Olav Egil Aune

Alder: 69
  RSS

Om Olav Egil

Kommentator, tidligere redaktør, i Vårt Land. Utdannet journalist i 1972. Kunsthistoriker. Har skrevet en rekke artikler om kunst og musikk i bøker, tidsskrifter og leksikon. Spiller cello. Kan traktere platespiller. Har arkitektkone og fire barn.

Følgere

Vi kom så fort vi kunne!

Publisert 5 måneder siden

Jeg har tenkt på: Når begynte vi å løpe etter tiden?

Det må ha noe med uret å gjøre. Vårt samliv med uret. Jeg hører det hver dag – «tidsklemme», «tiden springer», «tiden tar knekken på meg», «jeg har ikke tid» – i betydning «jeg har hatt tid, men har det ikke lenger», innforstått: Det er noe jeg har mistet og ikke i svarte natten klarer å finne igjen, «jeg har ikke tid til det jeg helst vil», kort og godt: Tid. Det er noe vi bruker­ og er den brukt opp, så er det som ellers i tilværelsen, ikke noe igjen. Vi rammes av ­poeten Carl Frederik Prytz – noen linjer fra et dikt: «... Kan vi bli hundre år gamle raskere enn lyden, kan vi iallfall si når vi møter Vårherre en dag: Vi kom så fort vi kunne!».»

Manns minne. 

Det skal være sagt: Uret er noe av det viktigste vi har, kanskje det viktigste – det ville ikke vært bedre om vi, 7,55 milliarder mennesker, som vi er, virret rundt og ikke fikk form på noe som helst. Så takk for uret. Det var omtrent nå, for 500 år ­siden, at en nysgjerrig herre, Peter Henlein fra Nürnberg, ­registrerte at alle pendler har sin bestemte svingetid. Der begynte «tiden å rulle», historien om en velsignelse for menneskene, som også ble en svøpe.

Løp for pengene. 

Noen år deretter var det første uret i gang, vi begynte så smått å løpe rundt ­viserne i stedet for å si tusen takk. Skjønt, så raskt skjedde det ikke. Nå skal jeg ikke dra penge­kortet, til det er problematikken for stor – men penger på avveie, i griske hender, har i manns minne­ og uten unntak hatt siste ordet. De får oss til å løpe, for å få mer for pengene. På 1960-tallet fikk vi virkelig fart på oss, da var armbåndsuret der, flatt, lite, og det «kontrollerte» oss hele tiden, om vi ville.

Pauser til fast tid. 

Med årene­ ble uret en moralsk, noen vil si moralistisk, maskin, noe nær det ultimate symbol på vår tids­besettelse. Et kling i klokka fikk et arbeidslag til stå «arbeidsrett» om morgenen, stå tidsnok opp, samle seg om masseproduksjonen og holde pauser til fast tid. Kanskje startet det der? Moralisten i meg sier at «klinget» ble det moderne, industrielle samfunnets symbol på akselerering, ­effektivisering, vekst. Det har ikke gått over. Og kommer heller ikke til å gå over.

Stemplet inn og ut. 

Kontroll­urets storebror var stemplingsmaskinen, klikk inn, klikk ut. Tellingen førte lukt inn i samlebåndsarbeidet, folk ble rastløse, syke og nervøse. En effektivitetsfremmende metode var å la folk arbeide på akkordlønn i stedet for timelønn. Med andre ord, en kamp om tiden. Hoi, hvor det går. Som den amerikanske historieprofessor Lewis Mumford i sin tid sa det: «Den vesentligste av de oppfinnelser som ligger til grunn for den moderne industrielle epoke, er ikke dampmaskinen, men uret.»

Passet på bananene. 

Jeg husker det simpelthen selv, jeg hadde­ sommerjobb med å skille tomater fra poteter på Gartnerhallen. Av og til ble jeg kalt inn på teppet, én gang fordi jeg ­angivelig hadde trikset med innstemplingen (hvilket jeg ikke hadde), en annen for at jeg ikke passet på at bananene, som skulle ha et nøyaktig antall grader for å modnes, ellers ble de svarte.

Jeg tok det merkelig nok greit. Men det som sitter på netthinna fremdeles er en liten, innrammet plakat på sjefens vegg, litt på skrå, budskapet hadde en nesten oppmuntrende klang:

«Gjør ditt ærend, gå raskt bort! Husk tid er penger, og ­ tiden­ kort».

Stoppeklokka. 

Skulle vi ta med én ting til, måtte det være historien om optimaliserings­moralen, som snek seg inn i fritidslivet uten at vi egentlig helt visste at den gjorde det, og vi skjønner det neppe i dag heller – vi begynte å overføre ­erfaringene fra arbeidsplassen til fritida, vi skapte en verden hvor uret ble et instrument som brakte fritiden mening inn i tilværelsen, stoppeklokka. Vi rodde, syklet og kappseilte og målte start­tider, mellomtider, rundetider og sluttider. Med andre ord, nye tidspress, det dreide seg om å vinne tid og sette­ rekorder, det var det ypperste ideal. Og er det frem­deles, atskillige minutter av Dagsrevyens 45 tilmålte, handler om et kappløp med tid: sporten.

Kaste bomber. 

Den som har fulgt med så langt som hit, skal vite at jeg har ikke tanker å kaste bomber på tiden. Jeg fikk bare så lyst til å finne ut – ikke når tiden startet – men hvorfor vi behandler den så stemoderlig. Jeg tror at jeg – godt og vel 500 år etter – med tyngde kan si at det ligger i genene og at det bare er en liten elite som «hopper av». Vi andre tror på det vi hører – a­t ­løper vi ikke fort nok, faller verden sammen. Jeg er ikke moralist, jeg er drevet av kavet og syns ikke én gang synd på meg selv.

Reiser meg.

Så hva gjør vi? Selv gjør jeg det på den måten at jeg av og til stanser, reiser meg, retter ryggen og sier med klingende stemme: Det er ikke tiden det er noe feil med, gutten min, det er deg.

Gå til innlegget

Kurdisk vekkelse

Publisert 6 måneder siden

Religionen har det med å blomstre på utsatte steder. Nå «vekkes» kurdernes store profet og vismann, Zarathustra, til live i kampen for identitet.

Zarathustra – det klinger fjernt og lukter krydder. Kanskje gjør Nietzsche med et av sine hovedverker, Also Sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra) det nærere – men vi skal ikke la oss lure, Nietzsche sto så langt fra Zarathustras fredsbudskap som tenkelig er. Det er her Nietzsche for første gang tar i bruk ordet «overmennesket», som Hitler likte godt og utviklet sine gale teorier fra.

– Historisk person 

Kurderne anser Zarathustra som sin, han virket i deres område – hvis han over hodet har eksistert. Mange forskere antar at Zarathustra har vært en historisk person på linje med Buddha, Jesus og Muhammed. Andre at han var en myte som europeiske forskere gjorde til profet for at iransk ­religion skulle ha en lederfigur som ­andre kjente religioner. I alle fall, zoroastrismen var statsreligion i de iranske rikene i Det nære Østen mellom ca. 600 f.Kr. og 630 e.Kr. – i en tid da iransk religion kunne påvirke både jødedom, kristendom og islam, som alle utviklet seg i et religiøst klima dominert av zoroastrismen. Før islam kom på banen på 600-tallet og fortrengte det hele.

Universets likevekt

Mange kurdere ser zoroastriske symboler og tanker som identitetsmarkører for sitt land, men få har bekjent – eller turt – å bekjenne seg til religionen. Før nå. Det pågår en zoroastrisk vekkelse i landet, hvor spørsmålet om ­nasjonal identitet er et stort ­poeng. Til syvende og viste det seg om et inderlig ønske om å kunne fraskrive seg islamsk identitet. Og kampvåpnene er – slik Zarathustra foreskriver – gode tanker, sann tale og gode gjerninger. Universet – mente vismannen – er opprinnelig i en slags likevekt, og likevekten forstyrres av at det onde blir oppmerksom på det gode og misunner det og vil besitte det. Da legger Gud len plan for å uskadeliggjøre det onde for godt.

Talskvinnen

Den danske Weekendavisen gjengir samtaler med moderne zarathustratroende, blant andre en sentral talskvinne for religionen – Awat Darya – som beskrives som ikke akkurat prototypen av åndelig leder, hun «er iført stiletter og moteriktig jakke og ledsages av en skjødehund i bånd». Til avisen sier hun:

«Den kulturen vi har i dag, er ikke kurdisk. Maten vår, klærne, talemåtene, vanene og alt mulig stammer ikke fra de araberne, som har holdt Kurdistan under islamsk åk. Opprinnelig har vi en vakker kultur, som ikke skiller mellom menn og kvinner. I Zarathustras salmer, Gathaene, nevnes ikke menn og kvinner, det er kun snakk om mennesker»,

Hun har allerede påtatt seg rollen som religionens offisielle­ talskvinne overfor myndig-­hetene.

Akilleshel

Spørsmålet er – ­etter all uroen i egnen: Kjenner en akilleshelen, det sårbare punktet, fellen som liggere der – nemlig at den religiøse vekkelsen til syvende og sist avslører seg som et politisk prosjekt innpakket i åndelig retorikk. Da er verden like langt og Kurdistan det samme, neste steg er vold, og da er kampen over – hva slags identitet har man da, når Zarathustras freds- og frihetstanker ligger i grus. En av denne verdens eldste, levende trosretninger holdt ikke, den heller.

Med budskapet om rettferdighet - vilje til høy etisk bevissthet, forakt for løgnen, positiv holdning til fremtiden og betydning av frihet - kan man jo håpe på fornuft. Kurdistan trenger neppe en ny fraksjon. Et av profetens ufravikelige «krav» er at religionene må leve sammen i gjensidig forståelse. I en preken sa Zarathustra: «Dere som søker kunnskap, lytt varsomt til det jeg sier å ta imot sannhet i lys av fornuft, fordi det er mulig for hver og en å leve med sammen, med forskjellig tro»

I det skjulte

Den nye vekkelsen pågår, det meste skjer i det skjulte, det er for risikabelt å være synlig - foreløpig. Men kurderne står ved et tre og en visdom som muligens strekker seg 3.500 år bakover i tid. Det skulle holde for en identitetsmarkering.

En vakker historie til slutt: Weekendavisens reporter gikk seg på et lite tempel som var gjemt inne i en garasje. Her samlet det seg en menighet.

En menighet som er helt ny og veldig, veldig gammel på ­samme tid.

Gå til innlegget

Løgn på løgn

Publisert 10 måneder siden

President Trump har rundet 5.000 løgner og villedende påstander i sitt presidentskap. Men det blåser bare presidenten større – i egne øyne.

New York Times referer til The Fact Checkers Database, som offentliggjorde sine tall for et par uker siden. Flere har telt, blant andre Toronto Star, hvor tallene bekreftes – 2029 rene løgner, resten er villedende opplysninger. Flest under rubrikken økonomi, blant annet påstandene om handel og jobber («an incredible suksess» som han stadig viser til). 40 ganger har han uttalt at det er det beste tallet i hele USAs historie. Hver gang er han blitt korrigert, det hjelper ikke.

Patologisk

Trump er en patologisk løgner, han svarer med løgn, han reagerer impulsivt med løgn. Han lyver så ofte at han må mene det han sier er riktig. Politikere prøver normalt å unngå å lyve for enhver pris – og har et mer diskret språk for å snakke utenom og tåkelegge sannheten. Det er alvorlig nok. Men Trump lyver så åpenlyst, så uhemmet, at det virker aldeles naturlig å konstatere at han har psykopatiske trekk og lever i et parallelt univers – ved siden av virkeligheten.

LES OGSÅ: Derfor trumfer følelser fakta

Flere kilometer 

Fra Det Hvite Hus vet man at Trump i en periode daglig mottok en liten mappe med utelukkende rosende bemerkninger om hans fortreffelighet. Og legger man da til Orwells klassiske «med løgnen har man jo makt over virkeligheten», så er vi vel på plass. Det ufattelige er at så mange ser forbi løgnene og svelger dem uten søvnløshet. Kanskje er parolen: Trump skaper et etterlengtet kaos der andre har skapt altfor mye orden. Spørsmålet er: Hvorfor vender ikke ordentlige mennesker, som normalt setter sannhet og oppriktighet høyt, seg bort fra denne storskrytende lystløgneren?

Ukuelig vane

I en tid da den ene kongressen etter den andre trommes sammen for å redde verden, virker det kanskje underlig at jeg sitter her og håper på noen få, ukuelige mennesker som lever spredt utover hele verden. Et kompani av skamslåtte landeveisriddere, som står i verdenssjelens tjeneste. For det er det det handler om, løgn følger løgn og til slutt sitter vi på svidd bakke – en verden uten sjel. For hvem kan bevege seg fritt i et samfunn av løgner?

LES OGSÅ: Roser «sympatisk og kristen» Trump

Nedbrytningen

Jeg er ikke naiv, jeg ber ikke om total rettferdighet. Men om at uretten må skje i menneskelige former. Der er vi ikke nå. Det skjer noe når statsledere – som Trump – opphever seg til å være Gud. Det har skjedd – de gamle, klassiske kulturene som falt, en etter en. Det edle og mennesketilpassete ble skiftet ut med et vellystig «hedenskap», som gikk amok i en primitivitet hinsides Borneo og New-Guinea. Sivilisasjoner dør, dette har de til felles med menneskene. Men de dør ikke på samme måte som menneskene. Mennesket må først dø, så kommer nedbrytingen. Sivilisasjonenes fall kjennetegnes av at de smuldrer hen mens de lever, de krakelerer. Det sniker seg på mens vi ser en annen veg. Det er det skumle.

LES OGSÅ: Hvorfor le? Trump har jo helt rett

Sannhetens død

Den markante, amerikanske litteratur- og samfunnskritikeren Michiko Kakutani stiller nettopp spørsmålet i sin nye bok – The Death of Truth (Sannhetens død): Hvor kjøper Trumps velgere alle løgnene? Nærmest i en parentes snakker hun om grunnene: En stigende kynisme gjennom mange år på grunn av manglende tro på et dysfunksjonelt politisk system, en fornemmelse av å stå utenfor verden, som drives frem av teknologiske forandringer, globalisering og forvirring. Altså en refleksjon av middelklassens svinnende håp om hvorvidt den amerikanske drøm – et hus, utdannelse, en bedre fremtid for barna – overhodet er oppnåelig.

Trollkvinnens kule

Jeg ser ikke inn i trollkvinnens kule, det er det få som gjør. Men løgner har i «tidens fylde» en massiv evne til å slå tilbake. Det kunne vært godt å slippe. Men slipper vi unna?

Gå til innlegget

Jeg kan alt om tulipaner

Publisert 10 måneder siden

Radio er fint, tenkte jeg her en dag da jeg satt og gjorde ingenting – mens P2 sto på.

I løpet av et par timers tid hadde jeg fått klarhet i kunnskap det klinger «kjent» men «glemt» av. Det kvikket opp. All denne kunnskapen som forsvinner, og som – når jeg skal trøste meg selv – ser for meg som en slags kompost hvor alt har havnet, og som det vokser nye ting opp av. Men – altså – forleden dag ble jeg minnet på hva sinus og cosinus var for noe (igjen) og hva het nå hovedstaden i Bhutan? Hva den konservative politikeren Neville Chamberlains egentlige bragd og hva slags folk hadde Ludvig Holberg rundt seg da han skrev Jeppe? For slett ikke at snakke om trettiårskrigen – den varte i 30 år, men når? I godt lag hadde jeg sagt at jeg visste det, for sånn sirka gjør jeg det. Men da snakker vi sånn sirka.

Mitt indre håp

Jeg kan finne på å kaste meg inn i en prat der alt sånt lusker i kulissene, jeg sender ut noen svar som egentlig er følere i retning mitt eget indre i håp om at noe våkner, og er glad når noen bryter inn og kutter samtalen like før skandalen «jeg er helt på jordet». Jeg liker å kunne, det er det som er forsmedelig. Nå er det ikke sikkert det betyr så mye heller, for jeg vet hvem Guglielmo Marconi var, det lærte jeg av fyldige frøken Magda Lien på folkeskolen. Guglielmo fant opp den trådløse telegrafien, dermed også ofte anerkjent som radioens oppfinner. Radioen jeg nettopp satt og hørte på. Relevant kunnskap, altså.

LES OGSÅ: Mytting henter ideer i kirken

Ruskes i tankene

En ting er å lære nytt, jeg har lært atskillig nytt av å lytte til P2 – om for eksempel tulipanen, tulipanens kulturhistorie. Og om hvordan jeg ter meg hvis jeg – Gud forby – skulle begynne å samle på gamle støpjernovner. Og hvordan defineres en antikvitet? Det siste har jeg forresten aktivt lurt på. Dette visste jeg ikke, ingen ting av det. Men det artigste, likevel, er når det ruskes i hukommelsen og ting jeg åpenbart husket, det vil si ikke husket, gir en vennlig følelse av at det ligger der, det lå der - og plutselig popper det opp en masse bilder i hodet av biler (deilig bildesign), gater, bøker med vekkblåst innhold, kulturhistorie, historiens personligheter, i det hele tatt, det kommer for en dag. Og med det også kjennetegnet på biler fra Oppland – det var var E, fra Hedmark D. Da kommer det enda flere bilder. Noen fortalte meg min «egen» historie, den som går ved siden av min nåværende. Dette «noen» var P2.

Måke snø

Dette drar av gårde, nostalgi. Viktigere (skjønt hva betyr «viktig»?) er å få frisket opp i hva Plotin egentlig mente og hvorfor Pascal sa det han sa, for eksempel om kristen tro. Og Hegel - spør meg nå etter alle årene siden det sto på studieplanen, om jeg kan redegjøre presis for hva han tenkte? Niks. Jeg ville gjort meg brått travel og sagt jeg måtte ut og måke snø. Da var det P2 kom og forløste. Jeg kunne dvele, heter det vel på riktig gammeldags. Og nå, mange uker senere, kan jeg faktisk huske hva jeg hørte. Og som jeg altså hadde hørt for atskillig lenge siden, det ble «mitt» igjen.

LES OGSÅ: Tone Selboe blir ikke lenger flau av å skrive om trøsten i lesing

Hyllest til radioen

Dette er ment å være en hyllest til dem som driver på i P2, takk! Også, naturligvis, for ny kunnskap som formidles slik at jeg kan tenke tankene videre, selv. Det er god formidling. Jeg kan høre samtidsmusikk, og det skjer så uanfektet at jeg er med. Dannelse er et gammelt ord, men avkledd betyr det vel egentlig bare at vi blir dannet, formet, jeg vet ikke. Og det er det noe ved. Noen vil kalle det «plysjspråk», det lukter gammel fløyelssofa. Men ordet gjelder jo, ifølge P2. Dannelse er i strid med manipulerende trendprognoser. Det handler om å tenke dypt, bredt og i sammenheng. Særlig det siste. En kan være en hund etter ny kunnskap, men det er ikke så lett å skjønne dagen «i dag», hvis vi ikke skjønner hvorfor «i dag» ble som den ble. Og da begynner det for alvor å bli moro. Nytt forklarer gammelt, og gammelt forklarer nytt. Sånt blir man rolig av, prøv.

Begge beina

Dette kan høres riktig banalt ut, heller skulle jeg sikkert ha skrevet en artikkel om Løgstrup og Redon, som jeg kan. La meg få være banal, tenke «nostalgisk» – slik at jeg kan forstå tiden jeg står i, plantet (akkurat nå) med begge beina på bakken. «Et klokere samfunn er et bedre samfunn», er det en som har sagt». Jeg har glemt hva han heter.

Gå til innlegget

Er jeg en snobb?

Publisert 12 måneder siden

Kunsten er det vi har, hvis vi ikke vil reduseres til bare kjønnsorganer og lønnsseddel.

I denne artikkelen forekommer ord som «smak», «kvalitet», «kulturelle dannelse» og påstanden om at noe er bedre enn noe annet. Det mange kaller snobberi. Neste uke starter i hvert fall kultursesongen.

Går glipp av mye

Det kom bare på tale her en kveld: Temaet var kunst/kultur, og vi satt og forvirret hverandre i flere timer før vi historieløst landet på «hver har sin smak». Det var da den yngste blant oss ropte gjennom den gjærende enstemmigheten: ... men hva med Sokrates og Rafel og Beethoven!?

Det var deilig. Og at det kom derfra. Han skjønte at hvis vi spiser spagetti med kjøttsaus hver dag, så går vi glipp av mye, egentlig oss selv. Dermed var vi i gang igjen. Og jeg tenkte, er det derfra det skal komme, fra de nye voksne – at vi må tørre å gi «kvalitet» en egenverdi?

Matanmelder

Få protesterer når en matanmelder kårer en restaurant eller en kokk, plasserer noe i en klasse for seg. Alle godtar at innholdsrik og vakkert dandert mat er bedre for sansene enn Burger King. Begge steder serveres det mat, men der stanser likheten.

Det er merkelig at den samme samstemmigheten ikke gjelder kulturlivet og andre ting vi omgir oss med. I slike tilfeller blir «en klasse for seg» snobberi. For å ta noen ytterpunkter: Når en stiller seg undrende til verdien av en Justin Bieber-låt eller en bestselgerpocket kjøpt i stor fart på flyplassen eller for den saktens skyld et maleri av Marianne Aulie, kalles det snobberi. Det er det ikke. Vi snakker om forbruksvarer.

Myggen svirrer

Jeg hører myggen svirre rundt ørene igjen og hvisker – «snobb». Da sier jeg: Er det en grunn til at musikk og ditto litteratur lever i mange hundre år uten å blekne og at noe dør etter 20 runder på VG-lista?

Bøker bæres ut på paller etter et halvt år i bokhandelen, mens Dostojevski fortsatt bæres inn – riktignok ikke på paller. Det har med «kvalitet» å gjøre, noe som varer – noe graver dypere i oss enn andre ting, noe gjør oss levende.

Hva dette «noe» er, vet vi ikke. Men det virker. Det blir en merkelig plass i oss til nyanser og skjeve forløp, tydeligere tanker og nyansert sinn.

Dette «noe» trekker med seg kunnskap og historie, så vi – når det klemmer og vi kjenner oss fremmede i verden – ikke står på bar bakke, men får vite at vi står i en stor sammenheng. Vi snakker om rotløshet - alt dette er et vern mot rotløsheten. Kunsten og kulturen skal være et vern mot rastløs rotløshet.

Profitten vil

Vi fristes alle av en cheeseburger én gang i blant. Samlebåndunderholdningen har sin berettigelse. Men den kortsiktige, profitthungrige klikkpopulærkulturen må ikke forveksles med kunst, den hører ikke hjemme der, selv om pengemakten gjerne vil at den skal opphøyes.

Ingen av formene er «gale», bortsett fra at den ene klemmer ned og skyver ut den andre så «kvalitet» blir usynlig. Profitten vil det sånn, kunsten er et bryderi – den «tenker» nyanser og det hater populærkulturen.

Og for all skyld, så det ikke misforstås – «kvalitet» hører alle årstider og epoker til, samtidskunsten skal også vurderes på et kvalitetsbegrep – den gir oss en ny «hukommelse» når den møter oss og stiller nye 
spørsmål.

Går dypere

Det gamle er ikke per definisjon «kvalitet», heller ikke det nye, seriøse. Men mye er. Det gjelder å finne det, «bruke» det og overlevere det. Likedan med rock, jazz og den populærmusikken det er motstand i – det varer, det slites ikke.

Dårlige ting går i stykker, krakelerer av seg selv fordi det bare pirrer sansene. «Kvalitet» går dypere – i en evig kamp mot en kulturforståelse som bygger på å vurdere en låt ut fra sangens første 30 sekunder, en medfølgende pressemelding, eller bokens bakside.

Allmenn ferdighet

Noen – merkelig nok – mener det er elitært å arbeide for at alle får en meningsfylt utdannelse. At det å oppgradere og kvalifisere seg ut fra et kulturelt dannelsesideal, er et elitært prosjekt. «Kvalitet» er et fyord her også.

Og hva med kulturen, den kan knapt diskuteres – kulturanalfabetismen er i vårt «nye» samfunn blitt en tabubelagt folkesykdom.

Hva leser dere, spurte jeg en mine da de kom hjem fra skolen en dag. Krim, sa han. Men Ibsen, da, Vesaas? Det var langt ute, skjønte jeg. Læreren hadde under det snikende mottoet «det er bedre å lese, enn ikke å lese», spurt hva de helst ville lese.

Skal ikke læreren grave i en kasse av spisskompetanse og fremføre det han/hun mener man bør lese for å bli menneske? Jeg er ingen snobb, selv om jeg synes dette er rart.

Tar høyde for. Mennesket er alt annet enn gjennomsnittlig. Det tar kunsten, musikken og litteraturen høyde for. Det kan verken regnes ut eller kalkuleres med. Det bare er sånn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere