Olav Egil Aune

Alder: 70
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Kulturpropellen Giske

Publisert over 10 år siden

Da kulturminister Trond Giske sist uke så seg over skulderen og oppsummerte Kulturløftet –regjeringens kultursatsing de siste fire årene – gikk tre ord som en stri strøm mellom hans egne kommentarer: «utrolig», «fantastisk», «formidabelt», et par ganger også «utrolig fantastisk».

Med fare for å såre de som er oversett og til og med tilsidesatt og ikke synes det er så «fantastisk», skal det sies at, jo, det er det. Det er imponerende hva kulturpropellen Giske, unnskyld uttrykket, har fått til. Vi skal ikke trette med oppramsing. Men en kulturøkning på 0,8 prosent eller prosentpoeng, som Geir Helljesen ville sagt det – av statsbudsjettet utgjør to milliarder kroner. Det er det blitt mye moro av.

Giskes mantra er mangfold, god helse og bedre livskvalitet. Men også at kulturpolitikken har «sitt utgangspunkt i kulturens verdi og egenskaper i seg selv». Det siste er bra. Det første ville ikke eksistert, hvis kulturen var styrt som en slags «nødvendighetsartikkel». Kultur er mer, kultur er en verdensholdning. I rusen over mengden aktiviteter og dermed litt av støyen, går det an å savne en aldri så liten tanke om kulturens usvikelige nødvendighet i ethvert samfunn av humanistisk karakter. Det er den som holder «samtalen» igang på tvers av århundrene, det er den som står når alt faller, det er sporene våre og derfor etterstreber kulturen alltid kvalitet, ikke mengde. Det ville være verd en linje eller to. Det ville ha utballansert opplevelsen av at det er et slags Underholdnings-Norge vi klapper i havn. Kultur er ikke alltid glede.

Men for all del glede. Og det blomstrer rundt skolesekker og spaserstokker, det skal Giske ha. Noen rullatorer, ryktes det, er gjenglemt etter forestillinger her og der. Glede. Og mer blir det. Får Giske fortsette, lover han at kulturen lyser som 1 prosent på statsbudsjettet i 2014. For alt vi vet, kanskje er det også han som har sparket løs en og annen stein, som gjør at kultur er en dimensjon i valgkampen denne høsten. Når var den det?

Gå til innlegget

Håpløs organist

Publisert over 10 år siden

Den danske musikeren og komponisten Daniel Fladmose gikk forleden bastant ut i Kristligt Dagblad og hevdet at «klassisk musikk med orgelet i sentrum er den eneste måten å forkynne og hylle Gud på». Nå går debatten. Organist og lederen for Norsk Orgelfestival, Kolbein Haga, sier til Vårt Land at dette er bare tull. – Det er som å si at vi ikke kan prise Gud fordi vi snakker nynorsk, sier han.


Nå går debatten. Sogneprest i Odense domkirke, Jesper Hougaard Larsen, ber – til tross for sin store interesse for klassisk musikk – Fladmose om å låne øret til og å lytte ikke bare til musikken, men også til teksten. Han anbefaler i og for seg selvfølgeligheter fra den rytmiske scene, men likevel: Nick Cave, Leonard Cohen, U2 og Van Morrison. 


Organisten og jazzpianisten Mads Granum innrømmer at han smiler overbærende til Fladmoses innlegg og minner om at det stadig gjennom historien har vært tordentale mot all fornyelse. For eksempel var den katolske kirke imot flerstemmighet da utviklingen på 800-tallet gikk fra gregorianikk til flerstemt sang. Den fjerner fokuset fra det kristne budskap, lød kritikken.


– Bibelen selv er ikke så forskrekket over musikk som inkluderer kroppen, sier han og finner fotfeste i Salme 150: «Lovpris Ham med pauker og dans». Han begriper ikke Fladmoses redsel for det han kaller «kjødelig musikk». – Det er da godt at den er det, sier han – «for det kjødelige har lenge nok vært fortrengt fra den måten vi praktiserer kristendom på». 


Mens sogneprest Anne Vig Skoven i København ber Fladmose stille seg spørsmålet om hvorfor organistene er usynlige når det gjelder å lage ny musikk. – Hvem skal fornye musikken i kirkene slik at den holder både kvalitet, kontinuitet og folkelighet – om det ikke er våre organister? – spør hun.
Det er en gammel debatt. Men når den kommer opp, er den stadig ny. Og dermed er det igang igjen.

Gå til innlegget

Ikonet – mitt eller ditt?

Publisert over 10 år siden

Det har alltid forundret meg at ikoner er blitt et slags felleskristelig eie de siste årene. 

Jeg skjønner godt Fader Johannes milde bekymring over at Bjørgvin bispedømme nå vil ta i bruk den ortodokse kirkes mest symbolladede ikon som «varemerke». Andrej Rublevs «Treenigheten» er det definitive symbolet på den ortodokse kirke. Det er ikke underlig at det oppleves som identitetstyveri. Fader Johannes kan sikkert skrive en artikkel, og illustrere med et portrett av Martin Luther. Men han ville aldri   vil jeg tro   finne på å bruke bildet som fast innslag og identitet i sitt eget menighetsblad.

I alle hjem.

I ortodoks tradisjon (og det er tross alt den eldste blant oss) er ikke ikonet et følelsesobjekt, et pent bilde som hvilket som helst annet bilde. Ikonet er en hellig gjenstand. Og var det noe Luther tok avstand fra, så var det «hellige gjenstander». Hvorfor har Den norske kirke og andre gått så trinnløst over fra en motstand mot helgenbilder for ikke så mange år siden, til noe som med den største selvfølge henger i alle hjem der noen har vært på ferie i Hellas eller Russland? Og også i kirkene. Skylder vi ikke våre russiske brødre og søstre respekt for deres tros-objekter? Vi er vel heller ikke komfortable med at krusifikser er blitt dekorative elementer i hjem uten tro. For ikke å snakke om alle våre trosgjenstander som selges som pynt i enhver kitsjforretning. Det er naturligvis og for all del lov. Men vi har også lov til å kjenne ubehaget ved det.

Det vi liker best.

Ikonet er ikke et bilde. Det er en trosgjenstand, knyttet til en svær teologi og et symbolspråk, som ikke mange av oss hverken kjenner eller har tatt oss bryet med å finne fram til. Det ville ha beriket oss om vi gjorde. Men er man ikke åpnere i vår tid, økumenikkens tid, hvor vi gjerne og helst ser over grensene til hverandre? Jo. Men i respekt. Det blir ikke økumenikk av å late som om grensene ikke finnes. Og ved at vi «shopper» det vi liker best fra hverandre. En minste-felles-multiplum-kristendom er ikke akkurat noe å vise verden. Ikonet har fulgt kirken med tyngde, forklart den og vært en «hånd å holde» i da kirken var truet. Det er hverken et veggbilde eller en suvenir, det er en del av den ortodokse gudstjenesten, «den hellige liturgien». Det som for oss og for meg reduseres til en vakker og poetisk fantasi, er i den ortodokse kirke en mystisk realisme, som man antakelig må utvikle seg for å skjønne.

Hellige gjenstander.

Så hva snakker vi om? Siden jeg er like tynn i dette som de fleste, lytter jeg til den ortodokse filosofen Torstein Tollefsen, som i bokenTeologi i farger(Verbum), skriver: «For ortodokse kristne er ikoner hellige gjenstander. Man leser gjerne sine morgen- og aftenbønner foran ikonveggen hjemme. Man tenner lys, gjør korsets tegn, bøyer seg og kysser ikonene. De ikonene som skal brukes i kirker og private hjem, blir innviet av presten i kirken. Ikonet skal gjerne stå i kirken i 40 dager før innvielsen. Når ikonet er velsignet, kan man kysse det og tenne lys ved det. Ikonene blir ikke tilbedt, men æret. Bare Gud kan tilbes, mens hellige personer, hellige symboler og gjenstander, blir høyaktet eller æret.»

Gjest hos andre.

Jeg ville gjerne tatt lettere på dette. Djevelen i meg vil også si at «er ikke dette avgudsdyrkelse»? Men det har jeg   etter erfaring   gang på gang sagt om alt som har virket fremmed. Jeg biter det i meg, her er jeg gjest   og så lenge jeg er det, kan ikke ikonet nå meg som det vil. Det er nok her som alle andre steder: Den som deltar, får.

Bak ikonet ligger det en teologi. Men først og fremst ligger det en handling. Når vi ser apostlene, holder de ikke hendene som det passer. Det er tommelen mot langfingeren og pekefingeren, de to andre fingrene bøyes innover og mot håndflaten. Dette er en trosbekjennelse. De tre fingrene synliggjør treenigheten, de to Kristi to naturer, Gud og menneske. En enkel bevegelse med hånden utfyller ikke bare, men kan   i godt fall   erstatte en lang forklaring med ord.

Så enkelt. Så tilforlatelig. Og så veldig.

La oss respektere det.

Gå til innlegget

Hvilken regning?

Publisert over 10 år siden

Kulturell kapital betaler ingen regninger, sier de som styrer Narvik kommune. Og kutter fem årsverk i kulturskolen.

Nå kan man spørre: Hvilke regninger? Det er fristende å hovere med at hadde den kulturelle kapitalen vært på plass, ville Narvik spart de 188 millionene som gikk med i Terra-sluket, i Terra-skandalen. Så enkelt er det ikke. Men det er ikke spesielt rart at de som driver kulturskole (kall det gjerne dannelsesskole) i dette rotet, blir slått ut – og får støtte fra politikere og kulturarbeidere over hele landet, som nå snakker om å ta «den store kulturkrigen». 

Kjenner ubehaget. Noen dager før kuttet, fikk kulturskolelæreren Marit Lamvik, Narvik kommunes kulturpris. Morsomt. Nå sier hun at gleden ved å fortsette er borte. – Giskes og Stoltenbergs «kulturløft» er bare en vits, når vi må slåss for å beholde det som allerede er dagens nivå, sier hun til bladet Musikk Kultur. Det som skulle være et løft, ble en svikt – de ansatte kaller det helst et «svik». Et par millioner i lønninger, vil neppe vippe de 188 millionene rundt på plussiden. Det er klart man kjenner ubehaget ved å jobbe i en slik kommune.

Sjelskreftene. Fremdeles – og selv med Ap-styre – merker folk i kulturskolen at de blir sett på som lekeonkler, leketanter. Kultur kunne like godt vært erstattet med dødball, så fikk elevene i det minste mosjon. Kulturskolen blir sett på som et tilbud om lek. Og det er klart at kultur kan ha med lek å gjøre, men det vesentlige handler likevel om å stimulere kreativitet, nyansere, utvikle og oppmuntre sjelskreftene, få tingene til å blomstre innvendig. Og utvendig. Derfor kultur, og derfor vil den sentrale delen av «kulturløftet» at midlene skal være et løft, ikke saneringskroner for en kommunes ubegripelige «spillegalskap» (Terra).

 

Kreativitet nok? Så hva er det med denne besværlige kulturen, som Narvik ikke har fått med seg? Kan det være at kultur skaper mennesker med integritet og frie meninger? Kan det hende at kultur (slik Frp gjør det) blir definert som underholdning, og at den slags får hver enkelt ta seg av etter behov – og slik øke avstanden mellom de som vokser opp med tilbudet og de som ikke gjør det? Eller, stygt sagt kanskje igjen, har man hatt kreativitet nok på en stund i Narvik kommune? En ting er sikkert: Hvis regjeringen mener noe med ordet «kulturløft», må pengene øremerkes igjen. Narvik er ikke alene. Kulturkroner utenfra kan være en utmerket salderingspost.

Toyota på plass. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell blåste under SVs landsmøte for noen uker siden, på den bestemte basunen og vil ha kreativitet som nytt fag i skolen. Musikk, kunst, håndverk, dans, drama, design og film skal inn i det nye kreativitetsfaget, om han får det som han vil. Og han er ingen underholdningsmaskin. Kunst og kultur har sin egenverdi. Men det er faktisk mer. Professor Ann Damford avslører i en rapport hun har laget for Unesco at det er tre land som gjør det spesielt skarpt innen kunst og kultur i skolen – Sør-Korea, Finland og Canada. De tre ligger på topp i Pisa-undersøkelsen. – Interessant, sa Solhjell – «de som gjør det sterkt og har godt tilbud i kreative fag, stiller også med bedre resultat i andre. Nettopp fordi det gir opplevelse av mestring, som igjen gir elevene større selvtillit, som de tar med seg inn og yter større innsats i andre fag. De betraktes på en annen måte av både medelever og lærere. 

Forteller undersøkelse.

Ikke på trær. Og som Solhjell sa, og det kan sies av mange: «Kreativitet vokser ikke på trær. Man må gjøre noe for at det skal skje.» Toyota skjeler til siden når de ansetter mekanikere, det er bare de kreative som duger. Albert Einstein tenkte nytt, fordi han var vant til å tenke nytt (kreativt). Shakespeare kunne skrive, men uten at det ble omsatt i en flamme av kreativitet, ville han bare hørt til i sin egen tid. Og så videre, og så videre.

Hvor var det vi startet? Jo, Narvik. Det kan være det er noe Narvik ikke har skjønt, og som de bør skjønne. 

 

Olav Egil Aune

olave@vl.no     22 310 432

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere