Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Bannons bulle

Publisert over 1 år siden - 717 visninger

Da paven satte seg på flyet og fløy hjem fra ­Colombia i begynnelsen av uka, fikk han frisk­ ­sidevind. Det blåste hardt noen øyeblikk. Så la det seg.

Det var ikke Irma, men tidligere Trump-strateg Steve Bannon, som hadde beskyldt USAs biskoper og paven for «forferdelige» synspunkter i innvandrerstriden. Han skjelte ut de amerikanske biskopene for å legge ansiktene i altfor milde folder og invitere naboer i sør over landegrensene. De gjorde det, ­påsto Bannon, for å fylle ­slunkne ­kirkebenkerader. Da ble det fart i fillene.

Slamret med dørene

Bannon, selv katolikk, uvisst av hvilken sort, understreket at han hadde­ respekt for kirkens doktriner, men at innvandring over en lav sko ikke hadde noe med det å gjøre. Han kringkastet det i kursiv tale på den amerikanske TV-stasjonen CBS i helga. Men her var det ingen biskoper som smøg seg ut kjøkkenveien, han fikk svar med det samme: Jo, nettopp, at rettferdighet for immigranter er en del av katolsk lære. De hadde for så vidt ikke trengt å si det, det er jo selvfølgelig som ­solen. Blant kirkefolk flest er hendelsen arkivert allerede, forhåpentligvis i papirkorga. Vi får si det med Pave Frans – «kristne mennesker bygger ikke murer mellom hverandre.» Det er klar tale, selv om Bannon, som ikke er kjent for sin milde, enn si høflige, språkbruk, sier det er tøv. Med hendene foldet og en rabagasts blikk ser han på oss fra skjermen og hater motstand.

Alle har plass

Da er det godt å vite at Gud er større enn både oss og Bannon. Kirken er ikke vår, den er Guds. Eller som pave Frans sier: «Han eier tempelet. Alle har sin plass der, alle er invitert til å finne næring der.» Altså det motsatte av Bannon og Trumps uuttalte syn om at de sårbare fortjener sin skjebne, mens den ­bemidlede prosenten har grunn og rett til å forsvare sine gyllne tårn.

Når innvandrere blir symbolet på alt som går galt i verden, er det ikke noe nytt. Men med trumpismens barbari har det nådd nye høyder, kanskje er det begynnelsen, bare – det ser ut til å være vanskelig å demontere Trumps kauderveldske twitterutbrudd. Bannons «oppgjør» med biskopene får være det det er: En rødsprengt, velfødd manns angrep på menneskeverdet. Og mer ble det vel egentlig ikke ut av det, denne gangen.

Klart på dette punkt

Det er ikke nødvendigvis så selvfølgelig at biskoper og prester i høye stillinger tar til motmæle når slikt skjer, historien er full av sorgens eksempler på svik mot de svakeste for å redde privilegier og posisjon. Men Skriftene er klare, bare ånden i den kristne lære kan redde oss, hver minste svekkelse av den kristne ånd betyr katastrofe for kirken. Når ordet barmhjertighet ikke har noen klang lenger, er det kveld. Eller som Bannons trosfelle, den franske, illsinte forfatteren og polemikeren Georges Bernanos, minner oss om: «Hver minste smule av Kristi guddommelige barmhjertighet har kanskje ingen mening for dere. Men uten den ville de kristne være ganske hjelpe-­løse i krisetider. Jeg har ikke det minste ønske om å omvende eller oppbygge. Men jeg vil gjerne ha uttrykt meg klart på dette punkt.» Bernanos, kjent hos oss her i nord for romanen En landsbyprests dagbok, slo til lyd for å innstifte en helligdag for Den ukjente fattige.

Jeg skulle gjerne sett Bannon og Bernanos i TV-debatt og legger en tier i potten for Bernanos-seier. Han var klok, sint og klar.

Farlige fundamentalister

Bannon har vært ute på isen før, intet nytt under solen. For tre år siden tok han til orde for en ny, kristen, hellig krig. To av pavens rådgivere, Antonio Spandaro og Marcelo Figueroa, sendte den knallharde ballen i retur med beskjed om at dette lukter vondt: «Her legger man staten under Bibelen på grunnlag av en logikk som ikke skiller seg fra den som inspirerer islamske fundamentalister.» Altså fundamentalist mot fundamentalister. «Steve Bannon og kristne ekstremister som står på Trumps side er farlige fundamentalister», sa paven allerede da.

De så det

Vi snakker ikke om den milde veien til fred her. Men om psyker – Trumps og Bannons – som ikke har selvinnsikt nok til å se at det romler i gamle tønner. I usikre tider som nå, våkner ­uraffektene og får større og større­ makt. Det gode er at mange ser det. Skjønt, gjør de det til bunns? Bernanos og en rekke intellektuelle ropte høyt og iltert da Hitler kom til makten på 30-tallet. De så det som kom. Men ­andre så det ikke.

Gå til innlegget

Nå vil Frans ha ‘arbeidsro’

Publisert over 1 år siden - 425 visninger

Pave Frans spiller «sjakk» med sine nærmeste, nå er det sjakk matt for den siste med link til pave Benedikts måte å gjøre tingene på.

Kort og kontant ga Vatikanet beskjed om at Gerhard Ludwig Müller, leder for avdelingen som forsvarer katolsk lære og dermed står nest etter paven i rang, ikke får fornyet sitt mandat. Nå kan det saktens høres ut som noe i nærheten av at en statsminister vraker en minister. Men dette er kraftigere lut. Det betyr at paven tar et skjebnesvangert oppgjør med sine mest restriktive motstandere, han vil ha «arbeidsro».

Innenfor grensene

Gerhard Ludwig Müller har vært en hard nøtt for paven, han har vært pavens rival – ironisk nok har han drevet sitt mandat så langt at han passer på at paven holder seg innenfor grensene for den katolske lære. Vi kan godt si at enhver sterk mening bør ha sine opponenter, enhver radikal handling som utfordrer det bestående, bør møte sin vakthund. Men i dette tilfellet har Müller opptrådt – åpent riktignok – som pavens «plageånd», ved flere 
anledninger.

Den milde

Pave Frans innsetter den «milde» jesuitten Luis Francisco Ladaria Ferrer som Müllers etterfølger. Også han er «konservativ», slik paven er – teologisk sett. Konservativ/
radikal duger ikke her, for det går an å være teologisk konservativ, og likevel være radikal når man møter mennesker på bar bakke, i sin sårbarhet. Larida er også der, ifølge kilder. Det spekuleres i at Müller måtte gå fordi han kjente til overgrep og ikke meldte fra, slik skulle angivelig paven redde skinnet sitt. Det kan være, om enn ikke sannsynlig i denne sammenhengen: Når har pave Frans vært opptatt av sitt gode skinn? Mulighetene ble antydet i en artikkel i Vårt Land onsdag og i flere internasjonale medier.

Uperfekte velkommen

Det store, katolske jordskjelvet kom da kardinal Müller reiste seg mot deler av pavens Amoris Laetitia (Kjærlighetens glede), et hjørnestensdokument i Frans’ forsøk på å få større deler av kirken til å kjenne seg inkludert. Det hadde ikke minst med skilte, gjengifte å gjøre – at de skulle kjenne seg velkomne til nattverd (under visse betingelser, foreløpig). Frans vil ha en mindre stridbar kirke, som viser større medfølelse med de «uperfekte» medlemmene av kirken. «Ingen kan være fordømt for alltid, som han sier.

Gud vet det

Det er all grunn til å skjønne dem som ikke begriper at dette er en selvfølge. For «kantete» deler av Kirken er det ikke det. De som er ærgjerrige på Vår Herres vegne, føler seg angrepet når de sier at «synd er synd og synd skal ikke godtas». Men hvilken synd er utilgivelig? Jeg vil si: Synd er synd, og den skal tilgis. Slik hører jeg Jesus hviske inn i de tunghørtes ører. Dette blir jeg arrestert for, garantert. Og det med argumentet om at selv om vi har syndet, skal vi ikke fortsette med å synde. Det er riktig, vi skal gjøre alt, for å la være. Men vis meg en angrende synder som ikke synder igjen. Det ligger i vår ufullkomne natur. Gud vet det.

Kapitalen rister

Da Frans kom til Roma, gikk han i sine «skitne sko», merket av en lang reise. Mange ante uro allerede da. Pomp og prakt tiltalte ham ikke, det har vi fått se mer av gjennom hans konstante appetitt på forandringer. De stridbare blir mer og mer urolige etter som dagene går, mange av oss er engstelige på pavens vegne. For mye står på spill, ikke minst penger og rikdom. Vi liker en pave som med et godt smil inspirerer Kirken til toleranse og har blikket festet på de fattige – dette som begripelig nok har skapt alvorlige skiller mellom troende. Når han mer enn antyder at velstående katolikker må gi slipp på pengene sine og at kapitalisme er synd, tas det ikke akkurat imot med takk i USA, som tross alt er kirkens største bidragsyter. 
Kapitalistisk bidragsyter.

Ikke en doktrine

De «konservative» har sin rett, de skal kjempe for sitt, for doktriner og nedfelte lover. Doktriner er viktig, ingen ting er verre enn en kirke som visker ut sine former. Men når formene knuser omsorgen for ens neste, da er det godt å vite at det er ikke Jesu lære. 
Vi kan strides om det, men vi 
håper at rettferdigheten seirer. Når emeritus Müller under et besøk i Philadelphia for to år siden, sa at gjengifte, homoseksuelle og folk som tar abort ikke ønskes velkommen tilbake i kirken, går det kaldt ned over ryggen. For, som han sa: «Dette er ikke en doktrine, det er Guds ord!»

Men det finnes det flere bud på.

Klart det er substans

Da pave Frans for noen år siden spøkte med at han kun hadde to, tre år igjen før han gikk til sin «faders hus», var det uklart om han mente seier i «kampen» om Vatikanet eller om det var den store overfarten han viste til. Kritikerne sier at det er mer stil enn substans i mannen. Det er klart det er substans, en mann som er i ferd med å snu en hel verdens dårlige holdninger, det må da kalles substans. Selv «rettroenhet» må vike for det synspunktet.

Først publisert i Vårt Land, 8. juli 2017.

Gå til innlegget

Finnes det en ‘vellykket pilegrim’?

Publisert over 1 år siden - 403 visninger

Tyskerne har fått sitt «roseduftende» blad, Der Pilger (Pilegrimen), som kan leses som om kristen spiritualitet og velværekultur er sider av samme sak.

Signalene er klare, sider preget av yppige planter dekorative blomster på høyverdig papir, fargerike stilleben med velsignelser, slageren er Laudato Si (Ære være deg), som her – om jeg leser sammenhengen riktig – betyr noe i nærheten av «ære være fred, ro og velvære». Førstesiden prydes av en perfekt, blond kvinne i ­rutete vandreskjorte. Det handler om å være underveis, mer enn å komme noe sted. Det handler om sunnhet og et deilig liv i samspill mellom seg selv og seg selv. Sunn og behagelig livsstil sett i lys av fire, store religioner er også med, men kristendommens spiritualitet har vært litt problematisk for redaksjonen – den ser så defini­tivt i en helt annen retning og passer ikke inn i det finmaskede salgsmønsteret hvor problemer er bannlyst.

For store til å bære. I aviser og kulørt presse på dyrt papir ­møter pilegrimen oss for ­tiden – et menneske i litt gammelt sportsutstyr, med sekk med J­akob-merket musling på, en stav av det større slaget og bredt smil i solbrent ansikt. Og jeg tenker – hvordan så pilegrimene ut den gangen det overhodet ikke var presse? Da en gikk fordi syndene var for store til å bære og man hadde glemt Jakob–knappen ­(pilegrimssymbolet) hjemme?­ Jeg aner at de gikk disse hundreder av kilometer for å komme­ i «mål» med børa, fikk lagt den ned ved et alter eller en helgen­grav eller på et hellig sted. ­Ydmykt og stillfarende. Mange har det sånn, fremdeles.

Ha noe å gå til. Nå har ikke ­religionen noe enerett til ordet «pilegrim», det betyr en reis­ende, en som reiser. Men likevel, i vår kulturkrets er ordet knyttet til botsgang, lengselen etter det hellige og steder hvor troen er så sterk og forpliktende­ at den sitter i veggene, enn si landskapet rundt. Jeg lever godt med definisjonen av en pilegrim som en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Når det gjelder ­pilegrimsvandring, hører jeg med blant den upopulære halvdelen, som mener at en pilegrim må ha noe å gå til. Turistforeningen får ta seg av resten.

Dekkes med mild hånd. Alt stemmer, alt gjør godt, bladet Der Pilger skiller seg ikke fra andre velværeblader: «Kjære leser, ta deg en pause med vårt magasin, en helbredende timeout», leser vi i reklamen. Der Pilger – i motsetning til den levende pilegrimen og i pakt med tidens velværekultur – ser ikke motsetningene i livet. Et blad uten teft for livets oppriktige ærlighet, som også rommer det irriterende som legger seg i veien for de fleste av oss, ikke minst dem som vandrer på livets vei.

Ikke underlig. Det er ikke så underlig at kristen tro faller ut av dette bladet, for «kristen» handler jo om et liv i tjeneste for ­andre, ikke bare seg selv. Problemet med «velværen» som kultur er at den lar seg ikke korrigere. Når det nye bladet i sin redigering av stoffet i sitt vesen antyder at velvære og kristendom er to sider av samme sak og kan forenes, skal en vite at forutsetningen er at «kirke» og «teologi» forsvinner fra vokabularet.

Veien til frelse er kort. Vel-
være­kulturen har vokst ut av den moderne formen for å trene seg i årvåkenhet:Mindfullness. Det er ikke noe nytt, alle religioner og kulturer har sine egne utgaver, noen er hundreder av år gamle. Men den nye «årvåkenheten» handler lite om ansvar, mest om oss selv. Den «gamle» retter seg mot å ta del i, den «nye» om ens egen velvære. I sin vestlige inkar­-
nasjon handler meditasjon nå om mindfullness. Begrepet har gått inn i dagligspråket og «selges» bredt som en metode for ro i sjel og sinn, en slags mediterende munketilværelse som det – ifølge reklamen – er «lett å komme inn i, lett å komme fram til». Veien til «frelse» er kort, veien til å frelse seg selv. I mindfullness – leser jeg i en instruksjonsbok – «undertrykker man ikke tanker og ­følelser. Men man analyserer dem ikke, og man dømmer dem ikke. Man observerer kun tankene når de dukker opp, fra øyeblikk til øyeblikk.» Bra nok. Men når det tar religionens plass, forsvinner det store bildet.

Åndsfattigdom. Er nå dette noe å øse seg opp over? Jeg er fristet til å si nei. Men ja. Der Pilger er en katalysator, et magasin – kanskje det første – som antyder­ å trekke kristendom og religion inn i sin egen velværetenkning. Når pilegrimenes nye blad i Tyskland ser ut som en reise­brosjyre og innholdet driver karakterløst i samme retning, får ordet «pilegrim» en vemmelig klang. Det er urettferdig, uendelig mange pilegrimer går fordi de har en åndelig sang i hodet. Jeg er ikke «pilegrim» – bortsett fra i livet, men jeg liker den tanken. Visst skjønner jeg at det kan være «velvære» å være på pilegrimsvei, men når et internasjonalt ­pilegrimsblad knytter seg til den store, egosentrerte og uforpliktende velværekulturen (wellness, feelgood, mindfullness), blir jeg klam under armene.

Vårt eget kunstverk. Vi l­ever i en tid, tenker jeg, hvor vi er i ferd med å skape oss selv om til vårt eget kunstverk, fortapt i ­tidens narsissistiske villnis. Snart ­begynner vi å snakke om «den vellykkede» pilegrim.

Snart nok er bestselgerbladet i kioskhyllene også, oversatt.

Gå til innlegget

Vi blir våre egne husdyr

Publisert nesten 2 år siden - 463 visninger

Når vi tror at fornuften og fellesskapet for lengst har pakket ryggsekken, skjer det: De gamle foredrags- og diskusjonskveldene pipler frem igjen.

Vi snakker om lengselen etter (unnskyld støvet) «dannelse». Det går bra med litteratur­husene, de hvitkrøllete invitasjons­lappene i A4 om foredrag her og der, om dette og hint, er på plass igjen på Coop- og Rimi-tavlene og ­bibliotekene slipper til de som kan noe og kan formidle det. Vi tør å heve øynene fra mobilskjermen, det er skummelt, men givende. I krokene snakkes det om en ny, analog tid. Ikke noe massivt flertall, men en ­bevegelse, som opplever og erfarer «saltets» enkle virkning i sjelen.

Avblås frykten

Danmark, med sin folkekjære Grundtvig i ryggen, går foran. Mens vi her, som der, tror vi har deponert sjelen vår til digitaliteten, vokser denne foredragskulturen frem. Danske Kristeligt Dagblad melder i en omfattende artikkel at «fylte foredragssaler over hele landet avspeiler en lengsel etter åndelige fyrtårn og meningsfulle fellesskap. Selv unge søker den veien. Avblås frykten for det store dannelsestap!».

I en jordisk tilstand hvor ­Donald Trump vinner presidentvalget ved å vise frem sin grådighet, blottstille sitt begjær og på den måten fremstår som mektig, trenger vi å tenke sakte og sammenhengende, ikke fort og flimrende. Det tar tid å få tank­ene på plass.

Ser i samme retning

Professor Jes Fabricius Møller ved Grundtvig-senteret vippes ikke av pinnen av den gryende tendensen, trend, heter det vel: «Folks følelse av felleskskap og sammenheng er helt klart mer skrøpelig enn tidligere, fordi den ikke er naturgitt på samme måte i dag ... mennesket vil ha dybde i en rotløs tid, og menneskene vil helst ha det sammen med andre. Mange finner ro i å være stille sammen med likesinnede mens de kikker i samme retning, i stedet for ned i sin egen skjerm.»

Ekko av fortiden

Fellesskap er nøkkelordet. Ingen av oss skjønner alt på én gang. Men skjønner vi sammen at det er mye vi ikke skjønner, er vi på god veg. Det er ikke lett å skjønne «i dag», hvis vi ikke skjønner hvorfor «i dag» ble som det ble. Og da begynner det for alvor å bli moro. Når vi skjønner at vi – uansett hvor digitale vi er – lever i et gjennomlyst ekko av fortiden, gir det naturligvis en spesiell glede. På plysjspråket kalles det «klassisk dannelse». Jes Fabricius Møller, på sin side, registrerer riktignok at det er en ny «dannelse» som vokser frem, den er mer rettet mot det han kaller «livsudugelighet» enn mot faglig kompetanse.

Sannsynligvis er det kombinasjonen som gjør fyken.

Akademiene

I Norge er bevegelsen drevet frem av blant andre kirkeakademier og folkeakademier, sentralt organisert, lokalt utøvd. Akademos var en gresk sagnhelt, som – slik forteller Illiaden – hadde reddet Athen fra ødeleggelse. Litt nordvest for Athen lå det i antikken en liten lund, som er oppkalt etter Akadamos: Akademiet. Der samlet Platon rundt 385 før Kristus en hurv unge disipler som dyrket fysisk trening og «nyttig kunnskap». Formålet med Akademiet var at de skulle bli klokere på verden og tilværelsen gjennom tanke og tale. Platon lærte oss for eksempel at det er viktig å tvile, for å tro.

Fra helvetet

Den danske kunstneren Christian Lemmertz, viser for tiden noen heftige ­arbeider i Randers kunstmuseum, «kommentarer» til de høyst aktuelle sju dødssyndene– og den besøkende journalistens «miljøbeskrivelse» er slik: «Bak ham dukker det opp en hand. Fra graven? Fra helvete? Øynene hennes er åpne, men innstilt på uendelig. Det menneskelige kan det være vanskelig å få øye på.»

«Hun minner jo mest om en zombi», sier Lemmertz og leverer en rå analyse av zombiens («en unormalt sløv person», i følge leksikon) tilsynelatende fortreffelighet: «Mens vi i kulturen, i videospill og film, var opptatt av vampyrer og varulver, er det faktisk zombien som overlever. Kanskje fordi den minner litt om oss selv og vår tilværelse, hvor vi noen ganger godt kan stille oss spørsmålet om hvor bevisst vi egentlig er til stede i verden, og om vi fortsatt kan kalle oss mennesker når vi i slik grad omgir oss med og inkorporerer så mye teknologi ... vi har flyttet inn i det minste huset i verden, mobilen, som gjør at vi ikke lenger klarer å orientere oss i den fysiske verden, fordi vi pleier å bruke GPS, og hvor håndskriften og en tegnet strek derfor får en enorm betydning, fordi den gjemmer på en menneskelig erfaring.»

Noen snakker om at vi er i ferd med å bli våre egne husdyr.

For stor fart

Teknikken er god, den er strålende. Men når den tærer på sinnets helbred, reagerer vi. Det er ingen grunn til å heie på dem som jodler om at all motstand mot det «hellige» fremskrittet er bakstreversk. Det har ofte nok hendt at den tankeløse jubelen har ført oss ut i uføre. Da var det for sent.

Hva med en «støvete» foredragskveld? Det kan gjøre den lille forskjellen.

Først publisert i Vårt Land, 13. mars 2017.

Gå til innlegget

Gi meg hånden, se meg i øynene

Publisert nesten 2 år siden - 227 visninger

En robothånd vil ønske deg velkommen på sykehuset, foreta operasjoner og møte deg igjen som kompis på sykehjemmet.

Jeg leser meg for tiden svett og nedstemt av Aldous Huxleys roman, Fagre nye verden, betimelig utgitt i ny oversettelse av Aschehoug forlag. Den handler om kloning av mennesker, slik at vi blir uhorvelig mange,­ billige i drift – og vi tenker likt. Det vil si vi tenker ikke, vi er programmert til å utføre det «noen» vil at vi skal gjøre. Da ­boken kom ut for 80 år siden, var den «interessant» lesning, nå er den nærgående – dette at noen er «genetisk» bestemt til å være en herskende elite, mens de under­liggende kastene er programmert til å være fornøyd med sin plass i samfunnet.

Ikke behagelig

Kort fortalt: Vi blir kjent med en verdensstat der alt har sin plass i et nøye ­orkestrert hierarki og der de siste «ville menneskene» er sperret inne i reservater. I dette samfunnet der lykken er nedfelt som lov, er familie, monogami, følelser, tradisjon og kultur bannlyst. Men én mann har sluppet gjennom nettet, og må gjøre noen viktige­ valg når det gjelder tilhørighet. Han sier: «Men jeg vil ikke ha det behagelig. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha godhet. Jeg vil ha synd.» Altså et normalt, menneskelig samfunn, slik Vårherre tar høyde for og ser det for seg.

Mister Watson

Roboten er på fri fart inn i arbeidslivet. Ikke noe galt med det, vi har alltid laget oss maskiner som tar det tyngste arbeidet. Det har vært til velsignelse. Maskinen jobber mer presist enn oss, det gjør en ­robot også. Den har en uhyggelig ­arbeidskapasitet – noen har ­regnet ut at en spesiallege må lese 16 timer i uken for bare å følge med i sitt eget fag, mens ­IT-giganten IBM forteller oss at deres robote ved navn Watson kan lese tusenvis av artikler i ­minuttet og trekke konklusjonen ut av dem, mens det skal hundrevis av leger til å skaffe seg den samme oversikten.

Spesialisert hånd

I Danmark meldes det gledesstrålende om at det konstrueres en robot som – 
i overskuelig fremtid – vil kunne mate mennesker fra en tallerken, og danske LT Automation har utviklet en toiletrobot, som heter Melvin, som kan ta buksene av og på en pasient. Visst ser Norbert Krüger, som forsker i computervisjon (!) og roboter ved Syddansk universitet, riktignok begrensningene – roboten har ingen sosial intelligens og den har (foreløpig) ikke en så spesialisert hånd at den kan utføre finmekanikk. Men det kommer, sier han. Optimistisk.

En jernhånd

Men hvem snakker om etikken? Hvem spør ­bedriftsledere og sykehus om det er sant at roboten skal gi oss mer tid til å gjøre «viktigere» ting? Går det ikke der, som ­andre steder, at så snart vi har glemt tidssparingen, kommer opp­sigelsene?

Eller vil vi ha det sånn at når vi kommer på syke­hus og sykehjem og er på det mest sårbare, får en jernhånd å holde i?

Øker brutalt

Det er patetisk å høre politikere berømme robotteknikken som «skal gjøre det lettere for oss», og i neste minutt, uten å rødme, forteller at arbeidsledigheten i landet øker brutalt. Så lenge en ikke tenker «mennesket først, ikke pengene», må det være mulig å se ­sammenhengen.

Advarsel!

For ikke lenge ­siden advarte den toneangivende vitenskapsmannen Stephen Hawking at vi innen få tiår vil bli gjort til slaver av en verdensomspennende kunstig intelligens. En fremtidsvisjon som selv Goethe i sin tid så muligheten av da han skrev Trollmannens læregutt – om en overmodig og ­ulydig lære­gutt som, imot sin­ ­lærers ­viten og vilje, satte i sving krefter for å utføre kjedelig arbeid, men som ikke kjente kode­ordet som skulle stanse virksomheten når nok var nok. Det endte i ­katastrofe.

Vonde rygger

Roboten avlaster allerede vonde rygger. Det skal vi virkelig ta imot. Veldig mye av alt det andre den gjør også. Men hvis den gjør for mye av seg, er det ikke tvil om hvem som vinner, teknologien er billigst og best. Mens det heller ikke er tvil om at det bare er mennesket som klarer å kjenne glede ved å ha et arbeid å gå til. Nav – om det ikke er rasjonert bort – er ikke det samme.

Ikke synlig

Jeg er ikke av dem som tror at råd og utvalg redder verden.

Robotene kommer til å få nok å gjøre, men hvor mye? Det er tid – kanskje på overtid – å ta politisk fatt i det, den etiske siden som flere enn Dawkins advarer oss om. Det handler om mennesket i verden, etikken som sikrer det sin rett.

Så – biskoper, politikere, filosofer, leger, utsparket ligger hos dere. Og KrF, som er best på dette. Kanskje skjer det noe allerede. Men det er lite synlig.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77232 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43407 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34802 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 64 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 276 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 188 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 64 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 88 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 115 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 94 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1018 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 203 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 197 visninger
Les flere