Disse innleggene ble skrevet for å godtgjøre at nazismens menneskesyn er i strid med det verdigrunnlag som den vestlige sivilisasjonen bygger på. Her kommer den avsluttende delen.

Dette er kun en avsluttende kommentar til de tre forgeånde innleggene.

Opplysningstiden legger grunnlaget for den moderne epoken, det samfunnet og den tekemåten vi kjenner fra vår samtid blir formet i denne epoken. Voltair beynner sin kamp for toleransen og rettsstaten, godt hulpet av andre opplysningsfilosofer. Roussau lanserer sitt folksuverenitetsprinsipp, som i modifisert form legger grunnlaget for folkestyret. Borgeren har dermed blitt en fri politisk aktør, en fri borger. Slaven har i løpet av den historike prosessen blitt fri borger. Dette knesettes gjennom de franske og amerikanske revolusjonene. Mennesket har dermed "gått" fra antikt slaveri til fri borger. Respekten for menneskverdet har preget den vestlige tankegangen siden antikkens tid, og har gjennom århundredene blitt virdereutviklet, før det hele kuliminerte med begivenhetene på syttenhundretallet. Kristendommen og den klassiske filosofien, den siste ofte med sin naturrett, har i hele denne epoken stått som forkjemere for menneskets verdi og verdighet som artsvesen (på tross av religionskriger, inkivisisjoner og andre religiøst betingede forfølgelser, som aldri stilte spørsmål med menneskets verdighet og verdi i seg selv, altså som artsvesen). Nazismen med sin forakt for menneskets verdighet blir dermed den europeiske sivilisasjonens verdimessige negasjon, denne ismen blir en representat for det dyriske babariet, for menneskeforrakten. Derfor har heller ikke denne idologien, med dens forskrudde verdier noen plass i  siviliserte europeiske samfunn. Derfor må også denne ismen, og representantene for dette menneskeforaktende barbariet ikke gies muligheter til på noen måte å få anledning til å spre sitt åndelige søppel, enten det måtte være i sin rene eller sin fordekte form. Det å vise dem toleranse er å vise ansvarsløshet, å vise ignoranse for historiens lærdommer. For skulle denne syke ismen igjen komme til makt vil vi igjen skue dødsleirene, gasskamrene og krematoriene. La dem ikke få bruke den friheten de selv forakter og bekjemper til å spre sin åndelige gift.

Denne delen tar i grove trekk for seg den ide-historiske utviklingen fra middelalderen og frem mot opplysningstiden.

Protestantismens ide-historiske betydning.

Protestantismen legger grunnlaget for store omkalfatringer i europeisk tenkning. I første rekke fikk individualismen sitt store gjennombrudd, og kan knyttes til tesen om at frelsen var et forhold mellom individet og gud, altså ikke lenger en vektlegging av gjerninger i form av bot for synder, eller kirken og prestenes mellomstilling mellom individet og det guddommelige. Reformasjonen legger også grunnlaget for kapitalismen, som sosiologen Max Weber ganske riktig påpekte, gjennom en puritansk og sparsommelig livsførsel, men i første gjennom pre-destinasjonslæren. Denne gikk ut på at det var forutbestemt hvor vidt den enkelte ble frelst eller ikke, og man kunne spore tegn på mulig frelse gjennom individets suksess i det jordiske liv. Syntesen av denne læren og det puritanske (mye en del av det samme komplekset) ble i følge Weber en høy arbeidsmoral og en sparsommelig livsførsel, en avstandtagen fra luksus der akkumulert kapital heller ble generert i retning av reinvesteringer. Slik sett så bidro religionen til å legge grunnlaget for kapitalismens gjennombrudd, mens katolisismen lenge fortsatte sitt “samliv” med de føydale strukturer, og en rural kultur og økonomi. Reformasjonen banet også veien for et gjennombrudd for naturvitenskapene, ved at man så på naturen og naturens hemmeligheter som et utrykk for guds skaperverk og tilstedeværelse. Rent politiske betydde reformasjonen en sterk sentralisering av den politiske makten siden kongene eller fyrstene som oftest ble kirkenes øverste ledere, og dermed kunne kontrollere både den hellige og den profane sfære, her ligger vel også kimen til “den moderne” og sentraliserte enevoldsstaten, med sitt funksjonelle byråkrati, og sitt styre og forvaltning på bakgrunn av klare lover. Med andre ord et klart skritt i riktig retning. Det kan også legges til at reformasjonen sterkt påvirket tenkere som Hobbes og Locke, om enn i forskjellig grad. For Hobbes ble den negative antropologien fremtredende, det gjeldt å holde individets dyriske drifter i sjakk, en holdning han faktisk hadde til felles med Luther, derav også Hobbes autoritære statsideal som vi finner klarest i “The Leviathan”. Men med reformasjonen blir også enten eller, eller “svart-hvitt tenkningen” fremtredende. Det beste eksempelet er at Luther fjernet skjærsilden, og da hadde døden eller etterlivet kun to utganger, enten himmel eller helvete. På det intellektuelle området, knyttet til humanvitenskapene var nok reformasjonen å anse som et forfall, den katolske kirken hadde utgjort en “kulturell bro” mellom antikken og den “moderne verden”, denne tradisjonen, denne respekten for kulturhistorien hadde reformasjonen liten sans for, og i det protestantiske Nord-Europa forfalt derfor det vi kan kalle “the classical tradition”. Slik sett står reformasjonen ikke i noe forhold til renessansen, men om man er velvillig så kan man kanskje hevde at protestantenes sverming for den ur-kirkelige tradisjon førte til en vektlegging av de tidlige apostler, og språk som gresk og hebraisk, men dette dreide seg kom om nødvendigheten av å underbygge doktrine, den klassiske kulturen både hatet og foraktet de. Slik sett kan man hevde at de representerte de kulturelle forfall, barbariet.

Slik jeg ser det er protestantismens viktigste betydning at den legger grunnlaget for statlig sentralisering og utvikling i retning av politisk modernitet (puritanerne var for eksempel fremtredende under den engelske revolusjonen på sekstenhundretallet). Reformasjonen la også grunnlaget for utviklingen av kapitalismen, med sin produksjonsform, som ble et historisk fremskritt, og som trass alt skapte et friere individ enn hva tilfellet hadde vært under føydalismen. Slik sett så peker disse endringene fremover, mot opplysningstiden og den franske revolusjonen. Som “modernitetens religion” spiller den i stor rolle i grunnleggelsen av de samfunnene “The Pilgrims” og “The Puritans” etablerte i New England, og som skulle danne grunnlaget for det samfunnet som i 1776 skulle fremstå som de Forente Stater ( da så klart med unntak av “Sørstatene” som ble etablert på bakgrunn av en noe annen politisk, religiøs og sosial tradisjon). Men disse puritanske samfunnene var på den annen side alt annet enn demokratiske og tolerante, tvert om de fungerte som teokratiske diktaturer. Dog bidro allikevel deres arbeidsdisiplin og nøysomhey til å danne et ideal for senre, og mindre religiøse generasjoner, som bidro til å etablere økonomisk frengangsrike samfunn i det som senere ble det nord-østlige USA.

Renessansen

Det som i første rekke karakteriserte renessansens menneskesyn var at individet ble satt i sentrum, vi kan kalle det individualismens første spede gjennombrudd i europeisk tekning. Dette i kontrast til middelalderens samfunn som hadde vært preget av en mer kollektiv innstilling, med vekt på storfamilie, og der skillet mellom det offentlige og det private hadde vært adskillig mindre fremtredende. Med andre ord renessansen dyrker mennesket, både som artsvesen og individ. Det kan tolkes på to måter. Mener man renessansens politikk så kan man si at polis-demokratiet, i den første fasen blomstret i de nord-italiensk by-republikkene, og at idealet, mye som i antikkens polisstater var den aktive borger. Dette endret seg imidlertid ved at man de fleste steder fikk en utvikling hen i mot at fyrstehus vokste frem og tok over makten i by-statene, unntaket her er vel Venezia, men det var til gjengjeld en oligarkisk republikk, alt annet enn demokratisk. Slik sett står politikken i by-staten i den første fasen iet bestemt forhold til utviklingen av menneskesynet i renessansen, altså det aktivt handlende og skapende mennesket, men i den andre fasen forfaller “folkestyret”. Men menes det med menneskesyn og politikk den politiske antropologen, så betyr det at et positivt menneskesyn gir grunnlag for en liberal og demokratisk stat, mens et negativt menneskesyn kan gi grunnlag for en autoritær stat, for å holde menneskets “dyriske drifter i sjakk”, her kan man vel henvise til en noe senere britisk tenker Hobbes og hans” Leviathan”. Man kan vel også bruke Machiavelli som et eksempel på det siste, men da den Maciavelli som vi møter i “Fyrsten” og ikke den som trer frem i “Discoursi”.Denne negative antropoligien , eller menneskesynet, finner man også igjen senere i fascismen og nazismen. 

Historikeren Le Gof presenterer leseren for en “magisk tid” preget av myter og symboler. I første rekke knyttet til kristendommen (selv om man kan se hedenske trekk som “henger igjen”). Det er en epoke som dyrker fortiden, tradisjonen, særlig de muntlige overleveringene siden lese og skrivekunsten i utgangspunktet var forbeholdt kirkens menn, dermed hadde de også langt på vei et maktmonopol over menneskenes sinn. Det er med andre ord troen, det religiøse som dominerer. Særlig er frykten for evig fortapelse stor i alle deler av befolkningen, redselen for helvete og demoner var utbredt. Vi kan vel si det slik at kirken og religionen i utgangspunktet dominerte de fleste menneskers sinn, og de betraktet omgivelsene ofte i en religiøs kontekst. På samme tid er det en brutal epoke, menneskelivet hadde liten verdi, også for kirken som ofte så kjettere på de underligste steder, og straffen for kjetteri var ofte en pinefull død. Djevelen kunne være alle steder, i de forskjelligste mennesker, eller endatil i menneskenes drømmer der han påvirket individenes sinn. Dette er for øvrig også tiden for hekseprosessene. Holdningen til utvikling og nyvinninger var også fiendtlig, og nye tanker ble ofte oppfattet som kjetterske, ja ofte bent frem som produkter fra djevelen selv. Og dette også kan ha hatt sin bakgrunn i en kirke som frenetisk vernet om sin etablerte og tradisjonelle makt er et annet og underliggende element i det hele. Men med andre ord var mentaliteten preget av religion og frykt, og frykten hadde ofte sitt grunnlag i den religiøse forkynnelsen. Man ser hos middelalderens mennesker et ønske om flukt fra den tilstanden de befant seg i. Imidlertid inntreffer en begynnende endring ved at skriftkulturen utbres og bøker også begynner å sirkulere utenfor kirker og klostre. De første “universiteter” vokser frem mye som et resultat av denne utviklingen, og de produserer sine egne bøker, i motsetning til kirkens bøker, noe kirken reagerte mot, og en utvikling hen imot vitenskap og en frigjøring fra kirkens makt starter. Menneskenes sinn begynner så smått sin frigjøring fra teologiens tyranni. Blant annet så grunnlegges skolastikken som vitenskap. Den er i utgangspunktet strekt influert av kirke og teologi men kan ses som begynnelsen på en “åndelig frigjøringsprosess” som via renessansen ender opp i opplysningstiden (min konklusjon). Med andre ord, middelalderen representerer det mytiske og troen på det overnaturlige, menneskenes sinn er formet av dette, men epoken blir også starten på en utvikling som over tid frigjør mennesket fra den undertrykkelse, angst og kirkelige maktmisbruk som epoken, og ikke minst kirken representerte. Men rasjonaliteten hadde ennå en lang vei å gå før den kunne frigjøre menneskesinnet. Middelalderen blir på mange måter begynnelsen på en brytningstid mellom det forgangene og det nye.

Den nye tidens vitenskap

Den nye tidens vitenskap møtte flere hindringer, for det første utgjorde den et vitenskapelig paradigmeskifte, og som alltid blir paradigmeskifter i utgangspunktet møtt med skepsis og motstand. Det gamle paradigmet hadde lenge preget vestlig sivilisasjon, og hadde sin bakgrunn i antikken, hos Ptolemaios og delvis hos Aristoteles. Det bygde ofte på teorier som var lett observerbare og i pakt med hva folk oppfattet som “sunn fornuft”, for eksempel at en stein faller hurtigere enn en fjær. De nye teoriene var vanskelige å kunne “observere” for ikke å snakke om at de ofte for datidens mennesker som oftest bygde på innviklede og vanskelig fattbare teorier. Et annet meget viktig poeng er så klart det religiøse aspektet, nemlig at det nye verdensbildet ble oppfattet å ikke være i pakt med etablert kristen lære, som at jorden for eksempel ikke lenger var universets midtpunkt, og at planetene ikke kretset rundt jorden , som sto stille, men tvert om kretset de alle om solen. Det betød at verden og kosmos fremsto som noen fremmed og ugjenkjennelig for datidens mennesker. Det religiøse aspektet skal man ikke undervurdere, Galilei fikk kjenne den pavelige inkvisisjonens forfølgelse for sine oppdagelser, og ble ansett som en kjetter som rokket ved den etablerte og “hellige ”verdensorden. Et annet moment som kanskje i første rekke rammet ingeniørkunsten og de tekniske innovasjonene var elitens nedvurdering av det praktiske manuelle arbeidet, en tradisjon som strekker seg tilbake til Platon og Aristoteles tid. Oppfinnere, ingeniører, ja nok også kunstmalere og skulptører ble alle offer for denne arrogansen, som nok også gjorde det vanskelig å vinne frem med sine nye teorier og oppfinnelser. Det var som oftest det intellektuelle arbeidet som ble verdsatt, folk som Leonardo og Michelangelo ble vel knapt i sin samtid ansett som store” åndelige” genier og intellektuelle, men som en slags avanserte håndverkere. Men jeg vil nok hevde at den kirkelige, altså ideologiske motstanden, var den mest alvorlige, for de verdslige fyrstene hadde ofte bruk for de vitenskapelige nyvinningene, i alle fall de som var av praktisk karakter, enten det nå dreide seg om nyvinninger innenfor ingeniørkunsten, eller oppfinnelser av ny våpenteknologi av forskjellig art. Leonardo og Michelangelo ble imidlertid langt på vei anerkjente som dyktige malere og skulptører, endatil av kirken, men det var som store håndverkere, ikke som intellektuelle. Med andre ord det meste av motstanden kan deles i to kategorier, tradisjonell konservatisme og fordommer, altså skepsis til det nye verdensbildet og de nye forskningsmetodene, som fremsto som både fremmede og uforståelige for de fleste. I tillegg til den tradisjonelle forakten for ingeniører og “håndverkere”, som ofte var datidens oppfinnere. Men den viktigste og farligste motstanden kom nok fra kirken som så sin lære, sitt religiøse verdensbilde truet.

 Opplysningstidens gjennombrudd

Den franske historikeren Hazard tar i utgangpunktet for seg en historisk epoke, altså grovt sett seksten hundretallet, for forstadiet for Opplysningstiden. Som de fleste førkrigsforfatterne, blant annet Egon Friedell, blir hans fremstilling en konvergens mellom ide-historien og kulturhistorien altså skildringen av en epoke. Man kan si at epoken som beskrives er den siste delen av tidsrommet mellom Renessansen og Opplysningstiden. Noen vil kanskje hevde at det er opplysningstidens begynnelse. Det er tiden for den kritiske tenkningen, der gamle sannheter utsettes for kritisk analyse, da troen på den menneskelige fornuft, mennesket som tenkende vesen kommer i forgrunnen. Mye som en reaksjon på den fanatisme og ufrihet som hadde rådet under religionskrigene. Descartes var vel med på å legge et grunnlagt for denne utviklingen med formuleringen; jeg tenker altså er jeg! Men Hazard vektlegger også den epikureiske tradisjonens “gjenfødelse”, og i den ligger om ikke bent frem ateismen, så i alle fall deismen, om jeg husker Lucrets dikt rett. Det er troen på naturen som den “åndelige kraften” i naturen og vel også vitenskapen (med tanke på Epikurs atomlære). Dette er egentlig noe forbausende, for i det gamle Roma var den epikureiske lære foraktet nettopp for de den vektla sinnets balanse, velvære, og avhold fra politisk aktivitet. Slik sett hadde det vært mer nærliggende at den stoiske tradisjonen, med sin vektlegging av plikten, hadde vært et ideal for seksten hundretallets opposisjonelle/kritiske tenkere. Her er en linje fra Bayle til disse tenkerne, kampen for den frie og kritiske tanken som han lanserte i sin “Ideenes Republikk” , det er de samme idealer som man langt på vei finner igjen hos en tenker som Spinoza og hos Locke. Spinoza blir særlig fremhevet som betydningsfull. En betydningsfull tenker som Hazard særlig fremhever er fritenkeren Carles de Saint-Denise, som ble drevet i eksil til England på grunn av sin kritiske tenkning. Lanserte tanken om evolusjonen i historien, og forfattet en komedie på engelsk, samt at han oversatte en rekke dikt til engelsk i tilegg til sin skribentvirksomhet. Han kan vel også anses som en fremtredende kosmopolitt, som så kvaliteter ved de fleste nasjoner. I forlengelsen av denne epoken er Voltaire og encyklopedistene. Troen på naturen legger grunnlaget for deismen og naturrettstenkningen som vi i forskjellige utgaver finner hos for eksempel Locke og Hobbes, og bidrar til den retningen vi kjenner som romantikken. Tenkerne er alle opptatt av å bryte kirkens åndsmonopol og makt, samt fremme tankefriheten og troen på den menneskelige fornuften slik sett legges det her et grunnlag for de senere opplysningsfilosofene som Diderot, Voltaire og Rousseau, og til sist den franske revolusjonen som blir selve fullføringen av prosjektet.

Anvendt litteratur:

Rasmussen, Tarald/ Thomassen, Einar: Kristendommen – En historisk innføring. Universitetsforlaget, Oslo 2002.

http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/20100423270806400.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Manikeisme

Platon : Drikkegildet i Athen, Grøndahl Dreyer, Oslo 1999.

Vestrheim, Gjert og Østmo,Tor Ivar (red) : Klassisk talekunt, Vidarforlaget, Oslo 2009.

Friedell, Egon : Oldtidens Kulturhistorie, H.Achehoug & CO, Oslo 1940.

Rossi, Paolo : The Birth og Modern Science, Blackwell Publishers 2001.

Tillich, Paul : A History of Christian Thought, Simon&Schuster , New York 1968.  

Hazard, Paul : The European Mind, Penguin University Books 1973

Giardina, Andrea : The Romans, University of Chicago Press, Chicago 1993.

Den europeiske sivilisasjonens historiske grunnlag (del 2)

                                                              Innledning

De to fundamentene i den europeiske sivilisasjonens grunnlag er kristendommen og den klassiske filosofien. Filosofien utviklet seg kontinuerlig fra antikkens Hellas, via opplysningstiden og frem til vår tid. Kristendommen har også opplevd en lignende utvikling, der retninger ble konfrontert med hverandre, der noen overlevde og andre gikk under. Men de fleste har i større eller mindre grad, direkte og indikerte virket inn på den vestlige tenkemåte, mentalitet og de vestlige etiske verdier.

Kristendommen har opplevde flere splittelser opp gjennom historien, alt i fra dens første tid. Vi kjenner til splittelsen mellom de jødekristne og hedningkristne, altså striden mellom Paulus og Jakob, i kristendommens første tid. Siden fulgte flere splittelser, Arius av Alexandria og hans tilhengere hadde problemer med å godta treenigheten, og dannet sin egen kirke, vi har striden med nestorianene som førte til at den egentlige østkirken, den syriske ble grunnlagt. Og vi har det mest kjente eksempelet, filoqestriden som fremkalte et endelig brudd mellom de katolske og gresk-ortodokse kirkene, hvor vidt den reelt sett var religiøst fundert eller politisk fundert strides man ennå om. Ja, selv den norske kirken er resultatet av et skisma, nemlig det bruddet som oppsto med den katolske kirken etter reformasjonen. Hva man imidlertid skal ha klart for seg er at det ofte ligger til grunn en “sammensausing” av teologi og politikk i disse skismaene. Protestantismen ble for eksempel i sin tid støttet av fyrster som ville redusere pavens politiske makt og styrke sin egen. Altså, motivene kan ofte være blandede.

Men i denne fremstillingen vil jeg legge vekt på en tidlig, og særdeles viktig strid, en strid som dreide seg ikke så mye om politikk og organisasjon, men om selve regionens innhold, hva kristendom skulle være. En strid som mest sannsynlig påvirket kristendommens fremtid, og dens plass i den vestlige sivilisasjonen som den enerådende religion, og ikke minst sivilisasjonsbyggeren. Slik sett, kulturhistorisk og politisk, ja sivilisatorisk, så var katolisismens seier en seier på sikt for progressivitet og opplysning i en samfunnsmessig kontekst. Men, og her er det store men, var det den riktige tolkningen av Jesu lære, eller var den en tilpasset verdslig utgave, ja faktisk noe annet enn kristendommens egentlige idemessige substans? Men andre ord hva jeg vil ta for meg er striden med gnostikerne, et tidlig skisma i kristenhetens historie.

Bakgrunnen for konflikten

Utgangspunktet for denne striden har ikke som de andre sitt grunnlag i uenigheter vedrørende et i og for seg allerede etablert kanon. Denne striden dreide seg faktisk om hva som skulle være kristendom, om hvem som hadde skapt verden, om hvem som var Gud, og til sist hvilken Gud i så fall Kristus skulle ses som representant for.

Stridens kjerne dreide seg om hvor vidt det gamle testamentet, og dets Gud, Jahve, skulle anses for å være kristendommens grunnlag. Ja, om Kristus egentlig hadde vært en representant for Jahve, som skulle fornye pakten. Eller om han var en representant for en annen og høyre guddom, som også Jahve var underordnet. Om Jahve til sist ikke var annet enn en ond demiurg, altså et lavere skapervesen, som hadde skapt menneskene og jorden uten Guds bifall. I så fall mente gnostikerne at verden var av det onde.

Selve tanken er vel knapt så ueffen, siden man jo ser spriket i verdier og menneskesyn mellom det gamle og det nye testamentet, mellom det gamle testamentet Gud, og den Gud som fremstår i det nye testamentet. Med andre ord skulle kristendommen ses på som en helt ny religion?

Vi skal ha klart for oss at gnostikerne i denne tidlige epoken, antikken, sto sterkt, særlig i Romerrikets østlige deler, og områder øst for rikets grenser.

Men la oss forsøke å få en liten historisk kronologi i begivenhetene rent avslutningsvis. Den første store striden rundt dette starter med Markion, en velhavende skipsredersønn fra Anatolia med et kristent kall som førte han til Roma på 130 tallet evt.

I 144 evt, organiserer han et møte mellom de kristne menighetene- På dette møtet hevdet han at det nye testamentets Gud ikke var den samme som det gamle testamentets Gud, og at det gamle testamentet ikke burde være et hellig skrift for kristendommen (Rasmussen Tarald/Thomassen Einar : Kristendommen – En historisk innføring; Universitetsforlaget, Oslo 2002, side 73).

Forslaget ble avvist av forsamlingen, men det la grunnlaget for en dyp og langvarig strid, mellom hva vi kan kalle den katolske og den gnostiske retningen innenfor kristendommen. En strid som skulle ende i direkte forfølgelse når kristendommen omsider ble statsreligion i det romerske imperium.

For i utgangspunktet var det ikke gitt at gnostikerne skulle bli den tapende part i konflikten, de var som sagt tallrike, særlig i imperiets østlige deler. Men deres verdenssyn gjorde det umulig for denne retningen å kunne bli noen statsreligion.

Over tid utviklet da også gnostisismen seg i ulike retninger utover i sen-antikken. Særlig kjent er manikeismen, siden sankt Augustin av Hippo, opprinnelig var manikeer. Manikeismen ble grunnlagt av “profeten” Mani fra Babylon, og var på mange måter en syntese av gnostisk kristendom, zoroastroisme og buddhisme. Det blir sagt at Mani, som kom fra en velhavende familie i Mesopotamia, skulle ha studert i India.

Dette forholdet er for så vidt interessant i seg selv, siden det viser en nær kontakt mellom østen, særlig India, og det romerske imperium. Dette har ikke bare religionshistorisk betydning, men også betydning for historie og sivilisasjonsteori. Nemlig det faktum at mange impulser, også på det intellektuelle og religiøse området kom fra øst. Har det hatt innflytelse på Kristi lære? Det kan man ikke vite.

Og veien var ikke lang, og kontakten ikke indirekte. Fra Berenike i Egypt hadde allerede ptolemeerne en direkte skipsrute til Malabar i India, som fulgte monsunvindene, turen tok i følge kildene 41 dager. Og romerske templer og bosettinger har blitt grav ut i Kerala, og tamilske bosettinger er funnet i Berenike, i Egypt. Altså finnes det et empirisk belegg. (http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/20100423270806400.htm)

Slik sett kunne nok St.Thomas faktisk ha vært Indias apostel, slik Indias kristene hevder. Og i så fall var muligens Indias første kristene gnostikere, muligens, siden jo Thoamsevangeliet i alle fall anses som et gnostisk skrift.

Uansett, Mani led til slutt martyrdøden i Babylon, der han ble betraktet som en politisk trussel. Men hans lære spredde seg, særlig til Romerrikets østlige deler. En kuriositet er det vel også at manikeiske misjonærer brakte læren videre østover, for eksempel til våre dagers Sing-Kiang, i Kina, der uigurene faktisk var manikere frem til de ble islamisert på trettenhundretallet. (http://no.wikipedia.org/wiki/Manikeisme).

Ellers så døde gnostisismen ut som følge av forfølgelse i Romerriket, med et par mulige unntak, katarene, i middelalderens Sør-Frankrike, sies å ha hatt gnostiske, og vel også maikeiske, elementer i sin lære.

Og en sekt “Jakobinere/ jacobinean heritics” nevnes i kilder fra middelalderen, særlig korsfarerne møtte disse på sine ferder gjennom Anatolia. De siste av denne gruppen skal ha holdt til i fjerntliggende deler av Armenia, og først forsvunnet helt på begynnelsen av nittenhundretallet.

Men som en konklusjon kan man fastslå at gnostisismen i det alt vesentlige forsvant i løpet av sen-antikken. Men at retningen reiste viktige spørsmål, spørsmål som fremdeles, i vår tid preger religionsforskningen. Men at denne retningen egentlig var nødt til å tape, da den i sin forkastelse av det profane, som ondt skapt av ondskapen, og sin virkelighetsfjernhet, umulig kunne ha fylt rollen som statsreligion.

Den antikke identiteten

Med andre ord vi snakker om den romerske identiteten. Selv om romersk borgerskap også i den republikanske perioden var utbredt i de romerske provinsene så betegner definisjonen “The r oman man” noe mer spesifikt enn selve borgerskapet. Den definerer på mange måter et spesielt sett med dyder som skilte romerne fra andre omkringliggende kulturer, som i første rekke de greske og keltiske. Et slikt syn finner man for eksempel hos politikeren og filosofen Cicero, og hos den romerske dikteren Virgil (Giardina side 6). Så sent som da det felles romerske borgerskapet ble introdusert i 212 ekr var man tvunget til å innrømme at det også i selve Italia var store grupper som ikke kunne anses som romaniserte. Eller hva med skillet by contra land, fjell bondens kultur og dyder, eller mangel på sådanne contra by - borgeren ? Patrisieren contra plebeieren? For hva var til sist de romerske dyder om ikke annet enn dydene og tradisjonene til en sosial, kulturell og politisk elite. Slik tolker i alle fall jeg Giardinas synspunkter. For denne eliten var til sist de egentlige borgerne, etter gresk oppfatning, de som innehadde den politiske makten, de som representerte hva de selv oppfattet som den gamle, rurale og patriarkalske romerske tradisjonen. Med andre ord “de virkelige romerne”. Til sist kun noen få tusen mennesker, de fleste innenfor Romas og Italias grenser, bærerne av tradisjonen, pieteten, humanitas, som de mente skilte dem fra “barbarene”. De fleste andre romerske borgere levde sine liv i sine lokalsamfunn, med sin egen tradisjon, sin egen kultur, det som for en stor del bandt dem sammen var de romerske lovene og de romerske tjenestemennene. På den annen side kan man vel hevde at den romerske tradisjon eksisterte som et ideal for lokale overklasser og innenfor utdanning etc, men ble aldri noe virkelig felles for imperiet som helhet, kun et symbol. Slik sett kunne nok den frigitte slaven bli romersk borger, men han ble aldri et fullverdig medlem av samfunnet med mindre han gjennom sin suksess skapte seg en økonomisk og politisk maktbase. Tacitus bruker eksemplet med at mange senere senatorfamilier og familier fra ridderklassen (borgerskapet), hadde sin opprinnelse hos tidligere frigitte slaver. Slik sett bærer det romerske i seg både maktmisbruk og felxibilitet. Men mens den greske borger mottok sitt borgerskap og sine rettigheter som en naturlig ting, så ga den sen-antikke romerske staten dette til sine borgere. Borgerskapet ble gitt, det var i og for seg ikke noen naturlig rett, slik sett kom ikke rettigheten fra naturen, men ble skjenket den enkelte av myndighetene. Igjen kan man se patriarkalske trekk, den romerske staten inntar rollen som “en pater familias” overfor sine borgere i beste romerske tradisjon. For den jevne romerske borger besatte i motsetning til den greske liten eller ingen politisk makt. Derfor kunne også romerne rundhåndet dele ut borgerskap, i motsetning til hva tilfellet hadde vært i de fleste greske polis statene.

Middelalder

Historikeren Le Gof presenterer i Medieval Civilization leseren for en “magisk tid” preget av myter og symboler. I første rekke knyttet til kristendommen (selv om man kan se hedenske trekk som “henger igjen”). Det er en epoke som dyrker fortiden, tradisjonen, særlig de muntlige overleveringene siden lese og skrivekunsten i utgangspunktet var forbeholdt kirkens menn, dermed hadde de også langt på vei et maktmonopol over menneskenes sinn. Det er med andre ord troen, det religiøse som dominerer. Særlig er frykten for evig fortapelse stor i alle deler av befolkningen, redselen for helvete og demoner var utbredt. Vi kan vel si det slik at kirken og religionen i utgangspunktet dominerte de fleste menneskers sinn, og de betraktet omgivelsene ofte i en religiøs kontekst. På samme tid er det en brutal epoke, menneskelivet hadde liten verdi, også for kirken som ofte så kjettere på de underligste steder, og straffen for kjetteri var ofte en pinefull død. Djevelen kunne være alle steder, i de forskjelligste mennesker, eller endatil i menneskenes drømmer der han påvirket individenes sinn. Dette er for øvrig også tiden for hekseprosessene. Holdningen til utvikling og nyvinninger var også fiendtlig, og nye tanker ble ofte oppfattet som kjetterske, ja ofte bent frem som produkter fra djevelen selv. Og dette også kan ha hatt sin bakgrunn i en kirke som frenetisk vernet om sin etablerte og tradisjonelle makt er et annet og underliggende element i det hele. Men med andre ord var mentaliteten preget av religion og frykt, og frykten hadde ofte sitt grunnlag i den religiøse forkynnelsen. Man ser hos middelalderens mennesker et ønske om flukt fra den tilstanden de befant seg i. Imidlertid inntreffer en begynnende endring ved at skriftkulturen utbres og bøker også begynner å sirkulere utenfor kirker og klostre. De første “universiteter” vokser frem mye som et resultat av denne utviklingen, og de produserer sine egne bøker, i motsetning til kirkens bøker, noe kirken reagerte mot, og en utvikling hen imot vitenskap og en frigjøring fra kirkens makt starter. Menneskenes sinn begynner så smått sin frigjøring fra teologiens tyranni. Blant annet så grunnlegges skolastikken som vitenskap. Den er i utgangspunktet strekt influert av kirke og teologi men kan ses som begynnelsen på en “åndelig frigjøringsprosess” som via renessansen ender opp i opplysningstiden (min konklusjon). Med andre ord, middelalderen representerer det mytiske og troen på det overnaturlige, menneskenes sinn er formet av dette, men epoken blir også starten på en utvikling som over tid frigjør mennesket fra den undertrykkelse, angst og kirkelige maktmisbruk som epoken, og ikke minst kirken representerte. Men rasjonaliteten hadde ennå en lang vei å gå før den kunne frigjøre menneskesinnet. Middelalderen blir på mange måter begynnelsen på en brytningstid mellom det forgangne og det nye.

Sett på bakgrunn av de nærmest nazistiske hodningene som har kommet til utrykk på VD den siste tiden, så føler jeg det påtrengende å fastslå at slike holdninger strider mot vårt sivisasjonsgrunnlag.De verdier våre samfunn historisk sett er bygd på.

Den europeiske sivilisasjonens historiske grunnlag, del 1

Alle mennesker er brødre. Dette skrev den romerske keiser og stoiske filosof Marcus Aurelius. Den stoiske tradisjonen bygde på den grunnvoll at alle mennesker har lik verdi. Dette kom også til å prege kristendommen som vokste frem nærmest parallelt med den romerske stoisismen. Siden den tid har disse verdien vært idealet for den vestlige sivilisasjonen, altså repekten for mennesket og menneskeverdet. Som Thomas Jefferson formulerte det i De Forente Staters uavhengighets erklæring fra 1776; vi holder disse rettigheter for selvsagte, at alle mennesker er født like.

Tilknytningen til denne klassiske humanistiske tradisjonen finner man for USAs del manifestert i Washington DC klassiske arkitektur, og begreper som Capitol og Senatet. Disse idealene i form av den franske revolusjonens proklamasjon om; frihet, likhet og brorskap, ble også de etiske byggesteinene for det moderne Europa som vokste frem etter 1789, og der årene 1933 til 1945 representerte barbariet og sivilisasjonssammenbruddet. Grunnen til at jeg poster disse artiklene er den tendensen man den senere tid har sett på “Verdidebatt” der stadig mer rabiate rasister og sosialdarwenister har fått boltre seg, og som nå toppes med innlegget fra denne nazisten fra Stavanger, og han forsvar for menneskeforakten, altså eugenetikken. Således angriper han også samtidig hele den europeiske sivilisasjonens over to tusenårige grunnlag. Jeg vi derfor kort og overfladisk skissere denne sivilisasjonshistorien. Siden den kan sies å være forfattet under tidspress så vil jeg be leserne om overbærenhet for eventuelle skrivefeil etc.

Det demokratiske styresettet ble innført i Athen ca 500 fvt. Og det demokratiet som oppsto for eksempel i Athen, var langt på vei et genuint folkestyre om man ikke regner kvinner, slaver og menn født utenfor Athen som folk. Kun menn som var regnet som frie athenske borgere kunne delta i statsstyret. Man utelukket dermed kvinner, slaver og menn født utenfor Athen, eller av foreldre uten athensk statsborgerskap.

Statsborgerskap ble derfor nærmest umulig å oppnå for en person som ikke kunne føre sin slektslinje i Athen flere generasjoner tilbake. Det lave antallet stemmeberettigede muliggjorde det vi kan kalle for et direkte demokrati. For Athen fungerte ordningen på følgende måte; byen var delt inn i 10 såkalte Fyler, som hver valgte 50 menn over 30 år, til et råd på 500 medlemmer. Dette rådet utførte den daglige regjeringsfunksjonen. Rådsmedlemmene satt etter tur i komiteer som utarbeidet forslag til borgerforsamlingen Ekkelesia, som besto av alle frie borgere. Den forsamlingen vedtok lover og avgjorde de viktigste statssakene.

Hver enkelt borger hadde stemmerett, samt talerett i forsamlingen. Ekkelesia hadde ca.40 møter pr. år, de ble avhold på en høyde (Pnyx) i nærheten av Akropolis. Etter avsigelser avbønner til guddommen ble møtene åpnet, og avstemningene foregikk ved håndsopprekning. Høyest rang blant de valgte embetsmennene hadde strategene, de var 10 i tallet og kontrollerte både hæren og økonomien. Deres embetsperiode var ett år, men med mulighet for gjenvalg. Gjenvalgs- muligheten var innført for å sikre kontinuitet i hærledelsen, og de sto derfor i en særstilling blant embetsmennene og var på mange måter Athens statssjefer. Forholdet mellom statsstyre og militærmakt var med andre ord viktig. Til en viss grad kan vi derfor karakterisere den athenske staten som et militært demokrati. Men sammenlignet med Sparta var Athen ingen militaristisk stat. Strategene inntok på visse områder den rollen som de gamle kongene hadde hatt. Det klassiske Athen har framstått for ettertiden som det fullkommene folkestyret, vel og merke for de deler av befolkningen som ble omfattet av statsborgerskapet. Aldri senere i historien har det eksistert noen stat som i en slik utstrakt grad baserte seg på det direkte demokratiet. Samfunnsautoriteten ble med andre ord forvaltet direkte av statens frie borgere. Men i en stat der folkestyret var så framtredende vistes også frihetens ulemper, det eksisterte ingen formelle grenser for folkeflertallets makt.

Tidvis ser man derfor trekk som peker i retning av flertallsdiktatur, det vil si flertalletskompromissløse undertrykking av minoritetene. Dødsdommen over Sokrates er et klart eksempel i så måte. La oss derfor ikke ensidig glorifisere det athenske demokratiet. Systemet manglet sentrale juridiske kontrollmekanismer, som tidvis førte til at det framsto som et “gatens parlament”. Strategene, de som hadde ansvaret for statens forsvar, ble som før nevnt valgt uten loddtrekning og de kunne også gjenvelges flere ganger. De fremstår for ettertiden i mangt og meget som den atenske statens ledere, og her er vel i første rekke Periklaes det fremste eksempelet.

Platons politiske verk , var på mange måter en reaksjon mot det athenske flertallstyranniet, og den skjebnen det hadde tildelt Sokrates. Platons politiske tenkning er gjennomsyret av en skepsis til folkestyret.

Man kan ane en forakt eller en slags frykt for , et emosjonenes, stemningens og egoismens styre. Et stykke på vei hadde han vel rett, det athenske demokratiet var langt fra perfekt. Hvis man leser hans verk finner man en grunnleggende forakt overfor den vanlige borgers vilje og evne til å styre. Platons idealstat var styrt av en intellektuell elite, og de vanlige borgerne ble redusert til «arbeidsmaskiner».

Hans idealstat har mange felles trekk med senere fascistiske og kommunistiske diktaturer.

Med sin idélære bidro samtidig Platon til å redusere individets samfunnsmessige verd, den som ikke har innsikt i de gode, det godes ide skal heller ikke styre, slik kan han tolkes. Han ble som tenker dermed stående i konflikt med troen på mennesket som et fornuftsvesen. Imidlertid hadde sin sosiale tilhørighet i det athenske aristokratiet, og hadde i sin ungdom faktisk vært inne på tanken om en politisk karriere, men for å bli valgt til et embete som for eksempel strateg var man selvsagt avhengige av folkets støtte. Platons problem var vel at han var aristokrat, vel så var også Perikles kan man hevde, men Platon hadde også en nær familiær tilknytning til en av de såkalte , som styrte Athen med Spartas støtte etter nederlaget i Pelleponeserkrigen. Etter prosessen mot Sokrates kan det virke som om Platon distanserte seg fra det politiske livet i Athen, og viet seg til filosofien.

Mange har med rette stilt spørsmål ved hvor mye av dette tankegodset som var Platons , og omhan i sin filosofi også formidlet holdninger han hadde fått overlevert fra Sokrates. Vi skal huske at prosessen mot Sokrates fant sted i tiden like etter Peloponeser - krigen. En av de fremste anklagerne i prosessen var Anytos, som hadde vært en meget sentral person i bekjempelsen av de tredve tyrannene, og gjenoppbyggingen av det athenske demokratiet etter krigen. Han var med andre ord en respektert demokrat. Krigsforløpet haddeikke gått i Athens favør, og folkemeningen hellet til den oppfatningen at det hele var enstraff fra gudene. Grunnen til denne straffen skulle ha sin bakgrunn i tidligere tiders blasfemi. Et eksempelsom ble framhevet var at en gruppe unge menn skulle ha ødelagt en rekke Hermes-statueri året 415 fvt. Sofistene, og i første rekke Sokrates, ble beskyldt for å være opphavet til denne vandalismen.Under det hele kan man muligens ane et annet motiv, at blasfemianklagen i realiteten bunnet i at man mistenkteSokrates for å være en antidemokrat, altså tilhenger av “det aristokratiske partiet”. Bakgrunnen var at han i sin ungdom hadde pleiet en nær sosial omgang med Kritas, Kharmides og Alkibaldes, som ble ledende tyranner, førstnevnte særlig forhatt, (oligarker) i Athen. Det er nærliggende å tro atman mistenkte Sokrates for å ha påvirket dem politisk. Athen skulle ha brutt ned deres respekt for sedvanetradisjonen.

Det kan også ses som en tradisjonell konflikt mellom den gamle og den nye tid. Forfatteren Aiskines skrev om prosessen 50 år etterpå, og han hevdet at Sokrates i realiteten ble dømt fordi han hadde vært Kritas lærer (Jon Hellesnes; Frå Athen til Pompei, side 68).

Historikere som Burnet og Taylor hevder også at Platons antidemokratiske innstilling kun er en videreføring av Sokrates holdninger. Kan det hos Sokrates ha eksistert en kritikk av et styre av “uopplyste“? Det er ikke umulig med Sokrates store vekt på innsikt og det å søke kunnskap, gripe det godes ide. Noe endelig svar vil vi mest sannsynlig aldri få.

Rundt år 380 fvt, grunnla Platon sitt akademi nordvest for Athen. Navnet akademi

kom av det stedet der skolen ble grunnlagt (en helligdom viet heroen Akadeimos). Noen tiår senere grunnla Aristoteles sitt Lykeion øst for Athen sentrum. Platons akademi eksisterte i over 900 år, helt fram til 529 evt. (John Lindquist; Pedagogikens Historia,C.W.K. Glerups Forlag, Malmö 1949, side 12-13 ).

Sentralt i undervisningen til både Sokrates, Platon og Aristoteles stod selverkjennelsen. Sokrates gjorde innskriften ved tempelet i Delfi; Kjenn deg selv, til innholdet i sin virksomhet. Altså individets vei mot erkjennelsen. Fagene det ble undervist i var de såkalte artes liberales, blant annet musikk, litteratur, geometri, aritmetikk, filosofi og ikke minst retorikk. Fellesnevneren for den klassiske kunnskaps tradisjonen er; kunnskap adler mennesket!

Kunnskapen om den klassiske epoken kan derfor sies å være en nødvendighet for å kunne forstå den europeiske kulturs intellektuelle røtter.

Det Athenske demokratiet bygde på et kompromiss mellom forskjellige sosiale grupper, og bidro til at aristokratiet som oftest utviste respekt for folket og de politiske institusjonene. Det eksisterte med andre ord en maktfordeling mellom aristokratiet og borgerne. Et kompromiss der aristokratiet besatte nøkkelposisjoner i samfunnet. Altså en variant av Aristoteleses sosiale og politiske kompromiss “politeion”, som vi også ser i en noe annen, og mindre demokratisk form senere i Roma.

På den måten var de garantister mot at det ble gjennomført revolusjonære endringer i det athenske samfunnet. I første rekke gjennom perserkrigene styrket også de vanlige borgerne sin politiske makt, ved at marinen fikk en sentral posisjon i statens forsvar, en endring som medførte politisk kamp mellom aristokratiet, som forholdt seg til hoplitt tradisjonen, en kontekst der de var de selvsagte ledere, og demokratene som ville styrke mariene og byens sjømakt med å bemanne skipene med borgere.

Skipenes mannskaper besto nemlig for det meste av borgere, mens kavaleri og infanteri for det meste besto av aristokrater og velhavende borgere, med økonomi til å bekoste krigsutstyr.

Stemmeretten i Athen var som før nevnt begrenset til de med athensk borgerskap. I utgangspunktet lyder dette plausibelt. Men for å kunne kvalifisere til borgerskap måtte man være født av athenske foreldre. Med andre ord var det nærmest umulig for en person av fremmed herkomst å oppnå borgerskap.

Et anselig antall av innbyggerne var derfor personlig frie, men uten politiske rettigheter, såkalte metoikere. Disse var pålagt en årlig skatt. Ble den ikke betalt risikerte de å ende opp som slaver.

En vesentlig årsak til at borgerskapet utviklet seg til et eksklusivt privilegium, varat man så muligheten for å begrense aristokratiets innflytelse. Det var for det meste aristokrater som ektet fremmede kvinner, og for athenerne var aristokratene den fremste trusselen mot demokratiet.

Også når det gjaldt eiendomsforholdene spilte statsborgerskapet en stor rolle, da det i regelen kun var athenske borgere som fikk eie jord i Attika. Metoikerne tok derfor opp yrker som handelsmenn, håndverkere og pengeutlånere. Slik sett la de grunnlaget for at det vokste fram en “handelskapitalisme”. Noe som igjen bidro til å styrke Athens økonomiske og politiske betydning i og utenfor den greske verden. Athen var derfor i realiteten et klassedelt samfunn, der en del av befolkningen hadde alle politiske og juridiske rettigheter. Vi skal heller ikke glemme slavene, som på noen områder utgjorde ryggraden i økonomien og som ikke en gang hadde eiendomsrett til sin kropp. By - staten var en begrenset territoriell enhet. Den besto som oftest av byen med det nærmeste omlandet. Byen sørget for administrasjon, håndverksproduksjon og handel, mens landsbygda forsynte byen med de nødvendige matvarene. De to mest innflytelsesrike by - statene i det klassiske Hellas, var Athen og Sparta. Mellom de to statene hersket det en kontinuerlig politisk - ideologisk konflikt, den første vi kjenner til i historien. Sparta var den ledende doriske staten, og det ble hevdet at denne staten hadde den eldste grunnloven blant de greske by - statene. Denne påstanden har vi i vår tid ingen muligheter for å kunne verifisere. Muligheten er til stede for at påstanden var et propagandautspill i striden med Athen. Sparta var den eneste av de greske by - statene som beholdt monarkiet, men vel og merke hadde ikke de to kongene noen reell makt i fredstid. I krig derimot hadde de diktatoriske fullmakter, på det punktet var de likestilte med Athens strateger. Det var det styrende rådet i samråd med de to kongene som hadde ansvaret for det daglige styret i den spartanske staten. I tillegg til de to kongene besto rådet av 28 menn over 60 år, som innehadde sine embeter på livstid. Rådsmedlemmene ble hentet fra Spartas fremste aristokratiske slekter. Riktignok hadde Sparta i sin konstitusjon nedfelt formell likhet for alle sine borgere, men denne bestemmelsen hadde ingen reell betydning uten i rent propagandamessig sammenheng. Spartanerne hadde også en folkeforsamling, men den hadde ingen virkelig politisk innflytelse. Sparta var med andre ord en rent aristokratisk stat. Spartanernes store problem var at da de erobret sitt landområde, Lakedomia, hadde de gjort den opprinnelige befolkningen (heloter) til slaver. Det var 7 heloter for hver frie spartanske borger. Spartanerne levde derfor i konstant frykt for opprør fra helotene. Det er i den sammenhengen vi bør betrakte det spartanske samfunnets strenge, nærmest militaristiske organisering. Det sier seg selv at en stat av denne typen ikke hadde muligheter for å kunne utvikle demokratiske trekk. Den spartanske staten kommer faktisk på

sentrale områder til å ligne sterkt på det totalitære elitesamfunnet som Platon skildrer i sitt samfunnsvitenskapelige verk . Eller i alle fall har noen iøynefallende likhetstrekk, der Spartas heloter i en viss utstrekning har spilt den samme rollen som arbeiderne i Platons idealstat, og spartanerne rollen som voktere og filosofer. Også de kollektive trekkene i Sparta og i Platons stat er iøynefallende. Striden i den greske verden sto mellom et begrenset folkestyre, Athen, og den aristokratiske staten, Sparta. Den langvarige konflikten førte til slutt til de to statenes undergang, og i dragsuget fulgte også de fleste mindre by - statene. Sentralt i kampen sto spørsmålet om den politiske makten i Grekenland, med kontroll over landområder og havner.

Det tyder på at en samlingsprosess var i sin spede begynnelse. Men vi skal ikke glemme at det Athen søkte i realiteten var et imperium, i disse bestrebelsene undertrykte de svakere stater, og hadde også ambisjoner ut over Heller, i første rekke ønsket byen å spille en stormakts rolle også på Sicilia og i Syd-Italia. På en slik bakgrunn er det naturlig at stater gikk i allianse for å verge seg mot hva de betraktet som en Athensk trussel.

Filosofien

 Filosofien blir å være alle vitenskapers mor, og i den uttalelsen finnes det en stor grad av sannhet. Naturfilosofien blir ofte hevdet å være all vitenskapelig tenkings opprinnelse, som de andre vitenskaper utgikk fra. Antikkens filosofi betød først og fremst bruddet med religionen og det mytiske.

Den første naturfilosofen som vi kjenner til var Thales, fra den greske byen Miletus på Lilleasias vestkyst. Han er mest kjent for å ha framsattfølgende hypotese; alt er vann. Moderne mennesker vil trekke på smilebåndet av en slik påstand, men for den tidlige antikken hadde utsagnet en enorm betydning. Mennesker var på en vitenskapelig måte begynt å reflektere over sine omgivelser. Materialismen hadde begynt sin kamp mot det åndelige, i forståelsen av verden. Filosofien hadde sin opprinnelse i et velhavende slave - eiende borgerskap i de blomstrende by - statene på Lilleasias vestkyst. Naturfilosofien var utgangspunktet, den gikk ut på å søke etter forklaringer på naturens tilblivelse, og dens progressive element lå i bruddet med fortidens mytiske forklaringsmåter.

Man kan si at et vitenskapelig tenkesett sakte, men sikkert ble etablert. Men filosofien begynte etter en tid også å berøre andre områder, for eksempel forhold knyttet til etikk og menneskets rolle i samfunns - fellesskapet. Pionerene innenfor denne grenen av filosofien var sofistene. Sofistene ble de første>, og ble av senere filosofer, mellom

andre Sokrates, anklaget for å selge sin viten til en hvilken som helst person som hadde penger til å betale med. En del sofister bidro derfor til å skape en filosofisk fundert moralrelativisme, noe som bidro til å gjøre ordet sofist til et skjellsord. Det var imidlertid sofistene som brakte filosofien til Athen, og bidro til at framtredende filosofer som for eksempel Sokrates fikk anledning til å utvikle seg.

Sokrates brøt med den sofistiske tradisjonen som hadde gått ut på personlig berikelse gjennom undervisning. Han framstår derfor som den første virkelige moralfilosof.

Ifølge kildene kom Sokrates fra en etter måten velhavende del av det Athenske småborgerskapet, han var som sin far utdannet som steinhugger, og kom gjennom hele sitt liv til utøve sitt intellektuelle virke på Athens torg, Agora, i nær kontakt med vanlige borgere. Han gikk rundt på Agora , forholdsvis uflidd, og innledet samtaler med tilfeldige forbipasserende. Ofte kunne han innlede samtalen med et helt dagligdags tema, for så i løpet av diskusjonen å pensle det hele inn på mer abstrakte begreper. Den teknikken kjenner vi i ettertid som den sokratiske undervisningsmetoden. Sokrates framhevet at mennesket burde strebe etter det gode liv. Det gode liv var for Sokrates å gjøre det gode. Det oppnådde man først og fremst gjennom

økt innsikt/kunnskap. Hans ideal var derfor det ærlige kunnskapssøkende mennesket. Den holdningen førte ham inn som tidligere nevnt i bitre konflikter med sofistene, som han kun hadde forakt til overs for. Hans virksomhet førte som det har blitt redegjort for for tidligere, til dødsdom da han også fremførte kritikk, ikke bare mot sofistene, men mot Athens institusjoner.

Sokrates` elev Platon ser, som jeg har vært inne på tidligere, ut til å ha videreutviklet hans

prinsipper. Men Platon gikk også videre i sitt filosofiske arbeid, han utarbeidet mellom

annet en konkret statsteori i >. Siktemålet med boken var å utarbeide en skisse til hva han oppfattet som et rettferdig samfunn.Boken må ses i tilknytning til hans forbitrelse over dødsdommen mot Sokrates, og en polemikk mot hva han oppfattet som flertallstyranni.

For å kunne skape rettferdighet mente Platon at demokratiet burde avvikles. I stedet ville han innføre et diktatur som bygde på et rigid elitestyre. Hans idealsstat bestod av tre klasser, folket, vokterne og filosofene, de sistnevnte skulle være statens makthavere. Videre ville han forbyforlystelser, deriblant musikk som han mente bidro til å forderve sjelen. Han var av den menig at forlystelser korrumperer mennesket.Platons elev Aristoteles tok på sin side avstand fra mange av sin læremesters totalitære holdninger. Aristoteles regnes som grunnleggeren av flere vitenskaper, blant annetzoologien, pedagogikken og den empiriske samfunnsvitenskapen. Han ble senere privatlærer for Alexander den store. Motsetningen mellom Platon og Aristoteles har sin dypeste årsak i epistomologien.Hva er så epistomologi? De russiske filosofene Galina Kirilenko og Lada Korsajunova har følgende definisjon i sin bok «Vad er filosofi?» (svensk utgave);

Den spesiella disiplinen som studerar frågan hur man lar känna den omgivande varlden, sätten att finna sanningen och relationen mellan den mänskliga kunskapen ok verkligheten kallas kunskapsteori (epistemologi) (Galina Kirilenko, Lada Korsajunova;

Vad är Filosofi, Progress Publishers, Moskva 1989, side 180-181).

Motsetningen dreide seg med andre ord om mennesket var i stand til å tolke og forstå sine omgivelser. Denne motsetningen kom til å bli meget viktig kultur og idéhistorien, og viskal komme tilbake til denne motsetningen seinere. Vi kan imidlertid her legge til at Platons epistomologi i stor grad dannet basis for hans statsteori. Også på kunstens og litteraturensområder blomstret i Athen, den klassiske skulpturen ble utviklet og teaterkunsten ble en folkeforlystelse, som ble avholdt i åpne amfiteatre.Dessverre har kun forsvinnende lite av antikkens teaterstykker overlevd, et de mest kjente er for eksempel Antigone som fremdeles blir framført på teatre verden rundt.Det var imidlertid det tilbakeliggende monarkiet Makedonia som med vold klarte å tvinge fram en samling av de greske by - statene, og legge grunnlaget for den epoken ettertiden kjenner som hellenismen. Men med hellenismen stagnerte også den greske verden i sin kulturelle og åndelige utvikling, om ikke generelt så i alle fall på sentrale områder som for eksempel

filosofien. De fleste av oss forbinder den greske antikken først og fremst med de store framsteg som menneskeheten gjorde innenfor kulturen og vitenskapen. Det er også her storheten i den klassiske epoken finnes. Den var starten på en utvikling utviklingen som legger grunnlaget for humanismen og demokratiet.

Protestantismen i en historisk og samfunnsmessig kontekst har satt sitt preg på godt og ondt på de vestlige samfunn siden femtenhundretallet, i det alt vesentlige har det vært et dystert preg. Det som følger er en kort historisk fremstilling

Protestantismens anti-intellektuelle tradisjon

Protestantismen legger grunnlaget for store omkalfatringer i europeisk tenkning både på godt og ondt. La oss begynne med det positive. I første rekke fikk individualismen sitt store gjennombrudd, og kan knyttes til tesen om at frelsen var et forhold mellom individet og gud, altså ikke lenger en vektlegging av gjerninger i form av bot for synder, eller kirken og prestenes mellomstilling mellom individet og det guddommelige. Reformasjonen legger også grunnlaget for kapitalismen, som sosiologen Max Weber ganske riktig påpekte, gjennom en puritansk og sparsommelig livsførsel, men i første gjennom pre-destinasjonslæren. Denne gikk ut på at det var forutbestemt hvor vidt den enkelte ble frelst eller ikke, og man kunne spore tegn på mulig frelse gjennom individets suksess i det jordiske liv. Syntesen av denne læren og det puritanske (mye en del av det samme komplekset) ble høy arbeidsmoral og et sparsommeligliv, en avstandtagen fra luksus og der  akkumulert kapital heller ble generert i retning av reinvesteringer. Slik sett så bidro religionen til å legge grunnlaget for kapitalismens gjennombrudd, mens katolisismen lenge fortsatte sitt “samliv” med de føydale strukturer, og en rural kultur og økonomi. Reformasjonen banet også veien for et gjennombrudd for naturvitenskapene, ved at man så på naturen og naturens hemmeligheter som et utrykk for guds skaperverk og tilstedeværelse. Rent politisk betydde reformasjonen en sterk sentralisering av den politiske makten siden kongene eller fyrstene som oftest ble kirkenes øverste ledere ( noe Luthers synest å bifalle), og dermed kunne kontrollere både den hellige og den profane sfære, her ligger vel også kimen til “den moderne” og sentraliserte enevoldsstaten, med sitt funksjonelle byråkrati, og sitt styre og forvaltning på bakgrunn av klare lover. Med andre ord et klart skritt i riktig retning hva angår teknologisk og politisk utvikling. Det kan også legges til at reformasjonen sterkt påvirket tenkere som Hobbes og Locke, om enn i forskjellig grad. For Hobbes ble den negative antropologien særlig fremtredende, det gjeldt å holde individets dyriske og syndefulle drifter i sjakk ved hjelp av en autoritær stat, en holdning han faktisk hadde til felles med Luther, derav også Hobbes autoritære statsideal som vi finner klarest i “The Leviathan”. Men med reformasjonen blir også " enten - eller", eller “svart-hvitt tenkningen” fremtredende i den vestlige mentalitet. Det beste eksempelet er at Luther fjernet skjærsilden, og da hadde døden eller etterlivet kun to utganger, enten himmel eller helvete. På det intellektuelle området, knyttet til humanvitenskapene var nok reformasjonen å anse som et forfall, et skritt i barbarisk retning, den katolske kirken hadde utgjort en “kulturell bro” mellom antikken og den “moderne verden”, denne tradisjonen, denne respekten for kulturhistorien hadde reformasjonen liten sans for, og i det protestantiske Nord-Europa forfalt derfor det vi kan kalle “the classical tradition”, og kultur og kunnskapsløshetens "klamme hånd" la seg som en skygge over denne delen av Europa. Slik sett står reformasjonen ikke i noe direkte, eller bevisst, forhold til renessansen og dens idealer, men om man er velvillig så kan man muligens hevde at protestantenes sverming for den ur-kirkelige tradisjon førte til en vektlegging av de tidlige apostler, og studiet av språk som gresk og hebraisk, men dette dreide seg til sist kun om nødvendigheten av å underbygge doktrine, den klassiske kulturen både hatet og foraktet de. Slik sett kan man hevde at de representerte det kulturelle forfall, barbariet.

Konklusjon

Slik jeg ser det er protestantismens viktigste betydning at den legger grunnlaget for statlig sentralisering og utvikling i retning av politisk modernitet (puritanerne var for eksempel fremtredende under den engelske revolusjonen på sekstenhundretallet). Reformasjonen la også grunnlaget for utviklingen av kapitalismen, med sin produksjonsform, som ble et historisk fremskritt, og som trass alt over tid skapte et friere individ, men da først for det meste etter at den protestantiske kirkens samfunnsmakt i reliteten var brutt, enn hva tilfellet hadde vært under føydalismen. Slik sett så peker disse endringene fremover, mot opplysningstiden og den franske revolusjonen. Som “modernitetens religion” spiller den i og for seg en viss rolle i grunnleggelsen av de samfunnene som “The Pilgrims” og “The Puritans” etablerte i New England, og som skulle danne grunnlaget for det samfunnet som i 1776 skulle fremstå som de Forente Stater ( da så klart med unntak av “Sørstatene” som ble etablert på bakgrunn av en noe annen politisk, religiøs og sosial tradisjon). Men disse puritanske samfunnene var på den annen side alt annet enn demokratiske og tolerante, tvert om de fungerte som teokratiske diktaturer. Dog bidro allikevel deres arbeidsdisiplin og nøysomhet til å danne et ideal for senere, og mindre religiøse generasjoner, som bidro til å etablere økonomisk fremgangsrike samfunn i det som senere ble det nord-østlige USA. Altså i den delen av USA der det industrielle og økonomiske tyngdepunktet skulle komme til å ligge. Disse tidlige samfunnene, rene religiøse diktaturer, hadde nok et klart kalvinistisk islett. En kalvinisme som nok også har hatt sin påvirkning på den senere økonomiske liberalismen både i USA og Europa. For den protestantiske lære er unektelig materialistisk og anti-intellektuell, kulturen, filosofien, metafysikken og refleksjonen står den fjernt. Nettopp den samme avstandtagen til det kulturelle aspekt, og hegning om den kulturløse kapitalakkumulasjon, som man kan finne i vår tids noe-liberalisme. Men så har jo neo-liberalismen også sitt grunnlag i “ Manchester liberalismen”, som oppsto i de britiske industrimetropolene i annen halvdel av attenhundretallet, og som også var sterkt influert av britisk dissenterkristendom. Den britiske intellektuelle Mattehew Arnold i sin artikkel "Cultur and Anarcy" kalte da med rette også disse "åndsløse og bibelpuggende". og kapitalakkumulerende representantene for industriborgerskapet, på bakgrunn deres politikk og kultursyn for “The Philistines”.Og denne allianse mellom protestantisme og politiskmakt og pengemakt går tilbake til Luther selv. Da de tyske bønder i protestantismens "kjølvann" gjorde opprør mot sine føydalherrer, under ledelse av den idealistiske protestantiske predikanten Thomas Muntzer, så bifallt den godeste Luther fyrstenes nedslakting av bøndene.Men så var jo også de små og mellomstore tyske tyranner Luthers fremste beskyttere under trusselen fra paven og den tysk-romerske keiseren. Og Luther belønnet sine herrer ved å gjøre dem til kirkefyrster. Han valgte med andre ord makten som sin allierte. Så ja, her er klare paralleller mellom den ekstreme protestantismen og vårt tide neo-liberalisme, særlig manifesterer dette seg i deres anti-kultur, deres bastante anti-intellektualitet og enfoldighetsdyrking, som vi blandt annet ser det innenfor den "åndsløse" lutherske skoletradisjonen, som fungerer etter prinsippet; jo mer enkelt og banalt jo bedre, det tenkende og reflekterende mennesket blir i denne tradisjonen en vederstyggelighet, ja noe bent frem syndefullt og unyttig, en trussel mot den enfoldige og lydige lutherske orden, for kirken er jo til sist fyrsten (i vår tid staten), med andre ord samfunnsmakten. Det de til sist ubevisst dyrker er derfor makten og "Mammon", det "mekanisk fungerende mennesket" hvis virksomhet kun er knyttet til troen, arbeidet og akkumuasjonen.Ja , disse tre postulatene blir til sist selve den religiøse doktrinen i protestantismen, og rikdommen manifestasjonen av frelsen. Nå er ikke jeg religiøse, takke meg til Sokrates og Cicero fremfor de to "mørkets fyrster" Luther og Calvins makttilbedelse og pengegnukking. Men skal jeg driste meg til en noe provoserende avslutning så sier jeg faktisk ; takke meg til Augustin og Thomas Aquinas fremfor Luthers "åndsløse barbari".

Ser man på mye av det som kommer frem i nettdebatter så kan man lure på om "det brune spøkelset" marsjerer igjen. Er vi for likegyldige overfor denne politiske ondskapen ?

"Marsjerer de igjen" ? Det spørsmålet synest jeg det kan være betimelig å stille hvis man ser på en del av de ekstreme ytringene som kommer frem, særlig i nettdebattene. Man får vel følelsen av at et "gammelt spøkelse" igjen har begyndt å røre på seg, nemlig det "brune spøkelset". En ting er de rene emosjonelle utbruddene man finner hos enkelte, og det er ikke bare knyttet innvandrings og islamdebatten.Jeg skal derfor i denne sammenhengen la det temaet langt på vei ligge. Heller vil jeg trekke frem den retorikken som anvendes, kulturmarxisme, sosialister, landsforædere osv. Dette er mer eller mindre den samme retorikk som ble benyttet av fascister i inn og utland mot politiske motstandere i mellomkrigstiden. Makter man ikke så se likheten ? Vil man ikke se likheten ? Man  opplever også en stadig mer utbredt retorikk der angrep rettes mot selve folkesuverenitetsprinsippet, det at folkeflertallet i valg bestemmer hvem som skal danne regjering. Visse grupperinger ser ut til å ha særdeles vanskelig for å godta dette som jo er selve demokratiets substans. Ja tvert om fører de en retorikk der de politiske representanter for dette folkeflertallet, i relaiteten selve folket i valg, fremstilles som svikere. Svikere mot hvem i så fall ? Mot et lite mindretall som mener seg å besitte en sannhet, og ha rettigheter som gir dem lov til å skulle herske over flertallet ? Eller det enda mer banale, at ledende politiske partier her i landet skulle ha bedrevet, eller bedriver, konspirasjon sammen med utenlandske makter eller organisasjoner, med sikte på å ødelegge den norske staten. Slikt vås bør man faktisk være imbesil for å tro på, men det absurde er at slike påstander ser ut til å fenge i visse miljøer. Det sier sitt. Man kan jo spørre de som fremmer disse påstandene om de totalt ser bort fra våre egne etteretningstjenester, eller våre alliertes. Men "skrønemakerne" mener seg altså å vite mer enn disse, akk ja, det sier vel sitt om disse politiske miljøene.

Nå er det helt legitimt å kritisere et regime, jeg er heller ingen tilhenger av den nåværende regjering. Men er jeg uenig så utrykker jeg det, prøver å overbevise. Jeg henfaller ikke til å betride folkeflertallets legitimitet til å velge regime. Jeg kaller ikke dette regimet eller dets velgere for svikere, for i så fall angriper jeg også selve demokratiets vesen. Men det er faktisk dette som finner sted i deler av samfunnsdebatten i dag, man stiller i realiteten spørsmål ved flertallets legitimitet. Det er en farlig utvikling for de det innebærer "det totalitærets vei". Det er den implesitte fasicmen, som ligger der under overflaten. Andre trekk er at vi ser et sterk fokus på biolog og intelligens, ofte knyttet opp mot såkalte "fremmedkulturelle", gjerne skjult under fine akademiske formuleringer. Men er det ikke her tilknytningspunkter til mellomkrigstidens rasebiolog ? Og vi ser også en økende tendens til en "oppsvulmet nasjonalromantisk nasjonalisme", gjerne i tilknytning til religion. Er det ingen som her ser likhetspunkter til tidligere tider ? Til tider da "undermennesker" jøder, sigøynere og slavere ble sent til dødsfabrikkene grunnet biologisk opphav. Da handicapede av forskjellig karakter ble gasset ihjel, og spedbarn gitt dødlige injeksjoner for at de i nazistenes øyne var å anse som "undermennesker". En syk ideologi, en syk tenkning, som strider mot både naturrett og kristendom, en epoke med sivilisasjonssammenbrudd. Er det de samme tendensene vi i dag ser, ofte skjult bak anti-islam ? Joda, gudene skal vite at det er mye å kritisere både islam og kritendom for, de er i seg selv ismer, frelsesreligioner med misjonsbefalinger, de bærer begge det totalitære i seg. Men kritikken mot dem utøves ofte av personer og grupper som er enda mer totalitære, enda mer absurde, som bruker kritikken av for eksempel islam til å mobilisere rundt, mens deres egentlige agenda ligger skjult "under overfalten", og døyves av en hysterisk - emosjonell retorikk, som i pakt med den romatiske epoken som disse ismene til sist ble født av, spiller på det emosjonelle og der fornuften og refleksjonen ikke har noen plass.

Hitler og hans nazister prediket ikke for sine velgere at de skulle utrydde det jødiske folk eller sigøynerne, at de skulle slavebinde de "slavisk undermennesker", eller at de skulle utføre organiserte drap på handicapede eller okkupere resten av Europa. "Det ansiktet viste de først når makten var sikret". Så ja, det er viktig ikke å "sove". I etterkrigsårene ble humoristen og artisten Leif Juster kjent for en vise som ble ganske populær, nemlig "Herr Silke", om disse som løp tidligere NS folks ærend, som ba om barmhjertighet og sympati for svikerne. Jeg har faktisk et intrykk av at det også i vår tid er mange "Herr Silker" som prediker forståelse for de som fremdeles målbærer, mer eller mindre fordekt, "den brune politiske arven". Men dette er et farlig spill, resultatet kan bli et lignende sivilisasjonssammenbrudd som vi så i Tyskland i årene 1933 til 1945.

Vi må ikke sove !

Jeg har vel i snart et par års tid vært tidvis innom Verdidebatt, og synest å ha merket med et stadig sterkere tilsig av det politisk ekstreme i debattene.Etter 22/7 ble de fleste ekstreme nettsteder lagt ned eller stigmatisert.Har de kommet til VD ?

Personlig har jeg inntrykk av at det har vært en økning av debattanter med til dels ekstreme politiske holdninger. Ikke bare knyttet til innvandring og islam, men man kan også merke en tendens til innlegg som anvender en retorikk og fremmer synspunker mot politiske motstandere og politiske partier som mildt sagt hører hjemme i en annen tid, og i alle fall ikke på et seriøst forum. I forlengelsen av islamdebattene merker man angrep for eksempel på de rød-grønne partiene. Og" gudens skal vite at det er mye å kritisere dem for", men dette er ikke angrep av det slaget som er vanlig i politiske debatter, men de gjerne basert på konspirasjonsteorier og en hatretorikk med synspunkter som man kan finne i mellomkrigstidens politiske debatter, ofte er sammenhengene slående. Man ser også en utvikling i retning av at mange debattanter med sterkt " høyreorientert" legning, og anti-islamistisk retorikk gjerne også forsøker å bruke kristendommen til å bygge opp sin nasjonalistiske retorikk.Slikt er heller ikke noe nytt fenomen i norsk historie. man kan tidvis få inntrykk av at Quisling og Nasjonal Samling har stått opp fra graven. Tidligere eksisterte denne dritten i lukkede miljøer, men nå ser den skamløst ut til å tyte opp til overfalten. Ikke som et samlet ideologisk univers, men ofte med enkelt synspunkter som i sum faller inn i en slik ideologisk kontekst. Dette er en farlig politisk utvikling, det burde en hver med et minimum av kjennskap til historie og ide-historie kunne se. Men jeg spør, er det andre som deler mitt inntrykk hva angår aktører og debattklima på Verdidebatt ?

I morgen den 24 April, er minnedagen for det armenske holocaust. Tykernes bestialske folkemord på 1,5 millioner forsvarsløse armenere i 1915. På sett og vis representerte de et forbilde for nazistenes ugjerninger noen tiår senere.

Skriver dette egentlig som opplysning, siden jeg ikke har noen illusjoner om at dette vil bli nevnt annet en høyst i små notiser i norske media, innkludert Vårt Land, som nærer den samme ynkelige servilitet overfor den tyrkiske staten som resten av norske media og vårt politiske establishment.

Slik sett fremstår de alle med sin ynkelige feighet som rene hyklere.

Men som sagt i morgen markerer store deler av verden (med unntak av Norge), det faktum at tyrkerne i det Herrens år 1915 slaktet 1,5 millioner kristene armenere, menn kvinner, gamle og barn, på bakgrunn av deres religiøse tro.

Men hvor er våre politikere, kristene så vel som humanister ? Vårt akademia ? Hvor er du L.G ? Tørr ikke ? Hvor er  pressen ? Hvor er våre religiøse ledere ? Hvor er debatten ? "Gjemmer de seg alle" av frykt for tyrkiske myndigheters vanlig vis ganske så koleriske reaksjoner ?