Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Jeg kan alt om tulipaner

Publisert 2 dager siden - 782 visninger

Radio er fint, tenkte jeg her en dag da jeg satt og gjorde ingenting – mens P2 sto på.

I løpet av et par timers tid hadde jeg fått klarhet i kunnskap det klinger «kjent» men «glemt» av. Det kvikket opp. All denne kunnskapen som forsvinner, og som – når jeg skal trøste meg selv – ser for meg som en slags kompost hvor alt har havnet, og som det vokser nye ting opp av. Men – altså – forleden dag ble jeg minnet på hva sinus og cosinus var for noe (igjen) og hva het nå hovedstaden i Bhutan? Hva den konservative politikeren Neville Chamberlains egentlige bragd og hva slags folk hadde Ludvig Holberg rundt seg da han skrev Jeppe? For slett ikke at snakke om trettiårskrigen – den varte i 30 år, men når? I godt lag hadde jeg sagt at jeg visste det, for sånn sirka gjør jeg det. Men da snakker vi sånn sirka.

Mitt indre håp

Jeg kan finne på å kaste meg inn i en prat der alt sånt lusker i kulissene, jeg sender ut noen svar som egentlig er følere i retning mitt eget indre i håp om at noe våkner, og er glad når noen bryter inn og kutter samtalen like før skandalen «jeg er helt på jordet». Jeg liker å kunne, det er det som er forsmedelig. Nå er det ikke sikkert det betyr så mye heller, for jeg vet hvem Guglielmo Marconi var, det lærte jeg av fyldige frøken Magda Lien på folkeskolen. Guglielmo fant opp den trådløse telegrafien, dermed også ofte anerkjent som radioens oppfinner. Radioen jeg nettopp satt og hørte på. Relevant kunnskap, altså.

LES OGSÅ: Mytting henter ideer i kirken

Ruskes i tankene

En ting er å lære nytt, jeg har lært atskillig nytt av å lytte til P2 – om for eksempel tulipanen, tulipanens kulturhistorie. Og om hvordan jeg ter meg hvis jeg – Gud forby – skulle begynne å samle på gamle støpjernovner. Og hvordan defineres en antikvitet? Det siste har jeg forresten aktivt lurt på. Dette visste jeg ikke, ingen ting av det. Men det artigste, likevel, er når det ruskes i hukommelsen og ting jeg åpenbart husket, det vil si ikke husket, gir en vennlig følelse av at det ligger der, det lå der - og plutselig popper det opp en masse bilder i hodet av biler (deilig bildesign), gater, bøker med vekkblåst innhold, kulturhistorie, historiens personligheter, i det hele tatt, det kommer for en dag. Og med det også kjennetegnet på biler fra Oppland – det var var E, fra Hedmark D. Da kommer det enda flere bilder. Noen fortalte meg min «egen» historie, den som går ved siden av min nåværende. Dette «noen» var P2.

Måke snø

Dette drar av gårde, nostalgi. Viktigere (skjønt hva betyr «viktig»?) er å få frisket opp i hva Plotin egentlig mente og hvorfor Pascal sa det han sa, for eksempel om kristen tro. Og Hegel - spør meg nå etter alle årene siden det sto på studieplanen, om jeg kan redegjøre presis for hva han tenkte? Niks. Jeg ville gjort meg brått travel og sagt jeg måtte ut og måke snø. Da var det P2 kom og forløste. Jeg kunne dvele, heter det vel på riktig gammeldags. Og nå, mange uker senere, kan jeg faktisk huske hva jeg hørte. Og som jeg altså hadde hørt for atskillig lenge siden, det ble «mitt» igjen.

LES OGSÅ: Tone Selboe blir ikke lenger flau av å skrive om trøsten i lesing

Hyllest til radioen

Dette er ment å være en hyllest til dem som driver på i P2, takk! Også, naturligvis, for ny kunnskap som formidles slik at jeg kan tenke tankene videre, selv. Det er god formidling. Jeg kan høre samtidsmusikk, og det skjer så uanfektet at jeg er med. Dannelse er et gammelt ord, men avkledd betyr det vel egentlig bare at vi blir dannet, formet, jeg vet ikke. Og det er det noe ved. Noen vil kalle det «plysjspråk», det lukter gammel fløyelssofa. Men ordet gjelder jo, ifølge P2. Dannelse er i strid med manipulerende trendprognoser. Det handler om å tenke dypt, bredt og i sammenheng. Særlig det siste. En kan være en hund etter ny kunnskap, men det er ikke så lett å skjønne dagen «i dag», hvis vi ikke skjønner hvorfor «i dag» ble som den ble. Og da begynner det for alvor å bli moro. Nytt forklarer gammelt, og gammelt forklarer nytt. Sånt blir man rolig av, prøv.

Begge beina

Dette kan høres riktig banalt ut, heller skulle jeg sikkert ha skrevet en artikkel om Løgstrup og Redon, som jeg kan. La meg få være banal, tenke «nostalgisk» – slik at jeg kan forstå tiden jeg står i, plantet (akkurat nå) med begge beina på bakken. «Et klokere samfunn er et bedre samfunn», er det en som har sagt». Jeg har glemt hva han heter.

Gå til innlegget

Er jeg en snobb?

Publisert rundt 1 måned siden - 193 visninger

Kunsten er det vi har, hvis vi ikke vil reduseres til bare kjønnsorganer og lønnsseddel.

I denne artikkelen forekommer ord som «smak», «kvalitet», «kulturelle dannelse» og påstanden om at noe er bedre enn noe annet. Det mange kaller snobberi. Neste uke starter i hvert fall kultursesongen.

Går glipp av mye

Det kom bare på tale her en kveld: Temaet var kunst/kultur, og vi satt og forvirret hverandre i flere timer før vi historieløst landet på «hver har sin smak». Det var da den yngste blant oss ropte gjennom den gjærende enstemmigheten: ... men hva med Sokrates og Rafel og Beethoven!?

Det var deilig. Og at det kom derfra. Han skjønte at hvis vi spiser spagetti med kjøttsaus hver dag, så går vi glipp av mye, egentlig oss selv. Dermed var vi i gang igjen. Og jeg tenkte, er det derfra det skal komme, fra de nye voksne – at vi må tørre å gi «kvalitet» en egenverdi?

Matanmelder

Få protesterer når en matanmelder kårer en restaurant eller en kokk, plasserer noe i en klasse for seg. Alle godtar at innholdsrik og vakkert dandert mat er bedre for sansene enn Burger King. Begge steder serveres det mat, men der stanser likheten.

Det er merkelig at den samme samstemmigheten ikke gjelder kulturlivet og andre ting vi omgir oss med. I slike tilfeller blir «en klasse for seg» snobberi. For å ta noen ytterpunkter: Når en stiller seg undrende til verdien av en Justin Bieber-låt eller en bestselgerpocket kjøpt i stor fart på flyplassen eller for den saktens skyld et maleri av Marianne Aulie, kalles det snobberi. Det er det ikke. Vi snakker om forbruksvarer.

Myggen svirrer

Jeg hører myggen svirre rundt ørene igjen og hvisker – «snobb». Da sier jeg: Er det en grunn til at musikk og ditto litteratur lever i mange hundre år uten å blekne og at noe dør etter 20 runder på VG-lista?

Bøker bæres ut på paller etter et halvt år i bokhandelen, mens Dostojevski fortsatt bæres inn – riktignok ikke på paller. Det har med «kvalitet» å gjøre, noe som varer – noe graver dypere i oss enn andre ting, noe gjør oss levende.

Hva dette «noe» er, vet vi ikke. Men det virker. Det blir en merkelig plass i oss til nyanser og skjeve forløp, tydeligere tanker og nyansert sinn.

Dette «noe» trekker med seg kunnskap og historie, så vi – når det klemmer og vi kjenner oss fremmede i verden – ikke står på bar bakke, men får vite at vi står i en stor sammenheng. Vi snakker om rotløshet - alt dette er et vern mot rotløsheten. Kunsten og kulturen skal være et vern mot rastløs rotløshet.

Profitten vil

Vi fristes alle av en cheeseburger én gang i blant. Samlebåndunderholdningen har sin berettigelse. Men den kortsiktige, profitthungrige klikkpopulærkulturen må ikke forveksles med kunst, den hører ikke hjemme der, selv om pengemakten gjerne vil at den skal opphøyes.

Ingen av formene er «gale», bortsett fra at den ene klemmer ned og skyver ut den andre så «kvalitet» blir usynlig. Profitten vil det sånn, kunsten er et bryderi – den «tenker» nyanser og det hater populærkulturen.

Og for all skyld, så det ikke misforstås – «kvalitet» hører alle årstider og epoker til, samtidskunsten skal også vurderes på et kvalitetsbegrep – den gir oss en ny «hukommelse» når den møter oss og stiller nye 
spørsmål.

Går dypere

Det gamle er ikke per definisjon «kvalitet», heller ikke det nye, seriøse. Men mye er. Det gjelder å finne det, «bruke» det og overlevere det. Likedan med rock, jazz og den populærmusikken det er motstand i – det varer, det slites ikke.

Dårlige ting går i stykker, krakelerer av seg selv fordi det bare pirrer sansene. «Kvalitet» går dypere – i en evig kamp mot en kulturforståelse som bygger på å vurdere en låt ut fra sangens første 30 sekunder, en medfølgende pressemelding, eller bokens bakside.

Allmenn ferdighet

Noen – merkelig nok – mener det er elitært å arbeide for at alle får en meningsfylt utdannelse. At det å oppgradere og kvalifisere seg ut fra et kulturelt dannelsesideal, er et elitært prosjekt. «Kvalitet» er et fyord her også.

Og hva med kulturen, den kan knapt diskuteres – kulturanalfabetismen er i vårt «nye» samfunn blitt en tabubelagt folkesykdom.

Hva leser dere, spurte jeg en mine da de kom hjem fra skolen en dag. Krim, sa han. Men Ibsen, da, Vesaas? Det var langt ute, skjønte jeg. Læreren hadde under det snikende mottoet «det er bedre å lese, enn ikke å lese», spurt hva de helst ville lese.

Skal ikke læreren grave i en kasse av spisskompetanse og fremføre det han/hun mener man bør lese for å bli menneske? Jeg er ingen snobb, selv om jeg synes dette er rart.

Tar høyde for. Mennesket er alt annet enn gjennomsnittlig. Det tar kunsten, musikken og litteraturen høyde for. Det kan verken regnes ut eller kalkuleres med. Det bare er sånn.

Gå til innlegget

Vår daglige bønn

Publisert 3 måneder siden - 709 visninger

Mor ba. Hun ba ikke så jeg så det, hun ba uten fakter. Kanskje mens hun bakte brød, har jeg tenkt. Det tenker jeg fremdeles.

Jeg tenker på det når jeg ikke «får det til». Og når jeg ser at andre heller ikke «får det til», dette med tid til meditasjon og stillhet, ro og hellig fortreffelighet. Jeg kjenner flere, som gnages opp av et dårlig, kristelig selvbilde i ly av det så mange tilsynelatende får til. Samvittigheten kvepper – av kjølige ord som «meditasjonspraksis», «ignatsiansk veiledning», «kontemplasjon», «pilegrimsvandring», som det skrives om og gjerne snakkes om ved kirkekaffen. 

Uforskyldt. 

Det er uforskyldt, for man må jo kunne snakke om det som opptar en. Men skulle ikke ydmykheten ta hensyn til dem som knapt får til å gå i kirka på søndag, de som har huset fullt av unger og mas og som arbeider mer enn sju timer for å få dagene til henge sammen, eldre – og unge for den saks skyld – som lever under et merkelig press og føler at det ikke er godt nok. Jeg har vært der, mange ganger. 

Finner trøst. 

Da finner jeg trøst i Broder Laurentius, som i boken Å venne seg til å leve nær Gud enkelt og kontant sier at han ikke får noe ut av klosterets jevnlig påbudte meditasjonsdager. Han gruer seg hver gang. Han møter Gud, sier han, når han kommer tilbake til cellen og arbeidet. Aldri, sier han «er jeg så opprørt og ukonsentrert som under meditasjonen.» På cella og i arbeidet finner han de nådefulle øyeblikkene, en «knute» av mysterier hvor troen trenger på med sin egen kraft. Han får igjen pusten. Akkurat som vi – mange – lengter etter å få igjen pusten. 

De stille i landet. 

Jeg har sans for de stille i landet, de som er «tvunget» til stillhet, de som lever i sitt uforskyldte lønnkammer og ønsker alt godt for naboen og verden, barn og alle som er i nød. De som ser seg som en puslebit og tør å tenke at de er en puslebit som passer med Guds puslebit, er ett med skapelsen. Lengselen er allerede en bønn. Selv om «samvittigheten» syns det ikke er nok. Du sitter der og tenker at du skulle ønske at du var en «elitekristen», men lengselen er nok. Det er tro. Underbevisstheten jobber.

Rydde og vaske. 

Søster Madeleine Fredell OP, skriver i en artikkel i Svensk Kyrkotidning – tittel: Helighet i vardagen – om sin novisemester, som påsto at vi blir hellige av å rydde, vaske og lage mat: «At be i kapellet betydde ingenting om jag inte samtidigt kunde be under hushållssyslorna. Det märkliga var att dessa sysslor fövandlades från ett i mina ögon onödigt och tråkigt arbete till en stilla och total närvaro och vila utan ord när jag til sist tillät mig att botna i vardagsarbetetet. Nær vi vågar se en guddomlig genomstrålning mitt i det gråa och vanliga, då är vi på väg mot helighet. Men det krävs träning att göra det rutinmässiga till det extraordinära i våra liv.» 

En dårlig dag. 

Trene – der er det igjen: Hva er din meditasjonspraksis? – fikk jeg spørsmål om her en dag. Det gikk fort rundt i hodet. Det som kom opp, var alle de fortredelige småsakene, som uroer dagen og humøret. Og så tenkte jeg – hvis jeg bare prøver å ta et tak med mitt lokale, dagens dårlige humør, kan det hende det blir et smykke. Det sier søster Madeleine. Det er vår indre holdning som er avgjørende for hvordan vi har det og om vi er hele og «hellige. Hellig er et vanskelig ord. Men «hellig» kan vi bli overalt, sier vår søster: Ikke minst på arbeidsplassen og hjemme, på undergrunnen, buss og tog, når tilsynelatende ingen ting virker og er ute av tabellen. Vi skal være takknemlig når slikt skjer». 

Ingen hets. 

Jeg hetser ikke den kontemplative bølgen, som har slått inn over oss, det er jo bare gammel, veltrent klosterpraksis som er blitt ny – og klosterlengsel har vi vel hatt, de fleste av oss. Det slår meg bare at det først og fremst er de ressurssterkes «metode». De stille i landet, de som bare «er» troen, får min honnør, akkurat nå. 

Ble om natta. 

Mor var der. Hun ba kontinuerlig, gjennom omsorg og selvoppofrelse. Hun var sykepleier og ble med hjem til dem som hadde døden i huset. Eller de ensomme, som ikke kom seg ut. Jeg skjønte det ikke den gangen, for all del ikke, når hun ble natta over hos naboer, der livet hang i tynne tråder. Hun hadde trent på sin måte. Tenker jeg nå.

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018

Gå til innlegget

Nytilsatt i Guds rike

Publisert 3 måneder siden - 478 visninger

Når jeg er i godt lune, velger jeg å ­tenke på de kristne sommerstevnene som fuglenes sang, de representerer alle Norges lovprisningsdialekter.

Sommerstevnene er et massivt nei til at kirker og foreninger er på vikende front. Det er de, men hvis det er det vi tror på, blir det verre. Der mange samles, er det energi. Om en da ikke bruker tiden til å snakke hverandre ned og inn i samfunnets bakevjer. For eksempel at «sekulariseringen kommer og tar oss, vi har ikke sjanse». Det er klart vi har sjanse! Eller: «Kirkene tømmes, de som fylte benkeradene og bedehus er borte!». Det er da sannelig folk igjen, er det ikke? Eller: «Muslimene tar all oppmerksomheten, det er knapt en kristen lyd på TV og i radio?» Men det er det jo! Vi må ikke – som endene – bite oss fast i graset på havets bunn for å dø.

Kampen mot, ikke for

Jeg hørte en prest for noen uker siden som brukte hele prekenen, tjue minutter igjennom, til å forbanne sekulariseringen, som visker ut alle spor av tro, det er ikke plass for den. Litt slukøret droppet vi kirkekaffen og ruslet hjem, de fleste av oss. Hva i all verden var dette? – tenkte jeg. Det vi trengte der i den lille trengsel var å bli prekt opp, gitt mot, bli fortalt noe om «godt mot» og «ro ned», det er ikke så farlig, Gud er her så lenge det er to eller ti av oss igjen. Det blir det kraft av. Kan hende synlig kraft, også. En fugl Fønix stiger opp av asken. Feil bilde. Det var jo ingen aske. Her handler det om den kraften Jesus forvalter. Ikke vi.

Aldri i mål

Det går fort nå, vi kommer aldri i mål, kaver og syter og driver på. Vi veier ­kalorier, teller løpeturer, forfølger søvnens gang gjennom natta, og hvordan er sexlivet? målt mot en normkurve «alle» kjenner. Og hva med blodtrykket, er det bedre nå enn da. Og pulsen. Vi har et bånd rundt armen som registrerer oss, døgnet rundt. Det er klart det blir travelt. Denne nye, individualiserende måten å leve seg inn i et statushierarki på, er naturligvis fremmedgjørende. Isolert sett bra alt sammen, hvis vi går til legen og får satt det i sammenheng, men det er likevel uttrykk for noe. Kanskje et savn som gjør at vi kan hvile i noe utenfor vår egen fortreffelighet – er det ikke det sommerstevner på det beste handler om. Et slags svar på akkurat det. Tro handler om å hvile i seg selv og romme andre.

Veies og presses

Jeg har vært på utallige stevner. De gode, de jeg virkelig husker og som har gått inn i komposten i mitt liv som det forhåpentligvis vokser noe ut av, er de tilfor­latelige, som ikke lover noe annet enn at kristendommens Jesus er til stede. Akkurat nå og i en hver anledning. Ingen utropstegn. Vi føler eller ikke føler, det spiller ingen rolle. Det er bare ikke jeg som har utspillet. De dårlige er de som vrir opp stemningsknappen – og dermed støyen – til et nivå hvor ånden klemmes og vris og presses, de har jeg hatt lite igjen for. Jeg kom opprømt og i høy flukt hjem og var som nytilsatt i Guds rike, jeg var «nyomvendt», som det heter, jeg kom «hjem», ble jeg fortalt, selv om jeg hadde trodd fullt og fast siden jeg var barn og allerede hadde et «hjem». Det var ikke nok.

Guds DNA

Mange klager over at de ikke merker noe til Gud i livet sitt. Da kommer øvelsen: «Men jeg er jo her, akkurat nå!» – sier Jesus, lett omskrevet. Ikke et mantra, men noe man står sammen om.
 Eller alene. Det kan det bli en flyttedag av, vi flytter ut av «ikke å se noe til Gud», og inn i en merkelig frihet. For vi er ikke alene, der vi står. Det er fort gjort å bli høyrøstet av det, men det slett ikke nødvendig. Det er ikke nødvendig å rope og skrike om at det ligger i Guds DNA å være her, akkurat nå. Tenker vi etter, selv, er det så selvfølgelig.

Bare begynnelsen

Mange bruker året til å glede seg til neste stevne, uten å tenke at stevnet er rett utenfor døra hele året. Det finnes et sted, en forsamling, en kirke, et menneske som aldri kommer seg på stevne, men som gjerne hører om det, aller best ser det. For kristen, det er en måte å være livet på. Det er farlig å krype inn i de gamle vanene, stenge seg inne på bedehuset og betrakte den synkende verden derfra – i sprell levende frykt for at nå er det snart dommedag. Det blir det ikke mye av. Jeg vil nesten kalle det synd, selv om jeg har vanskelig for å dømme om den slags. Kom ut, ikke sitt inne og nyt den salvende følelsen fra møtene i teltet. Det er bare ­begynnelsen. Så fortsetter festen hjemme.

To eller ti. Tro er en del av å være menneske. Det vil jeg aldri betvile. Helt personlig tror jeg det er lenge før robotene tar makten på et sted der det finnes glødende, kristne mennesker. Enten de er to eller ti.

Dette ble vel egentlig mer en preken?

Gå til innlegget

Krymper stress hjernen?

Publisert 7 måneder siden - 543 visninger

«Siste skrik» er å tro at hjernen krymper av stress. Såkalt ny forskning viser det. Men hva skjer når vi er stresset på grunn av redselen for stress?

I dag igjen: Jeg hadde vært ute på et intervju, det tok lengre tid enn forventet, les: beregnet. Jeg løp til T-banen for å komme fort ned til byen for å skrive. Men T-banen sto, stans på grunn av manglende signal – den hadde stått lenge.

Jeg tok av gårde igjen, trikken. Den skulle vært der, men kom om ti minutter. Jeg kjente jeg lå 100 meter foran meg selv, og da kommer alltid tanken: Død, stress er dødelig. Men på det stadiet er det ikke noe å gjøre med det. Jeg er fanget, det har satt seg i kroppen, det er ikke håp, jeg kjenner lusa på flukt.

Sant nok

Det er en sann fortelling, men det sluttet ikke der. Jeg åpnet en dansk avis, og i et følgende øyeblikk av glede leser jeg at to av Sveriges fremste forskere på området, professor i klinisk nevrovitenskap ved Karolinska Institutet og Stockholms Universitet, Mats Lekander, og hans kollega Göran Kecklund, advarer mot å tro blindt på at stress er farlig.

Det var etter at Sveriges førende nyhetsavis Dagens Nyheter hadde dandert forsiden med at «langvarig stress krymper hjernen». Danmarks Radio fortsatte i samme toneart: «Stress blir det neste tiårets store folkesykdom». Men, mener Lekander/Kecklund, det kan være at vi tar feil, og at livskvaliteten og kroppens reaksjoner på stress med nytt stress, er et vel så interessant forskningsområde.

Eller som de to forskerne sier: «Sannheten er at vi vet svært lite om hvordan stress påvirker hjernen på lang sikt». 

Det trengte jeg.

Våkent og fornuftig

Vi skal ikke romantisere stress, ødelegger den livsgleden, roen og medfølelsen, er det feil. Ikke fysisk, nødvendigvis. Men feil.

Kanskje er det heller håpet «stress over stress» smadrer, men det er noe annet. Det vi vet er at «håp» er et avgjørende element i ethvert forsøk på å få til sosiale forandringer i retning av å gjøre livet mer levende, våkent og fornuftig. En tilstand av befrielse fra den evige kjedsomheten.

Kjedsomhet – kan det hende vi kommer frem til én gang – er stress verre enn noe. Men det er antakelig ikke kroppen den spiser opp, men et årvåkent liv som renner fra oss. Jeg hadde nær sagt, salige er de som ikke stresser.

Bedre å beskytte

La ikke stresset bli stress, advarer forsker Lekander – den løssalgsvennlige tittelen «Langvarig stress krymper hjernen» bygger på gjetninger, antakelser og dyreforsøk.

Men det er ikke bare derfor han trekker i håndbremsen: «Når man lager overskrifter som «hjernen krymper av stress, tror jeg at man gjør mange lesere temmelig urolige. Når man samtidig påstår at det kan føre til dårlig psykisk helbred, dersom man lever et normalt travelt liv med jobb, familie og fritidsinteresser, kan det avholde noen fra å leve et liv, som jeg på mange måter vil betrakte mer som en beskyttende faktor enn som en risikofaktor. På den måten kan skremmebildet være med på å forverre problemet for mange mennesker, fordi det får dem til slutte å gjøre de tingene som kan beskytte dem.»

Ikke frikjent

Stress og stress er to forskjellige ting – godt stress, som er nødvendig for konsentrasjonen, dårlig når vi bruker den til å løpe fra tiden med. Det høres filosofisk og flott ut, men det var ikke noen flottenfeier som tapte for farten i dag. Stresset er ikke frikjent, på ingen måte. Og man kommer til stadig nye «nyere forskning viser».

Men vi vet også at denne forskningen møtes med enda nyere forskning noen dager senere. Neste gang heter det kanskje at et liv med møter, deadlines, henting av barn og fotballtrening er sunt. Jeg håper det ikke, men hvem vet.

Jeg tror på sakte bevegelser, ikke fordi forskning er enig med meg, men simpelthen fordi det er bedre for meg og omgivelsene at det er sånn.

Fare for folkehelsen

Det er som den nylig avdøde «vismann», Per Fugelli, sa: Den største faren for norsk folkehelse er løssalgsavisene, han navnga dem til og med: VG og Dagbladet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 4 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 4 timer siden / 171 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 4 timer siden / 447 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 485 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 12 timer siden / 513 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 12 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 16 timer siden / 225 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
22 minutter siden / 116 visninger
Audun Aase kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 1 time siden / 199 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vis kirkelig solidaritet!
rundt 1 time siden / 171 visninger
Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 4 timer siden / 513 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 2082 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 10 timer siden / 116 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 11 timer siden / 2082 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 12 timer siden / 199 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 12 timer siden / 1069 visninger
Les flere