Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Frans den utålmodige

Publisert over 1 år siden

Pave Frans’ nyttårsbønn til menneskeheten er at «vi må gi stillheten en sjanse og slutte å bre om oss med tomt snakk». Det er svære greier.

Det treffer oss. Det treffer reklamesamfunnet, det treffer den helseløse farten vi omgir oss med, det rammer sosiale medier som ikke gir oss ørens lyd men tvert imot lammer enhver konsentrert tanke, det treffer, det treffer, det treffer.

Jeg hører det ikke som moralisme, når han sier det – han tenker på dem som bukker under for alt dette og mister sin verdighet. Han tenker på alle dem som ikke er på høyde med bombarderende inntrykk, og som bukker ikke vil mer.

Enkle ord fra en pave, kan man si. Men det blir verdensrevolusjon om de følges:

Tid til stillhet, bruk ikke tomme ord. Det betyr at det blir plass for andre. «Å få tenkt seg om», sa de gamle – Paven er gammel, og han kan si det av erfar­ing. Ettertanke er et klangfullt ord.

Dødens gjerninger

Mange talere – statsmenn/kvinner og andre – løftet blikket og øynet gylne horisonter gjennom et lett doggbelagt champagneblikk denne nyttårskvelden.

Pave Frans sto et annet sted, han så det annerledes. Han tegnet et heller dystert bilde: «I løpet av 2017 har vi på alle mulige måter og med for­skjellige hensikter, såret og skadet mennesker og folk med dødens gjerninger, med løgn og urett.»

Det treffer. For hvis vi ikke klarte det i fjor, klarer vi det neppe i år.

Og likevel, det er det med denne merkelige paven, at han får snudd svart til grønt, der han vandrer – vårens og håpets farge. Han appellerer til hjertene, uten å glemme bakteppet.

Et grusomt bilde

I en overraskende vending, da fyrverkeriene var innkjøpt og det kokte opp til fest, ba pave Frans Vatikanets pressekontor og Vatikan-mediene distribuere et en kopi av et bilde fra bombingen av Nagasaki – et bilde av en 10 år gammel gutt som bærer sin døde bror på ryggen. Gutten er «kremert» av flammene.

På baksiden av kortet, skriver pave Frans: «Krigens frukter». Han signerte det selv. Under signaturen forklarte paven at bildet var tatt av en av USAs marinefotografer etter at bombene eksploderte over Hiroshima og Nagasaki.

Noen ganger blir bildene sterkere enn våre fantasier. Da skal vi se på dem.

Vi har ødelagt 2017

«Gud ga oss i 2017 en verden som var frisk og hel, men vi – mennesker – har såret, skadet og ødelagt den. Kriger er det åpenbare tegn på vår ødeleggende stolthet. Men det er også alle de små, urettferdige angrepene mot enkeltmennesker og sosiale omgivelser», sier han.

Kontemplere seg inn

Andre statsoverhoder sa det samme i løpet av helgen. Men Frans er uvøren, uhøvlet, han snakket med stille glød – også i år – når det gjelder flyktningene. Han ba om et håndfast engasjement, ikke ord – et nettverk som støtter og viser sympati, hjelper og tolker. Han kaller det å «kontemplere» seg inn i «den andres» situasjon. Det er en god beskrivelse av det som foregår, der det foregår. Han kaller det også «villig oppmerksomhet», en ansvarsfull måte å løse og lede nye, komplekse situasjoner på.

Henger over hodet

Så hva er igjen? Vær bror der én trengs, en søster. Hjelp flyktningene på plass, frykt ikke! Korrupsjon må bare knuses. Atomtrusselen finnes det bare ett svar på, det nytter ikke å sitte på møter og ikke ta inn over seg at den henger over hodene våre.

Inn i dette til dels golde landskapet sier Frans: «Mer tid til stillhet, mindre til tomt snakk ...»

Stillheten gjør at vi synker inn i større perspektiver, de vi snakker i stykker. Og tomt prat støyer vekk stillheten.

Rådet fra paven er større enn vi tror.

Gå til innlegget

Er Luther en lort?

Publisert over 1 år siden

Luther er nok en litt for stor sak å håndtere for en historieløs presse.

Den som ikke har fått med seg at Martin Luther og tesene er 500 år nå, må stå. Skjønt hvem vet – pressen har vært usedvanlig nærsynt når det gjelder markeringen av mannen som har betydd mest for Europas utvikling, enten vi liker det eller ikke. Det handler ikke om å være for Luther, men om å vite hvorfor statsverk, politikk, lovverk, kirke, tro, fattigkasse og kulturliv er blitt som det er blitt og hvorfor det er mye Luther på bakrommet i mye av det viktigste vi foretar oss.

Kanskje latter

Vårt Land har journalistisk eierskap til ­Luther, her går debatten høyt – om hans revolusjonerende tanker og tro, Luthers fortreffelighet, hans enorme allsidighet, hans kompliserte sinn, hans feiltrinn – og hva vi kan bruke ham til i dag. Hvert innerste, lille teologiske hull er utforsket. Helt naturlig.

I Vårt Land har vi jo også lest om Luthers smil, kanskje latter. Og om at graver man i søppeldyngene utenfor vinduene der han bodde, finner vi rester av dyrt bestikk og de fineste ­retter – han var altså en levemann, også. Men først og fremst teologi og tro.

For smalt

I andre enden av skalaen, der hvor det er langt mellom trinnene, finner vi ­Aftenposten, som heller skriver om reiser og vin. Det er fristende­ å være morsom: Kunne ikke ­bladet i det minste skrevet om Luther og vinen. Én selvstendig artikkel om Luther i Aftenposten er registrert av arkivsystemet Retriever de siste tre ­månedene, den sto på jubileumsdagen for tesene den 31. oktober og var en kronikk, ikke et journalistisk arbeid. Den var utmerket i seg selv, skrevet av Marius Timmann Mjaaland – som til overmål hadde sendt en tilsvarende til ­Klassekampen, full pott til ham, kanskje litt underlig for oss andre.

Klassekampen

Klassekampen, en av de mest våkent redigerte avisene for tiden, kan historien og vet at et Luther-jubileum, på godt og vondt, er verdt feiringen. Gjennom mellom 20 og 30 større artikler er de fleste steinene snudd, Luther trer frem av tåka som en knyttet neve i en boksehanske, han var en revolusjonær for Guds og folkets sak.

Redaktør Bjørgulv Braanen ­reflekterte på lederplass over fenomenet Luther – på selve dagen. «Mange spør seg hvorfor jubileet er verd å feire, ikke minst fordi Luther verken kan kalle seg progressiv eller demokrat. ... I ettertid er det likevel lett å se at reformasjonen ga impulser til folkelig organisering og et frigjøringsprosjekt som bygger på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av sosial stand. Det er også historien om hvordan Norge ble Norge. Derfor er 500-årsdagen for den lutherske reformasjonen vel verd å markere».

Han nevner at «reformasjonen skapte et nytt forhold mellom menneskene og Gud.» Det er det ikke all presse fått med seg. Og han skriver Gud med stor G. Det skjer noe her.

Smålåtent

Dagsavisen har i cirka fem artikler stort sett nistirret på Luthers antisemittisme, kvinnefiendtlighet og brutalitet. Det er ikke akkurat noen nyhet, det finnes nyere viten og mer interessante ting å ta tak i. VG har hatt et par artikler, Dagbladet også – om enn nokså ute av ­fokus. Morgenbladet, derimot ser ingen grunn til å løfte øyebrynene – i Retriver-arkivet leter vi med lys og lykt uten å finne noe som helst av en viss seriøsitet. I Morgenbladet og Aftenposten ses verden gjennom snudd kikkert, da blir det store lite.

En lort

Vi skal ikke sammenligne oss med utlandet. Men ­likevel, Sverige gjør det bra, Danmark som deler grense med Luther-landet Tyskland, går høyt ut og gjør saker «spennende». Selv løssalgsavisene er på ballen, det er spenning. Vel mye fart, kanskje, i Politiken, som – hvis vi slår opp på nett – markerer seg med disse sakene etter hverandre: «Luther forkastet frihet, likhet og folkestyre», «Martin Luther er ikke blant historiens helter», «I Luthers verden er det kun plass til lutheranere», «Luther var en hatpredikant av episke dimensjoner», «Møt en usympatisk Luther», «Hvorfor feirer Danmark en blodtørstig hatpredikant og antidemokrat?». Og: «Luther var full av lort».

O hoj!

Men å skrive er bedre enn taushet. Tross alt.


Gå til innlegget

Bannons bulle

Publisert nesten 2 år siden

Da paven satte seg på flyet og fløy hjem fra ­Colombia i begynnelsen av uka, fikk han frisk­ ­sidevind. Det blåste hardt noen øyeblikk. Så la det seg.

Det var ikke Irma, men tidligere Trump-strateg Steve Bannon, som hadde beskyldt USAs biskoper og paven for «forferdelige» synspunkter i innvandrerstriden. Han skjelte ut de amerikanske biskopene for å legge ansiktene i altfor milde folder og invitere naboer i sør over landegrensene. De gjorde det, ­påsto Bannon, for å fylle ­slunkne ­kirkebenkerader. Da ble det fart i fillene.

Slamret med dørene

Bannon, selv katolikk, uvisst av hvilken sort, understreket at han hadde­ respekt for kirkens doktriner, men at innvandring over en lav sko ikke hadde noe med det å gjøre. Han kringkastet det i kursiv tale på den amerikanske TV-stasjonen CBS i helga. Men her var det ingen biskoper som smøg seg ut kjøkkenveien, han fikk svar med det samme: Jo, nettopp, at rettferdighet for immigranter er en del av katolsk lære. De hadde for så vidt ikke trengt å si det, det er jo selvfølgelig som ­solen. Blant kirkefolk flest er hendelsen arkivert allerede, forhåpentligvis i papirkorga. Vi får si det med Pave Frans – «kristne mennesker bygger ikke murer mellom hverandre.» Det er klar tale, selv om Bannon, som ikke er kjent for sin milde, enn si høflige, språkbruk, sier det er tøv. Med hendene foldet og en rabagasts blikk ser han på oss fra skjermen og hater motstand.

Alle har plass

Da er det godt å vite at Gud er større enn både oss og Bannon. Kirken er ikke vår, den er Guds. Eller som pave Frans sier: «Han eier tempelet. Alle har sin plass der, alle er invitert til å finne næring der.» Altså det motsatte av Bannon og Trumps uuttalte syn om at de sårbare fortjener sin skjebne, mens den ­bemidlede prosenten har grunn og rett til å forsvare sine gyllne tårn.

Når innvandrere blir symbolet på alt som går galt i verden, er det ikke noe nytt. Men med trumpismens barbari har det nådd nye høyder, kanskje er det begynnelsen, bare – det ser ut til å være vanskelig å demontere Trumps kauderveldske twitterutbrudd. Bannons «oppgjør» med biskopene får være det det er: En rødsprengt, velfødd manns angrep på menneskeverdet. Og mer ble det vel egentlig ikke ut av det, denne gangen.

Klart på dette punkt

Det er ikke nødvendigvis så selvfølgelig at biskoper og prester i høye stillinger tar til motmæle når slikt skjer, historien er full av sorgens eksempler på svik mot de svakeste for å redde privilegier og posisjon. Men Skriftene er klare, bare ånden i den kristne lære kan redde oss, hver minste svekkelse av den kristne ånd betyr katastrofe for kirken. Når ordet barmhjertighet ikke har noen klang lenger, er det kveld. Eller som Bannons trosfelle, den franske, illsinte forfatteren og polemikeren Georges Bernanos, minner oss om: «Hver minste smule av Kristi guddommelige barmhjertighet har kanskje ingen mening for dere. Men uten den ville de kristne være ganske hjelpe-­løse i krisetider. Jeg har ikke det minste ønske om å omvende eller oppbygge. Men jeg vil gjerne ha uttrykt meg klart på dette punkt.» Bernanos, kjent hos oss her i nord for romanen En landsbyprests dagbok, slo til lyd for å innstifte en helligdag for Den ukjente fattige.

Jeg skulle gjerne sett Bannon og Bernanos i TV-debatt og legger en tier i potten for Bernanos-seier. Han var klok, sint og klar.

Farlige fundamentalister

Bannon har vært ute på isen før, intet nytt under solen. For tre år siden tok han til orde for en ny, kristen, hellig krig. To av pavens rådgivere, Antonio Spandaro og Marcelo Figueroa, sendte den knallharde ballen i retur med beskjed om at dette lukter vondt: «Her legger man staten under Bibelen på grunnlag av en logikk som ikke skiller seg fra den som inspirerer islamske fundamentalister.» Altså fundamentalist mot fundamentalister. «Steve Bannon og kristne ekstremister som står på Trumps side er farlige fundamentalister», sa paven allerede da.

De så det

Vi snakker ikke om den milde veien til fred her. Men om psyker – Trumps og Bannons – som ikke har selvinnsikt nok til å se at det romler i gamle tønner. I usikre tider som nå, våkner ­uraffektene og får større og større­ makt. Det gode er at mange ser det. Skjønt, gjør de det til bunns? Bernanos og en rekke intellektuelle ropte høyt og iltert da Hitler kom til makten på 30-tallet. De så det som kom. Men ­andre så det ikke.

Gå til innlegget

Nå vil Frans ha ‘arbeidsro’

Publisert nesten 2 år siden

Pave Frans spiller «sjakk» med sine nærmeste, nå er det sjakk matt for den siste med link til pave Benedikts måte å gjøre tingene på.

Kort og kontant ga Vatikanet beskjed om at Gerhard Ludwig Müller, leder for avdelingen som forsvarer katolsk lære og dermed står nest etter paven i rang, ikke får fornyet sitt mandat. Nå kan det saktens høres ut som noe i nærheten av at en statsminister vraker en minister. Men dette er kraftigere lut. Det betyr at paven tar et skjebnesvangert oppgjør med sine mest restriktive motstandere, han vil ha «arbeidsro».

Innenfor grensene

Gerhard Ludwig Müller har vært en hard nøtt for paven, han har vært pavens rival – ironisk nok har han drevet sitt mandat så langt at han passer på at paven holder seg innenfor grensene for den katolske lære. Vi kan godt si at enhver sterk mening bør ha sine opponenter, enhver radikal handling som utfordrer det bestående, bør møte sin vakthund. Men i dette tilfellet har Müller opptrådt – åpent riktignok – som pavens «plageånd», ved flere 
anledninger.

Den milde

Pave Frans innsetter den «milde» jesuitten Luis Francisco Ladaria Ferrer som Müllers etterfølger. Også han er «konservativ», slik paven er – teologisk sett. Konservativ/
radikal duger ikke her, for det går an å være teologisk konservativ, og likevel være radikal når man møter mennesker på bar bakke, i sin sårbarhet. Larida er også der, ifølge kilder. Det spekuleres i at Müller måtte gå fordi han kjente til overgrep og ikke meldte fra, slik skulle angivelig paven redde skinnet sitt. Det kan være, om enn ikke sannsynlig i denne sammenhengen: Når har pave Frans vært opptatt av sitt gode skinn? Mulighetene ble antydet i en artikkel i Vårt Land onsdag og i flere internasjonale medier.

Uperfekte velkommen

Det store, katolske jordskjelvet kom da kardinal Müller reiste seg mot deler av pavens Amoris Laetitia (Kjærlighetens glede), et hjørnestensdokument i Frans’ forsøk på å få større deler av kirken til å kjenne seg inkludert. Det hadde ikke minst med skilte, gjengifte å gjøre – at de skulle kjenne seg velkomne til nattverd (under visse betingelser, foreløpig). Frans vil ha en mindre stridbar kirke, som viser større medfølelse med de «uperfekte» medlemmene av kirken. «Ingen kan være fordømt for alltid, som han sier.

Gud vet det

Det er all grunn til å skjønne dem som ikke begriper at dette er en selvfølge. For «kantete» deler av Kirken er det ikke det. De som er ærgjerrige på Vår Herres vegne, føler seg angrepet når de sier at «synd er synd og synd skal ikke godtas». Men hvilken synd er utilgivelig? Jeg vil si: Synd er synd, og den skal tilgis. Slik hører jeg Jesus hviske inn i de tunghørtes ører. Dette blir jeg arrestert for, garantert. Og det med argumentet om at selv om vi har syndet, skal vi ikke fortsette med å synde. Det er riktig, vi skal gjøre alt, for å la være. Men vis meg en angrende synder som ikke synder igjen. Det ligger i vår ufullkomne natur. Gud vet det.

Kapitalen rister

Da Frans kom til Roma, gikk han i sine «skitne sko», merket av en lang reise. Mange ante uro allerede da. Pomp og prakt tiltalte ham ikke, det har vi fått se mer av gjennom hans konstante appetitt på forandringer. De stridbare blir mer og mer urolige etter som dagene går, mange av oss er engstelige på pavens vegne. For mye står på spill, ikke minst penger og rikdom. Vi liker en pave som med et godt smil inspirerer Kirken til toleranse og har blikket festet på de fattige – dette som begripelig nok har skapt alvorlige skiller mellom troende. Når han mer enn antyder at velstående katolikker må gi slipp på pengene sine og at kapitalisme er synd, tas det ikke akkurat imot med takk i USA, som tross alt er kirkens største bidragsyter. 
Kapitalistisk bidragsyter.

Ikke en doktrine

De «konservative» har sin rett, de skal kjempe for sitt, for doktriner og nedfelte lover. Doktriner er viktig, ingen ting er verre enn en kirke som visker ut sine former. Men når formene knuser omsorgen for ens neste, da er det godt å vite at det er ikke Jesu lære. 
Vi kan strides om det, men vi 
håper at rettferdigheten seirer. Når emeritus Müller under et besøk i Philadelphia for to år siden, sa at gjengifte, homoseksuelle og folk som tar abort ikke ønskes velkommen tilbake i kirken, går det kaldt ned over ryggen. For, som han sa: «Dette er ikke en doktrine, det er Guds ord!»

Men det finnes det flere bud på.

Klart det er substans

Da pave Frans for noen år siden spøkte med at han kun hadde to, tre år igjen før han gikk til sin «faders hus», var det uklart om han mente seier i «kampen» om Vatikanet eller om det var den store overfarten han viste til. Kritikerne sier at det er mer stil enn substans i mannen. Det er klart det er substans, en mann som er i ferd med å snu en hel verdens dårlige holdninger, det må da kalles substans. Selv «rettroenhet» må vike for det synspunktet.

Først publisert i Vårt Land, 8. juli 2017.

Gå til innlegget

Finnes det en ‘vellykket pilegrim’?

Publisert nesten 2 år siden

Tyskerne har fått sitt «roseduftende» blad, Der Pilger (Pilegrimen), som kan leses som om kristen spiritualitet og velværekultur er sider av samme sak.

Signalene er klare, sider preget av yppige planter dekorative blomster på høyverdig papir, fargerike stilleben med velsignelser, slageren er Laudato Si (Ære være deg), som her – om jeg leser sammenhengen riktig – betyr noe i nærheten av «ære være fred, ro og velvære». Førstesiden prydes av en perfekt, blond kvinne i ­rutete vandreskjorte. Det handler om å være underveis, mer enn å komme noe sted. Det handler om sunnhet og et deilig liv i samspill mellom seg selv og seg selv. Sunn og behagelig livsstil sett i lys av fire, store religioner er også med, men kristendommens spiritualitet har vært litt problematisk for redaksjonen – den ser så defini­tivt i en helt annen retning og passer ikke inn i det finmaskede salgsmønsteret hvor problemer er bannlyst.

For store til å bære. I aviser og kulørt presse på dyrt papir ­møter pilegrimen oss for ­tiden – et menneske i litt gammelt sportsutstyr, med sekk med J­akob-merket musling på, en stav av det større slaget og bredt smil i solbrent ansikt. Og jeg tenker – hvordan så pilegrimene ut den gangen det overhodet ikke var presse? Da en gikk fordi syndene var for store til å bære og man hadde glemt Jakob–knappen ­(pilegrimssymbolet) hjemme?­ Jeg aner at de gikk disse hundreder av kilometer for å komme­ i «mål» med børa, fikk lagt den ned ved et alter eller en helgen­grav eller på et hellig sted. ­Ydmykt og stillfarende. Mange har det sånn, fremdeles.

Ha noe å gå til. Nå har ikke ­religionen noe enerett til ordet «pilegrim», det betyr en reis­ende, en som reiser. Men likevel, i vår kulturkrets er ordet knyttet til botsgang, lengselen etter det hellige og steder hvor troen er så sterk og forpliktende­ at den sitter i veggene, enn si landskapet rundt. Jeg lever godt med definisjonen av en pilegrim som en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Når det gjelder ­pilegrimsvandring, hører jeg med blant den upopulære halvdelen, som mener at en pilegrim må ha noe å gå til. Turistforeningen får ta seg av resten.

Dekkes med mild hånd. Alt stemmer, alt gjør godt, bladet Der Pilger skiller seg ikke fra andre velværeblader: «Kjære leser, ta deg en pause med vårt magasin, en helbredende timeout», leser vi i reklamen. Der Pilger – i motsetning til den levende pilegrimen og i pakt med tidens velværekultur – ser ikke motsetningene i livet. Et blad uten teft for livets oppriktige ærlighet, som også rommer det irriterende som legger seg i veien for de fleste av oss, ikke minst dem som vandrer på livets vei.

Ikke underlig. Det er ikke så underlig at kristen tro faller ut av dette bladet, for «kristen» handler jo om et liv i tjeneste for ­andre, ikke bare seg selv. Problemet med «velværen» som kultur er at den lar seg ikke korrigere. Når det nye bladet i sin redigering av stoffet i sitt vesen antyder at velvære og kristendom er to sider av samme sak og kan forenes, skal en vite at forutsetningen er at «kirke» og «teologi» forsvinner fra vokabularet.

Veien til frelse er kort. Vel-
være­kulturen har vokst ut av den moderne formen for å trene seg i årvåkenhet:Mindfullness. Det er ikke noe nytt, alle religioner og kulturer har sine egne utgaver, noen er hundreder av år gamle. Men den nye «årvåkenheten» handler lite om ansvar, mest om oss selv. Den «gamle» retter seg mot å ta del i, den «nye» om ens egen velvære. I sin vestlige inkar­-
nasjon handler meditasjon nå om mindfullness. Begrepet har gått inn i dagligspråket og «selges» bredt som en metode for ro i sjel og sinn, en slags mediterende munketilværelse som det – ifølge reklamen – er «lett å komme inn i, lett å komme fram til». Veien til «frelse» er kort, veien til å frelse seg selv. I mindfullness – leser jeg i en instruksjonsbok – «undertrykker man ikke tanker og ­følelser. Men man analyserer dem ikke, og man dømmer dem ikke. Man observerer kun tankene når de dukker opp, fra øyeblikk til øyeblikk.» Bra nok. Men når det tar religionens plass, forsvinner det store bildet.

Åndsfattigdom. Er nå dette noe å øse seg opp over? Jeg er fristet til å si nei. Men ja. Der Pilger er en katalysator, et magasin – kanskje det første – som antyder­ å trekke kristendom og religion inn i sin egen velværetenkning. Når pilegrimenes nye blad i Tyskland ser ut som en reise­brosjyre og innholdet driver karakterløst i samme retning, får ordet «pilegrim» en vemmelig klang. Det er urettferdig, uendelig mange pilegrimer går fordi de har en åndelig sang i hodet. Jeg er ikke «pilegrim» – bortsett fra i livet, men jeg liker den tanken. Visst skjønner jeg at det kan være «velvære» å være på pilegrimsvei, men når et internasjonalt ­pilegrimsblad knytter seg til den store, egosentrerte og uforpliktende velværekulturen (wellness, feelgood, mindfullness), blir jeg klam under armene.

Vårt eget kunstverk. Vi l­ever i en tid, tenker jeg, hvor vi er i ferd med å skape oss selv om til vårt eget kunstverk, fortapt i ­tidens narsissistiske villnis. Snart ­begynner vi å snakke om «den vellykkede» pilegrim.

Snart nok er bestselgerbladet i kioskhyllene også, oversatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere