Olav Egil Aune

Alder: 68
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Noen må gå!

Publisert 7 dager siden - 170 visninger

Neste søndag runder Den Norske Turistforening 150 år, de såre føtters og fjellgledens fødselsdag. En feiring av langsomheten.

Vi sier at det er ille nå, «alt går fort», vi henger ikke med - jeg, for min del, tror at de som stiftet Den norske turistforening for 150 år siden kjente på det samme. Først var det advokater, kunstnere og byrådirektører som «flyttet» til fjells, etter hvert kom de andre. Det er underlig å lese i tidlige årbøker at røykesaker, løssnipp, lakserolje og fire underbukser var presserende utstyr når fjellet kalte. Noen gikk i frakk, og skiftet til tversover om kvelden – det er lenge siden. Kanskje noen tenkte som Rousseau, som påsto at han bare kunne tenke, komponere, skape og la seg inspirere, når han gikk. Han la til: «Det blotte synet av et skrivebord og en lenestol er nok til å gi meg kvalme».

Spare tid

I vår byjordiske tilværelse snakker vi om å «spare tid», hvis vi gjør noe på to timer som egentlig tar tre, har vi spart tid. Den Norske Turistforening lærer oss at det er et abstrakt regnskap, det bukker under for forestillingen om at vi er utsatt for et mekanisk ur, vi – sansende – mennesker blir tatt på mekanisk alvor og oppfører oss som fullbyrdelsen av timenes tikking, alle på samme måte. For hastverk får på et merkelig vis tiden til å akselerere, vi sparer ingen ting, vi sanser ingen ting. Hvert øyeblikk rives i stykker, siden vi fylles til randen. Turistforeningen representerer motsatsen: Det å gå tar den tiden det tar.

Beste velgående

Jubilanten er ved godt mot og lever i beste velgående. Flere går, flere trenger det. Fjellet blir aldri fullt, selv om de værbitte med DNT-lue frykter det: En rød T på niendehver stein er naturforurensning for dem som ikke trenger dem! Puritanerne. Vi andre er glade for at andre har gått foran og kvistet vei, som Kolbein Falkeid minner oss om i en annen sammenheng.

Uansett: Vi går for å finne ro, fjellheimen avslører evigheten. Når vi stiller oss overfor det absolutte, kjenner vi frihet. Den første evighet fjellvandreren møter er steinen, deretter de store slettene, horisontens evighet. Poetisk og høystemt? Jeg tror den alminnelige fjellvandrer (hvis noe alminnelig finnes) opplever vandringen som en poetisk handling, «et fellesskap med naturen, kroppen folder seg ut, en kroppens kontemplasjon», som forfatteren Christopher Morley sier.

Ny nasjonaldrakt

Joggedressen er Norges nye nasjonaldrakt, vi er blitt en nasjon av løpere – rammet av løpepsykose. Vi løper for å bli sunne, oppnå et langt liv, få kondisjon. Men da er vi jo inne i prestasjonssamfunnet, igjen. Og når vi synder mot oss selv med å spise fett og drikke for mye, må vi straks ha syndenes forlatelse fra vår egen kropp ved å løpe. Den franske filosofen Frédéric Gros skriver i boken  (Kristeligt Dagblads Forlag) at «langsomhet er å stemme helt og fullt overens med tiden i en slik grad at sekundene faller ett for ett, dråpevis som et sakte regn. Det er en av vandringens hemmeligheter. Å langsomt å bli innfelt i landskaper som litt etter litt gjør oss fortrolige med dem. Og nærværet trenger lengre og lengre inn i kroppen.»

Jubileet er opplevelsens dag.

Eier fjellet

Skal Den Norske Turistforening i et nytt århundre hegne om dette, de «eier» jo på sett og vis fjellet? – på vegne av oss. Vi har på en måte forventninger. Og forventningen er at alt må ikke slippes løs, slik at alt minner om alt annet. For eksempel kunne det være en jubileumssak å ruske litt i joggere i sitrongule drakter og fosforgrønne ryggsekker, som «forsøpler» natur og dreper fjellfølelsen for oss? Og de som sykler på steinene opp Storronden og virvler stress og ubehag inn i langsomheten? – kunne jubilanten tenke seg å heve stemmen? Det er de rolige som har førsterett, de som ikke fortyrrer.

Det handler om en skjørhet, og jeg tenker på et dikt av Inger Christensen:

De stiger op, planetetens sommerfugle

som farvestøv fra jordens varme kropp,

zinnober, okker, guld og fosforgule,

en sværm af kemisk grundstof løftet op.

Det er ikke plass til begge i fjellet, stresset og roen.

Romantiserer jeg naturen og DNT? Nei, nå vil jeg være høystemt. Om noen gang, så nå!

Gå til innlegget

Ja til alt som tar oss på alvor

Publisert 18 dager siden - 270 visninger

Troen som dramaserie? Ja, det går nok, som alt mulig annet.

NRK INVITERER OSS TIL trosdrama foran skjermen, Herrens veier. Den har ikke parodi som motor, men tvil.

I ugjestmilde kretser kan det være skummelt nok at kirken og presteskapet ikke leses med kuriositetens briller. København-bispen Peter Skov-Jakobsen sier til Kristeligt Dagblad at «serien viser kirken som en medmenneskelig institusjon». Den er en dramaserie – spørsmålene er viktigere enn svarene. Og poenget: Hva er det vi tror på, og hvordan manifesterer det seg rundt oss og i oss?

 

Vi ler. Det er lett å le av presten. Rolv Wesenlunds skikkelse­ «­biskop Fjertnes», som i glad ­naivitet hentet prekenpoengene sine i det han ser og møter på sin vei til kirke søndag morgen, er hylende morsom. Vi lo, og vi ler fremdeles. Vennligsinnet moro fra Wesenlund, kanskje våknet noen av det også – prekenene ble bedre rundt omkring. Vi lo i hvert fall, av en dustemikkel som ville folk vel, men snublet i ­metaforene. Han endte på VG-lista.

 

Pinlig berørt. Senere, Bjarte Tjøstheims aldri så lite hjelpeløse TV-serie Presten – presten som grenseløst finner på alt, for å kvikke opp menigheten med tåpeligheter, det også i glad og god mening. Det er en vanskelig sjanger og stor fallhøyde. Denne gangen satt vi vel med følelsen av at den som parodierte ble sin egen parodi. Artig nok.

I femtiårsspennet mellom Fjertnes på 60-tallet og Tjøstheim i fjor har kirkeparodier sittet løst. Det ligger mye åte, der ute.

Skal vi prøve journalistene, neste gang?

Men ett sted er presten helt – i krimmen. Krimpresten som ­løser mysteriet fordi han kjenner menneskesjelens snarveier, ingen ting er ukjent, han har hørt alt og forundres ikke av noe, selv ikke av det groveste.

 

Moderne prestefamilie. Danmarks feterte manusforfatter Adam Price snudde alle – kanskje ikke alle, men likevel – steinene før han gikk i gang med prosjektet Herrens veier, som han har tenkt på lenge. Midt i dramaet står en alminnelig, ­moderne prestefamilie i den danske folke­kirken. Price har snakket med et utall prester, imamer, islamologer, jødeeksperter, buddhister, karismatikere og «mystikere». Og han har gitt skuespillerne i lekse å sette seg inn i verdens hellige skrifter, pluss verker av fremtredende teologer. Blikket er troen, målt mot tvilen og tvilen mot troen.

 

Vi trenger det. Dette trenger vi, dette er vi spente på. For skal troen møte oss i en høyhastighetstid og i en rå tilgjengelighetskultur, leter vi etter noe «varig», noe utenfor, som egentlig er midt i. Noen blir sikkert ille berørt av ærligheten, det må vi tåle.

Færre går i kirke, men flere tror på «et eller annet» mellom himmel og jord. Tro, overtro og tvil – det er et bombefelt å gå inn i, det slår i hvert fall gnister. Treffer serien, har den truffet godt.

 

Troens plikt. «Det må være troens plikt at man hele tiden diskuterer hvorvidt man tror og hvilken bunn troen egentlig har», sier den viden kjente skuespilleren Lars Mikkelsen, som bærer den dominerende og toneangivende presten Johannes’ sjel.

Det nærliggende å tenke – her har vi det igjen, svart kristendom som får gresset til å visne rundt seg, belyst gjennom overfladisk beundring av andre måter å tro på. Slik er det tydeligvis ikke, Mikkelsens drivkraft er nysgjerrighet. I et Kristeligt Dagblad-intervju antyder han kledelig at han i mange år har holdt kristendommen på armlengdes avstand, men – som han sier: «Etter at mitt liv har tatt form, vender jeg tilbake til troen, og nå kan jeg merke at jeg nærmer meg den, uten at jeg skammer meg over det».

 

Renselse. All nysgjerrighet er bra. Mens sekularismen visker ut mange menneskers mål og mening og vi henvises til å være brikker på et brett, spiller tro, røtter og tradisjon en større rolle. Naturlig nok. Midt i står den troende – mennesket – og fortjener respekt.

Herrens veier kan være en ny måte å samtale på. Ja, kanskje en renselse. Det store verdensdramaet har fulgt oss siden ­antikken og lenge før – spillet om godt og ondt og menneskets sterkeste drivkrefter som i beste fall ­ender i katarsis, en renselse. På 2000-tallsspråk heter det å rense «harddisken».

 

Bruk for kirkens rom. «Jeg har bruk for kirkens rom og jeg tror at også vårt samfunn trenger den som base, siden mye av det vi driver med er skapt ut fra den. Den er stadig vekk og i høy grad en form for åndelig parameter», sier Lars Mikkelsen.

Vi forventer røffe spørsmål. Men også og siden ordet «mystikk» er nevnt, at det ikke bare tas hensyn til den sosiale siden ved kirken og religionene, men også den siden av troen som er så skjør at det går over i å hviske.

Ja til friske parodier, og et rungende ja til det som tar oss på alvor.

Gå til innlegget

Frans den utålmodige

Publisert 20 dager siden - 756 visninger

Pave Frans’ nyttårsbønn til menneskeheten er at «vi må gi stillheten en sjanse og slutte å bre om oss med tomt snakk». Det er svære greier.

Det treffer oss. Det treffer reklamesamfunnet, det treffer den helseløse farten vi omgir oss med, det rammer sosiale medier som ikke gir oss ørens lyd men tvert imot lammer enhver konsentrert tanke, det treffer, det treffer, det treffer.

Jeg hører det ikke som moralisme, når han sier det – han tenker på dem som bukker under for alt dette og mister sin verdighet. Han tenker på alle dem som ikke er på høyde med bombarderende inntrykk, og som bukker ikke vil mer.

Enkle ord fra en pave, kan man si. Men det blir verdensrevolusjon om de følges:

Tid til stillhet, bruk ikke tomme ord. Det betyr at det blir plass for andre. «Å få tenkt seg om», sa de gamle – Paven er gammel, og han kan si det av erfar­ing. Ettertanke er et klangfullt ord.

Dødens gjerninger

Mange talere – statsmenn/kvinner og andre – løftet blikket og øynet gylne horisonter gjennom et lett doggbelagt champagneblikk denne nyttårskvelden.

Pave Frans sto et annet sted, han så det annerledes. Han tegnet et heller dystert bilde: «I løpet av 2017 har vi på alle mulige måter og med for­skjellige hensikter, såret og skadet mennesker og folk med dødens gjerninger, med løgn og urett.»

Det treffer. For hvis vi ikke klarte det i fjor, klarer vi det neppe i år.

Og likevel, det er det med denne merkelige paven, at han får snudd svart til grønt, der han vandrer – vårens og håpets farge. Han appellerer til hjertene, uten å glemme bakteppet.

Et grusomt bilde

I en overraskende vending, da fyrverkeriene var innkjøpt og det kokte opp til fest, ba pave Frans Vatikanets pressekontor og Vatikan-mediene distribuere et en kopi av et bilde fra bombingen av Nagasaki – et bilde av en 10 år gammel gutt som bærer sin døde bror på ryggen. Gutten er «kremert» av flammene.

På baksiden av kortet, skriver pave Frans: «Krigens frukter». Han signerte det selv. Under signaturen forklarte paven at bildet var tatt av en av USAs marinefotografer etter at bombene eksploderte over Hiroshima og Nagasaki.

Noen ganger blir bildene sterkere enn våre fantasier. Da skal vi se på dem.

Vi har ødelagt 2017

«Gud ga oss i 2017 en verden som var frisk og hel, men vi – mennesker – har såret, skadet og ødelagt den. Kriger er det åpenbare tegn på vår ødeleggende stolthet. Men det er også alle de små, urettferdige angrepene mot enkeltmennesker og sosiale omgivelser», sier han.

Kontemplere seg inn

Andre statsoverhoder sa det samme i løpet av helgen. Men Frans er uvøren, uhøvlet, han snakket med stille glød – også i år – når det gjelder flyktningene. Han ba om et håndfast engasjement, ikke ord – et nettverk som støtter og viser sympati, hjelper og tolker. Han kaller det å «kontemplere» seg inn i «den andres» situasjon. Det er en god beskrivelse av det som foregår, der det foregår. Han kaller det også «villig oppmerksomhet», en ansvarsfull måte å løse og lede nye, komplekse situasjoner på.

Henger over hodet

Så hva er igjen? Vær bror der én trengs, en søster. Hjelp flyktningene på plass, frykt ikke! Korrupsjon må bare knuses. Atomtrusselen finnes det bare ett svar på, det nytter ikke å sitte på møter og ikke ta inn over seg at den henger over hodene våre.

Inn i dette til dels golde landskapet sier Frans: «Mer tid til stillhet, mindre til tomt snakk ...»

Stillheten gjør at vi synker inn i større perspektiver, de vi snakker i stykker. Og tomt prat støyer vekk stillheten.

Rådet fra paven er større enn vi tror.

Gå til innlegget

Er Luther en lort?

Publisert 3 måneder siden - 705 visninger

Luther er nok en litt for stor sak å håndtere for en historieløs presse.

Den som ikke har fått med seg at Martin Luther og tesene er 500 år nå, må stå. Skjønt hvem vet – pressen har vært usedvanlig nærsynt når det gjelder markeringen av mannen som har betydd mest for Europas utvikling, enten vi liker det eller ikke. Det handler ikke om å være for Luther, men om å vite hvorfor statsverk, politikk, lovverk, kirke, tro, fattigkasse og kulturliv er blitt som det er blitt og hvorfor det er mye Luther på bakrommet i mye av det viktigste vi foretar oss.

Kanskje latter

Vårt Land har journalistisk eierskap til ­Luther, her går debatten høyt – om hans revolusjonerende tanker og tro, Luthers fortreffelighet, hans enorme allsidighet, hans kompliserte sinn, hans feiltrinn – og hva vi kan bruke ham til i dag. Hvert innerste, lille teologiske hull er utforsket. Helt naturlig.

I Vårt Land har vi jo også lest om Luthers smil, kanskje latter. Og om at graver man i søppeldyngene utenfor vinduene der han bodde, finner vi rester av dyrt bestikk og de fineste ­retter – han var altså en levemann, også. Men først og fremst teologi og tro.

For smalt

I andre enden av skalaen, der hvor det er langt mellom trinnene, finner vi ­Aftenposten, som heller skriver om reiser og vin. Det er fristende­ å være morsom: Kunne ikke ­bladet i det minste skrevet om Luther og vinen. Én selvstendig artikkel om Luther i Aftenposten er registrert av arkivsystemet Retriever de siste tre ­månedene, den sto på jubileumsdagen for tesene den 31. oktober og var en kronikk, ikke et journalistisk arbeid. Den var utmerket i seg selv, skrevet av Marius Timmann Mjaaland – som til overmål hadde sendt en tilsvarende til ­Klassekampen, full pott til ham, kanskje litt underlig for oss andre.

Klassekampen

Klassekampen, en av de mest våkent redigerte avisene for tiden, kan historien og vet at et Luther-jubileum, på godt og vondt, er verdt feiringen. Gjennom mellom 20 og 30 større artikler er de fleste steinene snudd, Luther trer frem av tåka som en knyttet neve i en boksehanske, han var en revolusjonær for Guds og folkets sak.

Redaktør Bjørgulv Braanen ­reflekterte på lederplass over fenomenet Luther – på selve dagen. «Mange spør seg hvorfor jubileet er verd å feire, ikke minst fordi Luther verken kan kalle seg progressiv eller demokrat. ... I ettertid er det likevel lett å se at reformasjonen ga impulser til folkelig organisering og et frigjøringsprosjekt som bygger på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av sosial stand. Det er også historien om hvordan Norge ble Norge. Derfor er 500-årsdagen for den lutherske reformasjonen vel verd å markere».

Han nevner at «reformasjonen skapte et nytt forhold mellom menneskene og Gud.» Det er det ikke all presse fått med seg. Og han skriver Gud med stor G. Det skjer noe her.

Smålåtent

Dagsavisen har i cirka fem artikler stort sett nistirret på Luthers antisemittisme, kvinnefiendtlighet og brutalitet. Det er ikke akkurat noen nyhet, det finnes nyere viten og mer interessante ting å ta tak i. VG har hatt et par artikler, Dagbladet også – om enn nokså ute av ­fokus. Morgenbladet, derimot ser ingen grunn til å løfte øyebrynene – i Retriver-arkivet leter vi med lys og lykt uten å finne noe som helst av en viss seriøsitet. I Morgenbladet og Aftenposten ses verden gjennom snudd kikkert, da blir det store lite.

En lort

Vi skal ikke sammenligne oss med utlandet. Men ­likevel, Sverige gjør det bra, Danmark som deler grense med Luther-landet Tyskland, går høyt ut og gjør saker «spennende». Selv løssalgsavisene er på ballen, det er spenning. Vel mye fart, kanskje, i Politiken, som – hvis vi slår opp på nett – markerer seg med disse sakene etter hverandre: «Luther forkastet frihet, likhet og folkestyre», «Martin Luther er ikke blant historiens helter», «I Luthers verden er det kun plass til lutheranere», «Luther var en hatpredikant av episke dimensjoner», «Møt en usympatisk Luther», «Hvorfor feirer Danmark en blodtørstig hatpredikant og antidemokrat?». Og: «Luther var full av lort».

O hoj!

Men å skrive er bedre enn taushet. Tross alt.


Gå til innlegget

Bannons bulle

Publisert 4 måneder siden - 688 visninger

Da paven satte seg på flyet og fløy hjem fra ­Colombia i begynnelsen av uka, fikk han frisk­ ­sidevind. Det blåste hardt noen øyeblikk. Så la det seg.

Det var ikke Irma, men tidligere Trump-strateg Steve Bannon, som hadde beskyldt USAs biskoper og paven for «forferdelige» synspunkter i innvandrerstriden. Han skjelte ut de amerikanske biskopene for å legge ansiktene i altfor milde folder og invitere naboer i sør over landegrensene. De gjorde det, ­påsto Bannon, for å fylle ­slunkne ­kirkebenkerader. Da ble det fart i fillene.

Slamret med dørene

Bannon, selv katolikk, uvisst av hvilken sort, understreket at han hadde­ respekt for kirkens doktriner, men at innvandring over en lav sko ikke hadde noe med det å gjøre. Han kringkastet det i kursiv tale på den amerikanske TV-stasjonen CBS i helga. Men her var det ingen biskoper som smøg seg ut kjøkkenveien, han fikk svar med det samme: Jo, nettopp, at rettferdighet for immigranter er en del av katolsk lære. De hadde for så vidt ikke trengt å si det, det er jo selvfølgelig som ­solen. Blant kirkefolk flest er hendelsen arkivert allerede, forhåpentligvis i papirkorga. Vi får si det med Pave Frans – «kristne mennesker bygger ikke murer mellom hverandre.» Det er klar tale, selv om Bannon, som ikke er kjent for sin milde, enn si høflige, språkbruk, sier det er tøv. Med hendene foldet og en rabagasts blikk ser han på oss fra skjermen og hater motstand.

Alle har plass

Da er det godt å vite at Gud er større enn både oss og Bannon. Kirken er ikke vår, den er Guds. Eller som pave Frans sier: «Han eier tempelet. Alle har sin plass der, alle er invitert til å finne næring der.» Altså det motsatte av Bannon og Trumps uuttalte syn om at de sårbare fortjener sin skjebne, mens den ­bemidlede prosenten har grunn og rett til å forsvare sine gyllne tårn.

Når innvandrere blir symbolet på alt som går galt i verden, er det ikke noe nytt. Men med trumpismens barbari har det nådd nye høyder, kanskje er det begynnelsen, bare – det ser ut til å være vanskelig å demontere Trumps kauderveldske twitterutbrudd. Bannons «oppgjør» med biskopene får være det det er: En rødsprengt, velfødd manns angrep på menneskeverdet. Og mer ble det vel egentlig ikke ut av det, denne gangen.

Klart på dette punkt

Det er ikke nødvendigvis så selvfølgelig at biskoper og prester i høye stillinger tar til motmæle når slikt skjer, historien er full av sorgens eksempler på svik mot de svakeste for å redde privilegier og posisjon. Men Skriftene er klare, bare ånden i den kristne lære kan redde oss, hver minste svekkelse av den kristne ånd betyr katastrofe for kirken. Når ordet barmhjertighet ikke har noen klang lenger, er det kveld. Eller som Bannons trosfelle, den franske, illsinte forfatteren og polemikeren Georges Bernanos, minner oss om: «Hver minste smule av Kristi guddommelige barmhjertighet har kanskje ingen mening for dere. Men uten den ville de kristne være ganske hjelpe-­løse i krisetider. Jeg har ikke det minste ønske om å omvende eller oppbygge. Men jeg vil gjerne ha uttrykt meg klart på dette punkt.» Bernanos, kjent hos oss her i nord for romanen En landsbyprests dagbok, slo til lyd for å innstifte en helligdag for Den ukjente fattige.

Jeg skulle gjerne sett Bannon og Bernanos i TV-debatt og legger en tier i potten for Bernanos-seier. Han var klok, sint og klar.

Farlige fundamentalister

Bannon har vært ute på isen før, intet nytt under solen. For tre år siden tok han til orde for en ny, kristen, hellig krig. To av pavens rådgivere, Antonio Spandaro og Marcelo Figueroa, sendte den knallharde ballen i retur med beskjed om at dette lukter vondt: «Her legger man staten under Bibelen på grunnlag av en logikk som ikke skiller seg fra den som inspirerer islamske fundamentalister.» Altså fundamentalist mot fundamentalister. «Steve Bannon og kristne ekstremister som står på Trumps side er farlige fundamentalister», sa paven allerede da.

De så det

Vi snakker ikke om den milde veien til fred her. Men om psyker – Trumps og Bannons – som ikke har selvinnsikt nok til å se at det romler i gamle tønner. I usikre tider som nå, våkner ­uraffektene og får større og større­ makt. Det gode er at mange ser det. Skjønt, gjør de det til bunns? Bernanos og en rekke intellektuelle ropte høyt og iltert da Hitler kom til makten på 30-tallet. De så det som kom. Men ­andre så det ikke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
35 minutter siden / 3305 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
38 minutter siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
42 minutter siden / 3305 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
Siden det er Tore, så er det IKKE greit
rundt 1 time siden / 280 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3305 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Glad i seg selv som lesbisk, på kristen folkehøgskole
rundt 1 time siden / 284 visninger
Les flere