun sier.

I en ulvetid for kirken ligger det et atlanterhav mellom dronning Margrethes takknemmelighet og den danske soknepresten Poul Joachim Stender, som i et intervju i Weekendavisen raser mot Ateistisk Selskabs oppfordring til å melde seg ut av kirken: «Folk som melder seg ut av folkekirken er desertører, og det mener jeg helt bokstavelig. Folkekirken er vår siste skanse mot den åndløshet, materialisme og mangel på poesi, som hersker i samfunnet». Det går i forskjellig toneart.

Enkleste måte. Jeg kan saktens være enig med sistnevnte, men beveges gjør jeg av dronningen, som setter seg ned et øyeblikk i evighetens perspektiv og forteller Kristeligt Dagblad om sin tro. Intervjuet er langt, hun har mye på hjertet. Det er jo snart Luther-jubileum. Det liker hun.

Jeg skulle ønske det skjedde i Norge, Luthers tredje eller fjerde hjemland. Tenke seg en monark som bremser opp og på enkleste måte forteller sitt folk at «det som kjennetegner en riktig god gudstjeneste er når evangeliet, de andre tekstene, prekenen og salmevalg henger ubrytelig sammen».

Det er nå det skjer. På spørsmål om hva som betyr mest for henne i gudstjenesten, svarer Margrethe blankt og klingende: «Jeg setter stor pris på altergangen og har gjort det helt siden jeg ble fast kirkegjenger. Altergangen er en sterk ting, man kan komme med det man nettopp nå bærer på og har i seg den dagen. Kan man ikke glede seg over annet i gudstjenesten, så er det alltid en altergang. Det er ikke bare et stykke brød, en skvett vin og et symbol. Det er noe. Man mottar brød og vin, og man har lov til å si: ‘Ja, det er nå det skjer’. Det er både et mysterium og noe håndgripelig.»

Misunnelse. Hun trengte ikke å si alt dette, hun trengte ikke å være så presis. Det hender at vår egen konge beveger seg forsiktig i nærheten, han vet og setter tydelig pris på at Gud og kirken er en umistelig del av fedrelandet. Jeg vil tro fordi kong Harald vil ta hensyn til alle de som tror «annerledes», og også de som ikke tror. Det er fint. Men det skal også sies at det er ingen motsetning mellom å stå i sitt eget – for Norges del kristendommen – og innlemme og omfavne «de andre». Tvert i mot, jeg tror det er det som skal til for å kunne snakke sammen, sende på samme bølgelengde. Om religioner i respekt og fred.

Høyst ukristelig. Jeg kjenner på en høyst ukristelig følelse når jeg tenker sørover: Misunnelse. Dronning Margrethe presser ikke sitt folk (som er såre mangslungent, her som der) til «riktig» tro. Hun forteller bare at hun lever med den og at den har en form. Kanskje ligger det utenfor kong Haralds vilje å gjøre noe sånt. Han velger en forsiktig veg. Og har også all mulig rett til det.

Og vesentlig: Dronning Margrethe tror ikke på noe «eksepsjonelt», altså at kirken er noe ekstremt spesielt. Den er noe vi alltid kan gå til. Som vi gjør her i landet også, når det røyner.

Den alminnelige kirke. «Det viktige», sier dronningen, «er at når man tilhører menigheten trenger en ikke vise frem noe særlig imponerende. Man skal ikke gå med utropstegn på ryggen hver gang man er på veg til kirken. Det er forskjellig hvordan folk har det med sin kirkegang, både dem som går lite i kirke og dem som går mye. Derfor tror jeg at det betyr mye at kirken er noe som bare er der. Er vi døpte, er vi medlemmer av den. Jeg kan godt se at det er noen som synes det blir for alminnelig, men jeg tror dette alminnelige er svært vesentlig».

Kampen mot ikke-tro. Hun snakker inn i et samfunn der dåpstallene synker (omtrent i samme fart som hos oss). Det er sterke krefter kirken skal stå opp imot. Sekulariseringen ruller for fulle drønn. Analysfirmaet Pew Research Center forutser at Australia, Frankrike og Nederland har mistet sitt kristne flertall i 2050. Det slår meg at det kan gå atskillig fortere. Det er ikke sikkert, lenger, at grunntankene som har formet oss i det hele tatt sneier oss.

Det er underlig å stå på sidelinjen og se det. At en tror at bare kristendommen nøytraliseres, blir det orden. Men ikke-tro er en like eksplosiv gass som tro. Det er ikke der det ligger.
Alterforheng. Dronning Margrethe er blitt bedt om å designe et antependium til slottskirken i Wittenberg, hvor Martin Luther angivelig (men ikke helt sikkert) slo opp sine 95 teser på kirkedøren i 1517. Noen stor kunstner er hun vel ikke, men det gir et signal – også inn over Danmark, og kanskje oss. Pinsen er temaet, Den hellige ånd.

«Jeg så for meg at flammen måtte være motivet», sier hun i intervjuet: «Det er det en dobbel symbolikk i, for flammer passer godt til Luthers person. Det sto virkelig ild av ham. Han var en flammende type med en kolossal futt i, en som kunne sette mange hjerter i brann.»
Ja, det er nettopp det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.10.2016

Gå til innlegget

Kirken er ikke døende

Publisert nesten 3 år siden

Når tallene viser at 3.000 meldte seg ut av Den norske kirke i september, holder det ikke med «fornyelse» og dåp av bamser i en barnegudstjeneste.

Jeg advarer, så det er sagt: Dette er ikke en kommentar, men en kampskrift. Det handler om å være en «tydelig» kirke, som ikke gjør Gud til en gjenstand for menneskenes lunefulle vilje. Jeg kjenner ubehag når jeg hører (selv) kirkens folk si at «kirken må overbevise om sin relevans», «den er svar på dine behov» og «kirken må fornyes for å overleve».

Troen reduseres til et middel for det gode liv, parallelt med lykkepiller og all verdens sunnhetsdogmer.

Skal overbevises. Nøkkel-
ordet er tro – eller heller, mangel­ på tro. Tro til å formidle et budskap­ som vil bestå, uforanderlig og evig. En fortelling som ikke trenger noen begrunnelse, men som er gyldig i seg selv: Tro, håp, kjærlighet og Jesus Kristus, som vi kaster våre bekymringer på i tillit til at hans vilje må skje. Den er ikke et produkt vi skal selge.

Det må være underlig å være prest i en kirke hvor det å være prest ikke er nok, det skal underholdes­ og argumenteres også. Og det skal overbevises, selv om «varen» ikke har den egenskap at den kan overbevise­ uten ved ånden som rår i en gudstjeneste. Troen er gitt oss, uten begrunnelse.

Midt inne i dette tåkelandskapet lever en Gud som er verdens utgangspunkt. Og en tro som er hinsides rasjonalitet.

Behov for å underholde. Hvor kommer det fra, dette uendelige behovet for å underholde, argumentere­ og rasjonalisere? Og hva skal vi med menighetsråd som har det travelt med å holde murene­ rundt kirken i stand (så de døde ikke skal stikke av?), mens bønn og glød forsvinner ut kjøkkenveien? Ordet «bønn», som vi rødmer litt av, når det dukker opp som samtale ved en lørdagsmiddag.

Da lener jeg meg gjerne på den danske poeten Søren Ulrik­ Thomsen som sier at «troen strekker seg slett ikke mot det vi ikke vet, men mot det vi umulig kan vite».

Vi kommer til kort når vi skal forklare hvorfor rosen er vakker, men vi skjønner hva det betyr. Det røde, vakre vesenet forholder seg til det ubegripelige og er i seg selv ubegripelig. Visst skal det bygges en teologi rundt troen, og det som kan forklares, skal forklares. Det sier seg selv. Men få, vil jeg tro, overbevises ved «påfunn» for å tekkes utvalgte grupper. Det er ikke riktig heller. For gudstjenesten er et sted alle til en hver tid kan kjenne seg hjemme – sammen.

Dø i verdighet. Jeg er ikke imot fornyelse, det vil jeg ikke bli tatt på. Men skal noe fornyes, må det være «ånden». Når kirken utfordres, som ved utmeldelsene nå, synker jeg i fortvilelse dersom krisen blir møtt med flere debatter «om Gud finnes» og enda flere påfunn. Jeg hørte et rådsmedlem som sa at vi må arrangere enda flere barnegudstjenester så vi får opp besøkstallet (for da kommer foreldrene) og kan kvittere ut på statistikken.

Fint at barna kommer i kirken­, det er godt at foreldrene kommer også. Men når det er det en husker (ofte litt irritert) når en går ut av kirken, må noe være feil. Kirken blir for enkel, for banal. «Skal folkekirken dø, så la den dø i verdighet og med et smil om munnen», som den danske soknepresten­ Poul Joachim Stender sier i en kommentar til at det står presist like ille til i Danmark med 100 utmeldelser av Folkekirken per dag, den siste tiden. Det må være noe der, som er gått tapt.

Møtet med andre. Kirken «kan» dette med å føre dialog mellom mennesker og religioner. Noen ganger tenker jeg, kan den det? Eller blir den for utydelig, selvutslettende? Vi kan være snille og velmenende så det står etter (og det er kristen dyd god nok), men er kirken utydelig, blir det ubalanse. Da mister kirkens ånd sin frihet. Kirkens «frihet» er (som vi vet?) Jesus Kristus, ikke ordet «dialog». Det er en fri ånds innstilling – for eksempel i møte med islam – å være tydelig på det kristne, samtidig som en utviser­ omsorg for andre og andres religion­.

Det er ikke flaut å være kristen. Men det er flaut å vise en muslim at vi ikke har en tydelig tro, da synker respekten.

Det sannferdige. Men aller først og aller mest: Skal kirken ha noe å si fremover, må den være seg selv. Dens oppdrag er å være kirke, et punkt midt i verden, hvor en får styrke til hverdagen og til å møte andre i frihet. Gudstjenesten, liturgien og alt den fører med seg av inderlighet­ og glede, trenger ingen legitimitet. Der skjer det. Hyggen, klubben, spillet og sprellene (som også er viktige for livet i en menighet­) ville jeg ønske skulle skje andre steder.

Jeg overdriver. Kanskje? Det er få steder, tross alt, hvor «fornyelsene» er så støyende at det ødelegger gudstjenesten, i det minste konsentrasjonen. Men jeg møter stadig prester som plages av forventningen om at det skal skje «mer» i gudstjenesten. Mer fart. Da kjenner jeg at jeg visner, aldri så lite. Fart har jeg døgnet rundt.

Deles og gis. Det er med troen­ som med kjærligheten og skjønnheten, den tildeles uten begrunnelse. Og skal deles uten begrunnelse. Det er den slitesterke­ gudstjenestens og liturgiens vesen å åpne for at det skjer. Det er en sårbar skatt, som ikke må støyes­ vekk.

Og så skal det sies: Det finnes en uendelighet av god innsats – menigheter, organister og prester som ukedag etter ukedag, søndag etter søndag, er forbilledlig bevisst sin pålagte oppgave å være livstro formidlere av tro, håp og kjærlighet. De som tør å tro troen.

Jeg er ikke av dem som tror at kirken er døende.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere