Olav Egil Aune

Alder: 68
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Vår daglige bønn

Publisert 17 dager siden - 680 visninger

Mor ba. Hun ba ikke så jeg så det, hun ba uten fakter. Kanskje mens hun bakte brød, har jeg tenkt. Det tenker jeg fremdeles.

Jeg tenker på det når jeg ikke «får det til». Og når jeg ser at andre heller ikke «får det til», dette med tid til meditasjon og stillhet, ro og hellig fortreffelighet. Jeg kjenner flere, som gnages opp av et dårlig, kristelig selvbilde i ly av det så mange tilsynelatende får til. Samvittigheten kvepper – av kjølige ord som «meditasjonspraksis», «ignatsiansk veiledning», «kontemplasjon», «pilegrimsvandring», som det skrives om og gjerne snakkes om ved kirkekaffen. 

Uforskyldt. 

Det er uforskyldt, for man må jo kunne snakke om det som opptar en. Men skulle ikke ydmykheten ta hensyn til dem som knapt får til å gå i kirka på søndag, de som har huset fullt av unger og mas og som arbeider mer enn sju timer for å få dagene til henge sammen, eldre – og unge for den saks skyld – som lever under et merkelig press og føler at det ikke er godt nok. Jeg har vært der, mange ganger. 

Finner trøst. 

Da finner jeg trøst i Broder Laurentius, som i boken Å venne seg til å leve nær Gud enkelt og kontant sier at han ikke får noe ut av klosterets jevnlig påbudte meditasjonsdager. Han gruer seg hver gang. Han møter Gud, sier han, når han kommer tilbake til cellen og arbeidet. Aldri, sier han «er jeg så opprørt og ukonsentrert som under meditasjonen.» På cella og i arbeidet finner han de nådefulle øyeblikkene, en «knute» av mysterier hvor troen trenger på med sin egen kraft. Han får igjen pusten. Akkurat som vi – mange – lengter etter å få igjen pusten. 

De stille i landet. 

Jeg har sans for de stille i landet, de som er «tvunget» til stillhet, de som lever i sitt uforskyldte lønnkammer og ønsker alt godt for naboen og verden, barn og alle som er i nød. De som ser seg som en puslebit og tør å tenke at de er en puslebit som passer med Guds puslebit, er ett med skapelsen. Lengselen er allerede en bønn. Selv om «samvittigheten» syns det ikke er nok. Du sitter der og tenker at du skulle ønske at du var en «elitekristen», men lengselen er nok. Det er tro. Underbevisstheten jobber.

Rydde og vaske. 

Søster Madeleine Fredell OP, skriver i en artikkel i Svensk Kyrkotidning – tittel: Helighet i vardagen – om sin novisemester, som påsto at vi blir hellige av å rydde, vaske og lage mat: «At be i kapellet betydde ingenting om jag inte samtidigt kunde be under hushållssyslorna. Det märkliga var att dessa sysslor fövandlades från ett i mina ögon onödigt och tråkigt arbete till en stilla och total närvaro och vila utan ord när jag til sist tillät mig att botna i vardagsarbetetet. Nær vi vågar se en guddomlig genomstrålning mitt i det gråa och vanliga, då är vi på väg mot helighet. Men det krävs träning att göra det rutinmässiga till det extraordinära i våra liv.» 

En dårlig dag. 

Trene – der er det igjen: Hva er din meditasjonspraksis? – fikk jeg spørsmål om her en dag. Det gikk fort rundt i hodet. Det som kom opp, var alle de fortredelige småsakene, som uroer dagen og humøret. Og så tenkte jeg – hvis jeg bare prøver å ta et tak med mitt lokale, dagens dårlige humør, kan det hende det blir et smykke. Det sier søster Madeleine. Det er vår indre holdning som er avgjørende for hvordan vi har det og om vi er hele og «hellige. Hellig er et vanskelig ord. Men «hellig» kan vi bli overalt, sier vår søster: Ikke minst på arbeidsplassen og hjemme, på undergrunnen, buss og tog, når tilsynelatende ingen ting virker og er ute av tabellen. Vi skal være takknemlig når slikt skjer». 

Ingen hets. 

Jeg hetser ikke den kontemplative bølgen, som har slått inn over oss, det er jo bare gammel, veltrent klosterpraksis som er blitt ny – og klosterlengsel har vi vel hatt, de fleste av oss. Det slår meg bare at det først og fremst er de ressurssterkes «metode». De stille i landet, de som bare «er» troen, får min honnør, akkurat nå. 

Ble om natta. 

Mor var der. Hun ba kontinuerlig, gjennom omsorg og selvoppofrelse. Hun var sykepleier og ble med hjem til dem som hadde døden i huset. Eller de ensomme, som ikke kom seg ut. Jeg skjønte det ikke den gangen, for all del ikke, når hun ble natta over hos naboer, der livet hang i tynne tråder. Hun hadde trent på sin måte. Tenker jeg nå.

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018

Gå til innlegget

Nytilsatt i Guds rike

Publisert 24 dager siden - 465 visninger

Når jeg er i godt lune, velger jeg å ­tenke på de kristne sommerstevnene som fuglenes sang, de representerer alle Norges lovprisningsdialekter.

Sommerstevnene er et massivt nei til at kirker og foreninger er på vikende front. Det er de, men hvis det er det vi tror på, blir det verre. Der mange samles, er det energi. Om en da ikke bruker tiden til å snakke hverandre ned og inn i samfunnets bakevjer. For eksempel at «sekulariseringen kommer og tar oss, vi har ikke sjanse». Det er klart vi har sjanse! Eller: «Kirkene tømmes, de som fylte benkeradene og bedehus er borte!». Det er da sannelig folk igjen, er det ikke? Eller: «Muslimene tar all oppmerksomheten, det er knapt en kristen lyd på TV og i radio?» Men det er det jo! Vi må ikke – som endene – bite oss fast i graset på havets bunn for å dø.

Kampen mot, ikke for

Jeg hørte en prest for noen uker siden som brukte hele prekenen, tjue minutter igjennom, til å forbanne sekulariseringen, som visker ut alle spor av tro, det er ikke plass for den. Litt slukøret droppet vi kirkekaffen og ruslet hjem, de fleste av oss. Hva i all verden var dette? – tenkte jeg. Det vi trengte der i den lille trengsel var å bli prekt opp, gitt mot, bli fortalt noe om «godt mot» og «ro ned», det er ikke så farlig, Gud er her så lenge det er to eller ti av oss igjen. Det blir det kraft av. Kan hende synlig kraft, også. En fugl Fønix stiger opp av asken. Feil bilde. Det var jo ingen aske. Her handler det om den kraften Jesus forvalter. Ikke vi.

Aldri i mål

Det går fort nå, vi kommer aldri i mål, kaver og syter og driver på. Vi veier ­kalorier, teller løpeturer, forfølger søvnens gang gjennom natta, og hvordan er sexlivet? målt mot en normkurve «alle» kjenner. Og hva med blodtrykket, er det bedre nå enn da. Og pulsen. Vi har et bånd rundt armen som registrerer oss, døgnet rundt. Det er klart det blir travelt. Denne nye, individualiserende måten å leve seg inn i et statushierarki på, er naturligvis fremmedgjørende. Isolert sett bra alt sammen, hvis vi går til legen og får satt det i sammenheng, men det er likevel uttrykk for noe. Kanskje et savn som gjør at vi kan hvile i noe utenfor vår egen fortreffelighet – er det ikke det sommerstevner på det beste handler om. Et slags svar på akkurat det. Tro handler om å hvile i seg selv og romme andre.

Veies og presses

Jeg har vært på utallige stevner. De gode, de jeg virkelig husker og som har gått inn i komposten i mitt liv som det forhåpentligvis vokser noe ut av, er de tilfor­latelige, som ikke lover noe annet enn at kristendommens Jesus er til stede. Akkurat nå og i en hver anledning. Ingen utropstegn. Vi føler eller ikke føler, det spiller ingen rolle. Det er bare ikke jeg som har utspillet. De dårlige er de som vrir opp stemningsknappen – og dermed støyen – til et nivå hvor ånden klemmes og vris og presses, de har jeg hatt lite igjen for. Jeg kom opprømt og i høy flukt hjem og var som nytilsatt i Guds rike, jeg var «nyomvendt», som det heter, jeg kom «hjem», ble jeg fortalt, selv om jeg hadde trodd fullt og fast siden jeg var barn og allerede hadde et «hjem». Det var ikke nok.

Guds DNA

Mange klager over at de ikke merker noe til Gud i livet sitt. Da kommer øvelsen: «Men jeg er jo her, akkurat nå!» – sier Jesus, lett omskrevet. Ikke et mantra, men noe man står sammen om.
 Eller alene. Det kan det bli en flyttedag av, vi flytter ut av «ikke å se noe til Gud», og inn i en merkelig frihet. For vi er ikke alene, der vi står. Det er fort gjort å bli høyrøstet av det, men det slett ikke nødvendig. Det er ikke nødvendig å rope og skrike om at det ligger i Guds DNA å være her, akkurat nå. Tenker vi etter, selv, er det så selvfølgelig.

Bare begynnelsen

Mange bruker året til å glede seg til neste stevne, uten å tenke at stevnet er rett utenfor døra hele året. Det finnes et sted, en forsamling, en kirke, et menneske som aldri kommer seg på stevne, men som gjerne hører om det, aller best ser det. For kristen, det er en måte å være livet på. Det er farlig å krype inn i de gamle vanene, stenge seg inne på bedehuset og betrakte den synkende verden derfra – i sprell levende frykt for at nå er det snart dommedag. Det blir det ikke mye av. Jeg vil nesten kalle det synd, selv om jeg har vanskelig for å dømme om den slags. Kom ut, ikke sitt inne og nyt den salvende følelsen fra møtene i teltet. Det er bare ­begynnelsen. Så fortsetter festen hjemme.

To eller ti. Tro er en del av å være menneske. Det vil jeg aldri betvile. Helt personlig tror jeg det er lenge før robotene tar makten på et sted der det finnes glødende, kristne mennesker. Enten de er to eller ti.

Dette ble vel egentlig mer en preken?

Gå til innlegget

Krymper stress hjernen?

Publisert 5 måneder siden - 530 visninger

«Siste skrik» er å tro at hjernen krymper av stress. Såkalt ny forskning viser det. Men hva skjer når vi er stresset på grunn av redselen for stress?

I dag igjen: Jeg hadde vært ute på et intervju, det tok lengre tid enn forventet, les: beregnet. Jeg løp til T-banen for å komme fort ned til byen for å skrive. Men T-banen sto, stans på grunn av manglende signal – den hadde stått lenge.

Jeg tok av gårde igjen, trikken. Den skulle vært der, men kom om ti minutter. Jeg kjente jeg lå 100 meter foran meg selv, og da kommer alltid tanken: Død, stress er dødelig. Men på det stadiet er det ikke noe å gjøre med det. Jeg er fanget, det har satt seg i kroppen, det er ikke håp, jeg kjenner lusa på flukt.

Sant nok

Det er en sann fortelling, men det sluttet ikke der. Jeg åpnet en dansk avis, og i et følgende øyeblikk av glede leser jeg at to av Sveriges fremste forskere på området, professor i klinisk nevrovitenskap ved Karolinska Institutet og Stockholms Universitet, Mats Lekander, og hans kollega Göran Kecklund, advarer mot å tro blindt på at stress er farlig.

Det var etter at Sveriges førende nyhetsavis Dagens Nyheter hadde dandert forsiden med at «langvarig stress krymper hjernen». Danmarks Radio fortsatte i samme toneart: «Stress blir det neste tiårets store folkesykdom». Men, mener Lekander/Kecklund, det kan være at vi tar feil, og at livskvaliteten og kroppens reaksjoner på stress med nytt stress, er et vel så interessant forskningsområde.

Eller som de to forskerne sier: «Sannheten er at vi vet svært lite om hvordan stress påvirker hjernen på lang sikt». 

Det trengte jeg.

Våkent og fornuftig

Vi skal ikke romantisere stress, ødelegger den livsgleden, roen og medfølelsen, er det feil. Ikke fysisk, nødvendigvis. Men feil.

Kanskje er det heller håpet «stress over stress» smadrer, men det er noe annet. Det vi vet er at «håp» er et avgjørende element i ethvert forsøk på å få til sosiale forandringer i retning av å gjøre livet mer levende, våkent og fornuftig. En tilstand av befrielse fra den evige kjedsomheten.

Kjedsomhet – kan det hende vi kommer frem til én gang – er stress verre enn noe. Men det er antakelig ikke kroppen den spiser opp, men et årvåkent liv som renner fra oss. Jeg hadde nær sagt, salige er de som ikke stresser.

Bedre å beskytte

La ikke stresset bli stress, advarer forsker Lekander – den løssalgsvennlige tittelen «Langvarig stress krymper hjernen» bygger på gjetninger, antakelser og dyreforsøk.

Men det er ikke bare derfor han trekker i håndbremsen: «Når man lager overskrifter som «hjernen krymper av stress, tror jeg at man gjør mange lesere temmelig urolige. Når man samtidig påstår at det kan føre til dårlig psykisk helbred, dersom man lever et normalt travelt liv med jobb, familie og fritidsinteresser, kan det avholde noen fra å leve et liv, som jeg på mange måter vil betrakte mer som en beskyttende faktor enn som en risikofaktor. På den måten kan skremmebildet være med på å forverre problemet for mange mennesker, fordi det får dem til slutte å gjøre de tingene som kan beskytte dem.»

Ikke frikjent

Stress og stress er to forskjellige ting – godt stress, som er nødvendig for konsentrasjonen, dårlig når vi bruker den til å løpe fra tiden med. Det høres filosofisk og flott ut, men det var ikke noen flottenfeier som tapte for farten i dag. Stresset er ikke frikjent, på ingen måte. Og man kommer til stadig nye «nyere forskning viser».

Men vi vet også at denne forskningen møtes med enda nyere forskning noen dager senere. Neste gang heter det kanskje at et liv med møter, deadlines, henting av barn og fotballtrening er sunt. Jeg håper det ikke, men hvem vet.

Jeg tror på sakte bevegelser, ikke fordi forskning er enig med meg, men simpelthen fordi det er bedre for meg og omgivelsene at det er sånn.

Fare for folkehelsen

Det er som den nylig avdøde «vismann», Per Fugelli, sa: Den største faren for norsk folkehelse er løssalgsavisene, han navnga dem til og med: VG og Dagbladet.

Gå til innlegget

Noen må gå!

Publisert 6 måneder siden - 252 visninger

Neste søndag runder Den Norske Turistforening 150 år, de såre føtters og fjellgledens fødselsdag. En feiring av langsomheten.

Vi sier at det er ille nå, «alt går fort», vi henger ikke med - jeg, for min del, tror at de som stiftet Den norske turistforening for 150 år siden kjente på det samme. Først var det advokater, kunstnere og byrådirektører som «flyttet» til fjells, etter hvert kom de andre. Det er underlig å lese i tidlige årbøker at røykesaker, løssnipp, lakserolje og fire underbukser var presserende utstyr når fjellet kalte. Noen gikk i frakk, og skiftet til tversover om kvelden – det er lenge siden. Kanskje noen tenkte som Rousseau, som påsto at han bare kunne tenke, komponere, skape og la seg inspirere, når han gikk. Han la til: «Det blotte synet av et skrivebord og en lenestol er nok til å gi meg kvalme».

Spare tid

I vår byjordiske tilværelse snakker vi om å «spare tid», hvis vi gjør noe på to timer som egentlig tar tre, har vi spart tid. Den Norske Turistforening lærer oss at det er et abstrakt regnskap, det bukker under for forestillingen om at vi er utsatt for et mekanisk ur, vi – sansende – mennesker blir tatt på mekanisk alvor og oppfører oss som fullbyrdelsen av timenes tikking, alle på samme måte. For hastverk får på et merkelig vis tiden til å akselerere, vi sparer ingen ting, vi sanser ingen ting. Hvert øyeblikk rives i stykker, siden vi fylles til randen. Turistforeningen representerer motsatsen: Det å gå tar den tiden det tar.

Beste velgående

Jubilanten er ved godt mot og lever i beste velgående. Flere går, flere trenger det. Fjellet blir aldri fullt, selv om de værbitte med DNT-lue frykter det: En rød T på niendehver stein er naturforurensning for dem som ikke trenger dem! Puritanerne. Vi andre er glade for at andre har gått foran og kvistet vei, som Kolbein Falkeid minner oss om i en annen sammenheng.

Uansett: Vi går for å finne ro, fjellheimen avslører evigheten. Når vi stiller oss overfor det absolutte, kjenner vi frihet. Den første evighet fjellvandreren møter er steinen, deretter de store slettene, horisontens evighet. Poetisk og høystemt? Jeg tror den alminnelige fjellvandrer (hvis noe alminnelig finnes) opplever vandringen som en poetisk handling, «et fellesskap med naturen, kroppen folder seg ut, en kroppens kontemplasjon», som forfatteren Christopher Morley sier.

Ny nasjonaldrakt

Joggedressen er Norges nye nasjonaldrakt, vi er blitt en nasjon av løpere – rammet av løpepsykose. Vi løper for å bli sunne, oppnå et langt liv, få kondisjon. Men da er vi jo inne i prestasjonssamfunnet, igjen. Og når vi synder mot oss selv med å spise fett og drikke for mye, må vi straks ha syndenes forlatelse fra vår egen kropp ved å løpe. Den franske filosofen Frédéric Gros skriver i boken  (Kristeligt Dagblads Forlag) at «langsomhet er å stemme helt og fullt overens med tiden i en slik grad at sekundene faller ett for ett, dråpevis som et sakte regn. Det er en av vandringens hemmeligheter. Å langsomt å bli innfelt i landskaper som litt etter litt gjør oss fortrolige med dem. Og nærværet trenger lengre og lengre inn i kroppen.»

Jubileet er opplevelsens dag.

Eier fjellet

Skal Den Norske Turistforening i et nytt århundre hegne om dette, de «eier» jo på sett og vis fjellet? – på vegne av oss. Vi har på en måte forventninger. Og forventningen er at alt må ikke slippes løs, slik at alt minner om alt annet. For eksempel kunne det være en jubileumssak å ruske litt i joggere i sitrongule drakter og fosforgrønne ryggsekker, som «forsøpler» natur og dreper fjellfølelsen for oss? Og de som sykler på steinene opp Storronden og virvler stress og ubehag inn i langsomheten? – kunne jubilanten tenke seg å heve stemmen? Det er de rolige som har førsterett, de som ikke fortyrrer.

Det handler om en skjørhet, og jeg tenker på et dikt av Inger Christensen:

De stiger op, planetetens sommerfugle

som farvestøv fra jordens varme kropp,

zinnober, okker, guld og fosforgule,

en sværm af kemisk grundstof løftet op.

Det er ikke plass til begge i fjellet, stresset og roen.

Romantiserer jeg naturen og DNT? Nei, nå vil jeg være høystemt. Om noen gang, så nå!

Gå til innlegget

Ja til alt som tar oss på alvor

Publisert 7 måneder siden - 304 visninger

Troen som dramaserie? Ja, det går nok, som alt mulig annet.

NRK INVITERER OSS TIL trosdrama foran skjermen, Herrens veier. Den har ikke parodi som motor, men tvil.

I ugjestmilde kretser kan det være skummelt nok at kirken og presteskapet ikke leses med kuriositetens briller. København-bispen Peter Skov-Jakobsen sier til Kristeligt Dagblad at «serien viser kirken som en medmenneskelig institusjon». Den er en dramaserie – spørsmålene er viktigere enn svarene. Og poenget: Hva er det vi tror på, og hvordan manifesterer det seg rundt oss og i oss?

 

Vi ler. Det er lett å le av presten. Rolv Wesenlunds skikkelse­ «­biskop Fjertnes», som i glad ­naivitet hentet prekenpoengene sine i det han ser og møter på sin vei til kirke søndag morgen, er hylende morsom. Vi lo, og vi ler fremdeles. Vennligsinnet moro fra Wesenlund, kanskje våknet noen av det også – prekenene ble bedre rundt omkring. Vi lo i hvert fall, av en dustemikkel som ville folk vel, men snublet i ­metaforene. Han endte på VG-lista.

 

Pinlig berørt. Senere, Bjarte Tjøstheims aldri så lite hjelpeløse TV-serie Presten – presten som grenseløst finner på alt, for å kvikke opp menigheten med tåpeligheter, det også i glad og god mening. Det er en vanskelig sjanger og stor fallhøyde. Denne gangen satt vi vel med følelsen av at den som parodierte ble sin egen parodi. Artig nok.

I femtiårsspennet mellom Fjertnes på 60-tallet og Tjøstheim i fjor har kirkeparodier sittet løst. Det ligger mye åte, der ute.

Skal vi prøve journalistene, neste gang?

Men ett sted er presten helt – i krimmen. Krimpresten som ­løser mysteriet fordi han kjenner menneskesjelens snarveier, ingen ting er ukjent, han har hørt alt og forundres ikke av noe, selv ikke av det groveste.

 

Moderne prestefamilie. Danmarks feterte manusforfatter Adam Price snudde alle – kanskje ikke alle, men likevel – steinene før han gikk i gang med prosjektet Herrens veier, som han har tenkt på lenge. Midt i dramaet står en alminnelig, ­moderne prestefamilie i den danske folke­kirken. Price har snakket med et utall prester, imamer, islamologer, jødeeksperter, buddhister, karismatikere og «mystikere». Og han har gitt skuespillerne i lekse å sette seg inn i verdens hellige skrifter, pluss verker av fremtredende teologer. Blikket er troen, målt mot tvilen og tvilen mot troen.

 

Vi trenger det. Dette trenger vi, dette er vi spente på. For skal troen møte oss i en høyhastighetstid og i en rå tilgjengelighetskultur, leter vi etter noe «varig», noe utenfor, som egentlig er midt i. Noen blir sikkert ille berørt av ærligheten, det må vi tåle.

Færre går i kirke, men flere tror på «et eller annet» mellom himmel og jord. Tro, overtro og tvil – det er et bombefelt å gå inn i, det slår i hvert fall gnister. Treffer serien, har den truffet godt.

 

Troens plikt. «Det må være troens plikt at man hele tiden diskuterer hvorvidt man tror og hvilken bunn troen egentlig har», sier den viden kjente skuespilleren Lars Mikkelsen, som bærer den dominerende og toneangivende presten Johannes’ sjel.

Det nærliggende å tenke – her har vi det igjen, svart kristendom som får gresset til å visne rundt seg, belyst gjennom overfladisk beundring av andre måter å tro på. Slik er det tydeligvis ikke, Mikkelsens drivkraft er nysgjerrighet. I et Kristeligt Dagblad-intervju antyder han kledelig at han i mange år har holdt kristendommen på armlengdes avstand, men – som han sier: «Etter at mitt liv har tatt form, vender jeg tilbake til troen, og nå kan jeg merke at jeg nærmer meg den, uten at jeg skammer meg over det».

 

Renselse. All nysgjerrighet er bra. Mens sekularismen visker ut mange menneskers mål og mening og vi henvises til å være brikker på et brett, spiller tro, røtter og tradisjon en større rolle. Naturlig nok. Midt i står den troende – mennesket – og fortjener respekt.

Herrens veier kan være en ny måte å samtale på. Ja, kanskje en renselse. Det store verdensdramaet har fulgt oss siden ­antikken og lenge før – spillet om godt og ondt og menneskets sterkeste drivkrefter som i beste fall ­ender i katarsis, en renselse. På 2000-tallsspråk heter det å rense «harddisken».

 

Bruk for kirkens rom. «Jeg har bruk for kirkens rom og jeg tror at også vårt samfunn trenger den som base, siden mye av det vi driver med er skapt ut fra den. Den er stadig vekk og i høy grad en form for åndelig parameter», sier Lars Mikkelsen.

Vi forventer røffe spørsmål. Men også og siden ordet «mystikk» er nevnt, at det ikke bare tas hensyn til den sosiale siden ved kirken og religionene, men også den siden av troen som er så skjør at det går over i å hviske.

Ja til friske parodier, og et rungende ja til det som tar oss på alvor.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
20 minutter siden / 627 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
32 minutter siden / 11561 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
44 minutter siden / 11561 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 12960 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2365 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 2 timer siden / 2365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 2365 visninger
Les flere