Aud Kvalbein

Klar sammenheng mellom kristendom og politikk

KrFs problem er at mange tviler på om partiet fortsatt står på sitt kristne verdigrunnlag. I minst to tiår har KrF snakket mye om skillet mellom kristendom og politikk. Nå må man se mer på hvordan de to henger sammen. 

Hva har kristendom og politikk med hverandre å gjøre? Svaret er: Ingenting og alt. Kristendom og politikk ligger på ulike plan. Kristendommen er en religion basert på Guds åpenbaring til frelse og evig liv for den som tror. Å være en kristen betyr i frivillighet å svare på Guds kjærlighet. Han tvinger ingen, men inviterer alle til fellesskap med seg gjennom Kristi død og oppstandelse.  

Politikken har ikke noe som tilsvarer syndenes forlatelse i Kristus. Evangeliet er unikt. Ethvert forsøk på å omskrive evangeliet til et politisk budskap, vil ødelegge det. 

Verdinøytralitet finnes ikke

Det er likevel en klar sammenheng mellom kristendom og politikk. Politikk skal lage ordninger for samfunnet, og vi bruker fornuften vår i dette arbeidet. Ved fornuften vil vi søke både en virkelighetsforståelse og et menneskesyn. Kommunismen har sitt syn. Det har også kapitalismen, liberalismen, sekularismen, islam osv. Der ismer, religioner og filosofi uttrykker en virkelighetsforståelse og et menneskesyn, påvirker det politiske valg. Kristendommen er ikke noe unntak. Kristne må selvsagt snakke inn i politikkens verden ut fra sin virkelighetsforståelse og sitt menneskesyn, slik som andre. Verdinøytralitet finnes ikke. Verdiene har alltid en opprinnelse. 

Vi må skjelne mellom lov og evangelium i kristendommen. Det er Guds lov, Skaperens vilje, som kan forlenges inn i politikken som basis for politisk handling. Dette betyr ikke at Bibelen inneholder et utformet politisk program for å kunne vedta ”Guds politikk”, men at Guds lov inneholder sentrale forpliktende normer som kan brukes til kritisk vurdering av aktuell ideologi og politikk. 

Det er ingen kristenplikt å stemme KrF. Også andre partier kan bygge på og arbeide for kristne verdier. Personlig er jeg glad når jeg møter aktive kristne i andre partier. Tanken med KrF var imidlertid at partiet skulle være et politisk redskap for kristne som ville forplikte seg spesielt på det kristne verdigrunnlaget.  

Europeisk kultur

Kristendommen har hatt stor betydning for europeisk kultur og virket som en omformende kraft. Kristendommens normsett brakte med seg noe radikalt nytt i synet på barn, svake, syke, gamle, kvinner osv. Senere i historien har kirken bidratt med bl.a. sykepleie, skoler og omsorg for fattige. Det var også kristen tro som lå bak ideen om trosfrihet slik den ble formulert i USA på slutten av 1700-tallet. I nyere tid har vi sett kristendommens betydning for frigjøringsprosessen i Øst-Europa og Berlinmurens fall i 1989. ”Uten de organiserte kirkesamfunn og deres forankring i millioner av menneskers tro og følelsesliv, er det tvilsomt om Europa hadde nådd så langt i frigjøringsprosessen,” skrev Helge Seip i Aftenposten. 

Noen sier at kirken må holde seg til å forkynne evangeliet, og at politikken handler om samfunnet og har ”sine egne lover”. Historien viser at det har ført galt avsted. Under Det tredje riket tilpasset store deler av kirken seg det nazistiske regimet ut fra troen på politikkens egenlovmessighet. Nazistene ville begrense kirken og de kristne til den åndelige sfæren og frata dem retten til å utøve samfunnskritikk. Slik fikk den nasjonalsosialistiske ideologien og Hitler-staten fritt spillerom. Noe tilsvarende må ikke gjenta seg under andre politisk-ideologiske regimer.  

Verdier under press

Kristne verdier er i dag under press i Europa. Selvopptattheten øker og begynner å gå ut over andre mennesker. Idéhistorikeren A.H. Winsnes sa allerede i 1947 at forkaster Europas folk kristendommen, så vil også dets kultur visne og dø. Dette er ikke mindre aktuelt i dag. Europa trenger å bli seg bevisst sitt kristne opphav. 

I denne situasjonen er det nettopp viktig at KrF snakker om sammenhengen mellom kristendom og politikk. De kristne verdiene betyr noe for hvordan vi tar vare på de svake og sårbare, fordeler goder, forvalter skaperverket – ja, hvordan vi bygger samfunn.  

Men kan vi ikke komme fram til kristne verdier ut fra allmenn etisk tenkning? Både ja og nei. Ja, fordi menneskene er Guds skapninger og lever i Guds verden. De kan erkjenne Guds vilje i sin samvittighet. Dette er det bibelske premiss for å drive politikk på naturrettslig, allmennetisk grunnlag. Nei, fordi alminnelig etisk tenkning stadig blir preget av ideologier som er i strid med Guds vilje. Vi må ha Guds ord for å korrigere. 

Eller for å si det annerledes: Vi har ikke historiske erfaringer for at alle kulturer til alle tider ut fra seg selv har kommet fram tanker tilsvarende det kristne menneskesynet.  

Politiske saker er ulike

Jeg trenger ikke KrFs verdigrunnlag for å finne ut hvor det er lurest å legge traseen til en ny kraftledning. For andre politiske saker kan vi komme fram til ulike politiske løsninger ut fra KrFs verdigrunnlag. Men noen saker har direkte forbindelse til Bibelen som KrFs basis. Særlig er tre områder viktige: 

·         Vern om livet fra unnfangelsen til en naturlig død. Med troen på Gud som skaper, får menneskeverdet sitt trygge fundament.

·         Ekteskapet mellom én mann og én kvinne og enheten mellom mor-far-barn. Dette kan vi begrunne biologisk, men for KrF er det også viktig å vise til Guds skaperordning.

·         Tros- og meningsfrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet som vern mot totalitære tilstander. Gud selv inviterer mennesket til et frivillig fellesskap med seg, uten tvang. Det betyr respekt for det enkelte menneske i dets religiøse søken. 

I de siste årene har jeg i KrF hørt ideologiforedrag som legger ut om ulike kristendemokratiske begreper, men lite om KrFs basis i Bibelen. KrF må igjen grave dypere ideologisk og få på plass det prinsipprogrammet man faset ut i 2002-2003. I et slikt arbeid må det kobles inn idéhistorikere, teologer og samfunnsvitere.  

Før dette programmet er på plass, må man ikke røre bekjennelsesparagrafen. Problemet for KrF er i dag ikke denne paragrafen, men at mange har mistet tillit til om partiet står på sitt kristne verdigrunnlag. Årelange diskusjoner om paragrafen uten at partiets verdiforankring blir tydeligere – og før vi har konkrete alternativer til dagens paragraf – vil bare skape mer usikkerhet hos velgerne.   

KrF er et spesielt parti som har utrettet mye. Stephan Christiansen skrev i Vårt Land i fjor at han hadde fortalt en gruppe europeiske pastorkolleger om KrF. Han beskrev hvordan et kristelig parti hadde jobbet for å holde abortsaken levende, få til gode økonomiske familieordninger, sikre støtte til friskoler, arbeidet for trosfriheten, fått vedtatt en røykelov osv. Kollegene trodde ikke det var mulig.  

Men det har vært mulig, og KrF har fortsatt en rolle å spille. Men da må man være et alternativ i verdipolitikken. Blir KrF for likt andre partier og legger man mest vekt på å være politisk korrekte, mister KrF sin eksistensberettigelse og sin støtte hos velgerne.  

For barnas skyld må KrF gjøre ekteskapet mellom mann og kvinne til en fanesak. Kjønnsnøytrale ekteskap blir ikke siste stopp. Liberaliseringen driver videre.  

Aftenposten fortalte nylig om voksne som leter etter sine biologiske fedre. De sa: Jeg har rett til å vite hvem faren min er. Har jeg arvelige sykdommer? Min oppvekst er basert på løgn. Jeg er blitt holdt for narr i alle år. Dette har med hele min identitet å gjøre, også for mine barn. Usikkerheten gnager meg. Hvorfor et jeg blitt utsatt for dette? 

I fjor sto følgende innlegg i samme avis: ”Jeg har vokst opp med en sædcelle til far og kan fortelle lesber og eventyrlystne at det ikke har vært noe stas. Man er og blir historieløs og svar skyldig når tema far kommer på bane, og det er ofte! Det er lettere å referere til adopsjon og død. Men en far uten navn! Jeg skal love at det svir! Det kommer aldri til å bli kult. Det blir heller aldri ”vanlig”. Selv et ønsket og elsket barn har behov for foreldre av begge kjønn. Livet selv har overbevist meg om at å leve med mor og far, gjør en moden for valg man må ta som ung voksen, i kjærlighet til en av motsatt kjønn. Jeg anser anonym sæddonasjon som et psykologisk eksperiment som jeg aldri vil utsette noen for.” 

Det er en ugjendrivelig sannhet at alle har én biologisk far og én biologisk mor. Derfor må lovverket prioritere den samlivsformen som er i tråd med biologien, altså ekteskapet mellom mann og kvinne. Også samboerskap mellom mann og kvinne samsvarer med biologien. Samtidig vet vi at samboerskap oppløses tre ganger så ofte som ekteskap.  

Partnerskapsloven

To av samme kjønn kan aldri få barn sammen. Det er biologisk umulig. Samliv mellom to av samme kjønn bør derfor ikke håndteres i ekteskapsloven. Etter mitt syn var dette også problemet ved partnerskapsloven, som nå er avskaffet. Denne loven gjorde partnerskapet for likt ekteskapet, og signaliserte videre liberalisering. Loven ble vedtatt i 1993 med én stemmes overvekt.  

Vi vet hvordan det gikk. I 2008 vedtok Stortinget den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Lesbiske par har fått rett til kunstig befruktning. Når vi vet hvor viktig far er for et barns grunnleggende identitet og trygghet, er det en fattig trøst at barn med kjent donor kan få vite om sin far når de er 18 år.  

I 1993 stemte KrF mot partnerskapsloven. Det førte til at KrFs stortingsgruppe fikk et dilemma i 2008. For å stemme mot den nye ekteskapsloven måtte gruppa samtidig stemme for å beholde partnerskapsloven. KrF hadde ikke noe eget alternativ, slik som i 1993. Er KrF nå for eller mot partnerskapsloven? Partiet har ikke behandlet dette som et viktig spørsmål med diskusjoner i organisasjonen og vedtak. Saken ble bare utelatt av programkomiteen og druknet i den store programbehandlingen.  

Videre liberalisering

Partnerskapsloven gjorde at spørsmålet om barn måtte komme opp. Jeg mener at man heller skulle gjort det lettere for to av samme kjønn å inngå privatrettslige avtaler for å trygge økonomi og juridiske forhold.  

Men også om man hadde valgt slike avtaler i stedet for partnerskapsloven, måtte man til slutt velge. Det ikke noe prinsipielt i veien for å åpne for andre gruppeforhold når man først har laget juridiske ordninger for to av samme kjønn. Hva sier vi når tre menn eller tre kvinner vil ha juridiske rammer rundt sitt samliv? Eller én kvinne og to menn? Eller én mann og fire kvinner. Det er polygami. Argumentering ut fra likestilling åpner opp for alt.   

I Sverige og USA diskuteres nå gruppeekteskap. Også i den norske debatten kan man høre ønsker om full likestilling av alle seksuelle uttrykksformer som er basert på frivillighet. Målet er at det heterofile kjønnsrollemønsteret skal avskaffes som norm. 

Sovjet anno 1920

Kommunistene i Sovjet på 1920-tallet ville oppløse ekteskapet og familien. Det ”kapitalistiske” monogami skulle bort. Fri kjærlighet ble begrunnet med vannglass-teorien. Om en person var tørst, var det uvesentlig hvilket glass man brukte for å slukke tørsten. Loven talte bare om ”kontrakter” mellom menn og kvinner for å tilfredsstille deres ønsker for et år, en måned, en uke eller en natt. Bigami og polygami var tillatt. Resultatet ble store grupper av hjemløse barn. Liv ble ødelagt. Antall skilsmisser og aborter steg voldsomt. Konfliktene økte. Antall nevroser også, mens arbeidsinnsatsen falt. For samfunnets skyld måtte Sovjet-regjeringen til slutt reversere politikken.  

Forholdene er annerledes enn i Sovjet, men også den kjønnsnøytrale ekteskapsloven rammer barna fordi den rammer den biologiske enheten mellom mor-far-barn som er samfunnets grunncelle. Det samme vil gjelde ved ulike gruppeekteskap.  

Jeg har også hørt en ny parole: ”Vi kan ikke bestemme hvordan folk skal leve.” Selvsagt løfter vi ikke på dynene til folk. Men hvis parolen betyr at vi ikke skal ha lover om ekteskap og familie, vil jeg rope varsko. En lov må bestemme noe om hvordan vi skal leve. Tenk deg trafikken uten trafikkregler. Det vil sette liv i fare.  Lover som ikke støtter opp om den biologiske enheten mellom foreldre og barn, går ut over barn. Ingen voksne har rett til et barn. Barnet har etter barnekonvensjonen så langt som mulig rett til å vokse opp og få omsorg fra sine biologiske foreldre.   

Et samfunnseksperiment

Det stopper ikke med den nye ekteskapsloven. SV har programfestet at single kvinner skal ha rett til kunstig befruktning. Lederen i Stortingets familiekomité Gunn Karin Gjul (Ap) sier at enslige diskrimineres. St. Hanshaugen Høyre i Oslo vil gi homofile rett til surrogatmor, og det internasjonale barnemarkedet har alt en fot i Norge. Vi vil framover trolig også høre mer fra barn som er berørt.  

Den nye ekteskapsloven er en kulturrevolusjon med uante konsekvenser. Misforståtte tanker om likestilling og individets rettigheter har satt til side det biologiske foreldreskapet som basis for barns oppvekst og sosialisering. Slekt og blodsbånd, arv og gener er uten betydning. Barna er blitt ofre i et gigantisk samfunnseksperiment.  

I denne situasjonen må KrF være en tydelig stemme for barna og derfor også for ekteskapet mellom mann og kvinne siden dette henger nøye sammen ut fra biologien. Det holder ikke bare å jobbe for det første. KrFs stortingsprogram for perioden 2009-2013 er blitt tydelig om ekteskapet mellom mann og kvinne, selv om det tok tid. Men uttalelser fra enkelte både før og etter valget har laget utydeligheter. KrF må nå rydde opp i sin kommunikasjon. Partiet gjør en grov strategisk og ideologisk tabbe om man legger bort kampen for ekteskapet mellom mann og kvinne og sier at dette en ubetydelig, tapt enkeltsak. KrF bør heller løfte fram den biologiske sannheten om mor-far-barn og gjøre ekteskapet mellom mann og kvinne til en fanesak for barnas skyld.  Dette er ikke diskriminering av voksne, men rettferdighet for barn. 

KrFs landsmøte vedtok i april 2009 en utydelig regjeringsstrategi som ikke valgte politisk side. Valgresultatet ble historisk svakt. Da er det naturlig å spørre om strategien var feil. I en parlamentarisk vanskelig situasjon vil jeg vil anbefale Oslo-modellen, at man sørger for en ikke-sosialistisk regjering, men holder seg selv utenfor. Da kan man påvirke budsjettet, men være fri til å stemme i enkeltsaker.  

Hvem skal KrF samarbeide med i regjering? Dette var et viktig spørsmål foran stortingsvalget i 2009, særlig den siste uken før valgdagen. KrFs regjeringsstrategi, som ikke valgte side, kan ha vært en viktig årsak av flere til det dårlige valgresultatet på 5,5 prosent. Siden har partiet stupt ytterligere på gallupen.  

Limet i KrF

KrF har i hele sin historie samlet folk fra ulike miljøer. Engasjementet for de kristne verdiene har holdt disse ulike gruppene sammen. De kristne verdiene har vært limet. Hvis dette limet går opp, hva kan da forene?  

Her står KrF etter min vurdering akkurat nå. Det aller viktigste – før man tenker regjeringssamarbeid – er derfor å fokusere på det som alltid har forent partiet, nemlig arbeidet for de kristne verdiene. Det er derfor det blir så alvorlig at så mange i KrF nå ensidig er opptatt av å skille mellom kristendom og politikk i stedet for å se sammenhengen mellom kristendom og politikk.  

KrF har alltid samarbeidet i regjering med partier på ikke-sosialistisk side, dvs med H, V og Sp. Også de to Bondevik-regjeringene (1997-2001 og 2001-2005) hadde sitt parlamentariske grunnlag her, selv om Bondevik sa at en sentrumsregjering kunne samarbeide til begge sider.  

Etter suksessvalget i 1997 likte KrF-ere å tenke at partiet gjorde det så godt at man klarte å stable på beina en regjering selv. Men Bondeviks første regjering ville aldri blitt til uten støtte fra Frp og H. Derfor falt også denne regjeringen noen måneder etter at Bondevik gjorde opp 2000-budsjettet med Ap og ikke sitt parlamentariske grunnlag. Også Bondevik II-regjeringen var avhengig av støtte fra Frp. 

I sentrum litt til høyre

KrF ønsker nå å være et kristendemokratisk parti. Kristendemokratiet slik vi kjenner det fra kontinentet, er klart orientert til høyre i politikken. Selve den ideologiske tankegangen gjør at KrF ligger her: synet på mennesket, familien og det sivile samfunn. Å prøve å trekke KrF til venstre på grunn av en misforstått kristendemokratisk tankegang, virker unaturlig.  

KrF kan godt samarbeide lokalt og i enkeltsaker med både Ap og SV. I Oslo bystyre kan vi også i enkeltsaker samarbeide med Rødt. Eksempler er alkoholspørsmål, Aker Sykehus og kampen mot vanndeponi for giftig havneslam. Men når det gjelder ideologi og individets plass i fellesskapet, vet vi hvor KrF hører hjemme.  

KrF må ha med seg denne historien når man vurderer et eventuelt regjeringssamarbeid i dag. Et parti må være forsiktig med å gå på tvers av sin identitet. KrF i Danmark har tradisjonelt tilhørt den borgerlige blokken, men i 1993 og i 2007 støttet de Sosialdemokratene. Begge gangene falt de ut av Folketinget ved neste valg.  

Ulike regjeringsalternativer

Ut fra KrFs ideologi og ut fra erfaringene med den rødgrønne regjeringen de siste årene, er det vanskelig å tenke seg at KrF skulle gå inn i regjering med Ap. Sannsynligheten er stor for at man da vil oppleve det samme som Kristendemokratene i Danmark og falle ut av nasjonalforsamlingen. Dette gjelder ikke minst nå når gallupen er lav på grunn av uro om verdispørsmålene. 

Personlig skulle jeg gjerne sett for meg en regjering av A, KrF og H. Det ville blitt en skikkelig sentrumsregjering. Jon Lilletun drømte om dette. KrF ville kunne fått det beste ut av begge partiene, men en slik regjering er utopisk. 

I samarbeid på ikke-sosialistisk side der KrFs historie og identitet ligger, har Frp ivret for en regjering av H, Frp, V og KrF. Selv om det er viktige ideologiske likheter mellom disse partiene, er det også ideologiske spenninger. Dersom KrF og V fortsatt er så små ved neste stortingsvalg som nå, vil de to partiene bli slukt i et slikt regjeringssamarbeid. Det samme vil gjelde for en regjering av H, Frp og KrF. 

Ved siste stortingsvalg ønsket KrF å gjenta suksessen fra de to Bondevikregjeringene. Frp skulle måtte velge mellom Ap og sentrum. Men Frp har to ganger satt inn sentrumsregjeringer (Bondevik I og II). De gjør det ikke igjen, og det er forståelig. Heller ikke KrF hadde funnet seg i å bli tvunget slik av et lite parti om man hadde vært i Frps situasjon. Folk opplever dette som arrogant. Sentrum må innrømme at man ikke får til regjering på egen kjøl. Man må bygge allianser. 

Oslomodellen

Er det noe alternativ? Jeg vil peke på den såkalte Oslomodellen som regulerer samarbeidet på ikke-sosialistisk side i hovedstaden. Overført til nasjonalt plan ville da KrF og V ha sluppet til en regjering av H og Frp og gjennom budsjettforhandlinger trukket politikken mot sentrum ut fra sine verdier. I tillegg kunne man hatt en forpliktende avtale om viktige verdisaker mot at KrF støttet regjeringsdannelsen. I enkeltsaker utenom budsjettet, kunne man stemt fritt etter partiprogrammet.  

KrF foretok i 2009 to medlemsundersøkelser for å se hva medlemmene tenkte om regjeringsspørsmålet, samt en velgerundersøkelse fra Sentio. Men spørsmålet om Oslo-modellen er så vidt jeg har klart å registrere, ikke stilt i disse.  

Heller ikke Oslomodellen er ideell, men den ville ha sikret en ny ikke-sosialistisk regjering og vært den best tenkelige løsningen i en vanskelig parlamentarisk situasjon. KrFs budskap foran stortingsvalget i 2009 burde ha vært: ”KrF vil gjøre alt vi kan for å få til en ikke-sosialistisk regjering. Hva slags ikke-sosialistisk regjering, må bestemmes etter valget når vi ser styrkeforholdet mellom partiene.”  

Bygg broer – skap allianser

I 2009 hadde man en mulighet til å oppnå noe gjennom en Oslomodell. Ved valget i 2013 kan man enda ha en sjanse, eller det kan være for sent. Det er viktig at KrF allerede nå, rett etter et stortingsvalg, tenker gjennom erfaringene, og i god tid før neste valg legger en strategi som velger side og har et tydelig budskap.  

Dette fordrer imidlertid at KrF tar opp igjen sin rolle som brobygger. Her har KrF lange tradisjoner helt tilbake til 1960-tallet, for KrF som et lite parti, har aldri kommet noen vei uten å bygge allianser.  

De såkalt liberale i KrF har ikke hatt lite spillerom i partiet de siste årene. Det er heller bedehus-KrFerne som har hatt det vanskelig. Utviklingen har holdt på lenge. Nå er det på tide å være inkluderende på ordentlig.  Tenk om KrF kunne bli en union og invitere inn Kristent Samlingsparti og andre grupper som er opptatt av kristne verdier i politikken.

Raus og romslig er det store mantraet i KrF. Det høres flott ut, men hva betyr det? Raus og romslig har ingen mening dersom man ikke definerer hva man er raus og romslig i forhold til. Skal KrF være rause og romslige om sitt verdigrunnlag slik at det skal forandres, eller er det alle mennesker som skal behandles raust? Eller noe annet?  

Et parti målbærer meninger

Raus og romslig hører som begreper strengt tatt mest hjemme i sosiale settinger som nabofellesskap og de fleste arbeidsplasser. Der skal alle inkluderes uansett hva de mener om dette og hint.  

Politiske partier er per definisjon en annen type fellesskap. Et parti er egentlig ikke for alle og enhver. Et parti skal kjempe for bestemte saker knyttet til partiets ideologi og verdigrunnlag. Alle kan være med som vil identifisere seg med partiets verdigrunnlag og som er enig i hovedsakene. Men er man uenig, er det mer naturlig at man søker andre partier der man finner gjenklang for sine synspunkt.  

For et politisk parti er det selvsagt kjærkomment med nye medlemmer. Men jeg stusset da jeg i høst leste et leserinnlegg i en avis av en som meldte seg inn i KrF for å forandre partiet.  

Bredde i standpunktene

Raushet kan bety at et partis medlemmer har en viss bredde i sine standpunkter innen ett og samme tema. Dette er ønskelig. Saker skal sees fra ulike sider, og mennesker tenker ikke helt likt. Hvis vi hadde prikk lik tankegang i et parti eller i et samfunn, burde varsellampene blinke kraftig, for da ville vi være på vei mot en eller annen form for totalitært samfunn der bare politisk korrekte meninger blir akseptert. KrF skal ikke være et slikt parti. 

Likevel, et parti kan ikke sprike så mye at det utad står for helt motsatte meninger om hovedsaker og grunnverdier. Skulle det skje, er man kommet på tvers av hva et politisk parti er, nemlig en gruppe mennesker som arbeider sammen for bestemte saker ut fra et verdisyn. Helt motstridende meninger om viktige saker går ut over et partis troverdighet og kan få det til å ryste i grunnvollene.  

Romslighet i denne betydningen, er egentlig ikke romslighet, men et fordekt ord for liberalisering. Det samme blir lett ordet fornyelse. Da er det bedre å si rett ut hva man vil forandre så alle kan forstå hva det dreier seg om.  

Negativ omtale i 15-20 år

Jeg har vært aktiv i KrF i tjue år. Jeg mener at jeg alt tidlig på nitti-tallet observerte at noen KrFere begynte å bli omtalt negativt, særlig de som gikk på bedehusene. Noe av denne grasrot-reaksjonen ble reflektert i et leserinnlegg i partiavisen Folkets Framtid rett før jul i 1993: ”Kanskje vi har for mange ”politikere” og for få representanter. Gode ”politikere” må helst være gode talere, dyktige debattanter, og folk som vet å beregne sitt publikum. Men velgerne, kanskje de helst vil ha en som kan være deres representant, en som spør etter hva velgerne mener.” 

Rett etter 1995-valget glapp tungen til en sliten partileder Valgerd Svarstad Haugland. I en partilederdebatt omtalte hun Frp-velgere som ”disse elementene” som hun ikke ønsket i KrF. Det skapte en storm av reaksjoner. Også en del KrF-ere som sympatiserte med Frp, følte seg nok truffet og lite inkludert.  

Etter suksess-valget i 1997 fokuserte KrF mye på den ”nye” KrF-velgeren. Dette var gjerne en kvinne i 40-årene, fikst kledd, bosatt i byer på Østlandet. Det ble mange medieoppslag av det. Men de ”gamle” velgerne var ikke særlig interessante, og partiet selv fokuserte heller ikke på dem. En del har følt seg skviset. På en KrF-konferanse for ett år siden gikk for eksempel en kvinne opp på talerstolen og sa: ”Jeg hører til de utskjelte i KrF som er opptatt av Israel og ekteskapsloven”. For henne var ikke KrF raust og romslig. Både før og etter stortingsvalget i 2009 var det signaler fra sentrale KrF-ere som ble oppfattet som om ”gamle” velgere ikke var så velkomne.   

Dette er eksempler, men jeg mener ut fra min kjennskap til KrF at de såkalt verdikonservative er omtalt negativt i anslagsvis 15-20 år, først svakt, så sterkere. En velger som ikke føler seg verdsatt, vil forsvinne. Ingen av oss vil i lengden være der vi blir sett ned på. Her gjelder sannheten om at kunden har alltid rett. 

Strategiutvalget i KrF har nå stilt partiorganisasjonen bl.a. følgende spørsmål: ”Hva bør KrF gjøre for å åpne seg for nye velgergrupper, samtidig som vi gir trygghet til dagens KrF-velgere?” Spørsmålet er etter min mening galt stilt. KrF faller som en stein på meningsmålingene. Da må partiet først være opptatt av å hindre at flere ”gamle” blir borte. Disse må igjen få tillit til at partiet. Nedturen må stoppes før oppgangen kan begynne. 

KrF som paraply for mange grupper

Et velkommen bør også gjelde folk som har forlatt KrF. Derfor vil jeg lansere en litt dristig tanke: Hva med om KrF inviterer Kristent Samlingsparti til å være med i KrF som en union? Invitasjonen kunne også gjelde Abortmotstanderne og mennesker som er opptatt av kristne verdier ut fra andre såkalte liberale vinkler. KrF må samle flere grupper for å bli større.     

CDU i Tyskland ble startet rett etter krigen. Heldigvis har vi ikke samme historiske situasjon, men kanskje kan vi lære av at CDU samlet en rekke kristelige småpartier. Alene hadde de ikke nok tyngde til å bety noe, men sammen ble de sterkere. CDU gjør mye for å ivareta C-en i partinavnet, altså Christlich, og U-en som står for Union. Ved valg til tillitsverv blir det fortsatt tatt hensyn til opprinnelige fraksjoner og synspunkt. 

Skal man kunne gjøre noe slikt, kreves det respekt for mennesker som ikke er helt lik en selv. Det gjelder i alle retninger. Raushet og romslighet eller inkludering må hele tiden måles mot KrFs verdigrunnlag. KrFs kristendemokratiske manifest snakker om Bibelen som basis og inspirasjon, samt det kristne menneskesynet, nestekjærlighetstanken, de ti bud og forvaltertanken. 

I tillegg må det til et solid arbeid med den praktiske politikken. KrF må på grunnlag av sitt verdigrunnlag og kjennskap til samfunnet finne fram til relevante politiske saker som folk er opptatt av og som KrF finner gode løsninger på. Det var relevante saker for vanlige folk som gjorde at KrF vant valget i 1997, ikke slagord om raushet og romslighet.

KrF vil få 10-15 prosent hvis de profilerer seg som et såkalt helhetlig kristendemokratisk parti, tror noen. Stavanger Aftenblad spår heller 1-1,5 prosent, og erfaringene fra KrFs søsterpartier i Sverige og Danmark tyder på at det kan være rett. Å kvitte seg med tidligere velgere og forandre et partis identitet er ikke oppskriften på suksess.

I Skandinavia er det tre kristelige partier som har noenlunde lik historie. De er runnet av omtrent det samme kirkelige miljøet: nemlig lavkirkelige lekmannsmiljøer og ulike frikirker. De har også vært opptatt av samme type kristne verdispørsmål.

I de siste årene har alle prøvd å fornye seg som såkalt helhetlige kristendemokratiske partier. Det har ikke gått bra. Det som når skjer med Kristelig Folkeparti i Norge, minner mye om søsterpartiene i nabolandene, særlig om utviklingen av det danske partiet.

Kristdemokraterna i Sverige

Kristent Samhällsansvar startet i 1956 for å få kristne politikere inn i eksisterende svenske partier. Noen år etter dannet de eget parti og kjempet bl.a. for kristendommens plass i skolen. De har skiftet navn tre ganger, i 1995 til Kristdemokraterna.

Partiet gjorde sitt beste valg i 1998 med 11,77 prosent. De definerte seg som et sentrums-høyre parti og et kristendemokratisk parti etter europeisk mønster. Kjernesakene var individuell frihet og ansvar, næringspolitikk, familie, eldre og klassiske verdisaker.

I 2006 gikk Kristdemokraterna inn i regjering med Moderaterna (Høyre). I lengre tid hadde det da vært liberale strømninger i ungdomspartiet (KDU) som presset moderpartiet i sekulær retning. I stor grad fikk de gjennomslag og innflytelse. I 2004 ble en åpen homofil valgt til leder av KDU.

Kjønnsnøytrale ekteskap og abort

KD har samtidig opplevd stor regjeringsslitasje. De fikk gjennomslag for mange av sakene sine, som å avvikle eiendomsskatten. Men de opplevde også at deres egen regjering fremmet forslag om kjønnsnøytrale ekteskap og en mer liberal abortlovgivning. Som det eneste partiet i Riksdagen stemte KD imot disse forslagene, men de ble værende i regjering. Dette ble av mange velgere oppfattet som en aksept og legitimering av standpunkt i strid med årsaken til at KD ble stiftet.

I dag har Kristdemokraterna i Sverige rundt 2 prosent på de fleste meningsmålingene, av og til rett over 4 prosent som er sperregrensen. KDU har nå fått ny ledelse som dreier ungdomspartiet i mer verdikonservativ retning enn moderpartiet.

Red inn på dansk pornobølge

Kristeligt Folkeparti i Danmark ble stiftet i 1970  som reaksjon på fri abort og frislipp av pornografi. De kom raskt inn i Folketinget og var representert sammenhengende fra 1973 til 1994. De var med i den borgerlige firkløverregjeringen i 1981-1988. I 1993 skiftet KrF imidlertid side bare ett år før et valg og gikk inn i regjering med Sosialdemokratene. Ved valget kom de under sperregrensen og fikk ingen representanter i Folketinget. Men i løpet av et knapt halvår skaffet de 20 000 underskrifter som må til for å stille til valg på nytt.

Diskusjoner startet i partiet for å gjøre KrF til et kristendemokratisk parti. Den erfarne partileder og parlamentarisk leder Jann Sjursen trakk seg i 2002 i protest mot dette, og 28 år gamle Marianne Karlsmose ble valgt til ny leder. Året etter skiftet partiet navn til Kristendemokratene, og samtidig endret man sin kommunikasjon av politikken. Ved neste valg i 2005 gjorde KrF imidlertid sitt dårligste valg til da og fikk bare 1,7 prosent av stemmene. De var under sperregrensen og falt ut av Folketinget.

Nok et lederskiftet sto for tur, til Bodil Kornbekk denne gangen. På litt over 8 måneder – altså noe lenger tid enn før – skaffet de 20 000 underskrifter og kunne stille til valg. Den kristendemokratiske profileringen fortsatte. I tillegg sa de fra før valget i 2005 at de ville støtte sosialdemokratenes leder som statsminister. Inntil da var partiet blitt regnet som en del av den borgerlige blokken. Kornbekk som er fra København, tok dessuten lite hensyn til de mer verdikonservative kretsene av partiet på Jylland. Resultatet ble sørgelig, bare 0,9 prosent av stemmene.

Krav om fornyelse

Det dårlige valgresultatet førte til krav om fornyelse av partiet:

·         Henvisningen til Gud, Bibelen, det kristne menneskesynet og kristen etikk i partiprogrammet skulle modereres.

·         Motstanden mot registrerte parforhold ble fjernet og formuleringen om ekteskapet mellom mann og kvinne som den rette samlivsform ble tatt ut av programmet.

·         Partiet ville også endre formålsparagrafen i skolen og gå bort fra formuleringer som tok utgangspunkt i kristen kulturarv. I stedet ville de sette inn generelle ord om at skolen skulle ”udvikle retfærdighedssans, generøsitet, tolerance og ansvarlighed.”

·         Partiet skulle ikke være prinsipielt mot abort, som var grunntanken partiet ble stiftet på.

Kristendemokratene ble splittet på landsmøtet i 2008, og indremisjonsmannen Bjarne Hartung Kirkegaard ble valgt til leder, mens Bodil Kornbekk gikk over til Sosialdemokratene. Nok en gang begynte partiet å samle 20 000 underskrifter for å kunne stille igjen, men denne gangen brukte de over to år på jobben. Først 4. desember 2009 leverte de nok underskrifter. Nytt Folketingsvalg skal være i år.

Erfaringer å ta lærdom av

For KrFs søsterpartier i Danmark og Sverige har det ikke vært noen suksess å profilere seg som såkalt helhetlige kristendemokratisk partier og tone ned kristne verdisaker og Bibelen som basis. Skifte av partinavn har heller ikke virket. Hvorfor skulle det da virke i Norge og gjøre KrF til et parti som får 10-15 prosent av velgerne, slik noen tror? Lederskribenten i Stavanger Aftenblad 5. februar i år spår heller et slikt parti 1-1,5 % av velgerne.

KrF må velge, heter det. Vil man være et stort helhetlig, raust og romslig kristendemokratisk parti som appellerer til store velgergrupper, eller vil man være et interesseparti for bedehuskristne som bare er opptatt av noen få enkeltsaker? Selve problemstillingen er grovt forenklet. Dessuten er den ikke sann i sin beskrivelse av dem som støtter KrF, verken av de mer liberale eller av de mer verdikonservative. I tillegg har KrF i mer en 20 år hatt et stort helhetlig program.

”Valget” kan bli et helt annet. Et parti må ta vare på gamle velgere og ut fra dem arbeide for å skaffe nye. Fornøyde ”kunder” er en forutsetning for ekspansjon, det er enkel markedsføring. Å bytte ut gamle velgere for å få nye er derimot en stor risikosport for politiske partier og for KrF.  

Mange tror at bare KrF profilerer seg som et kristendemokratisk parti, så vil partiet vokse. Men KrF profilerte seg ikke som kristendemokratisk parti ved suksessvalget i 1997. Tvert imot har galluper og valgresultat gått nedover fra den tiden da KrF vedtok sitt kristendemokratiske manifest i 2003.

Kristendemokratiet er ingen ny tanke i KrF. Allerede i 1972 skrev Odd Sverre Hove en bok om den kristendemokratiske partifamilien i verden, og han plasserte KrF her. Men selv om KrF ble definert slik, profilerte man seg ikke som kristendemokratisk parti på sytti-, åtti- og nittitallet.

KrFU drøftet kristendemokratiet en del, men det var først på slutten av 1990-tallet at moderpartiet for alvor begynte å snakke om dette.

Ved suksessvalget i 1997 profilerte man seg ikke som et kristendemokratisk parti. Kristendemokratiet var knapt nok nevnt i valgmateriellet, noe jeg er godt kjent med siden jeg var informasjonssjef i partiet den gangen. I stedet hadde partiet følgende ganske kristelige valgmotto: ”Bygg varmere samfunn med kristne verdier”. Men jeg vil likevel ikke påstå at dette mottoet var årsaken til valgresultatet. Et motto gir ingen valgseier.

Debattnotat i 1999 – vedtak i 2003

Først etter suksessvalget i 1997 begynte KrF for alvor å snakke om kristendemokratiet. Drømmen var å bli som CDU i Tyskland. Partiets sentralstyre satte ned et utvalg som skulle lage et debattnotat om kristendemokratiet. Dette skulle drøftes på landsmøtet i Bergen i 1999. Janne Haaland Matlary var leder av utvalget, jeg var sekretær. Landsmøtet debatterte notatet, men man vedtok ikke noe manifest. Det var heller ikke meningen. Man skulle først og fremst introdusere kristendemokratiske tanker for landsmøtet.

Etter landsmøtet satte partiet ned nok et utvalg, nå med Idar Magne Holme som leder. De utarbeidet KrFs kristendemokratisk manifest som ble vedtatt av KrFs landsstyre 8. november 2003, og som fortsatt gjelder.

Nedgangen startet

Den som kjenner KrFs valgresultat og galluper, vil fort se at KrFs fall begynte mens man arbeidet med dette manifestet. KrF fikk 12.1 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2001. Ikke lenge etter begynte gallupen å falle. Nedgangen var tydelig gjennom 2002, og så kom katastrofevalget i 2003 med 6,9 prosent av stemmene. KrF har aldri reist seg siden. Da nedgangen kom, var Valgerd Svarstad Haugland partileder, mens Kjell Magne Bondevik var statsminister. Disse to har med andre ord ansvar ikke bare for oppturen til KrF, men også for nedturen.

Jeg vil ikke si at en begynnende profilering av KrF som kristendemokratisk parti har noe med fallet i gallupen fra 2002 å gjøre. Regjeringsslitasje og Medhaugsaken er mye mer naturlig å peke på. Men det vi i alle fall kan si er at profileringen av KrF som kristendemokratisk parti gjennom de siste seks årene ikke har løftet partiet.

Det sagnomsuste valget i 1997

Hva var suksessfaktoren for KrF i 1997 hvis det ikke var kristendemokratisk profilering som mange hevder? Svarene er ikke enkle, selv om mange politiske kommentatorer stadig framstiller det enkelt. Svarstad Haugland og Bondevik skapte et raust og åpent kristendemokratisk parti, heter det, og så er alt sagt.

Men bildet er sammensatt. Jeg vil ikke påstå at jeg har hele forklaringen, men her er noen viktige faktorer:

Det var en fordel at partiet ble frontet av en frisk yngre kvinne, Svarstad Haugland, og en erfaren mann, Bondevik. KrF hadde relevante saker. Kontantstøtten ga småbarnforeldrene svar på tidsklemma, og ideen om verdikommisjonen møtte et behov mange følte på for et sterkere ankerfeste for samfunnet. Dessuten ville man heve inntektsnivået til de eldre gjennom den ekstra1000-lappen.

Jaglands 36,9 prosent

Men også faktorer utenfor KrF skapte valgseieren. KrF hadde ikke gjort det så godt uten Torbjørn Jaglands klønete krav om 36,9 prosent som valgresultat for Ap. I begynnelsen av september gav Carl I Hagen sin støtte til en Bondevik-regjering, og KrF fikk et realistisk regjeringsalternativ. Uten Frps hjelp hadde Bondevik I- regjeringen aldri blitt noe av, selv om KrF-ere liker å tro det. Det må flertall til bak en regjering, og verken 13,7 prosent for KrF eller 26,1 prosent totalt for de tre partiene i Bondevik I, er flertall i Stortinget. Å ha bare 42 av 165 mandater i Stortinget bak regjeringen var historisk svakt.

Én sak fra 1997-valget ser det ut til at de fleste har glemt. Den kjente advokaten Mona Høines ba KrF om hjelp til å fronte en kampanje mot forslaget fra seksuallovbrudd-utvalget om å senke den seksuelle lavalderen. Mange var enig med Mona Høines fordi de ville beskytte jentene sine. Kampanjen gikk gjennom hele valgkampen. Den samlet mange tusen underskrifter og var nok en relevant sak for KrF. Gjennom denne kampanjen fikk KrF mange nye kontakter.

Alle disse faktorene til sammen – og sikkert noen flere – gav KrF et eventyrlig valg. Men kristendemokratiet ble det ikke snakket mye om.

Solid verktøykasse, men …

Mener jeg at kristendemokratiet ikke er brukbart for KrF? Nei, absolutt ikke. Jeg regner kristendemokratiet som en solid politisk verktøykasse som hjelper meg som politiker til å tenke igjennom de mange sakene jeg må ta stilling til.

Men som politisk profilering derimot mener jeg kristendemokratiet har lite å gi til KrF. Dette viser også erfaringene fra KrFs søsterpartier i Danmark og Sverige som nå begge har store problemer, enda de har skiftet navn og profilerer seg som kristendemokratiske.

Er kristendemokratiet liberalt?

I debatten som nå går, kan folk få inntrykk av at kristendemokratiet er noe liberalt som leder bort fra KrFs opprinnelige identitet og verdigrunnlag. Men kristendemokratiet i seg selv er ikke liberalt verken på kontinentet eller i KrF. KrFs kristendemokratiske manifest regner for eksempel med kristendommen og Bibelen som partiets basis og inspirasjonskilde.

Også det store tyske kristendemokratiske partiet CDU er tydelige her. I deres prinsipprogram fra 2007 regnes Gud som retningsgivende for politikken. CDUs leder og Tysklands forbundskansler Angela Merkel sier bl.a.: ”For meg er det viktig å la meg lede av det kristne menneskesynet, at Gud har skapt mennesket i sitt bilde.” Og: ”Det er viktig at vi aksepterer og godtar at også kirkesamfunn engasjerer seg i debatten og opptrer som et kritisk korrektiv til politikken som føres”.

Kristendemokratiet i seg selv er det ikke noe i veien med. Problemet er den klokketroen mange KrF-ere har på at kristendemokratisk profil og et skarpt skille mellom kristendom og politikk skal føre KrF til nye høyder. Erfaringene så langt viser at det ikke er tilfelle.